Bør det innføres obligatorisk prosedyretrening på jussen?

Injuria.no • 24. september 2018

Skrevet av Andreas Glomsaas Svennesvik, Jussformidlingen
Foto: Privat

Ved det juridiske fakultetet i Oslo må alle studenter på tredje semester, fra og med våren 2018, [1]  gjennom en prosedyreprøve i folkerettsfaget. I likhet med obligatorisk kursoppgave på UiB må prøven bestås for at man skal kunne gå opp til eksamen i faget. [2]   Også ved det juridiske fakultet i Tromsø er prosedyre en viktig del av studiet. [3]   Bør det innføres en tilsvarende ordning i Bergen?

På masterutdanningen ved det juridiske fakultetet i Bergen har man som kjent mye obligatorisk undervisning. Det gjennomføres obligatoriske arbeidsgrupper på første og andre avdeling. I tillegg har man obligatoriske storgrupper fra første til tredje avdeling, og også obligatoriske innleveringer nesten hver uke de tre første årene av studiet. Det er imidlertid ingen obligatorisk prosedyreprøve eller prosedyretrening under studiet.

Som et ledd i den obligatoriske storgruppe-undervisningen har fakultetet riktignok gjennomført noen få forsøk på å gi studentene prosedyretrening. Prosedyrene er imidlertid ganske ulike en prosedyre i rettssaker, og fremstår for studentene gjerne som svært ulike grunnet manglende retningslinjer om hva som kreves i slike prosedyrer. I tillegg er disse prosedyrene svært forskjellig fra muntlige fremleggelser en som jurist eller advokat vil møte i arbeidslivet.

I Oslo legges det derimot opp til at man skal ha en prosedyre som er tilnærmet lik en reell rettssak. Dette ved å innrede et gammelt møterom som en rettsal og at universitetsansatte opptrer som dommere i sakene. Slik legges det opp til at dommerne skal stille spørsmål underveis, og også gripe inn når man ikke direkte svarer på motpartens innsigelser. Det virker med andre ord som om man i Oslo har klare retningslinjer og et opplegg som er mer overførbart til hva som kan møte oss i arbeidslivet enn slik man gjennomfører prosedyrer her i Bergen. 

Spørsmålet er så: Trenger man obligatorisk prosedyretrening på studiet i Bergen, i tillegg til all annen obligatorisk undervisning?

Selv om jusstudenter ofte tenker at det er advokat de skal bli når de er ferdigutdannet, er fasiten etter endt studie en ganske annen. Det er kun ca. 30 % av de som er utdannet som jurister i Norge som jobber som enten advokater, politiadvokater eller dommere. [4]

På bakgrunn av disse tallene kan det argumenteres for at ikke alle bør ha obligatorisk prosedyretrening på studiet. Likevel er realiteten at prosedyretrening er en god arena for å lære juss. Et av argumentene som ble brukt for å få innført obligatorisk prosedyreøving i Oslo at man kan gå gjennom studiet omtrent uten å snakke. De har ikke obligatoriske arbeidsgrupper og storgrupper slik som i Bergen. Nettopp det at vi har mye obligatorisk undervisning medfører mange muligheter for studentene til å bruke jussen muntlig og ikke bare skriftlig. Det kan tenkes at dette gjør behovet for obligatorisk prosedyretrening mindre her i Bergen.

Samtidig vil alle kunne ha nytte av å ha obligatorisk prosedyretrening i løp av studiet selv om man aldri skal prosedere en sak for retten. Dette fordi man vil kunne se og argumentere ulikt i en sak dersom man kun skal argumentere for en part, enn om man skal se begge sider av saken slik vi normalt gjør når vi besvarer oppgaver. Den tilnærmingen som vi har på studiet i dag er lik den man har som dommer, og det er det kun noen få prosent av alle jurister som skal jobber som dommere.

Jussformidlingens erfaring er at det ikke bare er teori som er viktig når man skal utdanne fremtidens jurister. Evnen til å se og kunne argumentere for kun en side av saken er like viktig. Dette er ferdigheter som en obligatorisk prosedyreøvelse vil kunne bidra til å utvikle. 

