UiB-lag til topps i internasjonal prosedyrekonkurranse

Injuria.no • 21. januar 2021

Tekst: Emilie Tønseth Haugo

Foto: Privat

 

I høst vant Matias Baltazar Birkeland, Fredrik Vingsnes, Elmira Oshnavie og Eyolf Aarø ESA moot court competition. Injuria har snakket med tre av vinnerlagets medlemmer om hvordan det var å delta i, og ikke minst vinne en internasjonal prosedyrekonkurranse.

– ESA moot court competition er en prosedyrekonkurranse om EØS-rett i regi av ESA, forklarer Matias.

I år var det universitetet i Bergen som skulle arrangere konkurransen som vanligvis er for jusstudenter fra Norge og Island.

– På grunn av korona måtte islendingene trekke seg, så det ble bare studenter fra Bergen og Oslo. Mange av deltakerne i konkurransen var utvekslingsstudenter, så sånn sett fikk vi jo konkurrert med folk fra andre land, noe som var veldig gøy, forteller Eyolf

Konkurransen starter med at alle på hvert lag leverer inn individuelle svar lokalt på universitetet, for å kunne gå videre i konkurransen. Deretter leverte alle lagene inn en skriftlig oppgave til dommerne i Brüssel. Så var det to muntlige runder der et lag prosederte begge sider, mot to forskjellige lag hver gang, de som fikk best score etter dette gikk videre til finalen. Det skulle egentlig ha vært en semifinale også, men denne utgikk på grunn av korona.

Matias forteller at lagsammensetningen var nøye gjennomtenkt.

– Fredrik og jeg har konkurrert tidligere i ELSA sin regionale prosedyrekonkurranse tidligere, og Fredrik var veldig innstilt på å konkurrere igjen. I motsetning til ELSAs konkurranse der man kan være maks to, kunne man her være maks fem, men helst fire deltakere på hvert lag, sier han.

– Vi måtte tenke ut hvem som er både faglige dyktige og har stort konkurranseinstinkt, men også hvem som kan overbevise med tyngde, og da falt valget på Elmira og Eyolf, fortsetter Matias.

– Hvordan har dere fungert sammen som et lag?

– Jeg synes vi har fungert veldig godt. Det er lurt å ha et lag der folk er forskjellige, Eyolf og jeg er nok litt mer teoretiske enn Matias og Fredrik som er veldig gode til å prosedere på en overbevisende måte, sier Elmira

– Jeg har tenkt at lagets største styrke har vært at man har kunnet si akkurat det man mener uten at det blir tatt ille opp. Det var blodseriøst hele veien og det er ikke til å legge skjul på at det ble litt krangling underveis, legger Matias til. 

At Matias og Fredrik har deltatt i ELSAs prosedyrekonkurranse tidligere var en god erfaring som alle på laget dro nytte av.

– Elmira og jeg gikk inn i konkurransen uten noe som helst erfaring med prosedyre, dermed var det veldig trygt for meg at Matias og Fredrik hadde gjort det en gang før. De var flinke til å gi oss en kort innføring i hva som funket eller ikke. I tillegg var mye av konkurransen skriftlig, og der stiller alle likt, sier Eyolf

– Jeg har drevet en del med teater, og selv om jeg i utgangspunktet ikke trodde det ville gi meg en fordel, merket jeg da jeg begynte med prosedyren at det var mye gjenkjennbart fra barneteaterårene, en rettssak er jo et menneskelig teater på mange måter, forteller Elmira.

Laget forteller at det er mye som skiller en god prosedyre fra for eksempel en arbeidsgruppeoppgave som vi ofte skriver her på jussen.

–  I prosedyremetoden kommer konklusjonen først, deretter forteller man hvorfor man har kommet til denne konklusjonen, sier Matias

– Som Elmira sier så er det ikke til å legge skjul på at det er mye skuespill i en god prosedyre, da man lettere lar seg overbevise av en som snakker med mye engasjement og har et naturlig kroppsspråk og stemmebruk.

