Tilsvar til David Marinius Frivolds debattinnlegg i Injuria

Injuria.no • 1. desember 2017

Det juridiske fakultet er gjort kjent med et debattinnlegg fra David Marinius Frivold publisert på injuria.no 29. november 2017. På bakgrunn av dette leserinnlegget har fakultetet gjort en ny vurdering av fordeler og ulemper ved å justere på opprinnelige planer, og kommet frem til at vi vil åpne for at studenter kan trekke søknaden sin i løpet av perioden for søknadsbehandling dersom fakultetets søknad om midler fra Senter for internasjonalisering (SIU) ikke blir innvilget. Studenter på 3. studieår ble orientert om endringen 30.11.17.

I leserinnlegget fremsettes det imidlertid et par upresise påstander om emnet JUS134-Kina som fakultetet ønsker å kommentere.

 «Forbeholdt Dragefjellets mest ressurssterke»

Vi er helt enig med Frivold i at det er forferdelig synd at ekstrakostnadene ved emnet JUS134-Kina kan gjøre at det er studenter som ikke har mulighet til å søke om å delta på emnet. Fakultetet har derfor siden starten arbeidet for å sikre at emnet er tilgjengelig for alle studenter, ikke bare «de studenter (som har foreldre) med god råd».

Emnet er derfor designet slik at det utløser rett til ekstra støtte fra Lånekassen. I Norge er Lånekassen det viktigste virkemiddelet for å sikre lik rett til utdanning. Deltagelse på emnet kvalifiserer for ekstra støtte fra Lånekassen til å dekke reisekostnader og skolepenger, og med dette har fakultetet gjort det som normalt forventes for å sikre lik rett til utdanning. Til å leve og bo får man likevel kun ordinær støtte fra Lånekassen.

Fakultetet innser likevel at et slikt korttidsopphold i praksis vil gi studentene doble boligutgifter den måneden de skal være i Beijing. Studenter kan ikke forventes å si opp hybelen sin i Bergen før de drar til Beijing, og den ordinære støtten fra Lånekassen for den aktuelle måneden vil dermed dels måtte brukes til å dekke husleien hjemme i Bergen.

De to første årene emnet ble gjennomført sikret fakultetet at studentene på JUS134-Kina fikk økonomisk støtte fra andre finansieringskilder i tillegg til Lånekassen. Av ulike årsaker kan ikke tidligere års finansieringskilder videreføre støtten i 2018. Umiddelbart etter at dette ble klart, begynte fakultetet å se etter andre muligheter for å skaffe midler til å støtte studentene. Løsningen ble å søke om UTFORSK-midler fra Senter for internasjonalisering for utdanning (SIU). Dersom denne søknaden innvilges, vil fakultetet kunne gi 6000 kroner til hver av studentene som får plass på JUS134-Kina som et tilskudd til å dekke bokostnader under oppholdet i Beijing. 

Søknaden ble levert til søknadsfristen i september, og svar fra SIU skulle opprinnelig foreligge i november. Søknadsfrist for deltakelse på emnet, og fakultetets tidsplan for behandling av søknader og utsending av svar på søknad ble tilpasset slik at utfallet av fakultetets søknad om støtte fra SIU skulle være kjent før søknadsfristen for deltakelse på JUS134-Kina.

Tidligere denne uken ble det kjent at SIUs behandling av søknadene er forsinket, og at svar ikke kan ventes før i uke 51 (18-22 desember). Da dette ble kjent, gjorde fakultetet en avveining av fordeler og ulemper ved å opprettholde fastlagt tidsplan og regelen om at studenter som får tildelt plass som klar hovedregel ikke kan trekke seg.

Ettersom språkkurset som tilbys til studentene som skal ta JUS134-Kina starter opp kort tid etter nyttår, og professor Tom Wilson kommer for å møte studentene som blir tildelt plass, er det ikke mulig å skyve på søknadsfristen for å delta på JUS134-Kina til etter at utfallet av SIU-søknaden er klart.

Regelen om at studenter ikke kan trekke seg er satt fordi opptaket og forberedelsene til JUS134-Kina er administrativt krevende. Det er få plasser og mange søkere, og vi skal ikke komme langt i prosessen før det ikke lenger er mulig å supplere gruppen med nye studenter dersom noen trekker seg. I tillegg kommer at studenter som trekker seg senere i prosessen, vil ha «stjålet» en unik utvekslingsmulighet fra sine medstudenter. 

Etter en ny vurdering har fakultetet likevel kommet til at det vil være mulig å umiddelbart trekke søknaden sin dersom det viser seg at støtten fra SIU ikke blir innvilget. Søknadsfristen er også utsatt fra torsdag 30. november kl 23:59 til mandag 4. desember kl 23:59 for at potensielle ekstra søkere skal rekke å gjøre seg kjent med melding på Mitt UiB og søke om å delta på JUS134-Kina.

Søknadsbehandling og loddtrekning av plasser vil skje etter opprinnelig oppsatt tidsplan.

 

«Innført nye karakterkrav»

Videre skriver Frivold at det er innført nye karakterkrav for å delta på emnet JUS134-Kina i år. Dette er ikke riktig. Det har helt siden emnet ble etablert og gjennomført første gang våren 2016 vært krav om at man må ha C i snitt for å kunne søke. I Studieutvalgets sak 84/17-3 fra møte 29. november 2017 kan man lese om bakgrunnen for dette karakterkravet.

