Ane på lovgivers bane

Injuria.no • 6. desember 2021

Skrevet av Maja Holmen

Ane Breivik har mye på gang. I disse dager gjør fjerdekullisten seg klar for å ta over som ny leder for Unge Venstre. Dette kort tid etter hennes første periode på Stortinget, som vara for Sveinung Rotevatn. 

Injuria møter Venstre-politikeren i tiden mellom disse begivenhetene, og er nysgjerrig på tiden på Stortinget og hennes politiske engasjement. Ane forteller at det særlig var to saker som var avgjørende da hun skulle velge parti for første gang. 

–  Da jeg meldte meg inn var det veldig viktig for meg å være med i et parti som vil verne Lofoten, Vesterålen og Senja fra oljeleting. Jeg er også opptatt av en rausere og mer human asyl- og innvandringspolitikk. 

Ane har vært medlem i Unge Venstre siden 2013 og har hatt en rekke verv. Da hun flyttet til Nederland for å fullføre videregående på United World Colleges ble engasjementet satt på pause

–  Jeg hadde egentlig ikke noen ambisjoner om å drive med politikk. Men da jeg begynte å studere i Bergen flyttet jeg inn i et kollektiv med en jeg kjente fra Unge Venstre. Han inviterte meg med på en møtepils på Kvarteret, og jeg tenkte at det var en god måte å få venner på. 

Tilbake til politikken

Et par pils på Kvarteret ble til mer enn et sosialt treff.

–  Plutselig ble jeg politisk aktiv igjen. Det var ikke akkurat planen, smiler Ane.

Ane er fortsatt opptatt av klima- og miljøsaken. Men justispolitikken er også noe hun bryr seg mye om, og nylig har fått arbeide med. Fra mars til august jobbet Ane som politisk rådgiver for Venstres justispolitiske talsperson ved siden av studiene. 

–  Det var veldig lærerikt og givende! Jobben besto mye av å lese seg opp på saker i forkant, bidra til å skrive representantens taleinnlegg, debattinnlegg, kronikker og så videre. Man får jo gjerne opp saker på stort ulike dokumenter mot forslag på Stortinget.

Ane forteller også at, i tillegg til sin lange politiske erfaring, har kunnskap fra jusstudiet vært særlig nyttig i rollen.

–  I justiskomiteen bør man ha kompetanse for å forstå lovene og lete seg frem i forarbeidene. Da har den juridiske metoden vi har lært på studiet vært uvurderlig.

En spesiell justis-og helsepolitisk sak har hatt et særlig fokus for henne i den siste tiden. Ane forteller at rusreformen var hennes hjertesak gjennom valgkampen, og engasjementet merkes når hun snakker om nylige utviklinger.

–  Det var jo enormt skuffende da rusreformen ble stemt ned på Stortinget. Vi har en grundig NOU som klart slår fast at straff ikke fungerer. Det får ikke ned narkotikabruken i samfunnet, men pålegger skam og stigma overfor de som bruker illegale rusmidler. 

Sentralt i debatten er spørsmålet om man skal fortsette å straffe individer for bruk av sterkere rusmidler.  

–  Som jusstudent synes jeg det er bemerkelsesverdig hvordan flere og flere partier har et slags kappløp for å øke minstestraffene og øke det generelle straffenivået i samfunnet 

–  Jeg tror man gjerne også trenger juridiske perspektiver i slike debatter, nettopp fordi jurister har en tendens til å legge mer vekt på prinsipielle begrunnelser.

Jusstudent på Stortinget

Praten går over til det store temaet: Stortinget. Fra 1. til 14. oktober trådte Ane inn inn på Stortinget for Sveinung Rotevatn, Venstres representant fra Hordaland valgkrets. Opplevelsen skriver hun med følgende ord: 

–  Surrealistisk. Høytidelig. Annerledes

Ukene på Stortinget ble første gang Ane opptrådte som folkevalgt. 

–  Det føltes veldig stort å kjenne på at nå representerer jeg faktisk velgerne som har stemt på Venstre. Det er en helt spesiell opplevelse. 

Ane forteller at det var lett å føle seg liten på den store stortingsbenken. Hun bemerker seg likevel at sånn bør det muligens være.

–  Hvis ikke det er skummelt i det hele tatt, er du kanskje litt narsissist, smiler Ane. 

