Et innblikk i Klimasøksmål Arktis

Injuria.no • 3. desember 2017

Av: Kristine Skorpen

 

Klimasøksmålet – også kalt «Århundrets rettssak» av mange – har vært gjennom sin første runde i Oslo tingrett. I 10 dager har Regjeringsadvokaten, Greenpeace og Natur og Ungdom, representert av Advokatfirmaet Glittertind og Advokatfirmaet Wahl-Larsen, talt sin sak i rettssal 250. Mens vi venter i spenning på domsavsigelsen, som etter alt å dømme kommer i januar, kan det være nyttig å friske opp i de juridiske aspektene ved saken. Hva er det egentlig Greenpeace og Natur og Ungdom saksøker staten for? Og kan man virkelig ugyldiggjøre et forvaltningsvedtak med grunnlag i Grunnloven § 112?

 

Saken vekker stort engasjement – det er tross alt ikke hver dag staten saksøkes for brudd på Grunnlovens miljøparagraf. Hva som er de rettslige spørsmålene, er for mange vanskelig å få grep på. Dette er på ingen måte rart. Klimasøksmålet omhandler kompliserte og uprøvde rettslige spørsmål. Saken reiser spørsmål om domstolenes kompetanse til å gripe inn i utøvende makt sin myndighet, og om borgerne kan påberope seg konkrete rettigheter etter Grunnloven § 112. Det spørres også om den enkelte borger i det hele tatt kan kreve en bestemt miljøtilstand for seg selv og for kommende generasjoner, og hvordan det er mulig å utpensle vurderingskriterier fra en grunnlovsbestemmelse som tradisjonelt har vært en symbolparagraf. Alt i alt er det ikke tvil om at dommerne i tingretten kommer til å ha hodebry med de rettslige problemstillingene saken vekker. Jeg skal likevel prøve å gi en enkel oversikt over saken, og hva som i hovedsak er de rettslige problemstillingene.  

 

For å kunne dykke ned i de juridiske problemstillingene i Klimasøksmålet, må vi først få oversikt over sakens faktiske omstendigheter. Kort fortalt dreier saken seg om et vedtak, et forvaltningsvedtak. 18. mai 2016 tilbød Staten v/Olje- og Energidepartementet 13 selskaper 10 utvinningstillatelser for olje og gass i den såkalte 23. konsesjonsrunde. Disse utvinningstillatelsene omtales sammen i samlebetegnelsen «Lisensvedtaket». Både for staten og selskapene som fikk utvinningstillatelser, var dette vedtaket stor stas. Aldri før har det blitt boret etter olje og gass så langt nord, og så tett opp mot iskantsonen. Tanken på enorme olje- og gassressurser, som kan generere i enda større pengebeløp – ja, det fikk nok mange til å gni seg i hendene. Det var likevel noen som ikke jublet like høyt da vedtaket ble truffet. Sett i lys av klimautfordringene verden står ovenfor, mente enkelte at åpningen av nye utvinningstillatelser sto stikk i strid med både Parisavtalen og Grunnlovens miljøparagraf - § 112. Denne motstanden resulterte i at Greenpeace og Natur og Ungdom, sammen med en rekke andre støttespillere, saksøkte staten for brudd på Grunnloven § 112, med det krav at forvaltningsvedtaket ugyldiggjøres.

 

De som kjenner til forvaltningsrett, vet at forvaltningen må ha hjemmel i lov når de treffer et forvaltningsvedtak. Dersom en slik hjemmel ikke foreligger, har vedtaket en materiell svikt og ugyldiggjøres automatisk. Et forvaltningsvedtak kan også ugyldiggjøres dersom det ikke er tilstrekkelig utredet , men her forutsetter ugyldighet at den manglende utredningen har virket inn på vedtaket. I Klimasøksmålet mener Greenpeace og Natur og Ungdom for det første at Lisensvedtaket innholdsmessig er i strid med Grunnloven § 112, og at § 112 oppstiller en absolutt skranke for slike miljøskadelige vedtak. For det andre mener de at de miljømessige konsekvensene av Lisensvedtaket ikke er tilstrekkelig utredet , og at det derfor foreligger en saksbehandlingsfeil etter forvaltningsloven § 17, jf. forvaltningsloven § 41, petroleumsloven § 3-1 og Grunnloven § 112.

