Lars Henrik (28) overlevde Utøya – Gjennom politikken fikk jeg en følelse av tilhørighet og det å være med på noe større

Injuria.no • 24. oktober 2021

Lars Henrik Rytter Øberg fra Eidsvoll har lang erfaring innen lokalpolitikken. Jusstudenten er engasjert i AUF og var i denne forbindelse på sommerleir på Utøya i 2011.   Injuria tok en prat med Lars Henrik for å høre mer om hvordan 22. juli og tiden etter har preget han, og hvordan hans politiske engasjement som følge av dette kanskje har blitt enda sterkere.

Tekst: Ingrid Helene Nesse

22. juli: I 2011 deltok Lars Henrik på AUF sin sommerleir på Utøya. Han er fremdeles preget av det han opplevde 22. juli.  

En spirende lokalpolitiker
Lars Henrik er ikke den første politikeren i sin familie. Hans far er selv aktiv innen politikk, noe som også medførte en viss politisk interesse for Lars Henrik. Det var likevel med lovnad om gratis pizza i januar 2010 at Lars Henrik begynte å engasjere seg i AUF.
– Jeg mente mye om det ene og andre. Det var en venninne som var aktiv i AUF i Eidsvoll som inviterte meg med på møte hvor de serverte pizza. Man kan vel si at pizzaen fikk meg inn i AUF, men det sosiale miljøet og den politiske viljen fikk meg til å bli, forteller han.
I 2010 fikk Lars Henrik brev i posten med invitasjon til å delta på Utøya for første gang. Han hadde ikke planer den sommeren og bestemte seg for å dra.
– Å være der var ganske magisk. Jeg fikk mange nye venner og syntes det var spennende å se hvordan politikk funket og hvordan man kunne være med og påvirke ting, sier han.

Sommeren 2011
Sommerleiren i 2010 ga Lars Henrik mersmak, og det var ingenting han gledet seg mer til enn Utøya 2011. Han hadde høye forventninger til å returnere til Utøya i 2011, og trodde derfor at han skulle bli skuffet dersom magien hadde avtatt. Til tross for det man tradisjonelt ville kalt bergensk vær, ble tvert imot forventningene overgått.
– I AUF kaller man det Utøya-følelsen. I det øyeblikket man tar de første stegene på øyen fylles man av en følelse av tilhørighet og det å være med på noe større. Man vet med en gang at her er man med i et unikt fellesskap. Etter en del år med å føle seg utenfor og ensom, og etter enda flere år med mobbing, var det en helt fantastisk følelse, mimrer han.

Så kom 22. juli, datoen som har gravert seg inn i de fleste sitt minne. Lars Henrik forteller at det er mange historier fra den dagen som han vil anbefale at man leser og tar innover seg. Historiene beskriver overgangen fra en idyllisk sommerleir, til å bli jaktet på av en massemorder. Lars Henrik forteller om sin historie at det brutale og vonde som skjedde den dagen best kan beskrives av et bilde av en liten del av låvebrua på øyen.
– 20. juli satt jeg med en jente jeg hadde vært avstandsforelsket i en god stund på denne låvebrua. Jeg tror hun var forelsket i meg også. Hun risset i hvert fall inn navnet mitt i en av plankene der.
Det gikk noen dager etter angrepet før Lars Henrik innså at han aldri kom til å få svar på de mange tekstmeldingene han hadde sendt denne jenten.  
– Jeg fikk høre senere at hun hadde blitt skutt i hodet og drept momentant, deler han.

Foto: privat. Risset inn navnet: Bare noen dager før angrepet 22.juli hadde jenten Lars Henrik var forelsket i risset inn navnet hans på plankene på låvebrua. Senere lærte han at hun hadde blitt drept på Utøya. 

Ga seg ikke
Tidligere det året ble Lars Henrik satt opp på liste til kommunevalget, riktignok med en noe beskjeden plassering. Etter Utøya 2011 hoppet Lars Henrik 18 plasser opp på listen og ble valgt som fast representant i kommunestyret. Der satt han frem til mai i år. I tillegg har han vært aktiv internt i AUF og sittet i et par fylkesstyrer, samt i AUFs landsstyre i halvannet år.
– Det handler om den politiske viljen jeg fremdeles hadde. Jeg hadde lyst til å være med og påvirke ting, i mine øyne, på en god måte. For eksempel fikk jeg være med på å vedta at kommunen skulle kjøpe barnehagen jeg selv gikk i som liten. Lokalpolitikken var en fin måte å være med på og bidra til å bedre lokalsamfunnet man har vokst opp i og som man er glad i, meddeler han.
Noe av viljen skyldtes også det å kunne gi et stikk til mannen bak terrorhandlingene.
 – Mye av grunnen til at jeg ble i politikken skyldtes at jeg hadde mange av vennene mine i AUF, og litt for å kunne si «fuck deg» til gjerningsmannen. At jeg fortsatt kunne gjøre mine prioriteringer, leve livet på min måte, og drive med politikk.

