Seksuelle overgrep som samfunnsproblem

Injuria.no • 27. februar 2022

Skrevet av Veronika Kjeldsberg Bru (Jusstudent 5. avdeling UiB)

Foto og illustrasjon: Veronika Kjeldsberg Bru

Seksuelle overgrep er et folkehelseproblem. Både menn, kvinner og andre kan være overgriper. Både menn, kvinner og andre kan oppleve å bli utsatt for seksuelle overgrep. Flere undersøkelser viser at cirka 1/3 kvinner og 1/10 menn blir utsatt for seksuelle krenkelser i Norge. [1] Et skremmende faktum er at overgrep ofte blir begått av en man kjenner og stoler på.

Man kan spørre hvordan et seksuelt overgrep kan finne sted. Et svar er at det har å gjøre med psykiske og fysiske maktfaktorer. Til kontrast kjennetegnes seksualitet ved å være likeverdig, lystbetont og frivillig. Det er mange andre spørsmål som er viktigere å stille. Har du tenkt på seksuelle overgrep som samfunnsproblem? Har du tenkt på hvor mye dette koster individet og samfunnet? Har du tenkt på hva vi burde gjøre med denne alvorlige samfunnsutfordringen? Hvordan burde vi møte mennesker som er utsatte for alvorlige og hemmende krenkelser?

 Hva er seksuelle overgrep?

 Seksuelle overgrep defineres av Bufdir som «Enhver seksuell handling utført mot noen som ikke gir, eller er i   stand til å gi, sitt samtykke, og hvor handlingen medfører subjektivt ubehag, smerte, frykt eller annen opplevelse   av krenkelse. Seksuelle overgrep innebærer med andre ord å lure eller påtvinge et annet menneske seksualitet   som det ikke ønsker, eller er utviklingsmessig i stand til å gi sitt samtykke til.» Definisjonen samsvarer med f   forbudet mot seksuell handling uten samtykke i straffeloven § 297. I straffeloven kapittel 26 finner vi   seksuallovbrudd, og det er flere typer seksuelle overgrep etter loven. Voldtekt kan defineres som seksuell   omgang fremtvunget ved vold, truende atferd eller utnyttelse av en person som er ute av stand til å motsette seg   omgangen. Frykt, beruselse eller søvn kan gjøre en person ute av stand til å motsette seg dette. Straffeloven §   291 regulerer voldtekt. Det straffebudene om seksuelle overgrep har til felles er fysisk og/eller psykisk   krenkelse av den individuelle seksuelle integritet.

 

Hvorfor er seksuelle overgrep et samfunnsproblem?

Det er ikke bare tallene på antallet utsatte som gjør at vi står overfor et samfunnsproblem, men også virkningene og kostnadene av slike handlinger. Det er mange reaksjoner man kan få dersom man utsettes for seksuelle overgrep, men det fremheves at det går an å leve et normalt liv etterpå. Samtidig er det kjent at seksuelle overgrep kan og i mange tilfeller fører til psykiske utfordringer og lidelser . Flere opplever å få spiseforstyrrelser, posttraumatisk stress lidelse, depresjon og/eller angstlidelser. I noen tilfeller vil seksuelle overgrep også kunne føre til selvmord . For individet koster det både økonomisk, men også helsemessig med slike ettervirkninger. For samfunnet koster det store summer med psykologbehandling, undersøkelser og sykehusinnleggelser . Videre kan slike krenkelser føre til arbeidsfrafall, rusmisbruk og kriminalitet . Arbeidsfrafall og dermed trygdeytelser koster samfunnet millioner. Det samme med rusmisbruk og kriminalitet. Voksne mennesker med ubearbeidede traumer kan medføre risiko for reproduksjon av utfordringer , og slik ser man at seksuelle overgrep kan medføre ringvirkninger. [2]

Hvilke ettervirkninger har seksuelle overgrep for individet?

Sylvi Ramsli Fiskerstrand er psykologspesialist. Hun forteller om de omfattende konsekvensene av å bli utsatt for seksuelle overgrep.

-        Det griper inn i personens trygghet og opplevelse av kontroll, og kan endre de eksistensielle meningssystemene rundt eget selvbilde, det å være i verden og å kunne stole på andre mennesker. De mest vanlige psykologiske konsekvensene handler om vansker med å integrere slike overveldende hendelser, slik at den traumatiske hendelsen fortsetter å påvirke personen gjennom påtrengende minner, vanskelige følelser og kroppslige reaksjoner i lang tid etterpå.