 

Hovedtyngden i søksmålet legges på den første anførselen, nemlig at Lisensvedtaket innholdsmessig er i strid med Grunnloven § 112. Det er også her de virkelig kompliserte spørsmålene melder seg! Det kan for det første nevnes at det ikke eksisterer noen tilsvarende praksis rundt Grunnloven § 112 (som er en relativt ny paragraf, inntatt i Grunnlovens menneskerettighetskapittel i 2014). Det foreligger derfor ingen tidligere dommer som sier noe om hvordan bestemmelsen kan tolkes, noe som naturligvis gjør saken mer komplisert.

 

For at domstolen skal kunne si at Lisensvedtaket innholdsmessig strider mot Grunnloven § 112, må bestemmelsen gi enkeltindivider, altså private , konkrete rettigheter de kan påberope seg for domstolen. Denne problemstillingen er litt vanskelig, men enkelt sagt er det spørsmål om Grunnloven § 112 er en rettighetsbestemmelse, eller om den utelukkende er en «symbolparagraf» som skal være retningsgivende for Stortingets lovgivningskompetanse, forvaltningens frie skjønn og lovtolkning. Åpner § 112 for å gi private rettigheter, kan man saksøke staten for ikke å ha overholdt disse rettighetene ved – for eksempel – å tildele utvinningstillatelser for olje og gass i Barentshavet.

 

Denne første vurderingen blir en slags «kommer Grunnloven § 112 til anvendelse eller ikke»-vurdering. Saksøkerne – Greenpeace og Natur og Ungdom – mener naturligvis at Grunnloven § 112 kan tolkes slik at den gir enkeltindivider rettigheter som kan håndheves for domstolen. Staten er dypt uenig i dette, og mener Grunnloven § 112 ikke er ment å favne så vidt at den blir en typisk rettighetsbestemmelse som gir grunnlag for å overprøve forvaltningsvedtak. Hva Oslo tingrett kommer frem til her, blir svært spennende å se, og det vil ha stor betydning for de andre spørsmålene videre i saken.

 

Forutsatt at Grunnloven § 112 gir domstolene kompetanse til å kjenne Lisensvedtaket ugyldig, mener Greenpeace og Natur og Ungdom at vedtaket krenker de rettighetene § 112 er ment å verne. Denne rettslige anførselen åpner for to noe ulike vurderinger: For det første mener saksøkerne at Grunnloven § 112 oppstiller en absolutt skranke mot vedtak som Lisensvedtaket, fordi de miljøskadelige effektene av vedtaket er så alvorlige at de overskrider det (påståtte) absolutte forbudet mot klima- og miljøskader som bestemmelsen innebærer. For det andre mener saksøkerne at vedtaket representerer et uforholdsmessig inngrep målt opp mot Lisensvedtakets økonomiske fordeler.

 

Disse anførslene åpner også for komplekse og nyanserte vurderinger. I vurderingen av om Grunnloven § 112 oppstiller en absolutt skranke mot Lisensvedtaket, må domstolen klargjøre hvilket materielt vern bestemmelsen gir, og hva som skal til for at bestemmelsens «skranke» er overskredet. Her anfører Greenpeace og Natur og Ungdom at de samlede klima- og miljøkonsekvenser Lisensvedtaket representerer i sum er så alvorlige at de ikke kan begrunnes ut fra økonomiske hensyn. Staten mener på sin side at det overhodet ikke eksisterer en slik terskel, og dersom en slik finnes, må terskelen for en slik materiell overprøving av forvaltningens handlefrihet ligge svært høyt. Et viktig spørsmål i denne sammenheng er hvem det er som skal vurdere hvilken terskel § 112 oppstiller. Bestemmelsen er utvilsomt vag, og det er vanskelig å utpensle klare rettslige skranker som vedtaket kan måles opp mot. Det mest nærliggende for domstolen kan være å utlede de rettslige standardene i § 112 fra naturvitenskapen og fagkyndige, men hva tingretten ender opp med å gjøre, gjenstår å se.

 

I vurderingen om Lisensvedtaket representerer et uforholdsmessig inngrep målt opp mot de økonomiske fordelene, må det kunne utledes en forholdsmessighetsstandard i Grunnloven § 112. Også her er partene uenige om tolkningen og rekkevidden av lovbestemmelsen. Staten mener Grunnloven § 112 overhodet ikke åpner for en forholdsmessighetsvurdering, og at saksøkernes anførsel her er utpreget frirettslig. Saksøkerne hevder på den andre siden at vedtaket representerer et uforholdsmessig miljøhensyn målt opp mot Lisensvedtakets økonomiske fordeler.

