– Halvparten av landets befolkning risikerer å neglisjeres i opplæringssystemet

Injuria.no • 4. desember 2018

Av Eline Sandnes Fosse
Bilde: Malin Askevold Helle


Jusstudent Rahman Akhtar Chaudhry har lenge vært aktiv i ungdomspolitikken. Nå har hans engasjement gitt han en plass i regjeringens ekspertutvalg for kjønnsforskjeller i skolen. 
 

Allerede i ung alder  opplevde Rahman selv de store forskjellene i skolesystemet. Gjennom oppveksten på Furuset nordøst i Oslo gikk han i en skoleklasse hvor store deler av elevene hadde innvandrerbakgrunn.

– I etterkant har jeg tenkt over hvor mange av de guttene jeg gikk i klasse med som ikke har klart å ta fagbrev eller komme inn på høyere utdanning, forteller han. 

Situasjonen viste seg å være langt fra spesiell for Rahmans grunnskole. Statistikk viser at gutter gjør det dårligere enn jenter i alle fag utenom gym gjennom hele skoleløpet. Ekstra hardt går det ut over gutter med minoritetsbakgrunn. 

– Det var ikke bare noe jeg hadde sett for meg. Det var ikke tilfeldig i det hele tatt, men et tydelig mønster, sier Rahman.

Etter videregående på sentrumsskole begynte Rahman for alvor å engasjere seg i ungdoms- og skolepolitikk. Engasjementet gav han stillingen som leder i Elevorganisasjonen, hvor han i ett år jobbet som representant for norske elever i skolepolitikken. 

– Det var en veldig kul opplevelse. Året gav meg veldig mange nye perspektiver, og jeg er veldig glad for å ha gjort det før jeg begynte på jusstudiet. Jeg er veldig interessert i skolepolitikk, og har vært det så lenge jeg kan huske. De personlige erfaringene jeg satt på gjorde nok at jeg ble litt ekstra interessert i dette med kjønnsforskjeller, sier han.
 

Interessen og kunnskapen  er ikke vanskelig å legge merke til i det Rahman begynner å fortelle om problematikken. 

– Vi vet at problemet er veldig sammensatt. Det handler ikke bare om biologi, sosialisering, eller hvordan skolen er strukturert. Det som gjør det vanskelig er at vi har alt for lite kompetanse på området, så vi vet lite om hva det er som skjer. Jeg tror ett av de store problemene er at alle barna blir dyttet inn i skolestart samtidig. Det funker kanskje ikke for alle. En annen ting man vet, er at jenter modnes raskere enn gutter. Selv om man er like gamle, er man derfor gjerne på ulike stadier i livet når man er i skolestartalder. Det tror jeg er et problem. En ordning for å gi en mer fleksibel opplæring kunne kanskje ha motvirket noe av problemet. Når gutter faller bak eller dropper ut på videregående, skyldes ikke dette problem som har oppstått på videregående. Problemene oppstod gjerne allerede første skoledag eller kanskje i barnehagen. Det er noe som har gått galt da, og som har fått lov til å feste seg og gro. Resultatene ser vi jo for eksempel på den voldsomme overvekten av jenter her på jussen og på andre studier med høye inntakskrav, sier han.

– Hva tror du kan bli de store konsekvensene av disse problemene?

– De større konsekvensene blir at halvparten av landets befolkning risikerer å neglisjeres i opplæringssystemet. Jeg synes at det i seg selv er et problem nok til at man må gjøre noe med dette her. Folk som har mye potensiale til å bli veldig mye kult, får aldri funnet ut hva de er gode på. De blir stemplet som dumme allerede i tidlig alder. Slikt fester seg. De går gjerne rundt hele livet og tror at de ikke er verdt så mye som de faktisk er. Det er rett og slett et grunnleggende samfunnsproblem at en gruppe gjør det konsekvent dårligere i opplæringssystemet.
 

Engasjementet til Rahman  ble lagt godt merke til i de øvre politiske kretser. Da regjeringen skulle sette ned et utvalg for å se nærmere på problematikken rundt kjønnsforskjeller i skolen, ønsket de Rahman med på laget. Da Rahman ble oppringt av Kunnskapsdepartementet, var han ikke i tvil om hva svaret skulle bli.

– Det var helt sykt, og jeg sa ja med en gang. Jeg følte meg med en gang veldig privilegert og ydmyk for å få lov til å delta. Det er nok det kuleste jeg kommer til å gjøre på veldig lenge.

Regjeringsutvalget blir ledet av Camilla Stoltenberg, som er direktør for Folkehelseinstituttet. De fleste av de andre medlemmene er anerkjente forskere innenfor aktuelle felt. 

