Mannen bak navnet: Erik Thyness

Injuria.no • 13. mars 2022

Tekst: Eir Helena Bjerkelund Gimse og Julie Xiaoxin Isene

Bakgrunn

Erik Thyness ble i 2019 utnevnt som dommer i Norges Høyesterett. Tidligere har han arbeidet som konsernjurist i Norsk Hydro, juridisk direktør i Hafslund Nycomed og som partner i Wiersholm. Vi har vært så heldige å få intervjue Dommer Thyness om ambisjoner, livet som høyesterettsdommer og annet spennende. Len deg tilbake, og bli bedre kjent med mannen bak navnet: Erik Thyness. 

Foto: Privat

Ambisjoner

Hva tenker du på når jeg sier ordet «ambisjoner»?

Jeg tenker på mål man setter seg, og forsøker å realisere. Ambisjoner kan imidlertid være så mangt. De kan være på det personlige plan, det fysiske plan og på det karrieremessige plan. Videre er det knyttet ambisjoner til innholdet i karrieren. Dette kan være ens egne faglige ambisjoner eller etiske ambisjoner. 

Hvorfor begynte du å studere juss?

Jeg hadde tenkt på mye underveis, og interesserte meg særlig for samfunnsfag og språk. På oppløpssiden i studievalget stod det mellom økonomistudiet og jusstudiet. Jeg husker veldig godt et veiledningsmøte jeg var på i forbindelse med valg av studium. En som kom fra Handelshøyskolen fortalte at de som hadde best karakter hadde gjerne søkt på Handelshøyskolen, NTH (nå NTNU), fysioterapi og lege, parallelt med at de søkte jusstudiet. Det var et ganske godt tegn på at man følte at man skulle bruke karakterene sine, selv om man ikke hadde klare tanker om hva man selv ville. 

Når forstod du at du ønsket å studere juss?

Da jeg var ferdig i militæret, dro jeg ett år til Frankrike for å studere. Det var ikke på utveksling, men på eget initiativ. Etter hvert som jeg kom hjem bestemte jeg meg egentlig helt i siste liten for å studere juss. 

Grunnen til at jeg valgte akkurat juss, var vel kanskje den litt mer klassiske begrunnelsen - at man utsetter valgene sine. Gjennom hele livet er det veldig mange jurister som synes det er et fint aspekt ved jussen at man ikke helt trenger å bestemme seg for hva man skal gjøre. 

Hvilke ambisjoner hadde du da du begynte på jusstudiet, og endret disse seg mot slutten av studieløpet?

Jeg tror ikke egentlig det. Jeg var for så vidt litt i tvil på om jeg skulle benytte utdanningen til en “ren” jussjobb, som advokat eller dommer, eller om jeg skulle bruke jussen til å arbeide i næringslivet. 

Min første jobb var som konsernjurist i Norsk Hydro, noe som reflekterer at jeg valgte litt åpent. Det jeg imidlertid hadde relativt klart for meg, var at jeg i begynnelsen av karrieren ville arbeide i privat sektor for å bli kjent med næringslivet og se hvordan det var. En av årsakene til dette, kan ha vært at det ikke var noen i min familie som hadde arbeidet i næringslivet. Det var derfor annerledes, spennende og interessant å finne ut om dette var noe for meg. 

Du har særlig spesialisert deg på fusjonsprosesser og kapitalmarkedstransaksjoner. Hvorfor valgte du å jobbe med akkurat dette?

Det var for så vidt litt tilfeldig. Jeg hadde jo som tidligere nevnt arbeidet som konsernjurist i Norsk Hydro. Til tross for at jeg jobbet mye med fusjonsprosesser og kapitalmarkedstransaksjoner, er en jobb som konsernjurist bred. Dette gjorde at jeg også jobbet med mye variert, som finansiering og avtaler som omhandlet leveranse og distribusjonsforhold. 

Så fortsatte jeg noen år i et firma som ikke finnes lenger - Hafslund Nycomed. Jeg hadde da tilbakelagt meg over ti år i næringslivet, og det var på tide å bestemme seg om jeg ville fortsette i næringslivet eller om jeg skulle satse alt på å virkelig bruke jussen min. De første jobbene mine var veldig internasjonalt orientert. Jeg lærte mye om hvordan man gjør ting og hva som skjer i næringslivet, hvordan prosessene foregår, hva man kan få til og ikke få til, og all den jussen som var direkte rundt det. 

Jeg følte imidlertid at det var på tide å gjøre noe annet, og satset derfor alt på jussen da jeg startet som advokat. En advokatkarriere blir jo litt til av seg selv på en måte. Man har fått noen forbindelser som kjenner til en og har tro på at man kan gjøre en god jobb på et område. I starten arbeidet jeg med mange forskjellige oppdrag, men etter hvert ble jeg kjent med fusjoner, oppkjøp og lignende, og da ble det mye av det, og automatisk mindre av det andre.

Foto: Privat

Livet som høyesterettsdommer

Når bestemte du deg for å søke som høyesterettsdommer?

Jeg hadde nok tenkt på det en stund, at det kunne være en spennende mulighet, men det er ikke noe jeg har gått og tenkt på som en plan i livet. Det var mer da jeg passerte 50 at jeg begynte å tenke mer på hva som er drømmemåten å avslutte karrieren på. Da var jeg veldig fristet av den jobben der.

