Et innblikk i Klimasøksmål Arktis

Injuria.no • 3. desember 2017

Av: Kristine Skorpen

 

Klimasøksmålet – også kalt «Århundrets rettssak» av mange – har vært gjennom sin første runde i Oslo tingrett. I 10 dager har Regjeringsadvokaten, Greenpeace og Natur og Ungdom, representert av Advokatfirmaet Glittertind og Advokatfirmaet Wahl-Larsen, talt sin sak i rettssal 250. Mens vi venter i spenning på domsavsigelsen, som etter alt å dømme kommer i januar, kan det være nyttig å friske opp i de juridiske aspektene ved saken. Hva er det egentlig Greenpeace og Natur og Ungdom saksøker staten for? Og kan man virkelig ugyldiggjøre et forvaltningsvedtak med grunnlag i Grunnloven § 112?

 

Saken vekker stort engasjement – det er tross alt ikke hver dag staten saksøkes for brudd på Grunnlovens miljøparagraf. Hva som er de rettslige spørsmålene, er for mange vanskelig å få grep på. Dette er på ingen måte rart. Klimasøksmålet omhandler kompliserte og uprøvde rettslige spørsmål. Saken reiser spørsmål om domstolenes kompetanse til å gripe inn i utøvende makt sin myndighet, og om borgerne kan påberope seg konkrete rettigheter etter Grunnloven § 112. Det spørres også om den enkelte borger i det hele tatt kan kreve en bestemt miljøtilstand for seg selv og for kommende generasjoner, og hvordan det er mulig å utpensle vurderingskriterier fra en grunnlovsbestemmelse som tradisjonelt har vært en symbolparagraf. Alt i alt er det ikke tvil om at dommerne i tingretten kommer til å ha hodebry med de rettslige problemstillingene saken vekker. Jeg skal likevel prøve å gi en enkel oversikt over saken, og hva som i hovedsak er de rettslige problemstillingene.  

 

For å kunne dykke ned i de juridiske problemstillingene i Klimasøksmålet, må vi først få oversikt over sakens faktiske omstendigheter. Kort fortalt dreier saken seg om et vedtak, et forvaltningsvedtak. 18. mai 2016 tilbød Staten v/Olje- og Energidepartementet 13 selskaper 10 utvinningstillatelser for olje og gass i den såkalte 23. konsesjonsrunde. Disse utvinningstillatelsene omtales sammen i samlebetegnelsen «Lisensvedtaket». Både for staten og selskapene som fikk utvinningstillatelser, var dette vedtaket stor stas. Aldri før har det blitt boret etter olje og gass så langt nord, og så tett opp mot iskantsonen. Tanken på enorme olje- og gassressurser, som kan generere i enda større pengebeløp – ja, det fikk nok mange til å gni seg i hendene. Det var likevel noen som ikke jublet like høyt da vedtaket ble truffet. Sett i lys av klimautfordringene verden står ovenfor, mente enkelte at åpningen av nye utvinningstillatelser sto stikk i strid med både Parisavtalen og Grunnlovens miljøparagraf - § 112. Denne motstanden resulterte i at Greenpeace og Natur og Ungdom, sammen med en rekke andre støttespillere, saksøkte staten for brudd på Grunnloven § 112, med det krav at forvaltningsvedtaket ugyldiggjøres.

 

De som kjenner til forvaltningsrett, vet at forvaltningen må ha hjemmel i lov når de treffer et forvaltningsvedtak. Dersom en slik hjemmel ikke foreligger, har vedtaket en materiell svikt og ugyldiggjøres automatisk. Et forvaltningsvedtak kan også ugyldiggjøres dersom det ikke er tilstrekkelig utredet , men her forutsetter ugyldighet at den manglende utredningen har virket inn på vedtaket. I Klimasøksmålet mener Greenpeace og Natur og Ungdom for det første at Lisensvedtaket innholdsmessig er i strid med Grunnloven § 112, og at § 112 oppstiller en absolutt skranke for slike miljøskadelige vedtak. For det andre mener de at de miljømessige konsekvensene av Lisensvedtaket ikke er tilstrekkelig utredet , og at det derfor foreligger en saksbehandlingsfeil etter forvaltningsloven § 17, jf. forvaltningsloven § 41, petroleumsloven § 3-1 og Grunnloven § 112.

 

Hovedtyngden i søksmålet legges på den første anførselen, nemlig at Lisensvedtaket innholdsmessig er i strid med Grunnloven § 112. Det er også her de virkelig kompliserte spørsmålene melder seg! Det kan for det første nevnes at det ikke eksisterer noen tilsvarende praksis rundt Grunnloven § 112 (som er en relativt ny paragraf, inntatt i Grunnlovens menneskerettighetskapittel i 2014). Det foreligger derfor ingen tidligere dommer som sier noe om hvordan bestemmelsen kan tolkes, noe som naturligvis gjør saken mer komplisert.

 

For at domstolen skal kunne si at Lisensvedtaket innholdsmessig strider mot Grunnloven § 112, må bestemmelsen gi enkeltindivider, altså private , konkrete rettigheter de kan påberope seg for domstolen. Denne problemstillingen er litt vanskelig, men enkelt sagt er det spørsmål om Grunnloven § 112 er en rettighetsbestemmelse, eller om den utelukkende er en «symbolparagraf» som skal være retningsgivende for Stortingets lovgivningskompetanse, forvaltningens frie skjønn og lovtolkning. Åpner § 112 for å gi private rettigheter, kan man saksøke staten for ikke å ha overholdt disse rettighetene ved – for eksempel – å tildele utvinningstillatelser for olje og gass i Barentshavet.

