Masterstudentane

Injuria.no • 5. desember 2018

Skrevet av Rebecca Forfod Strandheim
 

Eit felles mål for oss på jussen er at vi ein vakker dag skal levere ei masteroppgåve i rettsvitskap. Vegen fram mot siste stykke arbeid kan kjennast lang og det kan vere vanskeleg å vite kva veg ein
skal gå. Injuria har høyrd med fire masterstudentar kva dei gjer.
 

Daniel Croles Fitjar


Foto: Privat

Kvar har du studert?

Eg har teke heile studiet ved UiB, men var i Kina våren 2017 gjennom emnet JUS134-KINA. Etter fire fine år på Dragefjellet har eg flytta til Oslo for å skriva masteren min derfrå no i haust. 

Kva skal du skrive master om og kvifor er dette viktig/interessant? 

Eg skriv ei forvaltningsrettsleg masteroppgåve om skikkavurderingar etter universitets- og høgskulelova § 4-10. Etter denne føresegna kan norske høgare utdanningsinstitusjonar stenga ute studentar frå lærarutdanningar, teologiutdanninga eller helsefaglege utdanningar dersom institusjonen meiner at studenten ikkje er skikka for yrket. Det vil seie dersom dei meiner at han eller ho ikkje er skikka for å vera lærar, prest, sjukepleiar, psykolog, etc. Personar er ikkje skikka dersom dei vil utgjera ein fare for helsa eller rettane til elevar, pasientar eller andre brukargrupper dei vil møta i yrket.

Temaet er mellom anna interessant fordi utdanning er ein menneskerett etter norsk lov, jf. Grunnlova § 109. Dersom ein stengjer ute nokon som i utgangspunktet er kvalifisert, gjer ein altså eit inngrep i menneskerettane til studenten, og legalitetsprinsippet slår inn. Då får ein spanande avvegingar mellom studenten sin individuelle rett til utdanning opp mot ei gitt gruppe av menneske sin rett til vern mot framtidig, hypotetisk fare.

Temaet mitt reiser også andre interessante problemstillingar, som tydinga av vage og vide vurderingstema opp mot legalitetsprinsippet sitt klårleikskrav; vekting og tolking av kjelder som forskrift, forvaltningspraksis og rundskriv; beviskravet i utestengingssaker og skilnaden mellom pønale og preventive forvaltningssanksjonar.

Eg visste ganske tidleg at eg ønskja å skriva om universitets- og høgskuleretten. Dette er eit område av forvaltninga som svært mange av oss er i kontakt med i løpet av livet, men som likevel har fått ufortent lite merksemd i den juridiske litteraturen. Nesten ingen har skrive om utestenging. Utanom Bernt sin lovkommentar til Universitets- og høgskulelova finst det knapt ei handfull artiklar som er innom temaet. I skikkavurderingssakene vil sakstilhøvet typisk stå mellom ein sterk institusjon med mange ressursar mot ein student med dårleg økonomi og ofte psykiske og/eller fysiske helseplager. Når maktbalansen er så skeiv er det viktig at juristane kjem på banen for å kontrollera at rettstryggleiksgarantiane til studenten er gode nok: ein må kontrollera at regelverket ikkje opnar for at sterke institusjonar misbruker makta si, til dømes ved å luka ut studentar dei sjølve meiner er problematiske, men som ikkje nødvendigvis vil vera ein fare for pasientar eller elevar. 

Har du nokon råd til dei som byrjar å tenke på tema for si oppgåve? Korleis bestemte du deg?

Det er ein rimeleg stor sjanse for at du aldri kjem til å bestemma deg heilt for tema for oppgåva di. Mi oppgåve har endra seg fleire gonger etter at eg starta å skriva, og den kjem truleg til å endra seg fleire gonger før eg leverer inn i desember. Det viktigaste er at du finn eit fagområde som du er interessert i, og at du startar med å skriva tidleg. Når du først har starta på eit spor vil temaet gradvis ta form både i hovudet ditt og på papiret.
 

Ingrid Hagen


Foto: Privat

Kvar har du studert? 

Jeg studerer rettsvitenskap ved Universitet i Bergen. 

Kva skal du skrive master om og kvifor er dette viktig/interessant?

Temaet for min masteroppgave er offentlige anskaffelser. Oppgavens nærmere problemstilling er oppdragsgivers avklarings- og ettersendingsadgang etter anskaffelsesforskriften § 23-5. 

