Ferskinger hos skumle forretningsadvokater

Injuria.no • 17. juni 2019

Tekst: Wikborg Rein. Foto: Siri Mitchell

Fra nyutdannet student til fersk i jobb – Celine Krogh Fornes og Kristine Hirsti deler sine erfaringer om veien inn i, og de aller første månedene som advokatfullmektiger hos Wikborg Rein, og avliver noen myter om forretningsadvokatfirmaer underveis.



Kristine Hirsti (til venstre) og Celine Krogh Fornes (til høyre). Foto: Siri Mitchell.

VEIVALG
Celine og Kristine er fra henholdsvis Oslo og Bodø, men ønsket å oppleve en ny by i studieårene. Valget falt på Bergen. 

- Jeg ville flytte lenger sør og bli kjent med nye folk. Bergen virket passe stort, sier Kristine. 

At de valgte å både søke jobb i samme forretningsadvokatfirma og å bli i Bergen handlet om både magefølelse og følelser for andre.

- Vi ble kjent med hverandre med én gang vi startet på jussen og har vært gode venninner hele studietiden. Da var det selvfølgelig ekstra hyggelig at vi begge fikk jobb her, påpeker Kristine og ser på venninnen som gir henne et smil tilbake. 

- Valget var enkelt da jeg først bestemte meg for å bli i Bergen – og i Bergen ble jeg i hovedsak på grunn av en bergenser. Jeg var til intervju mange steder og hadde kontakt med flere firmaer. Det var magefølelsen som ble avgjørende til slutt, utdyper Celine. 

- Jeg fikk et godt inntrykk av firmaet, at man ble godt ivaretatt som ansatt, og at det var en lav terskel for å spørre om hjelp. Fokuset på utvikling av sine ansatte var det som skilte seg ut. I tillegg fikk jeg også en god magefølelse på intervjuet, sier Kristine.

De har begge hatt traineeopphold i andre firmaer og byer. Celine i Oslo og Kristine i Bodø, men ikke hos Wikborg Rein. Likevel fikk de jobb hos sistnevnte.

Hvordan gikk det til?

- Det var ekstra skummelt å søke her og takke ja uten traineeopphold. Men vi ble tilbudt å kunne ta kontakt med flere i firmaet, inkludert den som skulle bli teamlederen vår, slik at vi fikk en mulighet til å bli bedre kjent før beslutningen skulle tas. 

FAGOMRÅDET  
I skrivende stund har Celine og Kristine vært ansatt i knappe fire måneder i teamene de fikk tilbud om å arbeide i, i henholdsvis M&A-teamet og næringseiendomsteamet, og har nå begynt å få innsikt i forretningsadvokatbransjen.

- Som en del av næringseiendomsteamet jobber jeg i hovedsak med næringseiendoms­transaksjoner, hvilket byr på mange varierte problemstillinger innen både eiendomsrett, kontraktsrett og selskapsrett. Det er kult å få være med på spennende utviklingsprosjekter og få muligheten til å jobbe med og lære av noen av de beste i bransjen, sier Kristine.

- Det var litt skummelt å bli plassert i M&A teamet, fordi jeg visste veldig lite om det fra før. Jeg ble nok plassert der fordi jeg har vært interessert i blant annet kontraktsrett, pengekrav og allmenn formuerett. Det er et internasjonalt fagområde, og læringskurven har vært bratt, særlig på engelsk-juridiske termer. Jeg har ikke hatt selskapsrett eller aksjeselskapsrett, men det går fint likevel. Det er ikke et krav å ha selskapsrett på universitetet for å kunne arbeide med det i praksis. Det er ingen som forventer at jeg skal være ekspert ennå, påpeker Celine.  

FORVENTNINGER OG FORDOMMER  
Hvilke forventninger hadde dere før dere søkte og før dere startet?
- Jeg så for meg en bratt læringskurve, og det har det vært. Man lærer noe hver dag og får stadig mer ansvar. Vi har blant annet begge fått vår første rettsak som vi skal prosedere på egenhånd. Mange tror det tar så lang tid å få advokatbevilling i forretningsadvokatfirmaer siden mye løses gjennom forhandlinger. Derfor er det fint at man hos oss også får saker fra andre områder enn det man egentlig jobber med, sier Kristine. 

- I studietiden hører man rykter om at advokatfirmaene er veldig stive og formelle, nesten skumle, og at de driver rovdrift på fullmektiger med tolvtimersdager og helgejobbing. Sånn er det ikke. Det er litt hektisk noen ganger, men stor sett har jeg vanlig arbeidstid, og kan ta fri i helgene, konkluderer Celine.

