Refleksjoner over ambisjoner

Injuria.no • 11. mars 2022

Tekst: Wikborg Rein Foto: Kristine Lytskjold Raknes

Vi stilte fem av våre dyktige medarbeidere, advokatfullmektigene Guro Bjørnes Skeie, Vegard Fosso Smievoll, Sigrid Hamre, Kamilla Hope Kleppenes samt Matias A. B. Birkeland som har skriveplass, tre spørsmål om deres ambisjoner før og nå:

1. Hvordan har ambisjonene endret seg fra du var student?
2. Hvilke tanker gjør du om dine ambisjoner nå ?
3. Har du et godt råd rundt ambisjoner til dagens studenter som snart skal ut i arbeidslivet?

Foto: Kristine Lytskjold Raknes Fra venstre: Sigrid, Vegard, Kamilla og Matias. Ikke til stede: Guro

______________________________

GURO
1. Da jeg begynte på jusstudiet hadde jeg ingen klare planer om hva jeg ville jobbe med etter studiene. Jeg bestemte meg for å prøve meg som trainee for å få en smakebit på hvordan jussen brukes i praksis. Som trainee fikk jeg erfare hvor spennende forretningsjus er, og jeg satte meg selv som mål at jeg ville ha en jobb som ga mulighet for å jobbe med store, spennende saker, gjerne med et internasjonalt tilsnitt.   

2. Som fersk fullmektig er det mye nytt å sette seg inn i, og en veldig bratt læringskurve. Jeg er så heldig at jeg får jobbe med de beste på sitt felt, og opplæring blir prioritert. Min ambisjon nå er først og fremst å være en best mulig bidragsyter til teamet mitt, både faglig og sosialt.

3. Ambisjoner er personlige, og mitt viktigste råd er at man ikke henger seg opp i hva andre mener er "drømmejobben", men følger egen magefølelse. Jeg vil si det viktigste er at man har det gøy på jobben og at man har oppgaver som man trives med og blir motivert av.

______________________________

VEGARD

1. - Da jeg var student var jeg lenge usikker på hva jeg ville drive når jeg var ferdig utdannet jurist. Jeg var lenge i tvil om jeg i det hele tatt ønsket å jobbe innenfor et "juristyrke", og tenkte lenge at både arbeid innenfor organisasjonslivet eller journalistikken var noe som fristet. Det var først sent i studieløpet at jeg fikk øynene opp for advokatyrket, blant annet som trainee i Wikborg Rein. Samtidig har jeg helt siden jeg begynte på jusstudiene hatt et ønske om drive med noe som bidrar positivt i samfunnet i en eller annen form, og de siste årene av studieløpet var det særlig noe som var positivt for klima- og miljø jeg hadde ambisjoner om å få jobbe med.

2. - Jeg har fremdeles ambisjoner om å kunne bidra positivt i samfunnet på et vis, og det er noe jeg prøver på ved å blant annet jobbe med bærekraft og grønn juss. Jeg har i tillegg ambisjoner om å bli god i det jeg driver med – enten det er entreprisesaker, grønn juss eller å være en trygg advokat i møte med klienter. Det er også viktig for meg å ha det kjekt med det jeg driver med.

Samtidig tror jeg det er viktig å ha andre ambisjoner i livet som ikke bare går på jobb. For egen del er det derfor viktig å prioritere andre ting som betyr mye for meg, blant annet samvær med venner og familie, i tillegg til hobbyer som skikjøring, klatring og dykking.

3. Ikke glem hvorfor du begynte på jussen! Hold fast ved dine interesser og ambisjoner. Arbeidslivet blir mye kjekkere hvis man jobber med noe man synes er viktig, og jeg tror karriere da vil komme av seg selv. 

______________________________

SIGRID:  
1. Jeg tror ikke mine ambisjoner har endret seg så mye siden jeg var student. Da hadde jeg først og fremst som mål å sjekke ut hvilken karriere jeg kunne tenke meg, og det har jeg absolutt funnet  i Wikborg Rein. Da jeg så meg selv og mine venner komme ut i arbeidslivet, innså jeg likevel hvor utrolig mange muligheter man har og at verden er større enn den ser ut fra Dragefjellet. Selv om det er betryggende og fint å se at det finnes flere muligheter enn man skulle trodd som student, har min ambisjon om å bli advokat forblitt den samme.

