Mannen bak navnet: Erik Thyness

Injuria.no • 13. mars 2022

Tekst: Eir Helena Bjerkelund Gimse og Julie Xiaoxin Isene

Bakgrunn

Erik Thyness ble i 2019 utnevnt som dommer i Norges Høyesterett. Tidligere har han arbeidet som konsernjurist i Norsk Hydro, juridisk direktør i Hafslund Nycomed og som partner i Wiersholm. Vi har vært så heldige å få intervjue Dommer Thyness om ambisjoner, livet som høyesterettsdommer og annet spennende. Len deg tilbake, og bli bedre kjent med mannen bak navnet: Erik Thyness. 

Foto: Privat

Ambisjoner

Hva tenker du på når jeg sier ordet «ambisjoner»?

Jeg tenker på mål man setter seg, og forsøker å realisere. Ambisjoner kan imidlertid være så mangt. De kan være på det personlige plan, det fysiske plan og på det karrieremessige plan. Videre er det knyttet ambisjoner til innholdet i karrieren. Dette kan være ens egne faglige ambisjoner eller etiske ambisjoner. 

Hvorfor begynte du å studere juss?

Jeg hadde tenkt på mye underveis, og interesserte meg særlig for samfunnsfag og språk. På oppløpssiden i studievalget stod det mellom økonomistudiet og jusstudiet. Jeg husker veldig godt et veiledningsmøte jeg var på i forbindelse med valg av studium. En som kom fra Handelshøyskolen fortalte at de som hadde best karakter hadde gjerne søkt på Handelshøyskolen, NTH (nå NTNU), fysioterapi og lege, parallelt med at de søkte jusstudiet. Det var et ganske godt tegn på at man følte at man skulle bruke karakterene sine, selv om man ikke hadde klare tanker om hva man selv ville. 

Når forstod du at du ønsket å studere juss?

Da jeg var ferdig i militæret, dro jeg ett år til Frankrike for å studere. Det var ikke på utveksling, men på eget initiativ. Etter hvert som jeg kom hjem bestemte jeg meg egentlig helt i siste liten for å studere juss. 

Grunnen til at jeg valgte akkurat juss, var vel kanskje den litt mer klassiske begrunnelsen - at man utsetter valgene sine. Gjennom hele livet er det veldig mange jurister som synes det er et fint aspekt ved jussen at man ikke helt trenger å bestemme seg for hva man skal gjøre. 

Hvilke ambisjoner hadde du da du begynte på jusstudiet, og endret disse seg mot slutten av studieløpet?

Jeg tror ikke egentlig det. Jeg var for så vidt litt i tvil på om jeg skulle benytte utdanningen til en “ren” jussjobb, som advokat eller dommer, eller om jeg skulle bruke jussen til å arbeide i næringslivet. 

Min første jobb var som konsernjurist i Norsk Hydro, noe som reflekterer at jeg valgte litt åpent. Det jeg imidlertid hadde relativt klart for meg, var at jeg i begynnelsen av karrieren ville arbeide i privat sektor for å bli kjent med næringslivet og se hvordan det var. En av årsakene til dette, kan ha vært at det ikke var noen i min familie som hadde arbeidet i næringslivet. Det var derfor annerledes, spennende og interessant å finne ut om dette var noe for meg. 

Du har særlig spesialisert deg på fusjonsprosesser og kapitalmarkedstransaksjoner. Hvorfor valgte du å jobbe med akkurat dette?

Det var for så vidt litt tilfeldig. Jeg hadde jo som tidligere nevnt arbeidet som konsernjurist i Norsk Hydro. Til tross for at jeg jobbet mye med fusjonsprosesser og kapitalmarkedstransaksjoner, er en jobb som konsernjurist bred. Dette gjorde at jeg også jobbet med mye variert, som finansiering og avtaler som omhandlet leveranse og distribusjonsforhold. 

