Intervju med årets foreleser på jussen

Injuria.no • 19. juni 2018

Fra utgave 3/2018

Av: Emilie Mellbye Rytter og Maja Sendstad
Foto: Ida Bergstrøm/UiB.no.

9. mars fikk studentene ved Det juridiske fakultet i Oslo sitt pass påskrevet da Professor Benedikte Høgberg ga en leksjon i de vitenskapelige idealer, universitetenes rolle og holdningene til dagens studenter. Bakgrunnen for Høgbergs tale var anonym hets og kritikk på Jodel mot enkelte ansatte og undervisningen ved fakultetet. I sin tale peker Høgberg blant annet på at flere studenter beklager seg over professorenes pedagogiske evner før hun slår fast at "professorene ikke skal ha pedagogiske evner." Høgbergs tale fikk mange reaksjoner fra både andre undervisningsansvarlige og studenter som reagerte på uttalelsen om pedagogikkens rolle på universitetsnivå. Injuria har derfor spurt kursansvarlig i kontraktsrett I Jan-Ove Færstad og professorene Hans Fredrik Marthinussen og Eirik Holmøyvik (Marthinussen og Holmøyvik sine svar er med i den opprinnelige versjonen av denne saken i utgave 3/2018) om deres syn på Høgbergs innlegg, hvilke forventninger de har til sine studenter og hvilke forventninger studentene kan ha til de undervisningsansvarlige.

 

Høgberg peker i sin tale på noen av utfordringene hun ser på universitetet i dag, og da med særlig vekt på studentenes forventninger til undervisningen og de vitenskapelige ansatte som står for undervisningen. Hva er dine tanker om Høgbergs innlegg?
-Jeg tenker at Høgberg identifiserer noen problemer, men at diagnosen så og si ikke er noe jeg er enig i. Jeg er enig i beskrivelsen hennes av at de forventningene vitenskapelige ansatte føler fra studentene ikke nødvendigvis stemmer overens med vitenskapelige idealer. Men jeg er uenig i hva den forventningen skyldes. Jeg tror at man som student har en del ytre påvirkningskrefter som gjør at det er en usikkerhet. Man er redd for om man gjør ting på en god måte og at det gir utslag som i den andre enden kan virke som at man forventer å få ting servert på et sølvfat. Men det er ikke det studentene egentlig ønsker, tenker jeg.

Hun har noen formuleringer om at det er kravstore og late studenter. Jeg synes at en bedre beskrivelse er usikre og arbeidsomme studenter. Studenter som bruker veldig mye tid på lesesal. Jeg tror ikke at studentene i dag bruker noe mindre tid enn det de gjorde for 10 eller 20 år siden, kanskje mer.

 Jeg tror det viktigste jeg kan fremheve er dette med at vi må snakke sammen og ikke skyte på hverandre. Jeg tenker at Høgbergs innlegg egentlig havner litt i skyttergraven. En ting er at anonym kritikk på ulike apper er en uting. Men det er også en uting å stå i auditoriet og si at de utfordringene vi står overfor er bare studentenes feil. Jeg velger å forstå henne dit at dette ikke var det hun egentlig mente - dette var en spissformulering. Men jeg tror det er verdifullt å ha en dialog og forstå hvordan studenter tenker og at dere studenter forstår hvordan vi tenker.

Noe som kan skape konflikt mellom de vitenskapelige idealene og de forventningene studenter har til undervisningen kan kanskje være “eksamen som den skjulte studieplanen”? Eksamen er den eneste vurderingsformen vi har, og pragmatiske studenter vil kanskje gi uttrykk for at en eksamensrettet undervisning bør stå i fokus?
-Det tror jeg kan være helt rett, og det er også ganske forståelig. Det å være pragmatisk kan være en ganske god egenskap til tider. Mange studenter føler på et stort press om å gjøre det bra på eksamen, og kan derfor ha mer fokus på eksamensprestasjon enn læring. Dette kan og bør påvirke hvordan vi utformer eksamen. Det er også viktig å se hvordan studenter håndterer det presset. Det er en sammensatt utfordring. Jeg tror at det er altfor enkelt å si at studentene gjør alt feil og har helt feil holdninger til hvordan det er å studere på et universitet. Jeg tror at det er en veldig sammensatt utfordring.

