Fire på fakultetet - med tiårenes jusstudenter

Injuria.no • 22. desember 2019

Tekst: Eline Sandnes Fosse 

Mye har endret seg i løpet av de siste tiårene. Det enkle å få grep på er de håndfaste endringene. Hvor mange studenter det har vært, hvilket bygg undervisningen har foregått i, hvilke fag man har hatt, eller hvor ofte man har hatt eksamen. Men hvordan har studentene gjennom denne tidsperioden oppfattet studielivet selv? I «Fire på fakultetet» søker vi alltid studenten på gangen sin oppfatning. I denne utgaven har vi søkt tilbake i tid for å finne akkurat dette – bare ikke nå. Én uteksaminert jusstudent fra hvert av de siste tiårene har gitt oss sine svar.

 

Sven Marius Urke (1980-tallet)

Direktør i Domstoladministrasjonen

Hvorfor valgte du å studere juss i Bergen?
Jeg valgte å studere juss i Bergen fordi jeg er vestlending, jeg kjente mange som studerte ulike fag ved UiB og jeg har alltid synes Bergen er Norges fineste og hyggeligste by.  

Hva husker du som de tre beste sidene ved studiet og studentlivet?
Friheten til å forme min egen hverdag , muligheten til å lære spennende juss hele tiden og arbeidet som vitenskapelig assistent på deltid ved juridisk fakultet.  

Hvordan har du fått bruk for erfaringene og lærdommene du tok med deg derfra?
Jeg begynte som advokat hos Regjeringsadvokaten rett etter studiet og der fikk jeg umiddelbart bruk for store deler av det jeg hadde lært på studiet, spesielt forvaltningsrett og sivilprosess. Det som var mest verdifullt var likevel det jeg hadde lært om juridisk metode og om grunnleggende verdier som bør ramme inn det praktiske arbeidet som advokat. Sannsynligvis hadde jeg en viss fordel av at jeg hadde arbeidet som vitenskapelig assisten ved siden av studiene. Det medførte at jeg hadde god tilgang til det akademiske personalet på fakultetet og kunne diskutere juss med de. Tiden på fakultetet medførte også at studiet ble noe mer praktisk og derved lettere å håndtere.

Hvordan tror du studielivet på jussen da du studerte skiller seg mest fra resten av de femti siste årene?
Å studere jus er ganske annerledes enn å praktisere jus i arbeidslivet. Studentlivet var en unik periode i mitt liv. Jeg kan ikke huske at noe som helst var obligatorisk og det var langt mellom hver eksamen. Vi hadde derved stor frihet, men også et stort ansvar. Det passet meg godt. Jeg kunne gå i dybden på petitesser som man i arbeidslivet normalt ikke kan "kaste bort tiden på". Og jeg kunne ta toget til Finse og legge i vei på ski mot Hardangerjøkulen eller Hårteigen dersom hjernen var full og trengte hvile.   

Hva er ditt beste minne fra studietiden din på jussen i Bergen?
Mine beste minner fra tiden som student i Bergen er de gode forelesningene. De som gav oss aha-opplevelser og tente interessen for å gå videre på egen hånd.   

Thomas K. Svensen (1990-tallet)

Managing Partner i BAHR

Hvorfor valgte du å studere juss i Bergen?
Det trenger vel egentlig ikke noen forklaring. Har man muligheten, studerer man selvfølgelig juss i byenes by!

Hva husker du som de tre beste sidene ved studiet og studentlivet?
Her kunne mange sider vært fremhevet. Friheten. Det bekymringsløse studentfelleskapet på Dragefjellet. Ballkomiteen.

Hvordan har du fått bruk for erfaringene og lærdommene du tok med deg
derfra?
Jusstudiet ga veldig mye som jeg har tatt med meg videre. For det første evnen til å sette pris på gode diskusjoner og ulike perspektiver. For det andre evnen til å strukturere problemstillinger og fokusere på det som er viktig. For det tredje at målrettet innsats faktisk gir uttelling.

Hvordan tror du studielivet på jussen da du studerte skiller seg mest
fra det å studere juss i Bergen resten av de femti siste årene?
90-tallet føltes som en fantastisk periode. Nybygget på Dragefjellet gjorde underverker både for det akademiske miljøet og det sosiale miljøet. Jeg kan ikke forestille meg en bedre periode på jussen i Bergen, selv om jeg selvfølgelig ikke er helt objektiv i vurderingen.