Så fortsatte jeg noen år i et firma som ikke finnes lenger - Hafslund Nycomed. Jeg hadde da tilbakelagt meg over ti år i næringslivet, og det var på tide å bestemme seg om jeg ville fortsette i næringslivet eller om jeg skulle satse alt på å virkelig bruke jussen min. De første jobbene mine var veldig internasjonalt orientert. Jeg lærte mye om hvordan man gjør ting og hva som skjer i næringslivet, hvordan prosessene foregår, hva man kan få til og ikke få til, og all den jussen som var direkte rundt det. 

Jeg følte imidlertid at det var på tide å gjøre noe annet, og satset derfor alt på jussen da jeg startet som advokat. En advokatkarriere blir jo litt til av seg selv på en måte. Man har fått noen forbindelser som kjenner til en og har tro på at man kan gjøre en god jobb på et område. I starten arbeidet jeg med mange forskjellige oppdrag, men etter hvert ble jeg kjent med fusjoner, oppkjøp og lignende, og da ble det mye av det, og automatisk mindre av det andre.

Foto: Privat

Livet som høyesterettsdommer

Når bestemte du deg for å søke som høyesterettsdommer?

Jeg hadde nok tenkt på det en stund, at det kunne være en spennende mulighet, men det er ikke noe jeg har gått og tenkt på som en plan i livet. Det var mer da jeg passerte 50 at jeg begynte å tenke mer på hva som er drømmemåten å avslutte karrieren på. Da var jeg veldig fristet av den jobben der.

Hvis du skal trekke frem en sak fra din tid som høyesterettsdommer, hvilken sak vil du fremheve og hvorfor?

Det er vanskelig å kun nevne en sak, ettersom man blir ganske opptatt av alle sakene. Likevel er det klart at sakene hvor det er forsterket rett, altså enten storkammer eller plenum, er særlig spesielle. Grunnen til at de blir satt i forsterket rett er jo nettopp fordi de er særlig viktige og kanskje vanskelige, og setter litt spesielle spor. Jeg har vært med i Klima-dommen og Fosen-dommen, som er viktige saker og selvfølgelig har en egen høytid over seg også fordi de settes i forsterket rett, og arbeides enda grundigere med enn andre saker.

Hva er det beste og det verste med å være høyesterettsdommer?

Man må selvfølgelig ta en liten klype salt med “det beste” og “det verste”. Noe av det beste, som man setter stor pris på, er den muligheten man får til å jobbe veldig konsentrert med faget. Det er veldig få steder man har den muligheten til å arbeide med levende juss hele tiden, og med så lite “støy rundt” i den forstand at det er mange andre ting man må bruke tid på enn selve det faglige.

Jeg kan ikke si at det er noe som helst som er ille med jobben. Men det er klart at man er mindre ute i situasjoner som skjer. Vi sitter jo i en etterkant-posisjon og vurderer tvister som kommer opp, og det er selvfølgelig en dynamikk i det å være i næringslivet, i forvaltningen eller ute som advokat, hvor man da forholder seg til privatpersoner, næringsliv eller forvaltning. Der har man en større direkte menneskelig dynamikk, og et tettere forhold til klienter og motparter. I Høyesterett blir det veldig faglig konsentrert, og man har ikke så direkte interaksjon med parter og vitner. 

Hvilke egenskaper er viktige for å jobbe som høyesterettsdommer?

Det er selvfølgelig viktig å være en god jurist, det ligger litt i bunnen. Andre egenskaper for en Høyesterettsdommer er vel ikke annerledes enn for andre dommere. Det er klart at det å være interessert, lyttende og åpen for å kunne forandre mening ut fra det som kommer frem etter hvert i en sak, er viktige egenskaper.

Mange anser høyesterettsdommer som det mest prestisjefulle man kan oppnå innen jussen, hva tenker du om dette?

Nei, det mener jeg egentlig ikke så mye om. Man kan gjøre så mye forskjellig i livet, og det viktigste er at man gjør en god jobb der man er og at man trives med det man gjør. På ulikt vis er alle mennesker like viktige i jobbene sine, og en sånn prestisjeranking, det tror jeg at jeg skal avstå fra å være med på. 

