Seksuelle overgrep som samfunnsproblem

Injuria.no • 27. februar 2022

Skrevet av Veronika Kjeldsberg Bru (Jusstudent 5. avdeling UiB)

Foto og illustrasjon: Veronika Kjeldsberg Bru

Seksuelle overgrep er et folkehelseproblem. Både menn, kvinner og andre kan være overgriper. Både menn, kvinner og andre kan oppleve å bli utsatt for seksuelle overgrep. Flere undersøkelser viser at cirka 1/3 kvinner og 1/10 menn blir utsatt for seksuelle krenkelser i Norge. [1] Et skremmende faktum er at overgrep ofte blir begått av en man kjenner og stoler på.

Man kan spørre hvordan et seksuelt overgrep kan finne sted. Et svar er at det har å gjøre med psykiske og fysiske maktfaktorer. Til kontrast kjennetegnes seksualitet ved å være likeverdig, lystbetont og frivillig. Det er mange andre spørsmål som er viktigere å stille. Har du tenkt på seksuelle overgrep som samfunnsproblem? Har du tenkt på hvor mye dette koster individet og samfunnet? Har du tenkt på hva vi burde gjøre med denne alvorlige samfunnsutfordringen? Hvordan burde vi møte mennesker som er utsatte for alvorlige og hemmende krenkelser?

 Hva er seksuelle overgrep?

 Seksuelle overgrep defineres av Bufdir som «Enhver seksuell handling utført mot noen som ikke gir, eller er i   stand til å gi, sitt samtykke, og hvor handlingen medfører subjektivt ubehag, smerte, frykt eller annen opplevelse   av krenkelse. Seksuelle overgrep innebærer med andre ord å lure eller påtvinge et annet menneske seksualitet   som det ikke ønsker, eller er utviklingsmessig i stand til å gi sitt samtykke til.» Definisjonen samsvarer med f   forbudet mot seksuell handling uten samtykke i straffeloven § 297. I straffeloven kapittel 26 finner vi   seksuallovbrudd, og det er flere typer seksuelle overgrep etter loven. Voldtekt kan defineres som seksuell   omgang fremtvunget ved vold, truende atferd eller utnyttelse av en person som er ute av stand til å motsette seg   omgangen. Frykt, beruselse eller søvn kan gjøre en person ute av stand til å motsette seg dette. Straffeloven §   291 regulerer voldtekt. Det straffebudene om seksuelle overgrep har til felles er fysisk og/eller psykisk   krenkelse av den individuelle seksuelle integritet.

 

Hvorfor er seksuelle overgrep et samfunnsproblem?

Det er ikke bare tallene på antallet utsatte som gjør at vi står overfor et samfunnsproblem, men også virkningene og kostnadene av slike handlinger. Det er mange reaksjoner man kan få dersom man utsettes for seksuelle overgrep, men det fremheves at det går an å leve et normalt liv etterpå. Samtidig er det kjent at seksuelle overgrep kan og i mange tilfeller fører til psykiske utfordringer og lidelser . Flere opplever å få spiseforstyrrelser, posttraumatisk stress lidelse, depresjon og/eller angstlidelser. I noen tilfeller vil seksuelle overgrep også kunne føre til selvmord . For individet koster det både økonomisk, men også helsemessig med slike ettervirkninger. For samfunnet koster det store summer med psykologbehandling, undersøkelser og sykehusinnleggelser . Videre kan slike krenkelser føre til arbeidsfrafall, rusmisbruk og kriminalitet . Arbeidsfrafall og dermed trygdeytelser koster samfunnet millioner. Det samme med rusmisbruk og kriminalitet. Voksne mennesker med ubearbeidede traumer kan medføre risiko for reproduksjon av utfordringer , og slik ser man at seksuelle overgrep kan medføre ringvirkninger. [2]

Hvilke ettervirkninger har seksuelle overgrep for individet?