I emnebeskrivelsen for JUS134-Kina fremgår hvordan plasser tildeles. Dette går i korthet ut på at 5 plasser blir tildelt søkerne med best karaktersnitt, inntil 5 plasser blir tildelt søkere som kan dokumentere tidligere erfaring fra Kina eller en særlig interesse for Kina og kinesisk rett, og de resterende plassene blir tildelt etter loddtrekning blant søkerne.

Det eneste som er nytt i år, er at fem av plassene blir tildelt søkerne med best karaktersnitt. Dette rokker ikke ved inngangskravet om C i snitt.  

Årsaken til at fakultetet har justert tildelingskriteriene slik at fem av plassene tildeles på bakgrunn av karaktersnitt skyldes i hovedsak at fakultetet har innsett betydningen av at gruppen av studenter som skal reise til Beijing er sammensatt på en slik måte at vi sikrer at det alltid vil være noen faglig sterke studenter i gruppen. Studentene som drar til Beijing er i større grad enn medstudentene hjemme overlatt til seg selv når det gjelder å tilegne seg kunnskapen knyttet til norsk rettskultur. Når vi sikrer at gruppen har noen «faglig sterke spydspisser», bidrar det til å løfte gruppen som helhet, og det er viktig for at alle studentene skal lykkes faglig.

 

Vennlig hilsen

kursansvarlig for JUS134-Kina professor Søren Koch, primus motor for innføringen av JUS134-Kina førsteamanuensis Bjørnar Borvik, og fakultetets administrative internasjonaliseringsteam ved Eli Tjerandsen og Ingrid Tøsdal

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The discussion regarding authorities’ power to rename and acquire landmarks has gained severe relevance in 2025. Politicians around the world have mentioned unilateral interest in changing internationally recognized landmarks and to acquire new territories in foreign countries through financial transactions, as a way of territorial expansion and political power. This article will explain the political and legal scenario surrounding these allegations and exemplify the discussion by analyzing the cases of The Gulf of Mexico and Greenland. The naming of a landmark obeys international regulations and national law. International instruments like The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS, 1982) and The International Hydrographic Organization Conventions, regulate the naming of maritime bodies. At a national level, countries have agencies with internal protocols and guidelines that must be followed to modify landmark names to respect historical, linguistic and cultural factors. The naming of landmarks has had a political use throughout history, to either promote or oppress a population. This oppression can occur at a national level, with indigenous populations hindering their agency, or at an international level, questioning the sovereignty of other states. In 2025, the Trump Administration renamed the ‘Gulf of Mexico’ as the ‘Gulf of America’. However, international treaties, including the International Boundary Treaty (1970) and The Cartagena Convention (1983), recognize the original name. While the U.S. can internally change it, an official international change requires treaty renegotiation or the use of dispute resolution mechanisms. Notwithstanding that an internal change in the U.S. does not affect international regulations, it influences the world for two reasons. First, U.S. tech owners, through digital tools, can shape public recognition of landmarks. Second, renaming a landmark of another country hinders sovereignty and deepens the global north-south divide. This shift gives the global north control over international conventions. For instance, some international companies have stated they will use the name ‘Gulf of America’ instead of ‘Gulf of Mexico’ to presumably avoid sanctions from the Trump Administration. Shifting to Greenland, the island has a long history of foreign control. It was a Danish colony until 1953, when Greenland entered the Danish ‘Rigsfællesskab’. Since the UN was founded, there has been a focus to end colonization. According to Chapter XI in the UN Charter of 1945, colonizing nations had to annually report on the conditions in their colonies. This applied to Denmark, but when Denmark changed their Constitution in 1953, Greeland’s status changed from colony to county. The inclusion was accepted by the UN on the basis that Greenland had decided independently. Still, controversy has arisen around Greenland´s actual consent. The Greenlandic Council approved, but no referendum was held. Due to the status change, Denmark no longer had to report to the UN. In Danish and Greenlandic political society, it has been questioned if there was a significant change after Greenland entered the Danish federal community, or if the constitutional change was merely a loophole to evade UN-reporting, making Greenland a ‘modern’ form of colony. However, Greenland has gained full self-governance in internal matters since 1953 but is still heavily dependent on Denmark. Donald Trump stated in his second presidential term that owning Greenland is “an absolute necessity”, and that he would not rule out using military or economic coercion to gain Greenland. Trump wants Greenland both for its huge potential for mining natural resources as well as the tactical military positioning the island poses. The question is whether there is a legal opportunity for Trump to acquire Greenland. The Danish government opposes the idea of Greenland being bought. And even if Denmark agreed to the purchase, a consent from the Greenlanders is likely needed in light of their right to self-determination. The right to self-determination is a new age development, mentioned in both the UN charter and in the first article of the UN human rights Covenants. A consent from both the Danish government and Greenlandic people will likely never happen. As a part of the self-rule law of 2009 § 21, Greenland can declare full independence by an approved referendum among the Greenlandic People and Danish parliament. Even though the Greenlandic government seems uninterested today, Greenland could legally join the U.S. of its own will, though it must first become independent. In brief, this text shows that renaming and acquiring landmarks, something many think belongs to the colonial past, still has relevance today. Stronger adherence to international frameworks is needed to avoid unilateral actions that hinder global stability.