MONSTERBESVARELSER

Injuria.no • 25. oktober 2017

Av: Kristin Haukaas Myhre og Olivia Zwick-Røthe

Illustrasjon: Emilie Mellbye Rytter

”Har du lest mønsterbesvarelsen fra 2014 eller? Jeg løste oppgaven på en helt annen måte, manglet masse!?”. Kjenner du deg igjen? Mange studenter bruker lang tid på å pløye seg gjennom mønsterbesvarelse etter mønsterbesvarelse. Men hvor mye gir egentlig dette? Vi har forhørt oss med to professorer på Det juridiske fakultet, Christian Franklin og Jørn Sunde, om hva de mener om temaet.

Christian Franklin, som blant annet er kursansvarlig for Norske og internasjonale rettslige institusjoner (NIRI), er først ut.

– Mønsterbesvarelser, Jesus! Jeg forstår hvorfor studenter synes det er nyttig å se på hvordan andre har løst en oppgave – mønsterbesvarelser skal jo representere beste karakter. Problemet er bare at besvarelsene skaper en slags flokkmentalitet. Studentene tror mønsterbesvarelsene gir uttrykk for den perfekte besvarelsen, men denne finnes ikke.

Vi har likevel inntrykk av at mange jusstudenter tror at mønsterbesvarelser alltid er uttrykk for nettopp det sensor ønsker å se.

– Det vi ser etter er selvstendig tanke. Det er derfor dere er her. Man hører jusstudentene snakke om skolen – dette er ikke skole, det er et universitet. Frihet under ansvar. Vi har mye obligatorisk opplegg på jussen i Bergen, men studentene kan likevel jobbe selvstendig innenfor den obligatoriske rammen.

Det er jo egentlig ganske selvsagt at man ikke skal bli for opphengt i en eksamensbesvarelse skrevet av en stresset jusstudent under tidspress. Det som er uheldig er at mange studenter bruker mønsterbesvarelsene som mal for å løse egne oppgaver.  

– Vi lager ofte eksamensoppgaver som bygger på tematikken studentene har møtt på arbeids- og storgruppene, men vi vrir gjerne litt på spørsmålet. Noen studenter bruker da den samme malen som har blitt brukt tidligere i en mønsterbesvarelse. Da tenker man ”ok, flokkmentalitet, de gikk i baret på den”. Det skinner veldig igjennom for meg når studenter begår disse feilene.

Det er blant annet undergruppene Fagstyret og Injuria som gjør mønsterbesvarelser tilgjengelig for studentene på nett.  Besvarelsene er bare noen tastetrykk unna, noe som medfører lav terskel for å ta en titt. Og dette er jo ikke noe problem – de publiseres jo for at studenter skal få innblikk i hvordan oppgaver tidligere har vært løst.

– Jeg hadde sikkert også brukt mønsterbesvarelsene. Jeg skjønner særlig at studentene tidlig på studiet leser dem, da de ikke vet helt hva de driver med. Men mønsterbesvarelsen synes å komme i veien for læringsprosessen. Det studentene egentlig skal lære når de er her er selvstendig tenkning. Derfor synes jeg de bruker for mye tid på mønsterbesvarelser.

Som student er det ofte vanskelig å vite hvordan man skal få best utbytte av tiden på lesesalen. Vi eksponeres for en rekke forskjellige kilder: lovteksten, læreboken, eksamensoppgaver, mønsterbesvarelser og sensorveiledninger for å nevne noen. Pensum kan virke, og er ofte, stort og uoversiktlig. Hva skal man fokusere på?

– Det kan være greit å lese mønsterbesvarelser for å få en idé om hvordan folk har gjort det før, men det blir i overkant mye å bruke dette som en mal for hvordan man selv skal bygge opp egen oppgave. Dette vil gjenspeile seg i karakteren. Studentene får ikke bedre karakter av å holde på sånn, tvert imot. Det vi ser etter er de som tør å skille seg ut og klarer å bygge opp et metodisk godt argument. Dette får studenter stor uttelling for på eksamen. De vil skille seg ut fra de andre 350 studentene som skal få karakter på et kurs. Studentene må lære å lære, prøve og feile. Jeg har et inntrykk av at mange jusstudenter er veldig redd for å feile, å drite seg ut. Men så tenker jeg ”herregud, hvorfor er dere her da”? Vi er her for å bli bedre, er vi ikke det?

Vi har også tatt en prat med Jørn Sunde – kursansvarlig for blant annet rettshistorie og komparativ rett ved Universitetet i Bergen.

– Jeg har et ambivalent forhold til mønsterbesvarelser. De gir et inntrykk av at det er en rett måte å svare på en eksamensoppgave på. A-besvarelsene man får på et kurs kan være veldig, veldig ulike. Ingen oppgave har alt. Som regel vil det være ett eller annet som er virkelig godt med en oppgave, og som gjør at manglene blir små. Et mønster ved vår undervisning, som jeg synes er problematisk, er at vi i for stor grad gir uttrykk for at det finnes én rett løsning på én rettslig problemstilling.

´

Sunde har jobbet med studenter på både første og senere studieår, og har gjort seg opp noen tanker om hvordan studentene på de ulike avdelinger typisk angriper en oppgave.

