Refleksjoner over ambisjoner

Injuria.no • 11. mars 2022

Tekst: Wikborg Rein Foto: Kristine Lytskjold Raknes

Vi stilte fem av våre dyktige medarbeidere, advokatfullmektigene Guro Bjørnes Skeie, Vegard Fosso Smievoll, Sigrid Hamre, Kamilla Hope Kleppenes samt Matias A. B. Birkeland som har skriveplass, tre spørsmål om deres ambisjoner før og nå:

1. Hvordan har ambisjonene endret seg fra du var student?
2. Hvilke tanker gjør du om dine ambisjoner nå ?
3. Har du et godt råd rundt ambisjoner til dagens studenter som snart skal ut i arbeidslivet?

Foto: Kristine Lytskjold Raknes Fra venstre: Sigrid, Vegard, Kamilla og Matias. Ikke til stede: Guro

______________________________

GURO
1. Da jeg begynte på jusstudiet hadde jeg ingen klare planer om hva jeg ville jobbe med etter studiene. Jeg bestemte meg for å prøve meg som trainee for å få en smakebit på hvordan jussen brukes i praksis. Som trainee fikk jeg erfare hvor spennende forretningsjus er, og jeg satte meg selv som mål at jeg ville ha en jobb som ga mulighet for å jobbe med store, spennende saker, gjerne med et internasjonalt tilsnitt.   

2. Som fersk fullmektig er det mye nytt å sette seg inn i, og en veldig bratt læringskurve. Jeg er så heldig at jeg får jobbe med de beste på sitt felt, og opplæring blir prioritert. Min ambisjon nå er først og fremst å være en best mulig bidragsyter til teamet mitt, både faglig og sosialt.

3. Ambisjoner er personlige, og mitt viktigste råd er at man ikke henger seg opp i hva andre mener er "drømmejobben", men følger egen magefølelse. Jeg vil si det viktigste er at man har det gøy på jobben og at man har oppgaver som man trives med og blir motivert av.

______________________________

VEGARD

1. - Da jeg var student var jeg lenge usikker på hva jeg ville drive når jeg var ferdig utdannet jurist. Jeg var lenge i tvil om jeg i det hele tatt ønsket å jobbe innenfor et "juristyrke", og tenkte lenge at både arbeid innenfor organisasjonslivet eller journalistikken var noe som fristet. Det var først sent i studieløpet at jeg fikk øynene opp for advokatyrket, blant annet som trainee i Wikborg Rein. Samtidig har jeg helt siden jeg begynte på jusstudiene hatt et ønske om drive med noe som bidrar positivt i samfunnet i en eller annen form, og de siste årene av studieløpet var det særlig noe som var positivt for klima- og miljø jeg hadde ambisjoner om å få jobbe med.

2. - Jeg har fremdeles ambisjoner om å kunne bidra positivt i samfunnet på et vis, og det er noe jeg prøver på ved å blant annet jobbe med bærekraft og grønn juss. Jeg har i tillegg ambisjoner om å bli god i det jeg driver med – enten det er entreprisesaker, grønn juss eller å være en trygg advokat i møte med klienter. Det er også viktig for meg å ha det kjekt med det jeg driver med.

Samtidig tror jeg det er viktig å ha andre ambisjoner i livet som ikke bare går på jobb. For egen del er det derfor viktig å prioritere andre ting som betyr mye for meg, blant annet samvær med venner og familie, i tillegg til hobbyer som skikjøring, klatring og dykking.

3. Ikke glem hvorfor du begynte på jussen! Hold fast ved dine interesser og ambisjoner. Arbeidslivet blir mye kjekkere hvis man jobber med noe man synes er viktig, og jeg tror karriere da vil komme av seg selv. 

______________________________

SIGRID:  
1. Jeg tror ikke mine ambisjoner har endret seg så mye siden jeg var student. Da hadde jeg først og fremst som mål å sjekke ut hvilken karriere jeg kunne tenke meg, og det har jeg absolutt funnet  i Wikborg Rein. Da jeg så meg selv og mine venner komme ut i arbeidslivet, innså jeg likevel hvor utrolig mange muligheter man har og at verden er større enn den ser ut fra Dragefjellet. Selv om det er betryggende og fint å se at det finnes flere muligheter enn man skulle trodd som student, har min ambisjon om å bli advokat forblitt den samme.

