Et innblikk i Klimasøksmål Arktis

Injuria.no • 3. desember 2017

Av: Kristine Skorpen

 

Klimasøksmålet – også kalt «Århundrets rettssak» av mange – har vært gjennom sin første runde i Oslo tingrett. I 10 dager har Regjeringsadvokaten, Greenpeace og Natur og Ungdom, representert av Advokatfirmaet Glittertind og Advokatfirmaet Wahl-Larsen, talt sin sak i rettssal 250. Mens vi venter i spenning på domsavsigelsen, som etter alt å dømme kommer i januar, kan det være nyttig å friske opp i de juridiske aspektene ved saken. Hva er det egentlig Greenpeace og Natur og Ungdom saksøker staten for? Og kan man virkelig ugyldiggjøre et forvaltningsvedtak med grunnlag i Grunnloven § 112?

 

Saken vekker stort engasjement – det er tross alt ikke hver dag staten saksøkes for brudd på Grunnlovens miljøparagraf. Hva som er de rettslige spørsmålene, er for mange vanskelig å få grep på. Dette er på ingen måte rart. Klimasøksmålet omhandler kompliserte og uprøvde rettslige spørsmål. Saken reiser spørsmål om domstolenes kompetanse til å gripe inn i utøvende makt sin myndighet, og om borgerne kan påberope seg konkrete rettigheter etter Grunnloven § 112. Det spørres også om den enkelte borger i det hele tatt kan kreve en bestemt miljøtilstand for seg selv og for kommende generasjoner, og hvordan det er mulig å utpensle vurderingskriterier fra en grunnlovsbestemmelse som tradisjonelt har vært en symbolparagraf. Alt i alt er det ikke tvil om at dommerne i tingretten kommer til å ha hodebry med de rettslige problemstillingene saken vekker. Jeg skal likevel prøve å gi en enkel oversikt over saken, og hva som i hovedsak er de rettslige problemstillingene.  

 

For å kunne dykke ned i de juridiske problemstillingene i Klimasøksmålet, må vi først få oversikt over sakens faktiske omstendigheter. Kort fortalt dreier saken seg om et vedtak, et forvaltningsvedtak. 18. mai 2016 tilbød Staten v/Olje- og Energidepartementet 13 selskaper 10 utvinningstillatelser for olje og gass i den såkalte 23. konsesjonsrunde. Disse utvinningstillatelsene omtales sammen i samlebetegnelsen «Lisensvedtaket». Både for staten og selskapene som fikk utvinningstillatelser, var dette vedtaket stor stas. Aldri før har det blitt boret etter olje og gass så langt nord, og så tett opp mot iskantsonen. Tanken på enorme olje- og gassressurser, som kan generere i enda større pengebeløp – ja, det fikk nok mange til å gni seg i hendene. Det var likevel noen som ikke jublet like høyt da vedtaket ble truffet. Sett i lys av klimautfordringene verden står ovenfor, mente enkelte at åpningen av nye utvinningstillatelser sto stikk i strid med både Parisavtalen og Grunnlovens miljøparagraf - § 112. Denne motstanden resulterte i at Greenpeace og Natur og Ungdom, sammen med en rekke andre støttespillere, saksøkte staten for brudd på Grunnloven § 112, med det krav at forvaltningsvedtaket ugyldiggjøres.

 

De som kjenner til forvaltningsrett, vet at forvaltningen må ha hjemmel i lov når de treffer et forvaltningsvedtak. Dersom en slik hjemmel ikke foreligger, har vedtaket en materiell svikt og ugyldiggjøres automatisk. Et forvaltningsvedtak kan også ugyldiggjøres dersom det ikke er tilstrekkelig utredet , men her forutsetter ugyldighet at den manglende utredningen har virket inn på vedtaket. I Klimasøksmålet mener Greenpeace og Natur og Ungdom for det første at Lisensvedtaket innholdsmessig er i strid med Grunnloven § 112, og at § 112 oppstiller en absolutt skranke for slike miljøskadelige vedtak. For det andre mener de at de miljømessige konsekvensene av Lisensvedtaket ikke er tilstrekkelig utredet , og at det derfor foreligger en saksbehandlingsfeil etter forvaltningsloven § 17, jf. forvaltningsloven § 41, petroleumsloven § 3-1 og Grunnloven § 112.

 

Hovedtyngden i søksmålet legges på den første anførselen, nemlig at Lisensvedtaket innholdsmessig er i strid med Grunnloven § 112. Det er også her de virkelig kompliserte spørsmålene melder seg! Det kan for det første nevnes at det ikke eksisterer noen tilsvarende praksis rundt Grunnloven § 112 (som er en relativt ny paragraf, inntatt i Grunnlovens menneskerettighetskapittel i 2014). Det foreligger derfor ingen tidligere dommer som sier noe om hvordan bestemmelsen kan tolkes, noe som naturligvis gjør saken mer komplisert.

