Ferskinger hos skumle forretningsadvokater

Injuria.no • 17. juni 2019

Tekst: Wikborg Rein. Foto: Siri Mitchell

Fra nyutdannet student til fersk i jobb – Celine Krogh Fornes og Kristine Hirsti deler sine erfaringer om veien inn i, og de aller første månedene som advokatfullmektiger hos Wikborg Rein, og avliver noen myter om forretningsadvokatfirmaer underveis.


Kristine Hirsti (til venstre) og Celine Krogh Fornes (til høyre). Foto: Siri Mitchell.

VEIVALG
Celine og Kristine er fra henholdsvis Oslo og Bodø, men ønsket å oppleve en ny by i studieårene. Valget falt på Bergen. 

- Jeg ville flytte lenger sør og bli kjent med nye folk. Bergen virket passe stort, sier Kristine. 

At de valgte å både søke jobb i samme forretningsadvokatfirma og å bli i Bergen handlet om både magefølelse og følelser for andre.

- Vi ble kjent med hverandre med én gang vi startet på jussen og har vært gode venninner hele studietiden. Da var det selvfølgelig ekstra hyggelig at vi begge fikk jobb her, påpeker Kristine og ser på venninnen som gir henne et smil tilbake. 

- Valget var enkelt da jeg først bestemte meg for å bli i Bergen – og i Bergen ble jeg i hovedsak på grunn av en bergenser. Jeg var til intervju mange steder og hadde kontakt med flere firmaer. Det var magefølelsen som ble avgjørende til slutt, utdyper Celine. 

- Jeg fikk et godt inntrykk av firmaet, at man ble godt ivaretatt som ansatt, og at det var en lav terskel for å spørre om hjelp. Fokuset på utvikling av sine ansatte var det som skilte seg ut. I tillegg fikk jeg også en god magefølelse på intervjuet, sier Kristine.

De har begge hatt traineeopphold i andre firmaer og byer. Celine i Oslo og Kristine i Bodø, men ikke hos Wikborg Rein. Likevel fikk de jobb hos sistnevnte.

Hvordan gikk det til?

- Det var ekstra skummelt å søke her og takke ja uten traineeopphold. Men vi ble tilbudt å kunne ta kontakt med flere i firmaet, inkludert den som skulle bli teamlederen vår, slik at vi fikk en mulighet til å bli bedre kjent før beslutningen skulle tas. 

FAGOMRÅDET  
I skrivende stund har Celine og Kristine vært ansatt i knappe fire måneder i teamene de fikk tilbud om å arbeide i, i henholdsvis M&A-teamet og næringseiendomsteamet, og har nå begynt å få innsikt i forretningsadvokatbransjen.

- Som en del av næringseiendomsteamet jobber jeg i hovedsak med næringseiendoms­transaksjoner, hvilket byr på mange varierte problemstillinger innen både eiendomsrett, kontraktsrett og selskapsrett. Det er kult å få være med på spennende utviklingsprosjekter og få muligheten til å jobbe med og lære av noen av de beste i bransjen, sier Kristine.

- Det var litt skummelt å bli plassert i M&A teamet, fordi jeg visste veldig lite om det fra før. Jeg ble nok plassert der fordi jeg har vært interessert i blant annet kontraktsrett, pengekrav og allmenn formuerett. Det er et internasjonalt fagområde, og læringskurven har vært bratt, særlig på engelsk-juridiske termer. Jeg har ikke hatt selskapsrett eller aksjeselskapsrett, men det går fint likevel. Det er ikke et krav å ha selskapsrett på universitetet for å kunne arbeide med det i praksis. Det er ingen som forventer at jeg skal være ekspert ennå, påpeker Celine.  

FORVENTNINGER OG FORDOMMER  
Hvilke forventninger hadde dere før dere søkte og før dere startet?
- Jeg så for meg en bratt læringskurve, og det har det vært. Man lærer noe hver dag og får stadig mer ansvar. Vi har blant annet begge fått vår første rettsak som vi skal prosedere på egenhånd. Mange tror det tar så lang tid å få advokatbevilling i forretningsadvokatfirmaer siden mye løses gjennom forhandlinger. Derfor er det fint at man hos oss også får saker fra andre områder enn det man egentlig jobber med, sier Kristine. 

- I studietiden hører man rykter om at advokatfirmaene er veldig stive og formelle, nesten skumle, og at de driver rovdrift på fullmektiger med tolvtimersdager og helgejobbing. Sånn er det ikke. Det er litt hektisk noen ganger, men stor sett har jeg vanlig arbeidstid, og kan ta fri i helgene, konkluderer Celine.

