Representerte norsk ungdom i FNs generalforsamling

Injuria.no • 13. februar 2020

Tekst: Inga Maria Tronsaune 

Jusstudent Rahman Akhtar Chaudhry har lenge vist stort engasjement i ungdomspolitikken. I fjor skrev Injuria om hans plass i regjeringens ekspertutvalg for kjønnsforskjeller i skolen. Nå har hans engasjement tatt han helt til New York og FNs hovedkvarterer. 


Foto: Privat

Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner får hvert år ansvar av Utenriksdepartementet for å velge ungdomsdelegater til FN. På landsmøtet deres i fjor var Rahman blant de som ble valgt til å representere norsk ungdom under generalforsamlingen i tre uker i oktober 2019. Der var han en del av den norske FN-delegasjonen og jobbet innenfor saksfeltet menneskerettigheter.

– Vi satt i forhandlinger om resolusjoner om menneskerettigheter og holdt innlegg under generalforsamlingen. Så forsøkte vi å påvirke den norske delegasjonen så mye som mulig, sier han.  

De tre ukene Rahman tilbrakte i New York bestod i all hovedsak av tettpakkede dager med møter og forhandlinger.

– Det var veldig rare dager. Hver dag stod vi opp rundt kl. 6-7. Først hadde vi som regel et frokostmøtemøte med de andre ungdomsdelegatene, og deretter hadde vi formøte med den norske delegasjonen. Kl. 10.00 begynte møtene i FNs 3. komite. Der var det møte fra kl. 10-13, hvor alle delegasjonene holder innleggene sine. Her holdt vi også innlegg, forteller han.

Deretter satt ungdomsdelegatene i uformelle forhandlingsmøter med representanter fra andre medlemsstater.

– Der er her arbeidet faktisk skjer. Da sitter man i enda mindre rom, og forhandler om resolusjonene som skal vedtas på generalforsamlingen. Vi snakket blant annet mye om involvering av ungdom i fredsprosesser.

Etter dette satt Rahman i nye formelle møter, etterfulgt av flere uformelle forhandlingsmøter til kl. 19 på kvelden. Av og til var det også i kveldsmøter med norske delegasjonen.

– På kvelden så møtte vi gjerne de andre ungdomsdelegatene og dro ut. Så gjorde vi egentlig bare dette i tre uker, sier han.

Allerede på den andre dagen av Rahmans opphold i New York, holdt han en tale for FNs generalforsamling om det som var primærpolitikken hans.

– Jeg snakket om at FN-systemet må legge bedre til rette for utdanning, og særlig for marginalisert ungdom. Da er det gjerne snakk om ungdom på flukt, eller ungdom med urfolksbakgrunn som ikke får utdanning på samme premisser som veldig mange andre.

– Hvorfor er det akkurat dette som engasjerer deg?

– Jeg har jobbet veldig mye med utdanning før, og jeg har alltid vært veldig opptatt av skolepolitikk. Når jeg tenker utenrikspolitikk, tenker jeg også veldig raskt på utdanningspolitikk. Det er veldig viktig for meg, og rent samfunnsøkonomisk er utdanning det viktigste verktøyet man har for å løfte en stat. Uten det har du liksom ingen ting.

Å holde innlegg for generalforsamlingen var en av Rahmans hovedoppgaver under oppholdet i New York, og han forteller at han brukte flere uker på å skrive sin tale.

– Du har jo liksom 1,5 minutter på verdens viktigste møte. Det er ikke «barebare». Jeg var veldig stressa. Jeg leste den talen så utrolig mange ganger før vi gikk på. Det var en skikkelig stressende dag, husker jeg.

Gjennom deltakelsen i møtene og forhandlingene i FN fikk Rahman også oppleve storpolitikk på nært hold, noe han beskriver som utrolig spennende.

– I det møterommet skjer det jo veldig mye spesielt. For der sitter jo alle verdens land, så det er tidvis litt anspent stemning. Jeg husker veldig godt et møte der det ble en ganske stor krangel mellom Russland, Ukraina og Georgia.

Rahman forteller om hvordan konflikten vokste da flere stater blandet seg inn og langet ut mot hverandre med replikker og innlegg.

– Det var liksom storpolitikk i dette lille komiterommet i New York, noe som var utrolig spennende å se på – noe av det kuleste jeg har opplevd. Det var en utrolig surrealistisk opplevelse, og det var mange slike møter hvor du fikk virkelig kjenne på hvor forskjellige politiske synspunkt de forskjellige regionene i verden har.

Man kan lett merke entusiasmen og engasjementet til Rahman når han forteller om ukene i New York, men han fikk også kjenne litt på noen nedturer under oppholdet.

– Du blir nesten litt deprimert av å være der, fordi du innser hvilken tilstand verden egentlig er i. FN er utrolig polarisert. Selv de enkleste tingene klarer man ikke bli enige om. Jeg gikk dit med en tanke om den norske progressive politikken jeg hadde lyst til å fremme, og så fant jeg ut at det bare var utgangspunktet. I realiteten må bare Norge og andre land som likner på oss, kjempe for å opprettholde status quo. Det var ganske kjipt å oppleve. Jeg tror nok det er det jeg tenker mest på. Vi fikk et ganske tydelig bilde på hvordan ting egentlig står til, og det er ikke så bra som man skal ha det til, sier han.

Som høydepunktet av oppholdet i New York er det spesielt to ting Rahman trekker frem:

– Det første øyeblikket er da vi holdt talen vår. Norges ambassadør til FN, Mona Juul, satt rett bak oss for å sende et signal om at hun hadde tid til møtet, men likevel valgte å gi oss taletid. Hun hadde absolutt tid, men hun var opptatt av at vi skulle gjøre det. Da vi var ferdige, og jeg satte meg bak med henne, ga hun meg veldig mye ros og sa hun til meg at det var utrolig imponerende. Det var veldig kult. Hun er en diplomatisk stjerne i Norge, og en av de dyktigste diplomatene vi har. Derfor var det utrolig kult at hun sa var til stede mens vi talte og skrøt sånn etterpå, forteller han.

 

– Det andre høydepunktet overgår nesten det første. Den første gangen jeg gikk inn i FN-bygget var dagen før vi skulle begynne på jobb, fordi vi ville sjekke ut litt hvordan det var. Jeg kom der i dress med ID-kortet mitt på og det norske nøkkelbåndet rundt halsen. Så går vi forbi veggen av generalsekretærer og stopper ved bildet av Trygve Lie. Han var den første generalsekretæren i FN. Han var fra Norge, men han var også fra Furuset, som er det stedet i Groruddalen i Oslo hvor jeg er oppvokst. Det er et sånt enormt bilde som står og ser ned på deg. Jeg klarer ikke helt beskrive den følelsen. Men det var veldig stort å stå der og se på det enorme maleriet av en kar fra samme sted som jeg er fra, som var med på å opprette organisasjonen. Nå var jeg der. Det var veldig, veldig kult, avslutter han.


Foto: Permanent mission of Norway to the UN

Av Christine Egebakken 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?
Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.