Fire på fakultetet - med tiårenes jusstudenter

Injuria.no • 22. desember 2019

Tekst: Eline Sandnes Fosse 

Mye har endret seg i løpet av de siste tiårene. Det enkle å få grep på er de håndfaste endringene. Hvor mange studenter det har vært, hvilket bygg undervisningen har foregått i, hvilke fag man har hatt, eller hvor ofte man har hatt eksamen. Men hvordan har studentene gjennom denne tidsperioden oppfattet studielivet selv? I «Fire på fakultetet» søker vi alltid studenten på gangen sin oppfatning. I denne utgaven har vi søkt tilbake i tid for å finne akkurat dette – bare ikke nå. Én uteksaminert jusstudent fra hvert av de siste tiårene har gitt oss sine svar.

 

Sven Marius Urke (1980-tallet)

Direktør i Domstoladministrasjonen

Hvorfor valgte du å studere juss i Bergen?
Jeg valgte å studere juss i Bergen fordi jeg er vestlending, jeg kjente mange som studerte ulike fag ved UiB og jeg har alltid synes Bergen er Norges fineste og hyggeligste by.  

Hva husker du som de tre beste sidene ved studiet og studentlivet?
Friheten til å forme min egen hverdag , muligheten til å lære spennende juss hele tiden og arbeidet som vitenskapelig assistent på deltid ved juridisk fakultet.  

Hvordan har du fått bruk for erfaringene og lærdommene du tok med deg derfra?
Jeg begynte som advokat hos Regjeringsadvokaten rett etter studiet og der fikk jeg umiddelbart bruk for store deler av det jeg hadde lært på studiet, spesielt forvaltningsrett og sivilprosess. Det som var mest verdifullt var likevel det jeg hadde lært om juridisk metode og om grunnleggende verdier som bør ramme inn det praktiske arbeidet som advokat. Sannsynligvis hadde jeg en viss fordel av at jeg hadde arbeidet som vitenskapelig assisten ved siden av studiene. Det medførte at jeg hadde god tilgang til det akademiske personalet på fakultetet og kunne diskutere juss med de. Tiden på fakultetet medførte også at studiet ble noe mer praktisk og derved lettere å håndtere.

Hvordan tror du studielivet på jussen da du studerte skiller seg mest fra resten av de femti siste årene?
Å studere jus er ganske annerledes enn å praktisere jus i arbeidslivet. Studentlivet var en unik periode i mitt liv. Jeg kan ikke huske at noe som helst var obligatorisk og det var langt mellom hver eksamen. Vi hadde derved stor frihet, men også et stort ansvar. Det passet meg godt. Jeg kunne gå i dybden på petitesser som man i arbeidslivet normalt ikke kan "kaste bort tiden på". Og jeg kunne ta toget til Finse og legge i vei på ski mot Hardangerjøkulen eller Hårteigen dersom hjernen var full og trengte hvile.   

Hva er ditt beste minne fra studietiden din på jussen i Bergen?
Mine beste minner fra tiden som student i Bergen er de gode forelesningene. De som gav oss aha-opplevelser og tente interessen for å gå videre på egen hånd.   

Thomas K. Svensen (1990-tallet)

Managing Partner i BAHR

Hvorfor valgte du å studere juss i Bergen?
Det trenger vel egentlig ikke noen forklaring. Har man muligheten, studerer man selvfølgelig juss i byenes by!

Hva husker du som de tre beste sidene ved studiet og studentlivet?
Her kunne mange sider vært fremhevet. Friheten. Det bekymringsløse studentfelleskapet på Dragefjellet. Ballkomiteen.

Hvordan har du fått bruk for erfaringene og lærdommene du tok med deg
derfra?

Jusstudiet ga veldig mye som jeg har tatt med meg videre. For det første evnen til å sette pris på gode diskusjoner og ulike perspektiver. For det andre evnen til å strukturere problemstillinger og fokusere på det som er viktig. For det tredje at målrettet innsats faktisk gir uttelling.

Hvordan tror du studielivet på jussen da du studerte skiller seg mest
fra det å studere juss i Bergen resten av de femti siste årene?

90-tallet føltes som en fantastisk periode. Nybygget på Dragefjellet gjorde underverker både for det akademiske miljøet og det sosiale miljøet. Jeg kan ikke forestille meg en bedre periode på jussen i Bergen, selv om jeg selvfølgelig ikke er helt objektiv i vurderingen.

Hva er ditt beste minne fra studietiden din på jussen i Bergen?
Geiloseminaret – som i virkeligheten fant sted på Ustaoset. Et helt uforglemmelig seminar både faglig og sosialt.

Geir Sviggum (2000-tallet)

Styreleder og partner i Wikborg Rein

Hvorfor valgte du å studere juss i Bergen?
Jeg vokste ikke opp i noen stor by, så for meg hadde jeg i utgangspunktet ingen sterke dragninger hva gjelder studiested. Jeg hadde hørt mye godt om studentmiljøet i Bergen, og broren min bodde der fra før. Så da ble det Bergen, og det har jeg aldri angret på!

