Menneskerettighetene, rettsstaten og nye eventyr.
Tekst og foto: Carl Victor Waldenstrøm
–Å stå foran dommerne her kan nok være litt skremmende selv for en erfaren advokat, sier Arnfinn Bårdsen i det han viser frem den mektige storkammersalen i EMD. Her har han vært med på å avgjøre noen av de største sakene Domstolen har behandlet de siste årene.
Arnfinn Bårdsen er tidligere foreleser på Dragefjellet (1992-2003) og dommer i Høyesterett fra 2008. For tiden er han i permisjon fra Høyesterett for å være norsk dommer i den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Det betyr blant annet at han deltar i behandlingen av alle saker hvor Norge er part. Injuria har vært på plass i Strasbourg og snakket om jobben, menneskerettighetene, og det nye livet i Frankrike.
En unik opplevelse
Bårdsen tiltrådte i EMD i januar 2019, og har vært dommer i Strasbourg i snart tre år. Han kaller det en unik opplevelse, både profesjonelt og personlig .
– Profesjonelt, fordi jeg jobber med 46 andre dommere fra til sammen 47 jurisdiksjoner som dekker 830 millioner mennesker og skal forsøke å få ett felles, alminnelig regelverk til å passe på alt sammen. Dette er land som har helt forskjellige utgangspunkt økonomisk, kulturelt, politisk og juridisk og helt forskjellige rettstatstradisjoner. Det gjør at overgangen fra å jobbe med juss innenfor en veldig koordinert, balansert og nokså ensartet ramme i Norge, til å jobbe med dette systemet, bringer inn dimensjoner i det juridiske arbeidet som er vanskelige å forestille seg før en kommer hit, forteller han.
Etter å blant annet ha vært ti år i Høyesterett, så kunne en kanskje tro at det ikke gikk an å lære noe helt nytt om juss, eller å oppleve noe stort og nytt innenfor jussens verden. Bårdsen forteller at jobben i EMD har vist ham at det går. Han sier det har gjort ham ydmyk både ovenfor faget og ovenfor kolleger fra andre land.
Overgangen til EMD beskriver Bårdsen som et eventyr også på det personlige plan.
– Jeg har på en måte startet litt på nytt. Jeg har måttet etablere meg i en ny by, med nye venner, nytt språk, ny kultur og på et litt rart vis alene, fordi familien min er jo ikke med. Det er jo en nedside med dette. Men jeg har opplevd dette som veldig spennende. Disse tre årene har gått utrolig fort, og jeg tenker med litt uro på at det bare er seks år igjen. Det er ikke noe å vente på.
Ni år går fort
Dommere i den Europeiske menneskerettighetsdomstolen blir valgt av Europarådets parlamentarikerforsamling og sitter for en periode på ni år. Bårdsen forteller at han synes dette føles som kort tid.
– Kanskje litt for kort. Det diskuteres om det skulle vært 12 år. Uansett hvor erfaren man er, tar det to-tre år å få nok oversikt til å begynne å gjøre ordentlig nytte for seg. Og så går det enda noen år til en er erfaren nok til å være senior og ta mer ansvar. Og da begynner man jo å nærme seg slutten av mandatet! Alt for ofte synes jeg vi ser erfarne og sentrale dommere som må slutte. Det svekker domstolen. Det kommer nye, men EMD er en institusjon som stadig er under opplæring. For institusjonen kan det være en ulempe.
Bårdsen understreker samtidig at ordningen som var før, der dommerne kunne stille til gjenvalg, var en uting.
– Da må man de siste årene så å si gå på statenes nåde og oppføre seg «pent» slik at man blir valgt på nytt. Det er helt uforenlig med uavhengigheten som dommerne skal ha.
Et fascinerende fag
Det er innlysende at Bårdsen brenner for det han driver med. Han forteller engasjert om arbeidet som dommer og om menneskerettighetsfaget. På spørsmål om hva som driver dette engasjementet svarer han at variasjonen faget og dommerjobben gir, er viktig.
– Enten det er på nasjonalt eller internasjonalt nivå er det stor bredde i sakstyper og problemstillinger. Og det får en jo til de grader her. Sakene fra de ulike landene handler om vidt forskjellige temaer og problemstillinger. Den variasjonen liker jeg veldig godt.
– Og så har internasjonal rett alltid fascinert meg. Og det å få være med å være sentralt inne og påvirke i viktige saker av betydning for hele Europa, det er inspirerende.
Bårdsen trekker særlig frem arbeidet med storkammersaker.
– Der sitter man på en måte midt ved operasjonsbordet. De prosessene og de diskusjonene vi har der er utrolig fascinerende. Da tenker jeg at «dette jeg må huske til jeg blir en gammel mann og kan skrive en bok om det», sier han og ler litt.
Boken må vi nok vente en stund på, men det lille innblikket Injuria har fått bekrefter at det er et fascinerende persongalleri i Domstolen.
