Slik tenker advokatene bærekraft

Injuria.no • 2. oktober 2020

Tekst: Carl Victor Waldenstrøm
Foto: Arntzen de Besche

Klima og miljø får stadig større plass i samfunnet generelt, også i det juridiske miljøet. Utfordringene som følge av klimaendringene gjør at næringslivet må tenke nytt, og oppblomstringen av en global pandemi gjør at mange bedrifter er enda mer presset enn tidligere for å være lønnsomme. Samtidig har koronapandemien også avdekket et stort potensial for teknologiske og klimavennlige løsninger. Injuria har snakket med Arntzen de Besche om hvordan advokatbransjen møter klimautfordringene.

Svein Terje Tveit er utdannet på Dragefjellet og er partner i AdeB. Han jobber med anskaffelser og konkurranserett. Tveit er også ansvarlig partner for Skift-samarbeidet, og aktiv innen arbeid med bærekraft, klima og samfunnsansvar. Han forteller at ettersom advokatbransjen består av tjenesteytere er det kanskje ikke den bransjen som har størst klimaavtrykk selv.

– Vårt viktigste bidrag er jo derfor gjennom det arbeidet vi gjør med rådgivning for klientene våre. Det er viktig at vi er oppdatert på det som skjer innen klima og bærekraft innenfor alle de områdene vi arbeider med. Awareness, som det heter på godt norsk, sier han.


Fra venstre: Svein Terje Tveit, Susanne Munvh Thore og Andreas Skatvedt Iversen 

Viktig å se seg selv i speilet
I fjor lagde Arntzen de Besche et klimaregnskap, som gir en oversikt over advokatfirmaets klimaavtrykk. Tveit forteller at det er et klart mål å redusere dette, og ambisjonen er å være klimanøytrale i 2022.

– Det er et ambisiøst mål, og innebærer å se på alle sider av virksomheten. For å bli tatt seriøst som en klima- og bærekraftsrådgiver så må du se deg selv i speilet, og derfor må vi også ta ansvar for vår egen virksomhet. Vårt viktigste klimaavtrykk er jo gjerne knyttet til ting som reising, men også bruk av papir og hvor miljøvennlig byggene vi jobber i er. Vi flytter blant annet inn i et nytt bygg neste høst i Oslo, og har nettopp flyttet inn i nye bygg i Stavanger og Trondheim. Bygget i Oslo er BREEAM-sertifisert, den høyeste miljøsertifiseringen som finnes, og gir muligheter til enda mer miljøvennlig drift enn i dagens bygg, sier han.

Arntzen de Besche er også medlem i Skift – næringslivets klimaledere. Det er en tenketank som fokuserer på hvordan næringslivet kan skape det grønne skiftet. Skift har 36 medlemsorganisasjoner, blant annet Telenor, Posten, Ruter og Coca Cola. Arntzen de Besche er det eneste advokatfirmaet som er medlem.

– Det er veldig spennende for oss å være med som eneste advokatfirma. Der snakkes det mye, og det gjøres mye konkret i en del utvalgte prosjekter. Et av disse er et pilotprosjekt vi leder innenfor grønne innkjøp, hvor vi ser på hvordan både offentlige og private anskaffelser kan bli grønnere, forteller Tveit.

Ikke bare et spørsmål om hva som er lov
– Det handler også litt om hvordan vi ser på rådgiverrollen, forteller Susanne Munch Thore.

Hun er partner i AdeB og tilknyttet M&A-avdelingen. Thore jobber blant annet med rådgivning for styrer, selskaper og stiftelser innen miljø, samfunnsansvar og selskapsstyring. Hun forteller at selv om jussen tradisjonelt sett er et spørsmål om hvorvidt noe er lov eller ikke ser man i dag at spørsmålet om hva man bør gjøre får større plass.

– De siste tjue årene har vi sett at «Soft law»-kategorien blir stadig viktigere, og her kan vi ha en viktig rolle fordi vi er oppdatert på alt fra EU-rettslige tiltak og anbefalinger på internasjonalt og nasjonalt nivå. I tillegg kommer det mer «hard law» på disse områdene. Det er derfor både fornuftig og etisk riktig å tilpasse seg disse strømningene. Vi er på et interessant punkt nå, hvor anbefalingene begynner å bli så håndfaste at man faktisk kan gi råd basert på dem, sier hun.

- Hva slags anbefalinger er dette?

– De finnes innenfor alle sektorer. For eksempel hvis du har et selskap innenfor eiendomssektoren så har du konkrete anbefalinger fra Norsk Eiendom om hva bedrifter bør gjøre. Hver enkelt må tilpasse seg, men retningen er helt tydelig, sier hun.