-        Dersom slike reaksjoner vedvarer over tid, kan det være at personen har utviklet Posttraumatisk stresslidelse. Denne diagnosen indikerer at personen gjenopplever traumehendelsen, har behov for unngåelse for å mestre hverdagen, samt at nervesystemet er preget av overlevelsesreaksjoner. Når seksuelle overgrep skjer over tid og i nære relasjoner, vil personen utvikle mer komplekse traumereaksjoner, ofte med store vansker med affektregulering og større grad av dissosiativ fungering, sier Fiskerstrand.

Ei utsatt kvinne (23) forklarer at noe av det viktigste vi mennesker har er selvbestemmelse, muligheten og friheten til å bestemme over egen kropp.

-        Når det blir tatt vekk fra oss kan det bli vanskelig å forholde seg til egen kropp, og i ettertid begynner man gjerne å stille spørsmål ved egenverdi og identitet. Til de som ikke skjønner alvoret av en slik krenkelse kan man spørre «hva hadde du følt om fri vilje hadde blitt frarøvet deg?». Voldtekt er langt på vei et karakterdrap i utvidet forstand, fordi man blir tvunget til å redefinere seg selv og bygge seg selv opp igjen fysisk og psykisk .

Samfunnsproblematikken i et juridisk perspektiv:

Hilde Cecilie Matre (advokat) og Dorthe Brubak Borgen (blivende jurist og advokatfullmektig) i RettAdvokat-firma setter lys på overgrepsproblematikken fra et juridisk standpunkt.

-        Det foregår en debatt om Norge burde følge etter nabolandene og innføre en samtykkelov. Dette er kanskje ikke svaret, men det er behov for en lovendring . Det er behov for større klarhet i innholdet i straffebudene, mener Borgen.

Hun setter lys på at presisjon i gjerningsbeskrivelsene og strafferammene burde sees i sammenheng, og skadevirkningene og strafferammene burde sees i sammenheng.

-        Når det gjelder strafferammene kan man hevde at det burde være høyere straff i de mest alvorlige tilfellene sammenlignet med de straffene som blir gitt i dag, slik at straffen gjenspeiler alvoret, uttrykker Borgen.

Dette er nok en påstand som støttes av allmennheten. Seksuelle overgrep er et samfunnsproblem, og man burde se etter løsninger både innad og utenfor rettssystemet.

Over 80 % av alle anmeldte voldtekter i Norge blir henlagt, og kun 1 av 10 voldtektssaker ender med fellende dom. Dette kan til dels knyttes til bevisproblematikk. [3] Selv om det kan fremheves at «ord mot ord» er en myte, og at man alltid har noe mer som kan understøtte en anmeldelse, er det en svært høy bevisterskel i strafferetten («utover enhver rimelig tvil»). RettAdvokat kommer med en interessant refleksjon når det gjelder antallet henleggelser.

-        Flere saker burde kanskje blitt sendt rettens vei. En dommer skulle heller avgjort sakene enn at de blir henlagt hos politiet. Dette er nok en diskusjon der man kan innta flere standpunkter i lys av ressurshensyn, rettspolitikk, rettssikkerhet, rettferdighetsfølelse med videre.

Dersom man lurer på om man skal anmelde seksuelle overgrep, er det viktig å huske på at man har fri rettshjelp .

-        Prinsipielt kan man si at alt burde anmeldes, også i de tilfellene der det er stor sjanse for henleggelse. Samtidig er dette et individuelt valg , og det påvirker livet enten man anmelder eller ikke. Det kan være nyttig å snakke med en advokat for å ta en informert avgjørelse, forklarer de.

De forklarer at ved å anmelde så kan man plassere byrden hos noen andre, og at man får sagt ifra om at det som skjedde ikke var greit. Hvis saken eventuelt skulle blitt henlagt, så ligger den hos politiet og kan brukes i en eventuelt senere straffesak.

-        Likevel kan det være en belastning å gå igjennom en rettsprosess uavhengig av om saken blir behandlet i retten eller ikke, slik at man må ta valget som er best for en selv. Dersom man anmelder, burde man helst anmelde tidlig grunnet muligheten for å innhente bevis. Samtidig er det ikke nødvendigvis håpløst å anmelde sent, avslutter representantene fra RettsAdvokat.

Noe som er positivt, er at det gjerne er mindre ille enn man tror å sitte i avhør som utsatt. Likevel anbefaler representantene for RettAdvokat å ha med seg en bistandsadvokat i avhør.