 

For at domstolen skal kunne si at Lisensvedtaket innholdsmessig strider mot Grunnloven § 112, må bestemmelsen gi enkeltindivider, altså private , konkrete rettigheter de kan påberope seg for domstolen. Denne problemstillingen er litt vanskelig, men enkelt sagt er det spørsmål om Grunnloven § 112 er en rettighetsbestemmelse, eller om den utelukkende er en «symbolparagraf» som skal være retningsgivende for Stortingets lovgivningskompetanse, forvaltningens frie skjønn og lovtolkning. Åpner § 112 for å gi private rettigheter, kan man saksøke staten for ikke å ha overholdt disse rettighetene ved – for eksempel – å tildele utvinningstillatelser for olje og gass i Barentshavet.

 

Denne første vurderingen blir en slags «kommer Grunnloven § 112 til anvendelse eller ikke»-vurdering. Saksøkerne – Greenpeace og Natur og Ungdom – mener naturligvis at Grunnloven § 112 kan tolkes slik at den gir enkeltindivider rettigheter som kan håndheves for domstolen. Staten er dypt uenig i dette, og mener Grunnloven § 112 ikke er ment å favne så vidt at den blir en typisk rettighetsbestemmelse som gir grunnlag for å overprøve forvaltningsvedtak. Hva Oslo tingrett kommer frem til her, blir svært spennende å se, og det vil ha stor betydning for de andre spørsmålene videre i saken.

 

Forutsatt at Grunnloven § 112 gir domstolene kompetanse til å kjenne Lisensvedtaket ugyldig, mener Greenpeace og Natur og Ungdom at vedtaket krenker de rettighetene § 112 er ment å verne. Denne rettslige anførselen åpner for to noe ulike vurderinger: For det første mener saksøkerne at Grunnloven § 112 oppstiller en absolutt skranke mot vedtak som Lisensvedtaket, fordi de miljøskadelige effektene av vedtaket er så alvorlige at de overskrider det (påståtte) absolutte forbudet mot klima- og miljøskader som bestemmelsen innebærer. For det andre mener saksøkerne at vedtaket representerer et uforholdsmessig inngrep målt opp mot Lisensvedtakets økonomiske fordeler.

 

Disse anførslene åpner også for komplekse og nyanserte vurderinger. I vurderingen av om Grunnloven § 112 oppstiller en absolutt skranke mot Lisensvedtaket, må domstolen klargjøre hvilket materielt vern bestemmelsen gir, og hva som skal til for at bestemmelsens «skranke» er overskredet. Her anfører Greenpeace og Natur og Ungdom at de samlede klima- og miljøkonsekvenser Lisensvedtaket representerer i sum er så alvorlige at de ikke kan begrunnes ut fra økonomiske hensyn. Staten mener på sin side at det overhodet ikke eksisterer en slik terskel, og dersom en slik finnes, må terskelen for en slik materiell overprøving av forvaltningens handlefrihet ligge svært høyt. Et viktig spørsmål i denne sammenheng er hvem det er som skal vurdere hvilken terskel § 112 oppstiller. Bestemmelsen er utvilsomt vag, og det er vanskelig å utpensle klare rettslige skranker som vedtaket kan måles opp mot. Det mest nærliggende for domstolen kan være å utlede de rettslige standardene i § 112 fra naturvitenskapen og fagkyndige, men hva tingretten ender opp med å gjøre, gjenstår å se.

 

I vurderingen om Lisensvedtaket representerer et uforholdsmessig inngrep målt opp mot de økonomiske fordelene, må det kunne utledes en forholdsmessighetsstandard i Grunnloven § 112. Også her er partene uenige om tolkningen og rekkevidden av lovbestemmelsen. Staten mener Grunnloven § 112 overhodet ikke åpner for en forholdsmessighetsvurdering, og at saksøkernes anførsel her er utpreget frirettslig. Saksøkerne hevder på den andre siden at vedtaket representerer et uforholdsmessig miljøhensyn målt opp mot Lisensvedtakets økonomiske fordeler.

 

Som forsøkt illustrert hittil, hersker det stor uenighet mellom staten og miljøorganisasjonene om tolkningen og rekkevidden av Grunnloven § 112. Det er særlig dette som gjør saken så spesiell. Til forskjell fra de fleste andre saker, der eksistensen av lovens vilkår er uproblematisk og uenigheten knytter seg til selve subsumsjonen, handler Klimasøksmålet om å klarlegge forståelsen av Grunnlovens miljøparagraf. Det vil derfor ha stor betydning om domstolen kommer frem til at Grunnloven § 112 åpner for å gi private rettigheter som kan overprøves av domstolene, om Grunnloven § 112 oppstiller en materiell grense for miljøskadelige forvaltningsvedtak, og om ordlyden gir uttrykk for en forholdsmessighetsvurdering.

 

Den andre delen av søksmålet knytter seg til saksbehandlingen i forkant av Lisensvedtaket. Etter Greenpeace og Natur og Ungdom sin mening, tilsier Grunnloven § 112 at det må stilles strenge utredningskrav for vedtak som kan ha alvorlige miljøkonsekvenser. Det blir påpekt at saksbehandlingen blant annet mangler utredning knyttet til Lisensvedtakets faktiske lønnsomhet sett opp mot verdens karbonbudsjett, skadevirkningen Lisensvedtaket kan ha for «SVO»-er (særlig verdifulle områder) og iskantsonen, og om Lisensvedtaket er forenelig med verdens og Norges behov for å redusere utslipp. Staten avviser denne anførselen kontant, og viser til den omfattende utredningsprosessen som har blitt foretatt i forkant av vedtaket.