Tiden på Stortinget fikk en nervepirrende start, men ikke på grunn av en het politisk debatt.

–  Jeg visste vi skulle ha navneopprop, men ikke at det skulle være akkurat som på barneskolen!

–  Da jeg skjønte at “oi, folk svarer jo faktisk “ja” som på barneskolen”, begynte jeg å tenke gjennom alle mulige scenarioer der det kunne gå galt. Hva hvis stemmen sprekker?

Scenarioene om hva som kunne gå galt var noe som fulgte Ane videre også.

–  Jeg var livredd for å drite meg ut i løpet av de to første ukene. 

Men politikeren smiler, og det er tydelig at ting stort sett gikk fint. 

–  Heldigvis har Stortingets administrasjon tenkt på det og prøver å gjøre det enklest mulig for de som møter å ikke dumme seg ut.

Den unge politikeren satt på Stortinget i perioden da de nye folkevalgte trådte inn i rollene sine. Hun forteller om flere høytidelige begivenheter, som storfin stortingsåpning i bunad og allsang av Kongesangen. Det var også politisk arbeid på agendaen, men store mengder politisk arbeid ble ikke gjort på akkurat denne tiden.

–  Det første som skjedde da representanter fikk anledning til å fremme representantforslag var at Carl I. Hagen ville stille Knut Arild Hareide for riksrett for å ha brutt et anmodningsvedtak.

Som jusstudent hadde Ane et overtak over den erfarne politikeren her:

–  Hadde Carl I. Hagen tatt NIRI, så ville han visst at anmodningsvedtak ikke er rettslig bindende, blunker hun.

Ane skal fortsette som vara for Sveinung Rotevatn i fire år. Det er dermed ikke helt usannsynlig at hun returnerer til Stortingsbenken.

–  Kanskje brekker han beinet etter hvert!

I mellomtiden har Ane nye eventyr å se frem til. Nå står flytting til Oslo og en midlertidig pause i studiene for tur. Ane er duket til å ta over som leder for Unge Venstre på deres landsmøte 5.-7. november, en fulltidsjobb hun ser veldig frem til. Men hun er også klar på at Stortingsoppholdet ga mersmak.

Injuria ønsker Ane Breivik all lykke til med politikken videre.

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Lex Promille

Av Siggen og Begeret • 1. mai 2026
Akkurat som med Snusboks-leken skal du sende en gjenstand (helst Norges Lover) til den påstanden resonerer best med. Drikk hver gang du får den, eller når rimet slapper for hardt. Splash er selvfølgelig oblig!

Why is it important to strengthen local aid organisations?