-        Dette er fordi det da er noen som er på den overgrepsutsatte sin side som kan gi trygghet og råd undervis i prosessen. Politiet skal forholde seg objektivt ved innhenting av informasjon, og skal ta i betraktning både det som kan skade og styrke saken. Videre kan en bistandsadvokat ivareta rettighetene til anmelderen. Advokaten har et annet perspektiv, og har et annet overblikk enn en venninne har, og kan fremheve vesentlige punkter overfor politiet med tanke på subsumsjon. Advokaten kan også stille spørsmål for å tydeliggjøre på enkelte punkter av historien, forklarer Borgen og Matre.

En bistandsadvokat kan dessuten være med på å kreve erstatning . Erstatning har flere funksjoner og det er svært viktig å fremheve at erstatning har med langt mer enn økonomisk gevinst å gjøre.

-        Erstatning kan være symbolsk med tanke på gjenoppretting av slik situasjonen slik den var før hendelsen, og gjenspeiling av den krenkelsen man har blitt utsatt for. Det er også positivt at en overgrepsutsatt slipper økonomisk bekymring i forbindelse med helseskader og arbeidstap som kan ha oppstått.

Hvordan burde jurister/advokater møte mennesker som har blitt utsatt for alvorlige seksuelle krenkelser?

Ifølge RettAdvokat, er stikkordene tillit og frykt er den viktigste huskeregelen i møte med mennesker som er utsatte for seksuelle overgrep.

-        Det er viktig å holde avtaler og det er viktig å huske på betydningen av informasjon for trygghet og kontroll, man kan sammenligne situasjonen å gå til advokat med det å gå til legen. Man må ivareta klientens individuelle behov og ønsker. Enkelte klienter ønsker å vite alt, mens andre vil vite mindre, sier de.

Videre understreker de at det er sentralt at klienten føler at man bryr seg og at man følger opp.

-        Det kan være nyttig å huske at dette er en fremmed situasjon og angår det verste som har skjedd i deres liv. Samtidig er ikke jurister psykologer, og kan ikke forventes å ha den samme kunnskapen og innstillingen til menneskelig psyke. Medmenneskelighet og en viss forståelse likevel forventet.

Psykologspesialisten Sylvi Ramsli Fiskerstrand forklarer at jurister/advokater og andre profesjonelle bør møte mennesker som har opplevd seksuelle overgrep på samme måte som man møter alle mennesker som har det vanskelig.

-        Det handler om å møte mennesker der de er, og se personen på en respektfull måte. Det er viktig å spørre personen om hva som er særlig vanskelig å gå inn i, og hva en trenger for å takle ulike situasjoner. Som regel vil det være vanskelig for en som er utsatt for overgrep å snakke detaljert om den traumatiske hendelsen, og en bør derfor på forhånd avklare hvordan en skal nærme seg dette. Gode forberedelser, trygge rammer og forutsigbarhet er viktig. Dersom den utsatte har oppfølging av psykolog eller liknende, kan det virke forebyggende og styrkende for personen med et godt samarbeid mellom helsepersonell og advokat/jurist, sier hun.

-        På denne måten kan man sikre at personen får den oppfølgingen som en trenger for eksempelvis å gå igjennom en krevende rettsprosess. Slike prosesser vil ofte påvirke behandlingsforløpet og personens psykiske helse i stor grad, og bedre samarbeid og gjensidig informasjonsutveksling vil virke stressreduserende, forklarer Fiskerstrand.  

Silje Vold fra Redd Barna ønsker å minne om at utsatte for overgrep kan ha veldig ulike reaksjoner på det de har opplevd, og være preget i ulik grad. I lys av dette gir hun noen pekepinn på hva jurister bør være oppmerksomme på i møte med en som er utsatt.

-        Vær oppmerksom på at det de forteller om ofte er skambelagt og sårbart, og at noen kan få sterke reaksjoner i etterkant av å fortelle eller i forbindelse med at saker kommer opp i rettsvesenet. Vær forberedt på hvordan du kan støtte klientene dine best mulig, og sett deg inn hvilke hjelpetilbud som du kan henvise dem til hvis de trenger noen å snakke med. Vær også forberedt på at slike saker også kan være opprørende å jobbe med, så legg en plan for debrief ved behov med kolleger eller din leder, sier Vold.

Hva kan gjøres for å redusere problemet?

Både informasjonsansvarlig på NOK Bergen Anne Merete Ødven og Silje Vold fra Redd Barna ga gjennomgående i samtalene med Injuria betydelig vekt på betydningen av forebyggende arbeid.

