Færre karakterer kan gi flere muligheter

Injuria.no • 10. november 2019

Tekst og foto: Carl Victor Waldenstrøm

Årets nye studenter på Dragefjellet kommer til å ha et ganske annerledes andre semester enn tidligere kull. På første studieår vil det kun bli delt ut bokstavkarakterer i to fag: Ex.Phil. og Arve- og familierett. Ordningen har fått blandet mottakelse, og fortjener derfor en nærmere kikk.

Tre færre fag med karakterer

Andreas Myrseth Kolstad sitter i JSU og er en av tre studenter i Fakultetsstyret, det øverste organet på fakultetet. Kolstad har også, som del av Studieutvalget, vært med på prosessen som ledet frem til å fjerne de fleste karakterene på første studieår. Han forteller litt om bakgrunnen for, og effektene av, dette vedtaket.

— Ordningen for første kull innebærer at vi bytter ut bokstavskalaen for karakterer i de tre første fagene, Forvaltningsrett I, Kontraktsrett I og juridisk metode, med bestått/ikke bestått. Det er kun vurderingsuttrykket som blir endret, og fagene er ellers de samme.

Ordningen gjelder for de studentene som går på første kull nå, og for de som starter neste høst. Etter det er det litt mer usikkert hvordan det blir, ettersom studiereformen ved fakultetet er planlagt å tre i kraft da. Kolstad forklarer at dette innebærer en videreføring av at første semester blir karakterfritt

— Andre semester er i utgangspunktet ikke planlagt å være det. Dette blir med andre ord en slags overgangsordning og utprøving av hvordan det fungerer.

En effekt av dette er at Arve- og familierett, som har karakter nå, ikke kommer til å ha det etter studiereformen.

Ikke vanskeligere å bestå

— Et stort spørsmål mange stiller knyttet til godkjent/ikke godkjent er hvor terskelen ligger for å bestå. Kan du si noe om dette?

— Det kan jeg ikke, for det er ikke noe fakultetsstyret har bestemt, og fakultetet har ikke tatt stilling til det. Karakterskalaen er lagt opp slik at hvis du har fått en E har du lært alt du skal og dermed oppfylt de faglige minstekravene. Hvis terskelen skal ligge et annet sted med godkjent/ikke godkjent så må det være fordi man endrer læringsutbyttebeskrivelsen slik at det kreves mer for å bestå. Det kan det være at man skal gjøre, men det blir ikke snakk om noen stor endring. Forhåpentligvis skal like mange bestå, men det kan hende terskelen må noe opp for å være et insentiv til å jobbe like hardt med faget som tidligere, sier han..

På tross av dette tror ikke Kolstad at læringsutbyttet vil ta skade av at det ikke settes karakterer.

— For det første er dette fag som kommer opp igjen senere. Vi håper at hvis vi kommuniserer klart til studentene at dette blir viktigere vil dette demme opp for mye av problemet som kunne oppstått. Jeg synes også det er et poeng å vri studiet mer mot grunnleggende metode på første studieår. Hvis resultatet blir mindre fokus på materielle regler i de første fagene og mer på juridisk metode ser jeg på det som en god ting. Litt av hensikten er at studentene i større grad skal se de store linjene.

Skal redusere karakterpresset

Kolstad sier at ordningen med godkjent/ikke godkjent også er ment å redusere det store karakterpresset som finnes på fakultetet.

— I forlengelsen av det er det snakk om å redusere antall gjentak. Dette er fordi gjentak er dyrt for fakultetet, og fordi det å jobbe med flere fag parallelt på andre året ikke er heldig når man burde fokusere på det studieåret man er på. Det er også urettferdig for førstekullstudentene å bli målt opp mot studenter som har studert juss mye lengre enn dem selv, spesielt ettersom forskjellen er større her enn på noe annet tidspunkt i løpet av studiet.

— Enkelte har vært bekymret for at denne ordningen legger for stort press på karakteren i Arve- og familierett. Tror du dette er tilfellet?

— Det er slett ikke utenkelig, men vi håper at dette ikke skjer. Det er imidlertid ikke sånn at siste fag er første gang man blir vurdert i det hele tatt. En del av overgangen er at alle skal få skriftlig begrunnelse på sensuren, slik at man har en ide om hvor i landskapet man ligger. Man får også tilbakemeldinger på obliger og arbeidsgrupper. Det blir opp til de emneansvarlige i hvert enkelt fag å velge hva sensorene skal skrive i begrunnelsene, for eksempel om de skal angi hvilket sjikt kandidaten er i.

Behov for oppfølging

I arbeidet med denne utgaven utførte Injuria en spørreundersøkelse blant studentene på Dragefjellet. Her sa kun 42% at de tror ordningen med godkjent/ikke godkjent vil bidra til å redusere karakterpresset. Kolstad mener ikke dette betyr at ordningen vil bli uten effekt.

