Færre karakterer kan gi flere muligheter

Injuria.no • 10. november 2019

Tekst og foto: Carl Victor Waldenstrøm

Årets nye studenter på Dragefjellet kommer til å ha et ganske annerledes andre semester enn tidligere kull. På første studieår vil det kun bli delt ut bokstavkarakterer i to fag: Ex.Phil. og Arve- og familierett. Ordningen har fått blandet mottakelse, og fortjener derfor en nærmere kikk.

Tre færre fag med karakterer

Andreas Myrseth Kolstad sitter i JSU og er en av tre studenter i Fakultetsstyret, det øverste organet på fakultetet. Kolstad har også, som del av Studieutvalget, vært med på prosessen som ledet frem til å fjerne de fleste karakterene på første studieår. Han forteller litt om bakgrunnen for, og effektene av, dette vedtaket.

— Ordningen for første kull innebærer at vi bytter ut bokstavskalaen for karakterer i de tre første fagene, Forvaltningsrett I, Kontraktsrett I og juridisk metode, med bestått/ikke bestått. Det er kun vurderingsuttrykket som blir endret, og fagene er ellers de samme.

Ordningen gjelder for de studentene som går på første kull nå, og for de som starter neste høst. Etter det er det litt mer usikkert hvordan det blir, ettersom studiereformen ved fakultetet er planlagt å tre i kraft da. Kolstad forklarer at dette innebærer en videreføring av at første semester blir karakterfritt

— Andre semester er i utgangspunktet ikke planlagt å være det. Dette blir med andre ord en slags overgangsordning og utprøving av hvordan det fungerer.

En effekt av dette er at Arve- og familierett, som har karakter nå, ikke kommer til å ha det etter studiereformen.

Ikke vanskeligere å bestå

— Et stort spørsmål mange stiller knyttet til godkjent/ikke godkjent er hvor terskelen ligger for å bestå. Kan du si noe om dette?

— Det kan jeg ikke, for det er ikke noe fakultetsstyret har bestemt, og fakultetet har ikke tatt stilling til det. Karakterskalaen er lagt opp slik at hvis du har fått en E har du lært alt du skal og dermed oppfylt de faglige minstekravene. Hvis terskelen skal ligge et annet sted med godkjent/ikke godkjent så må det være fordi man endrer læringsutbyttebeskrivelsen slik at det kreves mer for å bestå. Det kan det være at man skal gjøre, men det blir ikke snakk om noen stor endring. Forhåpentligvis skal like mange bestå, men det kan hende terskelen må noe opp for å være et insentiv til å jobbe like hardt med faget som tidligere, sier han..

På tross av dette tror ikke Kolstad at læringsutbyttet vil ta skade av at det ikke settes karakterer.

— For det første er dette fag som kommer opp igjen senere. Vi håper at hvis vi kommuniserer klart til studentene at dette blir viktigere vil dette demme opp for mye av problemet som kunne oppstått. Jeg synes også det er et poeng å vri studiet mer mot grunnleggende metode på første studieår. Hvis resultatet blir mindre fokus på materielle regler i de første fagene og mer på juridisk metode ser jeg på det som en god ting. Litt av hensikten er at studentene i større grad skal se de store linjene.

Skal redusere karakterpresset

Kolstad sier at ordningen med godkjent/ikke godkjent også er ment å redusere det store karakterpresset som finnes på fakultetet.

— I forlengelsen av det er det snakk om å redusere antall gjentak. Dette er fordi gjentak er dyrt for fakultetet, og fordi det å jobbe med flere fag parallelt på andre året ikke er heldig når man burde fokusere på det studieåret man er på. Det er også urettferdig for førstekullstudentene å bli målt opp mot studenter som har studert juss mye lengre enn dem selv, spesielt ettersom forskjellen er større her enn på noe annet tidspunkt i løpet av studiet.

— Enkelte har vært bekymret for at denne ordningen legger for stort press på karakteren i Arve- og familierett. Tror du dette er tilfellet?

— Det er slett ikke utenkelig, men vi håper at dette ikke skjer. Det er imidlertid ikke sånn at siste fag er første gang man blir vurdert i det hele tatt. En del av overgangen er at alle skal få skriftlig begrunnelse på sensuren, slik at man har en ide om hvor i landskapet man ligger. Man får også tilbakemeldinger på obliger og arbeidsgrupper. Det blir opp til de emneansvarlige i hvert enkelt fag å velge hva sensorene skal skrive i begrunnelsene, for eksempel om de skal angi hvilket sjikt kandidaten er i.

Behov for oppfølging

I arbeidet med denne utgaven utførte Injuria en spørreundersøkelse blant studentene på Dragefjellet. Her sa kun 42% at de tror ordningen med godkjent/ikke godkjent vil bidra til å redusere karakterpresset. Kolstad mener ikke dette betyr at ordningen vil bli uten effekt.