Hva er ditt beste minne fra studietiden din på jussen i Bergen?
Geiloseminaret – som i virkeligheten fant sted på Ustaoset. Et helt uforglemmelig seminar både faglig og sosialt.

Geir Sviggum (2000-tallet)

Styreleder og partner i Wikborg Rein

Hvorfor valgte du å studere juss i Bergen?
Jeg vokste ikke opp i noen stor by, så for meg hadde jeg i utgangspunktet ingen sterke dragninger hva gjelder studiested. Jeg hadde hørt mye godt om studentmiljøet i Bergen, og broren min bodde der fra før. Så da ble det Bergen, og det har jeg aldri angret på!

Hva husker du som de tre beste sidene ved studiet og studentlivet?
For det første har man en frihet i hverdagen som man aldri får igjen i "voksenlivet" med jobb og familie. For det andre utgjør eksamen klart definerte mål som jeg med idrettsbakgrunn identifiserte meg godt med. Da jeg studerte var det fire avdelinger, og hver avdeling ble et stort mål der tilfredsstillelsen av gode resultater av hardt arbeid står igjen som et sterkt minne. For det tredje husker jeg inspirasjonen av å fordype meg i fag og lære og forstå noe nytt hver dag. Denne nysgjerrigheten på ny kunnskap har jeg tatt med meg videre.  

Hvordan har du fått bruk for erfaringene og lærdommene du tok med deg derfra?
Juridiske studier er først og fremst trening i en måte å tenke på. Denne treningen i logisk tenkning og resonnementer har jeg hatt glede av både i og utenfor jobb. Videre lærer man seg at det ikke finnes snarveier: veien til suksess handler om hardt og disiplinert arbeid. Det er det samme på jusstudiet som i mitt nåværende yrke.

Hvordan tror du studielivet på jussen da du studerte skiller seg mest fra det å studere juss i Bergen resten av de femti siste årene?
Mye er nok likt. Jeg var omgitt av unge ambisiøse mennesker, og det tror jeg jusstudiet i Bergen alltid har vært preget av. Det er og var inspirerende! Forskjellene skyldes nok i stor grad endringer i studieordning. Det har nok mer preg av å være "skole" nå enn da jeg studerte. Man hadde knapt pliktig oppmøte til noe bortsett fra fire store avdelingseksamener. Så friheten til å legge opp egen hverdag har nok endret seg. Noen trivdes nok med den fullstendige friheten vi hadde, mens andre har nok godt av at universitetet i større grad strukturerer hverdagen for dem.

Hva er ditt beste minne fra studietiden din på jussen i Bergen?
Kona mi. Og alle vennskapene. De forsvinner ikke selv om studietiden er tilbakelagt.

Ola Asbjørnsen (2010-tallet) 

Byggesaksjurist i Færder kommune

Hvorfor valgte du å studere juss i Bergen?
For meg var alternativet alltid å bli jurist eller økonom. Jeg bestemte meg for å bli jurist, og fant ut at jusstudiet i Bergen hadde bolkvise fag med eksamen fortløpende gjennom året. Det gjorde at jeg valgte Bergen fremfor Oslo. Rett å slett fordi jeg ville studere der de hadde det beste opplegget, og det trodde jeg var i Bergen.

Hva husker du som de tre beste sidene ved studiet og studentlivet?
For meg var Juristforeningen en veldig viktig del av min studietid. Jeg hadde verv som økonomiansvarlig i både Jurak og JVL og satt som økonomiansvarlig i Foreningsstyret i to år. Den organisasjonsforståelsen og erfaringen jeg fikk gjennom mine verv i Foreningen er det mange godt voksne jurister som aldri vil få. Den muligheten jeg fikk til å være med å påvirke og drive en organisasjon fremover, er en erfaring jeg vil ta med meg livet ut.

Jeg må også innrømme at jeg er glad i en god fest. Dem var det jo noen av opp gjennom mine 5 år på Dragefjellet. Den studentkulturen som var (eller er) på Dragefjellet med at man både er med og tar en god fest, men at man også prioriterer det faglige ser jeg tilbake på med glede.

