Færre karakterer kan gi flere muligheter

Injuria.no • 10. november 2019

Tekst og foto: Carl Victor Waldenstrøm

Årets nye studenter på Dragefjellet kommer til å ha et ganske annerledes andre semester enn tidligere kull. På første studieår vil det kun bli delt ut bokstavkarakterer i to fag: Ex.Phil. og Arve- og familierett. Ordningen har fått blandet mottakelse, og fortjener derfor en nærmere kikk.

Tre færre fag med karakterer

Andreas Myrseth Kolstad sitter i JSU og er en av tre studenter i Fakultetsstyret, det øverste organet på fakultetet. Kolstad har også, som del av Studieutvalget, vært med på prosessen som ledet frem til å fjerne de fleste karakterene på første studieår. Han forteller litt om bakgrunnen for, og effektene av, dette vedtaket.

— Ordningen for første kull innebærer at vi bytter ut bokstavskalaen for karakterer i de tre første fagene, Forvaltningsrett I, Kontraktsrett I og juridisk metode, med bestått/ikke bestått. Det er kun vurderingsuttrykket som blir endret, og fagene er ellers de samme.

Ordningen gjelder for de studentene som går på første kull nå, og for de som starter neste høst. Etter det er det litt mer usikkert hvordan det blir, ettersom studiereformen ved fakultetet er planlagt å tre i kraft da. Kolstad forklarer at dette innebærer en videreføring av at første semester blir karakterfritt

— Andre semester er i utgangspunktet ikke planlagt å være det. Dette blir med andre ord en slags overgangsordning og utprøving av hvordan det fungerer.

En effekt av dette er at Arve- og familierett, som har karakter nå, ikke kommer til å ha det etter studiereformen.

Ikke vanskeligere å bestå

— Et stort spørsmål mange stiller knyttet til godkjent/ikke godkjent er hvor terskelen ligger for å bestå. Kan du si noe om dette?

— Det kan jeg ikke, for det er ikke noe fakultetsstyret har bestemt, og fakultetet har ikke tatt stilling til det. Karakterskalaen er lagt opp slik at hvis du har fått en E har du lært alt du skal og dermed oppfylt de faglige minstekravene. Hvis terskelen skal ligge et annet sted med godkjent/ikke godkjent så må det være fordi man endrer læringsutbyttebeskrivelsen slik at det kreves mer for å bestå. Det kan det være at man skal gjøre, men det blir ikke snakk om noen stor endring. Forhåpentligvis skal like mange bestå, men det kan hende terskelen må noe opp for å være et insentiv til å jobbe like hardt med faget som tidligere, sier han..

På tross av dette tror ikke Kolstad at læringsutbyttet vil ta skade av at det ikke settes karakterer.

— For det første er dette fag som kommer opp igjen senere. Vi håper at hvis vi kommuniserer klart til studentene at dette blir viktigere vil dette demme opp for mye av problemet som kunne oppstått. Jeg synes også det er et poeng å vri studiet mer mot grunnleggende metode på første studieår. Hvis resultatet blir mindre fokus på materielle regler i de første fagene og mer på juridisk metode ser jeg på det som en god ting. Litt av hensikten er at studentene i større grad skal se de store linjene.

Skal redusere karakterpresset

Kolstad sier at ordningen med godkjent/ikke godkjent også er ment å redusere det store karakterpresset som finnes på fakultetet.

— I forlengelsen av det er det snakk om å redusere antall gjentak. Dette er fordi gjentak er dyrt for fakultetet, og fordi det å jobbe med flere fag parallelt på andre året ikke er heldig når man burde fokusere på det studieåret man er på. Det er også urettferdig for førstekullstudentene å bli målt opp mot studenter som har studert juss mye lengre enn dem selv, spesielt ettersom forskjellen er større her enn på noe annet tidspunkt i løpet av studiet.

— Enkelte har vært bekymret for at denne ordningen legger for stort press på karakteren i Arve- og familierett. Tror du dette er tilfellet?

