Kjære skoleeksamen, det er ikke meg det er deg…

Injuria.no • 6. desember 2017

Skrevet av: Sophie van den  Wijngaard  

 

At skriftlig eksamen står sentralt på jussen er ingen underdrivelse. Gjennomgående på de fire første årene på jussen står skoleeksamen seg som det eneste vurderingsgrunnlaget i de ulike emnene, med unntak av hjemmeeksamen i NIRI og rettshistorie. Skoleeksamen sitter som enerådende konge på sin trone uten noen tilsynelatende motstand. Hvordan kan dette ha seg? 

Dette og mer har  Injuria spurt visedekan Halvard Haukeland Fredriksen nærmere om. 

Opprinnelig var muntlig eksamener en vanlig vurderingsform på jusse n med lange tradisjoner. 1  Ved UiO har de valgt å innføre muntlig eksamen i forvaltningsrett  2 våren 2018 i tillegg til en fire  timers skoleeksamen. 2   UiT må nok sies å ha den mest utvidede ordningen av muntlig eksamen. Gjennomgående på sine første tre avdelinger har de en muntlig prøve som skal godkjennes i tillegg til en skoleeksamen som skal avlegges. 3    

Ved UiB er det muntlig eksamen i en rekke valgemner på masternivå ,  som sammen med en hjemmeeksamen skal telle 50% av endelig karakter. På de første fire obligatoriske årene på jussen er muntlig eksamen fraværende i Dragefjellets korridorer per dags dato. Så da til spørsmålet, hvorfor er muntlig eksamen så lite utbredt på vårt fakultet? Fredriksen svarer:

  • Det skyldes ganske enkelt størrelsen på studentkullet. Muntlig eksamen med over 300 studenter vil være svært ressurskrevende, særlig om vi skal sikre lik vurdering av studentene på tvers av ulike kommisjoner.

En muntlig eksamen som eneste vurderingsgrunnlag i et fag ,  løser ikke problemet om et snevert vurderingsgrunnlag på jussen.  Det hadde vært ideelt  med en samlet vurdering av eksempelvis en skriftlig og en muntlig eksamen, for å gi et større helhetsbilde av studentens kunnskaper og evner ,   dette  også ifølge Fredriksen.

  • Prinsipielt er det ønskelig med variasjon i prøvingsformene, og muntlig eksamen kan absolutt inngå som en del av vurderingsgrunnlaget. Det er først og fremst ressursmessige årsaker til at dette dessverre er lite aktuelt på de obligatoriske emnene på 1.-4. studieår.

I hjemmeeksamen som vurderingsform finner vi en utfordrer til kongekronen. Denne ordningen har vært brukt som vurderingsform i både NIRI og Rettshistorie. Likevel er det kun to fag som har denne ordningen på de første fire studieårene – 27 av totalt 240 studiepoeng – dette er forholdsvis lite. Til spørsmålet om hvorfor dette er tilfellet, svarte visedekanen:

  • Det er i utgangspunktet opp til de kursansvarlige å foreslå en endring fra skoleeksamen til hjemmeeksamen. De kursansvarlige på JUS121 og JUS134 har gått foran som gode eksempler. Studieutvalget har helt nylig godkjent at hjemmeeksamen på JUS121 («NIRI») blir en permanent løsning. Vi kan absolutt se for oss en utvikling  med hjemmeeksamen på flere emner, særlig om studentene skulle ta til orde overfor de kursansvarlige og fakultetet om at man ønsker dette.

Et alternativ kunne da være å flytte obligatorisk oppgave lengre ut i kurset, og la den «tjen e» som et vurderingsgrunnlag  i tillegg til vanlig skoleeksamen. I likhet med muntlig eksamen blir dette for ressurskrevende, ifølge Fredriksen. 

  • Dersom en obligatorisk kursoppgave skal inngå som en del av vurderingsgrunnlaget i et kurs, vil det i realiteten være snakk om en hjemmeeksamen. Kombinasjonen av to eksamener på ett og samme kurs – først en hjemmeeksamen og så en skoleeksamen – vil være svært ressurskrevende ,  og er nok derfor ikke så aktuelt.