Thore forteller at finansnæringen har fulgt aller mest opp på spørsmålene omkring bærekraft i næringslivet.

– De er en viktig pådriver. De store bankene begynner å skille på gode og dårlige bærekraftsprofiler når de skal gi lån, og investorene begynner å straffe de selskapene som ikke oppfyller visse bærekraftskriterier. For eksempel er det usikkert om oljeselskapene kommer til å bli priset til gamle nivåer på børsen, mens vi ser at selskaper som driver med fornybar energi prises svært høyt.

Bærekraft er et kvalitetsstempel
Svein Terje Tveit trekker frem offentlige anskaffelser som et område der næringslivet har spørsmål knyttet til klima og miljø.

– Det offentlige har en plikt til å legge vekt på miljøet når de kjøper inn varer eller tjenester, men det har vært litt uklart hvor langt denne plikten rekker. Derfor lurer klientene ofte på hvor mye det offentlige faktisk må legge på miljøhensyn.

Et annet område Tveit trekker frem er konkurranserett, der det er spørsmål for eksempel om i hvilken grad konkurrenter kan samarbeide mer enn det som ellers er lov, fordi samarbeidet er grønt. Han forklarer at det for eksempel kan være spørsmål om å akseptere oppkjøp eller fusjoner på tross av at de er konkurransebegrensende, fordi de gir klimagevinst.

Susanne Munch Thore forteller at klima- og miljøhensyn også gir utslag på selskapenes rapportering.

– Alle børsnoterte selskaper må jo rapportere på bærekraft, men også veldig mange selskaper som ikke er børsnoterte gjør det. Det er fordi de vet at det er et kvalitetsstempel å leve opp til samme norm, og det er det som skal til for å få tommel opp fra investorene. De store selskapene har ofte egne folk til å ta seg av dette i konsernledelsen, mens de mindre selskapene trenger mer rådgivning, sier hun.

Kampen mot grønnvasking
Svein Terje Tveit sier at et konkret eksempel på en problemstilling næringslivet kommer til å møte fremover er nye EU-regler om klassifisering av virksomheter utfra hvor grønne de er.

– Det blir viktigere og viktigere å få gode regler og retningslinjer så man vet hva grønt næringsliv egentlig er. Dette kommer vi til å jobbe mye med fremover.

Susanne Munch Thore skyter inn at et av formålene er å forhindre «grønnvasking».

– Dette har vi sett mye av de siste ti årene: Selskaper som hevder at de er kjempegrønne fordi de selv velger hvilke kriterier de skal legge vekt på. Man kan oppleve at mange lager sine egne «grønne historier», og dette skal det felles regelverket forhindre. Hvis man ikke har en tydelig klassifisering så er det lett å lage sine egne.

Skift har en egen grønnvaskingsplakat på grønnvasking.no, som er en ti-punkt-liste som en del bedrifter har forpliktet seg til å følge nettopp for å forhindre dette. Det handler blant annet om å være ærlig og etterrettelig og å bruke kjente merkeordninger for å ikke dekke over problemene.

– I fremtiden kommer det til å bli veldig mye fokus på denne typen grønn rapportering. Ikke fordi man blir juridisk straffet, men fordi man blir økonomisk straffet for å ikke rapportere eller rapportere feil, forteller Thore.

En annen dimensjon er at det er mye statsstøtte bedriftene kan få både fra Norge og fra EU for å innføre grønne tiltak.

– Akkurat dette med EU er interessant nå, i lys av debattene som pågår om NAV-saken og betydningen av EØS-retten på jusstudiet. I det grønne skiftet har EU en hovedmålsetning om å bli klimanøytrale på sikt, og da blir det enda viktigere for norske jurister å være klar over det handlingsrommet som norske bedrifter har i statsstøtteregelverket, forteller Svein Terje Tveit.

Ønsker større fokus på miljørett på Dragefjellet
Andreas Skatvedt Iversen er advokatfullmektig i Arntzen de Besche. Han ble ferdig på det juridiske fakultet ved UiB i 2019 og er nå tilknyttet virksomhetsområdet Næringseiendom hos AdeB. Iversen sier at det er rom for større fokus på miljørettslige problemstillinger på Dragefjellet.

–Det er jo lett å nevne at det ikke finnes en undergruppe dedikert til slike spørsmål på jussen, mens det gjør det på mange andre fakulteter. Det er jo en voksende interesse for miljø, så vi antar at fokuset på det vil øke også. Selv husker jeg at det heller ikke var så fremtredende i undervisningen.

