Motsvar til Håkons Leths debattinnlegg i Injuria

Injuria.no • 27. november 2017

Av: Karl Harald Søvig (dekan ved Det juridiske fakultet, UiB)
 

Det juridiske fakultet er gjort kjent med et innlegg i Injuria 4/17, der enkelte påstander og antakelser om fakultetet er presentert. Vi skal ikke gå inn på vurderinger og konklusjoner, men ser behov for enkelte oppklaringer der det synes å foreligge misforståelser.

Vårt studieprogram er på 300 studiepoeng, hvorav 240 er obligatoriske emner. Det siste året – 60 studiepoeng – kan studentene bruke til å forfølge sine individuelle interesser. Vi har ingen prinsipielle motforestillinger mot å ha mer valgfrihet i studiet. Dette er imidlertid en avveiing mot hensynet til at vi er et profesjonsstudium. I motsetning til mange andre studier, er jusstudiet et lovbestemt vilkår for å gå inn i rettspleien i Norge. Dette setter rammer for hva studiet hos oss kan inneholde – og hva vi kan «klare oss uten». Vi ser likevel muligheten for å utvide valgfriheten noe. Temaet er alltid aktuelt når vi vurderer helheten i studieordningen vår.

Fakultetet legger mye arbeid og omtanke i å designe et studium som skal gi et best mulig faglig utbytte, og i å guide studentene gjennom dette. At dette skjer på bekostning av noen som ikke har kommet inn hos oss, kan vi ikke helt se. Her skal det også nevnes at vi har 30 studieplasser i et toårig masterprogram, som er reservert for ferdige bachelorer i jus fra Universitetet i Stavanger, Universitetet i Agder og Høgskolen i Innlandet, som nettopp har «bevist at de kan studere jus». Dersom Kunnskapsdepartementet og Stortinget finner å ville tildele oss flere slike studieplasser, vil vi ta imot det med stor begeistring – det er ikke oss dette stopper på.

Det er bare delvis riktig at man må ta opp igjen emner hos oss hvis man kommer hit fra jusstudiet i Oslo: Hvis man har første og andre år fra Oslo, går man rett inn på tredje år hos oss. Hvis man også har tredje og fjerde år fra Oslo, går man rett inn på femte år hos oss. Hvis man imidlertid har noen andre kombinasjoner av emner fra Oslo, vil vi designe en mer nøyaktig utdanningsplan ved innpassingen, og der vil noe måtte gjøres om igjen her. Det er riktig at vi i denne sammenhengen følger et regelverk vi har laget selv. Det er fakultetet som fastlegger det faglige innholdet i studiet her, og har ansvaret for det.

Vi vil også gjerne oppklare en misforståelse med hensyn til studierettene hos oss: I tillegg til studierett til programmene våre og den spesielle studieretten våre innreisende studenter fra utlandet får, har vi to ytterligere tilbud: Det ene er poststudieretten, som vi har hatt siden 2014. Denne har ikke vært endret siden den ble opprettet, og den representerer ikke – og har ikke representert – noe «smutthull». Den er reservert våre egne ferdige kandidater.

I tillegg har vi en særskilt studierett til spesialemner. Denne representerer en lang tradisjon hos oss med å invitere personer som ikke er del av jusstudiet, til å ta del i noe av vårt faglige tilbud. I nåværende form har vi hatt denne studieretten siden høsten 2013. Her kreves som hovedregel bare en bachelorgrad eller tilsvarende , men noen emner har i tillegg egne forkunnskapskrav. Dette er ikke et «smutthull», men tvert imot et godt publisert tilbud: Hjemmesiden til Det Juridiske fakultet > Utdanning > Opptak ved Det juridiske fakultet > spesialemner og tilleggsutdanning.

Vi er heller ikke kjent med grunnlaget for opplysningen om at universitetet i Århus «faktisk nekter å merittere enkelte emner fra UiB». Vi har aldri søkt Århus om noe slags «merittering» av våre emner. Vi er heller ikke kjent med at enkeltstudenter skal ha gjort det, men det kan selvsagt godt være. Vi har sett på hvilke kriterier Århus har for opptak til bachelorstudiet og til masterstudiet («kandidatuddannelse») i jus. For tilgang til bachelorstudiet er det vilkår sammenlignbare med våre [1] – i tillegg til at Århus har en innledende prøve i begynnelsen av studiet, og visse krav til måloppnåelse på første år for å få fortsette [2].

For masterstudiet er kravet «en bestået dansk eller ligestillet juridisk bacheloruddannelse» [3]. Stikkordet her er altså «ligestillet juridisk bacheloruddannelse». Det er den enkelte institusjon – i Danmark så vel som i Norge – som gjør vurderingen av hva som er «ligestillet». Vi noterer at Høgskolen i Sørøst-Norge (HSN) har en samarbeidsavtale med universitetet i Århus om «sømløs overgang» for deres bachelorkandidater til masterstudiet i Århus [4]. Dette ser vi som utelukkende gledelig – formodentlig for alle parter. Vi har imidlertid ikke sett det behovet som HSN har hatt – hovedsakelig fordi vi allerede har et tilbud om mastergrad til våre studenter.

