Slik tenker advokatene bærekraft

Injuria.no • 2. oktober 2020

Tekst: Carl Victor Waldenstrøm
Foto: Arntzen de Besche

Klima og miljø får stadig større plass i samfunnet generelt, også i det juridiske miljøet. Utfordringene som følge av klimaendringene gjør at næringslivet må tenke nytt, og oppblomstringen av en global pandemi gjør at mange bedrifter er enda mer presset enn tidligere for å være lønnsomme. Samtidig har koronapandemien også avdekket et stort potensial for teknologiske og klimavennlige løsninger. Injuria har snakket med Arntzen de Besche om hvordan advokatbransjen møter klimautfordringene.

Svein Terje Tveit er utdannet på Dragefjellet og er partner i AdeB. Han jobber med anskaffelser og konkurranserett. Tveit er også ansvarlig partner for Skift-samarbeidet, og aktiv innen arbeid med bærekraft, klima og samfunnsansvar. Han forteller at ettersom advokatbransjen består av tjenesteytere er det kanskje ikke den bransjen som har størst klimaavtrykk selv.

– Vårt viktigste bidrag er jo derfor gjennom det arbeidet vi gjør med rådgivning for klientene våre. Det er viktig at vi er oppdatert på det som skjer innen klima og bærekraft innenfor alle de områdene vi arbeider med. Awareness, som det heter på godt norsk, sier han.


Fra venstre: Svein Terje Tveit, Susanne Munvh Thore og Andreas Skatvedt Iversen 

Viktig å se seg selv i speilet
I fjor lagde Arntzen de Besche et klimaregnskap, som gir en oversikt over advokatfirmaets klimaavtrykk. Tveit forteller at det er et klart mål å redusere dette, og ambisjonen er å være klimanøytrale i 2022.

– Det er et ambisiøst mål, og innebærer å se på alle sider av virksomheten. For å bli tatt seriøst som en klima- og bærekraftsrådgiver så må du se deg selv i speilet, og derfor må vi også ta ansvar for vår egen virksomhet. Vårt viktigste klimaavtrykk er jo gjerne knyttet til ting som reising, men også bruk av papir og hvor miljøvennlig byggene vi jobber i er. Vi flytter blant annet inn i et nytt bygg neste høst i Oslo, og har nettopp flyttet inn i nye bygg i Stavanger og Trondheim. Bygget i Oslo er BREEAM-sertifisert, den høyeste miljøsertifiseringen som finnes, og gir muligheter til enda mer miljøvennlig drift enn i dagens bygg, sier han.

Arntzen de Besche er også medlem i Skift – næringslivets klimaledere. Det er en tenketank som fokuserer på hvordan næringslivet kan skape det grønne skiftet. Skift har 36 medlemsorganisasjoner, blant annet Telenor, Posten, Ruter og Coca Cola. Arntzen de Besche er det eneste advokatfirmaet som er medlem.

– Det er veldig spennende for oss å være med som eneste advokatfirma. Der snakkes det mye, og det gjøres mye konkret i en del utvalgte prosjekter. Et av disse er et pilotprosjekt vi leder innenfor grønne innkjøp, hvor vi ser på hvordan både offentlige og private anskaffelser kan bli grønnere, forteller Tveit.

Ikke bare et spørsmål om hva som er lov
– Det handler også litt om hvordan vi ser på rådgiverrollen, forteller Susanne Munch Thore.

Hun er partner i AdeB og tilknyttet M&A-avdelingen. Thore jobber blant annet med rådgivning for styrer, selskaper og stiftelser innen miljø, samfunnsansvar og selskapsstyring. Hun forteller at selv om jussen tradisjonelt sett er et spørsmål om hvorvidt noe er lov eller ikke ser man i dag at spørsmålet om hva man bør gjøre får større plass.

– De siste tjue årene har vi sett at «Soft law»-kategorien blir stadig viktigere, og her kan vi ha en viktig rolle fordi vi er oppdatert på alt fra EU-rettslige tiltak og anbefalinger på internasjonalt og nasjonalt nivå. I tillegg kommer det mer «hard law» på disse områdene. Det er derfor både fornuftig og etisk riktig å tilpasse seg disse strømningene. Vi er på et interessant punkt nå, hvor anbefalingene begynner å bli så håndfaste at man faktisk kan gi råd basert på dem, sier hun.

- Hva slags anbefalinger er dette?

