Ferskinger hos skumle forretningsadvokater

Injuria.no • 17. juni 2019

Tekst: Wikborg Rein. Foto: Siri Mitchell

Fra nyutdannet student til fersk i jobb – Celine Krogh Fornes og Kristine Hirsti deler sine erfaringer om veien inn i, og de aller første månedene som advokatfullmektiger hos Wikborg Rein, og avliver noen myter om forretningsadvokatfirmaer underveis.



Kristine Hirsti (til venstre) og Celine Krogh Fornes (til høyre). Foto: Siri Mitchell.

VEIVALG
Celine og Kristine er fra henholdsvis Oslo og Bodø, men ønsket å oppleve en ny by i studieårene. Valget falt på Bergen. 

- Jeg ville flytte lenger sør og bli kjent med nye folk. Bergen virket passe stort, sier Kristine. 

At de valgte å både søke jobb i samme forretningsadvokatfirma og å bli i Bergen handlet om både magefølelse og følelser for andre.

- Vi ble kjent med hverandre med én gang vi startet på jussen og har vært gode venninner hele studietiden. Da var det selvfølgelig ekstra hyggelig at vi begge fikk jobb her, påpeker Kristine og ser på venninnen som gir henne et smil tilbake. 

- Valget var enkelt da jeg først bestemte meg for å bli i Bergen – og i Bergen ble jeg i hovedsak på grunn av en bergenser. Jeg var til intervju mange steder og hadde kontakt med flere firmaer. Det var magefølelsen som ble avgjørende til slutt, utdyper Celine. 

- Jeg fikk et godt inntrykk av firmaet, at man ble godt ivaretatt som ansatt, og at det var en lav terskel for å spørre om hjelp. Fokuset på utvikling av sine ansatte var det som skilte seg ut. I tillegg fikk jeg også en god magefølelse på intervjuet, sier Kristine.

De har begge hatt traineeopphold i andre firmaer og byer. Celine i Oslo og Kristine i Bodø, men ikke hos Wikborg Rein. Likevel fikk de jobb hos sistnevnte.

Hvordan gikk det til?

- Det var ekstra skummelt å søke her og takke ja uten traineeopphold. Men vi ble tilbudt å kunne ta kontakt med flere i firmaet, inkludert den som skulle bli teamlederen vår, slik at vi fikk en mulighet til å bli bedre kjent før beslutningen skulle tas. 

FAGOMRÅDET  
I skrivende stund har Celine og Kristine vært ansatt i knappe fire måneder i teamene de fikk tilbud om å arbeide i, i henholdsvis M&A-teamet og næringseiendomsteamet, og har nå begynt å få innsikt i forretningsadvokatbransjen.

- Som en del av næringseiendomsteamet jobber jeg i hovedsak med næringseiendoms­transaksjoner, hvilket byr på mange varierte problemstillinger innen både eiendomsrett, kontraktsrett og selskapsrett. Det er kult å få være med på spennende utviklingsprosjekter og få muligheten til å jobbe med og lære av noen av de beste i bransjen, sier Kristine.

- Det var litt skummelt å bli plassert i M&A teamet, fordi jeg visste veldig lite om det fra før. Jeg ble nok plassert der fordi jeg har vært interessert i blant annet kontraktsrett, pengekrav og allmenn formuerett. Det er et internasjonalt fagområde, og læringskurven har vært bratt, særlig på engelsk-juridiske termer. Jeg har ikke hatt selskapsrett eller aksjeselskapsrett, men det går fint likevel. Det er ikke et krav å ha selskapsrett på universitetet for å kunne arbeide med det i praksis. Det er ingen som forventer at jeg skal være ekspert ennå, påpeker Celine.  

FORVENTNINGER OG FORDOMMER  
Hvilke forventninger hadde dere før dere søkte og før dere startet?
- Jeg så for meg en bratt læringskurve, og det har det vært. Man lærer noe hver dag og får stadig mer ansvar. Vi har blant annet begge fått vår første rettsak som vi skal prosedere på egenhånd. Mange tror det tar så lang tid å få advokatbevilling i forretningsadvokatfirmaer siden mye løses gjennom forhandlinger. Derfor er det fint at man hos oss også får saker fra andre områder enn det man egentlig jobber med, sier Kristine. 

- I studietiden hører man rykter om at advokatfirmaene er veldig stive og formelle, nesten skumle, og at de driver rovdrift på fullmektiger med tolvtimersdager og helgejobbing. Sånn er det ikke. Det er litt hektisk noen ganger, men stor sett har jeg vanlig arbeidstid, og kan ta fri i helgene, konkluderer Celine.

