Skaper magi på Dragefjellet
Tekst: Nicolai Staavi
Foto: Emilie Franssen
Karmøybuen Johann Ophaug har overrasket, forbløffet og til tider gått folk skikkelig på nervene. Med finaledeltakelse i Norske talenter og Senkveld-opptreden på CV-en, tør jeg påstå at han er fakultetets mest meritterte tryllekunstner.
Nerdete hobby
I 2014 gjennomfører Johann sin Norske talenter-audition «med bind for øynene». Kun ved hjelp av noen fargestifter, en tegning og en halvsøvnig Omer Bhatti, lurer han hele salen trill rundt.
–Det var stort å få være med på tv. Det var noe nytt og kult. Jeg møtte nye mennesker, og det var en vei inn i det skikkelige tryllemiljøet. Det var slik det startet. Jeg har opptrådt en del, og fant ut at det ikke var så skummelt, sier Ophaug.
Tryllemiljøet er Ophaug fremdeles er en del av. Blackpool Magic Convention er verdens største konferanse for tryllekunstnere. Den tiltrekker seg illusjonister fra hele verden. Tidligere headlinere har inkludert navn som Hans Klok, Greg Frewin og Jeff McBride (hvis det ringer en bjelle for noen av dere). Dette måtte Johann naturligvis få med seg.
– Jeg skal til England i februar på en konsernmesse i Blackpool med 4000 tryllekunstnere. Det er bare for moro skyld. Trylling er en nerdete hobby, og det er ingenting som er kjekkere enn når nerder samles, sier han.
Flere blir oppriktig sinte
Ophaugs trylling begynte med en onkel som lurte ham trill rundt med et korttriks. Onkelen viste korttrikset igjen og igjen, men han klarte ikke å fatte hvordan han gjorde det.
– En dag bestemte jeg meg for at jeg skulle lure ham. Det klarte jeg til slutt. Etter det bare bygget det seg opp. Jeg klarer ikke helt å forklare hvorfor jeg liker det. Det er bare den følelsen av å se folk bli overrasket. Noen blir glade, noen blir sure. Det er noe med følelsen av å sjokkere som det er et eller annet kult med, sier han.
– Er det noen som blir irriterte også?
– Ja, det er flere som blir oppriktig sinte. Jeg har blitt skjelt ut et par ganger. Ofte når det er en blanding av alkohol og trylling, kan folk bli litt hissige. Det er en menneskelig ting at alle vil forstå hva som skjer, så alle du tryller for har et mål om å avsløre deg. De vil forstå hva som skjer. Jeg forstår ikke helt meningen med det, for det kjekke med trikset er å bli lurt, sier Ophaug.
– Kan du onkels korttriks nå?
– Ja. Egentlig så er det ganske grunnleggende, men jeg klarer ennå å lure folk med det. Om folk spør om jeg kan lære bort et triks, er det ofte dette trikset jeg lærer bort, sier han.
For selv om mystikken bak et triks er det Ophaug setter mest pris på, hender det at han lærer bort enkelte kunster.
– Det skjer av og til at jeg gir bort hemmeligheter. Jeg arrangerer fast et julebord for vennene mine. Der har vi alltid en slags tryllekonkurranse, der de får lære seg et triks hver. Så gjelder det å overbevise meg om hvem som er best. Men jeg har et show jeg holder for folk. Det er på en måte jobben min. Der avslører jeg ingenting.
1 493 151 219
Hvor ofte Johann holder show, varierer med årstidene. Når det er tid for sommeravslutninger og julebord, øker arbeidsmengden betraktelig.
– Jeg tryller også litt på vors og fest og sånn. Hvis folk spør! Holder man på sånn for lenge, blir man til slutt som han irriterende fyren med gitar på nachspiel. Jeg har fått kommentarer fra venner på at jeg må slutte med det, sier han.
Injuria har derimot insistert på å bivåne en illusjon. Johann smiler litt, tar av seg klokka, og legger den mitt på bordet med viseren ned. Før trikset begynner tar han umiddelbart forbehold om at det ikke alltid fungerer. Denne beskjedenheten skulle senere vise seg å være fullstendig unødvendig.
– Vil du bare tenke på et godt minne du har. Det kan være et minne på jussen, fra barndommen, hva som helst, sier han.
Flashback. Kolsås Skisenter. Herrens år 2010. Undertegnede lider av en alvorlig man-flu, men har likevel klart å krype til bakken i håp om at det skal gjøre underverker. På toppen av Kolsåsbakken kan jeg konstatere at det ennå ikke hjulpet noe særlig, men når jeg setter utfor, endrer alt seg. Jeg har medvind, og i det øyeblikket jeg har samme hastighet som vinden, oppnår jeg fullstendig stillhet. Magesmerten forsvinner, og bare for en liten stund, er jeg fri.
Snap, back to reality. Johann gir meg mobilen sin, og ber meg åpne kalkulatoren.
– Kan du skrive inn det årstallet du tror det er? Så trykker du gangetegn.
Og sånn holder vi på i et par minutter. Han ber meg komme på hvilken måned det var, klokkeslett og dag i måneden. Hvert nye element er en ny faktor i gangestykket som til slutt når den nette sum 1 493 151 219. Jeg skriver det ned i blokka mi.
Betyr dette tallet noe for deg, spør Johann. Umiddelbart gjør det aldeles ikke det. Dette tallet er hverken telefonnummer, fødselsdato eller kontoutskriften min. Men Johann spør en gang til.
– Det betyr ingenting for deg? Kanskje vi kan prøve å dele det opp. Du ser det begynner med 14. Vet du hvilken bokstav som er den 14. i alfabetet?
Jeg synger sangen, og lander til slutt på N. Jeg begynner smått å ane hvor det her er på vei hen, men jeg benekter det fortsatt en smule.
– Den niende bokstaven i alfabetet, da? Vet du hva det er?
Jeg tar sangen fra toppen igjen, lander på I, og benektelsen går over i en forbløffelse. Alfabetets tredje bokstav er C (jeg skammer meg litt over å måtte meddele at jeg også her så meg nødt til å synge sangen), den 15. er O, den tolvte er L, den første er A (her trengte jeg ikke å synge sangen), og den niende er som nevnt I. De skarpeste av dere har muligens observert at dette til sammen staver N-I-C-O-L-A-I.
– Før vi begynte la jeg klokka mi på bordet. Hvilket tidspunkt var det du tenkte på?
Tidspunktet var kvart over fem. Gjennom hele seansen har ikke Johann rørt klokka si, men når han plukker den opp, viser den nettopp kvart over fem. Brenn heksa, tenker jeg.