Tiden går så mye fortere enn på studiet, ifølge de to ferske advokatfullmektigene. 
 – Selv om vi planlegger dagen, ender vi ofte med å skyve på det vi hadde tenkt å gjøre. Å måtte stille på jobb fra mandag til fredag, og arbeide jevnt hele uken, er en av de største forskjellene fra studiet. Det er deilig å ha helgene fri, mener Kristine. 

- Så føler man jo litt på prestasjonspresset nå som man har ekte klienter. Noen betaler jo for våre tjenester og har forventninger til oss, supplerer hun. 

SPENNENDE HVERDAG
Er oppgavene varierte og spennende nok?

- Veldig. Jeg har jobbet med alt fra kontraktsinngåelser til strafferett, utbryter Celine. 

Er det vanskelig?
- Ja, det er vanskelig, men det er lov å uttrykke det og be om hjelp. Dessuten er jo det en av grunnene til at det er gøy også!
 
Hva har vært det mest spennende så langt?
- Å få ansvar for sin første rettssak og egne klienter var veldig spennende. Det har også vært veldig spennende å få delta på store prosjekter, få være med i forhandlingsmøter og få stadig større innblikk i bransjen, mener Kristine. 

- Det mest spennende hittil har vært å få gjennomføre sin første rettssak alene. I begynnelsen av april fikk jeg reise alene til tingretten i Fredrikstad, og gjennomføre en hovedforhandling i en veldig spennende sak. Det synes jeg var kjempegøy, sier Celine. 

- Det er også spennende med det høye tempoet i forbindelse med store kontraktsinngåelser, det å få til kompliserte og omfattende avtaler på kryss av landegrenser, supplerer hun. 

MOTIVASJON  
Hva motiveres dere av i arbeidshverdagen?

- Det er store muligheter i et forretningsadvokatfirma som Wikborg Rein til å bli best på sitt fagfelt, og det er også veldig motiverende å arbeide med noen av de flinkeste advokatene i landet, mener Celine. Det er også motiverende å være kvinne i en forretningsadvokatstilling! 

Kristine nikker seg enig og supplerer:
- Det er motiverende å merke at man hele tiden lærer og utvikler seg. Også det å komme på jobb og møte kollegaer som man trives med, er en viktig motivasjon for meg. 

DET SOSIALE  
- Det sosiale er bra. Det er en veldig hyggelig gjeng vi arbeider med. Vi finner på ting utenfor jobb også. Vi har for eksempel vært på tur til Alpene, som var veldig gøy, utbryter Celine, og får støtte fra Kristine:

- Studietiden er jo en veldig sosial og morsom tid, men overgangen med å begynne i jobb var ikke så stor som jeg trodde eller fryktet at den kom til å bli. Vi har det veldig gøy på jobb og det arrangeres morsomme små og store arrangementer internt.  

FREMTIDEN  
Hva ser dere frem til nå som dere nettopp har startet, og har dere noen tre-årsplaner?

- Å få bevilling så snart som mulig og å prøve å lære mest mulig. Jeg håper jeg føler meg trygg i rollen som advokat om en tre års tid, kommer det raskt fra Celine. 

Kristine nikker seg enig.

GODE RÅD TIL ANDRE   
Har dere noen gode råd til studenter som skal ut i jobbmarkedet?

- Prøv et traineeopphold i et forretningsadvokatfirma hvis det er noe du vil gjøre eller bare er nysgjerrig på. Det kan være vanskelig å vite hva man egentlig vil jobbe med etter å kun ha jobbet med noe på studiet, og sånn sett er jo traineeopphold en unik mulighet til å få prøvd seg på ulike fagområder i praksis og finne ut hva man egentlig vil, sier Kristine. Celine er enig og tilføyer:

- Vær nysgjerrig og still de spørsmålene du egentlig lurer på. Selv sendte jeg en melding til en bekjent i firmaet og spurte hvordan han hadde det, og fikk et ærlig svar. Så må man prøve litt forskjellige fagområder. Jeg lærte mye av å være frivillig saksbehandler i Gatejuristen, avslutter hun, og ser på venninnen Kristine.

De to fullmektigene ser på klokken og på hverandre, og intervjuet er over. De er allerede inne i sin egen rytme.

- Vi må vel ha oss litt lunsj nå?   

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.