Sylvi Ramsli Fiskerstrand er psykologspesialist. Hun forteller om de omfattende konsekvensene av å bli utsatt for seksuelle overgrep.

-        Det griper inn i personens trygghet og opplevelse av kontroll, og kan endre de eksistensielle meningssystemene rundt eget selvbilde, det å være i verden og å kunne stole på andre mennesker. De mest vanlige psykologiske konsekvensene handler om vansker med å integrere slike overveldende hendelser, slik at den traumatiske hendelsen fortsetter å påvirke personen gjennom påtrengende minner, vanskelige følelser og kroppslige reaksjoner i lang tid etterpå.

-        Dersom slike reaksjoner vedvarer over tid, kan det være at personen har utviklet Posttraumatisk stresslidelse. Denne diagnosen indikerer at personen gjenopplever traumehendelsen, har behov for unngåelse for å mestre hverdagen, samt at nervesystemet er preget av overlevelsesreaksjoner. Når seksuelle overgrep skjer over tid og i nære relasjoner, vil personen utvikle mer komplekse traumereaksjoner, ofte med store vansker med affektregulering og større grad av dissosiativ fungering, sier Fiskerstrand.

Ei utsatt kvinne (23) forklarer at noe av det viktigste vi mennesker har er selvbestemmelse, muligheten og friheten til å bestemme over egen kropp.

-        Når det blir tatt vekk fra oss kan det bli vanskelig å forholde seg til egen kropp, og i ettertid begynner man gjerne å stille spørsmål ved egenverdi og identitet. Til de som ikke skjønner alvoret av en slik krenkelse kan man spørre «hva hadde du følt om fri vilje hadde blitt frarøvet deg?». Voldtekt er langt på vei et karakterdrap i utvidet forstand, fordi man blir tvunget til å redefinere seg selv og bygge seg selv opp igjen fysisk og psykisk .

Samfunnsproblematikken i et juridisk perspektiv:

Hilde Cecilie Matre (advokat) og Dorthe Brubak Borgen (blivende jurist og advokatfullmektig) i RettAdvokat-firma setter lys på overgrepsproblematikken fra et juridisk standpunkt.

-        Det foregår en debatt om Norge burde følge etter nabolandene og innføre en samtykkelov. Dette er kanskje ikke svaret, men det er behov for en lovendring . Det er behov for større klarhet i innholdet i straffebudene, mener Borgen.

Hun setter lys på at presisjon i gjerningsbeskrivelsene og strafferammene burde sees i sammenheng, og skadevirkningene og strafferammene burde sees i sammenheng.

-        Når det gjelder strafferammene kan man hevde at det burde være høyere straff i de mest alvorlige tilfellene sammenlignet med de straffene som blir gitt i dag, slik at straffen gjenspeiler alvoret, uttrykker Borgen.

Dette er nok en påstand som støttes av allmennheten. Seksuelle overgrep er et samfunnsproblem, og man burde se etter løsninger både innad og utenfor rettssystemet.

Over 80 % av alle anmeldte voldtekter i Norge blir henlagt, og kun 1 av 10 voldtektssaker ender med fellende dom. Dette kan til dels knyttes til bevisproblematikk. [3] Selv om det kan fremheves at «ord mot ord» er en myte, og at man alltid har noe mer som kan understøtte en anmeldelse, er det en svært høy bevisterskel i strafferetten («utover enhver rimelig tvil»). RettAdvokat kommer med en interessant refleksjon når det gjelder antallet henleggelser.

-        Flere saker burde kanskje blitt sendt rettens vei. En dommer skulle heller avgjort sakene enn at de blir henlagt hos politiet. Dette er nok en diskusjon der man kan innta flere standpunkter i lys av ressurshensyn, rettspolitikk, rettssikkerhet, rettferdighetsfølelse med videre.

Dersom man lurer på om man skal anmelde seksuelle overgrep, er det viktig å huske på at man har fri rettshjelp .

