Seksuelle overgrep som samfunnsproblem

Injuria.no • 27. februar 2022

Skrevet av Veronika Kjeldsberg Bru (Jusstudent 5. avdeling UiB)

Foto og illustrasjon: Veronika Kjeldsberg Bru

Seksuelle overgrep er et folkehelseproblem. Både menn, kvinner og andre kan være overgriper. Både menn, kvinner og andre kan oppleve å bli utsatt for seksuelle overgrep. Flere undersøkelser viser at cirka 1/3 kvinner og 1/10 menn blir utsatt for seksuelle krenkelser i Norge. [1] Et skremmende faktum er at overgrep ofte blir begått av en man kjenner og stoler på.

Man kan spørre hvordan et seksuelt overgrep kan finne sted. Et svar er at det har å gjøre med psykiske og fysiske maktfaktorer. Til kontrast kjennetegnes seksualitet ved å være likeverdig, lystbetont og frivillig. Det er mange andre spørsmål som er viktigere å stille. Har du tenkt på seksuelle overgrep som samfunnsproblem? Har du tenkt på hvor mye dette koster individet og samfunnet? Har du tenkt på hva vi burde gjøre med denne alvorlige samfunnsutfordringen? Hvordan burde vi møte mennesker som er utsatte for alvorlige og hemmende krenkelser?

 Hva er seksuelle overgrep?

 Seksuelle overgrep defineres av Bufdir som «Enhver seksuell handling utført mot noen som ikke gir, eller er i   stand til å gi, sitt samtykke, og hvor handlingen medfører subjektivt ubehag, smerte, frykt eller annen opplevelse   av krenkelse. Seksuelle overgrep innebærer med andre ord å lure eller påtvinge et annet menneske seksualitet   som det ikke ønsker, eller er utviklingsmessig i stand til å gi sitt samtykke til.» Definisjonen samsvarer med f   forbudet mot seksuell handling uten samtykke i straffeloven § 297. I straffeloven kapittel 26 finner vi   seksuallovbrudd, og det er flere typer seksuelle overgrep etter loven. Voldtekt kan defineres som seksuell   omgang fremtvunget ved vold, truende atferd eller utnyttelse av en person som er ute av stand til å motsette seg   omgangen. Frykt, beruselse eller søvn kan gjøre en person ute av stand til å motsette seg dette. Straffeloven §   291 regulerer voldtekt. Det straffebudene om seksuelle overgrep har til felles er fysisk og/eller psykisk   krenkelse av den individuelle seksuelle integritet.

 

Hvorfor er seksuelle overgrep et samfunnsproblem?

Det er ikke bare tallene på antallet utsatte som gjør at vi står overfor et samfunnsproblem, men også virkningene og kostnadene av slike handlinger. Det er mange reaksjoner man kan få dersom man utsettes for seksuelle overgrep, men det fremheves at det går an å leve et normalt liv etterpå. Samtidig er det kjent at seksuelle overgrep kan og i mange tilfeller fører til psykiske utfordringer og lidelser . Flere opplever å få spiseforstyrrelser, posttraumatisk stress lidelse, depresjon og/eller angstlidelser. I noen tilfeller vil seksuelle overgrep også kunne føre til selvmord . For individet koster det både økonomisk, men også helsemessig med slike ettervirkninger. For samfunnet koster det store summer med psykologbehandling, undersøkelser og sykehusinnleggelser . Videre kan slike krenkelser føre til arbeidsfrafall, rusmisbruk og kriminalitet . Arbeidsfrafall og dermed trygdeytelser koster samfunnet millioner. Det samme med rusmisbruk og kriminalitet. Voksne mennesker med ubearbeidede traumer kan medføre risiko for reproduksjon av utfordringer , og slik ser man at seksuelle overgrep kan medføre ringvirkninger. [2]

Hvilke ettervirkninger har seksuelle overgrep for individet?

Sylvi Ramsli Fiskerstrand er psykologspesialist. Hun forteller om de omfattende konsekvensene av å bli utsatt for seksuelle overgrep.

-        Det griper inn i personens trygghet og opplevelse av kontroll, og kan endre de eksistensielle meningssystemene rundt eget selvbilde, det å være i verden og å kunne stole på andre mennesker. De mest vanlige psykologiske konsekvensene handler om vansker med å integrere slike overveldende hendelser, slik at den traumatiske hendelsen fortsetter å påvirke personen gjennom påtrengende minner, vanskelige følelser og kroppslige reaksjoner i lang tid etterpå.

