Fire på fakultetet - med tiårenes jusstudenter

Injuria.no • 22. desember 2019

Tekst: Eline Sandnes Fosse 

Mye har endret seg i løpet av de siste tiårene. Det enkle å få grep på er de håndfaste endringene. Hvor mange studenter det har vært, hvilket bygg undervisningen har foregått i, hvilke fag man har hatt, eller hvor ofte man har hatt eksamen. Men hvordan har studentene gjennom denne tidsperioden oppfattet studielivet selv? I «Fire på fakultetet» søker vi alltid studenten på gangen sin oppfatning. I denne utgaven har vi søkt tilbake i tid for å finne akkurat dette – bare ikke nå. Én uteksaminert jusstudent fra hvert av de siste tiårene har gitt oss sine svar.

 

Sven Marius Urke (1980-tallet)

Direktør i Domstoladministrasjonen

Hvorfor valgte du å studere juss i Bergen?
Jeg valgte å studere juss i Bergen fordi jeg er vestlending, jeg kjente mange som studerte ulike fag ved UiB og jeg har alltid synes Bergen er Norges fineste og hyggeligste by.  

Hva husker du som de tre beste sidene ved studiet og studentlivet?
Friheten til å forme min egen hverdag , muligheten til å lære spennende juss hele tiden og arbeidet som vitenskapelig assistent på deltid ved juridisk fakultet.  

Hvordan har du fått bruk for erfaringene og lærdommene du tok med deg derfra?
Jeg begynte som advokat hos Regjeringsadvokaten rett etter studiet og der fikk jeg umiddelbart bruk for store deler av det jeg hadde lært på studiet, spesielt forvaltningsrett og sivilprosess. Det som var mest verdifullt var likevel det jeg hadde lært om juridisk metode og om grunnleggende verdier som bør ramme inn det praktiske arbeidet som advokat. Sannsynligvis hadde jeg en viss fordel av at jeg hadde arbeidet som vitenskapelig assisten ved siden av studiene. Det medførte at jeg hadde god tilgang til det akademiske personalet på fakultetet og kunne diskutere juss med de. Tiden på fakultetet medførte også at studiet ble noe mer praktisk og derved lettere å håndtere.

Hvordan tror du studielivet på jussen da du studerte skiller seg mest fra resten av de femti siste årene?
Å studere jus er ganske annerledes enn å praktisere jus i arbeidslivet. Studentlivet var en unik periode i mitt liv. Jeg kan ikke huske at noe som helst var obligatorisk og det var langt mellom hver eksamen. Vi hadde derved stor frihet, men også et stort ansvar. Det passet meg godt. Jeg kunne gå i dybden på petitesser som man i arbeidslivet normalt ikke kan "kaste bort tiden på". Og jeg kunne ta toget til Finse og legge i vei på ski mot Hardangerjøkulen eller Hårteigen dersom hjernen var full og trengte hvile.   

Hva er ditt beste minne fra studietiden din på jussen i Bergen?
Mine beste minner fra tiden som student i Bergen er de gode forelesningene. De som gav oss aha-opplevelser og tente interessen for å gå videre på egen hånd.   

Thomas K. Svensen (1990-tallet)

Managing Partner i BAHR

Hvorfor valgte du å studere juss i Bergen?
Det trenger vel egentlig ikke noen forklaring. Har man muligheten, studerer man selvfølgelig juss i byenes by!

Hva husker du som de tre beste sidene ved studiet og studentlivet?
Her kunne mange sider vært fremhevet. Friheten. Det bekymringsløse studentfelleskapet på Dragefjellet. Ballkomiteen.

Hvordan har du fått bruk for erfaringene og lærdommene du tok med deg
derfra?
Jusstudiet ga veldig mye som jeg har tatt med meg videre. For det første evnen til å sette pris på gode diskusjoner og ulike perspektiver. For det andre evnen til å strukturere problemstillinger og fokusere på det som er viktig. For det tredje at målrettet innsats faktisk gir uttelling.

Hvordan tror du studielivet på jussen da du studerte skiller seg mest
fra det å studere juss i Bergen resten av de femti siste årene?
90-tallet føltes som en fantastisk periode. Nybygget på Dragefjellet gjorde underverker både for det akademiske miljøet og det sosiale miljøet. Jeg kan ikke forestille meg en bedre periode på jussen i Bergen, selv om jeg selvfølgelig ikke er helt objektiv i vurderingen.

Hva er ditt beste minne fra studietiden din på jussen i Bergen?
Geiloseminaret – som i virkeligheten fant sted på Ustaoset. Et helt uforglemmelig seminar både faglig og sosialt.

Geir Sviggum (2000-tallet)

Styreleder og partner i Wikborg Rein

Hvorfor valgte du å studere juss i Bergen?
Jeg vokste ikke opp i noen stor by, så for meg hadde jeg i utgangspunktet ingen sterke dragninger hva gjelder studiested. Jeg hadde hørt mye godt om studentmiljøet i Bergen, og broren min bodde der fra før. Så da ble det Bergen, og det har jeg aldri angret på!