-        Prinsipielt kan man si at alt burde anmeldes, også i de tilfellene der det er stor sjanse for henleggelse. Samtidig er dette et individuelt valg , og det påvirker livet enten man anmelder eller ikke. Det kan være nyttig å snakke med en advokat for å ta en informert avgjørelse, forklarer de.

De forklarer at ved å anmelde så kan man plassere byrden hos noen andre, og at man får sagt ifra om at det som skjedde ikke var greit. Hvis saken eventuelt skulle blitt henlagt, så ligger den hos politiet og kan brukes i en eventuelt senere straffesak.

-        Likevel kan det være en belastning å gå igjennom en rettsprosess uavhengig av om saken blir behandlet i retten eller ikke, slik at man må ta valget som er best for en selv. Dersom man anmelder, burde man helst anmelde tidlig grunnet muligheten for å innhente bevis. Samtidig er det ikke nødvendigvis håpløst å anmelde sent, avslutter representantene fra RettsAdvokat.

Noe som er positivt, er at det gjerne er mindre ille enn man tror å sitte i avhør som utsatt. Likevel anbefaler representantene for RettAdvokat å ha med seg en bistandsadvokat i avhør.

-        Dette er fordi det da er noen som er på den overgrepsutsatte sin side som kan gi trygghet og råd undervis i prosessen. Politiet skal forholde seg objektivt ved innhenting av informasjon, og skal ta i betraktning både det som kan skade og styrke saken. Videre kan en bistandsadvokat ivareta rettighetene til anmelderen. Advokaten har et annet perspektiv, og har et annet overblikk enn en venninne har, og kan fremheve vesentlige punkter overfor politiet med tanke på subsumsjon. Advokaten kan også stille spørsmål for å tydeliggjøre på enkelte punkter av historien, forklarer Borgen og Matre.

En bistandsadvokat kan dessuten være med på å kreve erstatning . Erstatning har flere funksjoner og det er svært viktig å fremheve at erstatning har med langt mer enn økonomisk gevinst å gjøre.

-        Erstatning kan være symbolsk med tanke på gjenoppretting av slik situasjonen slik den var før hendelsen, og gjenspeiling av den krenkelsen man har blitt utsatt for. Det er også positivt at en overgrepsutsatt slipper økonomisk bekymring i forbindelse med helseskader og arbeidstap som kan ha oppstått.

Hvordan burde jurister/advokater møte mennesker som har blitt utsatt for alvorlige seksuelle krenkelser?

Ifølge RettAdvokat, er stikkordene tillit og frykt er den viktigste huskeregelen i møte med mennesker som er utsatte for seksuelle overgrep.

-        Det er viktig å holde avtaler og det er viktig å huske på betydningen av informasjon for trygghet og kontroll, man kan sammenligne situasjonen å gå til advokat med det å gå til legen. Man må ivareta klientens individuelle behov og ønsker. Enkelte klienter ønsker å vite alt, mens andre vil vite mindre, sier de.

Videre understreker de at det er sentralt at klienten føler at man bryr seg og at man følger opp.

-        Det kan være nyttig å huske at dette er en fremmed situasjon og angår det verste som har skjedd i deres liv. Samtidig er ikke jurister psykologer, og kan ikke forventes å ha den samme kunnskapen og innstillingen til menneskelig psyke. Medmenneskelighet og en viss forståelse likevel forventet.

Psykologspesialisten Sylvi Ramsli Fiskerstrand forklarer at jurister/advokater og andre profesjonelle bør møte mennesker som har opplevd seksuelle overgrep på samme måte som man møter alle mennesker som har det vanskelig.

-        Det handler om å møte mennesker der de er, og se personen på en respektfull måte. Det er viktig å spørre personen om hva som er særlig vanskelig å gå inn i, og hva en trenger for å takle ulike situasjoner. Som regel vil det være vanskelig for en som er utsatt for overgrep å snakke detaljert om den traumatiske hendelsen, og en bør derfor på forhånd avklare hvordan en skal nærme seg dette. Gode forberedelser, trygge rammer og forutsigbarhet er viktig. Dersom den utsatte har oppfølging av psykolog eller liknende, kan det virke forebyggende og styrkende for personen med et godt samarbeid mellom helsepersonell og advokat/jurist, sier hun.

