Menneskerettighetene, rettsstaten og nye eventyr.

Injuria.no • 6. desember 2021

Tekst og foto: Carl Victor Waldenstrøm

–Å stå foran dommerne her kan nok være litt skremmende selv for en erfaren advokat, sier Arnfinn Bårdsen i det han viser frem den mektige storkammersalen i EMD. Her har han vært med på å avgjøre noen av de største sakene Domstolen har behandlet de siste årene.

Arnfinn Bårdsen er tidligere foreleser på Dragefjellet (1992-2003) og dommer i Høyesterett fra 2008. For tiden er han i permisjon fra Høyesterett for å være norsk dommer i den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Det betyr blant annet at han deltar i behandlingen av alle saker hvor Norge er part. Injuria har vært på plass i Strasbourg og snakket om jobben, menneskerettighetene, og det nye livet i Frankrike.

En unik opplevelse

Bårdsen tiltrådte i EMD i januar 2019, og har vært dommer i Strasbourg i snart tre år. Han kaller det en unik opplevelse, både profesjonelt og personlig .

– Profesjonelt, fordi jeg jobber med 46 andre dommere fra til sammen 47 jurisdiksjoner som dekker 830 millioner mennesker og skal forsøke å få ett felles, alminnelig regelverk til å passe på alt sammen. Dette er land som har helt forskjellige utgangspunkt økonomisk, kulturelt, politisk og juridisk og helt forskjellige rettstatstradisjoner. Det gjør at overgangen fra å jobbe med juss innenfor en veldig koordinert, balansert og nokså ensartet ramme i Norge, til å jobbe med dette systemet, bringer inn dimensjoner i det juridiske arbeidet som er vanskelige å forestille seg før en kommer hit, forteller han.

Etter å blant annet ha vært ti år i Høyesterett, så kunne en kanskje tro at det ikke gikk an å lære noe helt nytt om juss, eller å oppleve noe stort og nytt innenfor jussens verden. Bårdsen forteller at jobben i EMD har vist ham at det går. Han sier det har gjort ham ydmyk både ovenfor faget og ovenfor kolleger fra andre land.

Overgangen til EMD beskriver Bårdsen som et eventyr også på det personlige plan.

– Jeg har på en måte startet litt på nytt. Jeg har måttet etablere meg i en ny by, med nye venner, nytt språk, ny kultur og på et litt rart vis alene, fordi familien min er jo ikke med. Det er jo en nedside med dette. Men jeg har opplevd dette som veldig spennende. Disse tre årene har gått utrolig fort, og jeg tenker med litt uro på at det bare er seks år igjen. Det er ikke noe å vente på.

Ni år går fort

Dommere i den Europeiske menneskerettighetsdomstolen blir valgt av Europarådets parlamentarikerforsamling og sitter for en periode på ni år. Bårdsen forteller at han synes dette føles som kort tid.

 

– Kanskje litt for kort. Det diskuteres om det skulle vært 12 år. Uansett hvor erfaren man er, tar det to-tre år å få nok oversikt til å begynne å gjøre ordentlig nytte for seg. Og så går det enda noen år til en er erfaren nok til å være senior og ta mer ansvar. Og da begynner man jo å nærme seg slutten av mandatet! Alt for ofte synes jeg vi ser erfarne og sentrale dommere som må slutte. Det svekker domstolen. Det kommer nye, men EMD er en institusjon som stadig er under opplæring. For institusjonen kan det være en ulempe.

Bårdsen understreker samtidig at ordningen som var før, der dommerne kunne stille til gjenvalg, var en uting.

– Da må man de siste årene så å si gå på statenes nåde og oppføre seg «pent» slik at man blir valgt på nytt. Det er helt uforenlig med uavhengigheten som dommerne skal ha.

Et fascinerende fag

Det er innlysende at Bårdsen brenner for det han driver med. Han forteller engasjert om arbeidet som dommer og om menneskerettighetsfaget. På spørsmål om hva som driver dette engasjementet svarer han at variasjonen faget og dommerjobben gir, er viktig.

– Enten det er på nasjonalt eller internasjonalt nivå er det stor bredde i sakstyper og problemstillinger. Og det får en jo til de grader her. Sakene fra de ulike landene handler om vidt forskjellige temaer og problemstillinger. Den variasjonen liker jeg veldig godt.

– Og så har internasjonal rett alltid fascinert meg. Og det å få være med å være sentralt inne og påvirke i viktige saker av betydning for hele Europa, det er inspirerende.

Bårdsen trekker særlig frem arbeidet med storkammersaker.

– Der sitter man på en måte midt ved operasjonsbordet. De prosessene og de diskusjonene vi har der er utrolig fascinerende. Da tenker jeg at «dette jeg må huske til jeg blir en gammel mann og kan skrive en bok om det», sier han og ler litt.

Boken må vi nok vente en stund på, men det lille innblikket Injuria har fått bekrefter at det er et fascinerende persongalleri i Domstolen.

