Masterstudentane

Injuria.no • 5. desember 2018

Skrevet av Rebecca Forfod Strandheim
 

Eit felles mål for oss på jussen er at vi ein vakker dag skal levere ei masteroppgåve i rettsvitskap. Vegen fram mot siste stykke arbeid kan kjennast lang og det kan vere vanskeleg å vite kva veg ein
skal gå. Injuria har høyrd med fire masterstudentar kva dei gjer.
 

Daniel Croles Fitjar


Foto: Privat

Kvar har du studert?

Eg har teke heile studiet ved UiB, men var i Kina våren 2017 gjennom emnet JUS134-KINA. Etter fire fine år på Dragefjellet har eg flytta til Oslo for å skriva masteren min derfrå no i haust. 

Kva skal du skrive master om og kvifor er dette viktig/interessant? 

Eg skriv ei forvaltningsrettsleg masteroppgåve om skikkavurderingar etter universitets- og høgskulelova § 4-10. Etter denne føresegna kan norske høgare utdanningsinstitusjonar stenga ute studentar frå lærarutdanningar, teologiutdanninga eller helsefaglege utdanningar dersom institusjonen meiner at studenten ikkje er skikka for yrket. Det vil seie dersom dei meiner at han eller ho ikkje er skikka for å vera lærar, prest, sjukepleiar, psykolog, etc. Personar er ikkje skikka dersom dei vil utgjera ein fare for helsa eller rettane til elevar, pasientar eller andre brukargrupper dei vil møta i yrket.

Temaet er mellom anna interessant fordi utdanning er ein menneskerett etter norsk lov, jf. Grunnlova § 109. Dersom ein stengjer ute nokon som i utgangspunktet er kvalifisert, gjer ein altså eit inngrep i menneskerettane til studenten, og legalitetsprinsippet slår inn. Då får ein spanande avvegingar mellom studenten sin individuelle rett til utdanning opp mot ei gitt gruppe av menneske sin rett til vern mot framtidig, hypotetisk fare.

Temaet mitt reiser også andre interessante problemstillingar, som tydinga av vage og vide vurderingstema opp mot legalitetsprinsippet sitt klårleikskrav; vekting og tolking av kjelder som forskrift, forvaltningspraksis og rundskriv; beviskravet i utestengingssaker og skilnaden mellom pønale og preventive forvaltningssanksjonar.

Eg visste ganske tidleg at eg ønskja å skriva om universitets- og høgskuleretten. Dette er eit område av forvaltninga som svært mange av oss er i kontakt med i løpet av livet, men som likevel har fått ufortent lite merksemd i den juridiske litteraturen. Nesten ingen har skrive om utestenging. Utanom Bernt sin lovkommentar til Universitets- og høgskulelova finst det knapt ei handfull artiklar som er innom temaet. I skikkavurderingssakene vil sakstilhøvet typisk stå mellom ein sterk institusjon med mange ressursar mot ein student med dårleg økonomi og ofte psykiske og/eller fysiske helseplager. Når maktbalansen er så skeiv er det viktig at juristane kjem på banen for å kontrollera at rettstryggleiksgarantiane til studenten er gode nok: ein må kontrollera at regelverket ikkje opnar for at sterke institusjonar misbruker makta si, til dømes ved å luka ut studentar dei sjølve meiner er problematiske, men som ikkje nødvendigvis vil vera ein fare for pasientar eller elevar. 

Har du nokon råd til dei som byrjar å tenke på tema for si oppgåve? Korleis bestemte du deg?

Det er ein rimeleg stor sjanse for at du aldri kjem til å bestemma deg heilt for tema for oppgåva di. Mi oppgåve har endra seg fleire gonger etter at eg starta å skriva, og den kjem truleg til å endra seg fleire gonger før eg leverer inn i desember. Det viktigaste er at du finn eit fagområde som du er interessert i, og at du startar med å skriva tidleg. Når du først har starta på eit spor vil temaet gradvis ta form både i hovudet ditt og på papiret.
 

Ingrid Hagen


Foto: Privat

Kvar har du studert? 

Jeg studerer rettsvitenskap ved Universitet i Bergen. 

Kva skal du skrive master om og kvifor er dette viktig/interessant?

Temaet for min masteroppgave er offentlige anskaffelser. Oppgavens nærmere problemstilling er oppdragsgivers avklarings- og ettersendingsadgang etter anskaffelsesforskriften § 23-5. 

Jeg valgte overnevnte tema på bakgrunn av at rettsområdet er noe jeg har hadde lite kjennskap til fra tidligere og som jeg ønsket å lære mer om. Offentlige anskaffelser er et svært viktig, men også komplekst felt som byr en rekke vanskelige problemstillinger. 

En av disse vanskelige problemstillingene knytter seg til hvilken adgang oppdragsgiver har til å foreta avklaringer eller anmode om supplering eller ettersending av dokumentasjon av forhold både tilknyttet leverandørens oppfyllelse av kvalifikasjonskravene, men også i selve tilbudsdokumentasjonen etter tilbudsfristens utløp. Etter tilbudsfristens utløp er muligheten for dialog mellom oppdragsgiver og leverandør om tilbudets innhold svært begrenset. Oppdragsgiver kan likevel foreta visse avklaringer eller anmode om ettersending av dokumenter med hjemmel i forskriften om offentlige anskaffelser § 23-5. 