Endelig må jeg kanskje nevne alle jusstudentene på Dragefjellet. Jeg har fått mange gode venner gjennom studietiden. Både gjennom Juristforeningen og folk på kullet mitt. Ikke minst traff jeg kjæresten min på Jussrevypremieren da hun var revyskuespiller, og jeg satt på første rad som representant fra Foreningsstyret.

Hvordan har du fått bruk for erfaringene og lærdommene du tok med deg derfra?
Jeg jobber som byggesaksjurist i Færder kommune hvor jeg jobber med plan- og bygningsrett, og spesielt strandsonesaker. På rettsområdet er det mange uavklarte juridiske spørsmål som dukker opp hver eneste dag. Den juridiske metode for å løse disse spørsmålene er den lærdommen jeg benytter meg av på jobb hver eneste dag. Når man jobber i kommunen er organisasjonsforståelse også veldig viktig. Forståelsen for hvilket mandat administrasjonen har, og hvilket mandat politikerne har er avgjørende for å gjøre en god jobb. De erfaringene jeg fikk med organisasjonsarbeid i Juristforeningen ga meg nettopp en slik innsikt.

Hvordan tror du studielivet på jussen da du studerte skiller seg mest fra det å studere juss i Bergen resten av de femti siste årene?
Jeg tror jo livet på Dragefjellet har vært veldig forskjellig utifra når man studerte. For eksempel var hele bygget røykfritt hele min studietid. Jeg har hørt rykter om at det før var en evig eim av røykelukt opp fra Fjøset (Straffbar), som da var røykerom. Den største forskjellen må nok være festene på Dragefjellet før og etter smarttelefonen. Før kunne det gjøres mye dumt uten at noe ble dokumentert. Under min tid var derimot smarttelefonen oppe med engang for å ta bilde.

Hva er ditt beste minne fra studietiden din på jussen i Bergen?
Jeg er vel egentlig forpliktet til å svare at mitt beste minne var da jeg møtte dama, men jeg svarer heller at mitt beste minne fra Dragefjellet ikke var på Dragefjellet, men på JVL. Å gå rundt og drikke og kose seg, samt å synge JVL-sangen i baris er minner jeg alltid vil bære med meg. Trekk et nummer stå i kø, det er din tur nå!

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Lex Promille

Av Siggen og Begeret • 1. mai 2026
Akkurat som med Snusboks-leken skal du sende en gjenstand (helst Norges Lover) til den påstanden resonerer best med. Drikk hver gang du får den, eller når rimet slapper for hardt. Splash er selvfølgelig oblig!

Why is it important to strengthen local aid organisations?

