Menneskerettighetene, rettsstaten og nye eventyr.

Injuria.no • 6. desember 2021

Tekst og foto: Carl Victor Waldenstrøm

–Å stå foran dommerne her kan nok være litt skremmende selv for en erfaren advokat, sier Arnfinn Bårdsen i det han viser frem den mektige storkammersalen i EMD. Her har han vært med på å avgjøre noen av de største sakene Domstolen har behandlet de siste årene.

Arnfinn Bårdsen er tidligere foreleser på Dragefjellet (1992-2003) og dommer i Høyesterett fra 2008. For tiden er han i permisjon fra Høyesterett for å være norsk dommer i den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Det betyr blant annet at han deltar i behandlingen av alle saker hvor Norge er part. Injuria har vært på plass i Strasbourg og snakket om jobben, menneskerettighetene, og det nye livet i Frankrike.

En unik opplevelse

Bårdsen tiltrådte i EMD i januar 2019, og har vært dommer i Strasbourg i snart tre år. Han kaller det en unik opplevelse, både profesjonelt og personlig .

– Profesjonelt, fordi jeg jobber med 46 andre dommere fra til sammen 47 jurisdiksjoner som dekker 830 millioner mennesker og skal forsøke å få ett felles, alminnelig regelverk til å passe på alt sammen. Dette er land som har helt forskjellige utgangspunkt økonomisk, kulturelt, politisk og juridisk og helt forskjellige rettstatstradisjoner. Det gjør at overgangen fra å jobbe med juss innenfor en veldig koordinert, balansert og nokså ensartet ramme i Norge, til å jobbe med dette systemet, bringer inn dimensjoner i det juridiske arbeidet som er vanskelige å forestille seg før en kommer hit, forteller han.

Etter å blant annet ha vært ti år i Høyesterett, så kunne en kanskje tro at det ikke gikk an å lære noe helt nytt om juss, eller å oppleve noe stort og nytt innenfor jussens verden. Bårdsen forteller at jobben i EMD har vist ham at det går. Han sier det har gjort ham ydmyk både ovenfor faget og ovenfor kolleger fra andre land.

Overgangen til EMD beskriver Bårdsen som et eventyr også på det personlige plan.

– Jeg har på en måte startet litt på nytt. Jeg har måttet etablere meg i en ny by, med nye venner, nytt språk, ny kultur og på et litt rart vis alene, fordi familien min er jo ikke med. Det er jo en nedside med dette. Men jeg har opplevd dette som veldig spennende. Disse tre årene har gått utrolig fort, og jeg tenker med litt uro på at det bare er seks år igjen. Det er ikke noe å vente på.

Ni år går fort

Dommere i den Europeiske menneskerettighetsdomstolen blir valgt av Europarådets parlamentarikerforsamling og sitter for en periode på ni år. Bårdsen forteller at han synes dette føles som kort tid.

 

– Kanskje litt for kort. Det diskuteres om det skulle vært 12 år. Uansett hvor erfaren man er, tar det to-tre år å få nok oversikt til å begynne å gjøre ordentlig nytte for seg. Og så går det enda noen år til en er erfaren nok til å være senior og ta mer ansvar. Og da begynner man jo å nærme seg slutten av mandatet! Alt for ofte synes jeg vi ser erfarne og sentrale dommere som må slutte. Det svekker domstolen. Det kommer nye, men EMD er en institusjon som stadig er under opplæring. For institusjonen kan det være en ulempe.

Bårdsen understreker samtidig at ordningen som var før, der dommerne kunne stille til gjenvalg, var en uting.

– Da må man de siste årene så å si gå på statenes nåde og oppføre seg «pent» slik at man blir valgt på nytt. Det er helt uforenlig med uavhengigheten som dommerne skal ha.

Et fascinerende fag

Det er innlysende at Bårdsen brenner for det han driver med. Han forteller engasjert om arbeidet som dommer og om menneskerettighetsfaget. På spørsmål om hva som driver dette engasjementet svarer han at variasjonen faget og dommerjobben gir, er viktig.

– Enten det er på nasjonalt eller internasjonalt nivå er det stor bredde i sakstyper og problemstillinger. Og det får en jo til de grader her. Sakene fra de ulike landene handler om vidt forskjellige temaer og problemstillinger. Den variasjonen liker jeg veldig godt.

– Og så har internasjonal rett alltid fascinert meg. Og det å få være med å være sentralt inne og påvirke i viktige saker av betydning for hele Europa, det er inspirerende.

Bårdsen trekker særlig frem arbeidet med storkammersaker.

– Der sitter man på en måte midt ved operasjonsbordet. De prosessene og de diskusjonene vi har der er utrolig fascinerende. Da tenker jeg at «dette jeg må huske til jeg blir en gammel mann og kan skrive en bok om det», sier han og ler litt.

Boken må vi nok vente en stund på, men det lille innblikket Injuria har fått bekrefter at det er et fascinerende persongalleri i Domstolen.