— Det er slett ikke utenkelig, men vi håper at dette ikke skjer. Det er imidlertid ikke sånn at siste fag er første gang man blir vurdert i det hele tatt. En del av overgangen er at alle skal få skriftlig begrunnelse på sensuren, slik at man har en ide om hvor i landskapet man ligger. Man får også tilbakemeldinger på obliger og arbeidsgrupper. Det blir opp til de emneansvarlige i hvert enkelt fag å velge hva sensorene skal skrive i begrunnelsene, for eksempel om de skal angi hvilket sjikt kandidaten er i.

Behov for oppfølging

I arbeidet med denne utgaven utførte Injuria en spørreundersøkelse blant studentene på Dragefjellet. Her sa kun 42% at de tror ordningen med godkjent/ikke godkjent vil bidra til å redusere karakterpresset. Kolstad mener ikke dette betyr at ordningen vil bli uten effekt.

- Det sier meg at det er mange som mener det motsatte. Det er ikke alltid det studentene sier de ønsker seg samsvarer med hva som er best i et pedagogisk perspektiv. Når det er sagt er det viktig å understreke at det ikke var JSU sitt forslag å innføre denne ordningen, og det hadde nok blitt gjennomført uansett hvordan JSU stemte. Vi har gitt klart uttrykk for at vi mener fakultetet må følge opp at ordningen har den ønskede virkningen, og hvis den ikke har det kommer vi til å be fakultetet om å gjeninnføre karakterene. Dette er fakultetet innforstått med, sier han

Kolstad trekker også frem at det vil være positivt om dette bidrar til å bedre det sosiale miljøet ved at studentene tar seg mer tid til andre ting enn skolearbeid.

— Hva tror du dette kommer til å gjøre for ansettelsesprosesser for eksempel i forbindelse med traineeships eller arbeidsgruppelederstillinger?

—Det har den effekten at man har få karakterer å vise til tidlig i studiet, noe som gjør at vekten av karakterene som har noe å si blir skjøvet oppover i studiet. Isolert sett er dette bra, ettersom det sier mer om hva studentene kan når de søker. Det kan dessverre også føre til at studentene stiller større krav til seg selv og hverandre om å prestere i Arve- og familierett og på andre studieår. Dette er jo i så fall ikke bra. Dette er noe vi må følge opp og se om det fungerer etter hensikten, sier han.

Kolstad merker seg at det er et flertall i undersøkelsen til Injuria som mener at fakultetet ikke burde ta hensyn til om ordningen er nyttig eller ikke for arbeidslivet.

— Det synes jeg er veldig bra, for det viser at studentene tenker på sensur litt på samme måte som fakultetet gjør: Det er en kontroll av om studentene er faglig forsvarlig utlært, ikke et verktøy for ansettelser. Jeg synes dette er helt riktig innstilling, i hvert fall på de første studieårene.

Næringslivet ser behov for endring

— Ole Henrik Wille, partner i Wikborg Rein, har uttalt at den eneste måten å få arbeidsgivere til å ikke se på karakterer er å ikke ha dem. Han sa på en debatt i Oslo at man bør fjerne karakterer starten av studiet. Enkelte mener at man bør fjerne karakterene de første to årene. Hva tenker du om dette?

— Hele de to første årene er lengre enn vi har tenkt å gå, men jeg skjønner poenget. Skulle jeg bestemt helt selv hadde jeg vært enig med ham. Personlig kunne jeg gjerne sett for meg en ordning uten karakterer på studiet i det hele tatt, men med delvurderinger innenfor materielle kunnskaper, metodiske ferdigheter og fremstillingsevne, slik at hver eksamen sier noe mer om det man faktisk skal lære. Dette er jo veldig radikalt, men i en ideell verden kunne dette vært fint.

Å gå så langt som å kutte karakterene helt de første to årene kommer ikke JSU til å foreslå med første uten at studentene foreslår det, og ikke fakultetet heller, men ideen er jo ikke dum. Når dette kommer fra næringslivet selv så viser dette at det legges stor vekt på karakterer, men at det finnes folk i næringslivet som er enige i at dette er uheldig.

