– Halvparten av landets befolkning risikerer å neglisjeres i opplæringssystemet

Injuria.no • 4. desember 2018

Av Eline Sandnes Fosse
Bilde: Malin Askevold Helle


Jusstudent Rahman Akhtar Chaudhry har lenge vært aktiv i ungdomspolitikken. Nå har hans engasjement gitt han en plass i regjeringens ekspertutvalg for kjønnsforskjeller i skolen. 
 

Allerede i ung alder  opplevde Rahman selv de store forskjellene i skolesystemet. Gjennom oppveksten på Furuset nordøst i Oslo gikk han i en skoleklasse hvor store deler av elevene hadde innvandrerbakgrunn.

– I etterkant har jeg tenkt over hvor mange av de guttene jeg gikk i klasse med som ikke har klart å ta fagbrev eller komme inn på høyere utdanning, forteller han. 

Situasjonen viste seg å være langt fra spesiell for Rahmans grunnskole. Statistikk viser at gutter gjør det dårligere enn jenter i alle fag utenom gym gjennom hele skoleløpet. Ekstra hardt går det ut over gutter med minoritetsbakgrunn. 

– Det var ikke bare noe jeg hadde sett for meg. Det var ikke tilfeldig i det hele tatt, men et tydelig mønster, sier Rahman.

Etter videregående på sentrumsskole begynte Rahman for alvor å engasjere seg i ungdoms- og skolepolitikk. Engasjementet gav han stillingen som leder i Elevorganisasjonen, hvor han i ett år jobbet som representant for norske elever i skolepolitikken. 

– Det var en veldig kul opplevelse. Året gav meg veldig mange nye perspektiver, og jeg er veldig glad for å ha gjort det før jeg begynte på jusstudiet. Jeg er veldig interessert i skolepolitikk, og har vært det så lenge jeg kan huske. De personlige erfaringene jeg satt på gjorde nok at jeg ble litt ekstra interessert i dette med kjønnsforskjeller, sier han.
 

Interessen og kunnskapen  er ikke vanskelig å legge merke til i det Rahman begynner å fortelle om problematikken. 

– Vi vet at problemet er veldig sammensatt. Det handler ikke bare om biologi, sosialisering, eller hvordan skolen er strukturert. Det som gjør det vanskelig er at vi har alt for lite kompetanse på området, så vi vet lite om hva det er som skjer. Jeg tror ett av de store problemene er at alle barna blir dyttet inn i skolestart samtidig. Det funker kanskje ikke for alle. En annen ting man vet, er at jenter modnes raskere enn gutter. Selv om man er like gamle, er man derfor gjerne på ulike stadier i livet når man er i skolestartalder. Det tror jeg er et problem. En ordning for å gi en mer fleksibel opplæring kunne kanskje ha motvirket noe av problemet. Når gutter faller bak eller dropper ut på videregående, skyldes ikke dette problem som har oppstått på videregående. Problemene oppstod gjerne allerede første skoledag eller kanskje i barnehagen. Det er noe som har gått galt da, og som har fått lov til å feste seg og gro. Resultatene ser vi jo for eksempel på den voldsomme overvekten av jenter her på jussen og på andre studier med høye inntakskrav, sier han.

– Hva tror du kan bli de store konsekvensene av disse problemene?

– De større konsekvensene blir at halvparten av landets befolkning risikerer å neglisjeres i opplæringssystemet. Jeg synes at det i seg selv er et problem nok til at man må gjøre noe med dette her. Folk som har mye potensiale til å bli veldig mye kult, får aldri funnet ut hva de er gode på. De blir stemplet som dumme allerede i tidlig alder. Slikt fester seg. De går gjerne rundt hele livet og tror at de ikke er verdt så mye som de faktisk er. Det er rett og slett et grunnleggende samfunnsproblem at en gruppe gjør det konsekvent dårligere i opplæringssystemet.
 

Engasjementet til Rahman  ble lagt godt merke til i de øvre politiske kretser. Da regjeringen skulle sette ned et utvalg for å se nærmere på problematikken rundt kjønnsforskjeller i skolen, ønsket de Rahman med på laget. Da Rahman ble oppringt av Kunnskapsdepartementet, var han ikke i tvil om hva svaret skulle bli.

– Det var helt sykt, og jeg sa ja med en gang. Jeg følte meg med en gang veldig privilegert og ydmyk for å få lov til å delta. Det er nok det kuleste jeg kommer til å gjøre på veldig lenge.

Regjeringsutvalget blir ledet av Camilla Stoltenberg, som er direktør for Folkehelseinstituttet. De fleste av de andre medlemmene er anerkjente forskere innenfor aktuelle felt. 

