UiB-lag til topps i internasjonal prosedyrekonkurranse

Injuria.no • 21. januar 2021

Tekst: Emilie Tønseth Haugo

Foto: Privat

 

I høst vant Matias Baltazar Birkeland, Fredrik Vingsnes, Elmira Oshnavie og Eyolf Aarø ESA moot court competition. Injuria har snakket med tre av vinnerlagets medlemmer om hvordan det var å delta i, og ikke minst vinne en internasjonal prosedyrekonkurranse.

– ESA moot court competition er en prosedyrekonkurranse om EØS-rett i regi av ESA, forklarer Matias.

I år var det universitetet i Bergen som skulle arrangere konkurransen som vanligvis er for jusstudenter fra Norge og Island.

– På grunn av korona måtte islendingene trekke seg, så det ble bare studenter fra Bergen og Oslo. Mange av deltakerne i konkurransen var utvekslingsstudenter, så sånn sett fikk vi jo konkurrert med folk fra andre land, noe som var veldig gøy, forteller Eyolf

Konkurransen starter med at alle på hvert lag leverer inn individuelle svar lokalt på universitetet, for å kunne gå videre i konkurransen. Deretter leverte alle lagene inn en skriftlig oppgave til dommerne i Brüssel. Så var det to muntlige runder der et lag prosederte begge sider, mot to forskjellige lag hver gang, de som fikk best score etter dette gikk videre til finalen. Det skulle egentlig ha vært en semifinale også, men denne utgikk på grunn av korona.

Matias forteller at lagsammensetningen var nøye gjennomtenkt.

– Fredrik og jeg har konkurrert tidligere i ELSA sin regionale prosedyrekonkurranse tidligere, og Fredrik var veldig innstilt på å konkurrere igjen. I motsetning til ELSAs konkurranse der man kan være maks to, kunne man her være maks fem, men helst fire deltakere på hvert lag, sier han.

– Vi måtte tenke ut hvem som er både faglige dyktige og har stort konkurranseinstinkt, men også hvem som kan overbevise med tyngde, og da falt valget på Elmira og Eyolf, fortsetter Matias.

– Hvordan har dere fungert sammen som et lag?

– Jeg synes vi har fungert veldig godt. Det er lurt å ha et lag der folk er forskjellige, Eyolf og jeg er nok litt mer teoretiske enn Matias og Fredrik som er veldig gode til å prosedere på en overbevisende måte, sier Elmira

– Jeg har tenkt at lagets største styrke har vært at man har kunnet si akkurat det man mener uten at det blir tatt ille opp. Det var blodseriøst hele veien og det er ikke til å legge skjul på at det ble litt krangling underveis, legger Matias til. 

At Matias og Fredrik har deltatt i ELSAs prosedyrekonkurranse tidligere var en god erfaring som alle på laget dro nytte av.

– Elmira og jeg gikk inn i konkurransen uten noe som helst erfaring med prosedyre, dermed var det veldig trygt for meg at Matias og Fredrik hadde gjort det en gang før. De var flinke til å gi oss en kort innføring i hva som funket eller ikke. I tillegg var mye av konkurransen skriftlig, og der stiller alle likt, sier Eyolf

– Jeg har drevet en del med teater, og selv om jeg i utgangspunktet ikke trodde det ville gi meg en fordel, merket jeg da jeg begynte med prosedyren at det var mye gjenkjennbart fra barneteaterårene, en rettssak er jo et menneskelig teater på mange måter, forteller Elmira.

Laget forteller at det er mye som skiller en god prosedyre fra for eksempel en arbeidsgruppeoppgave som vi ofte skriver her på jussen.

–  I prosedyremetoden kommer konklusjonen først, deretter forteller man hvorfor man har kommet til denne konklusjonen, sier Matias

– Som Elmira sier så er det ikke til å legge skjul på at det er mye skuespill i en god prosedyre, da man lettere lar seg overbevise av en som snakker med mye engasjement og har et naturlig kroppsspråk og stemmebruk.

– Vi fikk også høre at det er viktig å sette standarden først. Ved å overdrive og gjøre det litt mer dramatisk i starten, vil man få tilhørerne på sin side med en gang, forteller Eyolf

– Ja, det fikk vi mange tips om; sette rammen først, supplerer Elmira.

