Sensursystemet under lupen: - Stort sprik mellom resultatene i ordinær- og klagesensur

Injuria.no • 21. oktober 2017

Av: Emilie Mellbye Rytter og Torgeir Holmøy 

I skoleåret 2015/2016 fikk 52,3 % av de som klagde på eksamenskarakteren i de obligatoriske emnene på jussen (alle fag på 1- 4 studieår) endret karakter [1] . Av de som fikk endret karakter, var hele 83 % til gunst.

For å få svar på hvilken tillit studentene kan ha til sensuren på fakultetet, og hvilke tiltak fakultetsledelsen kan iverksette for å forhindre stort avvik mellom ordinær sensur og klagesensur, sendte Injuria av gårde et par spørsmål til dekan Karl Harald Søvig og visedekan for undervisning Halvard Haukeland Fredriksen.

Hvorfor lønte det seg å klage i større grad i skoleåret 2015/2016 enn 2014/2015 [2] ?

-       Det vet vi ganske enkelt ikke. Vi må sammenligne klagestatistikken fra flere år før vi eventuelt kan snakke om en utvikling. Økningen i antall klager som fører til endring til gunst er ikke større enn at årsakene kan være knyttet til annet enn ulik sensurpraksis, for eksempel knyttet til en eller flere av eksamensoppgavene. Men generelt er vi bekymret over den store andelen av klager som fører til endring til gunst og vi følger situasjonen nøye.

Hvorfor lønner det seg, begge årene tatt i betraktning, å klage [3] ?  

-       Studenter som klager vil ofte ha fått tilbakemelding fra sensorene på at de ligger i grenselandet mot en bedre karakter eller oppleve at de er blitt for strengt vurdert. De vurderes deretter av sensorer som leser bunker av oppgaver som stort sett opprinnelig er vurdert til C eller D, og som nok derfor kan få et noe skjevt inntrykk av hva det realistisk sett kan forventes av studentene på den aktuelle eksamenen – de virkelig gode besvarelsene ligger jo ikke i klagebunkene. Det er også en utfordring for oss at de kursansvarlige har mindre kontroll med klagesensuren enn den opprinnelige sensuren. De kursansvarlige kan ikke involveres i sensuren av oppgaver som de tidligere har vurdert – typisk som ledd i nivåkontrollen. Vi har sett flere eksempler på at oppgaver som har vært nivåkontrollert av kursansvarlig, deretter er satt opp én karakter etter klage. Med det finnes selvfølgelig også oppgaver som er vurdert for strengt i ordinær sensur og hvor endring til gunst derfor er på sin plass. 

Hvilke tiltak setter fakultetet inn for å forhindre avvik mellom klagerunden og ordinær sensur?

-       Fakultetet har jobbet med denne problemstillingen helt siden ordningen med blind klagesensur ble innført i 2014. Den tidligere studiedekanen tok flere gode initiativ, blant annet bedre informasjon til klagekommisjonene, en begrenset nivåkontroll i klagesensuren og oversendelse til klagekommisjonene av A- og B-besvarelser for at de skal få et bedre grunnlag for å vurdere hva som kan forventes av studentene på den aktuelle eksamenen. Andre tiltak kan også være aktuelle – for eksempel knyttet til utformingen av eksamensoppgaver og sensorveiledninger.

Kan vi stole på at resultatene i ordinær sensur gir et treffende bilde av studentens prestasjoner når over halvparten av de som klager får ny karakter i klagerunden?

-       Vi må huske at for de fleste er ordinær sensur også den endelige. I underkant av 15 prosent av studentene klager. Summen av ikke påklagd og ikke endret sensurvedtak var i 2015/16 92,21 % av all sensur. Når klagen fører frem, er endringen stort sett på én karakter, enten opp eller ned. Vi vil aldri komme utenom at karakterfastsetting beror på en skjønnsmessig vurdering, hvor ulike sensorer kan bedømme samme prestasjon forskjellig. Det hører også med at fakultet har en svært jevn studentmasse med veldig flinke studenter (det er bare å se på inntakskravene). Ganske små forskjeller i prestasjoner kan derfor få ganske store utslag i sensuren, men tilhørende risiko for at ganske små endringer i klagesensorenes vurderinger, får tilsvarende store karakterutslag i klagerunden.  

Hva med de som ikke klager? Ingen klager på en A, men det kan vel like så gjerne være at de som får en “god” karakter ville fått den endret hvis besvarelsen deres hadde blitt vurdert på nytt i klagesensuren?

-       De fleste som får en A ville beholdt denne om besvarelsen hadde vært revurdert. Kanskje er nettopp en av forklaringene på forskjellen mellom ordinær sensur og klagerunden at klagesensoren ikke vurderer de beste besvarelsene.

 Hvor stort avvik mellom resultatene i ordinær sensur og klagesensuren er akseptabelt før det begynner å gå utover tilliten, både fra studentene og arbeidsgiverens ståsted, til sensursystemet i sin helhet?  

