Refleksjoner over ambisjoner

Injuria.no • 11. mars 2022

Tekst: Wikborg Rein Foto: Kristine Lytskjold Raknes

Vi stilte fem av våre dyktige medarbeidere, advokatfullmektigene Guro Bjørnes Skeie, Vegard Fosso Smievoll, Sigrid Hamre, Kamilla Hope Kleppenes samt Matias A. B. Birkeland som har skriveplass, tre spørsmål om deres ambisjoner før og nå:

1. Hvordan har ambisjonene endret seg fra du var student?
2. Hvilke tanker gjør du om dine ambisjoner nå ?
3. Har du et godt råd rundt ambisjoner til dagens studenter som snart skal ut i arbeidslivet?

Foto: Kristine Lytskjold Raknes Fra venstre: Sigrid, Vegard, Kamilla og Matias. Ikke til stede: Guro

______________________________

GURO
1. Da jeg begynte på jusstudiet hadde jeg ingen klare planer om hva jeg ville jobbe med etter studiene. Jeg bestemte meg for å prøve meg som trainee for å få en smakebit på hvordan jussen brukes i praksis. Som trainee fikk jeg erfare hvor spennende forretningsjus er, og jeg satte meg selv som mål at jeg ville ha en jobb som ga mulighet for å jobbe med store, spennende saker, gjerne med et internasjonalt tilsnitt.   

2. Som fersk fullmektig er det mye nytt å sette seg inn i, og en veldig bratt læringskurve. Jeg er så heldig at jeg får jobbe med de beste på sitt felt, og opplæring blir prioritert. Min ambisjon nå er først og fremst å være en best mulig bidragsyter til teamet mitt, både faglig og sosialt.

3. Ambisjoner er personlige, og mitt viktigste råd er at man ikke henger seg opp i hva andre mener er "drømmejobben", men følger egen magefølelse. Jeg vil si det viktigste er at man har det gøy på jobben og at man har oppgaver som man trives med og blir motivert av.

______________________________

VEGARD

1. - Da jeg var student var jeg lenge usikker på hva jeg ville drive når jeg var ferdig utdannet jurist. Jeg var lenge i tvil om jeg i det hele tatt ønsket å jobbe innenfor et "juristyrke", og tenkte lenge at både arbeid innenfor organisasjonslivet eller journalistikken var noe som fristet. Det var først sent i studieløpet at jeg fikk øynene opp for advokatyrket, blant annet som trainee i Wikborg Rein. Samtidig har jeg helt siden jeg begynte på jusstudiene hatt et ønske om drive med noe som bidrar positivt i samfunnet i en eller annen form, og de siste årene av studieløpet var det særlig noe som var positivt for klima- og miljø jeg hadde ambisjoner om å få jobbe med.

2. - Jeg har fremdeles ambisjoner om å kunne bidra positivt i samfunnet på et vis, og det er noe jeg prøver på ved å blant annet jobbe med bærekraft og grønn juss. Jeg har i tillegg ambisjoner om å bli god i det jeg driver med – enten det er entreprisesaker, grønn juss eller å være en trygg advokat i møte med klienter. Det er også viktig for meg å ha det kjekt med det jeg driver med.

Samtidig tror jeg det er viktig å ha andre ambisjoner i livet som ikke bare går på jobb. For egen del er det derfor viktig å prioritere andre ting som betyr mye for meg, blant annet samvær med venner og familie, i tillegg til hobbyer som skikjøring, klatring og dykking.

3. Ikke glem hvorfor du begynte på jussen! Hold fast ved dine interesser og ambisjoner. Arbeidslivet blir mye kjekkere hvis man jobber med noe man synes er viktig, og jeg tror karriere da vil komme av seg selv. 

______________________________

SIGRID:  
1. Jeg tror ikke mine ambisjoner har endret seg så mye siden jeg var student. Da hadde jeg først og fremst som mål å sjekke ut hvilken karriere jeg kunne tenke meg, og det har jeg absolutt funnet  i Wikborg Rein. Da jeg så meg selv og mine venner komme ut i arbeidslivet, innså jeg likevel hvor utrolig mange muligheter man har og at verden er større enn den ser ut fra Dragefjellet. Selv om det er betryggende og fint å se at det finnes flere muligheter enn man skulle trodd som student, har min ambisjon om å bli advokat forblitt den samme.