1. januar 2017 trådte et nytt anskaffelsesregelverk i kraft. Formålet med det nye anskaffelsesregelverket var å forenkle et regelverk som fremsto som både rigid og komplisert å forholde seg til. Departementet har gitt uttrykk for at bestemmelsen i § 23-5 betydelig utvider oppdragsgivers avklarings- og ettersending i forhold til tidligere rettstilstand. På bakgrunn av dette vil jeg undersøke hva som er gjeldende rett etter den nye forskriften, samt hvorvidt den nye forskriftsendringen faktisk utvider avklarings- og ettersendingsadgangen så mye som departementet gir uttrykk for. 

Har du nokon råd til dei som byrjar å tenke på tema for si oppgåve? Korleis bestemte du deg?

Mitt råd er å begynne tankeprosessen god tid i forveien. Velg et tema som interesserer deg og som du ønsker å lære mer om, da vil skriveprosessen bli mye lettere. Jeg tok selv kontakt med fagpersoner som arbeider med offentlige anskaffelser til daglig, og forhørte meg om disse hadde noen forslag til relevante problemstillinger som kunne passe en masteroppgave. Jeg fikk mange gode svar som hjalp med å komme frem til min endelige problemstilling. 
 

Anna Vattekar Sandvoll


Foto: Privat

Kvar har du studert? 

Eg har teke alle åra mine i Bergen og blir også her no når eg skriv masteroppgåva. 

Kva skal du skrive master om, kvifor er dette viktig/interessant og kvifor valde du forskarlina? 

Frå 1. september 2017 er det eit vilkår at alvorleg sinnslidande manglar samtykkekompetanse for å kunne underleggjast tvang i psykisk helsevern. Dette er tema for mi oppgåve. 

Emnet er viktig og engasjerande fordi det dreier seg om kva grenser offentlege styresmakter må forhalde seg til når det skal gjerast tvangsinngrep i enkeltmenneske sine liv. I tillegg er det spennande å kunne bidra til ei avklaring av gjeldande rett på eit så uavklart felt. Det er lite rettskjelder å ta av og difor mange problemstillingar ein må ta stilling til. 
Forvaltningsretten og helserett spesielt har engasjert meg mykje på studiet, så dette var grunnen til at eg tok sikte på å skrive masteroppgåve innan desse fagområda.

Når studiet elles har eit høgt tempo, er det givande å kunne fordjupe seg i denne problemstillinga i eit heilt år. Dette var grunnen til at eg søkte på forskarlinja. På forskarlinja får vi særs god oppfølging. Vi lærer om det å skrive på eit høgt akademisk nivå og får eit innblikk i korleis det er å drive forsking. Undervisninga er også tilpassa det stadiet i skriveprosessen vi er på til ein kvar tid, noko som gjer at vi stadig får inspirasjon til det vidare sjølvstendige arbeidet. 

Har du nokon råd til dei som byrjar å tenke på tema for si oppgåve? Korleis bestemte du deg?

Eit heilt konkret tips kan vere å sjå tilbake på arbeidsgruppe- og storgruppeoppgåver ein har hatt på studiet. Desse er ofte innom uavklarte og vanskelege spørsmål innan det aktuelle fagområdet og kan gi inspirasjon til moglege problemstillingar. Vidare vil eg anbefale å snakke med dei vitskapleg tilsette på fakultetet. Sjølv tok eg kontakt med Bjarte Askeland etter eit informasjonsmøte om forskarlinja. Slik kom eg i kontakt med rettleiaren min Bjørn Henning Østenstad som hjalp meg med å spinne vidare på dei emna eg hadde tenkt ut.
 

Nora Birkelund


Foto: Privat

Kvar har du studert?

Jeg tok alle de første fire årene av mastergraden i Bergen, og på mitt femte studieår valgte jeg å reise til Aberdeen for å ta en LLM. En LLM-grad fra universitetet i Aberdeen består av tre semestere, der du totalt har fire valgfag de første to semestrene, og skriver en oppgave som tilsvarer den norske masteroppgaven det tredje semesteret. Etter planen skal året i Aberdeen bli godkjent som valgfag og mastergrad i Bergen, slik at man både får en norsk og en internasjonal mastergrad. 

Kva skal du skrive master om og kvifor er dette viktig/interessant?

Jeg har valgt å ta en LLM-grad i internasjonal energi og miljørett, og jeg skal også skrive masteroppgave innenfor dette fagområdet. Etter min mening er en master innenfor både energi og miljørett veldig aktuelt for nyutdannede jurister, i et nasjonalt og et internasjonalt perspektiv. 

For eksempel spiller hensynet til miljø en stor rolle innenfor mange norske rettsområder i dag, samtidig som energibransjen i Norge har behov for en omstilling. Det er nok av nasjonale utfordringene innenfor energi – og miljø sektoren som norske jurister må være med på å møte.  

Samtidig er det også fint at jeg har et internasjonalt perspektiv på fagene mine. Problemstillingene innenfor energi- og miljørett, for eksempel det å sørge for en bærekraftig utvikling, og å dekke verdens energibehov, er i aller høyeste grad globale. 

Har du nokon råd til dei som byrjar å tenke på kva dei skal gjere femte året? Korleis bestemte du deg?

Jeg synes det var veldig vanskelig å bestemme meg, og begynte å tenke på utveksling, master og fagvalg litt i seneste laget. Det avgjørende for meg ble til slutt at jeg hadde lyst til å bli bedre i engelsk, at jeg ikke ville være så langt hjemmefra, og ville bo i en billig studentby. Hvis jeg skal være etterpåklok og komme med et tips må det være å begynne tenkingen på femte studieår så tidlig som mulig. Det er veldig mange fristende alternativer, så det kan være greit å ha god tid til å finne ut hva man ønsker å få ut av det siste året som student.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.