-        På denne måten kan man sikre at personen får den oppfølgingen som en trenger for eksempelvis å gå igjennom en krevende rettsprosess. Slike prosesser vil ofte påvirke behandlingsforløpet og personens psykiske helse i stor grad, og bedre samarbeid og gjensidig informasjonsutveksling vil virke stressreduserende, forklarer Fiskerstrand.  

Silje Vold fra Redd Barna ønsker å minne om at utsatte for overgrep kan ha veldig ulike reaksjoner på det de har opplevd, og være preget i ulik grad. I lys av dette gir hun noen pekepinn på hva jurister bør være oppmerksomme på i møte med en som er utsatt.

-        Vær oppmerksom på at det de forteller om ofte er skambelagt og sårbart, og at noen kan få sterke reaksjoner i etterkant av å fortelle eller i forbindelse med at saker kommer opp i rettsvesenet. Vær forberedt på hvordan du kan støtte klientene dine best mulig, og sett deg inn hvilke hjelpetilbud som du kan henvise dem til hvis de trenger noen å snakke med. Vær også forberedt på at slike saker også kan være opprørende å jobbe med, så legg en plan for debrief ved behov med kolleger eller din leder, sier Vold.

Hva kan gjøres for å redusere problemet?

Både informasjonsansvarlig på NOK Bergen Anne Merete Ødven og Silje Vold fra Redd Barna ga gjennomgående i samtalene med Injuria betydelig vekt på betydningen av forebyggende arbeid.

Silje Vold fra Redd Barna uttrykte på direkte spørsmål om viktigheten av informasjons- og forebyggingsarbeid at «Vi vet at seksuelle overgrep skjer mye oftere og nærmere enn vi tror, og gjør stor skade.

-        Ifølge en omfangsundersøkelse fra 2019 blant 12-16 åringer hadde en av tjue opplevd seksuelle overgrep fra en voksen, og en av fem hadde opplevd seksuelle krenkelser fra jevnaldrende. Av disse hadde bare halvparten fortalt det til noen, og kun 1 av 5 var i kontakt med hjelpeapparatet.

Vold forklarer videre at det kan være mange grunner til at barn ikke forteller at de har blitt utsatt for overgrep.

-        Det er mange grunner til at barn ikke forteller. De kan tro at det er deres egen feil, føle på skyld og skam, og være redd for at å bli stemplet og mobbet dersom andre får vite hva som har skjedd. Mange vet heller ikke hva overgrep er, at det er ulovlig og hvordan de kan få hjelp . Derfor er det et viktig forebyggingstiltak å gi barn kunnskap tidlig, om kropp, grenser og seksuelle overgrep. Da lærer de om grensesetting og hvordan de kan få hjelp. Dette forebygger krenkelser mellom jevnaldrende, og gjør det lettere for barn å fortelle om de skulle bli utsatt, sier Silje Vold.

I samtale med NOK fremkom det at forebyggingsarbeid kan begynne fra og med barnehagen. Selv er NOK involvert ved opplæring og undervisning av 6. klasse. Her blir det snakket om private områder på kroppen og dårlige hemmeligheter. Det blir fremhevet at det er viktig at barn kan sette ord på det de opplever, «gi barn et språk og en kultur som sikkerhetsnett» . Dette kan gjøre at de forteller om vanskelige ting, blir bevisste på grensesetting og redusere risikoen for overgrep.

Anne Merete Ødven fra NOK Bergen kommer med ytterligere betraktninger.