Dommerne i EMD, 47 stykker fra hvert av Europarådets 47 medlemsland, er åpenbart svært dyktige fagfolk. Bårdsen trekker frem at de også er gode kollegaer.
– Det samarbeidet setter jeg stor pris på. Jeg er blitt mer og mer entusiastisk for å dele på ansvaret og utvikle gode dommer og å ha flinke folk som man tillitsfullt kan diskutere en sak med. Dette finner en jo i mange jobber, og absolutt ikke bare her – definitivt også i Høyesterett. Så det er kanskje mer at jeg stadig klarere ser verdien av det, sier han.
En fundamental forutsetning for rettsstaten og demokratiet
Menneskerettighetene kan lett virke fjernt unna og lite håndfaste, men de spiller en viktig rolle for samfunnet nasjonalt og internasjonalt. For Bårdsen er menneskerettighetene meningsfulle fordi de går inn i en større rettsstatlig kontekst.
– Jeg bryr meg ikke om menneskerettigheter fordi jeg er spesielt snill eller synes spesielt synd på folk som har det vondt, det gjør alle, men fordi jeg ser på dette regelsettet som en helt fundamental forutsetning for det styresettet vi tror på – den demokratiske rettsstaten. En sterk håndheving av disse rettighetene er helt avgjørende for å ivareta den. Derfor gir det meg en mening langt utover saken å jobbe med dette, fordi jeg ser at det er så viktig at dette holdes varmt og utvikles.
Tidlig ute
Bårdsen var tidlig ute med å sette fokus på menneskerettigheter i det norske juridiske miljøet. At dette var dette han skulle ende opp med å jobbe med, mener han likevel beror på en del tilfeldigheter.
– Jeg var heldig med å studere i Bergen og bli engasjert som juniorstipendiat, eller vit.ass. som det heter nå, for å skrive en særavhandling. Jeg fikk litt lønn og en arbeidsplass, og ikke minst en veileder. Når du kommer inn der har jo fagmiljøet, i dette tilfellet UiB, noen preferanser om hva en skal gjøre. Et felt som var i utvikling da var internasjonale menneskerettigheter. Blant annet Jørgen Aall, som fortsatt er ved fakultetet, var en inspirator for meg.
Bårdsen forklarer at han tidlig ble fascinert av tanken på et rettssystem som fungerer på utsiden av det nasjonale.
– Jeg syntes det var litt magisk og har alltid blitt dratt litt i den retningen fordi jeg aldri helt har skjønt det. Jeg kan vel ikke påstå å helt ha skjønt det nå heller, men er fremdeles veldig fascinert! Det er jo sånn med ting en liker: Det er ikke alltid lett å forklare hvorfor. Om jeg hadde møtt noen andre på starten av karrieren kan det godt hende verden hadde sett helt annerledes ut for meg.
– Ikke vær redd for å kaste deg litt ut i det.
– Har du et tips til jusstudenter som ikke har funnet helt ut av hva de vil etter studiet?
– Kjenn etter hva du interesserer deg for mer enn hva du tror verden vil etterspørre om fire år. Du blir bedre og har det bedre hvis du jobber med noe du engasjerer deg i. Utnytt de mulighetene studiet gir til det. Hva som interesserer deg kan endre seg, men det går helt fint. Det andre er at det kan være lurt å ha noen planer, men en må ikke bli for bundet opp i dem. Min erfaring er at jeg har gjort de beste valgene når jeg har vært villig til å se at her oppstår det en mulighet som kanskje krever at du går en litt annen vei eller strekker deg litt ekstra. Ikke vær redd for å kaste deg litt ut i det.
Bårdsen minner også jusstudentene på å ikke slite seg ut.
– Jeg blir imponert og litt matt av inntrykket jeg får av at mange jusstudenter er så målrettede og veldig arbeidsomme. Og det er jo supert, men en må puste litt. En skal jo leve med disse valgene et langt yrkesliv. Da må det være noen elementer av å ta vare på seg selv. La dine egne styrker og preferanser være styrende og ikke andres forventinger eller en tanke om hvordan det skal se ut. Det blir en i det lange løp utmattet av.
Viktig å fokusere på primærkildene
På veien dit skal man jo fortsatt være jusstudent, med alt det innebærer. Menneskerettighetsfaget på tredje året er både elsket og fryktet. Om Bårdsen skulle gi ett tips til jusstudenten er det: Les dommer! Både fra Høyesterett og EMD.
– Når en skal jobbe med internasjonal rett, bør en lære seg å håndtere primærkildene og ikke bare lese hva andre får ut av dem. Det å lese dommer er forresten en fantastisk fin måte å lære juss på, enten den er nasjonal eller internasjonal rett. Å se hvordan juridisk resonnement utformes i praksis, hvordan en skriver og hvordan normene konkretiseres i praktiske resultater, ikke av professorer, men av håndverkere, er veldig lærerikt. Jeg tror det er nesten umulig å lære juss bare av å lese lærebøker. Samtidig er det fullt mulig å lære juss bare ved å lese dommer og andre primærkilder, sier Bårdsen.