-        Dersom slike reaksjoner vedvarer over tid, kan det være at personen har utviklet Posttraumatisk stresslidelse. Denne diagnosen indikerer at personen gjenopplever traumehendelsen, har behov for unngåelse for å mestre hverdagen, samt at nervesystemet er preget av overlevelsesreaksjoner. Når seksuelle overgrep skjer over tid og i nære relasjoner, vil personen utvikle mer komplekse traumereaksjoner, ofte med store vansker med affektregulering og større grad av dissosiativ fungering, sier Fiskerstrand.

Ei utsatt kvinne (23) forklarer at noe av det viktigste vi mennesker har er selvbestemmelse, muligheten og friheten til å bestemme over egen kropp.

-        Når det blir tatt vekk fra oss kan det bli vanskelig å forholde seg til egen kropp, og i ettertid begynner man gjerne å stille spørsmål ved egenverdi og identitet. Til de som ikke skjønner alvoret av en slik krenkelse kan man spørre «hva hadde du følt om fri vilje hadde blitt frarøvet deg?». Voldtekt er langt på vei et karakterdrap i utvidet forstand, fordi man blir tvunget til å redefinere seg selv og bygge seg selv opp igjen fysisk og psykisk .

Samfunnsproblematikken i et juridisk perspektiv:

Hilde Cecilie Matre (advokat) og Dorthe Brubak Borgen (blivende jurist og advokatfullmektig) i RettAdvokat-firma setter lys på overgrepsproblematikken fra et juridisk standpunkt.

-        Det foregår en debatt om Norge burde følge etter nabolandene og innføre en samtykkelov. Dette er kanskje ikke svaret, men det er behov for en lovendring . Det er behov for større klarhet i innholdet i straffebudene, mener Borgen.

Hun setter lys på at presisjon i gjerningsbeskrivelsene og strafferammene burde sees i sammenheng, og skadevirkningene og strafferammene burde sees i sammenheng.

-        Når det gjelder strafferammene kan man hevde at det burde være høyere straff i de mest alvorlige tilfellene sammenlignet med de straffene som blir gitt i dag, slik at straffen gjenspeiler alvoret, uttrykker Borgen.

Dette er nok en påstand som støttes av allmennheten. Seksuelle overgrep er et samfunnsproblem, og man burde se etter løsninger både innad og utenfor rettssystemet.

Over 80 % av alle anmeldte voldtekter i Norge blir henlagt, og kun 1 av 10 voldtektssaker ender med fellende dom. Dette kan til dels knyttes til bevisproblematikk. [3] Selv om det kan fremheves at «ord mot ord» er en myte, og at man alltid har noe mer som kan understøtte en anmeldelse, er det en svært høy bevisterskel i strafferetten («utover enhver rimelig tvil»). RettAdvokat kommer med en interessant refleksjon når det gjelder antallet henleggelser.

-        Flere saker burde kanskje blitt sendt rettens vei. En dommer skulle heller avgjort sakene enn at de blir henlagt hos politiet. Dette er nok en diskusjon der man kan innta flere standpunkter i lys av ressurshensyn, rettspolitikk, rettssikkerhet, rettferdighetsfølelse med videre.

Dersom man lurer på om man skal anmelde seksuelle overgrep, er det viktig å huske på at man har fri rettshjelp .

-        Prinsipielt kan man si at alt burde anmeldes, også i de tilfellene der det er stor sjanse for henleggelse. Samtidig er dette et individuelt valg , og det påvirker livet enten man anmelder eller ikke. Det kan være nyttig å snakke med en advokat for å ta en informert avgjørelse, forklarer de.

De forklarer at ved å anmelde så kan man plassere byrden hos noen andre, og at man får sagt ifra om at det som skjedde ikke var greit. Hvis saken eventuelt skulle blitt henlagt, så ligger den hos politiet og kan brukes i en eventuelt senere straffesak.

-        Likevel kan det være en belastning å gå igjennom en rettsprosess uavhengig av om saken blir behandlet i retten eller ikke, slik at man må ta valget som er best for en selv. Dersom man anmelder, burde man helst anmelde tidlig grunnet muligheten for å innhente bevis. Samtidig er det ikke nødvendigvis håpløst å anmelde sent, avslutter representantene fra RettsAdvokat.

Noe som er positivt, er at det gjerne er mindre ille enn man tror å sitte i avhør som utsatt. Likevel anbefaler representantene for RettAdvokat å ha med seg en bistandsadvokat i avhør.