– De finnes innenfor alle sektorer. For eksempel hvis du har et selskap innenfor eiendomssektoren så har du konkrete anbefalinger fra Norsk Eiendom om hva bedrifter bør gjøre. Hver enkelt må tilpasse seg, men retningen er helt tydelig, sier hun.

Thore forteller at finansnæringen har fulgt aller mest opp på spørsmålene omkring bærekraft i næringslivet.

– De er en viktig pådriver. De store bankene begynner å skille på gode og dårlige bærekraftsprofiler når de skal gi lån, og investorene begynner å straffe de selskapene som ikke oppfyller visse bærekraftskriterier. For eksempel er det usikkert om oljeselskapene kommer til å bli priset til gamle nivåer på børsen, mens vi ser at selskaper som driver med fornybar energi prises svært høyt.

Bærekraft er et kvalitetsstempel
Svein Terje Tveit trekker frem offentlige anskaffelser som et område der næringslivet har spørsmål knyttet til klima og miljø.

– Det offentlige har en plikt til å legge vekt på miljøet når de kjøper inn varer eller tjenester, men det har vært litt uklart hvor langt denne plikten rekker. Derfor lurer klientene ofte på hvor mye det offentlige faktisk må legge på miljøhensyn.

Et annet område Tveit trekker frem er konkurranserett, der det er spørsmål for eksempel om i hvilken grad konkurrenter kan samarbeide mer enn det som ellers er lov, fordi samarbeidet er grønt. Han forklarer at det for eksempel kan være spørsmål om å akseptere oppkjøp eller fusjoner på tross av at de er konkurransebegrensende, fordi de gir klimagevinst.

Susanne Munch Thore forteller at klima- og miljøhensyn også gir utslag på selskapenes rapportering.

– Alle børsnoterte selskaper må jo rapportere på bærekraft, men også veldig mange selskaper som ikke er børsnoterte gjør det. Det er fordi de vet at det er et kvalitetsstempel å leve opp til samme norm, og det er det som skal til for å få tommel opp fra investorene. De store selskapene har ofte egne folk til å ta seg av dette i konsernledelsen, mens de mindre selskapene trenger mer rådgivning, sier hun.

Kampen mot grønnvasking
Svein Terje Tveit sier at et konkret eksempel på en problemstilling næringslivet kommer til å møte fremover er nye EU-regler om klassifisering av virksomheter utfra hvor grønne de er.

– Det blir viktigere og viktigere å få gode regler og retningslinjer så man vet hva grønt næringsliv egentlig er. Dette kommer vi til å jobbe mye med fremover.

Susanne Munch Thore skyter inn at et av formålene er å forhindre «grønnvasking».

– Dette har vi sett mye av de siste ti årene: Selskaper som hevder at de er kjempegrønne fordi de selv velger hvilke kriterier de skal legge vekt på. Man kan oppleve at mange lager sine egne «grønne historier», og dette skal det felles regelverket forhindre. Hvis man ikke har en tydelig klassifisering så er det lett å lage sine egne.

Skift har en egen grønnvaskingsplakat på grønnvasking.no, som er en ti-punkt-liste som en del bedrifter har forpliktet seg til å følge nettopp for å forhindre dette. Det handler blant annet om å være ærlig og etterrettelig og å bruke kjente merkeordninger for å ikke dekke over problemene.

– I fremtiden kommer det til å bli veldig mye fokus på denne typen grønn rapportering. Ikke fordi man blir juridisk straffet, men fordi man blir økonomisk straffet for å ikke rapportere eller rapportere feil, forteller Thore.

En annen dimensjon er at det er mye statsstøtte bedriftene kan få både fra Norge og fra EU for å innføre grønne tiltak.

– Akkurat dette med EU er interessant nå, i lys av debattene som pågår om NAV-saken og betydningen av EØS-retten på jusstudiet. I det grønne skiftet har EU en hovedmålsetning om å bli klimanøytrale på sikt, og da blir det enda viktigere for norske jurister å være klar over det handlingsrommet som norske bedrifter har i statsstøtteregelverket, forteller Svein Terje Tveit.

Ønsker større fokus på miljørett på Dragefjellet
Andreas Skatvedt Iversen er advokatfullmektig i Arntzen de Besche. Han ble ferdig på det juridiske fakultet ved UiB i 2019 og er nå tilknyttet virksomhetsområdet Næringseiendom hos AdeB. Iversen sier at det er rom for større fokus på miljørettslige problemstillinger på Dragefjellet.

