Når alle blir invitert

Injuria.no • 10. november 2019

Tekst og foto: Eline Sandnes Fosse 

JSUs kampanje, #inviterenekstra, inspirerte mange. Ingvild Hardal, Thora Standal Aarrestad, Tale Øfsthus Goksøyr, Edvard Jonberg og Maria Smith tok det et steg lengre: De inviterte alle.

Det siste året har det før eksamen dukket opp en ny type innlegg på gruppen «Rettsvitenskap, Universitetet i Bergen» på facebook. Åpent, for nesten 3.000 medlemmer, har jusstudenter invitert resten av studentmassen hjem eller ut.

– Man vet jo at mange føler på ensomhet. Jeg ønsket å gjøre noe med dette, og hadde et håp om at det kunne bli en vanlig greie – at folk ville ønske å gjøre det samme, og ikke minst at folk ville velge å komme. I tillegg syntes jeg det var fint å bli kjent med nye folk, forteller Goksøyr, som inviterte åpent til eksamensvors forrige høst.

Dagen før eksamen i forvaltningsrett samme skoleår gjorde Hardal det samme.

– Da jeg begynte på jussen ble jeg møtt av #inviterenekstra-kampanjen. Selv om man alltid er klar over at det er noen rundt en som ikke alltid har noen å gå til, gjorde nok kampanjen meg ekstra oppmerksom på det. Jeg så på den første ordentlige eksamensfesten som en fin mulighet til å fylle opp leiligheten med de jeg studerte med. Håpet var at folk som ikke hadde noen å gå til, og som kanskje ikke tør å ta det skrittet selv, ville benytte seg av muligheten ved å få en invitasjon, sier hun.

I det siste leseinnspurt ble lagt ned før sommeren, inviterte Arrestad til øl på Hectors og Jonberg til biljardspilling.

– Å skrive i gruppen var en måte å sørge for at alle som potensielt kunne være interesserte i å ha noe å gjøre etter eksamen ble levert, hadde mulighet til det, sier Aarestad.

Da Smith denne høsten planlagte eksamensvors med vennegjengen, hadde hun plass til noen ekstra.

– Jeg tenkte det hadde vært hyggelig å legge ut en slik melding siden jeg uansett hadde plass til flere. Jeg tenkte også at det kunne være fint å gjøre det i starten av året slik at det nye kullet ser at det er noe man kan gjøre, forteller hun.

Bekreftende respons

Responsen fra medstudentene var enorm, i alle fall digitalt.

– Man opplever en veldig positiv respons i gruppen, men i praksis viser det seg at det er færre som kommer, forteller Jonberg.

– Den enorme responsen viser jo at folk synes dette er en veldig positiv ting. Og så får vi håpe at grunnen til at ikke like mange kommer, er at de fleste har en plass å gå. Men det har absolutt kommet folk, noe som er veldig hyggelig, sier Aarrestad.

For mange kan det være et stort steg å sende melding og spørre om å få komme, selv etter å ha blitt invitert, tror Hardal.

– Mange er nok litt redde for å innrømme at de føler seg ensomme. Ved å dra på et slikt vors, kan det føles bekreftende overfor seg selv for at man ikke har så mange venner. Noen er kanskje i tillegg redde for hva andre skal tenke. Det er trist, og noe man ikke bør trenge å tenke på. Folkene man møter tenker mye mindre på det enn man kanskje tror, og syns jo heller bare at det er kjempehyggelig å møte nye mennesker, sier hun.

– Kanskje føler man at man utleverer seg litt, og at det kan være sårbart og skummelt. Det burde ikke være skambelagt, men kan kanskje oppleves slik, legger Aarrestad til.

– Vanskelig å se alle

Jonberg har selv følt på hvordan det er å ikke alltid ha noen å være med.

– Det er ikke en hyggelig posisjon å sitte i. Man ser at folk rundt en kanskje til og med har flere vors å velge mellom. Da begynner man fort å lure på hva man har gjort feil, og blir redd for å være påtrengende. Usikkerheten kan fort føre til en ond sirkel, selv om spekuleringen ikke stemmer med virkeligheten.

Da Jonberg selv inviterte åpent til biljardspilling, satt han med et ønske om å gjøre noe for at andre havner i samme posisjon.

– Jeg ville gi andre en mulighet til å være med på noe, i stedet for å sitte hjemme alene etter det som allerede har vært en tøff eksamensperiode, sier han.

Selv om man er bevisst på at ensomheten eksisterer, kan den være vanskelig å få øye på, tror studentene.

– Det er vanskelig å få til og se alle. Hadde man vært en klasse på førti studenter, hadde man lettere sett hvem som var alene. På større kull er det lettere å trekke seg unna, og vanskeligere å se hverandre, sier Aarrestad.

– Og de man ser mest av, er kanskje de som allerede har mange, ikke de som er alene, legger Goksøyr til.

– Alle har ansvar for hverandre

At påvirkningskraften til studentene er stor, er de ikke i tvil om.

– Det er jo ingen andre som har den samme innvirkningen på studentenes trivsel som oss studenter selv. Det er vi som enten inkluderer folk eller ikke gjør det, mener Goksøyr.

– Det er vi som lager studiehverdagen til hverandre og oss selv. Den blir det vi gjør den til, sier Jonberg.

Om man ønsker å gjøre noe for å gjøre studiehverdagen bedre, er noe av det viktigste å se hverandre, tror Hardal.