– Det er rett og slett skikkelig dyktige mennesker som er eksperter på sine felt. Jeg har generell studiekompetanse, og det er det. Det er både skummelt og spennende. Jeg er veldig bevisst på å at selv om jeg har mange synspunkter, er det mye jeg ikke kan, som de andre i utvalget kan mye bedre enn meg. Camilla Stoltenberg har i løpet av kort tid rukket å bli ett av mine veldig store forbilder. Hun har rett og slett stålkontroll på det hun driver med og utviser så mye kompetanse. I tillegg har hun en veldig spesiell evne til å kunne samle oss når vi er veldig uenige. Da klarer hun å trekke i trådene og komme med gode kompromisser som alle kan være enige i, forteller Rahman.

Utvalget sin oppgave er todelt. Den ene delen går ut på å samle kunnskap om kjønnsforskjeller i skolen. Videre skal utvalget komme med forslag til løsninger om hva som kan gjøres med problemet. Arbeidet er godt i gang, og en NOU skal legges frem innen februar. 


Rahman Akhtar Chaudhry. Foto: Malin Askevold Helle
 

– Hva tenker du  at du spesielt kan bidra med i utvalget?

– Det som skiller meg fra de andre er for det første at jeg er mye yngre enn dem. Jeg er veldig opptatt av at ungdom også skal få slippe til når det skal fattes beslutninger. Utvalget er veldig forskertungt, noe som er veldig viktig. Når vi skal komme til bunns i disse problemstillingene, må forskningen ligge i bunn. Samtidig tror jeg det er viktig å ha med stemmene til noen fra sivilsamfunnet. Det vil nok være noe av det jeg kan bidra med, å gi et litt annet perspektiv på det arbeidet som skal gjøres, mener Rahman.

Omtrent annenhver måned møtes medlemmene i utvalget. I forkant har de fått en rekke sakspapirer som skal drøftes videre i møtene.

– Jeg synes fremdeles at det er litt skummelt å legge frem synspunktene mine, og det vet utvalget veldig godt. Men man blir litt varm i trøya etter hvert, og jeg gjør mitt beste hele veien. Jeg leser alltid sakspapirene nøye og prøver å forberede meg godt. Og så vet jeg at det er noen ting jeg ikke kan stille med, men så er det samtidig mye jeg kan stille med som de andre kanskje ikke kan. Jeg håper at de setter pris på mine synspunkt også. De er i alle fall veldig flinke til å si at jeg gjør en god jobb. Jeg opplever at vi har en forståelse innad i utvalget av at alle har ulike ting å komme med. Siden jeg er plukket ut til å være med, regner jeg jo med at jeg har noe jeg skulle ha sagt. 
 

Til nå har utvalget  i hovedsak jobbet med kunnskapsinnsamling. Fremover vil arbeidet dreie seg om å komme frem til beslutninger som skal legges frem i en NOU. 

– Jeg er helt sikker på at vi kommer frem til noe. Jeg har ikke lov til å si så mye om hva vi kommer frem til før rapporten legges frem, men jeg tror at vi vil komme med noen veldig sterke innspill og friske pust i denne debatten. Videre vil det være opp til regjeringen og Stortinget å finne ut hva som skal gjøres med det vi kommer med. Det er en bred politisk enighet om at noe må gjøres med dette nå. Når det først har blitt lagt så mye ressurser i å opprette dette utvalget, så bør vi bli lyttet til. Vi kommer i alle fall til å stå klare med forslag, så får vi se hva statsmakten velger å gjøre. 

– Hva håper og tror du blir de store konsekvensene av arbeidet som blir gjort nå?

– Først og fremst håper jeg forslagene vi kommer med kan bidra til at vi får fart på kunnskapsinnsamlingen. Det store problemet nå er at det er så store hull i kompetansen. Når man ikke har et godt nok kompetansegrunnlag blir det fort til at man løper rundt og synser. På lang sikt håper jeg jo at vi får gjort noe med selve problemet. Jeg håper at guttene med minoritetsbakgrunn som faller utenfor, ikke faller utenfor likevel, og at vi får utjevnet de store sosiale forskjellene. Skolen er den viktigste arenaen for å hamle opp med de problemene der. Alt springer ut av utdanningssystemet. Grunningrediensen for en feilslått stat er at man ikke har et godt nok skolesystem. Grunningrediensen for sosiale forskjeller er at alle ikke har lik rett til utdanning, og skolen som institusjon er grunnlaget for at alle skal ha det like bra og ha like forutsetninger. Jeg føler meg utrolig privilegert som får lov til å være med i et slikt utvalg som kan bidra med å komme med tunge beslutninger rundt hvordan vi skal styre politikken innenfor dette feltet. Om det viser seg at disse problemene bedrer seg om noen tiår, hadde det jo vært kult å vite at jeg har bidratt til å gjøre noe med problemet. 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Er sosiale medier blitt barns eventyrland for ytringer?