Av By Sabrina Eriksen-Zapata, Josefine Gløersen and Hilda Sønderland Lundanes - ELSA Bergen, Academic Activities Research Group (2025-2026) • 23. april 2026
Last year’s Rafto Prize was awarded to Emergency Response Rooms of Sudan (ERRs) for their humanitarian work in the Sudanese civil war. As conflict continues to devastate the country and displace millions, ERR has played a vital role as a local humanitarian organisation. The organisation is community-driven and focuses on empowering the local community, which was one of the reasons why they were awarded the Rafto Prize1. The recognition of ERR raises questions on how local humanitarian organisations compare to international organisations in terms of efficiency, capacity and long-term sustainability. Efficiency and Structure International organisations will, to a larger degree, use international staff. However, in some cases they will employ and use staff from the country in crisis, in which they will be able to deploy their local understanding in the situation2. In the cases where international organisations do not use local staff to a great extent, there are undoubtedly several benefits of using local aid organisations instead. When comparing the efficiency and structure of humanitarian organisations, clear differences appear between local and international actors. Local actors have more cultural and contextual knowledge which allows them to use other approaches than international organisations. The Building Resilient Communities in Somalia (BRCiS) consortium included Somali local expertise, and thus was able to tailor the aid based on what the affected people actually needed.3 While the methods of the local actors are tailored to the specific context, international organisations often use standardised operating procedures. These procedures often prove efficient at the time of crises but can also provide a risk for unintended harm arising from the lack of understanding of local customs. International and local humanitarian aid organisations are also different in the way they are structured. The local organisations often have a vertical structure which might make it easier for them to adapt to sudden changes compared to organisations with hierarchical structures which are less flexible. Since local actors are already present in the affected area, they are able to respond quickly to sudden escalations in a current crisis. For example, ERR was based on community-led activities existing prior to the Sudanese war, which allowed them to establish immediately after the outbreak of the war.4 Because they were not dependent on foreign staff, they were able to mobilize quickly by using resources from local networks. By contrast, international organisations will to a large degree depend on international staff who have to be transported to the conflict-affected area. During the typhoon in the Philippines in 2013, the local NGOs had a more efficient first response because they were already present in the area.5 For international organisations, decisions have to pass through more levels of approval before international staff can be deployed, making it harder to be present when the crisis first emerges. International organisations may also struggle to enter the conflict-affected area because of restrictions and safety concerns while local actors have a more immediate access. Funding and legitimacy The local and international aid organizations also differ when it comes to accessing donors and funding, and areas where help is needed. The local organizations may not be well known outside of their area. This could impact their funding, as those who are willing to donate may not know of their work, or know who to trust. From the donors' point of view, it is difficult to trust that their money is going to the right causes when they have limited knowledge of the area and the different local organizations. This makes it more likely that they will choose to donate to the international organizations they know and trust. The access to donors is a great advantage for the international organizations. On the other hand, some studies suggest that local organizations might use their funding more efficiently. In 2024, The Share Trust and Refugees International in cooperation with Center for Disaster Philanthropy (CDP) published a study which showed that the local intermediaries were 15.5% more cost-efficient than the international ones in Ukraine. The study found that the UNOCHA Country Based Pooled Fund saved about $ 5.5 million in just one year.6 While the funding showed to be more efficient when going to the local actors in Ukraine this may not necessarily be the case elsewhere. In other areas the local actors will have widely different degrees of organization, and it will be difficult to predict how effective the funding will be. The funding of the organizations also shape the access they have to areas where aid is needed. This is clear when you look at the difference between MSF Doctors Without Borders and the Red Cross. MSF is based on private donations as a way to protect their independence. 7 This funding strategy also allows them to not be associated with a country’s policy, which ensures their access to multiple areas other organizations do not have access to. While they gain access by staying independent with their funding, MSF is vocal about their experiences in the areas they work. This can both be a hindrance and a benefit, depending on whether the people in power wish to be in the spotlight or not. The Red Cross on the other hand relies heavily on financial contributions from states. However, their long-term humanitarian commitment to the principle of neutrality has provided the Red Cross access to conflict areas where other international humanitarian organisations were denied access due to them publicly reporting war crimes and violations they witnessed. For instance, MSF were denied access to Darfur for publicly reporting the rape of over 500 women by soldiers, whilst the Red Cross were able to remain due to their principle of remaining silent and not reporting violations that they witnessed.8 By funding the local actors, one can circumvent the problem altogether. The local actors will have access to the area no matter where they get their funding from or what they publish about the crisis since they are already there. All in all, the funding of local actors is shown to be positive. However, at the same time they lack the legitimacy and the resources that the international aid organizations have. Empowering the affected people Scholars have also pointed out how local organisations can create a sense of ownership and empowerment in a time of crisis and war. Including the local population in humanitarian aid can help the affected people of the crisis feel a sense of control in a time of despair and hopelessness. Using local staff and collecting them together to work on infrastructural projects, or on the distribution of water, food and medicine can also create a sense of solidarity and cohesion which is incredibly important in times of war. Scholars have even suggested that creating such a space where the affected population collaborate together on their common humanity can even facilitate the discussion of peace and negotiation further down the road.9 Strengthening local organisations will also provide a more sustainable dynamic in later crises as the people can transfer knowledge, dynamics and infrastructure they have built. For instance, the BRIGHTLY consortium, combined the strengths of international aid organisations with national Yemeni organisations to empower and strengthen the local community. It put the decision-making processes in the hands of the local community which paved the way for mentoring and training.10 Not only is this empowering on a psychological level, but it is also extremely sustainable in the long-term. Therefore, this article does not intend to diminish the importance of international aid organisations. On the contrary, international aid organisations have been vital in securing life for centuries. However, as this article mentions, and seen through ERR’s hard work in Sudan, strengthening local organisations can provide aid relief in a sustainable and efficient manner, in addition to empowering the affected population in a time of crisis.