Tiden går så mye fortere enn på studiet, ifølge de to ferske advokatfullmektigene. 
 – Selv om vi planlegger dagen, ender vi ofte med å skyve på det vi hadde tenkt å gjøre. Å måtte stille på jobb fra mandag til fredag, og arbeide jevnt hele uken, er en av de største forskjellene fra studiet. Det er deilig å ha helgene fri, mener Kristine. 

- Så føler man jo litt på prestasjonspresset nå som man har ekte klienter. Noen betaler jo for våre tjenester og har forventninger til oss, supplerer hun. 

SPENNENDE HVERDAG
Er oppgavene varierte og spennende nok?

- Veldig. Jeg har jobbet med alt fra kontraktsinngåelser til strafferett, utbryter Celine. 

Er det vanskelig?
- Ja, det er vanskelig, men det er lov å uttrykke det og be om hjelp. Dessuten er jo det en av grunnene til at det er gøy også!
 
Hva har vært det mest spennende så langt?
- Å få ansvar for sin første rettssak og egne klienter var veldig spennende. Det har også vært veldig spennende å få delta på store prosjekter, få være med i forhandlingsmøter og få stadig større innblikk i bransjen, mener Kristine. 

- Det mest spennende hittil har vært å få gjennomføre sin første rettssak alene. I begynnelsen av april fikk jeg reise alene til tingretten i Fredrikstad, og gjennomføre en hovedforhandling i en veldig spennende sak. Det synes jeg var kjempegøy, sier Celine. 

- Det er også spennende med det høye tempoet i forbindelse med store kontraktsinngåelser, det å få til kompliserte og omfattende avtaler på kryss av landegrenser, supplerer hun. 

MOTIVASJON  
Hva motiveres dere av i arbeidshverdagen?

- Det er store muligheter i et forretningsadvokatfirma som Wikborg Rein til å bli best på sitt fagfelt, og det er også veldig motiverende å arbeide med noen av de flinkeste advokatene i landet, mener Celine. Det er også motiverende å være kvinne i en forretningsadvokatstilling! 

Kristine nikker seg enig og supplerer:
- Det er motiverende å merke at man hele tiden lærer og utvikler seg. Også det å komme på jobb og møte kollegaer som man trives med, er en viktig motivasjon for meg. 

DET SOSIALE  
- Det sosiale er bra. Det er en veldig hyggelig gjeng vi arbeider med. Vi finner på ting utenfor jobb også. Vi har for eksempel vært på tur til Alpene, som var veldig gøy, utbryter Celine, og får støtte fra Kristine:

- Studietiden er jo en veldig sosial og morsom tid, men overgangen med å begynne i jobb var ikke så stor som jeg trodde eller fryktet at den kom til å bli. Vi har det veldig gøy på jobb og det arrangeres morsomme små og store arrangementer internt.  

FREMTIDEN  
Hva ser dere frem til nå som dere nettopp har startet, og har dere noen tre-årsplaner?

- Å få bevilling så snart som mulig og å prøve å lære mest mulig. Jeg håper jeg føler meg trygg i rollen som advokat om en tre års tid, kommer det raskt fra Celine. 

Kristine nikker seg enig.

GODE RÅD TIL ANDRE   
Har dere noen gode råd til studenter som skal ut i jobbmarkedet?

- Prøv et traineeopphold i et forretningsadvokatfirma hvis det er noe du vil gjøre eller bare er nysgjerrig på. Det kan være vanskelig å vite hva man egentlig vil jobbe med etter å kun ha jobbet med noe på studiet, og sånn sett er jo traineeopphold en unik mulighet til å få prøvd seg på ulike fagområder i praksis og finne ut hva man egentlig vil, sier Kristine. Celine er enig og tilføyer:

- Vær nysgjerrig og still de spørsmålene du egentlig lurer på. Selv sendte jeg en melding til en bekjent i firmaet og spurte hvordan han hadde det, og fikk et ærlig svar. Så må man prøve litt forskjellige fagområder. Jeg lærte mye av å være frivillig saksbehandler i Gatejuristen, avslutter hun, og ser på venninnen Kristine.

De to fullmektigene ser på klokken og på hverandre, og intervjuet er over. De er allerede inne i sin egen rytme.

- Vi må vel ha oss litt lunsj nå?   

 

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.