Hvis du skal trekke frem en sak fra din tid som høyesterettsdommer, hvilken sak vil du fremheve og hvorfor?

Det er vanskelig å kun nevne en sak, ettersom man blir ganske opptatt av alle sakene. Likevel er det klart at sakene hvor det er forsterket rett, altså enten storkammer eller plenum, er særlig spesielle. Grunnen til at de blir satt i forsterket rett er jo nettopp fordi de er særlig viktige og kanskje vanskelige, og setter litt spesielle spor. Jeg har vært med i Klima-dommen og Fosen-dommen, som er viktige saker og selvfølgelig har en egen høytid over seg også fordi de settes i forsterket rett, og arbeides enda grundigere med enn andre saker.

Hva er det beste og det verste med å være høyesterettsdommer?

Man må selvfølgelig ta en liten klype salt med “det beste” og “det verste”. Noe av det beste, som man setter stor pris på, er den muligheten man får til å jobbe veldig konsentrert med faget. Det er veldig få steder man har den muligheten til å arbeide med levende juss hele tiden, og med så lite “støy rundt” i den forstand at det er mange andre ting man må bruke tid på enn selve det faglige.

Jeg kan ikke si at det er noe som helst som er ille med jobben. Men det er klart at man er mindre ute i situasjoner som skjer. Vi sitter jo i en etterkant-posisjon og vurderer tvister som kommer opp, og det er selvfølgelig en dynamikk i det å være i næringslivet, i forvaltningen eller ute som advokat, hvor man da forholder seg til privatpersoner, næringsliv eller forvaltning. Der har man en større direkte menneskelig dynamikk, og et tettere forhold til klienter og motparter. I Høyesterett blir det veldig faglig konsentrert, og man har ikke så direkte interaksjon med parter og vitner. 

Hvilke egenskaper er viktige for å jobbe som høyesterettsdommer?

Det er selvfølgelig viktig å være en god jurist, det ligger litt i bunnen. Andre egenskaper for en Høyesterettsdommer er vel ikke annerledes enn for andre dommere. Det er klart at det å være interessert, lyttende og åpen for å kunne forandre mening ut fra det som kommer frem etter hvert i en sak, er viktige egenskaper.

Mange anser høyesterettsdommer som det mest prestisjefulle man kan oppnå innen jussen, hva tenker du om dette?

Nei, det mener jeg egentlig ikke så mye om. Man kan gjøre så mye forskjellig i livet, og det viktigste er at man gjør en god jobb der man er og at man trives med det man gjør. På ulikt vis er alle mennesker like viktige i jobbene sine, og en sånn prestisjeranking, det tror jeg at jeg skal avstå fra å være med på. 

Har du noen kloke ord å komme med til nåværende jusstudenter?

Man må jobbe med noe man har lyst til å jobbe med, og så er det sånn at jobben alltid blir morsommere, og for så vidt karrieren bedre, hvis man står på og gjør en innsats. 

En ting som er et litt generelt råd: Det haster ikke så fryktelig! Det er lett for at det blir sånn at hvis man har ambisjoner om å få til noe, så blir det liksom en kamp om at man skal få det til raskest mulig. Men tiden i arbeidslivet er veldig lang. Om man realiserer en ambisjon etter fem, ti eller femten år etter studiet, så tror jeg at man i slutten av karrieren vil se tilbake på det og tenke at det spilte jo ingen rolle. Har man f.eks. partnerambisjoner, og blir partner når man er 33, 38 eller 43 år, så spiller det ingen rolle. Og så er det viktig å huske på at det er mer til livet enn bare karriere.

Foto: Privat

Fem favoritter med dommer Thyness

Hva er ditt favorittferiested?

Må nesten jukse litt og si at jeg har to. Det er Lillesand hvor jeg har hytte, og Roma hvor jeg er mye.

Hva er din favorittmiddag?

Det var vanskelig! Kan fortelle om en middag jeg ble invitert på av barna mine da jeg ble 60. Da dro vi på restaurant Credo i Trondheim, noe som virkelig var en stor opplevelse. Det var en veldig hyggelig middag, med norske råvarer og internasjonalt sammensatt personale. Resultatet var fantastisk med mye forskjellige smaker. 

Hva er ditt favorittfotballag?

Det er Liverpool. Det kommer fra da jeg gikk på barneskolen og man allerede den gangen måtte være interessert i fotball. Jeg drev med friidrett, mens de andre i klassen drev med fotball. Men jeg måtte liksom velge meg et lag, og da ble det Liverpool. 

Hva er ditt favorittrettsområde?

Det er litt vanskelig å si, men skal jeg ta et rettsområde som er veldig faglig spennende, så er det skatterett. Grunnen til det er at rettsområdet gir innsikt i både økonomi og juss. Og så er det veldig åpenbare rettspolitiske og rent politiske aspekter ved det, som gjør at det er et ganske spennende område hvis man er interessert i både juss, samfunn og økonomi. 

Hva er din favoritthøytid?

Det er jo julen som er selve høytiden da. De andre høytidene er også hyggelige, men julen er jo heller ikke helt tilfeldig plassert. Det er da man passerer den mørkeste dagen i året, samler familie og har det hyggelig.

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.