Saksbehandlingsmaskiner

Injuria.no • 20. februar 2018

Skrevet av Vebjørn Wold, medarbeider i Jussbuss.

Samfunnet styres av juss, m en utdanner vi jurister som forstår samfunnet?

Hvorfor bruker staten penger på at folk studerer historie? Hvorfor bruker staten penger på at folk studerer filosofi?  Humaniorastudenter  opplever gang på gang å bli konfrontert med spørsmål om de studerer noe matnyttig. Som jusstudent har jeg aldri opplevd å få dette spørsmålet. Jurister er sterkt etterspurt av både offentlige og private arbeidsgivere, og vi antas derfor å være matnyttige. Men kanskje hadde vi hatt godt av å bli tvunget til å forsvare jusstudiets eksistens i ny og ne. For hvilken tjeneste gjør vi egentlig samfunnet ved å utdanne jurister?

For å svare på det, må vi spørre: hvorfor har vi rett og juss? Rettsteoretikere tar som regel utgangpunkt i at rettens oppgave er å skape  normativ forutberegnelighet . Dette er på mange vis en kjedeligere måte å fremstille gammel politisk teori på – retten løfter oss ut av naturtilstanden der orden er basert på fysisk makt, og danner en ny, regelstyrt samfunnsorden.  Juss  er læren om hvordan man identifiserer disse reglene. I en rettstat er det et grunnpremiss at disse reglene er like bindende for alle. De skal ikke nødvendigvis behandle alle likt, men ingen skal være noe mer eller mindre bundet av det reglene sier. 

Det virker som det er bred enighet om at god rettshjelp styrker din reelle rettsstilling, og at god rettshjelp er lettere tilgjengelig for deg som har god økonomi. Så lenge vi har et marked som omsetter juridiske tjenester, og det er en betydelig sammenheng mellom hvor mye penger du kan bruke på rettshjelp og hvor sterk din rettsstilling er, har retten et stort problem. Da later den som den opphever en orden basert på fysisk makt med en orden basert på rett, mens den egentlig bare oppretter en ny orden basert på  økonomisk  makt. Jussen, så lenge den forstås som en ren handelsvare, er simpelthen på kollisjonskurs med sitt eget eksistensgrunnlag.  

Jussbuss er en studentdrevet rettshjelpsorganisasjon, som tilbyr gratis rettshjelp til vanskeligstilte. De menneskene vi forsøker å hjelpe til daglig, kjenner jussens indre selvmotsigelser på kroppen. De er levende bevis på at jussen ikke har oppfylt sitt ideal, at rettssikkerhet ikke betyr det samme for alle mennesker. Det kan være en fattig barnefamilie som ikke får mulighet til å påberope seg sitt utkastelsesvern når utleier vil ha inn mer innbringende leietakere. Det kan være flyktninger som ikke blir gjenforent med sine kjære  fordi de ikke får rettshjelp. Det kan være lavtlønnede arbeidstakere som ikke får sine sårt tiltrengte sykepenger.

Hvis man er enig i at denne ulikheten i tilgang på rettsmidler er et alvorlig problem, må man spørre seg selv: hvordan kan vi hindre at jussen blir en ren handelsvare, der tilgangen på rettsikkerhet bestemmes av størrelsen på lommeboken? 

For det første kan vi forsøke å gjøre de økonomiske forskjellene i samfunnet minst mulig. For det andre kan vi  gi  god rettshjelp så billig som mulig, blant annet gjennom en raus offentlig ordning for fri rettshjelp. For det tredje kan vi sørge for at juristene selv er bevisste på sin egen plass i alt dette. Og det er dette tredje poenget som er særlig interessant for ansatte og studenter ved de juridiske fakultetene. 

Morgendagens jurister må gjennom sin utdanning få verktøyene til å gjøre seg opp en kvalifisert mening om hvilke interesser de skal jobbe for når de skal praktisere juss ute i samfunnet. Vi må sørge for at de juridiske fakultetene utdanner jurister som besitter evnen til kritisk tenkning og en viss grad av innsikt i rettshistorie, rettsfilosofi og større samfunnsprosesser. 

