Representerte norsk ungdom i FNs generalforsamling
Tekst: Inga Maria Tronsaune
Jusstudent Rahman Akhtar Chaudhry har lenge vist stort engasjement i ungdomspolitikken. I fjor skrev Injuria om hans plass i regjeringens ekspertutvalg for kjønnsforskjeller i skolen. Nå har hans engasjement tatt han helt til New York og FNs hovedkvarterer.
Foto: Privat
Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner får hvert år ansvar av Utenriksdepartementet for å velge ungdomsdelegater til FN. På landsmøtet deres i fjor var Rahman blant de som ble valgt til å representere norsk ungdom under generalforsamlingen i tre uker i oktober 2019. Der var han en del av den norske FN-delegasjonen og jobbet innenfor saksfeltet menneskerettigheter.
– Vi satt i forhandlinger om resolusjoner om menneskerettigheter og holdt innlegg under generalforsamlingen. Så forsøkte vi å påvirke den norske delegasjonen så mye som mulig, sier han.
De tre ukene Rahman tilbrakte i New York bestod i all hovedsak av tettpakkede dager med møter og forhandlinger.
– Det var veldig rare dager. Hver dag stod vi opp rundt kl. 6-7. Først hadde vi som regel et frokostmøtemøte med de andre ungdomsdelegatene, og deretter hadde vi formøte med den norske delegasjonen. Kl. 10.00 begynte møtene i FNs 3. komite. Der var det møte fra kl. 10-13, hvor alle delegasjonene holder innleggene sine. Her holdt vi også innlegg, forteller han.
Deretter satt ungdomsdelegatene i uformelle forhandlingsmøter med representanter fra andre medlemsstater.
– Der er her arbeidet faktisk skjer. Da sitter man i enda mindre rom, og forhandler om resolusjonene som skal vedtas på generalforsamlingen. Vi snakket blant annet mye om involvering av ungdom i fredsprosesser.
Etter dette satt Rahman i nye formelle møter, etterfulgt av flere uformelle forhandlingsmøter til kl. 19 på kvelden. Av og til var det også i kveldsmøter med norske delegasjonen.
– På kvelden så møtte vi gjerne de andre ungdomsdelegatene og dro ut. Så gjorde vi egentlig bare dette i tre uker, sier han.
Allerede på den andre dagen av Rahmans opphold i New York, holdt han en tale for FNs generalforsamling om det som var primærpolitikken hans.
– Jeg snakket om at FN-systemet må legge bedre til rette for utdanning, og særlig for marginalisert ungdom. Da er det gjerne snakk om ungdom på flukt, eller ungdom med urfolksbakgrunn som ikke får utdanning på samme premisser som veldig mange andre.
– Hvorfor er det akkurat dette som engasjerer deg?
– Jeg har jobbet veldig mye med utdanning før, og jeg har alltid vært veldig opptatt av skolepolitikk. Når jeg tenker utenrikspolitikk, tenker jeg også veldig raskt på utdanningspolitikk. Det er veldig viktig for meg, og rent samfunnsøkonomisk er utdanning det viktigste verktøyet man har for å løfte en stat. Uten det har du liksom ingen ting.
Å holde innlegg for generalforsamlingen var en av Rahmans hovedoppgaver under oppholdet i New York, og han forteller at han brukte flere uker på å skrive sin tale.
– Du har jo liksom 1,5 minutter på verdens viktigste møte. Det er ikke «barebare». Jeg var veldig stressa. Jeg leste den talen så utrolig mange ganger før vi gikk på. Det var en skikkelig stressende dag, husker jeg.
Gjennom deltakelsen i møtene og forhandlingene i FN fikk Rahman også oppleve storpolitikk på nært hold, noe han beskriver som utrolig spennende.
– I det møterommet skjer det jo veldig mye spesielt. For der sitter jo alle verdens land, så det er tidvis litt anspent stemning. Jeg husker veldig godt et møte der det ble en ganske stor krangel mellom Russland, Ukraina og Georgia.
Rahman forteller om hvordan konflikten vokste da flere stater blandet seg inn og langet ut mot hverandre med replikker og innlegg.
– Det var liksom storpolitikk i dette lille komiterommet i New York, noe som var utrolig spennende å se på – noe av det kuleste jeg har opplevd. Det var en utrolig surrealistisk opplevelse, og det var mange slike møter hvor du fikk virkelig kjenne på hvor forskjellige politiske synspunkt de forskjellige regionene i verden har.
Man kan lett merke entusiasmen og engasjementet til Rahman når han forteller om ukene i New York, men han fikk også kjenne litt på noen nedturer under oppholdet.
– Du blir nesten litt deprimert av å være der, fordi du innser hvilken tilstand verden egentlig er i. FN er utrolig polarisert. Selv de enkleste tingene klarer man ikke bli enige om. Jeg gikk dit med en tanke om den norske progressive politikken jeg hadde lyst til å fremme, og så fant jeg ut at det bare var utgangspunktet. I realiteten må bare Norge og andre land som likner på oss, kjempe for å opprettholde status quo. Det var ganske kjipt å oppleve. Jeg tror nok det er det jeg tenker mest på. Vi fikk et ganske tydelig bilde på hvordan ting egentlig står til, og det er ikke så bra som man skal ha det til, sier han.
Som høydepunktet av oppholdet i New York er det spesielt to ting Rahman trekker frem:
– Det første øyeblikket er da vi holdt talen vår. Norges ambassadør til FN, Mona Juul, satt rett bak oss for å sende et signal om at hun hadde tid til møtet, men likevel valgte å gi oss taletid. Hun hadde absolutt tid, men hun var opptatt av at vi skulle gjøre det. Da vi var ferdige, og jeg satte meg bak med henne, ga hun meg veldig mye ros og sa hun til meg at det var utrolig imponerende. Det var veldig kult. Hun er en diplomatisk stjerne i Norge, og en av de dyktigste diplomatene vi har. Derfor var det utrolig kult at hun sa var til stede mens vi talte og skrøt sånn etterpå, forteller han.
– Det andre høydepunktet overgår nesten det første. Den første gangen jeg gikk inn i FN-bygget var dagen før vi skulle begynne på jobb, fordi vi ville sjekke ut litt hvordan det var. Jeg kom der i dress med ID-kortet mitt på og det norske nøkkelbåndet rundt halsen. Så går vi forbi veggen av generalsekretærer og stopper ved bildet av Trygve Lie. Han var den første generalsekretæren i FN. Han var fra Norge, men han var også fra Furuset, som er det stedet i Groruddalen i Oslo hvor jeg er oppvokst. Det er et sånt enormt bilde som står og ser ned på deg. Jeg klarer ikke helt beskrive den følelsen. Men det var veldig stort å stå der og se på det enorme maleriet av en kar fra samme sted som jeg er fra, som var med på å opprette organisasjonen. Nå var jeg der. Det var veldig, veldig kult, avslutter han.
Foto: Permanent mission of Norway to the UN