Dommerne i EMD, 47 stykker fra hvert av Europarådets 47 medlemsland, er åpenbart svært dyktige fagfolk. Bårdsen trekker frem at de også er gode kollegaer.

– Det samarbeidet setter jeg stor pris på. Jeg er blitt mer og mer entusiastisk for å dele på ansvaret og utvikle gode dommer og å ha flinke folk som man tillitsfullt kan diskutere en sak med. Dette finner en jo i mange jobber, og absolutt ikke bare her – definitivt også i Høyesterett. Så det er kanskje mer at jeg stadig klarere ser verdien av det, sier han.

En fundamental forutsetning for rettsstaten og demokratiet

Menneskerettighetene kan lett virke fjernt unna og lite håndfaste, men de spiller en viktig rolle for samfunnet nasjonalt og internasjonalt. For Bårdsen er menneskerettighetene meningsfulle fordi de går inn i en større rettsstatlig kontekst.

– Jeg bryr meg ikke om menneskerettigheter fordi jeg er spesielt snill eller synes spesielt synd på folk som har det vondt, det gjør alle, men fordi jeg ser på dette regelsettet som en helt fundamental forutsetning for det styresettet vi tror på – den demokratiske rettsstaten. En sterk håndheving av disse rettighetene er helt avgjørende for å ivareta den. Derfor gir det meg en mening langt utover saken å jobbe med dette, fordi jeg ser at det er så viktig at dette holdes varmt og utvikles.

Tidlig ute

Bårdsen var tidlig ute med å sette fokus på menneskerettigheter i det norske juridiske miljøet. At dette var dette han skulle ende opp med å jobbe med, mener han likevel beror på en del tilfeldigheter.

– Jeg var heldig med å studere i Bergen og bli engasjert som juniorstipendiat, eller vit.ass. som det heter nå, for å skrive en særavhandling. Jeg fikk litt lønn og en arbeidsplass, og ikke minst en veileder. Når du kommer inn der har jo fagmiljøet, i dette tilfellet UiB, noen preferanser om hva en skal gjøre. Et felt som var i utvikling da var internasjonale menneskerettigheter. Blant annet Jørgen Aall, som fortsatt er ved fakultetet, var en inspirator for meg.

Bårdsen forklarer at han tidlig ble fascinert av tanken på et rettssystem som fungerer på utsiden av det nasjonale.

– Jeg syntes det var litt magisk og har alltid blitt dratt litt i den retningen fordi jeg aldri helt har skjønt det. Jeg kan vel ikke påstå å helt ha skjønt det nå heller, men er fremdeles veldig fascinert! Det er jo sånn med ting en liker: Det er ikke alltid lett å forklare hvorfor. Om jeg hadde møtt noen andre på starten av karrieren kan det godt hende verden hadde sett helt annerledes ut for meg.

– Ikke vær redd for å kaste deg litt ut i det.

– Har du et tips til jusstudenter som ikke har funnet helt ut av hva de vil etter studiet?

– Kjenn etter hva du interesserer deg for mer enn hva du tror verden vil etterspørre om fire år. Du blir bedre og har det bedre hvis du jobber med noe du engasjerer deg i. Utnytt de mulighetene studiet gir til det. Hva som interesserer deg kan endre seg, men det går helt fint. Det andre er at det kan være lurt å ha noen planer, men en må ikke bli for bundet opp i dem. Min erfaring er at jeg har gjort de beste valgene når jeg har vært villig til å se at her oppstår det en mulighet som kanskje krever at du går en litt annen vei eller strekker deg litt ekstra. Ikke vær redd for å kaste deg litt ut i det.

Bårdsen minner også jusstudentene på å ikke slite seg ut.

– Jeg blir imponert og litt matt av inntrykket jeg får av at mange jusstudenter er så målrettede og veldig arbeidsomme. Og det er jo supert, men en må puste litt. En skal jo leve med disse valgene et langt yrkesliv. Da må det være noen elementer av å ta vare på seg selv. La dine egne styrker og preferanser være styrende og ikke andres forventinger eller en tanke om hvordan det skal se ut. Det blir en i det lange løp utmattet av.

Viktig å fokusere på primærkildene

På veien dit skal man jo fortsatt være jusstudent, med alt det innebærer. Menneskerettighetsfaget på tredje året er både elsket og fryktet. Om Bårdsen skulle gi ett tips til jusstudenten er det: Les dommer! Både fra Høyesterett og EMD.

– Når en skal jobbe med internasjonal rett, bør en lære seg å håndtere primærkildene og ikke bare lese hva andre får ut av dem. Det å lese dommer er forresten en fantastisk fin måte å lære juss på, enten den er nasjonal eller internasjonal rett. Å se hvordan juridisk resonnement utformes i praksis, hvordan en skriver og hvordan normene konkretiseres i praktiske resultater, ikke av professorer, men av håndverkere, er veldig lærerikt.  Jeg tror det er nesten umulig å lære juss bare av å lese lærebøker. Samtidig er det fullt mulig å lære juss bare ved å lese dommer og andre primærkilder, sier Bårdsen.

 

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.