– Det er rett og slett skikkelig dyktige mennesker som er eksperter på sine felt. Jeg har generell studiekompetanse, og det er det. Det er både skummelt og spennende. Jeg er veldig bevisst på å at selv om jeg har mange synspunkter, er det mye jeg ikke kan, som de andre i utvalget kan mye bedre enn meg. Camilla Stoltenberg har i løpet av kort tid rukket å bli ett av mine veldig store forbilder. Hun har rett og slett stålkontroll på det hun driver med og utviser så mye kompetanse. I tillegg har hun en veldig spesiell evne til å kunne samle oss når vi er veldig uenige. Da klarer hun å trekke i trådene og komme med gode kompromisser som alle kan være enige i, forteller Rahman.

Utvalget sin oppgave er todelt. Den ene delen går ut på å samle kunnskap om kjønnsforskjeller i skolen. Videre skal utvalget komme med forslag til løsninger om hva som kan gjøres med problemet. Arbeidet er godt i gang, og en NOU skal legges frem innen februar. 


Rahman Akhtar Chaudhry. Foto: Malin Askevold Helle
 

– Hva tenker du  at du spesielt kan bidra med i utvalget?

– Det som skiller meg fra de andre er for det første at jeg er mye yngre enn dem. Jeg er veldig opptatt av at ungdom også skal få slippe til når det skal fattes beslutninger. Utvalget er veldig forskertungt, noe som er veldig viktig. Når vi skal komme til bunns i disse problemstillingene, må forskningen ligge i bunn. Samtidig tror jeg det er viktig å ha med stemmene til noen fra sivilsamfunnet. Det vil nok være noe av det jeg kan bidra med, å gi et litt annet perspektiv på det arbeidet som skal gjøres, mener Rahman.

Omtrent annenhver måned møtes medlemmene i utvalget. I forkant har de fått en rekke sakspapirer som skal drøftes videre i møtene.

– Jeg synes fremdeles at det er litt skummelt å legge frem synspunktene mine, og det vet utvalget veldig godt. Men man blir litt varm i trøya etter hvert, og jeg gjør mitt beste hele veien. Jeg leser alltid sakspapirene nøye og prøver å forberede meg godt. Og så vet jeg at det er noen ting jeg ikke kan stille med, men så er det samtidig mye jeg kan stille med som de andre kanskje ikke kan. Jeg håper at de setter pris på mine synspunkt også. De er i alle fall veldig flinke til å si at jeg gjør en god jobb. Jeg opplever at vi har en forståelse innad i utvalget av at alle har ulike ting å komme med. Siden jeg er plukket ut til å være med, regner jeg jo med at jeg har noe jeg skulle ha sagt. 
 

Til nå har utvalget  i hovedsak jobbet med kunnskapsinnsamling. Fremover vil arbeidet dreie seg om å komme frem til beslutninger som skal legges frem i en NOU. 

– Jeg er helt sikker på at vi kommer frem til noe. Jeg har ikke lov til å si så mye om hva vi kommer frem til før rapporten legges frem, men jeg tror at vi vil komme med noen veldig sterke innspill og friske pust i denne debatten. Videre vil det være opp til regjeringen og Stortinget å finne ut hva som skal gjøres med det vi kommer med. Det er en bred politisk enighet om at noe må gjøres med dette nå. Når det først har blitt lagt så mye ressurser i å opprette dette utvalget, så bør vi bli lyttet til. Vi kommer i alle fall til å stå klare med forslag, så får vi se hva statsmakten velger å gjøre. 

– Hva håper og tror du blir de store konsekvensene av arbeidet som blir gjort nå?

– Først og fremst håper jeg forslagene vi kommer med kan bidra til at vi får fart på kunnskapsinnsamlingen. Det store problemet nå er at det er så store hull i kompetansen. Når man ikke har et godt nok kompetansegrunnlag blir det fort til at man løper rundt og synser. På lang sikt håper jeg jo at vi får gjort noe med selve problemet. Jeg håper at guttene med minoritetsbakgrunn som faller utenfor, ikke faller utenfor likevel, og at vi får utjevnet de store sosiale forskjellene. Skolen er den viktigste arenaen for å hamle opp med de problemene der. Alt springer ut av utdanningssystemet. Grunningrediensen for en feilslått stat er at man ikke har et godt nok skolesystem. Grunningrediensen for sosiale forskjeller er at alle ikke har lik rett til utdanning, og skolen som institusjon er grunnlaget for at alle skal ha det like bra og ha like forutsetninger. Jeg føler meg utrolig privilegert som får lov til å være med i et slikt utvalg som kan bidra med å komme med tunge beslutninger rundt hvordan vi skal styre politikken innenfor dette feltet. Om det viser seg at disse problemene bedrer seg om noen tiår, hadde det jo vært kult å vite at jeg har bidratt til å gjøre noe med problemet. 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.