Slik tenker advokatene bærekraft

Injuria.no • 2. oktober 2020

Tekst: Carl Victor Waldenstrøm
Foto: Arntzen de Besche

Klima og miljø får stadig større plass i samfunnet generelt, også i det juridiske miljøet. Utfordringene som følge av klimaendringene gjør at næringslivet må tenke nytt, og oppblomstringen av en global pandemi gjør at mange bedrifter er enda mer presset enn tidligere for å være lønnsomme. Samtidig har koronapandemien også avdekket et stort potensial for teknologiske og klimavennlige løsninger. Injuria har snakket med Arntzen de Besche om hvordan advokatbransjen møter klimautfordringene.

Svein Terje Tveit er utdannet på Dragefjellet og er partner i AdeB. Han jobber med anskaffelser og konkurranserett. Tveit er også ansvarlig partner for Skift-samarbeidet, og aktiv innen arbeid med bærekraft, klima og samfunnsansvar. Han forteller at ettersom advokatbransjen består av tjenesteytere er det kanskje ikke den bransjen som har størst klimaavtrykk selv.

– Vårt viktigste bidrag er jo derfor gjennom det arbeidet vi gjør med rådgivning for klientene våre. Det er viktig at vi er oppdatert på det som skjer innen klima og bærekraft innenfor alle de områdene vi arbeider med. Awareness, som det heter på godt norsk, sier han.


Fra venstre: Svein Terje Tveit, Susanne Munvh Thore og Andreas Skatvedt Iversen 

Viktig å se seg selv i speilet
I fjor lagde Arntzen de Besche et klimaregnskap, som gir en oversikt over advokatfirmaets klimaavtrykk. Tveit forteller at det er et klart mål å redusere dette, og ambisjonen er å være klimanøytrale i 2022.

– Det er et ambisiøst mål, og innebærer å se på alle sider av virksomheten. For å bli tatt seriøst som en klima- og bærekraftsrådgiver så må du se deg selv i speilet, og derfor må vi også ta ansvar for vår egen virksomhet. Vårt viktigste klimaavtrykk er jo gjerne knyttet til ting som reising, men også bruk av papir og hvor miljøvennlig byggene vi jobber i er. Vi flytter blant annet inn i et nytt bygg neste høst i Oslo, og har nettopp flyttet inn i nye bygg i Stavanger og Trondheim. Bygget i Oslo er BREEAM-sertifisert, den høyeste miljøsertifiseringen som finnes, og gir muligheter til enda mer miljøvennlig drift enn i dagens bygg, sier han.

Arntzen de Besche er også medlem i Skift – næringslivets klimaledere. Det er en tenketank som fokuserer på hvordan næringslivet kan skape det grønne skiftet. Skift har 36 medlemsorganisasjoner, blant annet Telenor, Posten, Ruter og Coca Cola. Arntzen de Besche er det eneste advokatfirmaet som er medlem.

– Det er veldig spennende for oss å være med som eneste advokatfirma. Der snakkes det mye, og det gjøres mye konkret i en del utvalgte prosjekter. Et av disse er et pilotprosjekt vi leder innenfor grønne innkjøp, hvor vi ser på hvordan både offentlige og private anskaffelser kan bli grønnere, forteller Tveit.

Ikke bare et spørsmål om hva som er lov
– Det handler også litt om hvordan vi ser på rådgiverrollen, forteller Susanne Munch Thore.

Hun er partner i AdeB og tilknyttet M&A-avdelingen. Thore jobber blant annet med rådgivning for styrer, selskaper og stiftelser innen miljø, samfunnsansvar og selskapsstyring. Hun forteller at selv om jussen tradisjonelt sett er et spørsmål om hvorvidt noe er lov eller ikke ser man i dag at spørsmålet om hva man bør gjøre får større plass.

– De siste tjue årene har vi sett at «Soft law»-kategorien blir stadig viktigere, og her kan vi ha en viktig rolle fordi vi er oppdatert på alt fra EU-rettslige tiltak og anbefalinger på internasjonalt og nasjonalt nivå. I tillegg kommer det mer «hard law» på disse områdene. Det er derfor både fornuftig og etisk riktig å tilpasse seg disse strømningene. Vi er på et interessant punkt nå, hvor anbefalingene begynner å bli så håndfaste at man faktisk kan gi råd basert på dem, sier hun.

- Hva slags anbefalinger er dette?

– De finnes innenfor alle sektorer. For eksempel hvis du har et selskap innenfor eiendomssektoren så har du konkrete anbefalinger fra Norsk Eiendom om hva bedrifter bør gjøre. Hver enkelt må tilpasse seg, men retningen er helt tydelig, sier hun.