Vitnet i retten
Lars Henrik vitnet i 22. juli-rettssaken våren 2012. I denne perioden jobbet han også med å fremme integrering. 
– Jeg husker veldig godt at jeg gikk rett fra rettssaken til en skrivegruppe hvor vi skrev et manifest på AUF-kontoret om inkludering og integrering, noe som var akkurat det motsatte av hva gjerningsmannen står for. Det kjenner jeg har betydd ekstra mye, å kunne bidra til dette. Det er litt stort for en enkel sjel fra Eidsvoll, forteller han.

Manglende oppfølgning
Selv om Lars Henriks politiske gnist ikke var slukket, opplevde han manglende oppfølgning i tiden etter angrepet. Dette har preget han de senere årene. 
– Det vanskeligste for meg som kommunestyrerepresentant og overlevende var opplevelsen jeg hadde av oppfølgningen jeg fikk av min egen kommune. Oppfølgningen var ikke spesielt god i mine øyne. Det var også mangel på fleksibilitet. Jeg hadde ett mål der og da, å fullføre skoleåret, men jeg opplevde liten fleksibilitet for å finne muligheter og for å kunne møtes og ta den praten, forteller han.
Etter en tid mottok Lars Henrik et brev fra kommunen som fortalte at fordi han hadde helsepersonell i nær familie, avsluttet de i større grad oppfølgningen.
– Jeg tror de siktet til min far, som er psykiater. Men selv om han psykiater var han veldig berørt av det som hadde skjedd, han var jo pårørende. På et tidspunkt slet han nok mer enn det jeg gjorde, også. Jeg synes det hele var veldig provoserende.

Noen kommuner, deriblant Lars Henriks hjemkommune, mottok midler etter 22. juli til oppfølgning av overlevende og pårørende. Lars Henrik opplevde at midlene ikke ble prioritert riktig.
–  I min egen kommune gikk midlene til oppfølgning med til å dekke ordførerens og rådmannens tilstedeværelse i begravelse, sier han.
«22. juli-kortet»

Det ble ikke lettere med tiden ta til orde rundt 22. juli. Lars Henrik forteller at han etter hvert ble redd for at han ved å ytre sin mening skulle bli beskyldt for å bruke det såkalte «22. juli-kortet». 
– Blant annet Jan Tore Sanner har beskyldt Arbeiderpartiet for å bruke 22. juli-kortet. [1] Det har blitt et begrep som har gjort at man kanskje ikke sier så mye høyt lenger, av frykt for å bli stemplet som en som bruker dette kortet for å finne politisk poeng, sier han.

Behov for en tydeligere debatt  
I 2021 var det 10 år siden terrorangrepet. I forbindelse med markeringen ble det holdt politisk debatt om 22. juli. Lars Henrik opplever det som positivt at man endelig er i gang med å snakke ordentlig om hva som skjedde den dagen, hvordan det påvirket de som var der og ytringsrommet for de overlevende i tiden etterpå. Dette har han savnet tidligere.
– Det har aldri vært en stor, vanlig debatt. Vi fikk ikke snakket ordentlig om 22.juli da det var ferskt, og det ble derfor heller ikke normalisert å snakke om. Etter rosetorget ble det nesten ikke snakket mer om i det offentlige. Det var et rettsoppgjør hvor man gjennomgikk det som skjedde, og så tror jeg folk flest ble litt «ferdig» med det. Vi markerer 22. juli hvert år og kanskje kommer det en kronikk eller to som sår litt debatt, men ellers er debatten fraværende.
Lars Henrik opplever det også som sårt at minnestedet for 22. juli ennå ikke er på plass.
– Minnestedet stod ikke ferdig i år, og det blir heller ikke ferdig til neste år. Først til 12-års markeringen vil minnestedet være klart. Det er en stor verkebyll i seg selv, forteller han.