– Har du opplevd å møte på miljørettslige problemstillinger i arbeidslivet du ikke var forberedt på?

– Man merker iallfall at folk er veldig bevisst på dette. Miljørettslige problemstillinger spiller en stadig større rolle i arbeidet vi gjør. Jeg opplever også at klientene følger opp slike problemstillinger i stadig større grad, sier Iversen.

Susanne Munch Thore legger til at disse problemstillingene dukker opp i stadig større grad på tvers av fagområder også, både innenfor jussen og i samfunnet for øvrig.

– Bærekraftspørsmålene kommer jo til å prege alle felter fremover, særlig når det gjelder teknologi og digitalisering. Veldig mye løses jo ved ny teknologi. For eksempel kan man innføre digitale løsninger for å styre lys, varme, osv. i bygninger, slik at man bruker mindre strøm. Jeg tenker at dette er noe alle kommer til å ha et forhold til, ikke bare de som er eksperter på spesifikke problemstillinger knyttet til dette. Og det tenker jeg er et skift, sier hun.

Større interesse blant studentene
Svein Terje Tveit forteller at stadig flere kandidater som kommer på intervju er opptatte av miljø og bærekraft.

– Miljøspørsmål har fått en mye mer fremtredende plass bare de siste ti-femten årene. Spesielt det som gjelder rettsliggjøring av miljøspørsmålene er jo veldig interessant.

Klimasøksmålet skal snart behandles i Høyesterett, og Tveit mener det er forståelig at dette er en sak som opptar mange. Spørsmålet Norges øverste domstol skal behandle er hvorvidt det er i strid med Grunnloven å tildele nye konsesjoner til oljeboring. Tveit understreker at saken føyer seg inn i en rekke med lignende saker i Europa. I Nederland kom høyesterett i fjor til at den nederlandske staten brøt EMK fordi de ikke hadde vært ambisiøse nok da de satt klimamålene sine.

– Det ville en ikke tenkt på for fem år siden. Dette er en helt ny måte å tenke på jussen, sier Tveit.

Han viser også til en nylig sak i England, der domstolene kom til at prosjekteringen av en fjerde rullebane på Heathrow var ulovlig forvaltningsprosess fordi miljø og bærekraft ikke var hensyntatt nok i den politiske prosessen.

– Dette viser hvordan rettsliggjøringen blir en ny dimensjon av miljøsaken som kommer til å bli veldig viktig for studentene, slår han fast.

– Har dere noen oppfordring til studenter som er interessert i denne typen spørsmål?

– Det hadde jo vært spennende om en undergruppe i Juristforeningen tok tak i dette og arrangerte arrangementer og foredrag der man kan høre hva som rører seg innenfor de miljørettslige spørsmålene. Det er jo også mulig for det juridiske fakultet å bli med i Skift. De har en del samarbeider med universitetene, men ingen av de juridiske fakultetene så langt. Dragefjellet har jo lenge ligget litt foran i denne typen spørsmål, så det hadde vært veldig fint å se om de kunne være først ute med noe sånt, sier Tveit.

Nye digitale løsninger
Koronapandemien har fått de aller fleste til å ta i bruk flere digitale løsninger enn tidligere. Tveit forteller at advokatbransjen ikke er et unntak fra dette.

–Teknologi og digitalisering driver jo det grønne skiftet, samtidig som det skjer parallelt med det. Og dette har vi jo spesielt sett nå. Vi har hatt et mye lavere klimaavtrykk i år på grunn av koronapandemien. Vi har jo nesten ikke reist, og mye mer har foregått digitalt. For eksempel har digitale forhandlinger i retten ført til at vi har tatt med mye mindre papir. Vi har blitt nødt til å bli mye mer digitale mye raskere enn det vi ellers ville gjort.

Tveit legger til at det er sannsynlig at mye av denne utviklingen kommer til å fortsette også etter pandemien er over. Selv hadde han nylig digital hovedforhandling i Stavanger og syntes det fungerte bra.

– Da slapp man å reise og kunne sitte med klienten på kontoret. Noen saker er jo veldig bevistunge og da er det ikke sikkert det egner seg, men digitale rettsmøter blir nok vanligere. En annen ting er at før var det for eksempel vanlig å reise over til Bergen for å ha en times møte med Konkurransetilsynet, og den typen ting er man nok mer tilbakeholden med i 2021 enn man var i 2019. Pandemien har definitivt fått oss til å se på hvordan vi egentlig jobber.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.