– Kan dere fortelle litt om hva de fiktive sakene gikk ut på?

– I den første oppgaven var klageren en transseksuell dame, som var født i et liberalt land (Freeland), men var statsborger i et konservativt land (Strictland). Hun hadde altså et nasjonalt ID-kort fra det liberale landet og et pass fra det konservative. Hun gjennomgikk et kjønnsskifte og endret navn til Geri, som ble godkjent i Freeland, men ikke i Strictland. Dette gjorde at hun ble stående med et pass der det sto at hun var mann med navnet Geir, og et ID-kort der det sto at hun var dame med navnet Geri. Spørsmålet var altså om denne nektelsen av godkjenning av kjønn- og navneendring i passet utgjorde en restriksjon etter EØS-avtalen, fordi det potensielt kunne hindre henne i å bevege seg fritt mellom landene, forklarer Matias.

– Den andre oppgaven handlet om faren til Geri, som hadde begynt å snuse etter at han flyttet til Freeland. Han så en businessmulighet der han kunne begynne å importere tobakksfri snus til Strictland. Her var det ulovlig med vanlig snus. Strictland la restriksjoner på salget av produktet hans i form av begrensede salgstider, størrelsen på butikkene som kunne selge produktet og aldersgrense. Selskapet mente at dette var en restriksjon av fri vareflyt i EØS-området. Det konservative landet mente derimot at dette kunne rettferdiggjøres fordi det beskyttet helsen til innbyggerne, forteller Eyolf.

– I den første oppgaven ble spørsmålene stilt med en politisk undertone, med tanke på transseksuelles rettigheter og hvor langt EØS-avtalen kan gå i å begrense den nasjonale lovgivningen til det konservative landet, sier Matias

– Selv om jeg er liberal og ville gi den transseksuelle personen det meste av rettigheter og medhold på alle punkter, så skal man ha respekt for et annet syn og at det er mange land som er konservative. Da er det ikke sikkert at det er jussen som er riktig vei å gå for å hjemle rettighetene til personene, fortsetter han.

– Oppgavene var utformet slik at man skulle klø seg skikkelig i hodet, og det var ikke et svart-hvitt svar, sier Elmira.

– Franklin, som var ansvarlig for konkurransen, fortalte oss at «moot» betyr et problem som like gjerne kan vippe den ene som den andre veien, og det er ikke ment at det er et klart riktig svar, legger Eyolf til.

Alle er enige om at oppgavene tok opp veldig vanskelige problemstillinger innenfor EØS-rett som de ikke hadde vært borti før.

–NAV-skandalen er et klart tegn på at vi er dårlige på EØS-rett i Norge. Vi har jo NIRI her på jussen, men der lærer vi egentlig ingenting om den materielle jussen, så det var mye ny juss å sette seg inn i i starten, som var en utfordring, sier Eyolf.

– Man lærer mye mer EØS-rett av å være med i denne konkurransen enn av faget NIRI, vil jeg påstå, sier Matias og ler.

Selv om laget synes det var dumt at prosedyrekonkurransen måtte foregå over zoom, var ikke dette noen særlig hindring for dem.

– Vi må gi litt skryt til Fredrik som uoffisielt var teknisk ansvarlig, og rigget i gang det tekniske opplegget. Han bygde opp kamerastativet og pulten i rett vinkel. På den måten ble hemningene ved å prosedere på zoom minst mulig, sier Matias.

– At det tekniske var bænkers, gjorde at vi hadde én mindre ting å bekymre oss over på selve konkurransedagen, som var veldig bra, mener Elmira.

At konkurransen var på engelsk, var også en utfordring for laget.

– Jeg har for så vidt aldri prosedert på norsk, så jeg har ikke noe å sammenlikne med, sier Eyolf og ler.

­–Alle kan jo engelsk, men jussengelsk er en helt annen idrett, for det er helt spesifikke ord og uttrykk. Hva «jamfør» og «vilkår» betyr er ting man ikke tenker på når man snakker engelsk til vanlig. For å få inn begrepsbruken hjalp det for meg å skrive engelske oppgaver først, og deretter jobbe med uttale når jeg hadde kontroll på begrepene, fortsetter han.

