«Første kullist» til Injuria: – Jeg ante ikke at en Jodel kunne få så mye oppmerksomhet

Injuria.no • 6. november 2019

Tekst: Rahman Akhtar Chaudhry
Foto: Første Kullist 

Har du fått med deg jusstudenten som delte en Jodel om å våkne opp innelåst på Dragefjellet? I et eksklusivt intervju med Injuria åpner «første kullist» opp om å sovne på lesesalen, Jodel-berømmelsen – og forteller noe som snur hele saken på hodet. 

Han var ikke enkel å finne, men vi klarte det til slutt. Den uheldige jusstudenten som våknet opp på en lesesal midt på natten ønsker å være anonym, men Injuria kan bekrefte at vi har funnet Jodel-kjendisen som har gått under navnet «første kullist». Injurias journalist møter ham på en skjult adresse i Bergen.

– Hvem er du?

– Jeg er «første kullist». Jeg er fra Bergen og går i første kull på jussen. 

– Hvordan har de siste dagene vært for deg? 

– De har mildt sagt vært annerledes. Jeg visste ikke at en jodel kunne få så mye oppmerksomhet og bli en så stor greie. Alle har gått rundt og lurt på hvem «første kullist» er, og så har jeg visst at det er meg hele tiden. Det har vært litt rart å forholde seg til. 

 

– Forklar oss hva som egentlig har skjedd. 

– Jeg publiserte en jodel på @dragefjellet ( felleskanalen på Jodel for jusstudentene i Bergen, journ.anm ) om å være innesperret på fakultetet midt på natten. Så begynte folk å be om bevis – og jeg ga dem bevis. Det hele ble en veldig stor greie.

 

Jodelen til “første kullist” fikk enormt med oppmerksomhet, og skjøt til topps av @dragefjellet. Det er en uke siden publiseringsdatoen, og Jodelen har i skrivende stund 372 «upvotes», 33 kommentarer, 43 delinger og 59 «pins». Jodelen er kun slått av en illustrasjon av Dragefjellet skole omringet av drager. 

– Over natten har du blitt fakultetets store kjendis. Har berømmelsen gått deg til hodet? 

– Nei, for ingen vet hvem jeg er enda. Men jeg ser meg over skulderen hele tiden og lurer på om noen vet hvem jeg er. Når folk spør om hvem jeg er på Jodel, tenker jeg at jeg kanskje sitter på lesesalen de sitter på, kanskje bare noen meter unna . '

– Ta oss gjennom dagen etter at du postet Jodelen. 

– Da jeg våknet dagen etter at jeg postet Jodelen, så jeg at den hadde fått over 100 «upvotes». Da tenkte jeg, «hva søren?» Etter at jeg kom ut av dusjen, hadde den plutselig 150. Så begynte jeg å lese alle kommentarene og skjønte at dette hadde tatt helt av. Så begynner folk å spørre om hvem jeg er og å lage memes om «første kullist». 

 

– Du skrev ordet “førstekullist” som to ord, og nå har det blitt kallenavnet ditt. Hva tenker du om det? 

– Hva skal jeg si? Jeg er bare førstekullist. Jeg har mye å lære. 

– Noen har laget argumentasjonsdiagrammer for å finne ut om du faktisk var låst inne på fakultetet. 

– Det har jeg sett! Det er veldig tidig . 

 

Underveis i intervjuet kommer det frem informasjon som snur hele saken på hodet. Det viser seg at det er en detalj ved sagaen om «første kullist» som endrer alt. 

– Du har ny informasjon om hendelsen du ønsker å komme frem med?

– Ja. Folk har vært så opptatte av å gjøre narr av særskrivingfeilen at de har oversett noe annet ved historien: den er ikke sann.

– Hva?

– Jeg satt hjemme og så på Netflix da jeg skrev den jodelen. Jeg var aldri låst inne! 

 

Journalisten må ta seg en pause og samle tankene. Kan det stemme? Er alt fabrikkert? Er det falske nyheter? Var “første kullist” aldri innestengt på Dragefjellet? Hvor brådypt må det være ved strandkanten for at 2-metersregelen ikke gjelder? Kom det ingen vekter og reddet “første kullist” ut? 

– Jeg tok en tur innom Jodel og så noen som spurte om hvor lenge man kunne sitte på lesesal om man måtte. Noen svarte «24 timer» på tull. Så da tenkte jeg at jeg skulle spille videre på vitsen og skrev en Jodel om at jeg hadde lest så lenge at jeg sovnet på lesesalen. Så ja, ingenting er sant. 

– Men folk spurte jo etter bevis?

– Og jeg ga dem bevis. Det var ganske lett, egentlig. Videoen jeg har lagt ut er fra en gang jeg satt sent på Dragefjellet. Om du ser nøye på bildet av Johannes-kirken har jeg dekket over klokkeuret så man ikke kan se hva klokken er. Jeg har bare skrudd ned lysstyrken på bildene ganske kjapt så det ser ut som de er tatt på natten. Kvaliteten er superdårlig. Mange påpekte jo det. 

– Men man kan ikke laste opp bilder fra kamerarullen på Jodel. De må tas der og da. 

– Jeg lastet opp bildene og videoen på iPaden min og tok et bilde av iPaden med mobilen. Det var ikke verre. 

 

– Jeg har ikke ord. Hvorfor gjorde du dette?

– Det lurer jeg også på. Det er en vits som gikk litt for langt. Da jeg publiserte vitsen regnet jeg med at alle skulle skjønne at det var fake. Da jeg la ut “bevisene” innså jeg at folk faktisk trodde på det. Så da tenkte jeg: hvor langt kan jeg strekke det før noen skjønner at det er tull?

– Du har lurt meg én gang allerede. Hvorfor skal jeg stole på deg nå?

– Om jeg skulle lurt deg to ganger måtte jeg ha hatt mer fritid enn jeg har nå. 

–  Fair nok. «Første kullist», du har klart å lure det juridiske fakultet. Hva føler du nå? 

– Det føles som om jeg har lurt Norges smarteste studenter. 

 

– Har du en beskjed til de som klarte å skjønne at historien om «første kullist» ikke var sann?

– Øøøh. Gratulerer? 

– Er det slik sagaen om “første kullist” ender? Forblir din identitet en hemmelighet?

– Hvis folk på liv og død vil vite hvem jeg er, sier jeg det kanskje. Men vi får se. Inntil videre kan Dragefjellets studenter vite at jeg går blant dem. Jeg sitter på lesesalen deres. Jeg er i forelesningen deres. 

 

Slik ender altså historien om «første kullist». Hva er sant? Hva er usant? Det er journalisten jammen ikke sikker på lengre. Han skal imidlertid slutte å stole på alt han leser på internett. 

Lesesalbeviset:  Bilder Injuria har fått tilgang til viser originalbildene «første kullist» tok, og de som ble lastet opp på Jodel. Man ser tydelig at bildene er blitt redigert for å gi inntrykk av at de er tatt på nattestid. 

 

Klokkeurbeviset:  Før- og etter-bildene av klokkeuret viser at tidspunktet på klokkeuret til Johannes-kirken er visket ut så man ikke kan se at bildet er tatt på et tidligere tidspunkt. 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Speaking Kurdish in Turkey: Legal right or social struggle?

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen • 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.

"Injuria anmelder" - jus classics edition

Av Injuria • 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982