 

Som forsøkt illustrert hittil, hersker det stor uenighet mellom staten og miljøorganisasjonene om tolkningen og rekkevidden av Grunnloven § 112. Det er særlig dette som gjør saken så spesiell. Til forskjell fra de fleste andre saker, der eksistensen av lovens vilkår er uproblematisk og uenigheten knytter seg til selve subsumsjonen, handler Klimasøksmålet om å klarlegge forståelsen av Grunnlovens miljøparagraf. Det vil derfor ha stor betydning om domstolen kommer frem til at Grunnloven § 112 åpner for å gi private rettigheter som kan overprøves av domstolene, om Grunnloven § 112 oppstiller en materiell grense for miljøskadelige forvaltningsvedtak, og om ordlyden gir uttrykk for en forholdsmessighetsvurdering.

 

Den andre delen av søksmålet knytter seg til saksbehandlingen i forkant av Lisensvedtaket. Etter Greenpeace og Natur og Ungdom sin mening, tilsier Grunnloven § 112 at det må stilles strenge utredningskrav for vedtak som kan ha alvorlige miljøkonsekvenser. Det blir påpekt at saksbehandlingen blant annet mangler utredning knyttet til Lisensvedtakets faktiske lønnsomhet sett opp mot verdens karbonbudsjett, skadevirkningen Lisensvedtaket kan ha for «SVO»-er (særlig verdifulle områder) og iskantsonen, og om Lisensvedtaket er forenelig med verdens og Norges behov for å redusere utslipp. Staten avviser denne anførselen kontant, og viser til den omfattende utredningsprosessen som har blitt foretatt i forkant av vedtaket.

 

Det er ingen tvil om at miljøorganisasjonene Greenpeace og Natur og Ungdom har valgt et ideelt tidspunkt å rette søkelys på miljøutfordringene verden står ovenfor. Konsekvensene av global oppvarming har så smått begynt å vise seg verden over, og de fleste prognosene peker på at det kun vil gå én vei hvis vi fortsetter med «business as usual». På den andre siden kan det spørres om domstolene er riktig vei å gå for å ugyldiggjøre et politisk vedtak om oljeutvinning, sett i lys av prinsippet om maktfordeling og hensynet til forvaltningens frie skjønn. Uavhengig av hva man mener om saken, er i hvert fall én ting sikkert: Det eksisterer et stort behov for avklaring av tolkningen og rekkevidden av Grunnloven § 112. I januar får vi vite hva Oslo tingrett mener om saken. Forhåpentligvis vil saken til slutt havne i fanget til Høyesterett, og det er da ting virkelig blir spennende.

 

Foto: Bjørn Eivind Strømman

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Lex Promille

Av Siggen og Begeret • 1. mai 2026
Akkurat som med Snusboks-leken skal du sende en gjenstand (helst Norges Lover) til den påstanden resonerer best med. Drikk hver gang du får den, eller når rimet slapper for hardt. Splash er selvfølgelig oblig!

Why is it important to strengthen local aid organisations?

