Justispolitisk spalte: Senterpartiet og meldeplikt til EU
Skrevet av Emilie Enger Mehl, stortingsrepresentant for Senterpartiet og medlem av justiskomiteen
Foto: Ragne Borge Lysaker/Senterpartiet
Nei til meldeplikt til EU
Det er tett mellom slagene om EU-regelverk i Stortinget og den offentlige debatten. Tilslutning til energibyrået ACER, EUs verdipapirsentralforordning og EUs fjerde jernbanepakke er noe av det som har skapt stor debatt det siste året. Nå står striden om en omfattende meldeplikt til EU i tjenestedirektivet.
Senterpartiet har alltid stått opp for det norske demokratiet og norsk suverenitet, og ledet an i kampen mot norsk EU-medlemskap både på 70- og 90-tallet. Fredag 22. mars markerte 25 år med EØS-avtalen. Jeg velger å ikke kalle det et jubileum, som vanligvis er et ord med positive assosiasjoner. For Norge har det betydd 25 år med en avtale som griper stadig lenger inn i vår nasjonale handlefrihet, og som nå er mer inngripende enn det EU-medlemskapet folket stemte nei til i 1994.
EU-kommisjonen har nå foreslått å innføre forhåndsgodkjenning av alle nye vedtak i offentlige organer som kan påvirke konkurransen i tjenestebransjene. Det vil i praksis bety at både kommuner, fylker og Stortinget må gi EU melding om forslag som skal til demokratisk behandling senest tre måneder før vedtak fattes, og dermed gi EU eller ESA mulighet til å stoppe dem.
For Senterpartiet er en slik forhåndssensur for EU et uakseptabelt inngrep i det norske demokratiet. Forslaget vil bety en innstramming av allerede inngripende bestemmelser i tjenestedirektivet, som ble tatt inn i norsk rett mot store protester i 2009. Gjeldende meldeplikt i tjenestedirektivets artikkel 15.7 omfatter vedtak som allerede er fattet, og har den tydelige presiseringen at «meldingen skal ikke være til hinder for at medlemslandene kan vedta de aktuelle bestemmelsene».
I dag har EU eller ESA tre måneder fra vedtaksdato til å anmode om at bestemmelser i strid med EU-retten oppheves. Dette i seg selv er en betydelig inngripen, men tydeligvis ikke nok for EU, som mener at meldeplikten ikke er vidtrekkende nok fordi «mulighetene for medlemsstater, Kommisjonen og interesserte parter til å intervenere på en proaktiv måte i forkant av vedtak av en nasjonal lovgivning er begrenset». Det nye direktivet skal «lette øvelsen av etableringsfriheten for tjenesteytere og den frie utveksling av tjenesteytelser i det indre marked.» Etter Senterpartiets syn vil en forhåndsgodkjenning kunne senke terskelen for innblanding fra ESA eller EU sett opp mot dagens regler om notifikasjon i etterkant.
Forhåndssensuren vil gjelde alle tjenesteområder som ikke er eksplisitt unntatt fra reglene, og vil i praksis kunne bli svært vidtrekkende. Ethvert forslag skal forhåndsinnmeldes, også eventuelle endringer underveis i behandlingen. Eksempler fra organisasjonen «Nei til EU» synliggjør noen av tilfellene som kan komme til å rammes av det regelverket:
- Et bystyre ser at småbutikkene forsvinner. Derfor vil det innføre en reguleringsbestemmelse som begrenser antallet og størrelsen på nye kjøpesentre. ESA setter foten ned fordi dette er en ulovlig «kvantitativ begrensning» etter Tjenestedirektivets § 15.2 a.
- Kommunen vil stille strengere bemanningskrav til private omsorgstjenester for å sikre kvaliteten på tjenesten og bedre arbeidsforholdene for de ansatte. ESA kan komme til å avvise regelverket som diskriminerende overfor konkurrenter som mener de kan levere samme tjeneste med færre ansatte.
- Krav om at tjenesteleverandører i forbindelse med f.eks. skolereinhold på kveldstid også skal gå en låse- og inspeksjonsrunde, vil trolig bli avvist av ESA fordi det ikke skal stilles krav til en tjenesteyter om også å yte andre tjenester (jf. Tjenestedirektivet 15.2 h).
Nærhet til beslutningstakere er et viktig prinsipp for Senterpartiet. Politikk handler i stor grad om interesseavveininger, både på nasjonalt og lokalt nivå. Legitimiteten i beslutninger forsvinner når interesseavveiningene mellom eksempelvis gågate- og sentrumsutvikling og kjøpesenteretablering skal foretas av byråkrater langt utenfor kommunens grenser, og ikke av kommunestyret; eller for den saks skyld, at generelle regler avskjærer enhver lokal interesseavveining. En slik innblanding i lokalt og nasjonalt demokrati er problematisk.
Oppsiktsvekkende nok har forslaget om meldeplikt fått full støtte fra Solberg-regjeringen, selv om det har møtt massiv kritikk ellers i Europa. I januar skrev 160 organisasjoner fra hele Europa under et opprop med sterke advarsler om å sette krav om forhåndsmelding av nye regler. «En slik meldeplikt vil innskrenke spillerommet for progressiv politikk, og skade det lokale demokratiet, og er helt uakseptabelt», var beskjeden. Høsten 2018 gikk bystyret i Amsterdam ut og kritiserte direktivet; forslaget «skader på alvorlig vis autonomien til lokale styringsorganer og utgjør derfor en trussel mot lokaldemokratiet», lød det kraftfullt derfra.
Regjeringspartiene har på sin side forsøkt å bagatellisere betydningen av en slik meldeplikt. Daniel Bjarmann-Simonsen, statssekretær i Nærings- og handelsdepartementet (H), mente i et innlegg på ABC Nyheter at «det er kun snakk om teknisk forbedring av en ordning som allerede eksisterer». Bjarmann-Simonsen forsøker videre å gi en garanti for at reglene ikke vil gjelde for offentlige anbud. Det er høyst usikkert om ESA vil akseptere det i fremtiden, blant annet med bakgrunn i at nasjonale og lokale myndigheter er pålagt meldeplikt knyttet til tjenestedirektivets artikkel 16 om fri bevegelse av tjenester.
Senterpartiet mener norske myndigheter må ha et langt mer aktivt forhold til EU og slutte å bagatellisere enda mer maktavståelse og inngripen i folkestyret. Regjeringen må avstå fra ukritisk aksept av nye regler som innskrenker vårt demokrati og nasjonale handlingsrom.
