Internasjonale sanksjoner – politiske verktøy med konsekvenser for norsk næringsliv

Injuria.no • 24. oktober 2021

Tekst: Lena Sæter, advokatfullmektig og Tine Elisabeth Vigmostad, senioradvokat i Wikborg Rein

bilde: privat

Sanksjoner har konsekvenser for norsk næringsliv

I nternasjonale sanksjoner er et politisk virkemiddel som stater og internasjonale organer bruker for å påvirke andre aktørers politikk eller handlemåte uten bruk av militær makt. Sanksjoner vedtas av FNs sikkerhetsråd, EU eller enkeltland, som en del av deres sikkerhets- eller utenrikspolitikk.

Selv om bruken av sanksjoner utspiller seg på det internasjonale planet, kan konsekvensene være store for private aktører. Sanksjonsregimer kan drastisk endre de rettslige rammene som næringslivet må opptre innenfor. I Wikborg Rein jobber vi med sanksjoner nærmest daglig.

Hva innebærer sanksjoner?

Internasjonale sanksjoner er et virkemiddel som begrenser handlefriheten eller rettighetene til den som sanksjoneres. Sanksjoner rettes typisk mot aktører som truer internasjonal fred og sikkerhet, eller som grovt bryter menneskerettigheter, grunnleggende demokratiske spilleregler eller omforente folkerettslige prinsipper. Målet er å tvinge frem endringer av den uønskede atferden gjennom ulike former for økonomisk press.

Sanksjoner kan ilegges mot enkeltland, enkeltpersoner, juridiske personer, skip og organisasjoner. Hvert sanksjonsprogram tilpasses aktøren eller situasjonen det rettes mot. Sanksjonsprogrammene vil derfor variere i innhold, og vil kunne skifte raskt i takt med omgivelsene.

Stater eller statlige myndigheter sanksjoneres for politikken som føres eller virkemidlene som brukes, innenlands eller utenlands. EU og Norge har for eksempel i flere runder rettet sanksjoner mot Myanmar/Burma, som følge av myndighetenes grove overgrep mot deler av egen befolkning og etter militærkuppet tidligere i år. Hensikten er å gjøre det vanskeligere eller mindre attraktivt å utføre aktiviteten som søkes endret.  

Tradisjonelt sett har sanksjonsregimer vært landbaserte handelsembargoer. Embargobaserte sanksjonsprogrammer gjør det tilnærmet umulig å handle med landet som sanksjoneres. Slike altomfattende tiltak kan gå hardt ut over sivilbefolkningen, og brukes derfor sjelden i dag.  

Det har blitt langt mer vanlig å bruke mer målrettede sanksjonsprogrammer. Slike sektorielle sanksjoner kan for eksempel være eksport- eller importrestriksjoner knyttet til særskilte typer produkter, industrier eller aktiviteter i det aktuelle landet. Et eksempel er restriksjonene som EU og Norge har innført for ytelsen av visse typer tjenester til den russiske oljeindustrien.

Videre brukes det ofte listebaserte sanksjoner. Disse rettes mot individer eller enheter som selv står bak uønskede handlinger, eller som muliggjør eller støtter slik aktivitet. Sanksjonene går ut på at aktøren plasseres på en sanksjonsliste. Listeføringen vil normalt innebære finansielle restriksjoner. Typisk vil aktørens økonomiske midler fryses, og det vil være forbudt å gjøre midler eller økonomiske verdier tilgjengelig for vedkommende. Viktig er det at slike listeføringer ofte "smitter" over på enheter som eies eller kontrolleres av den listeførte.

Hvilke sanksjonsregelverk må overholdes?

Norge er forpliktet til å gjennomføre sanksjoner som vedtas av FNs sikkerhetsråd. I tillegg gjennomfører Norge de fleste sanksjonene som vedtas av EU. Sanksjonene gjøres til norsk rett gjennom forskrifter, hjemlet i sanksjonsloven. Sanksjonsforskriftene må overholdes av alle som er underlagt norsk jurisdiksjon.

Videre kan man være eksponert for flere sanksjonsjurisdiksjoner samtidig. For eksempel kan omstendigheter knyttet til en enkelthandel føre til at både norske, amerikanske, og europeiske sanksjonsregelverk må overholdes.

Det amerikanske sanksjonsregelverket har en særlig vid rekkevidde i så måte. For eksempel vil amerikanske sanksjonsregler kunne komme til anvendelse når et norsk selskap eksporterer varer med amerikansk opprinnelse eller betaler en kjøpesum i amerikansk valuta. I tillegg opererer USA med enkelte sanksjonsregler som – slik USA ser det – må overholdes av alle aktører uavhengig av tilknytning til USA (såkalte ekstraterritorielle eller sekundære sanksjoner). Et eksempel er de amerikanske sanksjonene mot Iran. EU mener at denne praksisen bryter med folkerettslige jurisdiksjonsprinsipper, og har vedtatt en forordning som forbyr EU-personer å overholde enkelte ekstraterritorielle sanksjoner fra USA. Mange ikke-amerikanske selskaper velger likevel å innrette seg etter dem, fordi amerikanske reaksjoner på brudd kan ha alvorlige praktiske konsekvenser. Dette uttalte vi uttalte oss om i Finansavisens Jusbilag 29. april i år.

Konsekvenser av brudd

Konsekvensene av brudd på sanksjonsregelverket kan være mange og alvorlige. Reaksjonene kan typisk inkludere fengselsstraff, bøter, beslagleggelse eller at man selv plasseres på en sanksjonsliste. Bryter ikke-amerikanske aktører amerikanske sanksjoner, kan aktøren utestenges fra det amerikanske markedet og forhindres i å handle i amerikanske dollar. Videre vil brudd på sanksjonsregler kunne utgjøre kontraktsbrudd, eksempelvis i relasjon til kontraktsparter eller bankforbindelser.

