Et innblikk i Klimasøksmål Arktis

Injuria.no • 3. desember 2017

Av: Kristine Skorpen

 

Klimasøksmålet – også kalt «Århundrets rettssak» av mange – har vært gjennom sin første runde i Oslo tingrett. I 10 dager har Regjeringsadvokaten, Greenpeace og Natur og Ungdom, representert av Advokatfirmaet Glittertind og Advokatfirmaet Wahl-Larsen, talt sin sak i rettssal 250. Mens vi venter i spenning på domsavsigelsen, som etter alt å dømme kommer i januar, kan det være nyttig å friske opp i de juridiske aspektene ved saken. Hva er det egentlig Greenpeace og Natur og Ungdom saksøker staten for? Og kan man virkelig ugyldiggjøre et forvaltningsvedtak med grunnlag i Grunnloven § 112?

 

Saken vekker stort engasjement – det er tross alt ikke hver dag staten saksøkes for brudd på Grunnlovens miljøparagraf. Hva som er de rettslige spørsmålene, er for mange vanskelig å få grep på. Dette er på ingen måte rart. Klimasøksmålet omhandler kompliserte og uprøvde rettslige spørsmål. Saken reiser spørsmål om domstolenes kompetanse til å gripe inn i utøvende makt sin myndighet, og om borgerne kan påberope seg konkrete rettigheter etter Grunnloven § 112. Det spørres også om den enkelte borger i det hele tatt kan kreve en bestemt miljøtilstand for seg selv og for kommende generasjoner, og hvordan det er mulig å utpensle vurderingskriterier fra en grunnlovsbestemmelse som tradisjonelt har vært en symbolparagraf. Alt i alt er det ikke tvil om at dommerne i tingretten kommer til å ha hodebry med de rettslige problemstillingene saken vekker. Jeg skal likevel prøve å gi en enkel oversikt over saken, og hva som i hovedsak er de rettslige problemstillingene.  

 

For å kunne dykke ned i de juridiske problemstillingene i Klimasøksmålet, må vi først få oversikt over sakens faktiske omstendigheter. Kort fortalt dreier saken seg om et vedtak, et forvaltningsvedtak. 18. mai 2016 tilbød Staten v/Olje- og Energidepartementet 13 selskaper 10 utvinningstillatelser for olje og gass i den såkalte 23. konsesjonsrunde. Disse utvinningstillatelsene omtales sammen i samlebetegnelsen «Lisensvedtaket». Både for staten og selskapene som fikk utvinningstillatelser, var dette vedtaket stor stas. Aldri før har det blitt boret etter olje og gass så langt nord, og så tett opp mot iskantsonen. Tanken på enorme olje- og gassressurser, som kan generere i enda større pengebeløp – ja, det fikk nok mange til å gni seg i hendene. Det var likevel noen som ikke jublet like høyt da vedtaket ble truffet. Sett i lys av klimautfordringene verden står ovenfor, mente enkelte at åpningen av nye utvinningstillatelser sto stikk i strid med både Parisavtalen og Grunnlovens miljøparagraf - § 112. Denne motstanden resulterte i at Greenpeace og Natur og Ungdom, sammen med en rekke andre støttespillere, saksøkte staten for brudd på Grunnloven § 112, med det krav at forvaltningsvedtaket ugyldiggjøres.

 

De som kjenner til forvaltningsrett, vet at forvaltningen må ha hjemmel i lov når de treffer et forvaltningsvedtak. Dersom en slik hjemmel ikke foreligger, har vedtaket en materiell svikt og ugyldiggjøres automatisk. Et forvaltningsvedtak kan også ugyldiggjøres dersom det ikke er tilstrekkelig utredet , men her forutsetter ugyldighet at den manglende utredningen har virket inn på vedtaket. I Klimasøksmålet mener Greenpeace og Natur og Ungdom for det første at Lisensvedtaket innholdsmessig er i strid med Grunnloven § 112, og at § 112 oppstiller en absolutt skranke for slike miljøskadelige vedtak. For det andre mener de at de miljømessige konsekvensene av Lisensvedtaket ikke er tilstrekkelig utredet , og at det derfor foreligger en saksbehandlingsfeil etter forvaltningsloven § 17, jf. forvaltningsloven § 41, petroleumsloven § 3-1 og Grunnloven § 112.

 

Hovedtyngden i søksmålet legges på den første anførselen, nemlig at Lisensvedtaket innholdsmessig er i strid med Grunnloven § 112. Det er også her de virkelig kompliserte spørsmålene melder seg! Det kan for det første nevnes at det ikke eksisterer noen tilsvarende praksis rundt Grunnloven § 112 (som er en relativt ny paragraf, inntatt i Grunnlovens menneskerettighetskapittel i 2014). Det foreligger derfor ingen tidligere dommer som sier noe om hvordan bestemmelsen kan tolkes, noe som naturligvis gjør saken mer komplisert.

 

For at domstolen skal kunne si at Lisensvedtaket innholdsmessig strider mot Grunnloven § 112, må bestemmelsen gi enkeltindivider, altså private , konkrete rettigheter de kan påberope seg for domstolen. Denne problemstillingen er litt vanskelig, men enkelt sagt er det spørsmål om Grunnloven § 112 er en rettighetsbestemmelse, eller om den utelukkende er en «symbolparagraf» som skal være retningsgivende for Stortingets lovgivningskompetanse, forvaltningens frie skjønn og lovtolkning. Åpner § 112 for å gi private rettigheter, kan man saksøke staten for ikke å ha overholdt disse rettighetene ved – for eksempel – å tildele utvinningstillatelser for olje og gass i Barentshavet.