Av Emma Helene Husebæk og Josefine Gløersen - ELSA Bergen, Academic Activities, Research Gruppen (2025-2026) • 4. juni 2026
Sosiale medier fungerer i dag som et moderne «eventyrland»; et sted for kreativitet og fellesskap, men også et miljø preget av ekkokamre og manipulerende algoritmer. For mange unge er sosiale medier et sted for læring, informasjon og selvutfoldelse, samtidig som at personvernet og sikkerheten deres ofte er utilstrekkelig ivaretatt. Sosiale medier ble opprinnelig ikke utviklet med barn som målgruppe, men spiller fortsatt en stor rolle i barns liv i dag.1 Europaparlamentet er bekymret over at én av fire unge har telefonbruk som minner om avhengighet. På bakgrunn av dette har Europarlamentet foreslått å innføre en felles aldersgrense på 16 år for tilgang på sosiale medier og AI-tjenester.2 Dette reiser spørsmålet om et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år er forenlig med ytringsfriheten, og om det kan forsvares i en norsk kontekst. Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet som beskytter individets mulighet til å uttrykke meninger, motta informasjon og delta i samfunnsdebatten. Både Grunnloven og EMK artikkel 10 beskytter retten til ytringsfrihet og retten til å motta og informasjon, samtidig som den åpner for lovlige begrensninger når det er nødvendig i et demokratisk samfunn. For barn innebærer dette en balanse mellom retten til deltakelse og ytring, og behovet for vern mot skade og utnyttelse. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg, delta i offentlig debatt og få tilgang til informasjon, men dette kan lovlig reguleres for å beskytte deres trygghet, utvikling og personvern på sosiale medier. En vurdering av en eventuell aldersgrense må derfor finne en balanse mellom disse to hensynene. En aldergrense på sosiale medier er særlig begrunnet i at barn står i en sårbar posisjon fordi hjernen deres fortsatt er under utvikling. FNs barnekomité påpeker at hjernens plastisitet er på sitt høyeste i de tidlige leveårene og i ungdomstiden, noe som gjør barn påvirkelige for manipulerende algoritmer, reklame og sosialt press på sosiale medier.3 Når barn blir eldre og hjernen modnes, utvikles evnen til å vurdere konsekvenser og ta mer selvstendige beslutninger. En aldersgrense gir derfor barn tid til å styrke sin dømmekraft og refleksjonsevne, slik at de bedre kan navigere på sosiale medier på en bevisst måte. Sosiale medier er designet nettopp for å holde brukeren engasjert gjennom funksjoner som «infinite scroll», autoplay og push-varsler.4 Nytt innhold lastes kontinuerlig og nye videoer starter automatisk, noe som gjør at strømmen av innhold aldri kommer til en ende. Algoritmestyrte plattformer gjør at barn lettere blir dratt inn i mørke «kaninhull» (rabbit holes), hvor de gradvis blir eksponert for mer ekstremt og skadelig innhold.5 Disse algoritmene er også med på å skape ekkokamre fordi man i hovedsak blir presentert for innhold man tidligere har vist interesse for. Dette kan bidra til polarisering ved at alternative perspektiver blir mindre synlige, og ved at sterke eller ytterliggående budskap forsterkes over tid. Dette peker på kjernen i debatten: Barn har ennå ikke utviklet den kognitive «motstandskraften» som trengs for å stå imot algoritmer som er spesialdesignet for å fange oppmerksomheten deres.6 Samtidig som begrunnelsen for en aldersgrense fremstår tungtveiende, er det ikke gitt at et slik tiltak er uproblematisk. Spørsmålet er om løsningen faktisk er å stenge dørene til dette digitale «eventyrlandet». Et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år reiser av den grunn flere prinsipielle og praktiske utfordringer, særlig i lys av barns rett til ytring og deltakelse i det digitale rom. Sosiale medier er ikke bare en underholdningsplattform, men en sentral arena for barns ytringer, informasjonsinnhenting og sosiale liv. I dagens samfunn foregår store deler av den offentlige debatten digitalt, et forbud vil i praksis kunne innebære at barns utestenges fra viktige rom for deltakelse. Et slik tiltak kan derfor argumenteres for at ikke utelukkende vil være beskyttelse, men også en form for ekskludering. Det reiser et grunnleggende spørsmål om hva som skjer med barns mulighet til å bli hørt når de stenges ut av de plattformene der samtalene foregår? FNs barnekomite poengterer at sosiale medier gir barn nye og viktige muligheter til å delta og uttrykke seg i samfunnet, og at de ulike statene må legge til rette for en slik deltagelse.7 En aldersgrense kan også medføre digital utestengelse. For mange barn er sosiale medier en viktig kilde til tilhørighet, særlig for dem som ikke finner fellesskap i fysiske omgivelser. Å stenge disse arenaene kan dermed ramme skjevt, og særlig gå utover sårbare grupper. FNs barnekomite understreker at barn har rett til likeverdig tilgang til det digitale miljøet, og at statene har en plikt til å motvirke digital ekskludering. Dette betyr at man ikke bare skal beskytte barn mot skade, men og sikre at de får delta. Spørsmålet blir derfor hvem som faller utenfor når porten stenges. En annen sentral utfordring er at aldersgrense i praksis kan være lite treffsikker. Erfaring tilsier at aldersgrense på nett er enkle å lure seg rundt, blant annet ved å