Fire på fakultetet - med tiårenes jusstudenter

Injuria.no • 22. desember 2019

Tekst: Eline Sandnes Fosse 

Mye har endret seg i løpet av de siste tiårene. Det enkle å få grep på er de håndfaste endringene. Hvor mange studenter det har vært, hvilket bygg undervisningen har foregått i, hvilke fag man har hatt, eller hvor ofte man har hatt eksamen. Men hvordan har studentene gjennom denne tidsperioden oppfattet studielivet selv? I «Fire på fakultetet» søker vi alltid studenten på gangen sin oppfatning. I denne utgaven har vi søkt tilbake i tid for å finne akkurat dette – bare ikke nå. Én uteksaminert jusstudent fra hvert av de siste tiårene har gitt oss sine svar.

 

Sven Marius Urke (1980-tallet)

Direktør i Domstoladministrasjonen

Hvorfor valgte du å studere juss i Bergen?
Jeg valgte å studere juss i Bergen fordi jeg er vestlending, jeg kjente mange som studerte ulike fag ved UiB og jeg har alltid synes Bergen er Norges fineste og hyggeligste by.  

Hva husker du som de tre beste sidene ved studiet og studentlivet?
Friheten til å forme min egen hverdag , muligheten til å lære spennende juss hele tiden og arbeidet som vitenskapelig assistent på deltid ved juridisk fakultet.  

Hvordan har du fått bruk for erfaringene og lærdommene du tok med deg derfra?
Jeg begynte som advokat hos Regjeringsadvokaten rett etter studiet og der fikk jeg umiddelbart bruk for store deler av det jeg hadde lært på studiet, spesielt forvaltningsrett og sivilprosess. Det som var mest verdifullt var likevel det jeg hadde lært om juridisk metode og om grunnleggende verdier som bør ramme inn det praktiske arbeidet som advokat. Sannsynligvis hadde jeg en viss fordel av at jeg hadde arbeidet som vitenskapelig assisten ved siden av studiene. Det medførte at jeg hadde god tilgang til det akademiske personalet på fakultetet og kunne diskutere juss med de. Tiden på fakultetet medførte også at studiet ble noe mer praktisk og derved lettere å håndtere.

Hvordan tror du studielivet på jussen da du studerte skiller seg mest fra resten av de femti siste årene?
Å studere jus er ganske annerledes enn å praktisere jus i arbeidslivet. Studentlivet var en unik periode i mitt liv. Jeg kan ikke huske at noe som helst var obligatorisk og det var langt mellom hver eksamen. Vi hadde derved stor frihet, men også et stort ansvar. Det passet meg godt. Jeg kunne gå i dybden på petitesser som man i arbeidslivet normalt ikke kan "kaste bort tiden på". Og jeg kunne ta toget til Finse og legge i vei på ski mot Hardangerjøkulen eller Hårteigen dersom hjernen var full og trengte hvile.   

Hva er ditt beste minne fra studietiden din på jussen i Bergen?
Mine beste minner fra tiden som student i Bergen er de gode forelesningene. De som gav oss aha-opplevelser og tente interessen for å gå videre på egen hånd.   

Thomas K. Svensen (1990-tallet)

Managing Partner i BAHR

Hvorfor valgte du å studere juss i Bergen?
Det trenger vel egentlig ikke noen forklaring. Har man muligheten, studerer man selvfølgelig juss i byenes by!

Hva husker du som de tre beste sidene ved studiet og studentlivet?
Her kunne mange sider vært fremhevet. Friheten. Det bekymringsløse studentfelleskapet på Dragefjellet. Ballkomiteen.

Hvordan har du fått bruk for erfaringene og lærdommene du tok med deg
derfra?
Jusstudiet ga veldig mye som jeg har tatt med meg videre. For det første evnen til å sette pris på gode diskusjoner og ulike perspektiver. For det andre evnen til å strukturere problemstillinger og fokusere på det som er viktig. For det tredje at målrettet innsats faktisk gir uttelling.

Hvordan tror du studielivet på jussen da du studerte skiller seg mest
fra det å studere juss i Bergen resten av de femti siste årene?
90-tallet føltes som en fantastisk periode. Nybygget på Dragefjellet gjorde underverker både for det akademiske miljøet og det sosiale miljøet. Jeg kan ikke forestille meg en bedre periode på jussen i Bergen, selv om jeg selvfølgelig ikke er helt objektiv i vurderingen.

Hva er ditt beste minne fra studietiden din på jussen i Bergen?
Geiloseminaret – som i virkeligheten fant sted på Ustaoset. Et helt uforglemmelig seminar både faglig og sosialt.

Geir Sviggum (2000-tallet)

Styreleder og partner i Wikborg Rein

Hvorfor valgte du å studere juss i Bergen?
Jeg vokste ikke opp i noen stor by, så for meg hadde jeg i utgangspunktet ingen sterke dragninger hva gjelder studiested. Jeg hadde hørt mye godt om studentmiljøet i Bergen, og broren min bodde der fra før. Så da ble det Bergen, og det har jeg aldri angret på!