Hva husker du som de tre beste sidene ved studiet og studentlivet?
For det første har man en frihet i hverdagen som man aldri får igjen i "voksenlivet" med jobb og familie. For det andre utgjør eksamen klart definerte mål som jeg med idrettsbakgrunn identifiserte meg godt med. Da jeg studerte var det fire avdelinger, og hver avdeling ble et stort mål der tilfredsstillelsen av gode resultater av hardt arbeid står igjen som et sterkt minne. For det tredje husker jeg inspirasjonen av å fordype meg i fag og lære og forstå noe nytt hver dag. Denne nysgjerrigheten på ny kunnskap har jeg tatt med meg videre.  

Hvordan har du fått bruk for erfaringene og lærdommene du tok med deg derfra?
Juridiske studier er først og fremst trening i en måte å tenke på. Denne treningen i logisk tenkning og resonnementer har jeg hatt glede av både i og utenfor jobb. Videre lærer man seg at det ikke finnes snarveier: veien til suksess handler om hardt og disiplinert arbeid. Det er det samme på jusstudiet som i mitt nåværende yrke.

Hvordan tror du studielivet på jussen da du studerte skiller seg mest fra det å studere juss i Bergen resten av de femti siste årene?
Mye er nok likt. Jeg var omgitt av unge ambisiøse mennesker, og det tror jeg jusstudiet i Bergen alltid har vært preget av. Det er og var inspirerende! Forskjellene skyldes nok i stor grad endringer i studieordning. Det har nok mer preg av å være "skole" nå enn da jeg studerte. Man hadde knapt pliktig oppmøte til noe bortsett fra fire store avdelingseksamener. Så friheten til å legge opp egen hverdag har nok endret seg. Noen trivdes nok med den fullstendige friheten vi hadde, mens andre har nok godt av at universitetet i større grad strukturerer hverdagen for dem.

Hva er ditt beste minne fra studietiden din på jussen i Bergen?
Kona mi. Og alle vennskapene. De forsvinner ikke selv om studietiden er tilbakelagt.

Ola Asbjørnsen (2010-tallet) 

Byggesaksjurist i Færder kommune

Hvorfor valgte du å studere juss i Bergen?
For meg var alternativet alltid å bli jurist eller økonom. Jeg bestemte meg for å bli jurist, og fant ut at jusstudiet i Bergen hadde bolkvise fag med eksamen fortløpende gjennom året. Det gjorde at jeg valgte Bergen fremfor Oslo. Rett å slett fordi jeg ville studere der de hadde det beste opplegget, og det trodde jeg var i Bergen.

Hva husker du som de tre beste sidene ved studiet og studentlivet?
For meg var Juristforeningen en veldig viktig del av min studietid. Jeg hadde verv som økonomiansvarlig i både Jurak og JVL og satt som økonomiansvarlig i Foreningsstyret i to år. Den organisasjonsforståelsen og erfaringen jeg fikk gjennom mine verv i Foreningen er det mange godt voksne jurister som aldri vil få. Den muligheten jeg fikk til å være med å påvirke og drive en organisasjon fremover, er en erfaring jeg vil ta med meg livet ut.

Jeg må også innrømme at jeg er glad i en god fest. Dem var det jo noen av opp gjennom mine 5 år på Dragefjellet. Den studentkulturen som var (eller er) på Dragefjellet med at man både er med og tar en god fest, men at man også prioriterer det faglige ser jeg tilbake på med glede.

Endelig må jeg kanskje nevne alle jusstudentene på Dragefjellet. Jeg har fått mange gode venner gjennom studietiden. Både gjennom Juristforeningen og folk på kullet mitt. Ikke minst traff jeg kjæresten min på Jussrevypremieren da hun var revyskuespiller, og jeg satt på første rad som representant fra Foreningsstyret.

Hvordan har du fått bruk for erfaringene og lærdommene du tok med deg derfra?
Jeg jobber som byggesaksjurist i Færder kommune hvor jeg jobber med plan- og bygningsrett, og spesielt strandsonesaker. På rettsområdet er det mange uavklarte juridiske spørsmål som dukker opp hver eneste dag. Den juridiske metode for å løse disse spørsmålene er den lærdommen jeg benytter meg av på jobb hver eneste dag. Når man jobber i kommunen er organisasjonsforståelse også veldig viktig. Forståelsen for hvilket mandat administrasjonen har, og hvilket mandat politikerne har er avgjørende for å gjøre en god jobb. De erfaringene jeg fikk med organisasjonsarbeid i Juristforeningen ga meg nettopp en slik innsikt.

Hvordan tror du studielivet på jussen da du studerte skiller seg mest fra det å studere juss i Bergen resten av de femti siste årene?
Jeg tror jo livet på Dragefjellet har vært veldig forskjellig utifra når man studerte. For eksempel var hele bygget røykfritt hele min studietid. Jeg har hørt rykter om at det før var en evig eim av røykelukt opp fra Fjøset (Straffbar), som da var røykerom. Den største forskjellen må nok være festene på Dragefjellet før og etter smarttelefonen. Før kunne det gjøres mye dumt uten at noe ble dokumentert. Under min tid var derimot smarttelefonen oppe med engang for å ta bilde.

Hva er ditt beste minne fra studietiden din på jussen i Bergen?
Jeg er vel egentlig forpliktet til å svare at mitt beste minne var da jeg møtte dama, men jeg svarer heller at mitt beste minne fra Dragefjellet ikke var på Dragefjellet, men på JVL. Å gå rundt og drikke og kose seg, samt å synge JVL-sangen i baris er minner jeg alltid vil bære med meg. Trekk et nummer stå i kø, det er din tur nå!

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.