Hva husker du som de tre beste sidene ved studiet og studentlivet?
For det første har man en frihet i hverdagen som man aldri får igjen i "voksenlivet" med jobb og familie. For det andre utgjør eksamen klart definerte mål som jeg med idrettsbakgrunn identifiserte meg godt med. Da jeg studerte var det fire avdelinger, og hver avdeling ble et stort mål der tilfredsstillelsen av gode resultater av hardt arbeid står igjen som et sterkt minne. For det tredje husker jeg inspirasjonen av å fordype meg i fag og lære og forstå noe nytt hver dag. Denne nysgjerrigheten på ny kunnskap har jeg tatt med meg videre.  

Hvordan har du fått bruk for erfaringene og lærdommene du tok med deg derfra?
Juridiske studier er først og fremst trening i en måte å tenke på. Denne treningen i logisk tenkning og resonnementer har jeg hatt glede av både i og utenfor jobb. Videre lærer man seg at det ikke finnes snarveier: veien til suksess handler om hardt og disiplinert arbeid. Det er det samme på jusstudiet som i mitt nåværende yrke.

Hvordan tror du studielivet på jussen da du studerte skiller seg mest fra det å studere juss i Bergen resten av de femti siste årene?
Mye er nok likt. Jeg var omgitt av unge ambisiøse mennesker, og det tror jeg jusstudiet i Bergen alltid har vært preget av. Det er og var inspirerende! Forskjellene skyldes nok i stor grad endringer i studieordning. Det har nok mer preg av å være "skole" nå enn da jeg studerte. Man hadde knapt pliktig oppmøte til noe bortsett fra fire store avdelingseksamener. Så friheten til å legge opp egen hverdag har nok endret seg. Noen trivdes nok med den fullstendige friheten vi hadde, mens andre har nok godt av at universitetet i større grad strukturerer hverdagen for dem.

Hva er ditt beste minne fra studietiden din på jussen i Bergen?
Kona mi. Og alle vennskapene. De forsvinner ikke selv om studietiden er tilbakelagt.

Ola Asbjørnsen (2010-tallet) 

Byggesaksjurist i Færder kommune

Hvorfor valgte du å studere juss i Bergen?
For meg var alternativet alltid å bli jurist eller økonom. Jeg bestemte meg for å bli jurist, og fant ut at jusstudiet i Bergen hadde bolkvise fag med eksamen fortløpende gjennom året. Det gjorde at jeg valgte Bergen fremfor Oslo. Rett å slett fordi jeg ville studere der de hadde det beste opplegget, og det trodde jeg var i Bergen.

Hva husker du som de tre beste sidene ved studiet og studentlivet?
For meg var Juristforeningen en veldig viktig del av min studietid. Jeg hadde verv som økonomiansvarlig i både Jurak og JVL og satt som økonomiansvarlig i Foreningsstyret i to år. Den organisasjonsforståelsen og erfaringen jeg fikk gjennom mine verv i Foreningen er det mange godt voksne jurister som aldri vil få. Den muligheten jeg fikk til å være med å påvirke og drive en organisasjon fremover, er en erfaring jeg vil ta med meg livet ut.

Jeg må også innrømme at jeg er glad i en god fest. Dem var det jo noen av opp gjennom mine 5 år på Dragefjellet. Den studentkulturen som var (eller er) på Dragefjellet med at man både er med og tar en god fest, men at man også prioriterer det faglige ser jeg tilbake på med glede.

Endelig må jeg kanskje nevne alle jusstudentene på Dragefjellet. Jeg har fått mange gode venner gjennom studietiden. Både gjennom Juristforeningen og folk på kullet mitt. Ikke minst traff jeg kjæresten min på Jussrevypremieren da hun var revyskuespiller, og jeg satt på første rad som representant fra Foreningsstyret.

Hvordan har du fått bruk for erfaringene og lærdommene du tok med deg derfra?
Jeg jobber som byggesaksjurist i Færder kommune hvor jeg jobber med plan- og bygningsrett, og spesielt strandsonesaker. På rettsområdet er det mange uavklarte juridiske spørsmål som dukker opp hver eneste dag. Den juridiske metode for å løse disse spørsmålene er den lærdommen jeg benytter meg av på jobb hver eneste dag. Når man jobber i kommunen er organisasjonsforståelse også veldig viktig. Forståelsen for hvilket mandat administrasjonen har, og hvilket mandat politikerne har er avgjørende for å gjøre en god jobb. De erfaringene jeg fikk med organisasjonsarbeid i Juristforeningen ga meg nettopp en slik innsikt.

Hvordan tror du studielivet på jussen da du studerte skiller seg mest fra det å studere juss i Bergen resten av de femti siste årene?
Jeg tror jo livet på Dragefjellet har vært veldig forskjellig utifra når man studerte. For eksempel var hele bygget røykfritt hele min studietid. Jeg har hørt rykter om at det før var en evig eim av røykelukt opp fra Fjøset (Straffbar), som da var røykerom. Den største forskjellen må nok være festene på Dragefjellet før og etter smarttelefonen. Før kunne det gjøres mye dumt uten at noe ble dokumentert. Under min tid var derimot smarttelefonen oppe med engang for å ta bilde.

Hva er ditt beste minne fra studietiden din på jussen i Bergen?
Jeg er vel egentlig forpliktet til å svare at mitt beste minne var da jeg møtte dama, men jeg svarer heller at mitt beste minne fra Dragefjellet ikke var på Dragefjellet, men på JVL. Å gå rundt og drikke og kose seg, samt å synge JVL-sangen i baris er minner jeg alltid vil bære med meg. Trekk et nummer stå i kø, det er din tur nå!

 

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982