Lurer du på hva seksuell trakassering er? - Me too!

Injuria.no • 9. desember 2017

Av: Vilde Jalleni Tennfjord og Maria de Michelis Sperre – saksbehandlere i JURK

 

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) yter gratis rettshjelp for kvinner og alle som definerer seg som kvinner. Kontoret driftes av jusstudenter sammen med daglig leder og fagrådgiver. Søknadsfristen er den 1. mai og den 1. november. Se www.jurk.no for mer informasjon.
 

«Vi vet hvem du er, du som stakk hendene ned i buksa på en kvinnelig kollega da hun bøyde seg fremover arbeidspulten. Selvfølgelig fullstendig mot hennes vilje og uten konsekvens for deg. Før nå.» Slik lyder en av tweetene som mediepersonlighet Alexander Schau publiserte 11. november 2017 i sitt oppgjør med seksuell trakassering i medie- og kulturbransjen. Twittertiraden til Schau er en av flere reaksjoner som har oppstått i kjølvannet av den internasjonale kampanjen #metoo.

JURK mener at #metoo-kampanjen er viktig ettersom den bidrar til en bevisstgjøring av hva seksuell trakassering er, det enorme omfanget av seksuell trakassering og de begrensede mulighetene man har til faktisk å gjøre noe med problemet. Kampanjen bidrar også til at de som har observert seksuell trakassering, men ikke har visst hva de skulle gjøre, nå står frem med sine historier. Dette skaper et fokus som bør benyttes til å trekke oppmerksomhet mot de rettslige sidene ved fenomenet. JURK vil bidra til å engasjere fagmiljøet til å ta tak i problemet.

I denne artikkelen vil vi redegjøre for hvilke regler som gjelder for seksuell trakassering, og hva endringene som trer i kraft i januar 2018 vil medføre. I tillegg vil vi fokusere på de manglende håndhevingsmulighetene menn og kvinner som blir utsatt for seksuell trakassering har, og hva vi mener bør gjøres for å bedre situasjonen. 

Forbudet mot seksuell trakassering

Seksuell trakassering er ulovlig jf. lov om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven) § 8 første ledd. Den nåværende ordlyden omfatter «uønsket seksuell oppmerksomhet» som er plagsom for den oppmerksomheten rammer, jf. § 8 andre ledd andre punktum. Ordlyden fokuserer hovedsakelig på hvordan oppmerksomheten oppleves for den fornærmede. JURK mener dette er uheldig ettersom det legger ansvaret over på den fornærmede, som alene blir den som må avgjøre om hendelsen var tilstrekkelig plagsom. Gjeldende regelverk kan derfor gjøre at det kan være vanskelig å stå frem om at man har blitt seksuelt trakassert. Slutninger fra andre rettskildefaktorer, som for eksempel forarbeidene, taler for at trakasseringen må være av en hvis alvorlighetsgrad. JURK mener at disse kildene er mindre tilgjengelige for folk flest, og dermed kan svekke kunnskapen om hva seksuell trakassering er.

Ordlyden i den nye likestillings- og diskrimineringsloven – som trer i kraft i 1. januar – er mer objektiv enn den nåværende bestemmelsen. Seksuell trakassering defineres i den nye loven som «enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom.», jf. § 13 tredje ledd.

Den nye bestemmelsen er utformet slik at fokuset nå flyttes fra å dreie seg om den fornærmedes oppfatning, til å inkludere formålet og virkningen med den uønskede seksuelle oppmerksomheten. I tillegg er ordlyden i overensstemmelse med øvrige trakasseringsbestemmelser. Dette gjør at seksuell trakassering i mindre grad blir et særtilfelle, men heller behandles på lik linje med andre former for trakassering. Definisjonen er også i større grad i samsvar med EU-direktiver og FNs kvinnediskrimineringskonvensjon. JURK mener at dette er positivt, og at definisjonen også gjør det lettere å forstå hva seksuell trakassering innebærer.

Hvorvidt noen har vært utsatt for seksuell trakassering må fortsatt avgjøres ut i fra en konkret helhetsvurdering. Forarbeidene til den nye loven (Prop. 81 L (2016-2017)) gir en viss veiledning på hva som skal forstås som seksuell trakassering. Det er tale om et vidt begrep, og den uønskede seksuelle oppmerksomheten kan være både verbal, ikke-verbal og fysisk. Det kan omfatte alt fra tilsending av upassende bilder til voldtekt. De mest graverende tilfellene av seksuell trakassering, som for eksempel seksuelle handlinger uten samtykke og voldtekt, kan sanksjoneres gjennom det strafferettslige systemet jf. henholdsvis straffeloven §§ 297 og 291 flg. Slike alvorlige lovbrudd blir oftere behandlet i domstolsapparatet. Det kan imidlertid være vanskeligere å få bukt med mindre graverende tilfeller av seksuell trakassering, som for eksempel uønsket berøring, slibrige kommentarer eller bevegelser med seksuelle undertoner. Dette selv om også slike tilfeller kan ha stor betydning for den fornærmede.  

