Saksbehandlingsmaskiner

Injuria.no • 20. februar 2018

Skrevet av Vebjørn Wold, medarbeider i Jussbuss.

Samfunnet styres av juss, m en utdanner vi jurister som forstår samfunnet?

Hvorfor bruker staten penger på at folk studerer historie? Hvorfor bruker staten penger på at folk studerer filosofi?  Humaniorastudenter  opplever gang på gang å bli konfrontert med spørsmål om de studerer noe matnyttig. Som jusstudent har jeg aldri opplevd å få dette spørsmålet. Jurister er sterkt etterspurt av både offentlige og private arbeidsgivere, og vi antas derfor å være matnyttige. Men kanskje hadde vi hatt godt av å bli tvunget til å forsvare jusstudiets eksistens i ny og ne. For hvilken tjeneste gjør vi egentlig samfunnet ved å utdanne jurister?

For å svare på det, må vi spørre: hvorfor har vi rett og juss? Rettsteoretikere tar som regel utgangpunkt i at rettens oppgave er å skape  normativ forutberegnelighet . Dette er på mange vis en kjedeligere måte å fremstille gammel politisk teori på – retten løfter oss ut av naturtilstanden der orden er basert på fysisk makt, og danner en ny, regelstyrt samfunnsorden.  Juss  er læren om hvordan man identifiserer disse reglene. I en rettstat er det et grunnpremiss at disse reglene er like bindende for alle. De skal ikke nødvendigvis behandle alle likt, men ingen skal være noe mer eller mindre bundet av det reglene sier. 

Det virker som det er bred enighet om at god rettshjelp styrker din reelle rettsstilling, og at god rettshjelp er lettere tilgjengelig for deg som har god økonomi. Så lenge vi har et marked som omsetter juridiske tjenester, og det er en betydelig sammenheng mellom hvor mye penger du kan bruke på rettshjelp og hvor sterk din rettsstilling er, har retten et stort problem. Da later den som den opphever en orden basert på fysisk makt med en orden basert på rett, mens den egentlig bare oppretter en ny orden basert på  økonomisk  makt. Jussen, så lenge den forstås som en ren handelsvare, er simpelthen på kollisjonskurs med sitt eget eksistensgrunnlag.  

Jussbuss er en studentdrevet rettshjelpsorganisasjon, som tilbyr gratis rettshjelp til vanskeligstilte. De menneskene vi forsøker å hjelpe til daglig, kjenner jussens indre selvmotsigelser på kroppen. De er levende bevis på at jussen ikke har oppfylt sitt ideal, at rettssikkerhet ikke betyr det samme for alle mennesker. Det kan være en fattig barnefamilie som ikke får mulighet til å påberope seg sitt utkastelsesvern når utleier vil ha inn mer innbringende leietakere. Det kan være flyktninger som ikke blir gjenforent med sine kjære  fordi de ikke får rettshjelp. Det kan være lavtlønnede arbeidstakere som ikke får sine sårt tiltrengte sykepenger.

Hvis man er enig i at denne ulikheten i tilgang på rettsmidler er et alvorlig problem, må man spørre seg selv: hvordan kan vi hindre at jussen blir en ren handelsvare, der tilgangen på rettsikkerhet bestemmes av størrelsen på lommeboken? 

For det første kan vi forsøke å gjøre de økonomiske forskjellene i samfunnet minst mulig. For det andre kan vi  gi  god rettshjelp så billig som mulig, blant annet gjennom en raus offentlig ordning for fri rettshjelp. For det tredje kan vi sørge for at juristene selv er bevisste på sin egen plass i alt dette. Og det er dette tredje poenget som er særlig interessant for ansatte og studenter ved de juridiske fakultetene. 

Morgendagens jurister må gjennom sin utdanning få verktøyene til å gjøre seg opp en kvalifisert mening om hvilke interesser de skal jobbe for når de skal praktisere juss ute i samfunnet. Vi må sørge for at de juridiske fakultetene utdanner jurister som besitter evnen til kritisk tenkning og en viss grad av innsikt i rettshistorie, rettsfilosofi og større samfunnsprosesser. 

Når man kaster et blikk på studieplanene til de juridiske fakultetene i Norge, ser man at mange slike "dannelsesfag" er gjort til en del av studieplanene. Fakultetene forsøker etter beste evne å inkorporere disse perspektivene i utdanningen, det kan det ikke være tvil om. Det gis obligatorisk undervisning i etikk og eksamener i rettshistorie. Men spørsmålet er om det setter noe spor i studentene som utdannes. 

Det hjelper jo ikke å forelese om disse tingene hvis ingen hører etter. Det hjelper ikke å ha eksamen i rettshistorie og etikk hvis ingen bryr seg om karakterene i fagene. Alle signalene vi får fra arbeidslivet sier: "prioriter karakterer", "prioriter praktikum", "prioriter fag vi kan bruke deg til". De sier ikke "les på det som underbygger jussens sosiale funksjon og teoretiske integritet".

Studenter har nemlig en lei tendens til å lese på det som gir avkastning. Uavhengig av om du ønsker å jobbe i offentlig eller privat sektor, så ønsker du å være attraktiv på arbeidsmarkedet.

Advokatfirmaene spiller en særlig rolle her. De er den mest synlige potensielle arbeidsgiveren på de juridiske fakultetene, samtidig som de er en viktig aktør i det rettssamfunnet jussen studerer. Advokatvirksomhet er en helt legitim måte å tjene penger på, men de store advokatfirmaene har av naturlige grunner interesse av å framstille juss som nettopp en ren  handelsvare. Business-skolene verden over nektet å se farene ved de giftige lånene som veltet verdensøkonomien i 2009, fordi de hadde tette bånd til selskaper som tjente seg rike på den økonomiske teorien de støttet. Den samme dynamikken kan oppstå hvis advokatfirmaenes tilstedeværelse på fakultetene gjør samfunnskritiske rettsteorier mindre populære. De aktørene som tjener på at juss sees på som en ren handelsvare, er overalt på campus. De som taper på det, ser man sjelden. 

Det er derfor etter mitt syn ikke sikkert at rammene rundt jusstudiet er optimale, hvis man ønsker å utdanne noe mer enn saksbehandlingsmaskiner. Både karakterpresset, og det evinnelige fokuset på hva "arbeidsgiver ser etter", kaster alt for lange skygger over studiehverdagen til de aller fleste jusstudenter jeg har snakket med. Det er på tide med en skikkelig kulturendring.

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.