Intervju med årets foreleser på jussen
Fra utgave 3/2018
Av: Emilie Mellbye Rytter og Maja Sendstad
Foto: Ida Bergstrøm/UiB.no.
9. mars fikk studentene ved Det juridiske fakultet i Oslo sitt pass påskrevet da Professor Benedikte Høgberg ga en leksjon i de vitenskapelige idealer, universitetenes rolle og holdningene til dagens studenter. Bakgrunnen for Høgbergs tale var anonym hets og kritikk på Jodel mot enkelte ansatte og undervisningen ved fakultetet. I sin tale peker Høgberg blant annet på at flere studenter beklager seg over professorenes pedagogiske evner før hun slår fast at "professorene ikke skal ha pedagogiske evner." Høgbergs tale fikk mange reaksjoner fra både andre undervisningsansvarlige og studenter som reagerte på uttalelsen om pedagogikkens rolle på universitetsnivå. Injuria har derfor spurt kursansvarlig i kontraktsrett I Jan-Ove Færstad og professorene Hans Fredrik Marthinussen og Eirik Holmøyvik (Marthinussen og Holmøyvik sine svar er med i den opprinnelige versjonen av denne saken i utgave 3/2018) om deres syn på Høgbergs innlegg, hvilke forventninger de har til sine studenter og hvilke forventninger studentene kan ha til de undervisningsansvarlige.
Høgberg peker i sin tale på noen av utfordringene hun ser på universitetet i dag, og da med særlig vekt på studentenes forventninger til undervisningen og de vitenskapelige ansatte som står for undervisningen. Hva er dine tanker om Høgbergs innlegg?
-Jeg tenker at Høgberg identifiserer noen problemer, men at diagnosen så og si ikke er noe jeg er enig i. Jeg er enig i beskrivelsen hennes av at de forventningene vitenskapelige ansatte føler fra studentene ikke nødvendigvis stemmer overens med vitenskapelige idealer. Men jeg er uenig i hva den forventningen skyldes. Jeg tror at man som student har en del ytre påvirkningskrefter som gjør at det er en usikkerhet. Man er redd for om man gjør ting på en god måte og at det gir utslag som i den andre enden kan virke som at man forventer å få ting servert på et sølvfat. Men det er ikke det studentene egentlig ønsker, tenker jeg.
Hun har noen formuleringer om at det er kravstore og late studenter. Jeg synes at en bedre beskrivelse er usikre og arbeidsomme studenter. Studenter som bruker veldig mye tid på lesesal. Jeg tror ikke at studentene i dag bruker noe mindre tid enn det de gjorde for 10 eller 20 år siden, kanskje mer.
Jeg tror det viktigste jeg kan fremheve er dette med at vi må snakke sammen og ikke skyte på hverandre. Jeg tenker at Høgbergs innlegg egentlig havner litt i skyttergraven. En ting er at anonym kritikk på ulike apper er en uting. Men det er også en uting å stå i auditoriet og si at de utfordringene vi står overfor er bare studentenes feil. Jeg velger å forstå henne dit at dette ikke var det hun egentlig mente - dette var en spissformulering. Men jeg tror det er verdifullt å ha en dialog og forstå hvordan studenter tenker og at dere studenter forstår hvordan vi tenker.
Noe som kan skape konflikt mellom de vitenskapelige idealene og de forventningene studenter har til undervisningen kan kanskje være “eksamen som den skjulte studieplanen”? Eksamen er den eneste vurderingsformen vi har, og pragmatiske studenter vil kanskje gi uttrykk for at en eksamensrettet undervisning bør stå i fokus?
-Det tror jeg kan være helt rett, og det er også ganske forståelig. Det å være pragmatisk kan være en ganske god egenskap til tider. Mange studenter føler på et stort press om å gjøre det bra på eksamen, og kan derfor ha mer fokus på eksamensprestasjon enn læring. Dette kan og bør påvirke hvordan vi utformer eksamen. Det er også viktig å se hvordan studenter håndterer det presset. Det er en sammensatt utfordring. Jeg tror at det er altfor enkelt å si at studentene gjør alt feil og har helt feil holdninger til hvordan det er å studere på et universitet. Jeg tror at det er en veldig sammensatt utfordring.