2. Selv om det er fint å drømme om hjørnekontoret, er det også viktig for meg med kortsiktige mål. Akkurat nå ønsker jeg å bli den beste advokatfullmektigen jeg kan bli og lære mest mulig av de dyktigste advokatene jeg vet om.

3. Med tanke på hvor mange muligheter man har, vil mitt råd være å ikke stresse. Jeg tror man før eller senere kommer dit man vil så lenge man fokuserer på å lære fra første stund og å samle seg erfaringer som er gull verdt.

_______________________

KAMILLA

1. Da jeg startet på jusstudiet i 2015 var drømmen å jobbe som politiadvokat. Etter å ha vært trainee i diverse forretningsadvokatfirma fikk jeg sansen for forretningsjus-en og ønsket å teste ut dette. Etter å ha jobbet i Wikborg Rein i 1,5 år, så har jeg funnet ut at jeg trives svært godt med arbeidshverdagen som forretningsadvokat, og per dags dato er det ikke noe annet jeg ser for meg å arbeide med.

2. Er det her man skal svare at det selvfølgelig er å bli partner? ;)

På kort sikt ønsker jeg å få advokatbevilling, få prosedyreerfaring, lære av de dyktige kollegaene mine og være med å bidra til at Wikborg Rein fortsetter å ha det beste arbeidsmiljøet, også sosialt.   

3. Ha en positiv innstilling til hvert enkelt fag, og forsøk å oppnå erfaring fra arbeidslivet. Studiehverdagen på Dragefjellet kan oppleves som teoretisk, og praktisk erfaring ga meg et nærmere innblikk på hva jeg ønsket å jobbe med. Foruten det faglige er studietiden en glitrende tid til å få nye venner og å finne på mye sosialt. Dragefjellet har et bredt tilbud av sosiale undergrupper, og man finner garantert noe som man kunne tenke seg å prøve ut. Sist, men ikke minst – nyt studiehverdagen!

_______________________

MATIAS

1. I begynnelsen av studietiden hadde jeg ikke noe konkret ambisjon om å bli forretningsadvokat, ettersom jeg jobbet fulltid som politisk rådgiver på rådhuset i Bergen og hadde mye fokus på det politiske liv.

Etter hvert som jeg så hvor stor rolle jussen spilte i både politikken og livet generelt, fikk jeg større og større ambisjoner om å forstå jussen. Og på sikt også prøve meg som trainee i ulike firma for å undersøke om forretningsadvokat var så spennende som eldre studenter skulle ha det til. Det var det absolutt og jeg anbefaler alle mine medstudenter å søke et trainee-opphold hos Wikborg Rein.

2. Ambisjonene nå er å lære mest mulig av alle de dyktige prosedyreadvokatene i Wikborg Rein på tvers av kontorene i Bergen og Oslo. De første årene som fullmektig er viktig for den faglige utviklingen, og da kan jeg ikke tenke meg et bedre sted å starte enn nettopp hos Wikborg Rein. På litt lengre sikt hadde det vært gøy med et kontor med god utsikt i flere retninger…

3. Det beste rådet jeg kan gi – som jeg selv fikk – er å lage en LinkedIn-profil tidligst mulig. Det tar tid å knytte kontakt med venner fra lesesalen, undergrupper i JF, venner fra studietiden generelt og venner fra videregående osv. Starter du først etter at du er ferdig på jussen, har gjerne dine studievenner 4-5 år med kontakter og et nettverk før du selv har startet. Bruker du like mye tid på LinkedIn som du gjør på Tinder Gull, er mye gjort!

______________________________

Foto: Kristine Lytskjold Raknes Fra venstre: Sigrid, Vegard, Kamilla og Matias. Ikke til stede: Guro

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982