Har du noen kloke ord å komme med til nåværende jusstudenter?

Man må jobbe med noe man har lyst til å jobbe med, og så er det sånn at jobben alltid blir morsommere, og for så vidt karrieren bedre, hvis man står på og gjør en innsats. 

En ting som er et litt generelt råd: Det haster ikke så fryktelig! Det er lett for at det blir sånn at hvis man har ambisjoner om å få til noe, så blir det liksom en kamp om at man skal få det til raskest mulig. Men tiden i arbeidslivet er veldig lang. Om man realiserer en ambisjon etter fem, ti eller femten år etter studiet, så tror jeg at man i slutten av karrieren vil se tilbake på det og tenke at det spilte jo ingen rolle. Har man f.eks. partnerambisjoner, og blir partner når man er 33, 38 eller 43 år, så spiller det ingen rolle. Og så er det viktig å huske på at det er mer til livet enn bare karriere.

Foto: Privat

Fem favoritter med dommer Thyness

Hva er ditt favorittferiested?

Må nesten jukse litt og si at jeg har to. Det er Lillesand hvor jeg har hytte, og Roma hvor jeg er mye.

Hva er din favorittmiddag?

Det var vanskelig! Kan fortelle om en middag jeg ble invitert på av barna mine da jeg ble 60. Da dro vi på restaurant Credo i Trondheim, noe som virkelig var en stor opplevelse. Det var en veldig hyggelig middag, med norske råvarer og internasjonalt sammensatt personale. Resultatet var fantastisk med mye forskjellige smaker. 

Hva er ditt favorittfotballag?

Det er Liverpool. Det kommer fra da jeg gikk på barneskolen og man allerede den gangen måtte være interessert i fotball. Jeg drev med friidrett, mens de andre i klassen drev med fotball. Men jeg måtte liksom velge meg et lag, og da ble det Liverpool. 

Hva er ditt favorittrettsområde?

Det er litt vanskelig å si, men skal jeg ta et rettsområde som er veldig faglig spennende, så er det skatterett. Grunnen til det er at rettsområdet gir innsikt i både økonomi og juss. Og så er det veldig åpenbare rettspolitiske og rent politiske aspekter ved det, som gjør at det er et ganske spennende område hvis man er interessert i både juss, samfunn og økonomi. 

Hva er din favoritthøytid?

Det er jo julen som er selve høytiden da. De andre høytidene er også hyggelige, men julen er jo heller ikke helt tilfeldig plassert. Det er da man passerer den mørkeste dagen i året, samler familie og har det hyggelig.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Er sosiale medier blitt barns eventyrland for ytringer?