2. Selv om det er fint å drømme om hjørnekontoret, er det også viktig for meg med kortsiktige mål. Akkurat nå ønsker jeg å bli den beste advokatfullmektigen jeg kan bli og lære mest mulig av de dyktigste advokatene jeg vet om.

3. Med tanke på hvor mange muligheter man har, vil mitt råd være å ikke stresse. Jeg tror man før eller senere kommer dit man vil så lenge man fokuserer på å lære fra første stund og å samle seg erfaringer som er gull verdt.

_______________________

KAMILLA

1. Da jeg startet på jusstudiet i 2015 var drømmen å jobbe som politiadvokat. Etter å ha vært trainee i diverse forretningsadvokatfirma fikk jeg sansen for forretningsjus-en og ønsket å teste ut dette. Etter å ha jobbet i Wikborg Rein i 1,5 år, så har jeg funnet ut at jeg trives svært godt med arbeidshverdagen som forretningsadvokat, og per dags dato er det ikke noe annet jeg ser for meg å arbeide med.

2. Er det her man skal svare at det selvfølgelig er å bli partner? ;)

På kort sikt ønsker jeg å få advokatbevilling, få prosedyreerfaring, lære av de dyktige kollegaene mine og være med å bidra til at Wikborg Rein fortsetter å ha det beste arbeidsmiljøet, også sosialt.   

3. Ha en positiv innstilling til hvert enkelt fag, og forsøk å oppnå erfaring fra arbeidslivet. Studiehverdagen på Dragefjellet kan oppleves som teoretisk, og praktisk erfaring ga meg et nærmere innblikk på hva jeg ønsket å jobbe med. Foruten det faglige er studietiden en glitrende tid til å få nye venner og å finne på mye sosialt. Dragefjellet har et bredt tilbud av sosiale undergrupper, og man finner garantert noe som man kunne tenke seg å prøve ut. Sist, men ikke minst – nyt studiehverdagen!

_______________________

MATIAS

1. I begynnelsen av studietiden hadde jeg ikke noe konkret ambisjon om å bli forretningsadvokat, ettersom jeg jobbet fulltid som politisk rådgiver på rådhuset i Bergen og hadde mye fokus på det politiske liv.

Etter hvert som jeg så hvor stor rolle jussen spilte i både politikken og livet generelt, fikk jeg større og større ambisjoner om å forstå jussen. Og på sikt også prøve meg som trainee i ulike firma for å undersøke om forretningsadvokat var så spennende som eldre studenter skulle ha det til. Det var det absolutt og jeg anbefaler alle mine medstudenter å søke et trainee-opphold hos Wikborg Rein.

2. Ambisjonene nå er å lære mest mulig av alle de dyktige prosedyreadvokatene i Wikborg Rein på tvers av kontorene i Bergen og Oslo. De første årene som fullmektig er viktig for den faglige utviklingen, og da kan jeg ikke tenke meg et bedre sted å starte enn nettopp hos Wikborg Rein. På litt lengre sikt hadde det vært gøy med et kontor med god utsikt i flere retninger…

3. Det beste rådet jeg kan gi – som jeg selv fikk – er å lage en LinkedIn-profil tidligst mulig. Det tar tid å knytte kontakt med venner fra lesesalen, undergrupper i JF, venner fra studietiden generelt og venner fra videregående osv. Starter du først etter at du er ferdig på jussen, har gjerne dine studievenner 4-5 år med kontakter og et nettverk før du selv har startet. Bruker du like mye tid på LinkedIn som du gjør på Tinder Gull, er mye gjort!

______________________________

Foto: Kristine Lytskjold Raknes Fra venstre: Sigrid, Vegard, Kamilla og Matias. Ikke til stede: Guro

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.