–Dette er ingen språkkonkurranse, men det er en fordel å ha kontroll på språket, sier Matias.

I tillegg til selve konkurransen vant laget «best written brief», og mener at det er viktig å tydelig få frem sine beste argumenter.

–Vi fikk høre at det er viktig å ha en indeks der man ga en oversikt over konklusjonene sine og hovedargumentene. Et annet viktig moment er at man ikke skal gi motparten noe gratis, altså at man ikke skulle nevne noe som ikke taler i sin favør, sier Eyolf og legger til med et smil:

– Mitt instinkt var å gjøre egen argumentasjon sterkere ved å innrømme noen svakheter, men det skulle man altså ikke.

– I written brief skriver man sine beste argumenter nedover, uten noen balanserte drøftelser, altså KUN sine beste argumenter og hvorfor de er riktige. Man skal rett og slett bare fortelle hvorfor man har rett, forklarer Matias

Laget ble rost for god laginnsats og at de hadde en god utvikling gjennom de to konkurransedagene.

– Alle deltakerne fikk tips fra Franklin om at dommerne ser veldig på utvikling gjennom de to dagene, og vi tok veldig til oss de tilbakemeldingene vi fikk etter hver runde. Det hadde nok ikke vært positivt hvis man gjentok samme feil, etter man hadde fått beskjed om å ikke gjøre det, forteller Elmira

Konkurransepremien er en VIP-tour til Brüssel og Luxemburg, som laget håper skal skje når pandemien roer seg litt. I tillegg sitter de igjen med mye annet etter å ha vunnet konkurransen.

– Erfaringen med å prosedere er gull verdt når man senere skal være trainee eller jobbe med juss generelt. Å ha muntlig erfaring gjør at vi vet litt hva det går i, når vi skal prosedere senere, sier Matias.

– Hva gikk gjennom hodene deres da seieren ble annonsert?

– Jeg tenkte vel «SA HAN BERGEN TEAM FOUR?», ler Eyolf.

­– At vi vant beste prosederende og «best written brief» først gjorde at jeg tenkte «dette må jo gå veien», sier Elmira og smiler.

– Det ble jo en god oppbygning da vi vant begge de to, men det var virkelig overraskende og vinne hele konkurransen, legger Matias til.

– Ville dere anbefalt andre å være med i konkurransen?

– Absolutt, det hadde vært litt teit å si nei nå, sier Eyolf og ler.

– Jeg vil også anbefale det, men man skal vite hva man går til, sier Elmira og forklarer:

– Det er veldig tidkrevende og energikrevende, i tillegg er det en lagkonkurranse, så laget ditt krever jo at du skal bruke den tiden som er nødvendig for å gjøre det så bra som mulig. Det kan hende man angrer hvis man ikke går inn med den rette innstillingen.

–Hvilke råd vil dere gi til kommende deltakere?

– Jeg har snakket med flere som begrenser seg selv fordi de mener de ikke er gode nok i engelsk. Jeg anbefaler å ikke tenke så mye på det, du er god nok til dette selv om du ikke er dritgod i engelsk, forteller Elmira

– Som nevnt er ikke dette noen språkkonkurranse, sier Matias og legger til med et smil:

– Både Fredrik og jeg har en skikkelig Jens Stoltenberg-engelsk, og det gikk bra med oss.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Er sosiale medier blitt barns eventyrland for ytringer?

