Lurer du på hva seksuell trakassering er? - Me too!

Injuria.no • 9. desember 2017

Av: Vilde Jalleni Tennfjord og Maria de Michelis Sperre – saksbehandlere i JURK

 

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) yter gratis rettshjelp for kvinner og alle som definerer seg som kvinner. Kontoret driftes av jusstudenter sammen med daglig leder og fagrådgiver. Søknadsfristen er den 1. mai og den 1. november. Se www.jurk.no for mer informasjon.
 

«Vi vet hvem du er, du som stakk hendene ned i buksa på en kvinnelig kollega da hun bøyde seg fremover arbeidspulten. Selvfølgelig fullstendig mot hennes vilje og uten konsekvens for deg. Før nå.» Slik lyder en av tweetene som mediepersonlighet Alexander Schau publiserte 11. november 2017 i sitt oppgjør med seksuell trakassering i medie- og kulturbransjen. Twittertiraden til Schau er en av flere reaksjoner som har oppstått i kjølvannet av den internasjonale kampanjen #metoo.

JURK mener at #metoo-kampanjen er viktig ettersom den bidrar til en bevisstgjøring av hva seksuell trakassering er, det enorme omfanget av seksuell trakassering og de begrensede mulighetene man har til faktisk å gjøre noe med problemet. Kampanjen bidrar også til at de som har observert seksuell trakassering, men ikke har visst hva de skulle gjøre, nå står frem med sine historier. Dette skaper et fokus som bør benyttes til å trekke oppmerksomhet mot de rettslige sidene ved fenomenet. JURK vil bidra til å engasjere fagmiljøet til å ta tak i problemet.

I denne artikkelen vil vi redegjøre for hvilke regler som gjelder for seksuell trakassering, og hva endringene som trer i kraft i januar 2018 vil medføre. I tillegg vil vi fokusere på de manglende håndhevingsmulighetene menn og kvinner som blir utsatt for seksuell trakassering har, og hva vi mener bør gjøres for å bedre situasjonen. 

Forbudet mot seksuell trakassering

Seksuell trakassering er ulovlig jf. lov om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven) § 8 første ledd. Den nåværende ordlyden omfatter «uønsket seksuell oppmerksomhet» som er plagsom for den oppmerksomheten rammer, jf. § 8 andre ledd andre punktum. Ordlyden fokuserer hovedsakelig på hvordan oppmerksomheten oppleves for den fornærmede. JURK mener dette er uheldig ettersom det legger ansvaret over på den fornærmede, som alene blir den som må avgjøre om hendelsen var tilstrekkelig plagsom. Gjeldende regelverk kan derfor gjøre at det kan være vanskelig å stå frem om at man har blitt seksuelt trakassert. Slutninger fra andre rettskildefaktorer, som for eksempel forarbeidene, taler for at trakasseringen må være av en hvis alvorlighetsgrad. JURK mener at disse kildene er mindre tilgjengelige for folk flest, og dermed kan svekke kunnskapen om hva seksuell trakassering er.

Ordlyden i den nye likestillings- og diskrimineringsloven – som trer i kraft i 1. januar – er mer objektiv enn den nåværende bestemmelsen. Seksuell trakassering defineres i den nye loven som «enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom.», jf. § 13 tredje ledd.

Den nye bestemmelsen er utformet slik at fokuset nå flyttes fra å dreie seg om den fornærmedes oppfatning, til å inkludere formålet og virkningen med den uønskede seksuelle oppmerksomheten. I tillegg er ordlyden i overensstemmelse med øvrige trakasseringsbestemmelser. Dette gjør at seksuell trakassering i mindre grad blir et særtilfelle, men heller behandles på lik linje med andre former for trakassering. Definisjonen er også i større grad i samsvar med EU-direktiver og FNs kvinnediskrimineringskonvensjon. JURK mener at dette er positivt, og at definisjonen også gjør det lettere å forstå hva seksuell trakassering innebærer.