Det er ikke til å  feie under teppet at vurderingssituasjonen gitt vår nåværende situasjon er heller knapp. Med kun én ka rakter fra skoleeksamen som  karakter en  i faget byg ges  på ,  er det mye som kan ødelegges kun på grunn av dagsformen ,  og det gir neppe et helhetsbilde av studentens faktiske evner. Fredriksen  sier følgende om situasjonen: 

  • Vi har nå fire og seks  timers skoleeksamener, hjemmeeksamen på to kurs, masteroppgaven og dessuten flere spesialemner med ulike prøvingsformer, inkludert noen med muntlige eksamener. Men ja, vi ønsker oss en utvikling i retning av mer varierte prøvingsformer.

Fredriksen kan fortelle at fakultetet har sett på andre måter å organisere eksamen på:

  • Vi utreder muligheten for digitale hjelpemidler på eksamen (som tilgang til Lovdata). Og vi må se på hvilke muligheter digitaliseringen av eksamenen e  gir for alternative prøvingsfor mer. Generelt er vi alltid åpne for å diskutere nye og bedre lærings- og prøvingsformer.

Forslag om  muntlig eksamen i patentrett,  hjemmeeksamen i rettshistorie og NIRI,  og  utredningen av bruk av digitale hjelpemidler ,  tyder det på at den nåværende vurderingssituasjonen er i ferd med å endre på seg. Et  motargument som gjennomgående har vært anført er ressursproblemet. Likevel kan det her stilles spørsmål ved om dette argumentet alltid skal kunne brukes som en god nok unnskyldning. Dette vil imidlertid  også måtte bero  på hva studentene vil ha. Er muntlig eksamen ønskelig og/eller en utvidelse av hjemmeeksamen som vurderingsgrunnlag ? Et meget interessant, men foreløpig  ubesvart spørsmål. 

 

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Lex Promille

Av Siggen og Begeret • 1. mai 2026
Akkurat som med Snusboks-leken skal du sende en gjenstand (helst Norges Lover) til den påstanden resonerer best med. Drikk hver gang du får den, eller når rimet slapper for hardt. Splash er selvfølgelig oblig!

Why is it important to strengthen local aid organisations?

