«Første kullist» til Injuria: – Jeg ante ikke at en Jodel kunne få så mye oppmerksomhet

Injuria.no • 6. november 2019

Tekst: Rahman Akhtar Chaudhry
Foto: Første Kullist 

Har du fått med deg jusstudenten som delte en Jodel om å våkne opp innelåst på Dragefjellet? I et eksklusivt intervju med Injuria åpner «første kullist» opp om å sovne på lesesalen, Jodel-berømmelsen – og forteller noe som snur hele saken på hodet. 

Han var ikke enkel å finne, men vi klarte det til slutt. Den uheldige jusstudenten som våknet opp på en lesesal midt på natten ønsker å være anonym, men Injuria kan bekrefte at vi har funnet Jodel-kjendisen som har gått under navnet «første kullist». Injurias journalist møter ham på en skjult adresse i Bergen.

– Hvem er du?

– Jeg er «første kullist». Jeg er fra Bergen og går i første kull på jussen. 

– Hvordan har de siste dagene vært for deg? 

– De har mildt sagt vært annerledes. Jeg visste ikke at en jodel kunne få så mye oppmerksomhet og bli en så stor greie. Alle har gått rundt og lurt på hvem «første kullist» er, og så har jeg visst at det er meg hele tiden. Det har vært litt rart å forholde seg til. 

 

– Forklar oss hva som egentlig har skjedd. 

– Jeg publiserte en jodel på @dragefjellet ( felleskanalen på Jodel for jusstudentene i Bergen, journ.anm ) om å være innesperret på fakultetet midt på natten. Så begynte folk å be om bevis – og jeg ga dem bevis. Det hele ble en veldig stor greie.

 

Jodelen til “første kullist” fikk enormt med oppmerksomhet, og skjøt til topps av @dragefjellet. Det er en uke siden publiseringsdatoen, og Jodelen har i skrivende stund 372 «upvotes», 33 kommentarer, 43 delinger og 59 «pins». Jodelen er kun slått av en illustrasjon av Dragefjellet skole omringet av drager. 

– Over natten har du blitt fakultetets store kjendis. Har berømmelsen gått deg til hodet? 

– Nei, for ingen vet hvem jeg er enda. Men jeg ser meg over skulderen hele tiden og lurer på om noen vet hvem jeg er. Når folk spør om hvem jeg er på Jodel, tenker jeg at jeg kanskje sitter på lesesalen de sitter på, kanskje bare noen meter unna . '

– Ta oss gjennom dagen etter at du postet Jodelen. 

– Da jeg våknet dagen etter at jeg postet Jodelen, så jeg at den hadde fått over 100 «upvotes». Da tenkte jeg, «hva søren?» Etter at jeg kom ut av dusjen, hadde den plutselig 150. Så begynte jeg å lese alle kommentarene og skjønte at dette hadde tatt helt av. Så begynner folk å spørre om hvem jeg er og å lage memes om «første kullist». 

 

– Du skrev ordet “førstekullist” som to ord, og nå har det blitt kallenavnet ditt. Hva tenker du om det? 

– Hva skal jeg si? Jeg er bare førstekullist. Jeg har mye å lære. 

– Noen har laget argumentasjonsdiagrammer for å finne ut om du faktisk var låst inne på fakultetet. 

– Det har jeg sett! Det er veldig tidig . 

 

Underveis i intervjuet kommer det frem informasjon som snur hele saken på hodet. Det viser seg at det er en detalj ved sagaen om «første kullist» som endrer alt. 

– Du har ny informasjon om hendelsen du ønsker å komme frem med?

– Ja. Folk har vært så opptatte av å gjøre narr av særskrivingfeilen at de har oversett noe annet ved historien: den er ikke sann.

– Hva?

– Jeg satt hjemme og så på Netflix da jeg skrev den jodelen. Jeg var aldri låst inne! 

 

Journalisten må ta seg en pause og samle tankene. Kan det stemme? Er alt fabrikkert? Er det falske nyheter? Var “første kullist” aldri innestengt på Dragefjellet? Hvor brådypt må det være ved strandkanten for at 2-metersregelen ikke gjelder? Kom det ingen vekter og reddet “første kullist” ut? 

– Jeg tok en tur innom Jodel og så noen som spurte om hvor lenge man kunne sitte på lesesal om man måtte. Noen svarte «24 timer» på tull. Så da tenkte jeg at jeg skulle spille videre på vitsen og skrev en Jodel om at jeg hadde lest så lenge at jeg sovnet på lesesalen. Så ja, ingenting er sant. 

– Men folk spurte jo etter bevis?

– Og jeg ga dem bevis. Det var ganske lett, egentlig. Videoen jeg har lagt ut er fra en gang jeg satt sent på Dragefjellet. Om du ser nøye på bildet av Johannes-kirken har jeg dekket over klokkeuret så man ikke kan se hva klokken er. Jeg har bare skrudd ned lysstyrken på bildene ganske kjapt så det ser ut som de er tatt på natten. Kvaliteten er superdårlig. Mange påpekte jo det. 

– Men man kan ikke laste opp bilder fra kamerarullen på Jodel. De må tas der og da. 

– Jeg lastet opp bildene og videoen på iPaden min og tok et bilde av iPaden med mobilen. Det var ikke verre. 

 

– Jeg har ikke ord. Hvorfor gjorde du dette?