–Det er jo lett å nevne at det ikke finnes en undergruppe dedikert til slike spørsmål på jussen, mens det gjør det på mange andre fakulteter. Det er jo en voksende interesse for miljø, så vi antar at fokuset på det vil øke også. Selv husker jeg at det heller ikke var så fremtredende i undervisningen.

– Har du opplevd å møte på miljørettslige problemstillinger i arbeidslivet du ikke var forberedt på?

– Man merker iallfall at folk er veldig bevisst på dette. Miljørettslige problemstillinger spiller en stadig større rolle i arbeidet vi gjør. Jeg opplever også at klientene følger opp slike problemstillinger i stadig større grad, sier Iversen.

Susanne Munch Thore legger til at disse problemstillingene dukker opp i stadig større grad på tvers av fagområder også, både innenfor jussen og i samfunnet for øvrig.

– Bærekraftspørsmålene kommer jo til å prege alle felter fremover, særlig når det gjelder teknologi og digitalisering. Veldig mye løses jo ved ny teknologi. For eksempel kan man innføre digitale løsninger for å styre lys, varme, osv. i bygninger, slik at man bruker mindre strøm. Jeg tenker at dette er noe alle kommer til å ha et forhold til, ikke bare de som er eksperter på spesifikke problemstillinger knyttet til dette. Og det tenker jeg er et skift, sier hun.

Større interesse blant studentene
Svein Terje Tveit forteller at stadig flere kandidater som kommer på intervju er opptatte av miljø og bærekraft.

– Miljøspørsmål har fått en mye mer fremtredende plass bare de siste ti-femten årene. Spesielt det som gjelder rettsliggjøring av miljøspørsmålene er jo veldig interessant.

Klimasøksmålet skal snart behandles i Høyesterett, og Tveit mener det er forståelig at dette er en sak som opptar mange. Spørsmålet Norges øverste domstol skal behandle er hvorvidt det er i strid med Grunnloven å tildele nye konsesjoner til oljeboring. Tveit understreker at saken føyer seg inn i en rekke med lignende saker i Europa. I Nederland kom høyesterett i fjor til at den nederlandske staten brøt EMK fordi de ikke hadde vært ambisiøse nok da de satt klimamålene sine.

– Det ville en ikke tenkt på for fem år siden. Dette er en helt ny måte å tenke på jussen, sier Tveit.

Han viser også til en nylig sak i England, der domstolene kom til at prosjekteringen av en fjerde rullebane på Heathrow var ulovlig forvaltningsprosess fordi miljø og bærekraft ikke var hensyntatt nok i den politiske prosessen.

– Dette viser hvordan rettsliggjøringen blir en ny dimensjon av miljøsaken som kommer til å bli veldig viktig for studentene, slår han fast.

– Har dere noen oppfordring til studenter som er interessert i denne typen spørsmål?

– Det hadde jo vært spennende om en undergruppe i Juristforeningen tok tak i dette og arrangerte arrangementer og foredrag der man kan høre hva som rører seg innenfor de miljørettslige spørsmålene. Det er jo også mulig for det juridiske fakultet å bli med i Skift. De har en del samarbeider med universitetene, men ingen av de juridiske fakultetene så langt. Dragefjellet har jo lenge ligget litt foran i denne typen spørsmål, så det hadde vært veldig fint å se om de kunne være først ute med noe sånt, sier Tveit.

Nye digitale løsninger
Koronapandemien har fått de aller fleste til å ta i bruk flere digitale løsninger enn tidligere. Tveit forteller at advokatbransjen ikke er et unntak fra dette.

–Teknologi og digitalisering driver jo det grønne skiftet, samtidig som det skjer parallelt med det. Og dette har vi jo spesielt sett nå. Vi har hatt et mye lavere klimaavtrykk i år på grunn av koronapandemien. Vi har jo nesten ikke reist, og mye mer har foregått digitalt. For eksempel har digitale forhandlinger i retten ført til at vi har tatt med mye mindre papir. Vi har blitt nødt til å bli mye mer digitale mye raskere enn det vi ellers ville gjort.

Tveit legger til at det er sannsynlig at mye av denne utviklingen kommer til å fortsette også etter pandemien er over. Selv hadde han nylig digital hovedforhandling i Stavanger og syntes det fungerte bra.

– Da slapp man å reise og kunne sitte med klienten på kontoret. Noen saker er jo veldig bevistunge og da er det ikke sikkert det egner seg, men digitale rettsmøter blir nok vanligere. En annen ting er at før var det for eksempel vanlig å reise over til Bergen for å ha en times møte med Konkurransetilsynet, og den typen ting er man nok mer tilbakeholden med i 2021 enn man var i 2019. Pandemien har definitivt fått oss til å se på hvordan vi egentlig jobber.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Er sosiale medier blitt barns eventyrland for ytringer?