-        Det er ikke bare forebygging på dette nivået som er viktig, men også andre typer forebygging. Det tar i gjennomsnitt 17,5 år før man forteller om komplekse overgrep. Dette er en nedslående statistikk som får en til å tenke igjennom hvor mye skyld, skam og tabu som er involvert ved seksuelle overgrep. Det er svært viktig for utsatte å bearbeide hendelsene, da dette kan redusere risikoen for alvorlige senvirkninger. Slik sett må det bli enklere å snakke om det, og det er viktig at flere blir bevisste på tilgjengelige hjelpeinstanser, understreker Øvden.

Videre understreker Øvden viktigheten av å ha fokus på forebygging med hensyn til både utsatt og utsetter gjennom følelsesregulering og støttenettverk. Hun poengterer at det er en viss risiko for at en som har blitt utsatt for overgrep blir utsatt flere ganger grunnet fastlåste og nedslående tankemønstre, noe hun mener man også må ta tak i ved forebyggingsarbeid.

-        En myte i forbindelse med gutter og menn som blir utsatt for seksuelle overgrep er at menn alltid har lyst, og at det kan settes likhetstegn mellom ereksjon og lyst. Slik er det ikke. Gjennom informasjonsarbeid kan man destruere slike myter og gjøre det enklere å si ifra om seksuelle overgrep, sier Anne Merete Øvden.

Avslutningsvis kan det fremheves at jeg ønsker et samfunn der psykologer og jurister er mer aktive i å utveksle informasjon slik at vi bedre kan ivareta enkeltmennesker som kommer til oss for å få hjelp. Dersom du snart er nyutdannet jurist og leser dette, håper jeg du tenker igjennom at det er mennesker du skal jobbe med, ikke saker. På dette punktet har jeg møtt meg selv i døra flere ganger. Dersom du er utsatt og leser dette, snakk om det, det er flere som bryr seg og vil hjelpe deg.


[1] Thoresen og Hjemdal 2014, Hafstad og Augusti 2019, se også NOK Bergen «Ressursbank».

[2] Se hjemmesidene til NOK, Redd Barna, Bufdir, FHI og utsattmann. Se også strategi for seksuell helse (2017-2022) Helse- og omsorgsdepartementet, artikkel om «Kvinnelige innsatte og sosial marginalisering» og «Vold og voldtekt i Norge» rapport fra NKVTS 1/2014. Informasjonen som fremkommer i dette avsnittet har blitt drøftet med flere aktuelle aktører med ulike perspektiver og utdanningsbakgrunn.

[3] Artikkel «Hvorfor blir så mange overgrepssaker henlagt?», 2017 fra overgrep.no.

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Er sosiale medier blitt barns eventyrland for ytringer?