– Det lurer jeg også på. Det er en vits som gikk litt for langt. Da jeg publiserte vitsen regnet jeg med at alle skulle skjønne at det var fake. Da jeg la ut “bevisene” innså jeg at folk faktisk trodde på det. Så da tenkte jeg: hvor langt kan jeg strekke det før noen skjønner at det er tull?

– Du har lurt meg én gang allerede. Hvorfor skal jeg stole på deg nå?

– Om jeg skulle lurt deg to ganger måtte jeg ha hatt mer fritid enn jeg har nå. 

–  Fair nok. «Første kullist», du har klart å lure det juridiske fakultet. Hva føler du nå? 

– Det føles som om jeg har lurt Norges smarteste studenter. 

 

– Har du en beskjed til de som klarte å skjønne at historien om «første kullist» ikke var sann?

– Øøøh. Gratulerer? 

– Er det slik sagaen om “første kullist” ender? Forblir din identitet en hemmelighet?

– Hvis folk på liv og død vil vite hvem jeg er, sier jeg det kanskje. Men vi får se. Inntil videre kan Dragefjellets studenter vite at jeg går blant dem. Jeg sitter på lesesalen deres. Jeg er i forelesningen deres. 

 

Slik ender altså historien om «første kullist». Hva er sant? Hva er usant? Det er journalisten jammen ikke sikker på lengre. Han skal imidlertid slutte å stole på alt han leser på internett. 

Lesesalbeviset:  Bilder Injuria har fått tilgang til viser originalbildene «første kullist» tok, og de som ble lastet opp på Jodel. Man ser tydelig at bildene er blitt redigert for å gi inntrykk av at de er tatt på nattestid. 

 

Klokkeurbeviset:  Før- og etter-bildene av klokkeuret viser at tidspunktet på klokkeuret til Johannes-kirken er visket ut så man ikke kan se at bildet er tatt på et tidligere tidspunkt. 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The discussion regarding authorities’ power to rename and acquire landmarks has gained severe relevance in 2025. Politicians around the world have mentioned unilateral interest in changing internationally recognized landmarks and to acquire new territories in foreign countries through financial transactions, as a way of territorial expansion and political power. This article will explain the political and legal scenario surrounding these allegations and exemplify the discussion by analyzing the cases of The Gulf of Mexico and Greenland. The naming of a landmark obeys international regulations and national law. International instruments like The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS, 1982) and The International Hydrographic Organization Conventions, regulate the naming of maritime bodies. At a national level, countries have agencies with internal protocols and guidelines that must be followed to modify landmark names to respect historical, linguistic and cultural factors. The naming of landmarks has had a political use throughout history, to either promote or oppress a population. This oppression can occur at a national level, with indigenous populations hindering their agency, or at an international level, questioning the sovereignty of other states. In 2025, the Trump Administration renamed the ‘Gulf of Mexico’ as the ‘Gulf of America’. However, international treaties, including the International Boundary Treaty (1970) and The Cartagena Convention (1983), recognize the original name. While the U.S. can internally change it, an official international change requires treaty renegotiation or the use of dispute resolution mechanisms. Notwithstanding that an internal change in the U.S. does not affect international regulations, it influences the world for two reasons. First, U.S. tech owners, through digital tools, can shape public recognition of landmarks. Second, renaming a landmark of another country hinders sovereignty and deepens the global north-south divide. This shift gives the global north control over international conventions. For instance, some international companies have stated they will use the name ‘Gulf of America’ instead of ‘Gulf of Mexico’ to presumably avoid sanctions from the Trump Administration. Shifting to Greenland, the island has a long history of foreign control. It was a Danish colony until 1953, when Greenland entered the Danish ‘Rigsfællesskab’. Since the UN was founded, there has been a focus to end colonization. According to Chapter XI in the UN Charter of 1945, colonizing nations had to annually report on the conditions in their colonies. This applied to Denmark, but when Denmark changed their Constitution in 1953, Greeland’s status changed from colony to county. The inclusion was accepted by the UN on the basis that Greenland had decided independently. Still, controversy has arisen around Greenland´s actual consent. The Greenlandic Council approved, but no referendum was held. Due to the status change, Denmark no longer had to report to the UN. In Danish and Greenlandic political society, it has been questioned if there was a significant change after Greenland entered the Danish federal community, or if the constitutional change was merely a loophole to evade UN-reporting, making Greenland a ‘modern’ form of colony. However, Greenland has gained full self-governance in internal matters since 1953 but is still heavily dependent on Denmark. Donald Trump stated in his second presidential term that owning Greenland is “an absolute necessity”, and that he would not rule out using military or economic coercion to gain Greenland. Trump wants Greenland both for its huge potential for mining natural resources as well as the tactical military positioning the island poses. The question is whether there is a legal opportunity for Trump to acquire Greenland. The Danish government opposes the idea of Greenland being bought. And even if Denmark agreed to the purchase, a consent from the Greenlanders is likely needed in light of their right to self-determination. The right to self-determination is a new age development, mentioned in both the UN charter and in the first article of the UN human rights Covenants. A consent from both the Danish government and Greenlandic people will likely never happen. As a part of the self-rule law of 2009 § 21, Greenland can declare full independence by an approved referendum among the Greenlandic People and Danish parliament. Even though the Greenlandic government seems uninterested today, Greenland could legally join the U.S. of its own will, though it must first become independent. In brief, this text shows that renaming and acquiring landmarks, something many think belongs to the colonial past, still has relevance today. Stronger adherence to international frameworks is needed to avoid unilateral actions that hinder global stability.