oppgi gi feil alder. Det kan derfor være et forbud som får begrenset effekt for barna det er ment å beskytte. Samtidig er det en risiko for at barn som utestenges søker seg til mindre regulerte plattformer. Det kan i verste fall øke eksponeringen for skadelig innhold, fremfor å senke den. Ulike forskningsmiljøer har påpekt at forbud ikke nødvendigvis vil være den mest effektive måten å håndtere utfordringene ved sosiale medier på.8 En fastsatt aldersgrense reiser spørsmål om reguleringen er tilstrekkelig nyansert. Barn er ikke en ensartet gruppe, og både modenhet, digital kompetanse og behov vil variere betydelig. FNs barnekomite understreker at barn er i utvikling og at tiltakene av den grunn må tilpasses barnets alder og modenhet. En absolutt aldersgrense kan derfor fremstå som et strengt virkemiddel, som ikke tar høyde for individuelle tilpasninger.9 De ulike utfordringene sender oss mot kjernen i spørsmålet: selv om hensynet til beskyttelse er tungtveiende vil det ikke alltid være gitt at et generelt forbud er et forholdsmessig inngrep i barns rettigheter. Det er ingen tvil om at barn har behov for beskyttelse i sosiale medier og på internett, spesielt mot skadelig innhold og utnyttelse. På samme tid innebærer innføring av aldersgrense et inngrep i barns ytringsfrihet og rett til informasjon, som etter de universale menneskerettighetene krever mer enn gode hensyn.10 Spørsmålet er av den grunn om et generelt forbud som dette er nødvendig og forholdsmessig. Er det slik at barn må stenges ute for å beskyttes? FNs barnekomité understreker at barn har en rett til å søke, motta og formidle informasjon på sosiale medier og at begrensninger må være nødvendig og forholdsmessig. Dette viser at et forbud ikke utelukkende kan begrunnes i risiko, men må konkret vurderes opp mot mindre inngripende tiltak som kan gi tilsvarende beskyttelse.11 Et mulig alternativ er å regulere de ulike plattformene fremfor et forbud for barna. Barnekomiteen fremhever statens ansvar for å sikre at digitale tjenester utformes i tråd med barnas rettigheter, spesifikt gjennom krav til design, personvern og sikkerhet.12 EU-kommisjonens retningslinjer konkretiserer det ved å foreslå private kontoer som standard, regulerte algoritmer og begrensinger av funksjoner som fremmer avhengighet. I tillegg kan barns egen beskyttelse styrkes gjennom bedre rapporteringsverktøy og opplæring av barn og foreldre i digital kompetanse. Tiltak som dette retter seg mot de strukturelle utfordringene ved sosiale medier, og gjør det digitale «eventyrlandet» tryggere uten å nekte barn tilgang. Et generelt forbud fremstår derimot som et vidtrekkende inngrep, som rammer barn uavhengig av modenhet og behov. I tillegg er det uvisst hvor effektivt et slikt tiltak er i praksis. Avveiingen er derfor mellom å beskytte barn fra det digitale rommet eller beskytte dem i det. Ettersom det finnes mindre inngripende og mer målrettede alternativer, vil det være vanskelig å konkludere med et generelt forbud som nødvendig. En aldersgrense på 16 år fremstår på bakgrunn av dette som et strengt og usikkert virkemiddel. Til tross for at hensynet om beskyttelse er tungtveiende, tilsier både rettslige og praktiske hensyn at reguleringen heller bør rettes mot plattformene, fremfor barnas tilgang til dem. For at barn skal ha en reell frihet til å delta, lære og uttrykke seg på sosiale medier, må plattformene de bruker være bedre tilpasset mindreårige. Staten har et ansvar for å motvirke digital ekskludering, men de har også et ansvar for at barn ikke diskrimineres ved å bli overlatt til tjenester som profitterer på deres sårbarhet. Samtidig advarer UNICEF mot at aldersforbud alene ikke løser alle problemer, da barn kan finne omveier til mindre regulerte områder.13 Aldersgrense bør derfor inngå i en helhetlig tilnærming som også innebærer bedre tilpasning av sosiale medier for barn og styrking av foreldres digitale kompetanse. Litteraturliste: Europakommisjonen. (2025). Communication from the Commission: Guidelines on measures to ensure a high level of privacy, safety and security for minors online . Tilgjengelig fra: https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=OJ:C_202505519 FNs barnekomité. (2021). Generell kommentar nr. 25 om barns rettigheter i det digitale miljøet . CRC/C/GC/25. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/1376fac2fe2a427389f9f94b52acdefc/kommentar-nr.-25-barnekonvensjonen.pdf Leibniz Institute for Media Research. (2026, March 16). Why banning social media is not the solution . Tilgjengelig fra: https://leibniz-hbi.de/en/hbi-news/news/why-banning-social-media-is-not-the-solution/  News European Parliament. (2025). Children should be at least 16 to access social media, say MEPs . Tilgjengelig fra: https://www.europarl.europa.eu/news/en/press-room/20251120IPR31496/children-should-be-at-least-16-to-access-social-media-say-meps NOU 2024: 20. (2024). Det digitale (i) livet. Balansert oppvekst i skjermens tid. Kunnskapsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/c252947398de4fb0aea9349f011eb410/no/pdfs/nou202420240020000dddpdfs.pdf UN News. (2025). Social media: Age-related bans won't keep kids safe, UNICEF warns . Tilgjengelig fra: https://news.un.org/en/story/2025/12/1166557