Når man kaster et blikk på studieplanene til de juridiske fakultetene i Norge, ser man at mange slike "dannelsesfag" er gjort til en del av studieplanene. Fakultetene forsøker etter beste evne å inkorporere disse perspektivene i utdanningen, det kan det ikke være tvil om. Det gis obligatorisk undervisning i etikk og eksamener i rettshistorie. Men spørsmålet er om det setter noe spor i studentene som utdannes. 

Det hjelper jo ikke å forelese om disse tingene hvis ingen hører etter. Det hjelper ikke å ha eksamen i rettshistorie og etikk hvis ingen bryr seg om karakterene i fagene. Alle signalene vi får fra arbeidslivet sier: "prioriter karakterer", "prioriter praktikum", "prioriter fag vi kan bruke deg til". De sier ikke "les på det som underbygger jussens sosiale funksjon og teoretiske integritet".

Studenter har nemlig en lei tendens til å lese på det som gir avkastning. Uavhengig av om du ønsker å jobbe i offentlig eller privat sektor, så ønsker du å være attraktiv på arbeidsmarkedet.

Advokatfirmaene spiller en særlig rolle her. De er den mest synlige potensielle arbeidsgiveren på de juridiske fakultetene, samtidig som de er en viktig aktør i det rettssamfunnet jussen studerer. Advokatvirksomhet er en helt legitim måte å tjene penger på, men de store advokatfirmaene har av naturlige grunner interesse av å framstille juss som nettopp en ren  handelsvare. Business-skolene verden over nektet å se farene ved de giftige lånene som veltet verdensøkonomien i 2009, fordi de hadde tette bånd til selskaper som tjente seg rike på den økonomiske teorien de støttet. Den samme dynamikken kan oppstå hvis advokatfirmaenes tilstedeværelse på fakultetene gjør samfunnskritiske rettsteorier mindre populære. De aktørene som tjener på at juss sees på som en ren handelsvare, er overalt på campus. De som taper på det, ser man sjelden. 

Det er derfor etter mitt syn ikke sikkert at rammene rundt jusstudiet er optimale, hvis man ønsker å utdanne noe mer enn saksbehandlingsmaskiner. Både karakterpresset, og det evinnelige fokuset på hva "arbeidsgiver ser etter", kaster alt for lange skygger over studiehverdagen til de aller fleste jusstudenter jeg har snakket med. Det er på tide med en skikkelig kulturendring.

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Lex Promille

Av Siggen og Begeret • 1. mai 2026
Akkurat som med Snusboks-leken skal du sende en gjenstand (helst Norges Lover) til den påstanden resonerer best med. Drikk hver gang du får den, eller når rimet slapper for hardt. Splash er selvfølgelig oblig!

Why is it important to strengthen local aid organisations?