Silje Vold fra Redd Barna uttrykte på direkte spørsmål om viktigheten av informasjons- og forebyggingsarbeid at «Vi vet at seksuelle overgrep skjer mye oftere og nærmere enn vi tror, og gjør stor skade.

-        Ifølge en omfangsundersøkelse fra 2019 blant 12-16 åringer hadde en av tjue opplevd seksuelle overgrep fra en voksen, og en av fem hadde opplevd seksuelle krenkelser fra jevnaldrende. Av disse hadde bare halvparten fortalt det til noen, og kun 1 av 5 var i kontakt med hjelpeapparatet.

Vold forklarer videre at det kan være mange grunner til at barn ikke forteller at de har blitt utsatt for overgrep.

-        Det er mange grunner til at barn ikke forteller. De kan tro at det er deres egen feil, føle på skyld og skam, og være redd for at å bli stemplet og mobbet dersom andre får vite hva som har skjedd. Mange vet heller ikke hva overgrep er, at det er ulovlig og hvordan de kan få hjelp . Derfor er det et viktig forebyggingstiltak å gi barn kunnskap tidlig, om kropp, grenser og seksuelle overgrep. Da lærer de om grensesetting og hvordan de kan få hjelp. Dette forebygger krenkelser mellom jevnaldrende, og gjør det lettere for barn å fortelle om de skulle bli utsatt, sier Silje Vold.

I samtale med NOK fremkom det at forebyggingsarbeid kan begynne fra og med barnehagen. Selv er NOK involvert ved opplæring og undervisning av 6. klasse. Her blir det snakket om private områder på kroppen og dårlige hemmeligheter. Det blir fremhevet at det er viktig at barn kan sette ord på det de opplever, «gi barn et språk og en kultur som sikkerhetsnett» . Dette kan gjøre at de forteller om vanskelige ting, blir bevisste på grensesetting og redusere risikoen for overgrep.

Anne Merete Ødven fra NOK Bergen kommer med ytterligere betraktninger.

-        Det er ikke bare forebygging på dette nivået som er viktig, men også andre typer forebygging. Det tar i gjennomsnitt 17,5 år før man forteller om komplekse overgrep. Dette er en nedslående statistikk som får en til å tenke igjennom hvor mye skyld, skam og tabu som er involvert ved seksuelle overgrep. Det er svært viktig for utsatte å bearbeide hendelsene, da dette kan redusere risikoen for alvorlige senvirkninger. Slik sett må det bli enklere å snakke om det, og det er viktig at flere blir bevisste på tilgjengelige hjelpeinstanser, understreker Øvden.

Videre understreker Øvden viktigheten av å ha fokus på forebygging med hensyn til både utsatt og utsetter gjennom følelsesregulering og støttenettverk. Hun poengterer at det er en viss risiko for at en som har blitt utsatt for overgrep blir utsatt flere ganger grunnet fastlåste og nedslående tankemønstre, noe hun mener man også må ta tak i ved forebyggingsarbeid.

-        En myte i forbindelse med gutter og menn som blir utsatt for seksuelle overgrep er at menn alltid har lyst, og at det kan settes likhetstegn mellom ereksjon og lyst. Slik er det ikke. Gjennom informasjonsarbeid kan man destruere slike myter og gjøre det enklere å si ifra om seksuelle overgrep, sier Anne Merete Øvden.

Avslutningsvis kan det fremheves at jeg ønsker et samfunn der psykologer og jurister er mer aktive i å utveksle informasjon slik at vi bedre kan ivareta enkeltmennesker som kommer til oss for å få hjelp. Dersom du snart er nyutdannet jurist og leser dette, håper jeg du tenker igjennom at det er mennesker du skal jobbe med, ikke saker. På dette punktet har jeg møtt meg selv i døra flere ganger. Dersom du er utsatt og leser dette, snakk om det, det er flere som bryr seg og vil hjelpe deg.


[1] Thoresen og Hjemdal 2014, Hafstad og Augusti 2019, se også NOK Bergen «Ressursbank».

[2] Se hjemmesidene til NOK, Redd Barna, Bufdir, FHI og utsattmann. Se også strategi for seksuell helse (2017-2022) Helse- og omsorgsdepartementet, artikkel om «Kvinnelige innsatte og sosial marginalisering» og «Vold og voldtekt i Norge» rapport fra NKVTS 1/2014. Informasjonen som fremkommer i dette avsnittet har blitt drøftet med flere aktuelle aktører med ulike perspektiver og utdanningsbakgrunn.

[3] Artikkel «Hvorfor blir så mange overgrepssaker henlagt?», 2017 fra overgrep.no.

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.