Tilsvar til David Marinius Frivolds debattinnlegg i Injuria

Injuria.no • 1. desember 2017

Det juridiske fakultet er gjort kjent med et debattinnlegg fra David Marinius Frivold publisert på injuria.no 29. november 2017. På bakgrunn av dette leserinnlegget har fakultetet gjort en ny vurdering av fordeler og ulemper ved å justere på opprinnelige planer, og kommet frem til at vi vil åpne for at studenter kan trekke søknaden sin i løpet av perioden for søknadsbehandling dersom fakultetets søknad om midler fra Senter for internasjonalisering (SIU) ikke blir innvilget. Studenter på 3. studieår ble orientert om endringen 30.11.17.

I leserinnlegget fremsettes det imidlertid et par upresise påstander om emnet JUS134-Kina som fakultetet ønsker å kommentere.

 «Forbeholdt Dragefjellets mest ressurssterke»

Vi er helt enig med Frivold i at det er forferdelig synd at ekstrakostnadene ved emnet JUS134-Kina kan gjøre at det er studenter som ikke har mulighet til å søke om å delta på emnet. Fakultetet har derfor siden starten arbeidet for å sikre at emnet er tilgjengelig for alle studenter, ikke bare «de studenter (som har foreldre) med god råd».

Emnet er derfor designet slik at det utløser rett til ekstra støtte fra Lånekassen. I Norge er Lånekassen det viktigste virkemiddelet for å sikre lik rett til utdanning. Deltagelse på emnet kvalifiserer for ekstra støtte fra Lånekassen til å dekke reisekostnader og skolepenger, og med dette har fakultetet gjort det som normalt forventes for å sikre lik rett til utdanning. Til å leve og bo får man likevel kun ordinær støtte fra Lånekassen.

Fakultetet innser likevel at et slikt korttidsopphold i praksis vil gi studentene doble boligutgifter den måneden de skal være i Beijing. Studenter kan ikke forventes å si opp hybelen sin i Bergen før de drar til Beijing, og den ordinære støtten fra Lånekassen for den aktuelle måneden vil dermed dels måtte brukes til å dekke husleien hjemme i Bergen.

De to første årene emnet ble gjennomført sikret fakultetet at studentene på JUS134-Kina fikk økonomisk støtte fra andre finansieringskilder i tillegg til Lånekassen. Av ulike årsaker kan ikke tidligere års finansieringskilder videreføre støtten i 2018. Umiddelbart etter at dette ble klart, begynte fakultetet å se etter andre muligheter for å skaffe midler til å støtte studentene. Løsningen ble å søke om UTFORSK-midler fra Senter for internasjonalisering for utdanning (SIU). Dersom denne søknaden innvilges, vil fakultetet kunne gi 6000 kroner til hver av studentene som får plass på JUS134-Kina som et tilskudd til å dekke bokostnader under oppholdet i Beijing. 

Søknaden ble levert til søknadsfristen i september, og svar fra SIU skulle opprinnelig foreligge i november. Søknadsfrist for deltakelse på emnet, og fakultetets tidsplan for behandling av søknader og utsending av svar på søknad ble tilpasset slik at utfallet av fakultetets søknad om støtte fra SIU skulle være kjent før søknadsfristen for deltakelse på JUS134-Kina.

Tidligere denne uken ble det kjent at SIUs behandling av søknadene er forsinket, og at svar ikke kan ventes før i uke 51 (18-22 desember). Da dette ble kjent, gjorde fakultetet en avveining av fordeler og ulemper ved å opprettholde fastlagt tidsplan og regelen om at studenter som får tildelt plass som klar hovedregel ikke kan trekke seg.

Ettersom språkkurset som tilbys til studentene som skal ta JUS134-Kina starter opp kort tid etter nyttår, og professor Tom Wilson kommer for å møte studentene som blir tildelt plass, er det ikke mulig å skyve på søknadsfristen for å delta på JUS134-Kina til etter at utfallet av SIU-søknaden er klart.

Regelen om at studenter ikke kan trekke seg er satt fordi opptaket og forberedelsene til JUS134-Kina er administrativt krevende. Det er få plasser og mange søkere, og vi skal ikke komme langt i prosessen før det ikke lenger er mulig å supplere gruppen med nye studenter dersom noen trekker seg. I tillegg kommer at studenter som trekker seg senere i prosessen, vil ha «stjålet» en unik utvekslingsmulighet fra sine medstudenter. 

Etter en ny vurdering har fakultetet likevel kommet til at det vil være mulig å umiddelbart trekke søknaden sin dersom det viser seg at støtten fra SIU ikke blir innvilget. Søknadsfristen er også utsatt fra torsdag 30. november kl 23:59 til mandag 4. desember kl 23:59 for at potensielle ekstra søkere skal rekke å gjøre seg kjent med melding på Mitt UiB og søke om å delta på JUS134-Kina.

Søknadsbehandling og loddtrekning av plasser vil skje etter opprinnelig oppsatt tidsplan.

 

«Innført nye karakterkrav»

Videre skriver Frivold at det er innført nye karakterkrav for å delta på emnet JUS134-Kina i år. Dette er ikke riktig. Det har helt siden emnet ble etablert og gjennomført første gang våren 2016 vært krav om at man må ha C i snitt for å kunne søke. I Studieutvalgets sak 84/17-3 fra møte 29. november 2017 kan man lese om bakgrunnen for dette karakterkravet.

I emnebeskrivelsen for JUS134-Kina fremgår hvordan plasser tildeles. Dette går i korthet ut på at 5 plasser blir tildelt søkerne med best karaktersnitt, inntil 5 plasser blir tildelt søkere som kan dokumentere tidligere erfaring fra Kina eller en særlig interesse for Kina og kinesisk rett, og de resterende plassene blir tildelt etter loddtrekning blant søkerne.

Det eneste som er nytt i år, er at fem av plassene blir tildelt søkerne med best karaktersnitt. Dette rokker ikke ved inngangskravet om C i snitt.  

Årsaken til at fakultetet har justert tildelingskriteriene slik at fem av plassene tildeles på bakgrunn av karaktersnitt skyldes i hovedsak at fakultetet har innsett betydningen av at gruppen av studenter som skal reise til Beijing er sammensatt på en slik måte at vi sikrer at det alltid vil være noen faglig sterke studenter i gruppen. Studentene som drar til Beijing er i større grad enn medstudentene hjemme overlatt til seg selv når det gjelder å tilegne seg kunnskapen knyttet til norsk rettskultur. Når vi sikrer at gruppen har noen «faglig sterke spydspisser», bidrar det til å løfte gruppen som helhet, og det er viktig for at alle studentene skal lykkes faglig.

 

Vennlig hilsen

kursansvarlig for JUS134-Kina professor Søren Koch, primus motor for innføringen av JUS134-Kina førsteamanuensis Bjørnar Borvik, og fakultetets administrative internasjonaliseringsteam ved Eli Tjerandsen og Ingrid Tøsdal

 

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982