Ferdig utdannet med ett års erfaring

Injuria.no • 26. mars 2019

Tekst: Saksbehandlere i Jussformidlingen
Foto: Jussformidlingen

Nei, du må ikke stoppe opp studiet ditt. Ja, du får studiepoeng og lønn. Ja, du får egne klienter. Nei, vi ser ikke på karakterene dine. Og ja, du kommer til å elske det!

Lite visste jeg, første dagen jeg møtte opp hos Jussformidlingen for å ha min første arbeidsdag, at jeg skulle få tildelt en bunke med saker som jeg skulle ha ansvar for. Jeg ante ikke at klienter kom til å referere til meg som «advokaten min» overfor motparter, og at jeg kom til å kjempe mine egne klienter sin sak i forliksrådet og arbeidsforhandlinger.  
 
Med klump i magen og angst i blikket, tok jeg fatt på å ringe klientene mine for å informere om at jeg nå var ansvarlig for deres sak og at det var meg de måtte ringe om de lurte på noe. De fleste var hyggelige, men noen var frustrerte og lei seg. Utfordringene sto på dør fra første dagen. Jeg skjønte tidlig at jussen var viktig, men at det å finne gode måter å forholde seg til klientene på var vel så viktig – og utfordrende.

Vi krever 100 000 kr i erstatning!  

Hvem skulle tro at jeg etter én måned i Jussformidlingen skulle innkalle til arbeidsforhandlinger, og forhandle med motparts advokat. Etter forberedelsesmøter med klient bar det direkte i til tider heftige forhandlinger om erstatning for usaklig oppsigelse eller avskjed. Det er ikke alltid like lett å forhandle med en usaklig arbeidsgiver som synes klient er «en dust» og at loven ikke gjelder for dem. Og plutselig kommer det frem at klient, som vi skal tro på, faktisk ikke møtte på jobb flere dager. Da gjelder det å holde hodet kaldt og å tenke ut gode taktikker «on the spot». Noen ganger leder det til sluttavtaler på ti-talls tusener, mens andre ganger må man gi seg på tap. Først da får man virkelig kjenne på kroppen hvordan jussen fungerer i virkeligheten og hvor den ikke strekker til.

Hallo Forliksrådet  

Etter hvert som jeg jobbet med arbeidsrett, ett av Jussformidlingens kjerneområder, fant jeg raskt ut at et brev med krav om utestående lønn og feriepenger ikke alltid vippet arbeidsgiver av pinnen. Da var det bare en klage til forliksrådet som var godt nok. Etter noen uker fikk jeg brev i posten med innkalling til rettsmøte. Et rettsmøte hvor jeg, som prosessfullmektig, skulle være med å avgjøre om klient får en dom i sin favør eller ikke. Greit nervepirrende, men også ganske kult når du går seirende ut med en rettskraftig dom som gir din klient de beste rettigheter. 

Dersom saken gjelder en husleietvist, må vi gjøre samme jobben i Husleietvistuvalget. Da er det jurister som sitter på den andre siden av bordet, og den juridiske argumentasjonen og forståelsen din blir enda viktigere. Å skrive juridiske brev og gå i forhandlinger med motparter, er en uvurderlig erfaring - en erfaring mange gjerne må vente lenge på, til og med etter fullført utdanning.

Nei, du er kanskje professor på UiB, men her tror jeg du tar feil  

Ikke nok med at jeg satt med 30 aktive saker på en gang, to med rettslige frister som haster og tre brev jeg skulle gjennomleses for andre saksbehandlere. I tillegg skulle alle brevene jeg skrev printes ut i flere eksemplarer, deles ut til andre saksbehandlere og en ansatt fra UiB, og jeg skulle lese de høyt. Jepp. Eksperter på for eksempel arbeidsrett fra UiB skulle lese mitt brev og godkjenne det for utsending. I begynnelsen hørtes dette grufullt ut. Hva visste vel jeg om arbeidsrett eller husleierett? Dette var ikke fag jeg hadde fått kunnskap om gjennom studiet. Men nå er jeg kritisk, på hugget og påpeker når professoren sier noe jeg mener er feil eller upresist. Jeg kan argumentere for hvorfor jeg har valgt de løsningene jeg har og hvorfor brevet til motpart bør være så krast, eller ikke krast, som det er. 

Publisert i en av Norges største aviser

Etter kort tid i jobben, da jeg endelig hadde begynt å kjenne på flyten i saksbehandlingen, måtte jeg plutselig omstille hjernen min helt. Det var tid for rettspolitisk uke og alle saksbehandlerne måtte skrive artikler som skulle sendes ut til aktuelle magasiner, aviser og nettsider. Etter mange år med passiv scrolling på nettsidene til noen av Norges største aviser var det plutselig jeg som skulle skrive en debattartikkel som skulle tale for rettsikkerheten til de svakeste i samfunnet. Etter å ha erfart hvor mye rart som skjer i forliksrådet, arbeidstakers manglende rettigheter i konflikt med arbeidsgiver og det treige systemet i NAV, var det flust av problemstillinger å velge i. Med vår innsikt og kompetanse på mange av disse områdene er det klart at vi er en interessant debattdeltaker i landets store aviser. 

En liten familie 

Det er ikke til å legge skjul på at jeg etterhvert både pustet og tenkte Jussformidlingen. Ikke bare på grunn av noen lange dager på jobb, men også på grunn av det sosiale fellesskapet vi har utviklet. Sjeldent har jeg vært nærmere folkehøyskole-følelsen som alle tidligere folkehøyskolefolk beskriver som «det beste året i mitt liv». Plutselig er du en del av en gruppe med vidt ulike personligheter med ulike erfaringer. Personer som kommer fra ulike fakulteter i landet eller folk du har gått på kull med i tre-fire år, men aldri sett. Det er ikke gitt at 22 ulike personligheter, som skal gå oppå hverandre hver eneste dag og som skal samarbeide og støtte hverandre, vil fungere sammen. Men med gode sosiale arrangement og en sterk samholdskultur som ble innført fra første dag, kjentes det etter kort tid som om man har kjent hverandre i mange år. Man blir litt som en søskenflokk. Man kan krangle og diskutere, være uenige og oppgitt, men når det kommer til stykket så er man der for hverandre. Helt ærlig, det føles ganske godt å prøve og feile sammen med 21 andre personer, fremfor å gjøre de samme feilene alene hos et advokatfirma.

Ett år har gått

Nå har ett år plutselig gått siden jeg angstfylt entret Jussformidlingens lokaler. Ett år har gått og jeg har erfart at jussen kan være perfekt i teorien, men at den ikke alltid strekker til i praksis. Ett år har gått og jeg har diskutert, forhandlet og kjempet for mine klienter. 

Ett år har gått og jeg er snart ferdig utdannet - med verdifull arbeidserfaring.

 

 

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982