Hvorvidt noen har vært utsatt for seksuell trakassering må fortsatt avgjøres ut i fra en konkret helhetsvurdering. Forarbeidene til den nye loven (Prop. 81 L (2016-2017)) gir en viss veiledning på hva som skal forstås som seksuell trakassering. Det er tale om et vidt begrep, og den uønskede seksuelle oppmerksomheten kan være både verbal, ikke-verbal og fysisk. Det kan omfatte alt fra tilsending av upassende bilder til voldtekt. De mest graverende tilfellene av seksuell trakassering, som for eksempel seksuelle handlinger uten samtykke og voldtekt, kan sanksjoneres gjennom det strafferettslige systemet jf. henholdsvis straffeloven §§ 297 og 291 flg. Slike alvorlige lovbrudd blir oftere behandlet i domstolsapparatet. Det kan imidlertid være vanskeligere å få bukt med mindre graverende tilfeller av seksuell trakassering, som for eksempel uønsket berøring, slibrige kommentarer eller bevegelser med seksuelle undertoner. Dette selv om også slike tilfeller kan ha stor betydning for den fornærmede.  

Som det fremgår av ordlyden i bestemmelsen er det i utgangspunktet tilstrekkelig at den uønskede seksuelle oppmerksomheten har til formål eller virkning å være plagsom. Dette gjør at også mindre graverende tilfeller av «den mer vennligsinnede seksuelle oppmerksomheten» kan være omfattet. I vurderingen skal det legges betydelig vekt på hvordan oppmerksomheten oppfattes av den fornærmede, og individuelle variasjoner skal vektlegges, jf. Prop. 81 L (2016-2017). Videre skal det tas i betraktning at kvinner og menn ofte har ulik oppfatning av hva som er negativ seksuell oppmerksomhet.

Oppmerksomhetens objektive karakter er et tungtveiende moment. Dersom den uønskede oppmerksomheten er tilstrekkelig grov vil det ikke kreves at den fornærmede gir beskjed om at denne oppleves som krenkende. Ved mindre grove tilfeller kan det imidlertid vektlegges om den fornærmede har gitt beskjed om at oppmerksomheten må ta slutt.

Andre relevante momenter i vurderingen er tid og sted for handlingen, om oppførselen har hatt negative fysiske eller psykiske virkninger for den fornærmede, og hvilken relasjon den som trakasserer og den som blir trakassert har. Som det fremkommer av mediebildet den siste tiden, er maktforholdet mellom partene ofte et av hovedproblemene i saker om seksuell trakassering. Dette er også noe JURK opplever gjennom vår saksbehandling.  

Den nye likestillings- og diskrimineringsnemda

Diskriminering og trakassering kan etter lovendringene som trer i kraft i januar 2018 håndheves av den nye likestillings- og diskrimineringsnemda (LDN). Seksuell trakassering faller imidlertid utenfor håndhevingsmyndigheten til nemnda. JURK kan ikke se at det foreligger tilstrekkelig grunnlag for å gi saker om seksuell trakassering et svakere vern enn det de andre trakasseringsgrunnlagene. At saker om seksuell trakassering faller utenfor nemndas håndhevingsmyndighet er særlig påfallende når det nå gjennomføres en samling av særlover og en harmonisering av regelverket.

Likestilling- og diskrimineringsloven gjelder på alle samfunnsområder jf. § 2. Det er JURK sin erfaring at seksuell trakassering særlig er et problem i arbeidslivet. Vi ser i vår saksbehandling at flere virksomheter ikke har innlemmet seksuell trakassering i HMS-reglene. Videre har arbeidstilsynet gått ut og sagt at de ikke har prioritert saker om seksuell trakassering. Vi trenger at arbeidstilsynet prioriterer disse sakene, og at et forbud mot seksuell trakassering innlemmes i HMS-reglene.

Klientene som kommer til oss, og er utsatt for seksuell trakassering, vil sjeldent ha mulighet til å ta saken sin inn for domstolene. Mange av klientene våre velger derfor å slutte i jobben på grunn av kostnadene og påkjennelsene dette ville medført. JURK mener derfor at det først og fremst trengs et lavterskeltilbud som kan håndheve forbudet mot seksuell trakassering.

Seksuell trakassering er et problem som får mye oppmerksomhet i mediebildet i disse dager. Dette mener JURK er viktig ettersom det kan være med på å endre holdninger.  Likevel er det viktig at seksuell trakassering ikke bare får mediefokus, men også rettslig konsekvenser.

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Er sosiale medier blitt barns eventyrland for ytringer?

