Representerte norsk ungdom i FNs generalforsamling

Injuria.no • 13. februar 2020

Tekst: Inga Maria Tronsaune 

Jusstudent Rahman Akhtar Chaudhry har lenge vist stort engasjement i ungdomspolitikken. I fjor skrev Injuria om hans plass i regjeringens ekspertutvalg for kjønnsforskjeller i skolen. Nå har hans engasjement tatt han helt til New York og FNs hovedkvarterer. 


Foto: Privat

Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner får hvert år ansvar av Utenriksdepartementet for å velge ungdomsdelegater til FN. På landsmøtet deres i fjor var Rahman blant de som ble valgt til å representere norsk ungdom under generalforsamlingen i tre uker i oktober 2019. Der var han en del av den norske FN-delegasjonen og jobbet innenfor saksfeltet menneskerettigheter.

– Vi satt i forhandlinger om resolusjoner om menneskerettigheter og holdt innlegg under generalforsamlingen. Så forsøkte vi å påvirke den norske delegasjonen så mye som mulig, sier han.  

De tre ukene Rahman tilbrakte i New York bestod i all hovedsak av tettpakkede dager med møter og forhandlinger.

– Det var veldig rare dager. Hver dag stod vi opp rundt kl. 6-7. Først hadde vi som regel et frokostmøtemøte med de andre ungdomsdelegatene, og deretter hadde vi formøte med den norske delegasjonen. Kl. 10.00 begynte møtene i FNs 3. komite. Der var det møte fra kl. 10-13, hvor alle delegasjonene holder innleggene sine. Her holdt vi også innlegg, forteller han.

Deretter satt ungdomsdelegatene i uformelle forhandlingsmøter med representanter fra andre medlemsstater.

– Der er her arbeidet faktisk skjer. Da sitter man i enda mindre rom, og forhandler om resolusjonene som skal vedtas på generalforsamlingen. Vi snakket blant annet mye om involvering av ungdom i fredsprosesser.

Etter dette satt Rahman i nye formelle møter, etterfulgt av flere uformelle forhandlingsmøter til kl. 19 på kvelden. Av og til var det også i kveldsmøter med norske delegasjonen.

– På kvelden så møtte vi gjerne de andre ungdomsdelegatene og dro ut. Så gjorde vi egentlig bare dette i tre uker, sier han.

Allerede på den andre dagen av Rahmans opphold i New York, holdt han en tale for FNs generalforsamling om det som var primærpolitikken hans.

– Jeg snakket om at FN-systemet må legge bedre til rette for utdanning, og særlig for marginalisert ungdom. Da er det gjerne snakk om ungdom på flukt, eller ungdom med urfolksbakgrunn som ikke får utdanning på samme premisser som veldig mange andre.

– Hvorfor er det akkurat dette som engasjerer deg?

– Jeg har jobbet veldig mye med utdanning før, og jeg har alltid vært veldig opptatt av skolepolitikk. Når jeg tenker utenrikspolitikk, tenker jeg også veldig raskt på utdanningspolitikk. Det er veldig viktig for meg, og rent samfunnsøkonomisk er utdanning det viktigste verktøyet man har for å løfte en stat. Uten det har du liksom ingen ting.

Å holde innlegg for generalforsamlingen var en av Rahmans hovedoppgaver under oppholdet i New York, og han forteller at han brukte flere uker på å skrive sin tale.

– Du har jo liksom 1,5 minutter på verdens viktigste møte. Det er ikke «barebare». Jeg var veldig stressa. Jeg leste den talen så utrolig mange ganger før vi gikk på. Det var en skikkelig stressende dag, husker jeg.

Gjennom deltakelsen i møtene og forhandlingene i FN fikk Rahman også oppleve storpolitikk på nært hold, noe han beskriver som utrolig spennende.

– I det møterommet skjer det jo veldig mye spesielt. For der sitter jo alle verdens land, så det er tidvis litt anspent stemning. Jeg husker veldig godt et møte der det ble en ganske stor krangel mellom Russland, Ukraina og Georgia.

Rahman forteller om hvordan konflikten vokste da flere stater blandet seg inn og langet ut mot hverandre med replikker og innlegg.

– Det var liksom storpolitikk i dette lille komiterommet i New York, noe som var utrolig spennende å se på – noe av det kuleste jeg har opplevd. Det var en utrolig surrealistisk opplevelse, og det var mange slike møter hvor du fikk virkelig kjenne på hvor forskjellige politiske synspunkt de forskjellige regionene i verden har.

Man kan lett merke entusiasmen og engasjementet til Rahman når han forteller om ukene i New York, men han fikk også kjenne litt på noen nedturer under oppholdet.

– Du blir nesten litt deprimert av å være der, fordi du innser hvilken tilstand verden egentlig er i. FN er utrolig polarisert. Selv de enkleste tingene klarer man ikke bli enige om. Jeg gikk dit med en tanke om den norske progressive politikken jeg hadde lyst til å fremme, og så fant jeg ut at det bare var utgangspunktet. I realiteten må bare Norge og andre land som likner på oss, kjempe for å opprettholde status quo. Det var ganske kjipt å oppleve. Jeg tror nok det er det jeg tenker mest på. Vi fikk et ganske tydelig bilde på hvordan ting egentlig står til, og det er ikke så bra som man skal ha det til, sier han.

Som høydepunktet av oppholdet i New York er det spesielt to ting Rahman trekker frem:

– Det første øyeblikket er da vi holdt talen vår. Norges ambassadør til FN, Mona Juul, satt rett bak oss for å sende et signal om at hun hadde tid til møtet, men likevel valgte å gi oss taletid. Hun hadde absolutt tid, men hun var opptatt av at vi skulle gjøre det. Da vi var ferdige, og jeg satte meg bak med henne, ga hun meg veldig mye ros og sa hun til meg at det var utrolig imponerende. Det var veldig kult. Hun er en diplomatisk stjerne i Norge, og en av de dyktigste diplomatene vi har. Derfor var det utrolig kult at hun sa var til stede mens vi talte og skrøt sånn etterpå, forteller han.

 

– Det andre høydepunktet overgår nesten det første. Den første gangen jeg gikk inn i FN-bygget var dagen før vi skulle begynne på jobb, fordi vi ville sjekke ut litt hvordan det var. Jeg kom der i dress med ID-kortet mitt på og det norske nøkkelbåndet rundt halsen. Så går vi forbi veggen av generalsekretærer og stopper ved bildet av Trygve Lie. Han var den første generalsekretæren i FN. Han var fra Norge, men han var også fra Furuset, som er det stedet i Groruddalen i Oslo hvor jeg er oppvokst. Det er et sånt enormt bilde som står og ser ned på deg. Jeg klarer ikke helt beskrive den følelsen. Men det var veldig stort å stå der og se på det enorme maleriet av en kar fra samme sted som jeg er fra, som var med på å opprette organisasjonen. Nå var jeg der. Det var veldig, veldig kult, avslutter han.


Foto: Permanent mission of Norway to the UN

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.