Av Emma Helene Husebæk og Josefine Gløersen - ELSA Bergen, Academic Activities, Research Gruppen (2025-2026) • 4. juni 2026
Sosiale medier fungerer i dag som et moderne «eventyrland»; et sted for kreativitet og fellesskap, men også et miljø preget av ekkokamre og manipulerende algoritmer. For mange unge er sosiale medier et sted for læring, informasjon og selvutfoldelse, samtidig som at personvernet og sikkerheten deres ofte er utilstrekkelig ivaretatt. Sosiale medier ble opprinnelig ikke utviklet med barn som målgruppe, men spiller fortsatt en stor rolle i barns liv i dag.1 Europaparlamentet er bekymret over at én av fire unge har telefonbruk som minner om avhengighet. På bakgrunn av dette har Europarlamentet foreslått å innføre en felles aldersgrense på 16 år for tilgang på sosiale medier og AI-tjenester.2 Dette reiser spørsmålet om et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år er forenlig med ytringsfriheten, og om det kan forsvares i en norsk kontekst. Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet som beskytter individets mulighet til å uttrykke meninger, motta informasjon og delta i samfunnsdebatten. Både Grunnloven og EMK artikkel 10 beskytter retten til ytringsfrihet og retten til å motta og informasjon, samtidig som den åpner for lovlige begrensninger når det er nødvendig i et demokratisk samfunn. For barn innebærer dette en balanse mellom retten til deltakelse og ytring, og behovet for vern mot skade og utnyttelse. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg, delta i offentlig debatt og få tilgang til informasjon, men dette kan lovlig reguleres for å beskytte deres trygghet, utvikling og personvern på sosiale medier. En vurdering av en eventuell aldersgrense må derfor finne en balanse mellom disse to hensynene. En aldergrense på sosiale medier er særlig begrunnet i at barn står i en sårbar posisjon fordi hjernen deres fortsatt er under utvikling. FNs barnekomité påpeker at hjernens plastisitet er på sitt høyeste i de tidlige leveårene og i ungdomstiden, noe som gjør barn påvirkelige for manipulerende algoritmer, reklame og sosialt press på sosiale medier.3 Når barn blir eldre og hjernen modnes, utvikles evnen til å vurdere konsekvenser og ta mer selvstendige beslutninger. En aldersgrense gir derfor barn tid til å styrke sin dømmekraft og refleksjonsevne, slik at de bedre kan navigere på sosiale medier på en bevisst måte. Sosiale medier er designet nettopp for å holde brukeren engasjert gjennom funksjoner som «infinite scroll», autoplay og push-varsler.4 Nytt innhold lastes kontinuerlig og nye videoer starter automatisk, noe som gjør at strømmen av innhold aldri kommer til en ende. Algoritmestyrte plattformer gjør at barn lettere blir dratt inn i mørke «kaninhull» (rabbit holes), hvor de gradvis blir eksponert for mer ekstremt og skadelig innhold.5 Disse algoritmene er også med på å skape ekkokamre fordi man i hovedsak blir presentert for innhold man tidligere har vist interesse for. Dette kan bidra til polarisering ved at alternative perspektiver blir mindre synlige, og ved at sterke eller ytterliggående budskap forsterkes over tid. Dette peker på kjernen i debatten: Barn har ennå ikke utviklet den kognitive «motstandskraften» som trengs for å stå imot algoritmer som er spesialdesignet for å fange oppmerksomheten deres.6 Samtidig som begrunnelsen for en aldersgrense fremstår tungtveiende, er det ikke gitt at et slik tiltak er uproblematisk. Spørsmålet er om løsningen faktisk er å stenge dørene til dette digitale «eventyrlandet». Et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år reiser av den grunn flere prinsipielle og praktiske utfordringer, særlig i lys av barns rett til ytring og deltakelse i det digitale rom. Sosiale medier er ikke bare en underholdningsplattform, men en sentral arena for barns ytringer, informasjonsinnhenting og sosiale liv. I dagens samfunn foregår store deler av den offentlige debatten digitalt, et forbud vil i praksis kunne innebære at barns utestenges fra viktige rom for deltakelse. Et slik tiltak kan derfor argumenteres for at ikke utelukkende vil være beskyttelse, men også en form for ekskludering. Det reiser et grunnleggende spørsmål om hva som skjer med barns mulighet til å bli hørt når de stenges ut av de plattformene der samtalene foregår? FNs barnekomite poengterer at sosiale medier gir barn nye og viktige muligheter til å delta og uttrykke seg i samfunnet, og at de ulike statene må legge til rette for en slik deltagelse.7 En aldersgrense kan også medføre digital utestengelse. For mange barn er sosiale medier en viktig kilde til tilhørighet, særlig for dem som ikke finner fellesskap i fysiske omgivelser. Å stenge disse arenaene kan dermed ramme skjevt, og særlig gå utover sårbare grupper. FNs barnekomite understreker at barn har rett til likeverdig tilgang til det digitale miljøet, og at statene har en plikt til å motvirke digital ekskludering. Dette betyr at man ikke bare skal beskytte barn mot skade, men og sikre at de får delta. Spørsmålet blir derfor hvem som faller utenfor når porten stenges. En annen sentral utfordring er at aldersgrense i praksis kan være lite treffsikker. Erfaring tilsier at aldersgrense på nett er enkle å lure seg rundt, blant annet ved å