Av Emma Helene Husebæk og Josefine Gløersen - ELSA Bergen, Academic Activities, Research Gruppen (2025-2026) • 4. juni 2026
Sosiale medier fungerer i dag som et moderne «eventyrland»; et sted for kreativitet og fellesskap, men også et miljø preget av ekkokamre og manipulerende algoritmer. For mange unge er sosiale medier et sted for læring, informasjon og selvutfoldelse, samtidig som at personvernet og sikkerheten deres ofte er utilstrekkelig ivaretatt. Sosiale medier ble opprinnelig ikke utviklet med barn som målgruppe, men spiller fortsatt en stor rolle i barns liv i dag.1 Europaparlamentet er bekymret over at én av fire unge har telefonbruk som minner om avhengighet. På bakgrunn av dette har Europarlamentet foreslått å innføre en felles aldersgrense på 16 år for tilgang på sosiale medier og AI-tjenester.2 Dette reiser spørsmålet om et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år er forenlig med ytringsfriheten, og om det kan forsvares i en norsk kontekst. Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet som beskytter individets mulighet til å uttrykke meninger, motta informasjon og delta i samfunnsdebatten. Både Grunnloven og EMK artikkel 10 beskytter retten til ytringsfrihet og retten til å motta og informasjon, samtidig som den åpner for lovlige begrensninger når det er nødvendig i et demokratisk samfunn. For barn innebærer dette en balanse mellom retten til deltakelse og ytring, og behovet for vern mot skade og utnyttelse. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg, delta i offentlig debatt og få tilgang til informasjon, men dette kan lovlig reguleres for å beskytte deres trygghet, utvikling og personvern på sosiale medier. En vurdering av en eventuell aldersgrense må derfor finne en balanse mellom disse to hensynene. En aldergrense på sosiale medier er særlig begrunnet i at barn står i en sårbar posisjon fordi hjernen deres fortsatt er under utvikling. FNs barnekomité påpeker at hjernens plastisitet er på sitt høyeste i de tidlige leveårene og i ungdomstiden, noe som gjør barn påvirkelige for manipulerende algoritmer, reklame og sosialt press på sosiale medier.3 Når barn blir eldre og hjernen modnes, utvikles evnen til å vurdere konsekvenser og ta mer selvstendige beslutninger. En aldersgrense gir derfor barn tid til å styrke sin dømmekraft og refleksjonsevne, slik at de bedre kan navigere på sosiale medier på en bevisst måte. Sosiale medier er designet nettopp for å holde brukeren engasjert gjennom funksjoner som «infinite scroll», autoplay og push-varsler.4 Nytt innhold lastes kontinuerlig og nye videoer starter automatisk, noe som gjør at strømmen av innhold aldri kommer til en ende. Algoritmestyrte plattformer gjør at barn lettere blir dratt inn i mørke «kaninhull» (rabbit holes), hvor de gradvis blir eksponert for mer ekstremt og skadelig innhold.5 Disse algoritmene er også med på å skape ekkokamre fordi man i hovedsak blir presentert for innhold man tidligere har vist interesse for. Dette kan bidra til polarisering ved at alternative perspektiver blir mindre synlige, og ved at sterke eller ytterliggående budskap forsterkes over tid. Dette peker på kjernen i debatten: Barn har ennå ikke utviklet den kognitive «motstandskraften» som trengs for å stå imot algoritmer som er spesialdesignet for å fange oppmerksomheten deres.6 Samtidig som begrunnelsen for en aldersgrense fremstår tungtveiende, er det ikke gitt at et slik tiltak er uproblematisk. Spørsmålet er om løsningen faktisk er å stenge dørene til dette digitale «eventyrlandet». Et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år reiser av den grunn flere prinsipielle og praktiske utfordringer, særlig i lys av barns rett til ytring og deltakelse i det digitale rom. Sosiale medier er ikke bare en underholdningsplattform, men en sentral arena for barns ytringer, informasjonsinnhenting og sosiale liv. I dagens samfunn foregår store deler av den offentlige debatten digitalt, et forbud vil i praksis kunne innebære at barns utestenges fra viktige rom for deltakelse. Et slik tiltak kan derfor argumenteres for at ikke utelukkende vil være beskyttelse, men også en form for ekskludering. Det reiser et grunnleggende spørsmål om hva som skjer med barns mulighet til å bli hørt når de stenges ut av de plattformene der samtalene foregår? FNs barnekomite poengterer at sosiale medier gir barn nye og viktige muligheter til å delta og uttrykke seg i samfunnet, og at de ulike statene må legge til rette for en slik deltagelse.7 En aldersgrense kan også medføre digital utestengelse. For mange barn er sosiale medier en viktig kilde til tilhørighet, særlig for dem som ikke finner fellesskap i fysiske omgivelser. Å stenge disse arenaene kan dermed ramme skjevt, og særlig gå utover sårbare grupper. FNs barnekomite understreker at barn har rett til likeverdig tilgang til det digitale miljøet, og at statene har en plikt til å motvirke digital ekskludering. Dette betyr at man ikke bare skal beskytte barn mot skade, men og sikre at de får delta. Spørsmålet blir derfor hvem som faller utenfor når porten stenges. En annen sentral utfordring er at aldersgrense i praksis kan være lite treffsikker. Erfaring tilsier at aldersgrense på nett er enkle å lure seg rundt, blant annet ved å