Uavhengig av rettslige konsekvenser kan det å involvere seg med sanksjonerte parter eller aktiviteter også resultere i alvorlig omdømmetap.

Sanksjonsadvokatens hverdag

Sanksjonsregelverket er omfattende, komplekst og i stadig endring. Norske bedrifter må vurdere om et sanksjonsregelverk kommer til anvendelse i en gitt situasjon, og hvordan bedriften i så tilfelle må innrette seg for å overholde forpliktelsene som gjelder.

Som sanksjonsadvokater hjelper vi bedrifter med å identifisere, vurdere og håndtere sanksjonsrisiko knyttet til bedriftens aktiviteter. For eksempel vil vi, hvis omstendigheter knyttet til en mulig avtaleinngåelse medfører en risiko for brudd på relevante sanksjonsregimer, vurdere om og hvordan sanksjonsrisikoen kan elimineres eller reduseres til et akseptabelt nivå, slik at handelen likevel kan gjennomføres. Advokatene i Wikborg Reins sanksjonsteam gir råd fra et multijurisdiksjonsperspektiv, og vil vurdere den samlede sanksjonsrisikoen en bedrift eksponeres for i en gitt handel. Teamet består av advokater med utdannelse fra Norge, USA, Storbritannia og Kina.

Det forventes at bedrifter som driver med internasjonal handel har et compliance-program for å forebygge brudd på sanksjonsregler. Vi bistår derfor bedrifter med å utforme interne retningslinjer, rutiner, systemer og verktøy som vil bidra til å sette selskapet i stand til å oppdage, håndtere og unngå sanksjonsrisiko som kan oppstå i tilknytning til selskapets virksomhet.

Sanksjoner er både politiske og juridiske styringsverktøy. Det er det som gjør fagområdet så brennaktuelt og spennende!

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The discussion regarding authorities’ power to rename and acquire landmarks has gained severe relevance in 2025. Politicians around the world have mentioned unilateral interest in changing internationally recognized landmarks and to acquire new territories in foreign countries through financial transactions, as a way of territorial expansion and political power. This article will explain the political and legal scenario surrounding these allegations and exemplify the discussion by analyzing the cases of The Gulf of Mexico and Greenland. The naming of a landmark obeys international regulations and national law. International instruments like The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS, 1982) and The International Hydrographic Organization Conventions, regulate the naming of maritime bodies. At a national level, countries have agencies with internal protocols and guidelines that must be followed to modify landmark names to respect historical, linguistic and cultural factors. The naming of landmarks has had a political use throughout history, to either promote or oppress a population. This oppression can occur at a national level, with indigenous populations hindering their agency, or at an international level, questioning the sovereignty of other states. In 2025, the Trump Administration renamed the ‘Gulf of Mexico’ as the ‘Gulf of America’. However, international treaties, including the International Boundary Treaty (1970) and The Cartagena Convention (1983), recognize the original name. While the U.S. can internally change it, an official international change requires treaty renegotiation or the use of dispute resolution mechanisms. Notwithstanding that an internal change in the U.S. does not affect international regulations, it influences the world for two reasons. First, U.S. tech owners, through digital tools, can shape public recognition of landmarks. Second, renaming a landmark of another country hinders sovereignty and deepens the global north-south divide. This shift gives the global north control over international conventions. For instance, some international companies have stated they will use the name ‘Gulf of America’ instead of ‘Gulf of Mexico’ to presumably avoid sanctions from the Trump Administration. Shifting to Greenland, the island has a long history of foreign control. It was a Danish colony until 1953, when Greenland entered the Danish ‘Rigsfællesskab’. Since the UN was founded, there has been a focus to end colonization. According to Chapter XI in the UN Charter of 1945, colonizing nations had to annually report on the conditions in their colonies. This applied to Denmark, but when Denmark changed their Constitution in 1953, Greeland’s status changed from colony to county. The inclusion was accepted by the UN on the basis that Greenland had decided independently. Still, controversy has arisen around Greenland´s actual consent. The Greenlandic Council approved, but no referendum was held. Due to the status change, Denmark no longer had to report to the UN. In Danish and Greenlandic political society, it has been questioned if there was a significant change after Greenland entered the Danish federal community, or if the constitutional change was merely a loophole to evade UN-reporting, making Greenland a ‘modern’ form of colony. However, Greenland has gained full self-governance in internal matters since 1953 but is still heavily dependent on Denmark. Donald Trump stated in his second presidential term that owning Greenland is “an absolute necessity”, and that he would not rule out using military or economic coercion to gain Greenland. Trump wants Greenland both for its huge potential for mining natural resources as well as the tactical military positioning the island poses. The question is whether there is a legal opportunity for Trump to acquire Greenland. The Danish government opposes the idea of Greenland being bought. And even if Denmark agreed to the purchase, a consent from the Greenlanders is likely needed in light of their right to self-determination. The right to self-determination is a new age development, mentioned in both the UN charter and in the first article of the UN human rights Covenants. A consent from both the Danish government and Greenlandic people will likely never happen. As a part of the self-rule law of 2009 § 21, Greenland can declare full independence by an approved referendum among the Greenlandic People and Danish parliament. Even though the Greenlandic government seems uninterested today, Greenland could legally join the U.S. of its own will, though it must first become independent. In brief, this text shows that renaming and acquiring landmarks, something many think belongs to the colonial past, still has relevance today. Stronger adherence to international frameworks is needed to avoid unilateral actions that hinder global stability.