Av Emma Helene Husebæk og Josefine Gløersen - ELSA Bergen, Academic Activities, Research Gruppen (2025-2026) • 4. juni 2026
Sosiale medier fungerer i dag som et moderne «eventyrland»; et sted for kreativitet og fellesskap, men også et miljø preget av ekkokamre og manipulerende algoritmer. For mange unge er sosiale medier et sted for læring, informasjon og selvutfoldelse, samtidig som at personvernet og sikkerheten deres ofte er utilstrekkelig ivaretatt. Sosiale medier ble opprinnelig ikke utviklet med barn som målgruppe, men spiller fortsatt en stor rolle i barns liv i dag.1 Europaparlamentet er bekymret over at én av fire unge har telefonbruk som minner om avhengighet. På bakgrunn av dette har Europarlamentet foreslått å innføre en felles aldersgrense på 16 år for tilgang på sosiale medier og AI-tjenester.2 Dette reiser spørsmålet om et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år er forenlig med ytringsfriheten, og om det kan forsvares i en norsk kontekst. Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet som beskytter individets mulighet til å uttrykke meninger, motta informasjon og delta i samfunnsdebatten. Både Grunnloven og EMK artikkel 10 beskytter retten til ytringsfrihet og retten til å motta og informasjon, samtidig som den åpner for lovlige begrensninger når det er nødvendig i et demokratisk samfunn. For barn innebærer dette en balanse mellom retten til deltakelse og ytring, og behovet for vern mot skade og utnyttelse. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg, delta i offentlig debatt og få tilgang til informasjon, men dette kan lovlig reguleres for å beskytte deres trygghet, utvikling og personvern på sosiale medier. En vurdering av en eventuell aldersgrense må derfor finne en balanse mellom disse to hensynene. En aldergrense på sosiale medier er særlig begrunnet i at barn står i en sårbar posisjon fordi hjernen deres fortsatt er under utvikling. FNs barnekomité påpeker at hjernens plastisitet er på sitt høyeste i de tidlige leveårene og i ungdomstiden, noe som gjør barn påvirkelige for manipulerende algoritmer, reklame og sosialt press på sosiale medier.3 Når barn blir eldre og hjernen modnes, utvikles evnen til å vurdere konsekvenser og ta mer selvstendige beslutninger. En aldersgrense gir derfor barn tid til å styrke sin dømmekraft og refleksjonsevne, slik at de bedre kan navigere på sosiale medier på en bevisst måte. Sosiale medier er designet nettopp for å holde brukeren engasjert gjennom funksjoner som «infinite scroll», autoplay og push-varsler.4 Nytt innhold lastes kontinuerlig og nye videoer starter automatisk, noe som gjør at strømmen av innhold aldri kommer til en ende. Algoritmestyrte plattformer gjør at barn lettere blir dratt inn i mørke «kaninhull» (rabbit holes), hvor de gradvis blir eksponert for mer ekstremt og skadelig innhold.5 Disse algoritmene er også med på å skape ekkokamre fordi man i hovedsak blir presentert for innhold man tidligere har vist interesse for. Dette kan bidra til polarisering ved at alternative perspektiver blir mindre synlige, og ved at sterke eller ytterliggående budskap forsterkes over tid. Dette peker på kjernen i debatten: Barn har ennå ikke utviklet den kognitive «motstandskraften» som trengs for å stå imot algoritmer som er spesialdesignet for å fange oppmerksomheten deres.6 Samtidig som begrunnelsen for en aldersgrense fremstår tungtveiende, er det ikke gitt at et slik tiltak er uproblematisk. Spørsmålet er om løsningen faktisk er å stenge dørene til dette digitale «eventyrlandet». Et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år reiser av den grunn flere prinsipielle og praktiske utfordringer, særlig i lys av barns rett til ytring og deltakelse i det digitale rom. Sosiale medier er ikke bare en underholdningsplattform, men en sentral arena for barns ytringer, informasjonsinnhenting og sosiale liv. I dagens samfunn foregår store deler av den offentlige debatten digitalt, et forbud vil i praksis kunne innebære at barns utestenges fra viktige rom for deltakelse. Et slik tiltak kan derfor argumenteres for at ikke utelukkende vil være beskyttelse, men også en form for ekskludering. Det reiser et grunnleggende spørsmål om hva som skjer med barns mulighet til å bli hørt når de stenges ut av de plattformene der samtalene foregår? FNs barnekomite poengterer at sosiale medier gir barn nye og viktige muligheter til å delta og uttrykke seg i samfunnet, og at de ulike statene må legge til rette for en slik deltagelse.7 En aldersgrense kan også medføre digital utestengelse. For mange barn er sosiale medier en viktig kilde til tilhørighet, særlig for dem som ikke finner fellesskap i fysiske omgivelser. Å stenge disse arenaene kan dermed ramme skjevt, og særlig gå utover sårbare grupper. FNs barnekomite understreker at barn har rett til likeverdig tilgang til det digitale miljøet, og at statene har en plikt til å motvirke digital ekskludering. Dette betyr at man ikke bare skal beskytte barn mot skade, men og sikre at de får delta. Spørsmålet blir derfor hvem som faller utenfor når porten stenges. En annen sentral utfordring er at aldersgrense i praksis kan være lite treffsikker. Erfaring tilsier at aldersgrense på nett er enkle å lure seg rundt, blant annet ved å