Lars Henrik understreker videre at han bare kan snakke av egen oppfatning og at det er viktig å ikke dra alle under samme kam.
– Hvis man leser kommentarfelt i saker som omhandler 22. juli, er det noen som tar på seg rollen med å forsvare de som var der. Det er veldig hyggelig med sympati og jeg setter pris på at vi er et sympatisk samfunn, men jeg reagerer på dem som bruker sympati som et skalkeskjul for å fremme egne argumenter på vegne av «alle», men så er det gjerne generaliserte utsagn, forteller han.
 

Fremdeles preget
Selv om det nå er 10 år siden angrepet, opplever Lars Henrik fremdeles at fortiden kan innhente han. Våren 2019 var det flere episoder som påvirket helsen hans. Her kan nevnes Facebook-statusen til Sylvi Listhaug med teksten «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet. Lik og del». [2] Innlegget resulterte i at hun gikk av som justisminister.
– Facebook-statusen til Sylvi Listhaug utløste en del helseproblemer. Jeg ble sengeliggende en uke etterpå. Det var vonde beskyldninger å fremme for oss som har hatt det ganske forferdelig. I tillegg var det allerede en tung uke, da innlegget ble postet samme dag som Erik Poppes 22. juli-film hadde premiere. Det gikk litt i svart der. Jeg måtte ringe jobben og fortelle at jeg ikke kunne komme på jobb den uken. Kroppen kom seg ikke opp av sengen, forteller han.
En annen hendelse fant sted da Lars Henrik var på vei til privatisteksamen.  
– Jeg gikk forbi et departement og så masse bevæpnede vakter. Synet trigget noe i meg og jeg ble brått tatt tilbake til 22. juli.
Lars Henrik ble etter angrepet diagnostisert med post traumatisk stresslidelse (PTSD).
– Jeg kjente på PTSD under eksamen. Det var vondt å kjenne på at det som hendte i 2011 fremdeles hadde en effekt på meg og hvordan jeg klarer å prestere og håndtere hverdagen.

Fulgte drømmen
De vonde opplevelsene har likevel ikke satt en stopper for Lars Henriks pågangsmot. I likhet med engasjementet for politikk har Lars Henrik lenge vært fast bestemt på at juss var veien han ønsker å gå. Da han tok rettslære på videregående kjente han umiddelbart på mestringsfølelsen. Så skjedde hendelsen sommeren 2011.
–  Det ble vanskeligere å nå målet mitt etter dette. Karakterene gikk jo ikke så bra, spesielt med tanke på at jeg skulle kombinere de tre siste eksamener med å skulle vitne i rettssaken. Men jeg skulle ikke la han få ødelegge drømmen om jussen. Jeg hadde utover dette et fint år med venner og fotballen. Det betydde veldig mye for meg og ble en redning, forteller Lars Henrik.
Veien til Dragefjellet skulle likevel bli noe kronglete.
–  Etter videregående kom jeg først inn på årsstudium i juss i Molde, noe jeg takket nei til. Jeg endte opp med et år på folkehøyskole i Oslo før jeg begynte på utviklingsstudier, men droppet ut etter et halvt år. Da kom jeg inn på bachelor i juss i Lillehammer og hadde tre veldig fine år der.
Lars Henrik fullførte bacheloren i 2017 og jobbet etter dette innen psykiatrien samtidig som han tok 20 (!) privatisteksamener for å komme inn på master i Bergen.
–  Å bli jurist var hele tiden målet. Jeg hadde min siste privatisteksamen 14. juni i år og fikk en sekser.  Da hadde jeg endelig snittet for å komme inn. Jeg husker jeg satt på en grillfest i sommer da jeg så at jeg hadde kommet inn. Da begynte jeg å gråte. Det betydde veldig mye, forteller han.

Juss og politikk – som hånd i hanske
Å kombinere interessen for juss og politikk har ifølge Lars Henrik falt seg naturlig. I denne forbindelse ønsker Lars Henrik å oppfordre andre til å engasjere seg i politikken.
– Juss er sterkt knyttet opp til politikken. Jeg anbefaler alle å se om man finner et parti eller en interesseorganisasjon som jobber med noe du er spesielt opptatt av. Da får du muligheten til å se jussen utenfra. Ikke bare lese pensum, men være med på å påvirke og dele kompetansen man selv har innenfor det juridiske regelverket.

Nå går Lars Henrik fjerdeåret. Når han er ferdigutdannet er målet å jobbe innenfor et direktorat eller departement.
– Jeg har nok lyst til å bli byråkrat. Men hvem vet, kanskje jeg blir bergtatt av strafferetten, smiler Lars Henrik Rytter Øberg.

 

 

 


[2] https://www.nrk.no/norge/listhaug-sletter-omstridt-facebook-innlegg-1.13961460

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.