Som det fremgår av ordlyden i bestemmelsen er det i utgangspunktet tilstrekkelig at den uønskede seksuelle oppmerksomheten har til formål eller virkning å være plagsom. Dette gjør at også mindre graverende tilfeller av «den mer vennligsinnede seksuelle oppmerksomheten» kan være omfattet. I vurderingen skal det legges betydelig vekt på hvordan oppmerksomheten oppfattes av den fornærmede, og individuelle variasjoner skal vektlegges, jf. Prop. 81 L (2016-2017). Videre skal det tas i betraktning at kvinner og menn ofte har ulik oppfatning av hva som er negativ seksuell oppmerksomhet.

Oppmerksomhetens objektive karakter er et tungtveiende moment. Dersom den uønskede oppmerksomheten er tilstrekkelig grov vil det ikke kreves at den fornærmede gir beskjed om at denne oppleves som krenkende. Ved mindre grove tilfeller kan det imidlertid vektlegges om den fornærmede har gitt beskjed om at oppmerksomheten må ta slutt.

Andre relevante momenter i vurderingen er tid og sted for handlingen, om oppførselen har hatt negative fysiske eller psykiske virkninger for den fornærmede, og hvilken relasjon den som trakasserer og den som blir trakassert har. Som det fremkommer av mediebildet den siste tiden, er maktforholdet mellom partene ofte et av hovedproblemene i saker om seksuell trakassering. Dette er også noe JURK opplever gjennom vår saksbehandling.  

Den nye likestillings- og diskrimineringsnemda

Diskriminering og trakassering kan etter lovendringene som trer i kraft i januar 2018 håndheves av den nye likestillings- og diskrimineringsnemda (LDN). Seksuell trakassering faller imidlertid utenfor håndhevingsmyndigheten til nemnda. JURK kan ikke se at det foreligger tilstrekkelig grunnlag for å gi saker om seksuell trakassering et svakere vern enn det de andre trakasseringsgrunnlagene. At saker om seksuell trakassering faller utenfor nemndas håndhevingsmyndighet er særlig påfallende når det nå gjennomføres en samling av særlover og en harmonisering av regelverket.

Likestilling- og diskrimineringsloven gjelder på alle samfunnsområder jf. § 2. Det er JURK sin erfaring at seksuell trakassering særlig er et problem i arbeidslivet. Vi ser i vår saksbehandling at flere virksomheter ikke har innlemmet seksuell trakassering i HMS-reglene. Videre har arbeidstilsynet gått ut og sagt at de ikke har prioritert saker om seksuell trakassering. Vi trenger at arbeidstilsynet prioriterer disse sakene, og at et forbud mot seksuell trakassering innlemmes i HMS-reglene.

Klientene som kommer til oss, og er utsatt for seksuell trakassering, vil sjeldent ha mulighet til å ta saken sin inn for domstolene. Mange av klientene våre velger derfor å slutte i jobben på grunn av kostnadene og påkjennelsene dette ville medført. JURK mener derfor at det først og fremst trengs et lavterskeltilbud som kan håndheve forbudet mot seksuell trakassering.

Seksuell trakassering er et problem som får mye oppmerksomhet i mediebildet i disse dager. Dette mener JURK er viktig ettersom det kan være med på å endre holdninger.  Likevel er det viktig at seksuell trakassering ikke bare får mediefokus, men også rettslig konsekvenser.

 