Jeg valgte overnevnte tema på bakgrunn av at rettsområdet er noe jeg har hadde lite kjennskap til fra tidligere og som jeg ønsket å lære mer om. Offentlige anskaffelser er et svært viktig, men også komplekst felt som byr en rekke vanskelige problemstillinger. 

En av disse vanskelige problemstillingene knytter seg til hvilken adgang oppdragsgiver har til å foreta avklaringer eller anmode om supplering eller ettersending av dokumentasjon av forhold både tilknyttet leverandørens oppfyllelse av kvalifikasjonskravene, men også i selve tilbudsdokumentasjonen etter tilbudsfristens utløp. Etter tilbudsfristens utløp er muligheten for dialog mellom oppdragsgiver og leverandør om tilbudets innhold svært begrenset. Oppdragsgiver kan likevel foreta visse avklaringer eller anmode om ettersending av dokumenter med hjemmel i forskriften om offentlige anskaffelser § 23-5. 

1. januar 2017 trådte et nytt anskaffelsesregelverk i kraft. Formålet med det nye anskaffelsesregelverket var å forenkle et regelverk som fremsto som både rigid og komplisert å forholde seg til. Departementet har gitt uttrykk for at bestemmelsen i § 23-5 betydelig utvider oppdragsgivers avklarings- og ettersending i forhold til tidligere rettstilstand. På bakgrunn av dette vil jeg undersøke hva som er gjeldende rett etter den nye forskriften, samt hvorvidt den nye forskriftsendringen faktisk utvider avklarings- og ettersendingsadgangen så mye som departementet gir uttrykk for. 

Har du nokon råd til dei som byrjar å tenke på tema for si oppgåve? Korleis bestemte du deg?

Mitt råd er å begynne tankeprosessen god tid i forveien. Velg et tema som interesserer deg og som du ønsker å lære mer om, da vil skriveprosessen bli mye lettere. Jeg tok selv kontakt med fagpersoner som arbeider med offentlige anskaffelser til daglig, og forhørte meg om disse hadde noen forslag til relevante problemstillinger som kunne passe en masteroppgave. Jeg fikk mange gode svar som hjalp med å komme frem til min endelige problemstilling. 
 

Anna Vattekar Sandvoll


Foto: Privat

Kvar har du studert? 

Eg har teke alle åra mine i Bergen og blir også her no når eg skriv masteroppgåva. 

Kva skal du skrive master om, kvifor er dette viktig/interessant og kvifor valde du forskarlina? 

Frå 1. september 2017 er det eit vilkår at alvorleg sinnslidande manglar samtykkekompetanse for å kunne underleggjast tvang i psykisk helsevern. Dette er tema for mi oppgåve. 

Emnet er viktig og engasjerande fordi det dreier seg om kva grenser offentlege styresmakter må forhalde seg til når det skal gjerast tvangsinngrep i enkeltmenneske sine liv. I tillegg er det spennande å kunne bidra til ei avklaring av gjeldande rett på eit så uavklart felt. Det er lite rettskjelder å ta av og difor mange problemstillingar ein må ta stilling til. 
Forvaltningsretten og helserett spesielt har engasjert meg mykje på studiet, så dette var grunnen til at eg tok sikte på å skrive masteroppgåve innan desse fagområda.

Når studiet elles har eit høgt tempo, er det givande å kunne fordjupe seg i denne problemstillinga i eit heilt år. Dette var grunnen til at eg søkte på forskarlinja. På forskarlinja får vi særs god oppfølging. Vi lærer om det å skrive på eit høgt akademisk nivå og får eit innblikk i korleis det er å drive forsking. Undervisninga er også tilpassa det stadiet i skriveprosessen vi er på til ein kvar tid, noko som gjer at vi stadig får inspirasjon til det vidare sjølvstendige arbeidet. 

Har du nokon råd til dei som byrjar å tenke på tema for si oppgåve? Korleis bestemte du deg?

Eit heilt konkret tips kan vere å sjå tilbake på arbeidsgruppe- og storgruppeoppgåver ein har hatt på studiet. Desse er ofte innom uavklarte og vanskelege spørsmål innan det aktuelle fagområdet og kan gi inspirasjon til moglege problemstillingar. Vidare vil eg anbefale å snakke med dei vitskapleg tilsette på fakultetet. Sjølv tok eg kontakt med Bjarte Askeland etter eit informasjonsmøte om forskarlinja. Slik kom eg i kontakt med rettleiaren min Bjørn Henning Østenstad som hjalp meg med å spinne vidare på dei emna eg hadde tenkt ut.
 

