Mannen bak navnet: Erik Thyness

Injuria.no • 13. mars 2022

Tekst: Eir Helena Bjerkelund Gimse og Julie Xiaoxin Isene

Bakgrunn

Erik Thyness ble i 2019 utnevnt som dommer i Norges Høyesterett. Tidligere har han arbeidet som konsernjurist i Norsk Hydro, juridisk direktør i Hafslund Nycomed og som partner i Wiersholm. Vi har vært så heldige å få intervjue Dommer Thyness om ambisjoner, livet som høyesterettsdommer og annet spennende. Len deg tilbake, og bli bedre kjent med mannen bak navnet: Erik Thyness. 

Foto: Privat

Ambisjoner

Hva tenker du på når jeg sier ordet «ambisjoner»?

Jeg tenker på mål man setter seg, og forsøker å realisere. Ambisjoner kan imidlertid være så mangt. De kan være på det personlige plan, det fysiske plan og på det karrieremessige plan. Videre er det knyttet ambisjoner til innholdet i karrieren. Dette kan være ens egne faglige ambisjoner eller etiske ambisjoner. 

Hvorfor begynte du å studere juss?

Jeg hadde tenkt på mye underveis, og interesserte meg særlig for samfunnsfag og språk. På oppløpssiden i studievalget stod det mellom økonomistudiet og jusstudiet. Jeg husker veldig godt et veiledningsmøte jeg var på i forbindelse med valg av studium. En som kom fra Handelshøyskolen fortalte at de som hadde best karakter hadde gjerne søkt på Handelshøyskolen, NTH (nå NTNU), fysioterapi og lege, parallelt med at de søkte jusstudiet. Det var et ganske godt tegn på at man følte at man skulle bruke karakterene sine, selv om man ikke hadde klare tanker om hva man selv ville. 

Når forstod du at du ønsket å studere juss?

Da jeg var ferdig i militæret, dro jeg ett år til Frankrike for å studere. Det var ikke på utveksling, men på eget initiativ. Etter hvert som jeg kom hjem bestemte jeg meg egentlig helt i siste liten for å studere juss. 

Grunnen til at jeg valgte akkurat juss, var vel kanskje den litt mer klassiske begrunnelsen - at man utsetter valgene sine. Gjennom hele livet er det veldig mange jurister som synes det er et fint aspekt ved jussen at man ikke helt trenger å bestemme seg for hva man skal gjøre. 

Hvilke ambisjoner hadde du da du begynte på jusstudiet, og endret disse seg mot slutten av studieløpet?

Jeg tror ikke egentlig det. Jeg var for så vidt litt i tvil på om jeg skulle benytte utdanningen til en “ren” jussjobb, som advokat eller dommer, eller om jeg skulle bruke jussen til å arbeide i næringslivet. 

Min første jobb var som konsernjurist i Norsk Hydro, noe som reflekterer at jeg valgte litt åpent. Det jeg imidlertid hadde relativt klart for meg, var at jeg i begynnelsen av karrieren ville arbeide i privat sektor for å bli kjent med næringslivet og se hvordan det var. En av årsakene til dette, kan ha vært at det ikke var noen i min familie som hadde arbeidet i næringslivet. Det var derfor annerledes, spennende og interessant å finne ut om dette var noe for meg. 

Du har særlig spesialisert deg på fusjonsprosesser og kapitalmarkedstransaksjoner. Hvorfor valgte du å jobbe med akkurat dette?

Det var for så vidt litt tilfeldig. Jeg hadde jo som tidligere nevnt arbeidet som konsernjurist i Norsk Hydro. Til tross for at jeg jobbet mye med fusjonsprosesser og kapitalmarkedstransaksjoner, er en jobb som konsernjurist bred. Dette gjorde at jeg også jobbet med mye variert, som finansiering og avtaler som omhandlet leveranse og distribusjonsforhold. 

Så fortsatte jeg noen år i et firma som ikke finnes lenger - Hafslund Nycomed. Jeg hadde da tilbakelagt meg over ti år i næringslivet, og det var på tide å bestemme seg om jeg ville fortsette i næringslivet eller om jeg skulle satse alt på å virkelig bruke jussen min. De første jobbene mine var veldig internasjonalt orientert. Jeg lærte mye om hvordan man gjør ting og hva som skjer i næringslivet, hvordan prosessene foregår, hva man kan få til og ikke få til, og all den jussen som var direkte rundt det. 

Jeg følte imidlertid at det var på tide å gjøre noe annet, og satset derfor alt på jussen da jeg startet som advokat. En advokatkarriere blir jo litt til av seg selv på en måte. Man har fått noen forbindelser som kjenner til en og har tro på at man kan gjøre en god jobb på et område. I starten arbeidet jeg med mange forskjellige oppdrag, men etter hvert ble jeg kjent med fusjoner, oppkjøp og lignende, og da ble det mye av det, og automatisk mindre av det andre.

Foto: Privat

Livet som høyesterettsdommer

Når bestemte du deg for å søke som høyesterettsdommer?

Jeg hadde nok tenkt på det en stund, at det kunne være en spennende mulighet, men det er ikke noe jeg har gått og tenkt på som en plan i livet. Det var mer da jeg passerte 50 at jeg begynte å tenke mer på hva som er drømmemåten å avslutte karrieren på. Da var jeg veldig fristet av den jobben der.