– Vi fikk også høre at det er viktig å sette standarden først. Ved å overdrive og gjøre det litt mer dramatisk i starten, vil man få tilhørerne på sin side med en gang, forteller Eyolf

– Ja, det fikk vi mange tips om; sette rammen først, supplerer Elmira.

– Kan dere fortelle litt om hva de fiktive sakene gikk ut på?

– I den første oppgaven var klageren en transseksuell dame, som var født i et liberalt land (Freeland), men var statsborger i et konservativt land (Strictland). Hun hadde altså et nasjonalt ID-kort fra det liberale landet og et pass fra det konservative. Hun gjennomgikk et kjønnsskifte og endret navn til Geri, som ble godkjent i Freeland, men ikke i Strictland. Dette gjorde at hun ble stående med et pass der det sto at hun var mann med navnet Geir, og et ID-kort der det sto at hun var dame med navnet Geri. Spørsmålet var altså om denne nektelsen av godkjenning av kjønn- og navneendring i passet utgjorde en restriksjon etter EØS-avtalen, fordi det potensielt kunne hindre henne i å bevege seg fritt mellom landene, forklarer Matias.

– Den andre oppgaven handlet om faren til Geri, som hadde begynt å snuse etter at han flyttet til Freeland. Han så en businessmulighet der han kunne begynne å importere tobakksfri snus til Strictland. Her var det ulovlig med vanlig snus. Strictland la restriksjoner på salget av produktet hans i form av begrensede salgstider, størrelsen på butikkene som kunne selge produktet og aldersgrense. Selskapet mente at dette var en restriksjon av fri vareflyt i EØS-området. Det konservative landet mente derimot at dette kunne rettferdiggjøres fordi det beskyttet helsen til innbyggerne, forteller Eyolf.

– I den første oppgaven ble spørsmålene stilt med en politisk undertone, med tanke på transseksuelles rettigheter og hvor langt EØS-avtalen kan gå i å begrense den nasjonale lovgivningen til det konservative landet, sier Matias

– Selv om jeg er liberal og ville gi den transseksuelle personen det meste av rettigheter og medhold på alle punkter, så skal man ha respekt for et annet syn og at det er mange land som er konservative. Da er det ikke sikkert at det er jussen som er riktig vei å gå for å hjemle rettighetene til personene, fortsetter han.

– Oppgavene var utformet slik at man skulle klø seg skikkelig i hodet, og det var ikke et svart-hvitt svar, sier Elmira.

– Franklin, som var ansvarlig for konkurransen, fortalte oss at «moot» betyr et problem som like gjerne kan vippe den ene som den andre veien, og det er ikke ment at det er et klart riktig svar, legger Eyolf til.

Alle er enige om at oppgavene tok opp veldig vanskelige problemstillinger innenfor EØS-rett som de ikke hadde vært borti før.

–NAV-skandalen er et klart tegn på at vi er dårlige på EØS-rett i Norge. Vi har jo NIRI her på jussen, men der lærer vi egentlig ingenting om den materielle jussen, så det var mye ny juss å sette seg inn i i starten, som var en utfordring, sier Eyolf.

– Man lærer mye mer EØS-rett av å være med i denne konkurransen enn av faget NIRI, vil jeg påstå, sier Matias og ler.

Selv om laget synes det var dumt at prosedyrekonkurransen måtte foregå over zoom, var ikke dette noen særlig hindring for dem.

– Vi må gi litt skryt til Fredrik som uoffisielt var teknisk ansvarlig, og rigget i gang det tekniske opplegget. Han bygde opp kamerastativet og pulten i rett vinkel. På den måten ble hemningene ved å prosedere på zoom minst mulig, sier Matias.

– At det tekniske var bænkers, gjorde at vi hadde én mindre ting å bekymre oss over på selve konkurransedagen, som var veldig bra, mener Elmira.