Nora Birkelund


Foto: Privat

Kvar har du studert?

Jeg tok alle de første fire årene av mastergraden i Bergen, og på mitt femte studieår valgte jeg å reise til Aberdeen for å ta en LLM. En LLM-grad fra universitetet i Aberdeen består av tre semestere, der du totalt har fire valgfag de første to semestrene, og skriver en oppgave som tilsvarer den norske masteroppgaven det tredje semesteret. Etter planen skal året i Aberdeen bli godkjent som valgfag og mastergrad i Bergen, slik at man både får en norsk og en internasjonal mastergrad. 

Kva skal du skrive master om og kvifor er dette viktig/interessant?

Jeg har valgt å ta en LLM-grad i internasjonal energi og miljørett, og jeg skal også skrive masteroppgave innenfor dette fagområdet. Etter min mening er en master innenfor både energi og miljørett veldig aktuelt for nyutdannede jurister, i et nasjonalt og et internasjonalt perspektiv. 

For eksempel spiller hensynet til miljø en stor rolle innenfor mange norske rettsområder i dag, samtidig som energibransjen i Norge har behov for en omstilling. Det er nok av nasjonale utfordringene innenfor energi – og miljø sektoren som norske jurister må være med på å møte.  

Samtidig er det også fint at jeg har et internasjonalt perspektiv på fagene mine. Problemstillingene innenfor energi- og miljørett, for eksempel det å sørge for en bærekraftig utvikling, og å dekke verdens energibehov, er i aller høyeste grad globale. 

Har du nokon råd til dei som byrjar å tenke på kva dei skal gjere femte året? Korleis bestemte du deg?

Jeg synes det var veldig vanskelig å bestemme meg, og begynte å tenke på utveksling, master og fagvalg litt i seneste laget. Det avgjørende for meg ble til slutt at jeg hadde lyst til å bli bedre i engelsk, at jeg ikke ville være så langt hjemmefra, og ville bo i en billig studentby. Hvis jeg skal være etterpåklok og komme med et tips må det være å begynne tenkingen på femte studieår så tidlig som mulig. Det er veldig mange fristende alternativer, så det kan være greit å ha god tid til å finne ut hva man ønsker å få ut av det siste året som student.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Lex Promille

Av Siggen og Begeret • 1. mai 2026
Akkurat som med Snusboks-leken skal du sende en gjenstand (helst Norges Lover) til den påstanden resonerer best med. Drikk hver gang du får den, eller når rimet slapper for hardt. Splash er selvfølgelig oblig!

Why is it important to strengthen local aid organisations?