Av By Sabrina Eriksen-Zapata, Josefine Gløersen and Hilda Sønderland Lundanes - ELSA Bergen, Academic Activities Research Group (2025-2026) • 23. april 2026
Last year’s Rafto Prize was awarded to Emergency Response Rooms of Sudan (ERRs) for their humanitarian work in the Sudanese civil war. As conflict continues to devastate the country and displace millions, ERR has played a vital role as a local humanitarian organisation. The organisation is community-driven and focuses on empowering the local community, which was one of the reasons why they were awarded the Rafto Prize1. The recognition of ERR raises questions on how local humanitarian organisations compare to international organisations in terms of efficiency, capacity and long-term sustainability. Efficiency and Structure International organisations will, to a larger degree, use international staff. However, in some cases they will employ and use staff from the country in crisis, in which they will be able to deploy their local understanding in the situation2. In the cases where international organisations do not use local staff to a great extent, there are undoubtedly several benefits of using local aid organisations instead. When comparing the efficiency and structure of humanitarian organisations, clear differences appear between local and international actors. Local actors have more cultural and contextual knowledge which allows them to use other approaches than international organisations. The Building Resilient Communities in Somalia (BRCiS) consortium included Somali local expertise, and thus was able to tailor the aid based on what the affected people actually needed.3 While the methods of the local actors are tailored to the specific context, international organisations often use standardised operating procedures. These procedures often prove efficient at the time of crises but can also provide a risk for unintended harm arising from the lack of understanding of local customs. International and local humanitarian aid organisations are also different in the way they are structured. The local organisations often have a vertical structure which might make it easier for them to adapt to sudden changes compared to organisations with hierarchical structures which are less flexible. Since local actors are already present in the affected area, they are able to respond quickly to sudden escalations in a current crisis. For example, ERR was based on community-led activities existing prior to the Sudanese war, which allowed them to establish immediately after the outbreak of the war.4 Because they were not dependent on foreign staff, they were able to mobilize quickly by using resources from local networks. By contrast, international organisations will to a large degree depend on international staff who have to be transported to the conflict-affected area. During the typhoon in the Philippines in 2013, the local NGOs had a more efficient first response because they were already present in the area.5 For international organisations, decisions have to pass through more levels of approval before international staff can be deployed, making it harder to be present when the crisis first emerges. International organisations may also struggle to enter the conflict-affected area because of restrictions and safety concerns while local actors have a more immediate access. Funding and legitimacy The local and international aid organizations also differ when it comes to accessing donors and funding, and areas where help is needed. The local organizations may not be well known outside of their area. This could impact their funding, as those who are willing to donate may not know of their work, or know who to trust. From the donors' point of view, it is difficult to trust that their money is going to the right causes when they have limited knowledge of the area and the different local organizations. This makes it more likely that they will choose to donate to the international organizations they know and trust. The access to donors is a great advantage for the international organizations. On the other hand, some studies suggest that local organizations might use their funding more efficiently. In 2024, The Share Trust and Refugees International in cooperation with Center for Disaster Philanthropy (CDP) published a study which showed that the local intermediaries were 15.5% more cost-efficient than the international ones in Ukraine. The study found that the UNOCHA Country Based Pooled Fund saved about $ 5.5 million in just one year.6 While the funding showed to be more efficient when going to the local actors in Ukraine this may not necessarily be the case elsewhere. In other areas the local actors will have widely different degrees of organization, and it will be difficult to predict how effective the funding will be. The funding of the organizations also shape the access they have to areas where aid is needed. This is clear when you look at the difference between MSF Doctors Without Borders and the Red Cross. MSF is based on private donations as a way to protect their independence. 7 This funding strategy also allows them to not be associated with a country’s policy, which ensures their access to multiple areas other organizations do not have access to. While they gain access by staying independent with their funding, MSF is vocal about their experiences in the areas they work. This can both be a hindrance and a benefit, depending on whether the people in power wish to be in the spotlight or not. The Red Cross on the other hand relies heavily on financial contributions from states. However, their long-term humanitarian commitment to the principle of neutrality has provided the Red Cross access to conflict areas where other international humanitarian organisations were denied access due to them publicly reporting war crimes and violations they witnessed. For instance, MSF were denied access to Darfur for publicly reporting the rape of over 500 women by soldiers, whilst the Red Cross were able to remain due to their principle of remaining silent and not reporting violations that they witnessed.8 By funding the local actors, one can circumvent the problem altogether. The local actors will have access to the area no matter where they get their funding from or what they publish about the crisis since they are already there. All in all, the funding of local actors is shown to be positive. However, at the same time they lack the legitimacy and the resources that the international aid organizations have. Empowering the affected people Scholars have also pointed out how local organisations can create a sense of ownership and empowerment in a time of crisis and war. Including the local population in humanitarian aid can help the affected people of the crisis feel a sense of control in a time of despair and hopelessness. Using local staff and collecting them together to work on infrastructural projects, or on the distribution of water, food and medicine can also create a sense of solidarity and cohesion which is incredibly important in times of war. Scholars have even suggested that creating such a space where the affected population collaborate together on their common humanity can even facilitate the discussion of peace and negotiation further down the road.9 Strengthening local organisations will also provide a more sustainable dynamic in later crises as the people can transfer knowledge, dynamics and infrastructure they have built. For instance, the BRIGHTLY consortium, combined the strengths of international aid organisations with national Yemeni organisations to empower and strengthen the local community. It put the decision-making processes in the hands of the local community which paved the way for mentoring and training.10 Not only is this empowering on a psychological level, but it is also extremely sustainable in the long-term. Therefore, this article does not intend to diminish the importance of international aid organisations. On the contrary, international aid organisations have been vital in securing life for centuries. However, as this article mentions, and seen through ERR’s hard work in Sudan, strengthening local organisations can provide aid relief in a sustainable and efficient manner, in addition to empowering the affected population in a time of crisis.