At konkurransen var på engelsk, var også en utfordring for laget.

– Jeg har for så vidt aldri prosedert på norsk, så jeg har ikke noe å sammenlikne med, sier Eyolf og ler.

­–Alle kan jo engelsk, men jussengelsk er en helt annen idrett, for det er helt spesifikke ord og uttrykk. Hva «jamfør» og «vilkår» betyr er ting man ikke tenker på når man snakker engelsk til vanlig. For å få inn begrepsbruken hjalp det for meg å skrive engelske oppgaver først, og deretter jobbe med uttale når jeg hadde kontroll på begrepene, fortsetter han.

–Dette er ingen språkkonkurranse, men det er en fordel å ha kontroll på språket, sier Matias.

I tillegg til selve konkurransen vant laget «best written brief», og mener at det er viktig å tydelig få frem sine beste argumenter.

–Vi fikk høre at det er viktig å ha en indeks der man ga en oversikt over konklusjonene sine og hovedargumentene. Et annet viktig moment er at man ikke skal gi motparten noe gratis, altså at man ikke skulle nevne noe som ikke taler i sin favør, sier Eyolf og legger til med et smil:

– Mitt instinkt var å gjøre egen argumentasjon sterkere ved å innrømme noen svakheter, men det skulle man altså ikke.

– I written brief skriver man sine beste argumenter nedover, uten noen balanserte drøftelser, altså KUN sine beste argumenter og hvorfor de er riktige. Man skal rett og slett bare fortelle hvorfor man har rett, forklarer Matias

Laget ble rost for god laginnsats og at de hadde en god utvikling gjennom de to konkurransedagene.

– Alle deltakerne fikk tips fra Franklin om at dommerne ser veldig på utvikling gjennom de to dagene, og vi tok veldig til oss de tilbakemeldingene vi fikk etter hver runde. Det hadde nok ikke vært positivt hvis man gjentok samme feil, etter man hadde fått beskjed om å ikke gjøre det, forteller Elmira

Konkurransepremien er en VIP-tour til Brüssel og Luxemburg, som laget håper skal skje når pandemien roer seg litt. I tillegg sitter de igjen med mye annet etter å ha vunnet konkurransen.

– Erfaringen med å prosedere er gull verdt når man senere skal være trainee eller jobbe med juss generelt. Å ha muntlig erfaring gjør at vi vet litt hva det går i, når vi skal prosedere senere, sier Matias.

– Hva gikk gjennom hodene deres da seieren ble annonsert?

– Jeg tenkte vel «SA HAN BERGEN TEAM FOUR?», ler Eyolf.

­– At vi vant beste prosederende og «best written brief» først gjorde at jeg tenkte «dette må jo gå veien», sier Elmira og smiler.

– Det ble jo en god oppbygning da vi vant begge de to, men det var virkelig overraskende og vinne hele konkurransen, legger Matias til.

– Ville dere anbefalt andre å være med i konkurransen?

– Absolutt, det hadde vært litt teit å si nei nå, sier Eyolf og ler.

– Jeg vil også anbefale det, men man skal vite hva man går til, sier Elmira og forklarer:

– Det er veldig tidkrevende og energikrevende, i tillegg er det en lagkonkurranse, så laget ditt krever jo at du skal bruke den tiden som er nødvendig for å gjøre det så bra som mulig. Det kan hende man angrer hvis man ikke går inn med den rette innstillingen.

–Hvilke råd vil dere gi til kommende deltakere?

– Jeg har snakket med flere som begrenser seg selv fordi de mener de ikke er gode nok i engelsk. Jeg anbefaler å ikke tenke så mye på det, du er god nok til dette selv om du ikke er dritgod i engelsk, forteller Elmira

– Som nevnt er ikke dette noen språkkonkurranse, sier Matias og legger til med et smil:

– Både Fredrik og jeg har en skikkelig Jens Stoltenberg-engelsk, og det gikk bra med oss.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.