Av Siggen og Begeret 1. mai 2026
Akkurat som med Snusboks-leken skal du sende en gjenstand (helst Norges Lover) til den påstanden resonerer best med. Drikk hver gang du får den, eller når rimet slapper for hardt. Splash er selvfølgelig oblig!
Av By Sabrina Eriksen-Zapata, Josefine Gløersen and Hilda Sønderland Lundanes - ELSA Bergen, Academic Activities Research Group (2025-2026) 23. april 2026
Last year’s Rafto Prize was awarded to Emergency Response Rooms of Sudan (ERRs) for their humanitarian work in the Sudanese civil war. As conflict continues to devastate the country and displace millions, ERR has played a vital role as a local humanitarian organisation. The organisation is community-driven and focuses on empowering the local community, which was one of the reasons why they were awarded the Rafto Prize1. The recognition of ERR raises questions on how local humanitarian organisations compare to international organisations in terms of efficiency, capacity and long-term sustainability. Efficiency and Structure International organisations will, to a larger degree, use international staff. However, in some cases they will employ and use staff from the country in crisis, in which they will be able to deploy their local understanding in the situation2. In the cases where international organisations do not use local staff to a great extent, there are undoubtedly several benefits of using local aid organisations instead. When comparing the efficiency and structure of humanitarian organisations, clear differences appear between local and international actors. Local actors have more cultural and contextual knowledge which allows them to use other approaches than international organisations. The Building Resilient Communities in Somalia (BRCiS) consortium included Somali local expertise, and thus was able to tailor the aid based on what the affected people actually needed.3 While the methods of the local actors are tailored to the specific context, international organisations often use standardised operating procedures. These procedures often prove efficient at the time of crises but can also provide a risk for unintended harm arising from the lack of understanding of local customs. International and local humanitarian aid organisations are also different in the way they are structured. The local organisations often have a vertical structure which might make it easier for them to adapt to sudden changes compared to organisations with hierarchical structures which are less flexible. Since local actors are already present in the affected area, they are able to respond quickly to sudden escalations in a current crisis. For example, ERR was based on community-led activities existing prior to the Sudanese war, which allowed them to establish immediately after the outbreak of the war.4 Because they were not dependent on foreign staff, they were able to mobilize quickly by using resources from local networks. By contrast, international organisations will to a large degree depend on international staff who have to be transported to the conflict-affected area. During the typhoon in the Philippines in 2013, the local NGOs had a more efficient first response because they were already present in the area.5 For international organisations, decisions have to pass through more levels of approval before international staff can be deployed, making it harder to be present when the crisis first emerges. International organisations may also struggle to enter the conflict-affected area because of restrictions and safety concerns while local actors have a more immediate access. Funding and legitimacy The local and international aid organizations also differ when it comes to accessing donors and funding, and areas where help is needed. The local organizations may not be well known outside of their area. This could impact their funding, as those who are willing to donate may not know of their work, or know who to trust. From the donors' point of view, it is difficult to trust that their money is going to the right causes when they have limited knowledge of the area and the different local organizations. This makes it more likely that they will choose to donate to the international organizations they know and trust. The access to donors is a great advantage for the international organizations. On the other hand, some studies suggest that local organizations might use their funding more efficiently. In 2024, The Share Trust and Refugees International in cooperation with Center for Disaster Philanthropy (CDP) published a study which showed that the local intermediaries were 15.5% more cost-efficient than the international ones in Ukraine. The study found that the UNOCHA Country Based Pooled Fund saved about $ 5.5 million in just one year.6 While the funding showed to be more efficient when going to the local actors in Ukraine this may not necessarily be the case elsewhere. In other areas the local actors will have widely different degrees of organization, and it will be difficult to predict how effective the funding will be. The funding of the organizations also shape the access they have to areas where aid is needed. This is clear when you look at the difference between MSF Doctors Without Borders and the Red Cross. MSF is based on private donations as a way to protect their independence. 7 This funding strategy also allows them to not be associated with a country’s policy, which ensures their access to multiple areas other organizations do not have access to. While they gain access by staying independent with their funding, MSF is vocal about their experiences in the areas they work. This can both be a hindrance and a benefit, depending on whether the people in power wish to be in the spotlight or not. The Red Cross on the other hand relies heavily on financial contributions from states. However, their long-term humanitarian commitment to the principle of neutrality has provided the Red Cross access to conflict areas where other international humanitarian organisations were denied access due to them publicly reporting war crimes and violations they witnessed. For instance, MSF were denied access to Darfur for publicly reporting the rape of over 500 women by soldiers, whilst the Red Cross were able to remain due to their principle of remaining silent and not reporting violations that they witnessed.8 By funding the local actors, one can circumvent the problem altogether. The local actors will have access to the area no matter where they get their funding from or what they publish about the crisis since they are already there. All in all, the funding of local actors is shown to be positive. However, at the same time they lack the legitimacy and the resources that the international aid organizations have. Empowering the affected people Scholars have also pointed out how local organisations can create a sense of ownership and empowerment in a time of crisis and war. Including the local population in humanitarian aid can help the affected people of the crisis feel a sense of control in a time of despair and hopelessness. Using local staff and collecting them together to work on infrastructural projects, or on the distribution of water, food and medicine can also create a sense of solidarity and cohesion which is incredibly important in times of war. Scholars have even suggested that creating such a space where the affected population collaborate together on their common humanity can even facilitate the discussion of peace and negotiation further down the road.9 Strengthening local organisations will also provide a more sustainable dynamic in later crises as the people can transfer knowledge, dynamics and infrastructure they have built. For instance, the BRIGHTLY consortium, combined the strengths of international aid organisations with national Yemeni organisations to empower and strengthen the local community. It put the decision-making processes in the hands of the local community which paved the way for mentoring and training.10 Not only is this empowering on a psychological level, but it is also extremely sustainable in the long-term. Therefore, this article does not intend to diminish the importance of international aid organisations. On the contrary, international aid organisations have been vital in securing life for centuries. However, as this article mentions, and seen through ERR’s hard work in Sudan, strengthening local organisations can provide aid relief in a sustainable and efficient manner, in addition to empowering the affected population in a time of crisis.