Når alle blir invitert

Tekst og foto: Eline Sandnes Fosse 

JSUs kampanje, #inviterenekstra, inspirerte mange. Ingvild Hardal, Thora Standal Aarrestad, Tale Øfsthus Goksøyr, Edvard Jonberg og Maria Smith tok det et steg lengre: De inviterte alle.

Det siste året har det før eksamen dukket opp en ny type innlegg på gruppen «Rettsvitenskap, Universitetet i Bergen» på facebook. Åpent, for nesten 3.000 medlemmer, har jusstudenter invitert resten av studentmassen hjem eller ut.

– Man vet jo at mange føler på ensomhet. Jeg ønsket å gjøre noe med dette, og hadde et håp om at det kunne bli en vanlig greie – at folk ville ønske å gjøre det samme, og ikke minst at folk ville velge å komme. I tillegg syntes jeg det var fint å bli kjent med nye folk, forteller Goksøyr, som inviterte åpent til eksamensvors forrige høst.

Dagen før eksamen i forvaltningsrett samme skoleår gjorde Hardal det samme.

– Da jeg begynte på jussen ble jeg møtt av #inviterenekstra-kampanjen. Selv om man alltid er klar over at det er noen rundt en som ikke alltid har noen å gå til, gjorde nok kampanjen meg ekstra oppmerksom på det. Jeg så på den første ordentlige eksamensfesten som en fin mulighet til å fylle opp leiligheten med de jeg studerte med. Håpet var at folk som ikke hadde noen å gå til, og som kanskje ikke tør å ta det skrittet selv, ville benytte seg av muligheten ved å få en invitasjon, sier hun.

I det siste leseinnspurt ble lagt ned før sommeren, inviterte Arrestad til øl på Hectors og Jonberg til biljardspilling.

– Å skrive i gruppen var en måte å sørge for at alle som potensielt kunne være interesserte i å ha noe å gjøre etter eksamen ble levert, hadde mulighet til det, sier Aarestad.

Da Smith denne høsten planlagte eksamensvors med vennegjengen, hadde hun plass til noen ekstra.

– Jeg tenkte det hadde vært hyggelig å legge ut en slik melding siden jeg uansett hadde plass til flere. Jeg tenkte også at det kunne være fint å gjøre det i starten av året slik at det nye kullet ser at det er noe man kan gjøre, forteller hun.

Bekreftende respons

Responsen fra medstudentene var enorm, i alle fall digitalt.

– Man opplever en veldig positiv respons i gruppen, men i praksis viser det seg at det er færre som kommer, forteller Jonberg.

– Den enorme responsen viser jo at folk synes dette er en veldig positiv ting. Og så får vi håpe at grunnen til at ikke like mange kommer, er at de fleste har en plass å gå. Men det har absolutt kommet folk, noe som er veldig hyggelig, sier Aarrestad.

For mange kan det være et stort steg å sende melding og spørre om å få komme, selv etter å ha blitt invitert, tror Hardal.

– Mange er nok litt redde for å innrømme at de føler seg ensomme. Ved å dra på et slikt vors, kan det føles bekreftende overfor seg selv for at man ikke har så mange venner. Noen er kanskje i tillegg redde for hva andre skal tenke. Det er trist, og noe man ikke bør trenge å tenke på. Folkene man møter tenker mye mindre på det enn man kanskje tror, og syns jo heller bare at det er kjempehyggelig å møte nye mennesker, sier hun.

– Kanskje føler man at man utleverer seg litt, og at det kan være sårbart og skummelt. Det burde ikke være skambelagt, men kan kanskje oppleves slik, legger Aarrestad til.

– Vanskelig å se alle

Jonberg har selv følt på hvordan det er å ikke alltid ha noen å være med.

– Det er ikke en hyggelig posisjon å sitte i. Man ser at folk rundt en kanskje til og med har flere vors å velge mellom. Da begynner man fort å lure på hva man har gjort feil, og blir redd for å være påtrengende. Usikkerheten kan fort føre til en ond sirkel, selv om spekuleringen ikke stemmer med virkeligheten.

Da Jonberg selv inviterte åpent til biljardspilling, satt han med et ønske om å gjøre noe for at andre havner i samme posisjon.

– Jeg ville gi andre en mulighet til å være med på noe, i stedet for å sitte hjemme alene etter det som allerede har vært en tøff eksamensperiode, sier han.

Selv om man er bevisst på at ensomheten eksisterer, kan den være vanskelig å få øye på, tror studentene.

– Det er vanskelig å få til og se alle. Hadde man vært en klasse på førti studenter, hadde man lettere sett hvem som var alene. På større kull er det lettere å trekke seg unna, og vanskeligere å se hverandre, sier Aarrestad.

– Og de man ser mest av, er kanskje de som allerede har mange, ikke de som er alene, legger Goksøyr til.

– Alle har ansvar for hverandre

At påvirkningskraften til studentene er stor, er de ikke i tvil om.

– Det er jo ingen andre som har den samme innvirkningen på studentenes trivsel som oss studenter selv. Det er vi som enten inkluderer folk eller ikke gjør det, mener Goksøyr.

– Det er vi som lager studiehverdagen til hverandre og oss selv. Den blir det vi gjør den til, sier Jonberg.

Om man ønsker å gjøre noe for å gjøre studiehverdagen bedre, er noe av det viktigste å se hverandre, tror Hardal.

– Det er de små tingene som hjelper. Man sitter gjerne på den samme lesesalen med de samme studentene hver dag, uten egentlig å snakke så mye med dem. Det er viktig å smile, si «hei», og slå av en prat med de rundt seg. Om man etter hvert forstår at ikke alle er så inkludert i studentmiljøet, må man ta ansvar. Alle har et ansvar for hverandre. Det viktigste man kan gjøre er å holde øynene åpne. Det kan vi bli enda bedre på, sier hun.

– Er vi flinke nok til å inkludere hverandre?

– Flinke nok? Langt ifra. Men vi ser absolutt en positiv utvikling. Nå begynner #inviterenekstra virkelig å bli tatt på alvor, mener Jonberg.

Steg i riktig retning

Uavhengig av hvor mange som tar steget og kommer, er initiativene med på å skape en positiv trend, mener Smith.

– Det gjør det kanskje enklere for andre å invitere neste gang. Vi har stor påvirkningskraft, og å invitere en ekstra kan ha så mye å si for den ene personen i lang tid fremover. Jeg tror og håper at folk har lyst til å være en del av et inkluderende miljø, sier hun.

– Vi beveger oss i riktig retning. Det viktige er å klare og få det til å bli ikke bare en trend, men en stabil vane. I tillegg håper jeg at alle som vurderer å sende en melding og bli med, griper den muligheten, sier Aarrestad.

– Det er så viktig, selv om det kan virke skummelt. Om man først tar det steget, vil man oppdage at alle opplever det som veldig hyggelig at man kommer, og i ettertid sette så utrolig stor pris på at man gjorde det. Det er veldig fint å se at flere og flere inviterer. Da kan vi få til en utrolig positiv utvikling og bære dette ansvaret sammen, sier Hardal.