oppgi gi feil alder. Det kan derfor være et forbud som får begrenset effekt for barna det er ment å beskytte. Samtidig er det en risiko for at barn som utestenges søker seg til mindre regulerte plattformer. Det kan i verste fall øke eksponeringen for skadelig innhold, fremfor å senke den. Ulike forskningsmiljøer har påpekt at forbud ikke nødvendigvis vil være den mest effektive måten å håndtere utfordringene ved sosiale medier på.8 En fastsatt aldersgrense reiser spørsmål om reguleringen er tilstrekkelig nyansert. Barn er ikke en ensartet gruppe, og både modenhet, digital kompetanse og behov vil variere betydelig. FNs barnekomite understreker at barn er i utvikling og at tiltakene av den grunn må tilpasses barnets alder og modenhet. En absolutt aldersgrense kan derfor fremstå som et strengt virkemiddel, som ikke tar høyde for individuelle tilpasninger.9 De ulike utfordringene sender oss mot kjernen i spørsmålet: selv om hensynet til beskyttelse er tungtveiende vil det ikke alltid være gitt at et generelt forbud er et forholdsmessig inngrep i barns rettigheter. Det er ingen tvil om at barn har behov for beskyttelse i sosiale medier og på internett, spesielt mot skadelig innhold og utnyttelse. På samme tid innebærer innføring av aldersgrense et inngrep i barns ytringsfrihet og rett til informasjon, som etter de universale menneskerettighetene krever mer enn gode hensyn.10 Spørsmålet er av den grunn om et generelt forbud som dette er nødvendig og forholdsmessig. Er det slik at barn må stenges ute for å beskyttes? FNs barnekomité understreker at barn har en rett til å søke, motta og formidle informasjon på sosiale medier og at begrensninger må være nødvendig og forholdsmessig. Dette viser at et forbud ikke utelukkende kan begrunnes i risiko, men må konkret vurderes opp mot mindre inngripende tiltak som kan gi tilsvarende beskyttelse.11 Et mulig alternativ er å regulere de ulike plattformene fremfor et forbud for barna. Barnekomiteen fremhever statens ansvar for å sikre at digitale tjenester utformes i tråd med barnas rettigheter, spesifikt gjennom krav til design, personvern og sikkerhet.12 EU-kommisjonens retningslinjer konkretiserer det ved å foreslå private kontoer som standard, regulerte algoritmer og begrensinger av funksjoner som fremmer avhengighet. I tillegg kan barns egen beskyttelse styrkes gjennom bedre rapporteringsverktøy og opplæring av barn og foreldre i digital kompetanse. Tiltak som dette retter seg mot de strukturelle utfordringene ved sosiale medier, og gjør det digitale «eventyrlandet» tryggere uten å nekte barn tilgang. Et generelt forbud fremstår derimot som et vidtrekkende inngrep, som rammer barn uavhengig av modenhet og behov. I tillegg er det uvisst hvor effektivt et slikt tiltak er i praksis. Avveiingen er derfor mellom å beskytte barn fra det digitale rommet eller beskytte dem i det. Ettersom det finnes mindre inngripende og mer målrettede alternativer, vil det være vanskelig å konkludere med et generelt forbud som nødvendig. En aldersgrense på 16 år fremstår på bakgrunn av dette som et strengt og usikkert virkemiddel. Til tross for at hensynet om beskyttelse er tungtveiende, tilsier både rettslige og praktiske hensyn at reguleringen heller bør rettes mot plattformene, fremfor barnas tilgang til dem. For at barn skal ha en reell frihet til å delta, lære og uttrykke seg på sosiale medier, må plattformene de bruker være bedre tilpasset mindreårige. Staten har et ansvar for å motvirke digital ekskludering, men de har også et ansvar for at barn ikke diskrimineres ved å bli overlatt til tjenester som profitterer på deres sårbarhet. Samtidig advarer UNICEF mot at aldersforbud alene ikke løser alle problemer, da barn kan finne omveier til mindre regulerte områder.13 Aldersgrense bør derfor inngå i en helhetlig tilnærming som også innebærer bedre tilpasning av sosiale medier for barn og styrking av foreldres digitale kompetanse. Litteraturliste: Europakommisjonen. (2025). Communication from the Commission: Guidelines on measures to ensure a high level of privacy, safety and security for minors online . Tilgjengelig fra: https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=OJ:C_202505519 FNs barnekomité. (2021). Generell kommentar nr. 25 om barns rettigheter i det digitale miljøet . CRC/C/GC/25. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/1376fac2fe2a427389f9f94b52acdefc/kommentar-nr.-25-barnekonvensjonen.pdf Leibniz Institute for Media Research. (2026, March 16). Why banning social media is not the solution . Tilgjengelig fra: https://leibniz-hbi.de/en/hbi-news/news/why-banning-social-media-is-not-the-solution/  News European Parliament. (2025). Children should be at least 16 to access social media, say MEPs . Tilgjengelig fra: https://www.europarl.europa.eu/news/en/press-room/20251120IPR31496/children-should-be-at-least-16-to-access-social-media-say-meps NOU 2024: 20. (2024). Det digitale (i) livet. Balansert oppvekst i skjermens tid. Kunnskapsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/c252947398de4fb0aea9349f011eb410/no/pdfs/nou202420240020000dddpdfs.pdf UN News. (2025). Social media: Age-related bans won't keep kids safe, UNICEF warns . Tilgjengelig fra: https://news.un.org/en/story/2025/12/1166557