Av By Sabrina Eriksen-Zapata, Josefine Gløersen and Hilda Sønderland Lundanes - ELSA Bergen, Academic Activities Research Group (2025-2026) • 23. april 2026
Last year’s Rafto Prize was awarded to Emergency Response Rooms of Sudan (ERRs) for their humanitarian work in the Sudanese civil war. As conflict continues to devastate the country and displace millions, ERR has played a vital role as a local humanitarian organisation. The organisation is community-driven and focuses on empowering the local community, which was one of the reasons why they were awarded the Rafto Prize1. The recognition of ERR raises questions on how local humanitarian organisations compare to international organisations in terms of efficiency, capacity and long-term sustainability. Efficiency and Structure International organisations will, to a larger degree, use international staff. However, in some cases they will employ and use staff from the country in crisis, in which they will be able to deploy their local understanding in the situation2. In the cases where international organisations do not use local staff to a great extent, there are undoubtedly several benefits of using local aid organisations instead. When comparing the efficiency and structure of humanitarian organisations, clear differences appear between local and international actors. Local actors have more cultural and contextual knowledge which allows them to use other approaches than international organisations. The Building Resilient Communities in Somalia (BRCiS) consortium included Somali local expertise, and thus was able to tailor the aid based on what the affected people actually needed.3 While the methods of the local actors are tailored to the specific context, international organisations often use standardised operating procedures. These procedures often prove efficient at the time of crises but can also provide a risk for unintended harm arising from the lack of understanding of local customs. International and local humanitarian aid organisations are also different in the way they are structured. The local organisations often have a vertical structure which might make it easier for them to adapt to sudden changes compared to organisations with hierarchical structures which are less flexible. Since local actors are already present in the affected area, they are able to respond quickly to sudden escalations in a current crisis. For example, ERR was based on community-led activities existing prior to the Sudanese war, which allowed them to establish immediately after the outbreak of the war.4 Because they were not dependent on foreign staff, they were able to mobilize quickly by using resources from local networks. By contrast, international organisations will to a large degree depend on international staff who have to be transported to the conflict-affected area. During the typhoon in the Philippines in 2013, the local NGOs had a more efficient first response because they were already present in the area.5 For international organisations, decisions have to pass through more levels of approval before international staff can be deployed, making it harder to be present when the crisis first emerges. International organisations may also struggle to enter the conflict-affected area because of restrictions and safety concerns while local actors have a more immediate access. Funding and legitimacy The local and international aid organizations also differ when it comes to accessing donors and funding, and areas where help is needed. The local organizations may not be well known outside of their area. This could impact their funding, as those who are willing to donate may not know of their work, or know who to trust. From the donors' point of view, it is difficult to trust that their money is going to the right causes when they have limited knowledge of the area and the different local organizations. This makes it more likely that they will choose to donate to the international organizations they know and trust. The access to donors is a great advantage for the international organizations. On the other hand, some studies suggest that local organizations might use their funding more efficiently. In 2024, The Share Trust and Refugees International in cooperation with Center for Disaster Philanthropy (CDP) published a study which showed that the local intermediaries were 15.5% more cost-efficient than the international ones in Ukraine. The study found that the UNOCHA Country Based Pooled Fund saved about $ 5.5 million in just one year.6 While the funding showed to be more efficient when going to the local actors in Ukraine this may not necessarily be the case elsewhere. In other areas the local actors will have widely different degrees of organization, and it will be difficult to predict how effective the funding will be. The funding of the organizations also shape the access they have to areas where aid is needed. This is clear when you look at the difference between MSF Doctors Without Borders and the Red Cross. MSF is based on private donations as a way to protect their independence. 7 This funding strategy also allows them to not be associated with a country’s policy, which ensures their access to multiple areas other organizations do not have access to. While they gain access by staying independent with their funding, MSF is vocal about their experiences in the areas they work. This can both be a hindrance and a benefit, depending on whether the people in power wish to be in the spotlight or not. The Red Cross on the other hand relies heavily on financial contributions from states. However, their long-term humanitarian commitment to the principle of neutrality has provided the Red Cross access to conflict areas where other international humanitarian organisations were denied access due to them publicly reporting war crimes and violations they witnessed. For instance, MSF were denied access to Darfur for publicly reporting the rape of over 500 women by soldiers, whilst the Red Cross were able to remain due to their principle of remaining silent and not reporting violations that they witnessed.8 By funding the local actors, one can circumvent the problem altogether. The local actors will have access to the area no matter where they get their funding from or what they publish about the crisis since they are already there. All in all, the funding of local actors is shown to be positive. However, at the same time they lack the legitimacy and the resources that the international aid organizations have. Empowering the affected people Scholars have also pointed out how local organisations can create a sense of ownership and empowerment in a time of crisis and war. Including the local population in humanitarian aid can help the affected people of the crisis feel a sense of control in a time of despair and hopelessness. Using local staff and collecting them together to work on infrastructural projects, or on the distribution of water, food and medicine can also create a sense of solidarity and cohesion which is incredibly important in times of war. Scholars have even suggested that creating such a space where the affected population collaborate together on their common humanity can even facilitate the discussion of peace and negotiation further down the road.9 Strengthening local organisations will also provide a more sustainable dynamic in later crises as the people can transfer knowledge, dynamics and infrastructure they have built. For instance, the BRIGHTLY consortium, combined the strengths of international aid organisations with national Yemeni organisations to empower and strengthen the local community. It put the decision-making processes in the hands of the local community which paved the way for mentoring and training.10 Not only is this empowering on a psychological level, but it is also extremely sustainable in the long-term. Therefore, this article does not intend to diminish the importance of international aid organisations. On the contrary, international aid organisations have been vital in securing life for centuries. However, as this article mentions, and seen through ERR’s hard work in Sudan, strengthening local organisations can provide aid relief in a sustainable and efficient manner, in addition to empowering the affected population in a time of crisis.