Hva husker du som de tre beste sidene ved studiet og studentlivet?
For det første har man en frihet i hverdagen som man aldri får igjen i "voksenlivet" med jobb og familie. For det andre utgjør eksamen klart definerte mål som jeg med idrettsbakgrunn identifiserte meg godt med. Da jeg studerte var det fire avdelinger, og hver avdeling ble et stort mål der tilfredsstillelsen av gode resultater av hardt arbeid står igjen som et sterkt minne. For det tredje husker jeg inspirasjonen av å fordype meg i fag og lære og forstå noe nytt hver dag. Denne nysgjerrigheten på ny kunnskap har jeg tatt med meg videre.  

Hvordan har du fått bruk for erfaringene og lærdommene du tok med deg derfra?
Juridiske studier er først og fremst trening i en måte å tenke på. Denne treningen i logisk tenkning og resonnementer har jeg hatt glede av både i og utenfor jobb. Videre lærer man seg at det ikke finnes snarveier: veien til suksess handler om hardt og disiplinert arbeid. Det er det samme på jusstudiet som i mitt nåværende yrke.

Hvordan tror du studielivet på jussen da du studerte skiller seg mest fra det å studere juss i Bergen resten av de femti siste årene?
Mye er nok likt. Jeg var omgitt av unge ambisiøse mennesker, og det tror jeg jusstudiet i Bergen alltid har vært preget av. Det er og var inspirerende! Forskjellene skyldes nok i stor grad endringer i studieordning. Det har nok mer preg av å være "skole" nå enn da jeg studerte. Man hadde knapt pliktig oppmøte til noe bortsett fra fire store avdelingseksamener. Så friheten til å legge opp egen hverdag har nok endret seg. Noen trivdes nok med den fullstendige friheten vi hadde, mens andre har nok godt av at universitetet i større grad strukturerer hverdagen for dem.

Hva er ditt beste minne fra studietiden din på jussen i Bergen?
Kona mi. Og alle vennskapene. De forsvinner ikke selv om studietiden er tilbakelagt.

Ola Asbjørnsen (2010-tallet) 

Byggesaksjurist i Færder kommune

Hvorfor valgte du å studere juss i Bergen?
For meg var alternativet alltid å bli jurist eller økonom. Jeg bestemte meg for å bli jurist, og fant ut at jusstudiet i Bergen hadde bolkvise fag med eksamen fortløpende gjennom året. Det gjorde at jeg valgte Bergen fremfor Oslo. Rett å slett fordi jeg ville studere der de hadde det beste opplegget, og det trodde jeg var i Bergen.

Hva husker du som de tre beste sidene ved studiet og studentlivet?
For meg var Juristforeningen en veldig viktig del av min studietid. Jeg hadde verv som økonomiansvarlig i både Jurak og JVL og satt som økonomiansvarlig i Foreningsstyret i to år. Den organisasjonsforståelsen og erfaringen jeg fikk gjennom mine verv i Foreningen er det mange godt voksne jurister som aldri vil få. Den muligheten jeg fikk til å være med å påvirke og drive en organisasjon fremover, er en erfaring jeg vil ta med meg livet ut.

Jeg må også innrømme at jeg er glad i en god fest. Dem var det jo noen av opp gjennom mine 5 år på Dragefjellet. Den studentkulturen som var (eller er) på Dragefjellet med at man både er med og tar en god fest, men at man også prioriterer det faglige ser jeg tilbake på med glede.

Endelig må jeg kanskje nevne alle jusstudentene på Dragefjellet. Jeg har fått mange gode venner gjennom studietiden. Både gjennom Juristforeningen og folk på kullet mitt. Ikke minst traff jeg kjæresten min på Jussrevypremieren da hun var revyskuespiller, og jeg satt på første rad som representant fra Foreningsstyret.

Hvordan har du fått bruk for erfaringene og lærdommene du tok med deg derfra?
Jeg jobber som byggesaksjurist i Færder kommune hvor jeg jobber med plan- og bygningsrett, og spesielt strandsonesaker. På rettsområdet er det mange uavklarte juridiske spørsmål som dukker opp hver eneste dag. Den juridiske metode for å løse disse spørsmålene er den lærdommen jeg benytter meg av på jobb hver eneste dag. Når man jobber i kommunen er organisasjonsforståelse også veldig viktig. Forståelsen for hvilket mandat administrasjonen har, og hvilket mandat politikerne har er avgjørende for å gjøre en god jobb. De erfaringene jeg fikk med organisasjonsarbeid i Juristforeningen ga meg nettopp en slik innsikt.

Hvordan tror du studielivet på jussen da du studerte skiller seg mest fra det å studere juss i Bergen resten av de femti siste årene?
Jeg tror jo livet på Dragefjellet har vært veldig forskjellig utifra når man studerte. For eksempel var hele bygget røykfritt hele min studietid. Jeg har hørt rykter om at det før var en evig eim av røykelukt opp fra Fjøset (Straffbar), som da var røykerom. Den største forskjellen må nok være festene på Dragefjellet før og etter smarttelefonen. Før kunne det gjøres mye dumt uten at noe ble dokumentert. Under min tid var derimot smarttelefonen oppe med engang for å ta bilde.

Hva er ditt beste minne fra studietiden din på jussen i Bergen?
Jeg er vel egentlig forpliktet til å svare at mitt beste minne var da jeg møtte dama, men jeg svarer heller at mitt beste minne fra Dragefjellet ikke var på Dragefjellet, men på JVL. Å gå rundt og drikke og kose seg, samt å synge JVL-sangen i baris er minner jeg alltid vil bære med meg. Trekk et nummer stå i kø, det er din tur nå!

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.