Skatteparadis

Av Bilder og tekst av Yngvil Sveen Øyen • 4. juni 2026
Vindusskatt var en eiendomsskatt i England fra 1696 til 1851, Skottland fra 1748 til 1851 og Frankrike mellom 1798 og 1926. Da skatteordningen først ble innført i England, bestod den av en fast avgift per hus på det som tilsvarer 200 norske kroner i dagens penger, og en tilleggsavgift på 410 kroner for hus med flere enn ti vinduer, og 830 kroner for hus med flere enn 20 vinduer. Skattesystemet var basert på en enkel logikk om at antall vinduer og dører på et hus var en indikator på eierens velstand. Vinduer og dører var et egnet mål på kapital, ettersom dette var en tid der rikdom var materiell og vanskelig å gjemme bort, lenge før skatteparadis, skatteplanlegging og offshore-bankkontorer. Vindusskatten ble videre ansett som en mindre inngripende form for beskatning, ettersom skattefunksjonærene ikke måtte trenge seg inn i folks hus for å beregne hva eieren skulle skattlegges, men kunne simpelthen telle antall vinduer og dører fra utsiden. På tross av at vindusskatten bygget på en fornuftig logikk og hensynet til privatliv, hadde ordningen den uheldige utilsiktede virkningen at mange huseiere muret igjen vinduer på eiendommene sine for å slippe å betale. Resultatet var mørke, innestengte og dårlig ventilerte hus og en rekke negative helseeffekter hos beboerne. Dette var én av hovedårsakene til av avgiften ble avskaffet. Vindusskatten har satt varig preg på arkitekturen. Du kan fortsatt se hus med vinduer som er muret igjen i byer som London. Dette er ikke det eneste eksempelet på hvordan beskatning har påvirket arkitekturen. Nederland hadde på 1600-tallet en eiendomsskatt basert på bredden av bygningers fasade. Denne ordningen førte til konstruksjonen av smale, høye og dype hus. En fransk skatteordning er opphav til «mansardtak» som er en form for skråtak som ble popularisert i Frankrike på 1700-tallet. Den franske eiendomsskatten ble på denne tiden beregnet med utgangspunkt i antall etasjer under taket. Utformingen på mansardtaket skapte et loftareal som ikke formelt ble regnet som en etasje. Huseieren fikk ved å utforme taket slik én ekstra etasje og et større leveareal uten å betale eiendomsskatt på dette.