Skaper magi på Dragefjellet

Injuria.no • 13. februar 2020

Tekst: Nicolai Staavi
Foto: Emilie Franssen

Karmøybuen Johann Ophaug har overrasket, forbløffet og til tider gått folk skikkelig på nervene. Med finaledeltakelse i Norske talenter og Senkveld-opptreden på CV-en, tør jeg påstå at han er fakultetets mest meritterte tryllekunstner.

Nerdete hobby

I 2014 gjennomfører Johann sin Norske talenter-audition «med bind for øynene». Kun ved hjelp av noen fargestifter, en tegning og en halvsøvnig Omer Bhatti, lurer han hele salen trill rundt.

–Det var stort å få være med på tv. Det var noe nytt og kult. Jeg møtte nye mennesker, og det var en vei inn i det skikkelige tryllemiljøet. Det var slik det startet. Jeg har opptrådt en del, og fant ut at det ikke var så skummelt, sier Ophaug.

Tryllemiljøet er Ophaug fremdeles er en del av. Blackpool Magic Convention er verdens største konferanse for tryllekunstnere. Den tiltrekker seg illusjonister fra hele verden. Tidligere headlinere har inkludert navn som Hans Klok, Greg Frewin og Jeff McBride (hvis det ringer en bjelle for noen av dere). Dette måtte Johann naturligvis få med seg.

– Jeg skal til England i februar på en konsernmesse i Blackpool med 4000 tryllekunstnere. Det er bare for moro skyld.  Trylling er en nerdete hobby, og det er ingenting som er kjekkere enn når nerder samles, sier han.

Flere blir oppriktig sinte

Ophaugs trylling begynte med en onkel som lurte ham trill rundt med et korttriks. Onkelen viste korttrikset igjen og igjen, men han klarte ikke å fatte hvordan han gjorde det.

– En dag bestemte jeg meg for at jeg skulle lure ham. Det klarte jeg til slutt. Etter det bare bygget det seg opp. Jeg klarer ikke helt å forklare hvorfor jeg liker det. Det er bare den følelsen av å se folk bli overrasket. Noen blir glade, noen blir sure. Det er noe med følelsen av å sjokkere som det er et eller annet kult med, sier han.

– Er det noen som blir irriterte også?

– Ja, det er flere som blir oppriktig sinte. Jeg har blitt skjelt ut et par ganger. Ofte når det er en blanding av alkohol og trylling, kan folk bli litt hissige. Det er en menneskelig ting at alle vil forstå hva som skjer, så alle du tryller for har et mål om å avsløre deg. De vil forstå hva som skjer. Jeg forstår ikke helt meningen med det, for det kjekke med trikset er å bli lurt, sier Ophaug.

– Kan du onkels korttriks nå?

– Ja. Egentlig så er det ganske grunnleggende, men jeg klarer ennå å lure folk med det. Om folk spør om jeg kan lære bort et triks, er det ofte dette trikset jeg lærer bort, sier han.

For selv om mystikken bak et triks er det Ophaug setter mest pris på, hender det at han lærer bort enkelte kunster.

– Det skjer av og til at jeg gir bort hemmeligheter. Jeg arrangerer fast et julebord for vennene mine. Der har vi alltid en slags tryllekonkurranse, der de får lære seg et triks hver. Så gjelder det å overbevise meg om hvem som er best. Men jeg har et show jeg holder for folk. Det er på en måte jobben min. Der avslører jeg ingenting.

1 493 151 219

Hvor ofte Johann holder show, varierer med årstidene. Når det er tid for sommeravslutninger og julebord, øker arbeidsmengden betraktelig.

–  Jeg tryller også litt på vors og fest og sånn. Hvis folk spør! Holder man på sånn for lenge, blir man til slutt som han irriterende fyren med gitar på nachspiel. Jeg har fått kommentarer fra venner på at jeg må slutte med det, sier han.

Injuria har derimot insistert på å bivåne en illusjon. Johann smiler litt, tar av seg klokka, og legger den mitt på bordet med viseren ned. Før trikset begynner tar han umiddelbart forbehold om at det ikke alltid fungerer. Denne beskjedenheten skulle senere vise seg å være fullstendig unødvendig.

– Vil du bare tenke på et godt minne du har. Det kan være et minne på jussen, fra barndommen, hva som helst, sier han.

Flashback. Kolsås Skisenter. Herrens år 2010. Undertegnede lider av en alvorlig man-flu, men har likevel klart å krype til bakken i håp om at det skal gjøre underverker. På toppen av Kolsåsbakken kan jeg konstatere at det ennå ikke hjulpet noe særlig, men når jeg setter utfor, endrer alt seg. Jeg har medvind, og i det øyeblikket jeg har samme hastighet som vinden, oppnår jeg fullstendig stillhet. Magesmerten forsvinner, og bare for en liten stund, er jeg fri.

Snap, back to reality. Johann gir meg mobilen sin, og ber meg åpne kalkulatoren.

– Kan du skrive inn det årstallet du tror det er? Så trykker du gangetegn.

Og sånn holder vi på i et par minutter. Han ber meg komme på hvilken måned det var, klokkeslett og dag i måneden. Hvert nye element er en ny faktor i gangestykket som til slutt når den nette sum 1 493 151 219. Jeg skriver det ned i blokka mi.

Betyr dette tallet noe for deg, spør Johann. Umiddelbart gjør det aldeles ikke det. Dette tallet er hverken telefonnummer, fødselsdato eller kontoutskriften min. Men Johann spør en gang til.

– Det betyr ingenting for deg? Kanskje vi kan prøve å dele det opp. Du ser det begynner med 14. Vet du hvilken bokstav som er den 14. i alfabetet?

Jeg synger sangen, og lander til slutt på N. Jeg begynner smått å ane hvor det her er på vei hen, men jeg benekter det fortsatt en smule.

– Den niende bokstaven i alfabetet, da? Vet du hva det er?

Jeg tar sangen fra toppen igjen, lander på I, og benektelsen går over i en forbløffelse. Alfabetets tredje bokstav er C (jeg skammer meg litt over å måtte meddele at jeg også her så meg nødt til å synge sangen), den 15. er O, den tolvte er L, den første er A (her trengte jeg ikke å synge sangen), og den niende er som nevnt I. De skarpeste av dere har muligens observert at dette til sammen staver N-I-C-O-L-A-I.

– Før vi begynte la jeg klokka mi på bordet. Hvilket tidspunkt var det du tenkte på?

Tidspunktet var kvart over fem. Gjennom hele seansen har ikke Johann rørt klokka si, men når han plukker den opp, viser den nettopp kvart over fem. Brenn heksa, tenker jeg.

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.