«Kiwimannen» er klar for nye eventyr: – Det har gått over all forventning

Injuria.no • 6. desember 2021

For nesten to år snakket Injuria med den såkalte Kiwimannen – 28 år gamle Espen Alstad Holthe, som valgte å jobbe i kassen på Kiwi etter å ha fullført jussutdannelsen på Universitetet i Bergen. Historien til Espen inspirerte flere av dragene på fakultetet. Det var derfor ingen tvil om at det var på tide med en statusoppdatering da Injuria fikk nyss i at han skulle legge sine Kiwi-dager bak seg.

Samtlige studenter ble både fascinert og inspirert av valget til Espen om å ikke jobbe som jurist, til tross for en master i juss. I en e-post til Injuria forklarer han litt om veien fra å være fattig student, til å være en fullutdannet jurist bak kassen på Kiwi.

–  Det begynte da jeg som fattig student i 2014 gjerne ville ha litt ekstra å rutte med. Det åpnet en ny Kiwi i området der jeg bodde, og jeg hadde litt butikkerfaring fra jeg gikk på videregående, så jeg var heldig og fikk jobben. Det var så bra kunder og kolleger på den butikken, at da jeg var ferdig utdannet i 2018, og litt lei av juss, tok valget om å fortsette der noen år mens jeg tok litt tilleggsutdanning for interessens skyld.

–  Studietiden er jo en fantastisk tid, så jeg ville holde på den litt lenger. Det var aldri planen å være på Kiwi resten av livet, men det var en fin «pause» der jeg fikk tid til å finne ut litt av hva jeg ville gjøre og hvor jeg ville gå, forklarer han.

Saken Injuria publiserte med Espen våren 2020 fikk mer blest enn forventet. Plutselig var historien hans delt langt utenfor Det juridiske fakultets grenser, og dette med positive tilbakemeldinger.

–  Det er jo gøy med litt oppmerksomhet, men den saken tok mye mer av enn jeg hadde forventet. Jeg ble intervjuet i totalt fire aviser og en radiokanal, så det var litt mye på en gang. Men jeg fikk veldig mange fine kommentarer og støtte for valgene mine. Folk sa at jeg hadde et bra budskap og at jeg hadde hjulpet dem, så det var verdt det. Det fikk meg også til å tenke på hvor viktig det er å smile til folk og gi ros når folk gjør noe bra. Det gjør så utrolig mye, sier Espen.

I år var likevel Espen igjen klar for nye eventyr, og Kiwi-dagene ble historie. Fra og med oktober var det et liv som saksbehandlinger i Plan- og bygningsetaten i Bergen kommune som sto for tur.

–  Det har gått over all forventning så langt. Det er varierte og spennende arbeidsoppgaver, og et fantastisk arbeidsmiljø med flotte kolleger i alle aldre. Det er selvfølgelig mye å lære i starten, men jeg føler at jeg har begynt å forstå hva jobben går ut på i hvert fall.

Espen har hele tiden vært klar på at han ikke ønsket å jobbe på Kiwi resten av livet, til tross for at han stortrivdes i den grønne uniformen. Injuria er likevel nysgjerrig på hvorfor han valgte å jobbe som jurist nå.

–  Coronapandemien må nok sies å ha litt skylda der. Når samfunnet og livet går gjennom en såpass krevende periode, så endrer perspektivet seg litt. Jeg innså etter at jeg gjorde artiklene i fjor, at det kanskje var på tide å prøve noe nytt.

Som mange andre de siste to årene, havnet altså 28-åringen rett og slett i en filosofisk tankeboble.

Et bilde som inneholder person, utendørsAutomatisk generert beskrivelse–  Jeg ble litt betenkt av mine egne ord. Var jeg på Kiwi fordi det var det jeg ønsket, eller var det fordi det var det enkleste? Svaret er jeg ikke helt sikker på, selv om jeg utvilsomt trivdes veldig godt i den jobben.

For to år siden oppfordret Espen jusstudentene på Dragefjellet til å ikke følge strømmen. Denne oppfordringen har ikke endret seg en smule.

–  Jeg står absolutt bak det jeg sa sist, at man må finne sin egen vei uavhengig av andres valg og meninger. For meg så endret bare prioriteten seg, og jeg fikk lyst til å prøve jurist-jobben likevel. Trivsel i hverdagen er det aller viktigste, og da er for eksempel et godt arbeidsmiljø avgjørende.

–  Samtidig er det viktig at man må senke skuldrene litt og ikke ta alt så høytidelig. Vær grei mot hverandre, og tål at folk gjør feil. Og merk dere navnet Kardemommepartiet, avslutter Espen Alstad Holthe.

 

 

Av Christine Egebakken 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?
Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.