- Det sier meg at det er mange som mener det motsatte. Det er ikke alltid det studentene sier de ønsker seg samsvarer med hva som er best i et pedagogisk perspektiv. Når det er sagt er det viktig å understreke at det ikke var JSU sitt forslag å innføre denne ordningen, og det hadde nok blitt gjennomført uansett hvordan JSU stemte. Vi har gitt klart uttrykk for at vi mener fakultetet må følge opp at ordningen har den ønskede virkningen, og hvis den ikke har det kommer vi til å be fakultetet om å gjeninnføre karakterene. Dette er fakultetet innforstått med, sier han

Kolstad trekker også frem at det vil være positivt om dette bidrar til å bedre det sosiale miljøet ved at studentene tar seg mer tid til andre ting enn skolearbeid.

— Hva tror du dette kommer til å gjøre for ansettelsesprosesser for eksempel i forbindelse med traineeships eller arbeidsgruppelederstillinger?

—Det har den effekten at man har få karakterer å vise til tidlig i studiet, noe som gjør at vekten av karakterene som har noe å si blir skjøvet oppover i studiet. Isolert sett er dette bra, ettersom det sier mer om hva studentene kan når de søker. Det kan dessverre også føre til at studentene stiller større krav til seg selv og hverandre om å prestere i Arve- og familierett og på andre studieår. Dette er jo i så fall ikke bra. Dette er noe vi må følge opp og se om det fungerer etter hensikten, sier han.

Kolstad merker seg at det er et flertall i undersøkelsen til Injuria som mener at fakultetet ikke burde ta hensyn til om ordningen er nyttig eller ikke for arbeidslivet.

— Det synes jeg er veldig bra, for det viser at studentene tenker på sensur litt på samme måte som fakultetet gjør: Det er en kontroll av om studentene er faglig forsvarlig utlært, ikke et verktøy for ansettelser. Jeg synes dette er helt riktig innstilling, i hvert fall på de første studieårene.

Næringslivet ser behov for endring

— Ole Henrik Wille, partner i Wikborg Rein, har uttalt at den eneste måten å få arbeidsgivere til å ikke se på karakterer er å ikke ha dem. Han sa på en debatt i Oslo at man bør fjerne karakterer starten av studiet. Enkelte mener at man bør fjerne karakterene de første to årene. Hva tenker du om dette?

— Hele de to første årene er lengre enn vi har tenkt å gå, men jeg skjønner poenget. Skulle jeg bestemt helt selv hadde jeg vært enig med ham. Personlig kunne jeg gjerne sett for meg en ordning uten karakterer på studiet i det hele tatt, men med delvurderinger innenfor materielle kunnskaper, metodiske ferdigheter og fremstillingsevne, slik at hver eksamen sier noe mer om det man faktisk skal lære. Dette er jo veldig radikalt, men i en ideell verden kunne dette vært fint.

Å gå så langt som å kutte karakterene helt de første to årene kommer ikke JSU til å foreslå med første uten at studentene foreslår det, og ikke fakultetet heller, men ideen er jo ikke dum. Når dette kommer fra næringslivet selv så viser dette at det legges stor vekt på karakterer, men at det finnes folk i næringslivet som er enige i at dette er uheldig.

Kolstad viser til en sak Alf Petter Høgberg skrev i Stud.Jur. Oslo og som henger innrammet på veggen til JSU-kontoret. Poenget til Høgberg var at det har skjedd en utvikling over tid, slik at det blir vanskeligere og vanskeligere å få de øverste karakterene.

— Utfordringen er ikke å få studentene til å prestere bedre ved eksamensbordet, men å realitetesorientere såvel arbeidsgivere som studenter om hva karakterene betyr i 2015, for det er noe ganske annet enn i 1965 og 1995. Det er viktig at arbeidsgiverne er klar over at karakterene henger mye høyere i dag enn det de gjerne gjorde da de selv studerte.  

Ole Henrik Wille sier i intervju med Injuria at han mener ordningen er et godt utgangspunkt.

—  Arbeidsgiverne har for øyeblikket ikke så mange andre holdepunkter for å vurdere kandidatene, så man må nok ha overvekt av karakterer slik studiet er lagt opp nå.

Han sier at det finnes en risiko for at presset blir enda større på å prestere i Arve- og familierett og i starten av andreåret, men er ikke bekymret for dette. Ifølge Wille kommer arbeidsgiver til å se mer på fag senere i studieløpet.

Wille mener at fakultetene kunne blitt enda bedre på å forberede studentene til eksamen.

— Det kunne vært mer undervisning i metode. Videre så har jo også studentene selv et ansvar. Det er jo de som skaper dette presset.

Han sier også at hans firma har god oversikt over utviklingen i studiet og karakterfordelingen, men at det heldigvis også er andre ting som teller enn kun gode karakterer for å få jobb hos dem.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.