-        Dette er fordi det da er noen som er på den overgrepsutsatte sin side som kan gi trygghet og råd undervis i prosessen. Politiet skal forholde seg objektivt ved innhenting av informasjon, og skal ta i betraktning både det som kan skade og styrke saken. Videre kan en bistandsadvokat ivareta rettighetene til anmelderen. Advokaten har et annet perspektiv, og har et annet overblikk enn en venninne har, og kan fremheve vesentlige punkter overfor politiet med tanke på subsumsjon. Advokaten kan også stille spørsmål for å tydeliggjøre på enkelte punkter av historien, forklarer Borgen og Matre.

En bistandsadvokat kan dessuten være med på å kreve erstatning . Erstatning har flere funksjoner og det er svært viktig å fremheve at erstatning har med langt mer enn økonomisk gevinst å gjøre.

-        Erstatning kan være symbolsk med tanke på gjenoppretting av slik situasjonen slik den var før hendelsen, og gjenspeiling av den krenkelsen man har blitt utsatt for. Det er også positivt at en overgrepsutsatt slipper økonomisk bekymring i forbindelse med helseskader og arbeidstap som kan ha oppstått.

Hvordan burde jurister/advokater møte mennesker som har blitt utsatt for alvorlige seksuelle krenkelser?

Ifølge RettAdvokat, er stikkordene tillit og frykt er den viktigste huskeregelen i møte med mennesker som er utsatte for seksuelle overgrep.

-        Det er viktig å holde avtaler og det er viktig å huske på betydningen av informasjon for trygghet og kontroll, man kan sammenligne situasjonen å gå til advokat med det å gå til legen. Man må ivareta klientens individuelle behov og ønsker. Enkelte klienter ønsker å vite alt, mens andre vil vite mindre, sier de.

Videre understreker de at det er sentralt at klienten føler at man bryr seg og at man følger opp.

-        Det kan være nyttig å huske at dette er en fremmed situasjon og angår det verste som har skjedd i deres liv. Samtidig er ikke jurister psykologer, og kan ikke forventes å ha den samme kunnskapen og innstillingen til menneskelig psyke. Medmenneskelighet og en viss forståelse likevel forventet.

Psykologspesialisten Sylvi Ramsli Fiskerstrand forklarer at jurister/advokater og andre profesjonelle bør møte mennesker som har opplevd seksuelle overgrep på samme måte som man møter alle mennesker som har det vanskelig.

-        Det handler om å møte mennesker der de er, og se personen på en respektfull måte. Det er viktig å spørre personen om hva som er særlig vanskelig å gå inn i, og hva en trenger for å takle ulike situasjoner. Som regel vil det være vanskelig for en som er utsatt for overgrep å snakke detaljert om den traumatiske hendelsen, og en bør derfor på forhånd avklare hvordan en skal nærme seg dette. Gode forberedelser, trygge rammer og forutsigbarhet er viktig. Dersom den utsatte har oppfølging av psykolog eller liknende, kan det virke forebyggende og styrkende for personen med et godt samarbeid mellom helsepersonell og advokat/jurist, sier hun.

-        På denne måten kan man sikre at personen får den oppfølgingen som en trenger for eksempelvis å gå igjennom en krevende rettsprosess. Slike prosesser vil ofte påvirke behandlingsforløpet og personens psykiske helse i stor grad, og bedre samarbeid og gjensidig informasjonsutveksling vil virke stressreduserende, forklarer Fiskerstrand.  

Silje Vold fra Redd Barna ønsker å minne om at utsatte for overgrep kan ha veldig ulike reaksjoner på det de har opplevd, og være preget i ulik grad. I lys av dette gir hun noen pekepinn på hva jurister bør være oppmerksomme på i møte med en som er utsatt.

-        Vær oppmerksom på at det de forteller om ofte er skambelagt og sårbart, og at noen kan få sterke reaksjoner i etterkant av å fortelle eller i forbindelse med at saker kommer opp i rettsvesenet. Vær forberedt på hvordan du kan støtte klientene dine best mulig, og sett deg inn hvilke hjelpetilbud som du kan henvise dem til hvis de trenger noen å snakke med. Vær også forberedt på at slike saker også kan være opprørende å jobbe med, så legg en plan for debrief ved behov med kolleger eller din leder, sier Vold.

Hva kan gjøres for å redusere problemet?

Både informasjonsansvarlig på NOK Bergen Anne Merete Ødven og Silje Vold fra Redd Barna ga gjennomgående i samtalene med Injuria betydelig vekt på betydningen av forebyggende arbeid.