oppgi gi feil alder. Det kan derfor være et forbud som får begrenset effekt for barna det er ment å beskytte. Samtidig er det en risiko for at barn som utestenges søker seg til mindre regulerte plattformer. Det kan i verste fall øke eksponeringen for skadelig innhold, fremfor å senke den. Ulike forskningsmiljøer har påpekt at forbud ikke nødvendigvis vil være den mest effektive måten å håndtere utfordringene ved sosiale medier på.8 En fastsatt aldersgrense reiser spørsmål om reguleringen er tilstrekkelig nyansert. Barn er ikke en ensartet gruppe, og både modenhet, digital kompetanse og behov vil variere betydelig. FNs barnekomite understreker at barn er i utvikling og at tiltakene av den grunn må tilpasses barnets alder og modenhet. En absolutt aldersgrense kan derfor fremstå som et strengt virkemiddel, som ikke tar høyde for individuelle tilpasninger.9 De ulike utfordringene sender oss mot kjernen i spørsmålet: selv om hensynet til beskyttelse er tungtveiende vil det ikke alltid være gitt at et generelt forbud er et forholdsmessig inngrep i barns rettigheter. Det er ingen tvil om at barn har behov for beskyttelse i sosiale medier og på internett, spesielt mot skadelig innhold og utnyttelse. På samme tid innebærer innføring av aldersgrense et inngrep i barns ytringsfrihet og rett til informasjon, som etter de universale menneskerettighetene krever mer enn gode hensyn.10 Spørsmålet er av den grunn om et generelt forbud som dette er nødvendig og forholdsmessig. Er det slik at barn må stenges ute for å beskyttes? FNs barnekomité understreker at barn har en rett til å søke, motta og formidle informasjon på sosiale medier og at begrensninger må være nødvendig og forholdsmessig. Dette viser at et forbud ikke utelukkende kan begrunnes i risiko, men må konkret vurderes opp mot mindre inngripende tiltak som kan gi tilsvarende beskyttelse.11 Et mulig alternativ er å regulere de ulike plattformene fremfor et forbud for barna. Barnekomiteen fremhever statens ansvar for å sikre at digitale tjenester utformes i tråd med barnas rettigheter, spesifikt gjennom krav til design, personvern og sikkerhet.12 EU-kommisjonens retningslinjer konkretiserer det ved å foreslå private kontoer som standard, regulerte algoritmer og begrensinger av funksjoner som fremmer avhengighet. I tillegg kan barns egen beskyttelse styrkes gjennom bedre rapporteringsverktøy og opplæring av barn og foreldre i digital kompetanse. Tiltak som dette retter seg mot de strukturelle utfordringene ved sosiale medier, og gjør det digitale «eventyrlandet» tryggere uten å nekte barn tilgang. Et generelt forbud fremstår derimot som et vidtrekkende inngrep, som rammer barn uavhengig av modenhet og behov. I tillegg er det uvisst hvor effektivt et slikt tiltak er i praksis. Avveiingen er derfor mellom å beskytte barn fra det digitale rommet eller beskytte dem i det. Ettersom det finnes mindre inngripende og mer målrettede alternativer, vil det være vanskelig å konkludere med et generelt forbud som nødvendig. En aldersgrense på 16 år fremstår på bakgrunn av dette som et strengt og usikkert virkemiddel. Til tross for at hensynet om beskyttelse er tungtveiende, tilsier både rettslige og praktiske hensyn at reguleringen heller bør rettes mot plattformene, fremfor barnas tilgang til dem. For at barn skal ha en reell frihet til å delta, lære og uttrykke seg på sosiale medier, må plattformene de bruker være bedre tilpasset mindreårige. Staten har et ansvar for å motvirke digital ekskludering, men de har også et ansvar for at barn ikke diskrimineres ved å bli overlatt til tjenester som profitterer på deres sårbarhet. Samtidig advarer UNICEF mot at aldersforbud alene ikke løser alle problemer, da barn kan finne omveier til mindre regulerte områder.13 Aldersgrense bør derfor inngå i en helhetlig tilnærming som også innebærer bedre tilpasning av sosiale medier for barn og styrking av foreldres digitale kompetanse. Litteraturliste: Europakommisjonen. (2025). Communication from the Commission: Guidelines on measures to ensure a high level of privacy, safety and security for minors online . Tilgjengelig fra: https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=OJ:C_202505519 FNs barnekomité. (2021). Generell kommentar nr. 25 om barns rettigheter i det digitale miljøet . CRC/C/GC/25. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/1376fac2fe2a427389f9f94b52acdefc/kommentar-nr.-25-barnekonvensjonen.pdf Leibniz Institute for Media Research. (2026, March 16). Why banning social media is not the solution . Tilgjengelig fra: https://leibniz-hbi.de/en/hbi-news/news/why-banning-social-media-is-not-the-solution/  News European Parliament. (2025). Children should be at least 16 to access social media, say MEPs . Tilgjengelig fra: https://www.europarl.europa.eu/news/en/press-room/20251120IPR31496/children-should-be-at-least-16-to-access-social-media-say-meps NOU 2024: 20. (2024). Det digitale (i) livet. Balansert oppvekst i skjermens tid. Kunnskapsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/c252947398de4fb0aea9349f011eb410/no/pdfs/nou202420240020000dddpdfs.pdf UN News. (2025). Social media: Age-related bans won't keep kids safe, UNICEF warns . Tilgjengelig fra: https://news.un.org/en/story/2025/12/1166557