Av By Sabrina Eriksen-Zapata, Josefine Gløersen and Hilda Sønderland Lundanes - ELSA Bergen, Academic Activities Research Group (2025-2026) • 23. april 2026
Last year’s Rafto Prize was awarded to Emergency Response Rooms of Sudan (ERRs) for their humanitarian work in the Sudanese civil war. As conflict continues to devastate the country and displace millions, ERR has played a vital role as a local humanitarian organisation. The organisation is community-driven and focuses on empowering the local community, which was one of the reasons why they were awarded the Rafto Prize1. The recognition of ERR raises questions on how local humanitarian organisations compare to international organisations in terms of efficiency, capacity and long-term sustainability. Efficiency and Structure International organisations will, to a larger degree, use international staff. However, in some cases they will employ and use staff from the country in crisis, in which they will be able to deploy their local understanding in the situation2. In the cases where international organisations do not use local staff to a great extent, there are undoubtedly several benefits of using local aid organisations instead. When comparing the efficiency and structure of humanitarian organisations, clear differences appear between local and international actors. Local actors have more cultural and contextual knowledge which allows them to use other approaches than international organisations. The Building Resilient Communities in Somalia (BRCiS) consortium included Somali local expertise, and thus was able to tailor the aid based on what the affected people actually needed.3 While the methods of the local actors are tailored to the specific context, international organisations often use standardised operating procedures. These procedures often prove efficient at the time of crises but can also provide a risk for unintended harm arising from the lack of understanding of local customs. International and local humanitarian aid organisations are also different in the way they are structured. The local organisations often have a vertical structure which might make it easier for them to adapt to sudden changes compared to organisations with hierarchical structures which are less flexible. Since local actors are already present in the affected area, they are able to respond quickly to sudden escalations in a current crisis. For example, ERR was based on community-led activities existing prior to the Sudanese war, which allowed them to establish immediately after the outbreak of the war.4 Because they were not dependent on foreign staff, they were able to mobilize quickly by using resources from local networks. By contrast, international organisations will to a large degree depend on international staff who have to be transported to the conflict-affected area. During the typhoon in the Philippines in 2013, the local NGOs had a more efficient first response because they were already present in the area.5 For international organisations, decisions have to pass through more levels of approval before international staff can be deployed, making it harder to be present when the crisis first emerges. International organisations may also struggle to enter the conflict-affected area because of restrictions and safety concerns while local actors have a more immediate access. Funding and legitimacy The local and international aid organizations also differ when it comes to accessing donors and funding, and areas where help is needed. The local organizations may not be well known outside of their area. This could impact their funding, as those who are willing to donate may not know of their work, or know who to trust. From the donors' point of view, it is difficult to trust that their money is going to the right causes when they have limited knowledge of the area and the different local organizations. This makes it more likely that they will choose to donate to the international organizations they know and trust. The access to donors is a great advantage for the international organizations. On the other hand, some studies suggest that local organizations might use their funding more efficiently. In 2024, The Share Trust and Refugees International in cooperation with Center for Disaster Philanthropy (CDP) published a study which showed that the local intermediaries were 15.5% more cost-efficient than the international ones in Ukraine. The study found that the UNOCHA Country Based Pooled Fund saved about $ 5.5 million in just one year.6 While the funding showed to be more efficient when going to the local actors in Ukraine this may not necessarily be the case elsewhere. In other areas the local actors will have widely different degrees of organization, and it will be difficult to predict how effective the funding will be. The funding of the organizations also shape the access they have to areas where aid is needed. This is clear when you look at the difference between MSF Doctors Without Borders and the Red Cross. MSF is based on private donations as a way to protect their independence. 7 This funding strategy also allows them to not be associated with a country’s policy, which ensures their access to multiple areas other organizations do not have access to. While they gain access by staying independent with their funding, MSF is vocal about their experiences in the areas they work. This can both be a hindrance and a benefit, depending on whether the people in power wish to be in the spotlight or not. The Red Cross on the other hand relies heavily on financial contributions from states. However, their long-term humanitarian commitment to the principle of neutrality has provided the Red Cross access to conflict areas where other international humanitarian organisations were denied access due to them publicly reporting war crimes and violations they witnessed. For instance, MSF were denied access to Darfur for publicly reporting the rape of over 500 women by soldiers, whilst the Red Cross were able to remain due to their principle of remaining silent and not reporting violations that they witnessed.8 By funding the local actors, one can circumvent the problem altogether. The local actors will have access to the area no matter where they get their funding from or what they publish about the crisis since they are already there. All in all, the funding of local actors is shown to be positive. However, at the same time they lack the legitimacy and the resources that the international aid organizations have. Empowering the affected people Scholars have also pointed out how local organisations can create a sense of ownership and empowerment in a time of crisis and war. Including the local population in humanitarian aid can help the affected people of the crisis feel a sense of control in a time of despair and hopelessness. Using local staff and collecting them together to work on infrastructural projects, or on the distribution of water, food and medicine can also create a sense of solidarity and cohesion which is incredibly important in times of war. Scholars have even suggested that creating such a space where the affected population collaborate together on their common humanity can even facilitate the discussion of peace and negotiation further down the road.9 Strengthening local organisations will also provide a more sustainable dynamic in later crises as the people can transfer knowledge, dynamics and infrastructure they have built. For instance, the BRIGHTLY consortium, combined the strengths of international aid organisations with national Yemeni organisations to empower and strengthen the local community. It put the decision-making processes in the hands of the local community which paved the way for mentoring and training.10 Not only is this empowering on a psychological level, but it is also extremely sustainable in the long-term. Therefore, this article does not intend to diminish the importance of international aid organisations. On the contrary, international aid organisations have been vital in securing life for centuries. However, as this article mentions, and seen through ERR’s hard work in Sudan, strengthening local organisations can provide aid relief in a sustainable and efficient manner, in addition to empowering the affected population in a time of crisis.