Umoderne straffemetoder i et moderne samfunn

Injuria.no • 17. juni 2018

Av: Oda Lien, saksbehandler i Jussformidlingen 

1900-tallet har vært århundret for dramatiske forandringer. Det skyldes blant annet faktorer som teknologisk utvikling, økonomisk vekst, styrkede statlige institusjoner og økt kunnskapsnivå i befolkningen. Hvilken betydning har denne utviklingen hatt for hvordan vi behandler de som ikke klarer å følge samfunnets spilleregler? Reflekterer dagens straffemetoder nåtidens samfunnsverdier, eller er det på tide med modernisering?

I middelalderens Norge mistet du det ene øret første gang du stjal. Neste gang røk det andre øret. Tredje gang du stjal ble nesen kappet av, du fikk navnet Nuve eller Stuve, og kunne stjele så mye du maktet. Denne straffemetoden gjenspeiler samfunnets råskap på 1200-tallet, men også tidens menneskesyn [1]. Det var få i middelalderen som diskuterte om Nuve i realiteten var blitt sviktet av systemet, eller om Nuve på grunn av miljøfaktorer var blitt tvunget inn i en dårlig økonomisk situasjon. Det var heller ingen som diskuterte om Nuve gjennom utdanning eller sosiale tiltak, kunne rehabiliteres til å bli en bidragsyter i samfunnet.

Siden middelalderen har slike groteske straffemetoder forsvunnet gradvis. Etter hvert som samfunnet har beveget seg i en mer human retning, har det samme skjedd med straffereaksjonene. Dødsstraff ble strøket fra listen over alminnelige straffeformer i 1876. [2] I dag er soning i fengsel den mest alvorlige sanksjonen man kan ilegges, en straffeform som vokste frem på 1800-tallet.

I tillegg til fengsel kan man i dag dømmes til enten forvaring, samfunnsstraff, ungdomsstraff, bot eller rettighetstap. Hvis man ser bort ifra bøter, er det likevel slik at soning i fengselsanstalt fremdeles er den dominerende straffereaksjonen. Er det ikke snart på tide å skifte ut denne over 200 år gamle straffeformen og spørre seg hvilke straffemetoder som eventuelt kan erstatte fengselsstraff? Ettersom det ikke lenger er hevn og gjengjeldelse som er begrunnelsen for straff, vil man gjennom mer moderne straffemetoder mest sannsynlig kunne ivareta straffens formål i større grad. 

Straffens begrunnelse er mangesidig. Hovedformålet er å være en negativ reaksjon på at verdier som samfunnet synes er viktige, er blitt krenket. Straffen skal føles som et onde slik at lovovertrederen avskrekkes fra å begå ny kriminalitet. Samtidig skal straffen forebygge uønsket selvtekt og privat rettshåndhevelse. Trusselen om straff skal virke avskrekkende på den øvrige befolkningen. Selve straffegjennomføringen skal i tillegg være rehabiliterende og bidra til at lovbryteren kan bli en bidragsyter i samfunnet.

Samtidig som straff skal ivareta en rekke formål, er fengselspopulasjonen mangfoldig. Vi har alt fra engangsforbrytere, gjengangsforbrytere, unge forbrytere, gamle forbrytere, forbrytere med og uten familier, forbrytere med og uten utdannelse, forbrytere med rusproblemer, forbrytere med psykiske problemer og forbrytere med dårlig eller god økonomi. En sentral verdi i dagens samfunn er at alle mennesker er unike og behovet for straffer som kan møte den enkeltes utfordringer er aktualisert. Straff som er tilpasset den enkelte synes helt essensielt dersom man skal realisere formålet med individualprevensjon og rehabilitering.

En mer moderne straffemetode er soning med fotlenke. Metoden ble innført som en prøveordning fra september 2008 og gjort landsdekkende fra mai 2014 [3]. Ordningen åpner for at lovbrytere som soner fengselsdommer kan sone siste del av straffen utenfor fengselsanstalten. For å få innvilget elektronisk soning kreves det blant annet at den domfelte har et sted å bo og er sysselsatt under hele gjennomføringen. Da ordningen ble evaluert i 2016 var resultatene svært gode og rapportforfatterne foreslo at ordningen burde utvides [4].

Rapporten fra 2016 slo fast at elektronisk soning var bedre for den innsatte og deres pårørende. Blant annet bidro straffeformen til struktur i hverdagen. Både fordi programmet krever at man er sysselsatt under hele soningen og fordi man har strenge innetider. Noen av gjengangsforbryterne uttalte at elektronisk soning var mer utfordrende enn å sitte i fengsel, fordi man selv hadde ansvar for å sikre at man overholdt de pålagte rutinene.  

Sysselsettingsvilkåret var også positivt, da domfelte som hadde jobb fra før kunne fortsette i arbeidet under soningen. For de som ikke hadde arbeid fra før, ga soningsformen en mulighet for å komme i kontakt med arbeidslivet, noe som igjen kunne gjøre det enklere å skaffe seg ordinært arbeid etter at soningen var fullført. Det at man måtte omgås ikke-kriminelle med strukturerte hverdager, bidro dessuten til at overgangen til et normalt liv etter soning ble lettere. Rapporten viste i tillegg indikasjoner på nedgang i tilbakefall.

Mange vil kanskje mene at det er selvfølgelig at soning med fotlenke er bedre for lovbryteren, men at straffen ikke i tilstrekkelig grad ivaretar offerets interesser. Det kan klart være belastende for offeret å møte på lovbryteren under soningen, og det kan føles urettferdig at lovbryteren ikke sitter i et fengsel. På den andre siden er den potensielle samfunnsgevinsten stor. Vi frigjør ressurser som kan brukes på oppfølging, hjelper den enkelte lovbryter med å forstå og tilpasse seg samfunnets spilleregler, samtidig som vi reduserer antallet gjengangsforbrytere.

Elektronisk fotlenke er imidlertid bare første steg på veien til et mer moderne straffesystem. Eksempelvis kan man pålegge personer som har begått økonomisk kriminalitet å rydde opp i budsjettet til Lillevik kommune, eller at brudd på god advokatskikk kan straffes med arbeid på et gratis rettshjelptiltak. Kanskje kan unge domfeltes tilgang på sosiale medier gis til en uavhengig gruppe med ansvar for å straffe ved å publisere kleine ting på deres facebookprofil i en viss tidsperiode, for eksempel: «er det bare jeg som gråter i dusjen?». Det er bare fantasien, etiske prinsipper, menneskerettigheter, straffens formål og hensynet til størst mulig samfunnsgevinst som setter grenser.

 

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.