Skatteparadis

Av Bilder og tekst av Yngvil Sveen Øyen • 4. juni 2026
Vindusskatt var en eiendomsskatt i England fra 1696 til 1851, Skottland fra 1748 til 1851 og Frankrike mellom 1798 og 1926. Da skatteordningen først ble innført i England, bestod den av en fast avgift per hus på det som tilsvarer 200 norske kroner i dagens penger, og en tilleggsavgift på 410 kroner for hus med flere enn ti vinduer, og 830 kroner for hus med flere enn 20 vinduer. Skattesystemet var basert på en enkel logikk om at antall vinduer og dører på et hus var en indikator på eierens velstand. Vinduer og dører var et egnet mål på kapital, ettersom dette var en tid der rikdom var materiell og vanskelig å gjemme bort, lenge før skatteparadis, skatteplanlegging og offshore-bankkontorer. Vindusskatten ble videre ansett som en mindre inngripende form for beskatning, ettersom skattefunksjonærene ikke måtte trenge seg inn i folks hus for å beregne hva eieren skulle skattlegges, men kunne simpelthen telle antall vinduer og dører fra utsiden. På tross av at vindusskatten bygget på en fornuftig logikk og hensynet til privatliv, hadde ordningen den uheldige utilsiktede virkningen at mange huseiere muret igjen vinduer på eiendommene sine for å slippe å betale. Resultatet var mørke, innestengte og dårlig ventilerte hus og en rekke negative helseeffekter hos beboerne. Dette var én av hovedårsakene til av avgiften ble avskaffet. Vindusskatten har satt varig preg på arkitekturen. Du kan fortsatt se hus med vinduer som er muret igjen i byer som London. Dette er ikke det eneste eksempelet på hvordan beskatning har påvirket arkitekturen. Nederland hadde på 1600-tallet en eiendomsskatt basert på bredden av bygningers fasade. Denne ordningen førte til konstruksjonen av smale, høye og dype hus. En fransk skatteordning er opphav til «mansardtak» som er en form for skråtak som ble popularisert i Frankrike på 1700-tallet. Den franske eiendomsskatten ble på denne tiden beregnet med utgangspunkt i antall etasjer under taket. Utformingen på mansardtaket skapte et loftareal som ikke formelt ble regnet som en etasje. Huseieren fikk ved å utforme taket slik én ekstra etasje og et større leveareal uten å betale eiendomsskatt på dette.