oppgi gi feil alder. Det kan derfor være et forbud som får begrenset effekt for barna det er ment å beskytte. Samtidig er det en risiko for at barn som utestenges søker seg til mindre regulerte plattformer. Det kan i verste fall øke eksponeringen for skadelig innhold, fremfor å senke den. Ulike forskningsmiljøer har påpekt at forbud ikke nødvendigvis vil være den mest effektive måten å håndtere utfordringene ved sosiale medier på.8 En fastsatt aldersgrense reiser spørsmål om reguleringen er tilstrekkelig nyansert. Barn er ikke en ensartet gruppe, og både modenhet, digital kompetanse og behov vil variere betydelig. FNs barnekomite understreker at barn er i utvikling og at tiltakene av den grunn må tilpasses barnets alder og modenhet. En absolutt aldersgrense kan derfor fremstå som et strengt virkemiddel, som ikke tar høyde for individuelle tilpasninger.9 De ulike utfordringene sender oss mot kjernen i spørsmålet: selv om hensynet til beskyttelse er tungtveiende vil det ikke alltid være gitt at et generelt forbud er et forholdsmessig inngrep i barns rettigheter. Det er ingen tvil om at barn har behov for beskyttelse i sosiale medier og på internett, spesielt mot skadelig innhold og utnyttelse. På samme tid innebærer innføring av aldersgrense et inngrep i barns ytringsfrihet og rett til informasjon, som etter de universale menneskerettighetene krever mer enn gode hensyn.10 Spørsmålet er av den grunn om et generelt forbud som dette er nødvendig og forholdsmessig. Er det slik at barn må stenges ute for å beskyttes? FNs barnekomité understreker at barn har en rett til å søke, motta og formidle informasjon på sosiale medier og at begrensninger må være nødvendig og forholdsmessig. Dette viser at et forbud ikke utelukkende kan begrunnes i risiko, men må konkret vurderes opp mot mindre inngripende tiltak som kan gi tilsvarende beskyttelse.11 Et mulig alternativ er å regulere de ulike plattformene fremfor et forbud for barna. Barnekomiteen fremhever statens ansvar for å sikre at digitale tjenester utformes i tråd med barnas rettigheter, spesifikt gjennom krav til design, personvern og sikkerhet.12 EU-kommisjonens retningslinjer konkretiserer det ved å foreslå private kontoer som standard, regulerte algoritmer og begrensinger av funksjoner som fremmer avhengighet. I tillegg kan barns egen beskyttelse styrkes gjennom bedre rapporteringsverktøy og opplæring av barn og foreldre i digital kompetanse. Tiltak som dette retter seg mot de strukturelle utfordringene ved sosiale medier, og gjør det digitale «eventyrlandet» tryggere uten å nekte barn tilgang. Et generelt forbud fremstår derimot som et vidtrekkende inngrep, som rammer barn uavhengig av modenhet og behov. I tillegg er det uvisst hvor effektivt et slikt tiltak er i praksis. Avveiingen er derfor mellom å beskytte barn fra det digitale rommet eller beskytte dem i det. Ettersom det finnes mindre inngripende og mer målrettede alternativer, vil det være vanskelig å konkludere med et generelt forbud som nødvendig. En aldersgrense på 16 år fremstår på bakgrunn av dette som et strengt og usikkert virkemiddel. Til tross for at hensynet om beskyttelse er tungtveiende, tilsier både rettslige og praktiske hensyn at reguleringen heller bør rettes mot plattformene, fremfor barnas tilgang til dem. For at barn skal ha en reell frihet til å delta, lære og uttrykke seg på sosiale medier, må plattformene de bruker være bedre tilpasset mindreårige. Staten har et ansvar for å motvirke digital ekskludering, men de har også et ansvar for at barn ikke diskrimineres ved å bli overlatt til tjenester som profitterer på deres sårbarhet. Samtidig advarer UNICEF mot at aldersforbud alene ikke løser alle problemer, da barn kan finne omveier til mindre regulerte områder.13 Aldersgrense bør derfor inngå i en helhetlig tilnærming som også innebærer bedre tilpasning av sosiale medier for barn og styrking av foreldres digitale kompetanse. Litteraturliste: Europakommisjonen. (2025). Communication from the Commission: Guidelines on measures to ensure a high level of privacy, safety and security for minors online . Tilgjengelig fra: https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=OJ:C_202505519 FNs barnekomité. (2021). Generell kommentar nr. 25 om barns rettigheter i det digitale miljøet . CRC/C/GC/25. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/1376fac2fe2a427389f9f94b52acdefc/kommentar-nr.-25-barnekonvensjonen.pdf Leibniz Institute for Media Research. (2026, March 16). Why banning social media is not the solution . Tilgjengelig fra: https://leibniz-hbi.de/en/hbi-news/news/why-banning-social-media-is-not-the-solution/  News European Parliament. (2025). Children should be at least 16 to access social media, say MEPs . Tilgjengelig fra: https://www.europarl.europa.eu/news/en/press-room/20251120IPR31496/children-should-be-at-least-16-to-access-social-media-say-meps NOU 2024: 20. (2024). Det digitale (i) livet. Balansert oppvekst i skjermens tid. Kunnskapsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/c252947398de4fb0aea9349f011eb410/no/pdfs/nou202420240020000dddpdfs.pdf UN News. (2025). Social media: Age-related bans won't keep kids safe, UNICEF warns . Tilgjengelig fra: https://news.un.org/en/story/2025/12/1166557