Av Emma Helene Husebæk og Josefine Gløersen - ELSA Bergen, Academic Activities, Research Gruppen (2025-2026) • 4. juni 2026
Sosiale medier fungerer i dag som et moderne «eventyrland»; et sted for kreativitet og fellesskap, men også et miljø preget av ekkokamre og manipulerende algoritmer. For mange unge er sosiale medier et sted for læring, informasjon og selvutfoldelse, samtidig som at personvernet og sikkerheten deres ofte er utilstrekkelig ivaretatt. Sosiale medier ble opprinnelig ikke utviklet med barn som målgruppe, men spiller fortsatt en stor rolle i barns liv i dag.1 Europaparlamentet er bekymret over at én av fire unge har telefonbruk som minner om avhengighet. På bakgrunn av dette har Europarlamentet foreslått å innføre en felles aldersgrense på 16 år for tilgang på sosiale medier og AI-tjenester.2 Dette reiser spørsmålet om et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år er forenlig med ytringsfriheten, og om det kan forsvares i en norsk kontekst. Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet som beskytter individets mulighet til å uttrykke meninger, motta informasjon og delta i samfunnsdebatten. Både Grunnloven og EMK artikkel 10 beskytter retten til ytringsfrihet og retten til å motta og informasjon, samtidig som den åpner for lovlige begrensninger når det er nødvendig i et demokratisk samfunn. For barn innebærer dette en balanse mellom retten til deltakelse og ytring, og behovet for vern mot skade og utnyttelse. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg, delta i offentlig debatt og få tilgang til informasjon, men dette kan lovlig reguleres for å beskytte deres trygghet, utvikling og personvern på sosiale medier. En vurdering av en eventuell aldersgrense må derfor finne en balanse mellom disse to hensynene. En aldergrense på sosiale medier er særlig begrunnet i at barn står i en sårbar posisjon fordi hjernen deres fortsatt er under utvikling. FNs barnekomité påpeker at hjernens plastisitet er på sitt høyeste i de tidlige leveårene og i ungdomstiden, noe som gjør barn påvirkelige for manipulerende algoritmer, reklame og sosialt press på sosiale medier.3 Når barn blir eldre og hjernen modnes, utvikles evnen til å vurdere konsekvenser og ta mer selvstendige beslutninger. En aldersgrense gir derfor barn tid til å styrke sin dømmekraft og refleksjonsevne, slik at de bedre kan navigere på sosiale medier på en bevisst måte. Sosiale medier er designet nettopp for å holde brukeren engasjert gjennom funksjoner som «infinite scroll», autoplay og push-varsler.4 Nytt innhold lastes kontinuerlig og nye videoer starter automatisk, noe som gjør at strømmen av innhold aldri kommer til en ende. Algoritmestyrte plattformer gjør at barn lettere blir dratt inn i mørke «kaninhull» (rabbit holes), hvor de gradvis blir eksponert for mer ekstremt og skadelig innhold.5 Disse algoritmene er også med på å skape ekkokamre fordi man i hovedsak blir presentert for innhold man tidligere har vist interesse for. Dette kan bidra til polarisering ved at alternative perspektiver blir mindre synlige, og ved at sterke eller ytterliggående budskap forsterkes over tid. Dette peker på kjernen i debatten: Barn har ennå ikke utviklet den kognitive «motstandskraften» som trengs for å stå imot algoritmer som er spesialdesignet for å fange oppmerksomheten deres.6 Samtidig som begrunnelsen for en aldersgrense fremstår tungtveiende, er det ikke gitt at et slik tiltak er uproblematisk. Spørsmålet er om løsningen faktisk er å stenge dørene til dette digitale «eventyrlandet». Et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år reiser av den grunn flere prinsipielle og praktiske utfordringer, særlig i lys av barns rett til ytring og deltakelse i det digitale rom. Sosiale medier er ikke bare en underholdningsplattform, men en sentral arena for barns ytringer, informasjonsinnhenting og sosiale liv. I dagens samfunn foregår store deler av den offentlige debatten digitalt, et forbud vil i praksis kunne innebære at barns utestenges fra viktige rom for deltakelse. Et slik tiltak kan derfor argumenteres for at ikke utelukkende vil være beskyttelse, men også en form for ekskludering. Det reiser et grunnleggende spørsmål om hva som skjer med barns mulighet til å bli hørt når de stenges ut av de plattformene der samtalene foregår? FNs barnekomite poengterer at sosiale medier gir barn nye og viktige muligheter til å delta og uttrykke seg i samfunnet, og at de ulike statene må legge til rette for en slik deltagelse.7 En aldersgrense kan også medføre digital utestengelse. For mange barn er sosiale medier en viktig kilde til tilhørighet, særlig for dem som ikke finner fellesskap i fysiske omgivelser. Å stenge disse arenaene kan dermed ramme skjevt, og særlig gå utover sårbare grupper. FNs barnekomite understreker at barn har rett til likeverdig tilgang til det digitale miljøet, og at statene har en plikt til å motvirke digital ekskludering. Dette betyr at man ikke bare skal beskytte barn mot skade, men og sikre at de får delta. Spørsmålet blir derfor hvem som faller utenfor når porten stenges. En annen sentral utfordring er at aldersgrense i praksis kan være lite treffsikker. Erfaring tilsier at aldersgrense på nett er enkle å lure seg rundt, blant annet ved å