Av Emma Helene Husebæk og Josefine Gløersen - ELSA Bergen, Academic Activities, Research Gruppen (2025-2026) • 4. juni 2026
Sosiale medier fungerer i dag som et moderne «eventyrland»; et sted for kreativitet og fellesskap, men også et miljø preget av ekkokamre og manipulerende algoritmer. For mange unge er sosiale medier et sted for læring, informasjon og selvutfoldelse, samtidig som at personvernet og sikkerheten deres ofte er utilstrekkelig ivaretatt. Sosiale medier ble opprinnelig ikke utviklet med barn som målgruppe, men spiller fortsatt en stor rolle i barns liv i dag.1 Europaparlamentet er bekymret over at én av fire unge har telefonbruk som minner om avhengighet. På bakgrunn av dette har Europarlamentet foreslått å innføre en felles aldersgrense på 16 år for tilgang på sosiale medier og AI-tjenester.2 Dette reiser spørsmålet om et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år er forenlig med ytringsfriheten, og om det kan forsvares i en norsk kontekst. Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet som beskytter individets mulighet til å uttrykke meninger, motta informasjon og delta i samfunnsdebatten. Både Grunnloven og EMK artikkel 10 beskytter retten til ytringsfrihet og retten til å motta og informasjon, samtidig som den åpner for lovlige begrensninger når det er nødvendig i et demokratisk samfunn. For barn innebærer dette en balanse mellom retten til deltakelse og ytring, og behovet for vern mot skade og utnyttelse. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg, delta i offentlig debatt og få tilgang til informasjon, men dette kan lovlig reguleres for å beskytte deres trygghet, utvikling og personvern på sosiale medier. En vurdering av en eventuell aldersgrense må derfor finne en balanse mellom disse to hensynene. En aldergrense på sosiale medier er særlig begrunnet i at barn står i en sårbar posisjon fordi hjernen deres fortsatt er under utvikling. FNs barnekomité påpeker at hjernens plastisitet er på sitt høyeste i de tidlige leveårene og i ungdomstiden, noe som gjør barn påvirkelige for manipulerende algoritmer, reklame og sosialt press på sosiale medier.3 Når barn blir eldre og hjernen modnes, utvikles evnen til å vurdere konsekvenser og ta mer selvstendige beslutninger. En aldersgrense gir derfor barn tid til å styrke sin dømmekraft og refleksjonsevne, slik at de bedre kan navigere på sosiale medier på en bevisst måte. Sosiale medier er designet nettopp for å holde brukeren engasjert gjennom funksjoner som «infinite scroll», autoplay og push-varsler.4 Nytt innhold lastes kontinuerlig og nye videoer starter automatisk, noe som gjør at strømmen av innhold aldri kommer til en ende. Algoritmestyrte plattformer gjør at barn lettere blir dratt inn i mørke «kaninhull» (rabbit holes), hvor de gradvis blir eksponert for mer ekstremt og skadelig innhold.5 Disse algoritmene er også med på å skape ekkokamre fordi man i hovedsak blir presentert for innhold man tidligere har vist interesse for. Dette kan bidra til polarisering ved at alternative perspektiver blir mindre synlige, og ved at sterke eller ytterliggående budskap forsterkes over tid. Dette peker på kjernen i debatten: Barn har ennå ikke utviklet den kognitive «motstandskraften» som trengs for å stå imot algoritmer som er spesialdesignet for å fange oppmerksomheten deres.6 Samtidig som begrunnelsen for en aldersgrense fremstår tungtveiende, er det ikke gitt at et slik tiltak er uproblematisk. Spørsmålet er om løsningen faktisk er å stenge dørene til dette digitale «eventyrlandet». Et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år reiser av den grunn flere prinsipielle og praktiske utfordringer, særlig i lys av barns rett til ytring og deltakelse i det digitale rom. Sosiale medier er ikke bare en underholdningsplattform, men en sentral arena for barns ytringer, informasjonsinnhenting og sosiale liv. I dagens samfunn foregår store deler av den offentlige debatten digitalt, et forbud vil i praksis kunne innebære at barns utestenges fra viktige rom for deltakelse. Et slik tiltak kan derfor argumenteres for at ikke utelukkende vil være beskyttelse, men også en form for ekskludering. Det reiser et grunnleggende spørsmål om hva som skjer med barns mulighet til å bli hørt når de stenges ut av de plattformene der samtalene foregår? FNs barnekomite poengterer at sosiale medier gir barn nye og viktige muligheter til å delta og uttrykke seg i samfunnet, og at de ulike statene må legge til rette for en slik deltagelse.7 En aldersgrense kan også medføre digital utestengelse. For mange barn er sosiale medier en viktig kilde til tilhørighet, særlig for dem som ikke finner fellesskap i fysiske omgivelser. Å stenge disse arenaene kan dermed ramme skjevt, og særlig gå utover sårbare grupper. FNs barnekomite understreker at barn har rett til likeverdig tilgang til det digitale miljøet, og at statene har en plikt til å motvirke digital ekskludering. Dette betyr at man ikke bare skal beskytte barn mot skade, men og sikre at de får delta. Spørsmålet blir derfor hvem som faller utenfor når porten stenges. En annen sentral utfordring er at aldersgrense i praksis kan være lite treffsikker. Erfaring tilsier at aldersgrense på nett er enkle å lure seg rundt, blant annet ved å