Hvilke forventninger har dere som vitenskapelige ansatte og kursansvarlige til studentene?
-Min idealstudent er en som er nysgjerrig på faget. En som har lyst til å finne ut av ting. En som tør å prøve seg frem. En som tør å ta en diskusjon uten at man er sikker på hva den riktige løsningen er. En som er åpen for at det kanskje ikke finnes en riktig løsning, men synes at det er spennende å utforske argumentasjonsformen.
Da har jeg også litt lyst til å skryte av studenter. Jeg brukte en del tid på kontraktrettskurset for første studieår til å snakke om disse tingene, og de studentene jeg møtte videre på kurset hadde flere av disse kvalitetene. Jeg tror at det nytter å formidle den kunnskapen, og jeg tror at det er noe studenter på universitetsnivå evner å ta inn over seg - å se at her er det andre måter å tenke rundt disse spørsmålene på. Jeg tror at man kommer mye lengre med å si noe om hvorfor dette er viktig enn å si at dere gjør alt feil.
Hvordan formidler dere disse forventningene?
-Jeg har brukt en del tid på forelesning på å si noe om hvordan man burde tenke som student. En ting er samspillet mellom de ulike arbeidsaktivitetene. En annen ting er hvordan man skal tenke som jurist og angripe et juridisk problem. Hvordan vil man forholde seg til juridiske spørsmål der det ikke er noe klart svar? Jeg brukte litt tid på å formidle det til dem direkte, men også indirekte gjennom at vi var to forelesere på mange av forelesningene. Jeg og Johan Giertsen hadde forelesninger sammen, og på den måten fikk vi i gang diskusjoner. Gjennom dette fikk vi kommunisert at her stod det to fakultetsansatte, og presumtivt gode jurister, som hadde ulike oppfatninger om hvordan den dommen skulle forstås eller hvordan dette rettsspørsmålet skulle løses. Da får man vist at det er greit å være usikker og å være uenig, men at man må ta et standpunkt.
Synes du at man klarer å få gjennom det poenget i resten av undervisningen? På arbeidsgrupper, storgrupper og på eksamen?
-Det er vanskelig for meg å si noe om andre kurs jeg ikke er involvert i. Men for min egen del føler jeg at jeg ikke har vært flink nok til det tidligere og jeg vet ikke om jeg er i mål enda, men det er et steg i riktig retning. Jeg tror nok, basert på det jeg har hørt fra studenter, at det er en vei å gå for mitt kurs og for andre kurs, men jeg tror at vi må begynne å tenke på den måten. Vi må få studentene med på hvordan vi tenker uten å si at det de tenker er feil. Men så må også studentene møte oss med å ha en forståelse for hvordan vi tenker. Det er et samspill her, vi må se hverandre og hverandres måte å tenke på.
Her er også den andre tingen jeg reagerte på med Høgbergs uttalelser om pedagogiske evner. (recap: at man ikke trenger det for å være professor). Der er jeg dundrende uenig og jeg tror ikke at hun mente det sånn som hun fremstilte det. Jeg tenker at det er kjempeviktig. Vi er pedagoger, vi driver med undervisning og vi må ha et reflektert forhold til hvordan skal vi undervise. Hvordan lærer de studentene vi underviser best? Men så tenker jeg også at studenter må ha et reflektert forhold til hvordan man lærer. Når jeg prater med studenter om disse spørsmålene undrer jeg meg noen ganger over om de virkelig ønsker undervisere som tar pedagogikk på alvor, eller om de egentlig helst vil ha ting slik de er vant med.
For å bruke et eksempel så har jeg hatt en del diskusjoner med studenter om opptak av forelesninger. Jeg tror at du skal måtte lete ganske lenge for å finne en pedagog som mener at transkribering er en god måte å lære på, men man finner ganske mange studenter som mener det. Når jeg prøver å formidle at transkribering ikke er en god måte å lære på, møter jeg en del motstand til tross for all forskningen på dette feltet.
Tenker du at du har ansvaret for studentene sin læring?