oppgi gi feil alder. Det kan derfor være et forbud som får begrenset effekt for barna det er ment å beskytte. Samtidig er det en risiko for at barn som utestenges søker seg til mindre regulerte plattformer. Det kan i verste fall øke eksponeringen for skadelig innhold, fremfor å senke den. Ulike forskningsmiljøer har påpekt at forbud ikke nødvendigvis vil være den mest effektive måten å håndtere utfordringene ved sosiale medier på.8 En fastsatt aldersgrense reiser spørsmål om reguleringen er tilstrekkelig nyansert. Barn er ikke en ensartet gruppe, og både modenhet, digital kompetanse og behov vil variere betydelig. FNs barnekomite understreker at barn er i utvikling og at tiltakene av den grunn må tilpasses barnets alder og modenhet. En absolutt aldersgrense kan derfor fremstå som et strengt virkemiddel, som ikke tar høyde for individuelle tilpasninger.9 De ulike utfordringene sender oss mot kjernen i spørsmålet: selv om hensynet til beskyttelse er tungtveiende vil det ikke alltid være gitt at et generelt forbud er et forholdsmessig inngrep i barns rettigheter. Det er ingen tvil om at barn har behov for beskyttelse i sosiale medier og på internett, spesielt mot skadelig innhold og utnyttelse. På samme tid innebærer innføring av aldersgrense et inngrep i barns ytringsfrihet og rett til informasjon, som etter de universale menneskerettighetene krever mer enn gode hensyn.10 Spørsmålet er av den grunn om et generelt forbud som dette er nødvendig og forholdsmessig. Er det slik at barn må stenges ute for å beskyttes? FNs barnekomité understreker at barn har en rett til å søke, motta og formidle informasjon på sosiale medier og at begrensninger må være nødvendig og forholdsmessig. Dette viser at et forbud ikke utelukkende kan begrunnes i risiko, men må konkret vurderes opp mot mindre inngripende tiltak som kan gi tilsvarende beskyttelse.11 Et mulig alternativ er å regulere de ulike plattformene fremfor et forbud for barna. Barnekomiteen fremhever statens ansvar for å sikre at digitale tjenester utformes i tråd med barnas rettigheter, spesifikt gjennom krav til design, personvern og sikkerhet.12 EU-kommisjonens retningslinjer konkretiserer det ved å foreslå private kontoer som standard, regulerte algoritmer og begrensinger av funksjoner som fremmer avhengighet. I tillegg kan barns egen beskyttelse styrkes gjennom bedre rapporteringsverktøy og opplæring av barn og foreldre i digital kompetanse. Tiltak som dette retter seg mot de strukturelle utfordringene ved sosiale medier, og gjør det digitale «eventyrlandet» tryggere uten å nekte barn tilgang. Et generelt forbud fremstår derimot som et vidtrekkende inngrep, som rammer barn uavhengig av modenhet og behov. I tillegg er det uvisst hvor effektivt et slikt tiltak er i praksis. Avveiingen er derfor mellom å beskytte barn fra det digitale rommet eller beskytte dem i det. Ettersom det finnes mindre inngripende og mer målrettede alternativer, vil det være vanskelig å konkludere med et generelt forbud som nødvendig. En aldersgrense på 16 år fremstår på bakgrunn av dette som et strengt og usikkert virkemiddel. Til tross for at hensynet om beskyttelse er tungtveiende, tilsier både rettslige og praktiske hensyn at reguleringen heller bør rettes mot plattformene, fremfor barnas tilgang til dem. For at barn skal ha en reell frihet til å delta, lære og uttrykke seg på sosiale medier, må plattformene de bruker være bedre tilpasset mindreårige. Staten har et ansvar for å motvirke digital ekskludering, men de har også et ansvar for at barn ikke diskrimineres ved å bli overlatt til tjenester som profitterer på deres sårbarhet. Samtidig advarer UNICEF mot at aldersforbud alene ikke løser alle problemer, da barn kan finne omveier til mindre regulerte områder.13 Aldersgrense bør derfor inngå i en helhetlig tilnærming som også innebærer bedre tilpasning av sosiale medier for barn og styrking av foreldres digitale kompetanse. Litteraturliste: Europakommisjonen. (2025). Communication from the Commission: Guidelines on measures to ensure a high level of privacy, safety and security for minors online . Tilgjengelig fra: https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=OJ:C_202505519 FNs barnekomité. (2021). Generell kommentar nr. 25 om barns rettigheter i det digitale miljøet . CRC/C/GC/25. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/1376fac2fe2a427389f9f94b52acdefc/kommentar-nr.-25-barnekonvensjonen.pdf Leibniz Institute for Media Research. (2026, March 16). Why banning social media is not the solution . Tilgjengelig fra: https://leibniz-hbi.de/en/hbi-news/news/why-banning-social-media-is-not-the-solution/  News European Parliament. (2025). Children should be at least 16 to access social media, say MEPs . Tilgjengelig fra: https://www.europarl.europa.eu/news/en/press-room/20251120IPR31496/children-should-be-at-least-16-to-access-social-media-say-meps NOU 2024: 20. (2024). Det digitale (i) livet. Balansert oppvekst i skjermens tid. Kunnskapsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/c252947398de4fb0aea9349f011eb410/no/pdfs/nou202420240020000dddpdfs.pdf UN News. (2025). Social media: Age-related bans won't keep kids safe, UNICEF warns . Tilgjengelig fra: https://news.un.org/en/story/2025/12/1166557