 

Denne første vurderingen blir en slags «kommer Grunnloven § 112 til anvendelse eller ikke»-vurdering. Saksøkerne – Greenpeace og Natur og Ungdom – mener naturligvis at Grunnloven § 112 kan tolkes slik at den gir enkeltindivider rettigheter som kan håndheves for domstolen. Staten er dypt uenig i dette, og mener Grunnloven § 112 ikke er ment å favne så vidt at den blir en typisk rettighetsbestemmelse som gir grunnlag for å overprøve forvaltningsvedtak. Hva Oslo tingrett kommer frem til her, blir svært spennende å se, og det vil ha stor betydning for de andre spørsmålene videre i saken.

 

Forutsatt at Grunnloven § 112 gir domstolene kompetanse til å kjenne Lisensvedtaket ugyldig, mener Greenpeace og Natur og Ungdom at vedtaket krenker de rettighetene § 112 er ment å verne. Denne rettslige anførselen åpner for to noe ulike vurderinger: For det første mener saksøkerne at Grunnloven § 112 oppstiller en absolutt skranke mot vedtak som Lisensvedtaket, fordi de miljøskadelige effektene av vedtaket er så alvorlige at de overskrider det (påståtte) absolutte forbudet mot klima- og miljøskader som bestemmelsen innebærer. For det andre mener saksøkerne at vedtaket representerer et uforholdsmessig inngrep målt opp mot Lisensvedtakets økonomiske fordeler.

 

Disse anførslene åpner også for komplekse og nyanserte vurderinger. I vurderingen av om Grunnloven § 112 oppstiller en absolutt skranke mot Lisensvedtaket, må domstolen klargjøre hvilket materielt vern bestemmelsen gir, og hva som skal til for at bestemmelsens «skranke» er overskredet. Her anfører Greenpeace og Natur og Ungdom at de samlede klima- og miljøkonsekvenser Lisensvedtaket representerer i sum er så alvorlige at de ikke kan begrunnes ut fra økonomiske hensyn. Staten mener på sin side at det overhodet ikke eksisterer en slik terskel, og dersom en slik finnes, må terskelen for en slik materiell overprøving av forvaltningens handlefrihet ligge svært høyt. Et viktig spørsmål i denne sammenheng er hvem det er som skal vurdere hvilken terskel § 112 oppstiller. Bestemmelsen er utvilsomt vag, og det er vanskelig å utpensle klare rettslige skranker som vedtaket kan måles opp mot. Det mest nærliggende for domstolen kan være å utlede de rettslige standardene i § 112 fra naturvitenskapen og fagkyndige, men hva tingretten ender opp med å gjøre, gjenstår å se.

 

I vurderingen om Lisensvedtaket representerer et uforholdsmessig inngrep målt opp mot de økonomiske fordelene, må det kunne utledes en forholdsmessighetsstandard i Grunnloven § 112. Også her er partene uenige om tolkningen og rekkevidden av lovbestemmelsen. Staten mener Grunnloven § 112 overhodet ikke åpner for en forholdsmessighetsvurdering, og at saksøkernes anførsel her er utpreget frirettslig. Saksøkerne hevder på den andre siden at vedtaket representerer et uforholdsmessig miljøhensyn målt opp mot Lisensvedtakets økonomiske fordeler.

 

Som forsøkt illustrert hittil, hersker det stor uenighet mellom staten og miljøorganisasjonene om tolkningen og rekkevidden av Grunnloven § 112. Det er særlig dette som gjør saken så spesiell. Til forskjell fra de fleste andre saker, der eksistensen av lovens vilkår er uproblematisk og uenigheten knytter seg til selve subsumsjonen, handler Klimasøksmålet om å klarlegge forståelsen av Grunnlovens miljøparagraf. Det vil derfor ha stor betydning om domstolen kommer frem til at Grunnloven § 112 åpner for å gi private rettigheter som kan overprøves av domstolene, om Grunnloven § 112 oppstiller en materiell grense for miljøskadelige forvaltningsvedtak, og om ordlyden gir uttrykk for en forholdsmessighetsvurdering.

 

Den andre delen av søksmålet knytter seg til saksbehandlingen i forkant av Lisensvedtaket. Etter Greenpeace og Natur og Ungdom sin mening, tilsier Grunnloven § 112 at det må stilles strenge utredningskrav for vedtak som kan ha alvorlige miljøkonsekvenser. Det blir påpekt at saksbehandlingen blant annet mangler utredning knyttet til Lisensvedtakets faktiske lønnsomhet sett opp mot verdens karbonbudsjett, skadevirkningen Lisensvedtaket kan ha for «SVO»-er (særlig verdifulle områder) og iskantsonen, og om Lisensvedtaket er forenelig med verdens og Norges behov for å redusere utslipp. Staten avviser denne anførselen kontant, og viser til den omfattende utredningsprosessen som har blitt foretatt i forkant av vedtaket.

 

Det er ingen tvil om at miljøorganisasjonene Greenpeace og Natur og Ungdom har valgt et ideelt tidspunkt å rette søkelys på miljøutfordringene verden står ovenfor. Konsekvensene av global oppvarming har så smått begynt å vise seg verden over, og de fleste prognosene peker på at det kun vil gå én vei hvis vi fortsetter med «business as usual». På den andre siden kan det spørres om domstolene er riktig vei å gå for å ugyldiggjøre et politisk vedtak om oljeutvinning, sett i lys av prinsippet om maktfordeling og hensynet til forvaltningens frie skjønn. Uavhengig av hva man mener om saken, er i hvert fall én ting sikkert: Det eksisterer et stort behov for avklaring av tolkningen og rekkevidden av Grunnloven § 112. I januar får vi vite hva Oslo tingrett mener om saken. Forhåpentligvis vil saken til slutt havne i fanget til Høyesterett, og det er da ting virkelig blir spennende.

 

Foto: Bjørn Eivind Strømman

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.