Kolstad viser til en sak Alf Petter Høgberg skrev i Stud.Jur. Oslo og som henger innrammet på veggen til JSU-kontoret. Poenget til Høgberg var at det har skjedd en utvikling over tid, slik at det blir vanskeligere og vanskeligere å få de øverste karakterene.

— Utfordringen er ikke å få studentene til å prestere bedre ved eksamensbordet, men å realitetesorientere såvel arbeidsgivere som studenter om hva karakterene betyr i 2015, for det er noe ganske annet enn i 1965 og 1995. Det er viktig at arbeidsgiverne er klar over at karakterene henger mye høyere i dag enn det de gjerne gjorde da de selv studerte.  

Ole Henrik Wille sier i intervju med Injuria at han mener ordningen er et godt utgangspunkt.

—  Arbeidsgiverne har for øyeblikket ikke så mange andre holdepunkter for å vurdere kandidatene, så man må nok ha overvekt av karakterer slik studiet er lagt opp nå.

Han sier at det finnes en risiko for at presset blir enda større på å prestere i Arve- og familierett og i starten av andreåret, men er ikke bekymret for dette. Ifølge Wille kommer arbeidsgiver til å se mer på fag senere i studieløpet.

Wille mener at fakultetene kunne blitt enda bedre på å forberede studentene til eksamen.

— Det kunne vært mer undervisning i metode. Videre så har jo også studentene selv et ansvar. Det er jo de som skaper dette presset.

Han sier også at hans firma har god oversikt over utviklingen i studiet og karakterfordelingen, men at det heldigvis også er andre ting som teller enn kun gode karakterer for å få jobb hos dem.