oppgi gi feil alder. Det kan derfor være et forbud som får begrenset effekt for barna det er ment å beskytte. Samtidig er det en risiko for at barn som utestenges søker seg til mindre regulerte plattformer. Det kan i verste fall øke eksponeringen for skadelig innhold, fremfor å senke den. Ulike forskningsmiljøer har påpekt at forbud ikke nødvendigvis vil være den mest effektive måten å håndtere utfordringene ved sosiale medier på.8 En fastsatt aldersgrense reiser spørsmål om reguleringen er tilstrekkelig nyansert. Barn er ikke en ensartet gruppe, og både modenhet, digital kompetanse og behov vil variere betydelig. FNs barnekomite understreker at barn er i utvikling og at tiltakene av den grunn må tilpasses barnets alder og modenhet. En absolutt aldersgrense kan derfor fremstå som et strengt virkemiddel, som ikke tar høyde for individuelle tilpasninger.9 De ulike utfordringene sender oss mot kjernen i spørsmålet: selv om hensynet til beskyttelse er tungtveiende vil det ikke alltid være gitt at et generelt forbud er et forholdsmessig inngrep i barns rettigheter. Det er ingen tvil om at barn har behov for beskyttelse i sosiale medier og på internett, spesielt mot skadelig innhold og utnyttelse. På samme tid innebærer innføring av aldersgrense et inngrep i barns ytringsfrihet og rett til informasjon, som etter de universale menneskerettighetene krever mer enn gode hensyn.10 Spørsmålet er av den grunn om et generelt forbud som dette er nødvendig og forholdsmessig. Er det slik at barn må stenges ute for å beskyttes? FNs barnekomité understreker at barn har en rett til å søke, motta og formidle informasjon på sosiale medier og at begrensninger må være nødvendig og forholdsmessig. Dette viser at et forbud ikke utelukkende kan begrunnes i risiko, men må konkret vurderes opp mot mindre inngripende tiltak som kan gi tilsvarende beskyttelse.11 Et mulig alternativ er å regulere de ulike plattformene fremfor et forbud for barna. Barnekomiteen fremhever statens ansvar for å sikre at digitale tjenester utformes i tråd med barnas rettigheter, spesifikt gjennom krav til design, personvern og sikkerhet.12 EU-kommisjonens retningslinjer konkretiserer det ved å foreslå private kontoer som standard, regulerte algoritmer og begrensinger av funksjoner som fremmer avhengighet. I tillegg kan barns egen beskyttelse styrkes gjennom bedre rapporteringsverktøy og opplæring av barn og foreldre i digital kompetanse. Tiltak som dette retter seg mot de strukturelle utfordringene ved sosiale medier, og gjør det digitale «eventyrlandet» tryggere uten å nekte barn tilgang. Et generelt forbud fremstår derimot som et vidtrekkende inngrep, som rammer barn uavhengig av modenhet og behov. I tillegg er det uvisst hvor effektivt et slikt tiltak er i praksis. Avveiingen er derfor mellom å beskytte barn fra det digitale rommet eller beskytte dem i det. Ettersom det finnes mindre inngripende og mer målrettede alternativer, vil det være vanskelig å konkludere med et generelt forbud som nødvendig. En aldersgrense på 16 år fremstår på bakgrunn av dette som et strengt og usikkert virkemiddel. Til tross for at hensynet om beskyttelse er tungtveiende, tilsier både rettslige og praktiske hensyn at reguleringen heller bør rettes mot plattformene, fremfor barnas tilgang til dem. For at barn skal ha en reell frihet til å delta, lære og uttrykke seg på sosiale medier, må plattformene de bruker være bedre tilpasset mindreårige. Staten har et ansvar for å motvirke digital ekskludering, men de har også et ansvar for at barn ikke diskrimineres ved å bli overlatt til tjenester som profitterer på deres sårbarhet. Samtidig advarer UNICEF mot at aldersforbud alene ikke løser alle problemer, da barn kan finne omveier til mindre regulerte områder.13 Aldersgrense bør derfor inngå i en helhetlig tilnærming som også innebærer bedre tilpasning av sosiale medier for barn og styrking av foreldres digitale kompetanse. Litteraturliste: Europakommisjonen. (2025). Communication from the Commission: Guidelines on measures to ensure a high level of privacy, safety and security for minors online . Tilgjengelig fra: https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=OJ:C_202505519 FNs barnekomité. (2021). Generell kommentar nr. 25 om barns rettigheter i det digitale miljøet . CRC/C/GC/25. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/1376fac2fe2a427389f9f94b52acdefc/kommentar-nr.-25-barnekonvensjonen.pdf Leibniz Institute for Media Research. (2026, March 16). Why banning social media is not the solution . Tilgjengelig fra: https://leibniz-hbi.de/en/hbi-news/news/why-banning-social-media-is-not-the-solution/  News European Parliament. (2025). Children should be at least 16 to access social media, say MEPs . Tilgjengelig fra: https://www.europarl.europa.eu/news/en/press-room/20251120IPR31496/children-should-be-at-least-16-to-access-social-media-say-meps NOU 2024: 20. (2024). Det digitale (i) livet. Balansert oppvekst i skjermens tid. Kunnskapsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/c252947398de4fb0aea9349f011eb410/no/pdfs/nou202420240020000dddpdfs.pdf UN News. (2025). Social media: Age-related bans won't keep kids safe, UNICEF warns . Tilgjengelig fra: https://news.un.org/en/story/2025/12/1166557