 

Det er ingen tvil om at miljøorganisasjonene Greenpeace og Natur og Ungdom har valgt et ideelt tidspunkt å rette søkelys på miljøutfordringene verden står ovenfor. Konsekvensene av global oppvarming har så smått begynt å vise seg verden over, og de fleste prognosene peker på at det kun vil gå én vei hvis vi fortsetter med «business as usual». På den andre siden kan det spørres om domstolene er riktig vei å gå for å ugyldiggjøre et politisk vedtak om oljeutvinning, sett i lys av prinsippet om maktfordeling og hensynet til forvaltningens frie skjønn. Uavhengig av hva man mener om saken, er i hvert fall én ting sikkert: Det eksisterer et stort behov for avklaring av tolkningen og rekkevidden av Grunnloven § 112. I januar får vi vite hva Oslo tingrett mener om saken. Forhåpentligvis vil saken til slutt havne i fanget til Høyesterett, og det er da ting virkelig blir spennende.

 

Foto: Bjørn Eivind Strømman

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The discussion regarding authorities’ power to rename and acquire landmarks has gained severe relevance in 2025. Politicians around the world have mentioned unilateral interest in changing internationally recognized landmarks and to acquire new territories in foreign countries through financial transactions, as a way of territorial expansion and political power. This article will explain the political and legal scenario surrounding these allegations and exemplify the discussion by analyzing the cases of The Gulf of Mexico and Greenland. The naming of a landmark obeys international regulations and national law. International instruments like The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS, 1982) and The International Hydrographic Organization Conventions, regulate the naming of maritime bodies. At a national level, countries have agencies with internal protocols and guidelines that must be followed to modify landmark names to respect historical, linguistic and cultural factors. The naming of landmarks has had a political use throughout history, to either promote or oppress a population. This oppression can occur at a national level, with indigenous populations hindering their agency, or at an international level, questioning the sovereignty of other states. In 2025, the Trump Administration renamed the ‘Gulf of Mexico’ as the ‘Gulf of America’. However, international treaties, including the International Boundary Treaty (1970) and The Cartagena Convention (1983), recognize the original name. While the U.S. can internally change it, an official international change requires treaty renegotiation or the use of dispute resolution mechanisms. Notwithstanding that an internal change in the U.S. does not affect international regulations, it influences the world for two reasons. First, U.S. tech owners, through digital tools, can shape public recognition of landmarks. Second, renaming a landmark of another country hinders sovereignty and deepens the global north-south divide. This shift gives the global north control over international conventions. For instance, some international companies have stated they will use the name ‘Gulf of America’ instead of ‘Gulf of Mexico’ to presumably avoid sanctions from the Trump Administration. Shifting to Greenland, the island has a long history of foreign control. It was a Danish colony until 1953, when Greenland entered the Danish ‘Rigsfællesskab’. Since the UN was founded, there has been a focus to end colonization. According to Chapter XI in the UN Charter of 1945, colonizing nations had to annually report on the conditions in their colonies. This applied to Denmark, but when Denmark changed their Constitution in 1953, Greeland’s status changed from colony to county. The inclusion was accepted by the UN on the basis that Greenland had decided independently. Still, controversy has arisen around Greenland´s actual consent. The Greenlandic Council approved, but no referendum was held. Due to the status change, Denmark no longer had to report to the UN. In Danish and Greenlandic political society, it has been questioned if there was a significant change after Greenland entered the Danish federal community, or if the constitutional change was merely a loophole to evade UN-reporting, making Greenland a ‘modern’ form of colony. However, Greenland has gained full self-governance in internal matters since 1953 but is still heavily dependent on Denmark. Donald Trump stated in his second presidential term that owning Greenland is “an absolute necessity”, and that he would not rule out using military or economic coercion to gain Greenland. Trump wants Greenland both for its huge potential for mining natural resources as well as the tactical military positioning the island poses. The question is whether there is a legal opportunity for Trump to acquire Greenland. The Danish government opposes the idea of Greenland being bought. And even if Denmark agreed to the purchase, a consent from the Greenlanders is likely needed in light of their right to self-determination. The right to self-determination is a new age development, mentioned in both the UN charter and in the first article of the UN human rights Covenants. A consent from both the Danish government and Greenlandic people will likely never happen. As a part of the self-rule law of 2009 § 21, Greenland can declare full independence by an approved referendum among the Greenlandic People and Danish parliament. Even though the Greenlandic government seems uninterested today, Greenland could legally join the U.S. of its own will, though it must first become independent. In brief, this text shows that renaming and acquiring landmarks, something many think belongs to the colonial past, still has relevance today. Stronger adherence to international frameworks is needed to avoid unilateral actions that hinder global stability.