Av Siggen og Begeret 1. mai 2026
Akkurat som med Snusboks-leken skal du sende en gjenstand (helst Norges Lover) til den påstanden resonerer best med. Drikk hver gang du får den, eller når rimet slapper for hardt. Splash er selvfølgelig oblig!
Av By Sabrina Eriksen-Zapata, Josefine Gløersen and Hilda Sønderland Lundanes - ELSA Bergen, Academic Activities Research Group (2025-2026) 23. april 2026
Last year’s Rafto Prize was awarded to Emergency Response Rooms of Sudan (ERRs) for their humanitarian work in the Sudanese civil war. As conflict continues to devastate the country and displace millions, ERR has played a vital role as a local humanitarian organisation. The organisation is community-driven and focuses on empowering the local community, which was one of the reasons why they were awarded the Rafto Prize1. The recognition of ERR raises questions on how local humanitarian organisations compare to international organisations in terms of efficiency, capacity and long-term sustainability. Efficiency and Structure International organisations will, to a larger degree, use international staff. However, in some cases they will employ and use staff from the country in crisis, in which they will be able to deploy their local understanding in the situation2. In the cases where international organisations do not use local staff to a great extent, there are undoubtedly several benefits of using local aid organisations instead. When comparing the efficiency and structure of humanitarian organisations, clear differences appear between local and international actors. Local actors have more cultural and contextual knowledge which allows them to use other approaches than international organisations. The Building Resilient Communities in Somalia (BRCiS) consortium included Somali local expertise, and thus was able to tailor the aid based on what the affected people actually needed.3 While the methods of the local actors are tailored to the specific context, international organisations often use standardised operating procedures. These procedures often prove efficient at the time of crises but can also provide a risk for unintended harm arising from the lack of understanding of local customs. International and local humanitarian aid organisations are also different in the way they are structured. The local organisations often have a vertical structure which might make it easier for them to adapt to sudden changes compared to organisations with hierarchical structures which are less flexible. Since local actors are already present in the affected area, they are able to respond quickly to sudden escalations in a current crisis. For example, ERR was based on community-led activities existing prior to the Sudanese war, which allowed them to establish immediately after the outbreak of the war.4 Because they were not dependent on foreign staff, they were able to mobilize quickly by using resources from local networks. By contrast, international organisations will to a large degree depend on international staff who have to be transported to the conflict-affected area. During the typhoon in the Philippines in 2013, the local NGOs had a more efficient first response because they were already present in the area.5 For international organisations, decisions have to pass through more levels of approval before international staff can be deployed, making it harder to be present when the crisis first emerges. International organisations may also struggle to enter the conflict-affected area because of restrictions and safety concerns while local actors have a more immediate access. Funding and legitimacy The local and international aid organizations also differ when it comes to accessing donors and funding, and areas where help is needed. The local organizations may not be well known outside of their area. This could impact their funding, as those who are willing to donate may not know of their work, or know who to trust. From the donors' point of view, it is difficult to trust that their money is going to the right causes when they have limited knowledge of the area and the different local organizations. This makes it more likely that they will choose to donate to the international organizations they know and trust. The access to donors is a great advantage for the international organizations. On the other hand, some studies suggest that local organizations might use their funding more efficiently. In 2024, The Share Trust and Refugees International in cooperation with Center for Disaster Philanthropy (CDP) published a study which showed that the local intermediaries were 15.5% more cost-efficient than the international ones in Ukraine. The study found that the UNOCHA Country Based Pooled Fund saved about $ 5.5 million in just one year.6 While the funding showed to be more efficient when going to the local actors in Ukraine this may not necessarily be the case elsewhere. In other areas the local actors will have widely different degrees of organization, and it will be difficult to predict how effective the funding will be. The funding of the organizations also shape the access they have to areas where aid is needed. This is clear when you look at the difference between MSF Doctors Without Borders and the Red Cross. MSF is based on private donations as a way to protect their independence. 7 This funding strategy also allows them to not be associated with a country’s policy, which ensures their access to multiple areas other organizations do not have access to. While they gain access by staying independent with their funding, MSF is vocal about their experiences in the areas they work. This can both be a hindrance and a benefit, depending on whether the people in power wish to be in the spotlight or not. The Red Cross on the other hand relies heavily on financial contributions from states. However, their long-term humanitarian commitment to the principle of neutrality has provided the Red Cross access to conflict areas where other international humanitarian organisations were denied access due to them publicly reporting war crimes and violations they witnessed. For instance, MSF were denied access to Darfur for publicly reporting the rape of over 500 women by soldiers, whilst the Red Cross were able to remain due to their principle of remaining silent and not reporting violations that they witnessed.8 By funding the local actors, one can circumvent the problem altogether. The local actors will have access to the area no matter where they get their funding from or what they publish about the crisis since they are already there. All in all, the funding of local actors is shown to be positive. However, at the same time they lack the legitimacy and the resources that the international aid organizations have. Empowering the affected people Scholars have also pointed out how local organisations can create a sense of ownership and empowerment in a time of crisis and war. Including the local population in humanitarian aid can help the affected people of the crisis feel a sense of control in a time of despair and hopelessness. Using local staff and collecting them together to work on infrastructural projects, or on the distribution of water, food and medicine can also create a sense of solidarity and cohesion which is incredibly important in times of war. Scholars have even suggested that creating such a space where the affected population collaborate together on their common humanity can even facilitate the discussion of peace and negotiation further down the road.9 Strengthening local organisations will also provide a more sustainable dynamic in later crises as the people can transfer knowledge, dynamics and infrastructure they have built. For instance, the BRIGHTLY consortium, combined the strengths of international aid organisations with national Yemeni organisations to empower and strengthen the local community. It put the decision-making processes in the hands of the local community which paved the way for mentoring and training.10 Not only is this empowering on a psychological level, but it is also extremely sustainable in the long-term. Therefore, this article does not intend to diminish the importance of international aid organisations. On the contrary, international aid organisations have been vital in securing life for centuries. However, as this article mentions, and seen through ERR’s hard work in Sudan, strengthening local organisations can provide aid relief in a sustainable and efficient manner, in addition to empowering the affected population in a time of crisis.