Dommerne i EMD, 47 stykker fra hvert av Europarådets 47 medlemsland, er åpenbart svært dyktige fagfolk. Bårdsen trekker frem at de også er gode kollegaer.

– Det samarbeidet setter jeg stor pris på. Jeg er blitt mer og mer entusiastisk for å dele på ansvaret og utvikle gode dommer og å ha flinke folk som man tillitsfullt kan diskutere en sak med. Dette finner en jo i mange jobber, og absolutt ikke bare her – definitivt også i Høyesterett. Så det er kanskje mer at jeg stadig klarere ser verdien av det, sier han.

En fundamental forutsetning for rettsstaten og demokratiet

Menneskerettighetene kan lett virke fjernt unna og lite håndfaste, men de spiller en viktig rolle for samfunnet nasjonalt og internasjonalt. For Bårdsen er menneskerettighetene meningsfulle fordi de går inn i en større rettsstatlig kontekst.

– Jeg bryr meg ikke om menneskerettigheter fordi jeg er spesielt snill eller synes spesielt synd på folk som har det vondt, det gjør alle, men fordi jeg ser på dette regelsettet som en helt fundamental forutsetning for det styresettet vi tror på – den demokratiske rettsstaten. En sterk håndheving av disse rettighetene er helt avgjørende for å ivareta den. Derfor gir det meg en mening langt utover saken å jobbe med dette, fordi jeg ser at det er så viktig at dette holdes varmt og utvikles.

Tidlig ute

Bårdsen var tidlig ute med å sette fokus på menneskerettigheter i det norske juridiske miljøet. At dette var dette han skulle ende opp med å jobbe med, mener han likevel beror på en del tilfeldigheter.

– Jeg var heldig med å studere i Bergen og bli engasjert som juniorstipendiat, eller vit.ass. som det heter nå, for å skrive en særavhandling. Jeg fikk litt lønn og en arbeidsplass, og ikke minst en veileder. Når du kommer inn der har jo fagmiljøet, i dette tilfellet UiB, noen preferanser om hva en skal gjøre. Et felt som var i utvikling da var internasjonale menneskerettigheter. Blant annet Jørgen Aall, som fortsatt er ved fakultetet, var en inspirator for meg.

Bårdsen forklarer at han tidlig ble fascinert av tanken på et rettssystem som fungerer på utsiden av det nasjonale.

– Jeg syntes det var litt magisk og har alltid blitt dratt litt i den retningen fordi jeg aldri helt har skjønt det. Jeg kan vel ikke påstå å helt ha skjønt det nå heller, men er fremdeles veldig fascinert! Det er jo sånn med ting en liker: Det er ikke alltid lett å forklare hvorfor. Om jeg hadde møtt noen andre på starten av karrieren kan det godt hende verden hadde sett helt annerledes ut for meg.

– Ikke vær redd for å kaste deg litt ut i det.

– Har du et tips til jusstudenter som ikke har funnet helt ut av hva de vil etter studiet?

– Kjenn etter hva du interesserer deg for mer enn hva du tror verden vil etterspørre om fire år. Du blir bedre og har det bedre hvis du jobber med noe du engasjerer deg i. Utnytt de mulighetene studiet gir til det. Hva som interesserer deg kan endre seg, men det går helt fint. Det andre er at det kan være lurt å ha noen planer, men en må ikke bli for bundet opp i dem. Min erfaring er at jeg har gjort de beste valgene når jeg har vært villig til å se at her oppstår det en mulighet som kanskje krever at du går en litt annen vei eller strekker deg litt ekstra. Ikke vær redd for å kaste deg litt ut i det.

Bårdsen minner også jusstudentene på å ikke slite seg ut.

– Jeg blir imponert og litt matt av inntrykket jeg får av at mange jusstudenter er så målrettede og veldig arbeidsomme. Og det er jo supert, men en må puste litt. En skal jo leve med disse valgene et langt yrkesliv. Da må det være noen elementer av å ta vare på seg selv. La dine egne styrker og preferanser være styrende og ikke andres forventinger eller en tanke om hvordan det skal se ut. Det blir en i det lange løp utmattet av.

Viktig å fokusere på primærkildene

På veien dit skal man jo fortsatt være jusstudent, med alt det innebærer. Menneskerettighetsfaget på tredje året er både elsket og fryktet. Om Bårdsen skulle gi ett tips til jusstudenten er det: Les dommer! Både fra Høyesterett og EMD.

– Når en skal jobbe med internasjonal rett, bør en lære seg å håndtere primærkildene og ikke bare lese hva andre får ut av dem. Det å lese dommer er forresten en fantastisk fin måte å lære juss på, enten den er nasjonal eller internasjonal rett. Å se hvordan juridisk resonnement utformes i praksis, hvordan en skriver og hvordan normene konkretiseres i praktiske resultater, ikke av professorer, men av håndverkere, er veldig lærerikt.  Jeg tror det er nesten umulig å lære juss bare av å lese lærebøker. Samtidig er det fullt mulig å lære juss bare ved å lese dommer og andre primærkilder, sier Bårdsen.

 

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.