Fem på fak - jussen og ambisjoner

Injuria.no • 13. mars 2022

Tekst: Hedda Fodstad Jørgensen og Adrian Beglin

Foto: Hedda Jørgensen

Emma Nystad Næss (20), andrekullist

Hva fikk deg til å velge jussen?

–Det var litt tilfeldig. Jeg skulle egentlig gå sivilingeniør, gikk realfag, men så fant jeg ut rett før søknadsfristen at jeg ikke er så glad i fysikk og matte. Det ble litt sånn helomvending, så da ble det jussen. Det sto mellom juss og psykologi etter jeg hadde lagt ingeniørutdanningen på hyllen, men jeg synes jussen virket som et interessant område, uten at jeg visste så mye om det.

Har ambisjonene dine endret seg etter at du begynte å studere juss?

–Jeg gikk inn på studiet og tenkte at det er en viss mulighet for at jeg ville bli advokat, og det tenker jeg jo egentlig fremdeles. Nå ser jeg jo at det er flere muligheter enn jeg trodde. Jeg synes eksempelvis internasjonalt arbeid ser veldig spennende ut, og det trodde jeg jo kanskje ikke at jeg skulle komme til.

 

Foto: Hedda Jørgensen

Anna Hval Skiaker (19), førstekullist

Hva fikk deg til å velge jussen?

–Jeg føler juss alltid har blitt så glorifisert, så jeg har alltid hatt et inntrykk av at de er spennende å gå der. At det var vanskelig å komme inne på gjorde det nok også kulere i mine øyne. Alle sier jo det at det er så mange muligheter, og jeg har ingen bestemte ambisjoner, men det er mer det at jeg ønsker å ha friheten til å velge. Mye med jussen er jo knyttet til retten, så hvis man ønsker å utgjøre noe så kan man gjøre det gjennom retten, og det synes jeg virka veldig interessant.

Har ambisjonene dine endret seg etter at du begynte å studere juss?

–Jeg vet i hvert fall at jeg ikke skal bli skilsmisseadvokat, det virker veldig kjedelig. Jeg synes det internasjonale aspektet ved jussen virker mye mer spennende nå som vi har lært mer om det, og hvordan det henger sammen. Det kunne vært spennende med en jobb innenfor det. Når du ser alle de flinke forelesere vi har her, så får du et syn på at du ikke trenger å bli advokat eller noe sånt heller, for å ha en interessant jobb.

 

Foto: Hedda Jørgensen

Nicolay Rowe (22), førstekullist

Hva fikk deg til å velge jussen?

–En stor grunn til at jeg valgte juss var alle yrkesmulighetene, og da spesielt innenfor internasjonal sektor. Mye på grunn av at det blant annet er mange muligheter for jobb i utlandet. Jeg var liksom aldri sikker på at jeg ville ha en spesiell type jobb, men jeg har alltid vært veldig glad i språk. Men igjen, jeg har aldri vært skråsikker, og det er jo derfor jeg valgte juss. Med denne utdanningen kan jeg bli så mangt!

Har ambisjonene dine endret seg etter at du begynte å studere juss?

–Før jeg begynte på jussen var jeg egentlig ganske sikker på at advokatyrket ikke var noe for meg. Det var hverken grunnen til at jeg valgte juss, eller noe jeg interesserte meg for. Etter at jeg begynte her har jeg jo blitt mer eksponert for ulike advokatfirmaer og yrket generelt, og jeg er ikke helt imot å ta den veien lenger. Så har blitt mer åpen for det. Jeg gleder meg til å begynne med internasjonal rett, men jeg skal være ærlig og si at jeg synes avtalerett og erstatningsrett har vært veldig gøy! Rettstvistene er ganske spennende, og det overrasker meg litt at jeg synes det, jeg trodde ikke at jeg var typen som syntes sånt var interessant.

 

Foto: Privat

Parnian Hotaki (21), andrekullist

Hva fikk deg til å velge jussen?

–Jeg hadde litt forskjellige grunner, det ene er at jeg alltid har hatt ganske mange advokater og jurister rundt meg, og de er jo som jurister flest glad i å snakke om juss. Jeg slet med å finne ut hva jeg brant for da jeg var yngre, men jeg har funnet ut at veldig mange saker i samfunnet er juss. Som liten ville jeg bli politi, men så tenkte jeg senere at politiadvokat kunne være interessant. Jeg er fra Afghanistan, hvor rettssystemet ikke akkurat er et eksempel til etterfølgelse, så å føle at jeg kan bidra til å utgjøre en forskjell er viktig for meg.  

Har ambisjonene dine endret seg etter at du begynte å studere juss?

–På en måte, ja. Før hadde jeg veldig høye krav til meg selv, men nå ser jeg jo at alle her er veldig flinke, så jeg har senket kravene litt. Jeg trodde at jusstudiet bare var å pugge lover, det synet har endret seg ganske kraftig, kan du si. Samtidig så har jeg også forstått at dette er studiet for meg. Etter at vi nå ha hatt NIRI, kunne jeg virkelig tenkt meg å jobbe internasjonalt. Mye av familien min bor i utlandet, og jeg ser nå at jussen ikke nødvendigvis begrenser min mulighet til å gjøre det samme.

 

Foto: Hedda Jørgensen

Gaute Risholt (22), fjerdekullist

Hva fikk deg til å velge jussen?

–Jeg har vel ganske lenge hatt lyst til å bli jurist, eller kanskje advokat. Begynte løst med en tanke om at dette virket spennende, og utviklet seg etter hvert som jeg forstod mer hva juss gikk ut på. Da jeg begynte som jusstudent hadde jeg naturligvis ikke hatt noen juridiske fag enda, men synes det virket spennende med kontraktsrett. Det har en logisk oppbygning, og jeg hadde jo realfag på videregående. Passet meg midt i blinken.

Har ambisjonene dine endret seg etter at du begynte å studere juss?

–Ja det vil jeg si. Jeg synes obligasjonsrett var veldig interessant, som da var delt opp i kontraktsrett II og pengekravsrett, og Jeg kan fortsatt tenkt meg å jobbe med formuerett. Utover det synes jeg skatterett virker spennende, i den grad jeg har hatt befatning med det. Det samme gjelder sjørett. Som fjerdekullist begynner jeg nå snart med Allmenn formuerett, som også er et fagområde jeg synes virker spennende. Heftelser, ekstinksjon og eiendomrettens overgang. Plikter og rettigheter i den forbindelse. Men når alt kommer til alt, kan man vel si at det viktigste jeg har lært, er at det aller meste er spennende og interessant, bare man får muligheten til å fordype seg i faget.

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.