– Det er de små tingene som hjelper. Man sitter gjerne på den samme lesesalen med de samme studentene hver dag, uten egentlig å snakke så mye med dem. Det er viktig å smile, si «hei», og slå av en prat med de rundt seg. Om man etter hvert forstår at ikke alle er så inkludert i studentmiljøet, må man ta ansvar. Alle har et ansvar for hverandre. Det viktigste man kan gjøre er å holde øynene åpne. Det kan vi bli enda bedre på, sier hun.

– Er vi flinke nok til å inkludere hverandre?

– Flinke nok? Langt ifra. Men vi ser absolutt en positiv utvikling. Nå begynner #inviterenekstra virkelig å bli tatt på alvor, mener Jonberg.

Steg i riktig retning

Uavhengig av hvor mange som tar steget og kommer, er initiativene med på å skape en positiv trend, mener Smith.

– Det gjør det kanskje enklere for andre å invitere neste gang. Vi har stor påvirkningskraft, og å invitere en ekstra kan ha så mye å si for den ene personen i lang tid fremover. Jeg tror og håper at folk har lyst til å være en del av et inkluderende miljø, sier hun.

– Vi beveger oss i riktig retning. Det viktige er å klare og få det til å bli ikke bare en trend, men en stabil vane. I tillegg håper jeg at alle som vurderer å sende en melding og bli med, griper den muligheten, sier Aarrestad.

– Det er så viktig, selv om det kan virke skummelt. Om man først tar det steget, vil man oppdage at alle opplever det som veldig hyggelig at man kommer, og i ettertid sette så utrolig stor pris på at man gjorde det. Det er veldig fint å se at flere og flere inviterer. Da kan vi få til en utrolig positiv utvikling og bære dette ansvaret sammen, sier Hardal.

 

Av Christine Egebakken 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?
Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen 26. juni 2025
The discussion regarding authorities’ power to rename and acquire landmarks has gained severe relevance in 2025. Politicians around the world have mentioned unilateral interest in changing internationally recognized landmarks and to acquire new territories in foreign countries through financial transactions, as a way of territorial expansion and political power. This article will explain the political and legal scenario surrounding these allegations and exemplify the discussion by analyzing the cases of The Gulf of Mexico and Greenland. The naming of a landmark obeys international regulations and national law. International instruments like The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS, 1982) and The International Hydrographic Organization Conventions, regulate the naming of maritime bodies. At a national level, countries have agencies with internal protocols and guidelines that must be followed to modify landmark names to respect historical, linguistic and cultural factors. The naming of landmarks has had a political use throughout history, to either promote or oppress a population. This oppression can occur at a national level, with indigenous populations hindering their agency, or at an international level, questioning the sovereignty of other states. In 2025, the Trump Administration renamed the ‘Gulf of Mexico’ as the ‘Gulf of America’. However, international treaties, including the International Boundary Treaty (1970) and The Cartagena Convention (1983), recognize the original name. While the U.S. can internally change it, an official international change requires treaty renegotiation or the use of dispute resolution mechanisms. Notwithstanding that an internal change in the U.S. does not affect international regulations, it influences the world for two reasons. First, U.S. tech owners, through digital tools, can shape public recognition of landmarks. Second, renaming a landmark of another country hinders sovereignty and deepens the global north-south divide. This shift gives the global north control over international conventions. For instance, some international companies have stated they will use the name ‘Gulf of America’ instead of ‘Gulf of Mexico’ to presumably avoid sanctions from the Trump Administration. Shifting to Greenland, the island has a long history of foreign control. It was a Danish colony until 1953, when Greenland entered the Danish ‘Rigsfællesskab’. Since the UN was founded, there has been a focus to end colonization. According to Chapter XI in the UN Charter of 1945, colonizing nations had to annually report on the conditions in their colonies. This applied to Denmark, but when Denmark changed their Constitution in 1953, Greeland’s status changed from colony to county. The inclusion was accepted by the UN on the basis that Greenland had decided independently. Still, controversy has arisen around Greenland´s actual consent. The Greenlandic Council approved, but no referendum was held. Due to the status change, Denmark no longer had to report to the UN. In Danish and Greenlandic political society, it has been questioned if there was a significant change after Greenland entered the Danish federal community, or if the constitutional change was merely a loophole to evade UN-reporting, making Greenland a ‘modern’ form of colony. However, Greenland has gained full self-governance in internal matters since 1953 but is still heavily dependent on Denmark. Donald Trump stated in his second presidential term that owning Greenland is “an absolute necessity”, and that he would not rule out using military or economic coercion to gain Greenland. Trump wants Greenland both for its huge potential for mining natural resources as well as the tactical military positioning the island poses. The question is whether there is a legal opportunity for Trump to acquire Greenland. The Danish government opposes the idea of Greenland being bought. And even if Denmark agreed to the purchase, a consent from the Greenlanders is likely needed in light of their right to self-determination. The right to self-determination is a new age development, mentioned in both the UN charter and in the first article of the UN human rights Covenants. A consent from both the Danish government and Greenlandic people will likely never happen. As a part of the self-rule law of 2009 § 21, Greenland can declare full independence by an approved referendum among the Greenlandic People and Danish parliament. Even though the Greenlandic government seems uninterested today, Greenland could legally join the U.S. of its own will, though it must first become independent. In brief, this text shows that renaming and acquiring landmarks, something many think belongs to the colonial past, still has relevance today. Stronger adherence to international frameworks is needed to avoid unilateral actions that hinder global stability.