Representerte norsk ungdom i FNs generalforsamling

Injuria.no • 13. februar 2020

Tekst: Inga Maria Tronsaune 

Jusstudent Rahman Akhtar Chaudhry har lenge vist stort engasjement i ungdomspolitikken. I fjor skrev Injuria om hans plass i regjeringens ekspertutvalg for kjønnsforskjeller i skolen. Nå har hans engasjement tatt han helt til New York og FNs hovedkvarterer. 


Foto: Privat

Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner får hvert år ansvar av Utenriksdepartementet for å velge ungdomsdelegater til FN. På landsmøtet deres i fjor var Rahman blant de som ble valgt til å representere norsk ungdom under generalforsamlingen i tre uker i oktober 2019. Der var han en del av den norske FN-delegasjonen og jobbet innenfor saksfeltet menneskerettigheter.

– Vi satt i forhandlinger om resolusjoner om menneskerettigheter og holdt innlegg under generalforsamlingen. Så forsøkte vi å påvirke den norske delegasjonen så mye som mulig, sier han.  

De tre ukene Rahman tilbrakte i New York bestod i all hovedsak av tettpakkede dager med møter og forhandlinger.

– Det var veldig rare dager. Hver dag stod vi opp rundt kl. 6-7. Først hadde vi som regel et frokostmøtemøte med de andre ungdomsdelegatene, og deretter hadde vi formøte med den norske delegasjonen. Kl. 10.00 begynte møtene i FNs 3. komite. Der var det møte fra kl. 10-13, hvor alle delegasjonene holder innleggene sine. Her holdt vi også innlegg, forteller han.

Deretter satt ungdomsdelegatene i uformelle forhandlingsmøter med representanter fra andre medlemsstater.

– Der er her arbeidet faktisk skjer. Da sitter man i enda mindre rom, og forhandler om resolusjonene som skal vedtas på generalforsamlingen. Vi snakket blant annet mye om involvering av ungdom i fredsprosesser.

Etter dette satt Rahman i nye formelle møter, etterfulgt av flere uformelle forhandlingsmøter til kl. 19 på kvelden. Av og til var det også i kveldsmøter med norske delegasjonen.

– På kvelden så møtte vi gjerne de andre ungdomsdelegatene og dro ut. Så gjorde vi egentlig bare dette i tre uker, sier han.

Allerede på den andre dagen av Rahmans opphold i New York, holdt han en tale for FNs generalforsamling om det som var primærpolitikken hans.

– Jeg snakket om at FN-systemet må legge bedre til rette for utdanning, og særlig for marginalisert ungdom. Da er det gjerne snakk om ungdom på flukt, eller ungdom med urfolksbakgrunn som ikke får utdanning på samme premisser som veldig mange andre.

– Hvorfor er det akkurat dette som engasjerer deg?

– Jeg har jobbet veldig mye med utdanning før, og jeg har alltid vært veldig opptatt av skolepolitikk. Når jeg tenker utenrikspolitikk, tenker jeg også veldig raskt på utdanningspolitikk. Det er veldig viktig for meg, og rent samfunnsøkonomisk er utdanning det viktigste verktøyet man har for å løfte en stat. Uten det har du liksom ingen ting.

Å holde innlegg for generalforsamlingen var en av Rahmans hovedoppgaver under oppholdet i New York, og han forteller at han brukte flere uker på å skrive sin tale.

– Du har jo liksom 1,5 minutter på verdens viktigste møte. Det er ikke «barebare». Jeg var veldig stressa. Jeg leste den talen så utrolig mange ganger før vi gikk på. Det var en skikkelig stressende dag, husker jeg.

Gjennom deltakelsen i møtene og forhandlingene i FN fikk Rahman også oppleve storpolitikk på nært hold, noe han beskriver som utrolig spennende.

– I det møterommet skjer det jo veldig mye spesielt. For der sitter jo alle verdens land, så det er tidvis litt anspent stemning. Jeg husker veldig godt et møte der det ble en ganske stor krangel mellom Russland, Ukraina og Georgia.

Rahman forteller om hvordan konflikten vokste da flere stater blandet seg inn og langet ut mot hverandre med replikker og innlegg.

– Det var liksom storpolitikk i dette lille komiterommet i New York, noe som var utrolig spennende å se på – noe av det kuleste jeg har opplevd. Det var en utrolig surrealistisk opplevelse, og det var mange slike møter hvor du fikk virkelig kjenne på hvor forskjellige politiske synspunkt de forskjellige regionene i verden har.

Man kan lett merke entusiasmen og engasjementet til Rahman når han forteller om ukene i New York, men han fikk også kjenne litt på noen nedturer under oppholdet.

– Du blir nesten litt deprimert av å være der, fordi du innser hvilken tilstand verden egentlig er i. FN er utrolig polarisert. Selv de enkleste tingene klarer man ikke bli enige om. Jeg gikk dit med en tanke om den norske progressive politikken jeg hadde lyst til å fremme, og så fant jeg ut at det bare var utgangspunktet. I realiteten må bare Norge og andre land som likner på oss, kjempe for å opprettholde status quo. Det var ganske kjipt å oppleve. Jeg tror nok det er det jeg tenker mest på. Vi fikk et ganske tydelig bilde på hvordan ting egentlig står til, og det er ikke så bra som man skal ha det til, sier han.

Som høydepunktet av oppholdet i New York er det spesielt to ting Rahman trekker frem:

– Det første øyeblikket er da vi holdt talen vår. Norges ambassadør til FN, Mona Juul, satt rett bak oss for å sende et signal om at hun hadde tid til møtet, men likevel valgte å gi oss taletid. Hun hadde absolutt tid, men hun var opptatt av at vi skulle gjøre det. Da vi var ferdige, og jeg satte meg bak med henne, ga hun meg veldig mye ros og sa hun til meg at det var utrolig imponerende. Det var veldig kult. Hun er en diplomatisk stjerne i Norge, og en av de dyktigste diplomatene vi har. Derfor var det utrolig kult at hun sa var til stede mens vi talte og skrøt sånn etterpå, forteller han.

 

– Det andre høydepunktet overgår nesten det første. Den første gangen jeg gikk inn i FN-bygget var dagen før vi skulle begynne på jobb, fordi vi ville sjekke ut litt hvordan det var. Jeg kom der i dress med ID-kortet mitt på og det norske nøkkelbåndet rundt halsen. Så går vi forbi veggen av generalsekretærer og stopper ved bildet av Trygve Lie. Han var den første generalsekretæren i FN. Han var fra Norge, men han var også fra Furuset, som er det stedet i Groruddalen i Oslo hvor jeg er oppvokst. Det er et sånt enormt bilde som står og ser ned på deg. Jeg klarer ikke helt beskrive den følelsen. Men det var veldig stort å stå der og se på det enorme maleriet av en kar fra samme sted som jeg er fra, som var med på å opprette organisasjonen. Nå var jeg der. Det var veldig, veldig kult, avslutter han.


Foto: Permanent mission of Norway to the UN

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982