Silje Vold fra Redd Barna uttrykte på direkte spørsmål om viktigheten av informasjons- og forebyggingsarbeid at «Vi vet at seksuelle overgrep skjer mye oftere og nærmere enn vi tror, og gjør stor skade.

-        Ifølge en omfangsundersøkelse fra 2019 blant 12-16 åringer hadde en av tjue opplevd seksuelle overgrep fra en voksen, og en av fem hadde opplevd seksuelle krenkelser fra jevnaldrende. Av disse hadde bare halvparten fortalt det til noen, og kun 1 av 5 var i kontakt med hjelpeapparatet.

Vold forklarer videre at det kan være mange grunner til at barn ikke forteller at de har blitt utsatt for overgrep.

-        Det er mange grunner til at barn ikke forteller. De kan tro at det er deres egen feil, føle på skyld og skam, og være redd for at å bli stemplet og mobbet dersom andre får vite hva som har skjedd. Mange vet heller ikke hva overgrep er, at det er ulovlig og hvordan de kan få hjelp . Derfor er det et viktig forebyggingstiltak å gi barn kunnskap tidlig, om kropp, grenser og seksuelle overgrep. Da lærer de om grensesetting og hvordan de kan få hjelp. Dette forebygger krenkelser mellom jevnaldrende, og gjør det lettere for barn å fortelle om de skulle bli utsatt, sier Silje Vold.

I samtale med NOK fremkom det at forebyggingsarbeid kan begynne fra og med barnehagen. Selv er NOK involvert ved opplæring og undervisning av 6. klasse. Her blir det snakket om private områder på kroppen og dårlige hemmeligheter. Det blir fremhevet at det er viktig at barn kan sette ord på det de opplever, «gi barn et språk og en kultur som sikkerhetsnett» . Dette kan gjøre at de forteller om vanskelige ting, blir bevisste på grensesetting og redusere risikoen for overgrep.

Anne Merete Ødven fra NOK Bergen kommer med ytterligere betraktninger.

-        Det er ikke bare forebygging på dette nivået som er viktig, men også andre typer forebygging. Det tar i gjennomsnitt 17,5 år før man forteller om komplekse overgrep. Dette er en nedslående statistikk som får en til å tenke igjennom hvor mye skyld, skam og tabu som er involvert ved seksuelle overgrep. Det er svært viktig for utsatte å bearbeide hendelsene, da dette kan redusere risikoen for alvorlige senvirkninger. Slik sett må det bli enklere å snakke om det, og det er viktig at flere blir bevisste på tilgjengelige hjelpeinstanser, understreker Øvden.

Videre understreker Øvden viktigheten av å ha fokus på forebygging med hensyn til både utsatt og utsetter gjennom følelsesregulering og støttenettverk. Hun poengterer at det er en viss risiko for at en som har blitt utsatt for overgrep blir utsatt flere ganger grunnet fastlåste og nedslående tankemønstre, noe hun mener man også må ta tak i ved forebyggingsarbeid.

-        En myte i forbindelse med gutter og menn som blir utsatt for seksuelle overgrep er at menn alltid har lyst, og at det kan settes likhetstegn mellom ereksjon og lyst. Slik er det ikke. Gjennom informasjonsarbeid kan man destruere slike myter og gjøre det enklere å si ifra om seksuelle overgrep, sier Anne Merete Øvden.

Avslutningsvis kan det fremheves at jeg ønsker et samfunn der psykologer og jurister er mer aktive i å utveksle informasjon slik at vi bedre kan ivareta enkeltmennesker som kommer til oss for å få hjelp. Dersom du snart er nyutdannet jurist og leser dette, håper jeg du tenker igjennom at det er mennesker du skal jobbe med, ikke saker. På dette punktet har jeg møtt meg selv i døra flere ganger. Dersom du er utsatt og leser dette, snakk om det, det er flere som bryr seg og vil hjelpe deg.


[1] Thoresen og Hjemdal 2014, Hafstad og Augusti 2019, se også NOK Bergen «Ressursbank».

[2] Se hjemmesidene til NOK, Redd Barna, Bufdir, FHI og utsattmann. Se også strategi for seksuell helse (2017-2022) Helse- og omsorgsdepartementet, artikkel om «Kvinnelige innsatte og sosial marginalisering» og «Vold og voldtekt i Norge» rapport fra NKVTS 1/2014. Informasjonen som fremkommer i dette avsnittet har blitt drøftet med flere aktuelle aktører med ulike perspektiver og utdanningsbakgrunn.

[3] Artikkel «Hvorfor blir så mange overgrepssaker henlagt?», 2017 fra overgrep.no.

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.