Av By Sabrina Eriksen-Zapata, Josefine Gløersen and Hilda Sønderland Lundanes - ELSA Bergen, Academic Activities Research Group (2025-2026) • 23. april 2026
Last year’s Rafto Prize was awarded to Emergency Response Rooms of Sudan (ERRs) for their humanitarian work in the Sudanese civil war. As conflict continues to devastate the country and displace millions, ERR has played a vital role as a local humanitarian organisation. The organisation is community-driven and focuses on empowering the local community, which was one of the reasons why they were awarded the Rafto Prize1. The recognition of ERR raises questions on how local humanitarian organisations compare to international organisations in terms of efficiency, capacity and long-term sustainability. Efficiency and Structure International organisations will, to a larger degree, use international staff. However, in some cases they will employ and use staff from the country in crisis, in which they will be able to deploy their local understanding in the situation2. In the cases where international organisations do not use local staff to a great extent, there are undoubtedly several benefits of using local aid organisations instead. When comparing the efficiency and structure of humanitarian organisations, clear differences appear between local and international actors. Local actors have more cultural and contextual knowledge which allows them to use other approaches than international organisations. The Building Resilient Communities in Somalia (BRCiS) consortium included Somali local expertise, and thus was able to tailor the aid based on what the affected people actually needed.3 While the methods of the local actors are tailored to the specific context, international organisations often use standardised operating procedures. These procedures often prove efficient at the time of crises but can also provide a risk for unintended harm arising from the lack of understanding of local customs. International and local humanitarian aid organisations are also different in the way they are structured. The local organisations often have a vertical structure which might make it easier for them to adapt to sudden changes compared to organisations with hierarchical structures which are less flexible. Since local actors are already present in the affected area, they are able to respond quickly to sudden escalations in a current crisis. For example, ERR was based on community-led activities existing prior to the Sudanese war, which allowed them to establish immediately after the outbreak of the war.4 Because they were not dependent on foreign staff, they were able to mobilize quickly by using resources from local networks. By contrast, international organisations will to a large degree depend on international staff who have to be transported to the conflict-affected area. During the typhoon in the Philippines in 2013, the local NGOs had a more efficient first response because they were already present in the area.5 For international organisations, decisions have to pass through more levels of approval before international staff can be deployed, making it harder to be present when the crisis first emerges. International organisations may also struggle to enter the conflict-affected area because of restrictions and safety concerns while local actors have a more immediate access. Funding and legitimacy The local and international aid organizations also differ when it comes to accessing donors and funding, and areas where help is needed. The local organizations may not be well known outside of their area. This could impact their funding, as those who are willing to donate may not know of their work, or know who to trust. From the donors' point of view, it is difficult to trust that their money is going to the right causes when they have limited knowledge of the area and the different local organizations. This makes it more likely that they will choose to donate to the international organizations they know and trust. The access to donors is a great advantage for the international organizations. On the other hand, some studies suggest that local organizations might use their funding more efficiently. In 2024, The Share Trust and Refugees International in cooperation with Center for Disaster Philanthropy (CDP) published a study which showed that the local intermediaries were 15.5% more cost-efficient than the international ones in Ukraine. The study found that the UNOCHA Country Based Pooled Fund saved about $ 5.5 million in just one year.6 While the funding showed to be more efficient when going to the local actors in Ukraine this may not necessarily be the case elsewhere. In other areas the local actors will have widely different degrees of organization, and it will be difficult to predict how effective the funding will be. The funding of the organizations also shape the access they have to areas where aid is needed. This is clear when you look at the difference between MSF Doctors Without Borders and the Red Cross. MSF is based on private donations as a way to protect their independence. 7 This funding strategy also allows them to not be associated with a country’s policy, which ensures their access to multiple areas other organizations do not have access to. While they gain access by staying independent with their funding, MSF is vocal about their experiences in the areas they work. This can both be a hindrance and a benefit, depending on whether the people in power wish to be in the spotlight or not. The Red Cross on the other hand relies heavily on financial contributions from states. However, their long-term humanitarian commitment to the principle of neutrality has provided the Red Cross access to conflict areas where other international humanitarian organisations were denied access due to them publicly reporting war crimes and violations they witnessed. For instance, MSF were denied access to Darfur for publicly reporting the rape of over 500 women by soldiers, whilst the Red Cross were able to remain due to their principle of remaining silent and not reporting violations that they witnessed.8 By funding the local actors, one can circumvent the problem altogether. The local actors will have access to the area no matter where they get their funding from or what they publish about the crisis since they are already there. All in all, the funding of local actors is shown to be positive. However, at the same time they lack the legitimacy and the resources that the international aid organizations have. Empowering the affected people Scholars have also pointed out how local organisations can create a sense of ownership and empowerment in a time of crisis and war. Including the local population in humanitarian aid can help the affected people of the crisis feel a sense of control in a time of despair and hopelessness. Using local staff and collecting them together to work on infrastructural projects, or on the distribution of water, food and medicine can also create a sense of solidarity and cohesion which is incredibly important in times of war. Scholars have even suggested that creating such a space where the affected population collaborate together on their common humanity can even facilitate the discussion of peace and negotiation further down the road.9 Strengthening local organisations will also provide a more sustainable dynamic in later crises as the people can transfer knowledge, dynamics and infrastructure they have built. For instance, the BRIGHTLY consortium, combined the strengths of international aid organisations with national Yemeni organisations to empower and strengthen the local community. It put the decision-making processes in the hands of the local community which paved the way for mentoring and training.10 Not only is this empowering on a psychological level, but it is also extremely sustainable in the long-term. Therefore, this article does not intend to diminish the importance of international aid organisations. On the contrary, international aid organisations have been vital in securing life for centuries. However, as this article mentions, and seen through ERR’s hard work in Sudan, strengthening local organisations can provide aid relief in a sustainable and efficient manner, in addition to empowering the affected population in a time of crisis.