Ane på lovgivers bane

Injuria.no • 6. desember 2021

Skrevet av Maja Holmen

Ane Breivik har mye på gang. I disse dager gjør fjerdekullisten seg klar for å ta over som ny leder for Unge Venstre. Dette kort tid etter hennes første periode på Stortinget, som vara for Sveinung Rotevatn. 

Injuria møter Venstre-politikeren i tiden mellom disse begivenhetene, og er nysgjerrig på tiden på Stortinget og hennes politiske engasjement. Ane forteller at det særlig var to saker som var avgjørende da hun skulle velge parti for første gang. 

–  Da jeg meldte meg inn var det veldig viktig for meg å være med i et parti som vil verne Lofoten, Vesterålen og Senja fra oljeleting. Jeg er også opptatt av en rausere og mer human asyl- og innvandringspolitikk. 

Ane har vært medlem i Unge Venstre siden 2013 og har hatt en rekke verv. Da hun flyttet til Nederland for å fullføre videregående på United World Colleges ble engasjementet satt på pause

–  Jeg hadde egentlig ikke noen ambisjoner om å drive med politikk. Men da jeg begynte å studere i Bergen flyttet jeg inn i et kollektiv med en jeg kjente fra Unge Venstre. Han inviterte meg med på en møtepils på Kvarteret, og jeg tenkte at det var en god måte å få venner på. 

Tilbake til politikken

Et par pils på Kvarteret ble til mer enn et sosialt treff.

–  Plutselig ble jeg politisk aktiv igjen. Det var ikke akkurat planen, smiler Ane.

Ane er fortsatt opptatt av klima- og miljøsaken. Men justispolitikken er også noe hun bryr seg mye om, og nylig har fått arbeide med. Fra mars til august jobbet Ane som politisk rådgiver for Venstres justispolitiske talsperson ved siden av studiene. 

–  Det var veldig lærerikt og givende! Jobben besto mye av å lese seg opp på saker i forkant, bidra til å skrive representantens taleinnlegg, debattinnlegg, kronikker og så videre. Man får jo gjerne opp saker på stort ulike dokumenter mot forslag på Stortinget.

Ane forteller også at, i tillegg til sin lange politiske erfaring, har kunnskap fra jusstudiet vært særlig nyttig i rollen.

–  I justiskomiteen bør man ha kompetanse for å forstå lovene og lete seg frem i forarbeidene. Da har den juridiske metoden vi har lært på studiet vært uvurderlig.

En spesiell justis-og helsepolitisk sak har hatt et særlig fokus for henne i den siste tiden. Ane forteller at rusreformen var hennes hjertesak gjennom valgkampen, og engasjementet merkes når hun snakker om nylige utviklinger.

–  Det var jo enormt skuffende da rusreformen ble stemt ned på Stortinget. Vi har en grundig NOU som klart slår fast at straff ikke fungerer. Det får ikke ned narkotikabruken i samfunnet, men pålegger skam og stigma overfor de som bruker illegale rusmidler. 

Sentralt i debatten er spørsmålet om man skal fortsette å straffe individer for bruk av sterkere rusmidler.  

–  Som jusstudent synes jeg det er bemerkelsesverdig hvordan flere og flere partier har et slags kappløp for å øke minstestraffene og øke det generelle straffenivået i samfunnet 

–  Jeg tror man gjerne også trenger juridiske perspektiver i slike debatter, nettopp fordi jurister har en tendens til å legge mer vekt på prinsipielle begrunnelser.

Jusstudent på Stortinget

Praten går over til det store temaet: Stortinget. Fra 1. til 14. oktober trådte Ane inn inn på Stortinget for Sveinung Rotevatn, Venstres representant fra Hordaland valgkrets. Opplevelsen skriver hun med følgende ord: 

–  Surrealistisk. Høytidelig. Annerledes

Ukene på Stortinget ble første gang Ane opptrådte som folkevalgt. 

–  Det føltes veldig stort å kjenne på at nå representerer jeg faktisk velgerne som har stemt på Venstre. Det er en helt spesiell opplevelse. 

Ane forteller at det var lett å føle seg liten på den store stortingsbenken. Hun bemerker seg likevel at sånn bør det muligens være.

–  Hvis ikke det er skummelt i det hele tatt, er du kanskje litt narsissist, smiler Ane. 

Tiden på Stortinget fikk en nervepirrende start, men ikke på grunn av en het politisk debatt.

–  Jeg visste vi skulle ha navneopprop, men ikke at det skulle være akkurat som på barneskolen!

–  Da jeg skjønte at “oi, folk svarer jo faktisk “ja” som på barneskolen”, begynte jeg å tenke gjennom alle mulige scenarioer der det kunne gå galt. Hva hvis stemmen sprekker?

Scenarioene om hva som kunne gå galt var noe som fulgte Ane videre også.

–  Jeg var livredd for å drite meg ut i løpet av de to første ukene. 

Men politikeren smiler, og det er tydelig at ting stort sett gikk fint. 

–  Heldigvis har Stortingets administrasjon tenkt på det og prøver å gjøre det enklest mulig for de som møter å ikke dumme seg ut.

Den unge politikeren satt på Stortinget i perioden da de nye folkevalgte trådte inn i rollene sine. Hun forteller om flere høytidelige begivenheter, som storfin stortingsåpning i bunad og allsang av Kongesangen. Det var også politisk arbeid på agendaen, men store mengder politisk arbeid ble ikke gjort på akkurat denne tiden.

–  Det første som skjedde da representanter fikk anledning til å fremme representantforslag var at Carl I. Hagen ville stille Knut Arild Hareide for riksrett for å ha brutt et anmodningsvedtak.

Som jusstudent hadde Ane et overtak over den erfarne politikeren her:

–  Hadde Carl I. Hagen tatt NIRI, så ville han visst at anmodningsvedtak ikke er rettslig bindende, blunker hun.

Ane skal fortsette som vara for Sveinung Rotevatn i fire år. Det er dermed ikke helt usannsynlig at hun returnerer til Stortingsbenken.

–  Kanskje brekker han beinet etter hvert!

I mellomtiden har Ane nye eventyr å se frem til. Nå står flytting til Oslo og en midlertidig pause i studiene for tur. Ane er duket til å ta over som leder for Unge Venstre på deres landsmøte 5.-7. november, en fulltidsjobb hun ser veldig frem til. Men hun er også klar på at Stortingsoppholdet ga mersmak.

Injuria ønsker Ane Breivik all lykke til med politikken videre.

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.