Til slutt noterer vi oss at Leth påpeker manglende serviceinnstilling. Vi skal være de første til å beklage dersom vi ikke har lykkes i å leve opp til studentenes forventninger. Vi er imidlertid ikke sikker på hvilke ledd som kan ha sviktet i dette konkrete tilfellet, og imøteser eventuelt en utdyping av dette. Vi kan forsikre at vi har et omfattende apparat i sving hver dag for å yte service. Vi tilbyr også en viss fleksibilitet, men aldri på bekostning av faglige krav, og – dessverre – delvis begrenset av gitte ressursrammer.

 

[1] Bekendtgørelse om adgang til bacheloruddannelser ved universiteterne og
[2] Se pkt. 3.3 her STUDIEORDNING FOR BACHELORUDDANNELSEN I JURA (2017)
og § 16 her: Bekendtgørelse om adgang til bacheloruddannelser ved universiteterne.
[3] STUDIEORDNING FOR KANDIDATUDDANNELSEN I JURA (2015)
[4] Aarhus-master for jusstudentene, 31.03.2016, hjemmesiden til Høgskolen i Sørøst-Norge

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The discussion regarding authorities’ power to rename and acquire landmarks has gained severe relevance in 2025. Politicians around the world have mentioned unilateral interest in changing internationally recognized landmarks and to acquire new territories in foreign countries through financial transactions, as a way of territorial expansion and political power. This article will explain the political and legal scenario surrounding these allegations and exemplify the discussion by analyzing the cases of The Gulf of Mexico and Greenland. The naming of a landmark obeys international regulations and national law. International instruments like The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS, 1982) and The International Hydrographic Organization Conventions, regulate the naming of maritime bodies. At a national level, countries have agencies with internal protocols and guidelines that must be followed to modify landmark names to respect historical, linguistic and cultural factors. The naming of landmarks has had a political use throughout history, to either promote or oppress a population. This oppression can occur at a national level, with indigenous populations hindering their agency, or at an international level, questioning the sovereignty of other states. In 2025, the Trump Administration renamed the ‘Gulf of Mexico’ as the ‘Gulf of America’. However, international treaties, including the International Boundary Treaty (1970) and The Cartagena Convention (1983), recognize the original name. While the U.S. can internally change it, an official international change requires treaty renegotiation or the use of dispute resolution mechanisms. Notwithstanding that an internal change in the U.S. does not affect international regulations, it influences the world for two reasons. First, U.S. tech owners, through digital tools, can shape public recognition of landmarks. Second, renaming a landmark of another country hinders sovereignty and deepens the global north-south divide. This shift gives the global north control over international conventions. For instance, some international companies have stated they will use the name ‘Gulf of America’ instead of ‘Gulf of Mexico’ to presumably avoid sanctions from the Trump Administration. Shifting to Greenland, the island has a long history of foreign control. It was a Danish colony until 1953, when Greenland entered the Danish ‘Rigsfællesskab’. Since the UN was founded, there has been a focus to end colonization. According to Chapter XI in the UN Charter of 1945, colonizing nations had to annually report on the conditions in their colonies. This applied to Denmark, but when Denmark changed their Constitution in 1953, Greeland’s status changed from colony to county. The inclusion was accepted by the UN on the basis that Greenland had decided independently. Still, controversy has arisen around Greenland´s actual consent. The Greenlandic Council approved, but no referendum was held. Due to the status change, Denmark no longer had to report to the UN. In Danish and Greenlandic political society, it has been questioned if there was a significant change after Greenland entered the Danish federal community, or if the constitutional change was merely a loophole to evade UN-reporting, making Greenland a ‘modern’ form of colony. However, Greenland has gained full self-governance in internal matters since 1953 but is still heavily dependent on Denmark. Donald Trump stated in his second presidential term that owning Greenland is “an absolute necessity”, and that he would not rule out using military or economic coercion to gain Greenland. Trump wants Greenland both for its huge potential for mining natural resources as well as the tactical military positioning the island poses. The question is whether there is a legal opportunity for Trump to acquire Greenland. The Danish government opposes the idea of Greenland being bought. And even if Denmark agreed to the purchase, a consent from the Greenlanders is likely needed in light of their right to self-determination. The right to self-determination is a new age development, mentioned in both the UN charter and in the first article of the UN human rights Covenants. A consent from both the Danish government and Greenlandic people will likely never happen. As a part of the self-rule law of 2009 § 21, Greenland can declare full independence by an approved referendum among the Greenlandic People and Danish parliament. Even though the Greenlandic government seems uninterested today, Greenland could legally join the U.S. of its own will, though it must first become independent. In brief, this text shows that renaming and acquiring landmarks, something many think belongs to the colonial past, still has relevance today. Stronger adherence to international frameworks is needed to avoid unilateral actions that hinder global stability.