Skatteparadis

Av Bilder og tekst av Yngvil Sveen Øyen • 4. juni 2026
Vindusskatt var en eiendomsskatt i England fra 1696 til 1851, Skottland fra 1748 til 1851 og Frankrike mellom 1798 og 1926. Da skatteordningen først ble innført i England, bestod den av en fast avgift per hus på det som tilsvarer 200 norske kroner i dagens penger, og en tilleggsavgift på 410 kroner for hus med flere enn ti vinduer, og 830 kroner for hus med flere enn 20 vinduer. Skattesystemet var basert på en enkel logikk om at antall vinduer og dører på et hus var en indikator på eierens velstand. Vinduer og dører var et egnet mål på kapital, ettersom dette var en tid der rikdom var materiell og vanskelig å gjemme bort, lenge før skatteparadis, skatteplanlegging og offshore-bankkontorer. Vindusskatten ble videre ansett som en mindre inngripende form for beskatning, ettersom skattefunksjonærene ikke måtte trenge seg inn i folks hus for å beregne hva eieren skulle skattlegges, men kunne simpelthen telle antall vinduer og dører fra utsiden. På tross av at vindusskatten bygget på en fornuftig logikk og hensynet til privatliv, hadde ordningen den uheldige utilsiktede virkningen at mange huseiere muret igjen vinduer på eiendommene sine for å slippe å betale. Resultatet var mørke, innestengte og dårlig ventilerte hus og en rekke negative helseeffekter hos beboerne. Dette var én av hovedårsakene til av avgiften ble avskaffet. Vindusskatten har satt varig preg på arkitekturen. Du kan fortsatt se hus med vinduer som er muret igjen i byer som London. Dette er ikke det eneste eksempelet på hvordan beskatning har påvirket arkitekturen. Nederland hadde på 1600-tallet en eiendomsskatt basert på bredden av bygningers fasade. Denne ordningen førte til konstruksjonen av smale, høye og dype hus. En fransk skatteordning er opphav til «mansardtak» som er en form for skråtak som ble popularisert i Frankrike på 1700-tallet. Den franske eiendomsskatten ble på denne tiden beregnet med utgangspunkt i antall etasjer under taket. Utformingen på mansardtaket skapte et loftareal som ikke formelt ble regnet som en etasje. Huseieren fikk ved å utforme taket slik én ekstra etasje og et større leveareal uten å betale eiendomsskatt på dette.