-Jeg kan ikke ta ansvaret for hva den enkelte student lærer. Mitt ansvar som kursansvarlig handler om hvordan jeg legger til rette for studentenes læring, men hver enkelt student må ta ansvar for hva man bruker tiden sin på. Det jeg kan gjøre er bare å hjelpe dem i riktig retning, og det tror jeg det er viktig at vi som undervisere har et reflektert forhold til. Jeg vet veldig godt hvor stor påvirkningskraft man har som kursansvarlig når det gjelder studentadferd. Jeg kan ikke bare si at “her har du alt tilgjengelig og hvis du bruker det feil så er det ditt ansvar”. Jeg som kursansvarlig må kunne stå for at jeg legger til rette for studentens læring på en god måte. Det gjelder både det jeg kommuniserer direkte, men også det jeg kommuniserer indirekte gjennom kursopplegget og det materialet som jeg gjør tilgjengelig for dem.
Men tenker du at du prioriterer de studentene som bruker videoforelesning feil fremfor de som ikke kunne komme i forelesning den dagen på grunn av f. eks. sykdom?
-Jeg må prioritere helheten, altså det jeg tenker er best for kullet som helhet. Noen studenter overfokuserer på enkelte læringsaktiviteter, mens andre er for redd for å gå glipp av noe viktig dersom de ikke får med seg alt. Jeg tror at det å klare å legge til side frykten for å gå glipp av noe er en viktig del av den dannelsen som bør skje på et universitet. Det er alltid tilleggslitteratur man ikke får lest. Det er alltid en oppgave man ikke får skrevet. Det er mange studenter som tenker at forelesningene er svaret på alt, men det er det ikke. Det er et av flere ulike verktøy man bruker for å lære seg faget. Og da tenker jeg at om man ikke når forelesningen akkurat den dagen, så er ikke det verdens undergang. Det er sånn livet er, det er alltid noe man ikke får gjort. Man klarer seg helt fint likevel.
Om vi så skal gå litt tilbake til “eksamen som den skjulte studieplanen”: hvordan kan man konkret skape insentiver for studentene til å tilnærme seg et fag slik de vitenskapelige ansatte ideelt sett ønsker seg når man står igjen med eksamen som den eneste vurderingsformen?
-Kjempebra spørsmål. Hvis jeg hadde hatt et svar på det så tror jeg at mange hadde blitt glade - ikke minst jeg. Det er en utfordring, spesielt fordi økonomien setter begrensninger for hva slags eksamensordninger vi kan ha. Vi har ikke råd til å ha store prosedyreeksamener som de for eksempel har i Tromsø og som det er snakk om at de skal innføre i Oslo.
Et viktig grep vi kan gjøre innenfor dagens system er å lage eksamensoppgaver som i større grad tester evne til forståelse, refleksjon og selvstendighet, og i mindre grad belønner ren reproduksjon av faktakunnskap. Det tenker jeg at er helt gratis å gjøre, men det er veldig vanskelig å lage en eksamen som er håndterbar for en student innenfor de tidsrammene vi har, og som er noe sensorene skal kunne bedømme noenlunde likt. Det er krevende, men der vet jeg at jeg og mange andre prøver å få det til.
Gjennom de ulike fagene ser man at det er relativt stor forskjell på hvordan de kursansvarlige velger å legge opp undervisningen. Hvorfor er det ikke en mer felles tilnærming til disse spørsmålene om pedagogikk og undervisning?
-Godt spørsmål. Jeg kan vel ikke svare deg noe annet enn at hovedgrunnen er at kursansvarlig har ganske stor frihet når det gjelder hvordan man vil legge opp sitt eget kurs. Det finnes ulike oppfatninger. Det må man akseptere, og det må være greit. Vi har på mange måter hatt en felles grunnplattform i det reformarbeidet som fant sted i 2003. Det har blitt litt utvannet i løpet av årene som har gått. Så er vi i gang med en ny reform nå hvor jeg har forstått at tanken fra ledelsen er at man skal inkludere en gjennomgang av det pedagogiske. Det jeg opplever som tanken nå er at man kanskje får større diskusjoner på fakultetet om hvordan vi kan undervise og hvordan vi bør undervise. Jeg tror det å diskutere disse spørsmålene, både innad med de vitenskapelig ansatte, men også med studenter i ulike fora, er verdifullt.
Tror du at dere er helt enige om hva slags studenter dere vil ha og hva dere vil lære studentene?
-
Nei. Garantert ikke