– På første studieår merker jeg en slik fantastisk kreativitet. Førsteårsstudenter har en vilje til å skrive og diskutere – de skal erobre verden. Men når jeg møter studentene igjen etter tre år er dette helt borte, fullstendig borte. De fokuserer da mye mer på å skrive på ”rett måte”. Det er en slags angst for å ikke gjøre det godt nok.  Jeg ber dem om å skrive slik som de vil, men da får jeg ofte svaret: ”Men hva om sensor ikke liker den måten?”. Poenget er at mange studenter ikke forstår at det finnes flere muligheter å skrive på. Hvis du alltid prøver å være på den sikre siden, og blir for opptatt av å skrive ”rett”, så holder du så mye tilbake. Dette fører til at du fremstår som usikker på jussen, og ikke får uttelling for det du kan.

Surprise: Juss er ikke som matematikk. Det finnes, til både glede og frustrasjon, ingen fasit. Dette vises blant annet i rettsapparatet, hvor saker både påankes og dissenteres. Og dette er noe vi studenter må ha i mente når vi leser mønsterbesvarelser.  

– Problemet er at man gjerne tror at alt er rett i en mønsterbesvarelse – det er det slettes ikke! Også A-besvarelser har feil og mangler, men vi er ikke så strenge at det ødelegger muligheten for gode karakterer. Vi godtar mye, men det fungerer sjelden å prøve å presse et bestemt faktum inn i et for fast mønster. Jeg vil at studentene skal huske på at sensor er ute etter det gode og det spennende i en oppgave. Vi prøver jo å gi en så god karakter som mulig. Det vi ser etter, er ikke det flinke og det innlærte – vi vil se at du brenner for noe. Dette gjelder for øvrig ikke bare på studiet, men også senere i karrieren.

Men mønsterbesvarelser kan jo naturligvis ikke være utelukkende negativt.

– I utgangspunktet er mønsterbesvarelser en god ting. De ville imidlertid fungert best hvis det allerede fantes en holdning om at det finnes mange måter å løse juridiske spørsmål på, og at en mønsterbesvarelse er et eksempel på én slik måte. Holdningen er derimot at det kun finnes én rett måte, og mønsterbesvarelsen er et eksempel på den rette måte n. Mønsterbesvarelser fungerer dermed i praksis annerledes enn det jeg skulle ønske at de gjorde.

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The discussion regarding authorities’ power to rename and acquire landmarks has gained severe relevance in 2025. Politicians around the world have mentioned unilateral interest in changing internationally recognized landmarks and to acquire new territories in foreign countries through financial transactions, as a way of territorial expansion and political power. This article will explain the political and legal scenario surrounding these allegations and exemplify the discussion by analyzing the cases of The Gulf of Mexico and Greenland. The naming of a landmark obeys international regulations and national law. International instruments like The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS, 1982) and The International Hydrographic Organization Conventions, regulate the naming of maritime bodies. At a national level, countries have agencies with internal protocols and guidelines that must be followed to modify landmark names to respect historical, linguistic and cultural factors. The naming of landmarks has had a political use throughout history, to either promote or oppress a population. This oppression can occur at a national level, with indigenous populations hindering their agency, or at an international level, questioning the sovereignty of other states. In 2025, the Trump Administration renamed the ‘Gulf of Mexico’ as the ‘Gulf of America’. However, international treaties, including the International Boundary Treaty (1970) and The Cartagena Convention (1983), recognize the original name. While the U.S. can internally change it, an official international change requires treaty renegotiation or the use of dispute resolution mechanisms. Notwithstanding that an internal change in the U.S. does not affect international regulations, it influences the world for two reasons. First, U.S. tech owners, through digital tools, can shape public recognition of landmarks. Second, renaming a landmark of another country hinders sovereignty and deepens the global north-south divide. This shift gives the global north control over international conventions. For instance, some international companies have stated they will use the name ‘Gulf of America’ instead of ‘Gulf of Mexico’ to presumably avoid sanctions from the Trump Administration. Shifting to Greenland, the island has a long history of foreign control. It was a Danish colony until 1953, when Greenland entered the Danish ‘Rigsfællesskab’. Since the UN was founded, there has been a focus to end colonization. According to Chapter XI in the UN Charter of 1945, colonizing nations had to annually report on the conditions in their colonies. This applied to Denmark, but when Denmark changed their Constitution in 1953, Greeland’s status changed from colony to county. The inclusion was accepted by the UN on the basis that Greenland had decided independently. Still, controversy has arisen around Greenland´s actual consent. The Greenlandic Council approved, but no referendum was held. Due to the status change, Denmark no longer had to report to the UN. In Danish and Greenlandic political society, it has been questioned if there was a significant change after Greenland entered the Danish federal community, or if the constitutional change was merely a loophole to evade UN-reporting, making Greenland a ‘modern’ form of colony. However, Greenland has gained full self-governance in internal matters since 1953 but is still heavily dependent on Denmark. Donald Trump stated in his second presidential term that owning Greenland is “an absolute necessity”, and that he would not rule out using military or economic coercion to gain Greenland. Trump wants Greenland both for its huge potential for mining natural resources as well as the tactical military positioning the island poses. The question is whether there is a legal opportunity for Trump to acquire Greenland. The Danish government opposes the idea of Greenland being bought. And even if Denmark agreed to the purchase, a consent from the Greenlanders is likely needed in light of their right to self-determination. The right to self-determination is a new age development, mentioned in both the UN charter and in the first article of the UN human rights Covenants. A consent from both the Danish government and Greenlandic people will likely never happen. As a part of the self-rule law of 2009 § 21, Greenland can declare full independence by an approved referendum among the Greenlandic People and Danish parliament. Even though the Greenlandic government seems uninterested today, Greenland could legally join the U.S. of its own will, though it must first become independent. In brief, this text shows that renaming and acquiring landmarks, something many think belongs to the colonial past, still has relevance today. Stronger adherence to international frameworks is needed to avoid unilateral actions that hinder global stability.