Av By Sabrina Eriksen-Zapata, Josefine Gløersen and Hilda Sønderland Lundanes - ELSA Bergen, Academic Activities Research Group (2025-2026) • 23. april 2026
Last year’s Rafto Prize was awarded to Emergency Response Rooms of Sudan (ERRs) for their humanitarian work in the Sudanese civil war. As conflict continues to devastate the country and displace millions, ERR has played a vital role as a local humanitarian organisation. The organisation is community-driven and focuses on empowering the local community, which was one of the reasons why they were awarded the Rafto Prize1. The recognition of ERR raises questions on how local humanitarian organisations compare to international organisations in terms of efficiency, capacity and long-term sustainability. Efficiency and Structure International organisations will, to a larger degree, use international staff. However, in some cases they will employ and use staff from the country in crisis, in which they will be able to deploy their local understanding in the situation2. In the cases where international organisations do not use local staff to a great extent, there are undoubtedly several benefits of using local aid organisations instead. When comparing the efficiency and structure of humanitarian organisations, clear differences appear between local and international actors. Local actors have more cultural and contextual knowledge which allows them to use other approaches than international organisations. The Building Resilient Communities in Somalia (BRCiS) consortium included Somali local expertise, and thus was able to tailor the aid based on what the affected people actually needed.3 While the methods of the local actors are tailored to the specific context, international organisations often use standardised operating procedures. These procedures often prove efficient at the time of crises but can also provide a risk for unintended harm arising from the lack of understanding of local customs. International and local humanitarian aid organisations are also different in the way they are structured. The local organisations often have a vertical structure which might make it easier for them to adapt to sudden changes compared to organisations with hierarchical structures which are less flexible. Since local actors are already present in the affected area, they are able to respond quickly to sudden escalations in a current crisis. For example, ERR was based on community-led activities existing prior to the Sudanese war, which allowed them to establish immediately after the outbreak of the war.4 Because they were not dependent on foreign staff, they were able to mobilize quickly by using resources from local networks. By contrast, international organisations will to a large degree depend on international staff who have to be transported to the conflict-affected area. During the typhoon in the Philippines in 2013, the local NGOs had a more efficient first response because they were already present in the area.5 For international organisations, decisions have to pass through more levels of approval before international staff can be deployed, making it harder to be present when the crisis first emerges. International organisations may also struggle to enter the conflict-affected area because of restrictions and safety concerns while local actors have a more immediate access. Funding and legitimacy The local and international aid organizations also differ when it comes to accessing donors and funding, and areas where help is needed. The local organizations may not be well known outside of their area. This could impact their funding, as those who are willing to donate may not know of their work, or know who to trust. From the donors' point of view, it is difficult to trust that their money is going to the right causes when they have limited knowledge of the area and the different local organizations. This makes it more likely that they will choose to donate to the international organizations they know and trust. The access to donors is a great advantage for the international organizations. On the other hand, some studies suggest that local organizations might use their funding more efficiently. In 2024, The Share Trust and Refugees International in cooperation with Center for Disaster Philanthropy (CDP) published a study which showed that the local intermediaries were 15.5% more cost-efficient than the international ones in Ukraine. The study found that the UNOCHA Country Based Pooled Fund saved about $ 5.5 million in just one year.6 While the funding showed to be more efficient when going to the local actors in Ukraine this may not necessarily be the case elsewhere. In other areas the local actors will have widely different degrees of organization, and it will be difficult to predict how effective the funding will be. The funding of the organizations also shape the access they have to areas where aid is needed. This is clear when you look at the difference between MSF Doctors Without Borders and the Red Cross. MSF is based on private donations as a way to protect their independence. 7 This funding strategy also allows them to not be associated with a country’s policy, which ensures their access to multiple areas other organizations do not have access to. While they gain access by staying independent with their funding, MSF is vocal about their experiences in the areas they work. This can both be a hindrance and a benefit, depending on whether the people in power wish to be in the spotlight or not. The Red Cross on the other hand relies heavily on financial contributions from states. However, their long-term humanitarian commitment to the principle of neutrality has provided the Red Cross access to conflict areas where other international humanitarian organisations were denied access due to them publicly reporting war crimes and violations they witnessed. For instance, MSF were denied access to Darfur for publicly reporting the rape of over 500 women by soldiers, whilst the Red Cross were able to remain due to their principle of remaining silent and not reporting violations that they witnessed.8 By funding the local actors, one can circumvent the problem altogether. The local actors will have access to the area no matter where they get their funding from or what they publish about the crisis since they are already there. All in all, the funding of local actors is shown to be positive. However, at the same time they lack the legitimacy and the resources that the international aid organizations have. Empowering the affected people Scholars have also pointed out how local organisations can create a sense of ownership and empowerment in a time of crisis and war. Including the local population in humanitarian aid can help the affected people of the crisis feel a sense of control in a time of despair and hopelessness. Using local staff and collecting them together to work on infrastructural projects, or on the distribution of water, food and medicine can also create a sense of solidarity and cohesion which is incredibly important in times of war. Scholars have even suggested that creating such a space where the affected population collaborate together on their common humanity can even facilitate the discussion of peace and negotiation further down the road.9 Strengthening local organisations will also provide a more sustainable dynamic in later crises as the people can transfer knowledge, dynamics and infrastructure they have built. For instance, the BRIGHTLY consortium, combined the strengths of international aid organisations with national Yemeni organisations to empower and strengthen the local community. It put the decision-making processes in the hands of the local community which paved the way for mentoring and training.10 Not only is this empowering on a psychological level, but it is also extremely sustainable in the long-term. Therefore, this article does not intend to diminish the importance of international aid organisations. On the contrary, international aid organisations have been vital in securing life for centuries. However, as this article mentions, and seen through ERR’s hard work in Sudan, strengthening local organisations can provide aid relief in a sustainable and efficient manner, in addition to empowering the affected population in a time of crisis.