Thore forteller at finansnæringen har fulgt aller mest opp på spørsmålene omkring bærekraft i næringslivet.

– De er en viktig pådriver. De store bankene begynner å skille på gode og dårlige bærekraftsprofiler når de skal gi lån, og investorene begynner å straffe de selskapene som ikke oppfyller visse bærekraftskriterier. For eksempel er det usikkert om oljeselskapene kommer til å bli priset til gamle nivåer på børsen, mens vi ser at selskaper som driver med fornybar energi prises svært høyt.

Bærekraft er et kvalitetsstempel
Svein Terje Tveit trekker frem offentlige anskaffelser som et område der næringslivet har spørsmål knyttet til klima og miljø.

– Det offentlige har en plikt til å legge vekt på miljøet når de kjøper inn varer eller tjenester, men det har vært litt uklart hvor langt denne plikten rekker. Derfor lurer klientene ofte på hvor mye det offentlige faktisk må legge på miljøhensyn.

Et annet område Tveit trekker frem er konkurranserett, der det er spørsmål for eksempel om i hvilken grad konkurrenter kan samarbeide mer enn det som ellers er lov, fordi samarbeidet er grønt. Han forklarer at det for eksempel kan være spørsmål om å akseptere oppkjøp eller fusjoner på tross av at de er konkurransebegrensende, fordi de gir klimagevinst.

Susanne Munch Thore forteller at klima- og miljøhensyn også gir utslag på selskapenes rapportering.

– Alle børsnoterte selskaper må jo rapportere på bærekraft, men også veldig mange selskaper som ikke er børsnoterte gjør det. Det er fordi de vet at det er et kvalitetsstempel å leve opp til samme norm, og det er det som skal til for å få tommel opp fra investorene. De store selskapene har ofte egne folk til å ta seg av dette i konsernledelsen, mens de mindre selskapene trenger mer rådgivning, sier hun.

Kampen mot grønnvasking
Svein Terje Tveit sier at et konkret eksempel på en problemstilling næringslivet kommer til å møte fremover er nye EU-regler om klassifisering av virksomheter utfra hvor grønne de er.

– Det blir viktigere og viktigere å få gode regler og retningslinjer så man vet hva grønt næringsliv egentlig er. Dette kommer vi til å jobbe mye med fremover.

Susanne Munch Thore skyter inn at et av formålene er å forhindre «grønnvasking».

– Dette har vi sett mye av de siste ti årene: Selskaper som hevder at de er kjempegrønne fordi de selv velger hvilke kriterier de skal legge vekt på. Man kan oppleve at mange lager sine egne «grønne historier», og dette skal det felles regelverket forhindre. Hvis man ikke har en tydelig klassifisering så er det lett å lage sine egne.

Skift har en egen grønnvaskingsplakat på grønnvasking.no, som er en ti-punkt-liste som en del bedrifter har forpliktet seg til å følge nettopp for å forhindre dette. Det handler blant annet om å være ærlig og etterrettelig og å bruke kjente merkeordninger for å ikke dekke over problemene.

– I fremtiden kommer det til å bli veldig mye fokus på denne typen grønn rapportering. Ikke fordi man blir juridisk straffet, men fordi man blir økonomisk straffet for å ikke rapportere eller rapportere feil, forteller Thore.

En annen dimensjon er at det er mye statsstøtte bedriftene kan få både fra Norge og fra EU for å innføre grønne tiltak.

– Akkurat dette med EU er interessant nå, i lys av debattene som pågår om NAV-saken og betydningen av EØS-retten på jusstudiet. I det grønne skiftet har EU en hovedmålsetning om å bli klimanøytrale på sikt, og da blir det enda viktigere for norske jurister å være klar over det handlingsrommet som norske bedrifter har i statsstøtteregelverket, forteller Svein Terje Tveit.

Ønsker større fokus på miljørett på Dragefjellet
Andreas Skatvedt Iversen er advokatfullmektig i Arntzen de Besche. Han ble ferdig på det juridiske fakultet ved UiB i 2019 og er nå tilknyttet virksomhetsområdet Næringseiendom hos AdeB. Iversen sier at det er rom for større fokus på miljørettslige problemstillinger på Dragefjellet.

–Det er jo lett å nevne at det ikke finnes en undergruppe dedikert til slike spørsmål på jussen, mens det gjør det på mange andre fakulteter. Det er jo en voksende interesse for miljø, så vi antar at fokuset på det vil øke også. Selv husker jeg at det heller ikke var så fremtredende i undervisningen.