-       Som sagt blir mer enn 90 prosent av de opprinnelige sensurvedtakene stående, enten fordi de ikke påklages, eller fordi klagene ikke fører frem,  og vi har ingen indikasjoner på at arbeidsgivernes tillit til eksamens- og sensurordningen vår er svekket. Like fullt er avviket mellom resultatene i ordinær sensur og klagesensuren de siste årene så stort at fakultetet er bekymret og setter inn tiltak. Vi forstår derfor godt at studentene er engasjerte i saken. Samtidig kan kanskje denne saken også føre til at vi får et mer reflektert forhold til karakterer. Tradisjonelt oppleves karakteren som et utvetydig uttrykk for evner, selv om den bare reflekterer hva en student har prestert under gitte betingelser – skriftlig skoleeksamen uten tilgang til kilder og med betydelig tidspress.   

 

Klagestatistikk fra skoleåret 2015/2016:

[1] Innkalling til møte i Studieutvalget ved Det juridiske fakultet, Tirsdag 17. januar 2017. Sak 3/17 -2.

[2] Innkalling til møte i Studieutvalget ved Det juridiske fakultet, Tirsdag 17. januar 2017. Sak 3/17 -2.

[3] Innkalling til møte i Studieutvalget ved Det juridiske fakultet, Tirsdag 17. januar 2017. Sak 3/17 -2.

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The discussion regarding authorities’ power to rename and acquire landmarks has gained severe relevance in 2025. Politicians around the world have mentioned unilateral interest in changing internationally recognized landmarks and to acquire new territories in foreign countries through financial transactions, as a way of territorial expansion and political power. This article will explain the political and legal scenario surrounding these allegations and exemplify the discussion by analyzing the cases of The Gulf of Mexico and Greenland. The naming of a landmark obeys international regulations and national law. International instruments like The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS, 1982) and The International Hydrographic Organization Conventions, regulate the naming of maritime bodies. At a national level, countries have agencies with internal protocols and guidelines that must be followed to modify landmark names to respect historical, linguistic and cultural factors. The naming of landmarks has had a political use throughout history, to either promote or oppress a population. This oppression can occur at a national level, with indigenous populations hindering their agency, or at an international level, questioning the sovereignty of other states. In 2025, the Trump Administration renamed the ‘Gulf of Mexico’ as the ‘Gulf of America’. However, international treaties, including the International Boundary Treaty (1970) and The Cartagena Convention (1983), recognize the original name. While the U.S. can internally change it, an official international change requires treaty renegotiation or the use of dispute resolution mechanisms. Notwithstanding that an internal change in the U.S. does not affect international regulations, it influences the world for two reasons. First, U.S. tech owners, through digital tools, can shape public recognition of landmarks. Second, renaming a landmark of another country hinders sovereignty and deepens the global north-south divide. This shift gives the global north control over international conventions. For instance, some international companies have stated they will use the name ‘Gulf of America’ instead of ‘Gulf of Mexico’ to presumably avoid sanctions from the Trump Administration. Shifting to Greenland, the island has a long history of foreign control. It was a Danish colony until 1953, when Greenland entered the Danish ‘Rigsfællesskab’. Since the UN was founded, there has been a focus to end colonization. According to Chapter XI in the UN Charter of 1945, colonizing nations had to annually report on the conditions in their colonies. This applied to Denmark, but when Denmark changed their Constitution in 1953, Greeland’s status changed from colony to county. The inclusion was accepted by the UN on the basis that Greenland had decided independently. Still, controversy has arisen around Greenland´s actual consent. The Greenlandic Council approved, but no referendum was held. Due to the status change, Denmark no longer had to report to the UN. In Danish and Greenlandic political society, it has been questioned if there was a significant change after Greenland entered the Danish federal community, or if the constitutional change was merely a loophole to evade UN-reporting, making Greenland a ‘modern’ form of colony. However, Greenland has gained full self-governance in internal matters since 1953 but is still heavily dependent on Denmark. Donald Trump stated in his second presidential term that owning Greenland is “an absolute necessity”, and that he would not rule out using military or economic coercion to gain Greenland. Trump wants Greenland both for its huge potential for mining natural resources as well as the tactical military positioning the island poses. The question is whether there is a legal opportunity for Trump to acquire Greenland. The Danish government opposes the idea of Greenland being bought. And even if Denmark agreed to the purchase, a consent from the Greenlanders is likely needed in light of their right to self-determination. The right to self-determination is a new age development, mentioned in both the UN charter and in the first article of the UN human rights Covenants. A consent from both the Danish government and Greenlandic people will likely never happen. As a part of the self-rule law of 2009 § 21, Greenland can declare full independence by an approved referendum among the Greenlandic People and Danish parliament. Even though the Greenlandic government seems uninterested today, Greenland could legally join the U.S. of its own will, though it must first become independent. In brief, this text shows that renaming and acquiring landmarks, something many think belongs to the colonial past, still has relevance today. Stronger adherence to international frameworks is needed to avoid unilateral actions that hinder global stability.