– Halvparten av landets befolkning risikerer å neglisjeres i opplæringssystemet

Injuria.no • 4. desember 2018

Av Eline Sandnes Fosse
Bilde: Malin Askevold Helle


Jusstudent Rahman Akhtar Chaudhry har lenge vært aktiv i ungdomspolitikken. Nå har hans engasjement gitt han en plass i regjeringens ekspertutvalg for kjønnsforskjeller i skolen. 
 

Allerede i ung alder  opplevde Rahman selv de store forskjellene i skolesystemet. Gjennom oppveksten på Furuset nordøst i Oslo gikk han i en skoleklasse hvor store deler av elevene hadde innvandrerbakgrunn.

– I etterkant har jeg tenkt over hvor mange av de guttene jeg gikk i klasse med som ikke har klart å ta fagbrev eller komme inn på høyere utdanning, forteller han. 

Situasjonen viste seg å være langt fra spesiell for Rahmans grunnskole. Statistikk viser at gutter gjør det dårligere enn jenter i alle fag utenom gym gjennom hele skoleløpet. Ekstra hardt går det ut over gutter med minoritetsbakgrunn. 

– Det var ikke bare noe jeg hadde sett for meg. Det var ikke tilfeldig i det hele tatt, men et tydelig mønster, sier Rahman.

Etter videregående på sentrumsskole begynte Rahman for alvor å engasjere seg i ungdoms- og skolepolitikk. Engasjementet gav han stillingen som leder i Elevorganisasjonen, hvor han i ett år jobbet som representant for norske elever i skolepolitikken. 

– Det var en veldig kul opplevelse. Året gav meg veldig mange nye perspektiver, og jeg er veldig glad for å ha gjort det før jeg begynte på jusstudiet. Jeg er veldig interessert i skolepolitikk, og har vært det så lenge jeg kan huske. De personlige erfaringene jeg satt på gjorde nok at jeg ble litt ekstra interessert i dette med kjønnsforskjeller, sier han.
 

Interessen og kunnskapen  er ikke vanskelig å legge merke til i det Rahman begynner å fortelle om problematikken. 

– Vi vet at problemet er veldig sammensatt. Det handler ikke bare om biologi, sosialisering, eller hvordan skolen er strukturert. Det som gjør det vanskelig er at vi har alt for lite kompetanse på området, så vi vet lite om hva det er som skjer. Jeg tror ett av de store problemene er at alle barna blir dyttet inn i skolestart samtidig. Det funker kanskje ikke for alle. En annen ting man vet, er at jenter modnes raskere enn gutter. Selv om man er like gamle, er man derfor gjerne på ulike stadier i livet når man er i skolestartalder. Det tror jeg er et problem. En ordning for å gi en mer fleksibel opplæring kunne kanskje ha motvirket noe av problemet. Når gutter faller bak eller dropper ut på videregående, skyldes ikke dette problem som har oppstått på videregående. Problemene oppstod gjerne allerede første skoledag eller kanskje i barnehagen. Det er noe som har gått galt da, og som har fått lov til å feste seg og gro. Resultatene ser vi jo for eksempel på den voldsomme overvekten av jenter her på jussen og på andre studier med høye inntakskrav, sier han.

– Hva tror du kan bli de store konsekvensene av disse problemene?

– De større konsekvensene blir at halvparten av landets befolkning risikerer å neglisjeres i opplæringssystemet. Jeg synes at det i seg selv er et problem nok til at man må gjøre noe med dette her. Folk som har mye potensiale til å bli veldig mye kult, får aldri funnet ut hva de er gode på. De blir stemplet som dumme allerede i tidlig alder. Slikt fester seg. De går gjerne rundt hele livet og tror at de ikke er verdt så mye som de faktisk er. Det er rett og slett et grunnleggende samfunnsproblem at en gruppe gjør det konsekvent dårligere i opplæringssystemet.
 

Engasjementet til Rahman  ble lagt godt merke til i de øvre politiske kretser. Da regjeringen skulle sette ned et utvalg for å se nærmere på problematikken rundt kjønnsforskjeller i skolen, ønsket de Rahman med på laget. Da Rahman ble oppringt av Kunnskapsdepartementet, var han ikke i tvil om hva svaret skulle bli.

– Det var helt sykt, og jeg sa ja med en gang. Jeg følte meg med en gang veldig privilegert og ydmyk for å få lov til å delta. Det er nok det kuleste jeg kommer til å gjøre på veldig lenge.

Regjeringsutvalget blir ledet av Camilla Stoltenberg, som er direktør for Folkehelseinstituttet. De fleste av de andre medlemmene er anerkjente forskere innenfor aktuelle felt. 