– Har du opplevd å møte på miljørettslige problemstillinger i arbeidslivet du ikke var forberedt på?

– Man merker iallfall at folk er veldig bevisst på dette. Miljørettslige problemstillinger spiller en stadig større rolle i arbeidet vi gjør. Jeg opplever også at klientene følger opp slike problemstillinger i stadig større grad, sier Iversen.

Susanne Munch Thore legger til at disse problemstillingene dukker opp i stadig større grad på tvers av fagområder også, både innenfor jussen og i samfunnet for øvrig.

– Bærekraftspørsmålene kommer jo til å prege alle felter fremover, særlig når det gjelder teknologi og digitalisering. Veldig mye løses jo ved ny teknologi. For eksempel kan man innføre digitale løsninger for å styre lys, varme, osv. i bygninger, slik at man bruker mindre strøm. Jeg tenker at dette er noe alle kommer til å ha et forhold til, ikke bare de som er eksperter på spesifikke problemstillinger knyttet til dette. Og det tenker jeg er et skift, sier hun.

Større interesse blant studentene
Svein Terje Tveit forteller at stadig flere kandidater som kommer på intervju er opptatte av miljø og bærekraft.

– Miljøspørsmål har fått en mye mer fremtredende plass bare de siste ti-femten årene. Spesielt det som gjelder rettsliggjøring av miljøspørsmålene er jo veldig interessant.

Klimasøksmålet skal snart behandles i Høyesterett, og Tveit mener det er forståelig at dette er en sak som opptar mange. Spørsmålet Norges øverste domstol skal behandle er hvorvidt det er i strid med Grunnloven å tildele nye konsesjoner til oljeboring. Tveit understreker at saken føyer seg inn i en rekke med lignende saker i Europa. I Nederland kom høyesterett i fjor til at den nederlandske staten brøt EMK fordi de ikke hadde vært ambisiøse nok da de satt klimamålene sine.

– Det ville en ikke tenkt på for fem år siden. Dette er en helt ny måte å tenke på jussen, sier Tveit.

Han viser også til en nylig sak i England, der domstolene kom til at prosjekteringen av en fjerde rullebane på Heathrow var ulovlig forvaltningsprosess fordi miljø og bærekraft ikke var hensyntatt nok i den politiske prosessen.

– Dette viser hvordan rettsliggjøringen blir en ny dimensjon av miljøsaken som kommer til å bli veldig viktig for studentene, slår han fast.

– Har dere noen oppfordring til studenter som er interessert i denne typen spørsmål?

– Det hadde jo vært spennende om en undergruppe i Juristforeningen tok tak i dette og arrangerte arrangementer og foredrag der man kan høre hva som rører seg innenfor de miljørettslige spørsmålene. Det er jo også mulig for det juridiske fakultet å bli med i Skift. De har en del samarbeider med universitetene, men ingen av de juridiske fakultetene så langt. Dragefjellet har jo lenge ligget litt foran i denne typen spørsmål, så det hadde vært veldig fint å se om de kunne være først ute med noe sånt, sier Tveit.

Nye digitale løsninger
Koronapandemien har fått de aller fleste til å ta i bruk flere digitale løsninger enn tidligere. Tveit forteller at advokatbransjen ikke er et unntak fra dette.

–Teknologi og digitalisering driver jo det grønne skiftet, samtidig som det skjer parallelt med det. Og dette har vi jo spesielt sett nå. Vi har hatt et mye lavere klimaavtrykk i år på grunn av koronapandemien. Vi har jo nesten ikke reist, og mye mer har foregått digitalt. For eksempel har digitale forhandlinger i retten ført til at vi har tatt med mye mindre papir. Vi har blitt nødt til å bli mye mer digitale mye raskere enn det vi ellers ville gjort.

Tveit legger til at det er sannsynlig at mye av denne utviklingen kommer til å fortsette også etter pandemien er over. Selv hadde han nylig digital hovedforhandling i Stavanger og syntes det fungerte bra.

– Da slapp man å reise og kunne sitte med klienten på kontoret. Noen saker er jo veldig bevistunge og da er det ikke sikkert det egner seg, men digitale rettsmøter blir nok vanligere. En annen ting er at før var det for eksempel vanlig å reise over til Bergen for å ha en times møte med Konkurransetilsynet, og den typen ting er man nok mer tilbakeholden med i 2021 enn man var i 2019. Pandemien har definitivt fått oss til å se på hvordan vi egentlig jobber.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.