Skatteparadis

Av Bilder og tekst av Yngvil Sveen Øyen • 4. juni 2026
Vindusskatt var en eiendomsskatt i England fra 1696 til 1851, Skottland fra 1748 til 1851 og Frankrike mellom 1798 og 1926. Da skatteordningen først ble innført i England, bestod den av en fast avgift per hus på det som tilsvarer 200 norske kroner i dagens penger, og en tilleggsavgift på 410 kroner for hus med flere enn ti vinduer, og 830 kroner for hus med flere enn 20 vinduer. Skattesystemet var basert på en enkel logikk om at antall vinduer og dører på et hus var en indikator på eierens velstand. Vinduer og dører var et egnet mål på kapital, ettersom dette var en tid der rikdom var materiell og vanskelig å gjemme bort, lenge før skatteparadis, skatteplanlegging og offshore-bankkontorer. Vindusskatten ble videre ansett som en mindre inngripende form for beskatning, ettersom skattefunksjonærene ikke måtte trenge seg inn i folks hus for å beregne hva eieren skulle skattlegges, men kunne simpelthen telle antall vinduer og dører fra utsiden. På tross av at vindusskatten bygget på en fornuftig logikk og hensynet til privatliv, hadde ordningen den uheldige utilsiktede virkningen at mange huseiere muret igjen vinduer på eiendommene sine for å slippe å betale. Resultatet var mørke, innestengte og dårlig ventilerte hus og en rekke negative helseeffekter hos beboerne. Dette var én av hovedårsakene til av avgiften ble avskaffet. Vindusskatten har satt varig preg på arkitekturen. Du kan fortsatt se hus med vinduer som er muret igjen i byer som London. Dette er ikke det eneste eksempelet på hvordan beskatning har påvirket arkitekturen. Nederland hadde på 1600-tallet en eiendomsskatt basert på bredden av bygningers fasade. Denne ordningen førte til konstruksjonen av smale, høye og dype hus. En fransk skatteordning er opphav til «mansardtak» som er en form for skråtak som ble popularisert i Frankrike på 1700-tallet. Den franske eiendomsskatten ble på denne tiden beregnet med utgangspunkt i antall etasjer under taket. Utformingen på mansardtaket skapte et loftareal som ikke formelt ble regnet som en etasje. Huseieren fikk ved å utforme taket slik én ekstra etasje og et større leveareal uten å betale eiendomsskatt på dette.