- Det sier meg at det er mange som mener det motsatte. Det er ikke alltid det studentene sier de ønsker seg samsvarer med hva som er best i et pedagogisk perspektiv. Når det er sagt er det viktig å understreke at det ikke var JSU sitt forslag å innføre denne ordningen, og det hadde nok blitt gjennomført uansett hvordan JSU stemte. Vi har gitt klart uttrykk for at vi mener fakultetet må følge opp at ordningen har den ønskede virkningen, og hvis den ikke har det kommer vi til å be fakultetet om å gjeninnføre karakterene. Dette er fakultetet innforstått med, sier han

Kolstad trekker også frem at det vil være positivt om dette bidrar til å bedre det sosiale miljøet ved at studentene tar seg mer tid til andre ting enn skolearbeid.

— Hva tror du dette kommer til å gjøre for ansettelsesprosesser for eksempel i forbindelse med traineeships eller arbeidsgruppelederstillinger?

—Det har den effekten at man har få karakterer å vise til tidlig i studiet, noe som gjør at vekten av karakterene som har noe å si blir skjøvet oppover i studiet. Isolert sett er dette bra, ettersom det sier mer om hva studentene kan når de søker. Det kan dessverre også føre til at studentene stiller større krav til seg selv og hverandre om å prestere i Arve- og familierett og på andre studieår. Dette er jo i så fall ikke bra. Dette er noe vi må følge opp og se om det fungerer etter hensikten, sier han.

Kolstad merker seg at det er et flertall i undersøkelsen til Injuria som mener at fakultetet ikke burde ta hensyn til om ordningen er nyttig eller ikke for arbeidslivet.

— Det synes jeg er veldig bra, for det viser at studentene tenker på sensur litt på samme måte som fakultetet gjør: Det er en kontroll av om studentene er faglig forsvarlig utlært, ikke et verktøy for ansettelser. Jeg synes dette er helt riktig innstilling, i hvert fall på de første studieårene.

Næringslivet ser behov for endring

— Ole Henrik Wille, partner i Wikborg Rein, har uttalt at den eneste måten å få arbeidsgivere til å ikke se på karakterer er å ikke ha dem. Han sa på en debatt i Oslo at man bør fjerne karakterer starten av studiet. Enkelte mener at man bør fjerne karakterene de første to årene. Hva tenker du om dette?

— Hele de to første årene er lengre enn vi har tenkt å gå, men jeg skjønner poenget. Skulle jeg bestemt helt selv hadde jeg vært enig med ham. Personlig kunne jeg gjerne sett for meg en ordning uten karakterer på studiet i det hele tatt, men med delvurderinger innenfor materielle kunnskaper, metodiske ferdigheter og fremstillingsevne, slik at hver eksamen sier noe mer om det man faktisk skal lære. Dette er jo veldig radikalt, men i en ideell verden kunne dette vært fint.

Å gå så langt som å kutte karakterene helt de første to årene kommer ikke JSU til å foreslå med første uten at studentene foreslår det, og ikke fakultetet heller, men ideen er jo ikke dum. Når dette kommer fra næringslivet selv så viser dette at det legges stor vekt på karakterer, men at det finnes folk i næringslivet som er enige i at dette er uheldig.

Kolstad viser til en sak Alf Petter Høgberg skrev i Stud.Jur. Oslo og som henger innrammet på veggen til JSU-kontoret. Poenget til Høgberg var at det har skjedd en utvikling over tid, slik at det blir vanskeligere og vanskeligere å få de øverste karakterene.

— Utfordringen er ikke å få studentene til å prestere bedre ved eksamensbordet, men å realitetesorientere såvel arbeidsgivere som studenter om hva karakterene betyr i 2015, for det er noe ganske annet enn i 1965 og 1995. Det er viktig at arbeidsgiverne er klar over at karakterene henger mye høyere i dag enn det de gjerne gjorde da de selv studerte.  

Ole Henrik Wille sier i intervju med Injuria at han mener ordningen er et godt utgangspunkt.

—  Arbeidsgiverne har for øyeblikket ikke så mange andre holdepunkter for å vurdere kandidatene, så man må nok ha overvekt av karakterer slik studiet er lagt opp nå.

Han sier at det finnes en risiko for at presset blir enda større på å prestere i Arve- og familierett og i starten av andreåret, men er ikke bekymret for dette. Ifølge Wille kommer arbeidsgiver til å se mer på fag senere i studieløpet.

Wille mener at fakultetene kunne blitt enda bedre på å forberede studentene til eksamen.

— Det kunne vært mer undervisning i metode. Videre så har jo også studentene selv et ansvar. Det er jo de som skaper dette presset.

Han sier også at hans firma har god oversikt over utviklingen i studiet og karakterfordelingen, men at det heldigvis også er andre ting som teller enn kun gode karakterer for å få jobb hos dem.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.