Skatteparadis

Av Bilder og tekst av Yngvil Sveen Øyen • 4. juni 2026
Vindusskatt var en eiendomsskatt i England fra 1696 til 1851, Skottland fra 1748 til 1851 og Frankrike mellom 1798 og 1926. Da skatteordningen først ble innført i England, bestod den av en fast avgift per hus på det som tilsvarer 200 norske kroner i dagens penger, og en tilleggsavgift på 410 kroner for hus med flere enn ti vinduer, og 830 kroner for hus med flere enn 20 vinduer. Skattesystemet var basert på en enkel logikk om at antall vinduer og dører på et hus var en indikator på eierens velstand. Vinduer og dører var et egnet mål på kapital, ettersom dette var en tid der rikdom var materiell og vanskelig å gjemme bort, lenge før skatteparadis, skatteplanlegging og offshore-bankkontorer. Vindusskatten ble videre ansett som en mindre inngripende form for beskatning, ettersom skattefunksjonærene ikke måtte trenge seg inn i folks hus for å beregne hva eieren skulle skattlegges, men kunne simpelthen telle antall vinduer og dører fra utsiden. På tross av at vindusskatten bygget på en fornuftig logikk og hensynet til privatliv, hadde ordningen den uheldige utilsiktede virkningen at mange huseiere muret igjen vinduer på eiendommene sine for å slippe å betale. Resultatet var mørke, innestengte og dårlig ventilerte hus og en rekke negative helseeffekter hos beboerne. Dette var én av hovedårsakene til av avgiften ble avskaffet. Vindusskatten har satt varig preg på arkitekturen. Du kan fortsatt se hus med vinduer som er muret igjen i byer som London. Dette er ikke det eneste eksempelet på hvordan beskatning har påvirket arkitekturen. Nederland hadde på 1600-tallet en eiendomsskatt basert på bredden av bygningers fasade. Denne ordningen førte til konstruksjonen av smale, høye og dype hus. En fransk skatteordning er opphav til «mansardtak» som er en form for skråtak som ble popularisert i Frankrike på 1700-tallet. Den franske eiendomsskatten ble på denne tiden beregnet med utgangspunkt i antall etasjer under taket. Utformingen på mansardtaket skapte et loftareal som ikke formelt ble regnet som en etasje. Huseieren fikk ved å utforme taket slik én ekstra etasje og et større leveareal uten å betale eiendomsskatt på dette.