– Det er rett og slett skikkelig dyktige mennesker som er eksperter på sine felt. Jeg har generell studiekompetanse, og det er det. Det er både skummelt og spennende. Jeg er veldig bevisst på å at selv om jeg har mange synspunkter, er det mye jeg ikke kan, som de andre i utvalget kan mye bedre enn meg. Camilla Stoltenberg har i løpet av kort tid rukket å bli ett av mine veldig store forbilder. Hun har rett og slett stålkontroll på det hun driver med og utviser så mye kompetanse. I tillegg har hun en veldig spesiell evne til å kunne samle oss når vi er veldig uenige. Da klarer hun å trekke i trådene og komme med gode kompromisser som alle kan være enige i, forteller Rahman.

Utvalget sin oppgave er todelt. Den ene delen går ut på å samle kunnskap om kjønnsforskjeller i skolen. Videre skal utvalget komme med forslag til løsninger om hva som kan gjøres med problemet. Arbeidet er godt i gang, og en NOU skal legges frem innen februar. 


Rahman Akhtar Chaudhry. Foto: Malin Askevold Helle
 

– Hva tenker du  at du spesielt kan bidra med i utvalget?

– Det som skiller meg fra de andre er for det første at jeg er mye yngre enn dem. Jeg er veldig opptatt av at ungdom også skal få slippe til når det skal fattes beslutninger. Utvalget er veldig forskertungt, noe som er veldig viktig. Når vi skal komme til bunns i disse problemstillingene, må forskningen ligge i bunn. Samtidig tror jeg det er viktig å ha med stemmene til noen fra sivilsamfunnet. Det vil nok være noe av det jeg kan bidra med, å gi et litt annet perspektiv på det arbeidet som skal gjøres, mener Rahman.

Omtrent annenhver måned møtes medlemmene i utvalget. I forkant har de fått en rekke sakspapirer som skal drøftes videre i møtene.

– Jeg synes fremdeles at det er litt skummelt å legge frem synspunktene mine, og det vet utvalget veldig godt. Men man blir litt varm i trøya etter hvert, og jeg gjør mitt beste hele veien. Jeg leser alltid sakspapirene nøye og prøver å forberede meg godt. Og så vet jeg at det er noen ting jeg ikke kan stille med, men så er det samtidig mye jeg kan stille med som de andre kanskje ikke kan. Jeg håper at de setter pris på mine synspunkt også. De er i alle fall veldig flinke til å si at jeg gjør en god jobb. Jeg opplever at vi har en forståelse innad i utvalget av at alle har ulike ting å komme med. Siden jeg er plukket ut til å være med, regner jeg jo med at jeg har noe jeg skulle ha sagt. 
 

Til nå har utvalget  i hovedsak jobbet med kunnskapsinnsamling. Fremover vil arbeidet dreie seg om å komme frem til beslutninger som skal legges frem i en NOU. 

– Jeg er helt sikker på at vi kommer frem til noe. Jeg har ikke lov til å si så mye om hva vi kommer frem til før rapporten legges frem, men jeg tror at vi vil komme med noen veldig sterke innspill og friske pust i denne debatten. Videre vil det være opp til regjeringen og Stortinget å finne ut hva som skal gjøres med det vi kommer med. Det er en bred politisk enighet om at noe må gjøres med dette nå. Når det først har blitt lagt så mye ressurser i å opprette dette utvalget, så bør vi bli lyttet til. Vi kommer i alle fall til å stå klare med forslag, så får vi se hva statsmakten velger å gjøre. 

– Hva håper og tror du blir de store konsekvensene av arbeidet som blir gjort nå?

– Først og fremst håper jeg forslagene vi kommer med kan bidra til at vi får fart på kunnskapsinnsamlingen. Det store problemet nå er at det er så store hull i kompetansen. Når man ikke har et godt nok kompetansegrunnlag blir det fort til at man løper rundt og synser. På lang sikt håper jeg jo at vi får gjort noe med selve problemet. Jeg håper at guttene med minoritetsbakgrunn som faller utenfor, ikke faller utenfor likevel, og at vi får utjevnet de store sosiale forskjellene. Skolen er den viktigste arenaen for å hamle opp med de problemene der. Alt springer ut av utdanningssystemet. Grunningrediensen for en feilslått stat er at man ikke har et godt nok skolesystem. Grunningrediensen for sosiale forskjeller er at alle ikke har lik rett til utdanning, og skolen som institusjon er grunnlaget for at alle skal ha det like bra og ha like forutsetninger. Jeg føler meg utrolig privilegert som får lov til å være med i et slikt utvalg som kan bidra med å komme med tunge beslutninger rundt hvordan vi skal styre politikken innenfor dette feltet. Om det viser seg at disse problemene bedrer seg om noen tiår, hadde det jo vært kult å vite at jeg har bidratt til å gjøre noe med problemet. 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.