Skatteparadis

Av Bilder og tekst av Yngvil Sveen Øyen • 4. juni 2026
Vindusskatt var en eiendomsskatt i England fra 1696 til 1851, Skottland fra 1748 til 1851 og Frankrike mellom 1798 og 1926. Da skatteordningen først ble innført i England, bestod den av en fast avgift per hus på det som tilsvarer 200 norske kroner i dagens penger, og en tilleggsavgift på 410 kroner for hus med flere enn ti vinduer, og 830 kroner for hus med flere enn 20 vinduer. Skattesystemet var basert på en enkel logikk om at antall vinduer og dører på et hus var en indikator på eierens velstand. Vinduer og dører var et egnet mål på kapital, ettersom dette var en tid der rikdom var materiell og vanskelig å gjemme bort, lenge før skatteparadis, skatteplanlegging og offshore-bankkontorer. Vindusskatten ble videre ansett som en mindre inngripende form for beskatning, ettersom skattefunksjonærene ikke måtte trenge seg inn i folks hus for å beregne hva eieren skulle skattlegges, men kunne simpelthen telle antall vinduer og dører fra utsiden. På tross av at vindusskatten bygget på en fornuftig logikk og hensynet til privatliv, hadde ordningen den uheldige utilsiktede virkningen at mange huseiere muret igjen vinduer på eiendommene sine for å slippe å betale. Resultatet var mørke, innestengte og dårlig ventilerte hus og en rekke negative helseeffekter hos beboerne. Dette var én av hovedårsakene til av avgiften ble avskaffet. Vindusskatten har satt varig preg på arkitekturen. Du kan fortsatt se hus med vinduer som er muret igjen i byer som London. Dette er ikke det eneste eksempelet på hvordan beskatning har påvirket arkitekturen. Nederland hadde på 1600-tallet en eiendomsskatt basert på bredden av bygningers fasade. Denne ordningen førte til konstruksjonen av smale, høye og dype hus. En fransk skatteordning er opphav til «mansardtak» som er en form for skråtak som ble popularisert i Frankrike på 1700-tallet. Den franske eiendomsskatten ble på denne tiden beregnet med utgangspunkt i antall etasjer under taket. Utformingen på mansardtaket skapte et loftareal som ikke formelt ble regnet som en etasje. Huseieren fikk ved å utforme taket slik én ekstra etasje og et større leveareal uten å betale eiendomsskatt på dette.