Vi i Jussformidlingen har tidligere skrevet om viktigheten av å ha praksis i løpet av studiet. [5]  For å få inn muligheten for både praksis og prosedyre i studiet, vil en mulig løsning være et nytt fag i løpet av studiet. I dette faget bør man kunne velge mellom å ha et prosedyrefag eller å ha en praksisplass.

Vi ser derfor på mulighetene til å innføre et prosedyre/praksis-fag som en god mulighet til å forberede studentene enda bedre på møtet med arbeidslivet ved endt studie. 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The discussion regarding authorities’ power to rename and acquire landmarks has gained severe relevance in 2025. Politicians around the world have mentioned unilateral interest in changing internationally recognized landmarks and to acquire new territories in foreign countries through financial transactions, as a way of territorial expansion and political power. This article will explain the political and legal scenario surrounding these allegations and exemplify the discussion by analyzing the cases of The Gulf of Mexico and Greenland. The naming of a landmark obeys international regulations and national law. International instruments like The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS, 1982) and The International Hydrographic Organization Conventions, regulate the naming of maritime bodies. At a national level, countries have agencies with internal protocols and guidelines that must be followed to modify landmark names to respect historical, linguistic and cultural factors. The naming of landmarks has had a political use throughout history, to either promote or oppress a population. This oppression can occur at a national level, with indigenous populations hindering their agency, or at an international level, questioning the sovereignty of other states. In 2025, the Trump Administration renamed the ‘Gulf of Mexico’ as the ‘Gulf of America’. However, international treaties, including the International Boundary Treaty (1970) and The Cartagena Convention (1983), recognize the original name. While the U.S. can internally change it, an official international change requires treaty renegotiation or the use of dispute resolution mechanisms. Notwithstanding that an internal change in the U.S. does not affect international regulations, it influences the world for two reasons. First, U.S. tech owners, through digital tools, can shape public recognition of landmarks. Second, renaming a landmark of another country hinders sovereignty and deepens the global north-south divide. This shift gives the global north control over international conventions. For instance, some international companies have stated they will use the name ‘Gulf of America’ instead of ‘Gulf of Mexico’ to presumably avoid sanctions from the Trump Administration. Shifting to Greenland, the island has a long history of foreign control. It was a Danish colony until 1953, when Greenland entered the Danish ‘Rigsfællesskab’. Since the UN was founded, there has been a focus to end colonization. According to Chapter XI in the UN Charter of 1945, colonizing nations had to annually report on the conditions in their colonies. This applied to Denmark, but when Denmark changed their Constitution in 1953, Greeland’s status changed from colony to county. The inclusion was accepted by the UN on the basis that Greenland had decided independently. Still, controversy has arisen around Greenland´s actual consent. The Greenlandic Council approved, but no referendum was held. Due to the status change, Denmark no longer had to report to the UN. In Danish and Greenlandic political society, it has been questioned if there was a significant change after Greenland entered the Danish federal community, or if the constitutional change was merely a loophole to evade UN-reporting, making Greenland a ‘modern’ form of colony. However, Greenland has gained full self-governance in internal matters since 1953 but is still heavily dependent on Denmark. Donald Trump stated in his second presidential term that owning Greenland is “an absolute necessity”, and that he would not rule out using military or economic coercion to gain Greenland. Trump wants Greenland both for its huge potential for mining natural resources as well as the tactical military positioning the island poses. The question is whether there is a legal opportunity for Trump to acquire Greenland. The Danish government opposes the idea of Greenland being bought. And even if Denmark agreed to the purchase, a consent from the Greenlanders is likely needed in light of their right to self-determination. The right to self-determination is a new age development, mentioned in both the UN charter and in the first article of the UN human rights Covenants. A consent from both the Danish government and Greenlandic people will likely never happen. As a part of the self-rule law of 2009 § 21, Greenland can declare full independence by an approved referendum among the Greenlandic People and Danish parliament. Even though the Greenlandic government seems uninterested today, Greenland could legally join the U.S. of its own will, though it must first become independent. In brief, this text shows that renaming and acquiring landmarks, something many think belongs to the colonial past, still has relevance today. Stronger adherence to international frameworks is needed to avoid unilateral actions that hinder global stability.