 

Denne første vurderingen blir en slags «kommer Grunnloven § 112 til anvendelse eller ikke»-vurdering. Saksøkerne – Greenpeace og Natur og Ungdom – mener naturligvis at Grunnloven § 112 kan tolkes slik at den gir enkeltindivider rettigheter som kan håndheves for domstolen. Staten er dypt uenig i dette, og mener Grunnloven § 112 ikke er ment å favne så vidt at den blir en typisk rettighetsbestemmelse som gir grunnlag for å overprøve forvaltningsvedtak. Hva Oslo tingrett kommer frem til her, blir svært spennende å se, og det vil ha stor betydning for de andre spørsmålene videre i saken.

 

Forutsatt at Grunnloven § 112 gir domstolene kompetanse til å kjenne Lisensvedtaket ugyldig, mener Greenpeace og Natur og Ungdom at vedtaket krenker de rettighetene § 112 er ment å verne. Denne rettslige anførselen åpner for to noe ulike vurderinger: For det første mener saksøkerne at Grunnloven § 112 oppstiller en absolutt skranke mot vedtak som Lisensvedtaket, fordi de miljøskadelige effektene av vedtaket er så alvorlige at de overskrider det (påståtte) absolutte forbudet mot klima- og miljøskader som bestemmelsen innebærer. For det andre mener saksøkerne at vedtaket representerer et uforholdsmessig inngrep målt opp mot Lisensvedtakets økonomiske fordeler.

 

Disse anførslene åpner også for komplekse og nyanserte vurderinger. I vurderingen av om Grunnloven § 112 oppstiller en absolutt skranke mot Lisensvedtaket, må domstolen klargjøre hvilket materielt vern bestemmelsen gir, og hva som skal til for at bestemmelsens «skranke» er overskredet. Her anfører Greenpeace og Natur og Ungdom at de samlede klima- og miljøkonsekvenser Lisensvedtaket representerer i sum er så alvorlige at de ikke kan begrunnes ut fra økonomiske hensyn. Staten mener på sin side at det overhodet ikke eksisterer en slik terskel, og dersom en slik finnes, må terskelen for en slik materiell overprøving av forvaltningens handlefrihet ligge svært høyt. Et viktig spørsmål i denne sammenheng er hvem det er som skal vurdere hvilken terskel § 112 oppstiller. Bestemmelsen er utvilsomt vag, og det er vanskelig å utpensle klare rettslige skranker som vedtaket kan måles opp mot. Det mest nærliggende for domstolen kan være å utlede de rettslige standardene i § 112 fra naturvitenskapen og fagkyndige, men hva tingretten ender opp med å gjøre, gjenstår å se.

 

I vurderingen om Lisensvedtaket representerer et uforholdsmessig inngrep målt opp mot de økonomiske fordelene, må det kunne utledes en forholdsmessighetsstandard i Grunnloven § 112. Også her er partene uenige om tolkningen og rekkevidden av lovbestemmelsen. Staten mener Grunnloven § 112 overhodet ikke åpner for en forholdsmessighetsvurdering, og at saksøkernes anførsel her er utpreget frirettslig. Saksøkerne hevder på den andre siden at vedtaket representerer et uforholdsmessig miljøhensyn målt opp mot Lisensvedtakets økonomiske fordeler.

 

Som forsøkt illustrert hittil, hersker det stor uenighet mellom staten og miljøorganisasjonene om tolkningen og rekkevidden av Grunnloven § 112. Det er særlig dette som gjør saken så spesiell. Til forskjell fra de fleste andre saker, der eksistensen av lovens vilkår er uproblematisk og uenigheten knytter seg til selve subsumsjonen, handler Klimasøksmålet om å klarlegge forståelsen av Grunnlovens miljøparagraf. Det vil derfor ha stor betydning om domstolen kommer frem til at Grunnloven § 112 åpner for å gi private rettigheter som kan overprøves av domstolene, om Grunnloven § 112 oppstiller en materiell grense for miljøskadelige forvaltningsvedtak, og om ordlyden gir uttrykk for en forholdsmessighetsvurdering.

 

Den andre delen av søksmålet knytter seg til saksbehandlingen i forkant av Lisensvedtaket. Etter Greenpeace og Natur og Ungdom sin mening, tilsier Grunnloven § 112 at det må stilles strenge utredningskrav for vedtak som kan ha alvorlige miljøkonsekvenser. Det blir påpekt at saksbehandlingen blant annet mangler utredning knyttet til Lisensvedtakets faktiske lønnsomhet sett opp mot verdens karbonbudsjett, skadevirkningen Lisensvedtaket kan ha for «SVO»-er (særlig verdifulle områder) og iskantsonen, og om Lisensvedtaket er forenelig med verdens og Norges behov for å redusere utslipp. Staten avviser denne anførselen kontant, og viser til den omfattende utredningsprosessen som har blitt foretatt i forkant av vedtaket.

 

Det er ingen tvil om at miljøorganisasjonene Greenpeace og Natur og Ungdom har valgt et ideelt tidspunkt å rette søkelys på miljøutfordringene verden står ovenfor. Konsekvensene av global oppvarming har så smått begynt å vise seg verden over, og de fleste prognosene peker på at det kun vil gå én vei hvis vi fortsetter med «business as usual». På den andre siden kan det spørres om domstolene er riktig vei å gå for å ugyldiggjøre et politisk vedtak om oljeutvinning, sett i lys av prinsippet om maktfordeling og hensynet til forvaltningens frie skjønn. Uavhengig av hva man mener om saken, er i hvert fall én ting sikkert: Det eksisterer et stort behov for avklaring av tolkningen og rekkevidden av Grunnloven § 112. I januar får vi vite hva Oslo tingrett mener om saken. Forhåpentligvis vil saken til slutt havne i fanget til Høyesterett, og det er da ting virkelig blir spennende.

 

Foto: Bjørn Eivind Strømman

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.