 

Hvilke forventninger har dere som vitenskapelige ansatte og kursansvarlige til studentene?
-Min idealstudent er en som er nysgjerrig på faget. En som har lyst til å finne ut av ting. En som tør å prøve seg frem. En som tør å ta en diskusjon uten at man er sikker på hva den riktige løsningen er. En som er åpen for at det kanskje ikke finnes en riktig løsning, men synes at det er spennende å utforske argumentasjonsformen.

Da har jeg også litt lyst til å skryte av studenter. Jeg brukte en del tid på kontraktrettskurset for første studieår til å snakke om disse tingene, og de studentene jeg møtte videre på kurset hadde flere av disse kvalitetene. Jeg tror at det nytter å formidle den kunnskapen, og jeg tror at det er noe studenter på universitetsnivå evner å ta inn over seg - å se at her er det andre måter å tenke rundt disse spørsmålene på. Jeg tror at man kommer mye lengre med å si noe om hvorfor dette er viktig enn å si at dere gjør alt feil.

Hvordan formidler dere disse forventningene?
-Jeg har brukt en del tid på forelesning på å si noe om hvordan man burde tenke som student. En ting er samspillet mellom de ulike arbeidsaktivitetene. En annen ting er hvordan man skal tenke som jurist og angripe et juridisk problem. Hvordan vil man forholde seg til juridiske spørsmål der det ikke er noe klart svar? Jeg brukte litt tid på å formidle det til dem direkte, men også indirekte gjennom at vi var to forelesere på mange av forelesningene. Jeg og Johan Giertsen hadde forelesninger sammen, og på den måten fikk vi i gang diskusjoner. Gjennom dette fikk vi kommunisert at her stod det to fakultetsansatte, og presumtivt gode jurister, som hadde ulike oppfatninger om hvordan den dommen skulle forstås eller hvordan dette rettsspørsmålet skulle løses. Da får man vist at det er greit å være usikker og å være uenig, men at man må ta et standpunkt.

Synes du at man klarer å få gjennom det poenget i resten av undervisningen? På arbeidsgrupper, storgrupper og på eksamen?
-Det er vanskelig for meg å si noe om andre kurs jeg ikke er involvert i. Men for min egen del føler jeg at jeg ikke har vært flink nok til det tidligere og jeg vet ikke om jeg er i mål enda, men det er et steg i riktig retning. Jeg tror nok, basert på det jeg har hørt fra studenter, at det er en vei å gå for mitt kurs og for andre kurs, men jeg tror at vi må begynne å tenke på den måten. Vi må få studentene med på hvordan vi tenker uten å si at det de tenker er feil. Men så må også studentene møte oss med å ha en forståelse for hvordan vi tenker. Det er et samspill her, vi må se hverandre og hverandres måte å tenke på.

Her er også den andre tingen jeg reagerte på med Høgbergs uttalelser om pedagogiske evner. (recap: at man ikke trenger det for å være professor). Der er jeg dundrende uenig og jeg tror ikke at hun mente det sånn som hun fremstilte det. Jeg tenker at det er kjempeviktig. Vi er pedagoger, vi driver med undervisning og vi må ha et reflektert forhold til hvordan skal vi undervise. Hvordan lærer de studentene vi underviser best? Men så tenker jeg også at studenter må ha et reflektert forhold til hvordan man lærer. Når jeg prater med studenter om disse spørsmålene undrer jeg meg noen ganger over om de virkelig ønsker undervisere som tar pedagogikk på alvor, eller om de egentlig helst vil ha ting slik de er vant med.

For å bruke et eksempel så har jeg hatt en del diskusjoner med studenter om opptak av forelesninger. Jeg tror at du skal måtte lete ganske lenge for å finne en pedagog som mener at transkribering er en god måte å lære på, men man finner ganske mange studenter som mener det. Når jeg prøver å formidle at transkribering ikke er en god måte å lære på, møter jeg en del motstand til tross for all forskningen på dette feltet.