Hvis du skal trekke frem en sak fra din tid som høyesterettsdommer, hvilken sak vil du fremheve og hvorfor?

Det er vanskelig å kun nevne en sak, ettersom man blir ganske opptatt av alle sakene. Likevel er det klart at sakene hvor det er forsterket rett, altså enten storkammer eller plenum, er særlig spesielle. Grunnen til at de blir satt i forsterket rett er jo nettopp fordi de er særlig viktige og kanskje vanskelige, og setter litt spesielle spor. Jeg har vært med i Klima-dommen og Fosen-dommen, som er viktige saker og selvfølgelig har en egen høytid over seg også fordi de settes i forsterket rett, og arbeides enda grundigere med enn andre saker.

Hva er det beste og det verste med å være høyesterettsdommer?

Man må selvfølgelig ta en liten klype salt med “det beste” og “det verste”. Noe av det beste, som man setter stor pris på, er den muligheten man får til å jobbe veldig konsentrert med faget. Det er veldig få steder man har den muligheten til å arbeide med levende juss hele tiden, og med så lite “støy rundt” i den forstand at det er mange andre ting man må bruke tid på enn selve det faglige.

Jeg kan ikke si at det er noe som helst som er ille med jobben. Men det er klart at man er mindre ute i situasjoner som skjer. Vi sitter jo i en etterkant-posisjon og vurderer tvister som kommer opp, og det er selvfølgelig en dynamikk i det å være i næringslivet, i forvaltningen eller ute som advokat, hvor man da forholder seg til privatpersoner, næringsliv eller forvaltning. Der har man en større direkte menneskelig dynamikk, og et tettere forhold til klienter og motparter. I Høyesterett blir det veldig faglig konsentrert, og man har ikke så direkte interaksjon med parter og vitner. 

Hvilke egenskaper er viktige for å jobbe som høyesterettsdommer?

Det er selvfølgelig viktig å være en god jurist, det ligger litt i bunnen. Andre egenskaper for en Høyesterettsdommer er vel ikke annerledes enn for andre dommere. Det er klart at det å være interessert, lyttende og åpen for å kunne forandre mening ut fra det som kommer frem etter hvert i en sak, er viktige egenskaper.

Mange anser høyesterettsdommer som det mest prestisjefulle man kan oppnå innen jussen, hva tenker du om dette?

Nei, det mener jeg egentlig ikke så mye om. Man kan gjøre så mye forskjellig i livet, og det viktigste er at man gjør en god jobb der man er og at man trives med det man gjør. På ulikt vis er alle mennesker like viktige i jobbene sine, og en sånn prestisjeranking, det tror jeg at jeg skal avstå fra å være med på. 

Har du noen kloke ord å komme med til nåværende jusstudenter?

Man må jobbe med noe man har lyst til å jobbe med, og så er det sånn at jobben alltid blir morsommere, og for så vidt karrieren bedre, hvis man står på og gjør en innsats. 

En ting som er et litt generelt råd: Det haster ikke så fryktelig! Det er lett for at det blir sånn at hvis man har ambisjoner om å få til noe, så blir det liksom en kamp om at man skal få det til raskest mulig. Men tiden i arbeidslivet er veldig lang. Om man realiserer en ambisjon etter fem, ti eller femten år etter studiet, så tror jeg at man i slutten av karrieren vil se tilbake på det og tenke at det spilte jo ingen rolle. Har man f.eks. partnerambisjoner, og blir partner når man er 33, 38 eller 43 år, så spiller det ingen rolle. Og så er det viktig å huske på at det er mer til livet enn bare karriere.

Foto: Privat

Fem favoritter med dommer Thyness

Hva er ditt favorittferiested?

Må nesten jukse litt og si at jeg har to. Det er Lillesand hvor jeg har hytte, og Roma hvor jeg er mye.

Hva er din favorittmiddag?

Det var vanskelig! Kan fortelle om en middag jeg ble invitert på av barna mine da jeg ble 60. Da dro vi på restaurant Credo i Trondheim, noe som virkelig var en stor opplevelse. Det var en veldig hyggelig middag, med norske råvarer og internasjonalt sammensatt personale. Resultatet var fantastisk med mye forskjellige smaker. 

Hva er ditt favorittfotballag?

Det er Liverpool. Det kommer fra da jeg gikk på barneskolen og man allerede den gangen måtte være interessert i fotball. Jeg drev med friidrett, mens de andre i klassen drev med fotball. Men jeg måtte liksom velge meg et lag, og da ble det Liverpool. 

Hva er ditt favorittrettsområde?

Det er litt vanskelig å si, men skal jeg ta et rettsområde som er veldig faglig spennende, så er det skatterett. Grunnen til det er at rettsområdet gir innsikt i både økonomi og juss. Og så er det veldig åpenbare rettspolitiske og rent politiske aspekter ved det, som gjør at det er et ganske spennende område hvis man er interessert i både juss, samfunn og økonomi. 

Hva er din favoritthøytid?

Det er jo julen som er selve høytiden da. De andre høytidene er også hyggelige, men julen er jo heller ikke helt tilfeldig plassert. Det er da man passerer den mørkeste dagen i året, samler familie og har det hyggelig.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.