2. Selv om det er fint å drømme om hjørnekontoret, er det også viktig for meg med kortsiktige mål. Akkurat nå ønsker jeg å bli den beste advokatfullmektigen jeg kan bli og lære mest mulig av de dyktigste advokatene jeg vet om.

3. Med tanke på hvor mange muligheter man har, vil mitt råd være å ikke stresse. Jeg tror man før eller senere kommer dit man vil så lenge man fokuserer på å lære fra første stund og å samle seg erfaringer som er gull verdt.

_______________________

KAMILLA

1. Da jeg startet på jusstudiet i 2015 var drømmen å jobbe som politiadvokat. Etter å ha vært trainee i diverse forretningsadvokatfirma fikk jeg sansen for forretningsjus-en og ønsket å teste ut dette. Etter å ha jobbet i Wikborg Rein i 1,5 år, så har jeg funnet ut at jeg trives svært godt med arbeidshverdagen som forretningsadvokat, og per dags dato er det ikke noe annet jeg ser for meg å arbeide med.

2. Er det her man skal svare at det selvfølgelig er å bli partner? ;)

På kort sikt ønsker jeg å få advokatbevilling, få prosedyreerfaring, lære av de dyktige kollegaene mine og være med å bidra til at Wikborg Rein fortsetter å ha det beste arbeidsmiljøet, også sosialt.   

3. Ha en positiv innstilling til hvert enkelt fag, og forsøk å oppnå erfaring fra arbeidslivet. Studiehverdagen på Dragefjellet kan oppleves som teoretisk, og praktisk erfaring ga meg et nærmere innblikk på hva jeg ønsket å jobbe med. Foruten det faglige er studietiden en glitrende tid til å få nye venner og å finne på mye sosialt. Dragefjellet har et bredt tilbud av sosiale undergrupper, og man finner garantert noe som man kunne tenke seg å prøve ut. Sist, men ikke minst – nyt studiehverdagen!

_______________________

MATIAS

1. I begynnelsen av studietiden hadde jeg ikke noe konkret ambisjon om å bli forretningsadvokat, ettersom jeg jobbet fulltid som politisk rådgiver på rådhuset i Bergen og hadde mye fokus på det politiske liv.

Etter hvert som jeg så hvor stor rolle jussen spilte i både politikken og livet generelt, fikk jeg større og større ambisjoner om å forstå jussen. Og på sikt også prøve meg som trainee i ulike firma for å undersøke om forretningsadvokat var så spennende som eldre studenter skulle ha det til. Det var det absolutt og jeg anbefaler alle mine medstudenter å søke et trainee-opphold hos Wikborg Rein.

2. Ambisjonene nå er å lære mest mulig av alle de dyktige prosedyreadvokatene i Wikborg Rein på tvers av kontorene i Bergen og Oslo. De første årene som fullmektig er viktig for den faglige utviklingen, og da kan jeg ikke tenke meg et bedre sted å starte enn nettopp hos Wikborg Rein. På litt lengre sikt hadde det vært gøy med et kontor med god utsikt i flere retninger…

3. Det beste rådet jeg kan gi – som jeg selv fikk – er å lage en LinkedIn-profil tidligst mulig. Det tar tid å knytte kontakt med venner fra lesesalen, undergrupper i JF, venner fra studietiden generelt og venner fra videregående osv. Starter du først etter at du er ferdig på jussen, har gjerne dine studievenner 4-5 år med kontakter og et nettverk før du selv har startet. Bruker du like mye tid på LinkedIn som du gjør på Tinder Gull, er mye gjort!

______________________________

Foto: Kristine Lytskjold Raknes Fra venstre: Sigrid, Vegard, Kamilla og Matias. Ikke til stede: Guro

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.