Tenker du at du har ansvaret for studentene sin læring?
-Jeg kan ikke ta ansvaret for hva den enkelte student lærer. Mitt ansvar som kursansvarlig handler om hvordan jeg legger til rette for studentenes læring, men hver enkelt student må ta ansvar for hva man bruker tiden sin på. Det jeg kan gjøre er bare å hjelpe dem i riktig retning, og det tror jeg det er viktig at vi som undervisere har et reflektert forhold til. Jeg vet veldig godt hvor stor påvirkningskraft man har som kursansvarlig når det gjelder studentadferd. Jeg kan ikke bare si at “her har du alt tilgjengelig og hvis du bruker det feil så er det ditt ansvar”. Jeg som kursansvarlig må kunne stå for at jeg legger til rette for studentens læring på en god måte. Det gjelder både det jeg kommuniserer direkte, men også det jeg kommuniserer indirekte gjennom kursopplegget og det materialet som jeg gjør tilgjengelig for dem.

Men tenker du at du prioriterer de studentene som bruker videoforelesning feil fremfor de som ikke kunne komme i forelesning den dagen på grunn av f. eks. sykdom?
-Jeg må prioritere helheten, altså det jeg tenker er best for kullet som helhet. Noen studenter overfokuserer på enkelte læringsaktiviteter, mens andre er for redd for å gå glipp av noe viktig dersom de ikke får med seg alt. Jeg tror at det å klare å legge til side frykten for å gå glipp av noe er en viktig del av den dannelsen som bør skje på et universitet. Det er alltid tilleggslitteratur man ikke får lest. Det er alltid en oppgave man ikke får skrevet. Det er mange studenter som tenker at forelesningene er svaret på alt, men det er det ikke. Det er et av flere ulike verktøy man bruker for å lære seg faget. Og da tenker jeg at om man ikke når forelesningen akkurat den dagen, så er ikke det verdens undergang. Det er sånn livet er, det er alltid noe man ikke får gjort. Man klarer seg helt fint likevel.

Om vi så skal gå litt tilbake til “eksamen som den skjulte studieplanen”: hvordan kan man konkret skape insentiver for studentene til å tilnærme seg et fag slik de vitenskapelige ansatte ideelt sett ønsker seg når man står igjen med eksamen som den eneste vurderingsformen?
-Kjempebra spørsmål. Hvis jeg hadde hatt et svar på det så tror jeg at mange hadde blitt glade - ikke minst jeg. Det er en utfordring, spesielt fordi økonomien setter begrensninger for hva slags eksamensordninger vi kan ha. Vi har ikke råd til å ha store prosedyreeksamener som de for eksempel har i Tromsø og som det er snakk om at de skal innføre i Oslo.

Et viktig grep vi kan gjøre innenfor dagens system er å lage eksamensoppgaver som i større grad tester evne til forståelse, refleksjon og selvstendighet, og i mindre grad belønner ren reproduksjon av faktakunnskap. Det tenker jeg at er helt gratis å gjøre, men det er veldig vanskelig å lage en eksamen som er håndterbar for en student innenfor de tidsrammene vi har, og som er noe sensorene skal kunne bedømme noenlunde likt. Det er krevende, men der vet jeg at jeg og mange andre prøver å få det til.

Gjennom de ulike fagene ser man at det er relativt stor forskjell på hvordan de kursansvarlige velger å legge opp undervisningen. Hvorfor er det ikke en mer felles tilnærming til disse spørsmålene om pedagogikk og undervisning?
-Godt spørsmål. Jeg kan vel ikke svare deg noe annet enn at hovedgrunnen er at kursansvarlig har ganske stor frihet når det gjelder hvordan man vil legge opp sitt eget kurs. Det finnes ulike oppfatninger. Det må man akseptere, og det må være greit. Vi har på mange måter hatt en felles grunnplattform i det reformarbeidet som fant sted i 2003. Det har blitt litt utvannet i løpet av årene som har gått. Så er vi i gang med en ny reform nå hvor jeg har forstått at tanken fra ledelsen er at man skal inkludere en gjennomgang av det pedagogiske. Det jeg opplever som tanken nå er at man kanskje får større diskusjoner på fakultetet om hvordan vi kan undervise og hvordan vi bør undervise. Jeg tror det å diskutere disse spørsmålene, både innad med de vitenskapelig ansatte, men også med studenter i ulike fora, er verdifullt.

Tror du at dere er helt enige om hva slags studenter dere vil ha og hva dere vil lære studentene?
- Nei. Garantert ikke 

        

 

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.