Tiden går så mye fortere enn på studiet, ifølge de to ferske advokatfullmektigene. 
 – Selv om vi planlegger dagen, ender vi ofte med å skyve på det vi hadde tenkt å gjøre. Å måtte stille på jobb fra mandag til fredag, og arbeide jevnt hele uken, er en av de største forskjellene fra studiet. Det er deilig å ha helgene fri, mener Kristine. 

- Så føler man jo litt på prestasjonspresset nå som man har ekte klienter. Noen betaler jo for våre tjenester og har forventninger til oss, supplerer hun. 

SPENNENDE HVERDAG
Er oppgavene varierte og spennende nok?

- Veldig. Jeg har jobbet med alt fra kontraktsinngåelser til strafferett, utbryter Celine. 

Er det vanskelig?
- Ja, det er vanskelig, men det er lov å uttrykke det og be om hjelp. Dessuten er jo det en av grunnene til at det er gøy også!
 
Hva har vært det mest spennende så langt?
- Å få ansvar for sin første rettssak og egne klienter var veldig spennende. Det har også vært veldig spennende å få delta på store prosjekter, få være med i forhandlingsmøter og få stadig større innblikk i bransjen, mener Kristine. 

- Det mest spennende hittil har vært å få gjennomføre sin første rettssak alene. I begynnelsen av april fikk jeg reise alene til tingretten i Fredrikstad, og gjennomføre en hovedforhandling i en veldig spennende sak. Det synes jeg var kjempegøy, sier Celine. 

- Det er også spennende med det høye tempoet i forbindelse med store kontraktsinngåelser, det å få til kompliserte og omfattende avtaler på kryss av landegrenser, supplerer hun. 

MOTIVASJON  
Hva motiveres dere av i arbeidshverdagen?

- Det er store muligheter i et forretningsadvokatfirma som Wikborg Rein til å bli best på sitt fagfelt, og det er også veldig motiverende å arbeide med noen av de flinkeste advokatene i landet, mener Celine. Det er også motiverende å være kvinne i en forretningsadvokatstilling! 

Kristine nikker seg enig og supplerer:
- Det er motiverende å merke at man hele tiden lærer og utvikler seg. Også det å komme på jobb og møte kollegaer som man trives med, er en viktig motivasjon for meg. 

DET SOSIALE  
- Det sosiale er bra. Det er en veldig hyggelig gjeng vi arbeider med. Vi finner på ting utenfor jobb også. Vi har for eksempel vært på tur til Alpene, som var veldig gøy, utbryter Celine, og får støtte fra Kristine:

- Studietiden er jo en veldig sosial og morsom tid, men overgangen med å begynne i jobb var ikke så stor som jeg trodde eller fryktet at den kom til å bli. Vi har det veldig gøy på jobb og det arrangeres morsomme små og store arrangementer internt.  

FREMTIDEN  
Hva ser dere frem til nå som dere nettopp har startet, og har dere noen tre-årsplaner?

- Å få bevilling så snart som mulig og å prøve å lære mest mulig. Jeg håper jeg føler meg trygg i rollen som advokat om en tre års tid, kommer det raskt fra Celine. 

Kristine nikker seg enig.

GODE RÅD TIL ANDRE   
Har dere noen gode råd til studenter som skal ut i jobbmarkedet?

- Prøv et traineeopphold i et forretningsadvokatfirma hvis det er noe du vil gjøre eller bare er nysgjerrig på. Det kan være vanskelig å vite hva man egentlig vil jobbe med etter å kun ha jobbet med noe på studiet, og sånn sett er jo traineeopphold en unik mulighet til å få prøvd seg på ulike fagområder i praksis og finne ut hva man egentlig vil, sier Kristine. Celine er enig og tilføyer:

- Vær nysgjerrig og still de spørsmålene du egentlig lurer på. Selv sendte jeg en melding til en bekjent i firmaet og spurte hvordan han hadde det, og fikk et ærlig svar. Så må man prøve litt forskjellige fagområder. Jeg lærte mye av å være frivillig saksbehandler i Gatejuristen, avslutter hun, og ser på venninnen Kristine.

De to fullmektigene ser på klokken og på hverandre, og intervjuet er over. De er allerede inne i sin egen rytme.

- Vi må vel ha oss litt lunsj nå?   

 

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982