Kritikk av lovforslag vedrørende endring av straffegjennomføringsloven § 38 – en utvidelse av kriminalomsorgens adgang til å utøve tvang

Injuria.no • 22. desember 2019

Tekst: Victoria Westrum, rådgiver i Wayback

Det følger av straffegjennomføringsloven § 2 at straffen skal gjennomføres på en måte som tar hensyn til formålet med straffen, som motvirker nye straffbare handlinger, som er betryggende for samfunnet og som innenfor disse rammene sikrer de innsatte tilfredsstillende forhold. Frem til i dag har det kun vært lov til å bruke noen former for tvangsmidler i noen konkrete situasjoner i norske fengsler. Kriminalomsorgen har imidlertid den siste tiden rapportert et økende problem med blant annet spytting fra de innsatte. 1  Det økende problemet hos de innsatte har resultert i at det har kommet et nytt lovforslag som vil utvide anvendelsesområdet for bruk av tvangsmidler. Det nye lovforslaget innebærer at straffegjennomføringsloven §38 får et nytt ledd som er underlagt en lavere terskel for bruk av ulike konkretiserte tvangsmidler. 2

Adgangen til å utøve tvang har tradisjonelt vært underlagt en høy terskel i norsk rett. Ettersom det nye lovforslaget vil senke denne terskelen kan det stilles spørsmål vedrørende hvilke konsekvenser lovforslaget kan medføre i norske fengsler.

Lovforslag – endring av straffegjennomføringsloven § 38

Kriminalomsorgens adgang til å utøve tvang er lovfestet i straffegjennomføringsloven § 38. Bestemmelsens nåværende annet ledd fastsetter at kriminalomsorgen kun skal bruke tvangsmidler dersom forholdene gjør det «strengt nødvendig» og «mindre inngripende tiltak forgjeves har vært forsøkt eller åpenbart vil være utilstrekkelig». Ordlyden tilsier at tvang ikke skal utføres med mindre tvangsbruk er noe som må til.

Det aktuelle lovforslaget skal tilføre § 38 et nytt annet ledd, og overnevnte ledd blir bestemmelsens tredje ledd. Endringen innebærer en lavere terskel for bruk av visse tvangsmidler enn det bestemmelsen for øvrig gir adgang til. Formålet med lovforslaget er å gi kriminalomsorgen virkemidler for å forhindre uønsket atferd som ikke er av en så alvorlig art som nevnt i § 38 ellers. Eksempelvis virkemidler for å forhindre spytting fra de innsatte. Lovforslaget lyder slik:

«Håndjern, transportjern, bodycuff, spytthette og tilsvarende tvangsmidler som er godkjent av Kriminalomsorgsdirektoratet, kan benyttes for å avverge andre fysiske angrep på person, når angrepet vil være egnet til å vekke frykt, smerte eller annet betydelig ubehag»

Lovforslaget konkretiserer ulike tvangsmidler som gir visse rammer for tvangsutøvelsen. 

Problematikken reiser seg derimot knyttet til vilkårene som aktualiserer adgangen til eksempelvis å ta i bruk spytthette. Hvorvidt en handling anses å være «egnet til å vekke frykt» er svært skjønnsmessig, og en persons subjektive forhold knyttet til frykt vil kunne variere. En slik upresis ordlyd vil kunne medføre vilkårlighet i skjønnsutøvelsen.

Mulige konsekvenser av lovforslaget

Faren ved en for vid og skjønnsmessig adgang til å utøve tvang vil kunne skape store variasjoner ved når tvangsbruk egentlig anses nødvendig. Videre vil dette kunne medføre et misbruk av tvangsmidlene da terskelen for bruk vil være vanskelig å fastsette. De vage inngangsvilkårene for tvangsbruk etter lovforslaget sammenholdt med kriminalomsorgens tidligere kritikk for tvangsmisbruk gir grunnlag for bekymringer. 

Likeså må konsekvensen av bruk av de nye tvangsmidler fremheves. Bruk av spytthette på institusjon sammenlignet med politiets bruk ved pågripelse skiller seg betydelig fra hverandre. Spytthette påfører ikke noen form for smerte, men er klart et tvangsmiddel som vil være undertrykkende for den innsatte. En slik tvangsbruk kan skape enda større distanse mellom innsatte og fengselsansatte, samt bidra til en svært negativ utvikling som kan få konsekvenser for den innsattes soningsforhold.

Advokatforeningen stiller seg kritiske til det nye lovforslaget. Dette skyldes at de anser det som uheldig at fengselsansatte får en videre adgang til bruk av tvangsmidler i en allerede krevende arbeidshverdag, istedenfor økt bemanning og programmer. Man vil her kunne risikere at betjentene lettere tar i bruk tvangsmidlene enn det å tilby alternative løsninger. En økt bruk av tvang vil ha en negativ effekt på de innsattes frustrasjonsnivå, og kan medføre negative konsekvenser for den innsattes soningsforhold og relasjonen til de fengselsansatte. 3

Avslutningsvis må det likevel fremheves at det er forståelig at fengselsansatte trenger hjelpemidler for å kunne utøve sine arbeidsoppgaver. Spytting eller annen utagerende atferd kan skape frykt eller ubehag for de ansatte, og noen hjelpemidler vil kunne forhindre slik atferd. Spørsmålet er derimot om en utvidet adgang til bruk av tvang under svært skjønnsmessige vilkår er løsningen på problemene som kriminalomsorgen står overfor knyttet til utagerende innsatte. 

 



1. Årsrapport 2017 for kriminalomsorgen, s. 127
2. Høringsnotat om endringer i straffegjennomføringsloven 2019, s. 8
3. Advokatforeningens forslag til endring i straffegjennomføringsloven 2019

 

Av Christine Egebakken 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?
Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.