Fremtidens klimarett med Ernst Nordtveit
Tekst: Runa Kathrinsdatter Almeland og Hedvig Vollset
Foto: Emilie Franssen
Tap av biologisk mangfold, ekstremvær og en stadig økende befolkning er bare noen av en rekke utfordringer det globale samfunnet står overfor i dag. For å møte utfordringene er det viktig med gode rettslige systemer. Juristene har derfor en viktig rolle. Dette har de siste årene motivert jussprofessor Ernst Nordtveit til å rette fokuset mot klima- og miljørett. Gjennom sin deltakelse i Universitet i Bergen sin forskergruppe for naturressurs-, miljø- og utviklingsrett, arbeider han daglig med hvordan vi skal møte fremtidens klimautfordringer. Vårt mål med intervjuet var å få hans mening om hvordan retten bør utvikle seg for å møte fremtidens klimautfordringer på best mulig måte.
Jurister må samarbeide med andre fagfelt
Da vi møtte Nordtveit onsdag ettermiddag kom han rett fra et seminar om havstigningen i Stillehavet sammen med sosialantropologer, biologer og andre jurister. Nordtveit er opptatt av tverrfaglighet, spesielt innenfor klima- og miljøfeltet. For å unngå at jurister alltid går etter og rydder opp, mener han jurister må samarbeide med andre fagfelt for å få tilstrekkelig innsikt i fremtidens miljø- og klimautfordringer. Jurister må få en bedre grunnleggende forståelse for hvordan miljøet påvirkes for å være i stand til å skape gode rettslige systemer.
–
Vi må forsøke å forutse hva som er i ferd med å skje og så lage reguleringer som er i stand til å møte det før det skjer; eller delvis for å hindre det som kan hindres og delvis for å tilpasse oss til det som uansett vil skje. Jurister har en tendens til å basere seg på nokså enkle oppfatninger av virkeligheten. Det går fint nok, så lenge virkeligheten utvikler seg sakte. Det holder likevel ikke med ting som aldri har skjedd før og når det skjer veldig raskt, mener Nordtveit.
Kommandojuss vs. insentiver
Strategien i Norge har opprinnelig vært å møte klimautfordringene gjennom ulike reguleringer, i form av påbud og forbud. Det er laget omfattende nasjonale- og internasjonale lovverk med medfølgende offentlige kontrollapparat. Dette kaller Nordtveit for “kommandojuss” fordi det kommanderer borgere til å handle på en bestemt måte.
Nordtveit mener derimot at fremtidens lovgivning bør fokusere på å gi borgerne insentiver til å handle klimavennlig. Insentivene oppfordrer til å handle så klimavennlig som mulig, fremfor å kun oppfylle minstekravene reguleringene gir.
–
Man oppnår etter min mening mer med insentiver, enn å jobbe med forbud og påbud. Da vil folk kun gjøre det som er nødvendig for å unngå straff eller erstatning, men de vil ikke anstrenge seg mer. Å gi premie for toppnivå vil være mer effektivt, sier han.
Nordtveit mener løsningen er å skape markeder hvor det lønner seg å være klimavennlig og det er kostbart å forurense. Han trekker frem kvotesystemet for utslipp av karbondioksid i EU som eksempel. Kvotesystemet går ut på at det settes et tak for mengden utslipp. Innenfor taket er det kjøp og salg. Du må kjøpe kvoter for økt utslipp, samtidig som du kan selge kvoter, dersom du ikke bruker opp dine egne. Det vil da koste penger å foreta utslipp, samtidig som du kan tjene penger på å kutte utslipp. Dette skaper insentiver for borgerne til å handle mest mulig miljøvennlig. For å si det med juristens ord:
–
Dette er et eksempel på at retten til å ødelegge atmosfæren er blitt et eiendomsobjekt. Du må kjøpe deg rett til det.
Alt er enklere i teorien
Visse utfordringer oppstår imidlertid når kvotesystemet settes ut i praksis.
–
Det er omdiskutert hvor effektivt kvotesystemet er, men jeg tror nok det begynner å bli noe nå. Det problematiske var at finanskrisen førte til at prisen gikk ned, slik at det ble for mye tilbud på markedet, men nå går prisen opp. I tillegg gjennomføres det hvert år prosentvis reduksjon av utslippstaket. For å skape et fungerende marked må du ha knapphet, sier Nordtveit.
En annen utfordring er eksternalisering av utslipp, noe som kun vil flytte problemet.
–
Det er en diskusjon rundt om en for høy pris i Europa fører til at fabrikkene flytter. Som følge av dette må visse system gjennomføres globalt, særlig CO2.
Nordtveit trekker også frem at kvotesystemet kan skape økonomiske ulikheter, fordi det kan føre til oppkjøp på samme måte som andre økonomiske virkemidler.
–
Særlig innenfor fiskeri er bruk av omsettelige kvoter omstridt. Dette kan imidlertid motvirkes på ulike måter, blant annet gjennom måten tildeling av kvoter skjer på.
Fremtidige bruksområder
Nordtveit trekker frem at kvotesystem kan brukes på flere felt enn det det gjør i dag. Systemet kan både brukes internasjonalt og nasjonalt.
Handel med utslippskvoter kan i fremtiden også knyttes til økosystemtjenester uten økonomisk verdi, som for eksempel karbonlagring, mener Nordtveit. Ved å binde karbon kan bedriften skape overskudd av klimakvoter, som kan selges på det internasjonale markedet. Det kan skape inntekt for karbonbindingsbedriften, og gi karbonbinding økonomisk verdi. Dette viser fordelen med et markedssystem, kontra kommandojuss.
Kvotesystemet kan også benyttes lokalt. I dag brukes systemet blant annet innenfor fiskeri, for å forhindre overfiske og dermed bevare fiskeartene. Nordtveit mener kvotesystemet også kan brukes på retten til å kjøre bil inn til sentrum.
–
Disse rettighetene kunne vært omsettelige mellom borgerne. Dette ville gitt folk et sterkere økonomisk insentiv til ikke å dra inn til sentrum. For at det offentlige ikke skal tape inntekter på et slikt system, må en selge rettighetene til passering, som så kan omsettes fritt mellom borgerne, forteller han.
Et supplement
Ernst mener imidlertid at markedsløsningen ikke kan fungere alene.
–
Jeg argumenterer ikke for at vi må oppheve alle reguleringer, men at vi må kombinere reguleringer med nyere mer markedsbaserte løsninger.
Det er vanskelig å forutse hva som skjer i fremtiden. Det blir spennende å se hva som viser seg av utfordringer og løsninger. Vil markedssystemer ta en større plass, og vil det løse de store klima- og miljøutfordringene fremtiden bringer?
