Ferdig utdannet med ett års erfaring

Injuria.no • 26. mars 2019

Tekst: Saksbehandlere i Jussformidlingen
Foto: Jussformidlingen

Nei, du må ikke stoppe opp studiet ditt. Ja, du får studiepoeng og lønn. Ja, du får egne klienter. Nei, vi ser ikke på karakterene dine. Og ja, du kommer til å elske det!

Lite visste jeg, første dagen jeg møtte opp hos Jussformidlingen for å ha min første arbeidsdag, at jeg skulle få tildelt en bunke med saker som jeg skulle ha ansvar for. Jeg ante ikke at klienter kom til å referere til meg som «advokaten min» overfor motparter, og at jeg kom til å kjempe mine egne klienter sin sak i forliksrådet og arbeidsforhandlinger.  
 
Med klump i magen og angst i blikket, tok jeg fatt på å ringe klientene mine for å informere om at jeg nå var ansvarlig for deres sak og at det var meg de måtte ringe om de lurte på noe. De fleste var hyggelige, men noen var frustrerte og lei seg. Utfordringene sto på dør fra første dagen. Jeg skjønte tidlig at jussen var viktig, men at det å finne gode måter å forholde seg til klientene på var vel så viktig – og utfordrende.

Vi krever 100 000 kr i erstatning!  

Hvem skulle tro at jeg etter én måned i Jussformidlingen skulle innkalle til arbeidsforhandlinger, og forhandle med motparts advokat. Etter forberedelsesmøter med klient bar det direkte i til tider heftige forhandlinger om erstatning for usaklig oppsigelse eller avskjed. Det er ikke alltid like lett å forhandle med en usaklig arbeidsgiver som synes klient er «en dust» og at loven ikke gjelder for dem. Og plutselig kommer det frem at klient, som vi skal tro på, faktisk ikke møtte på jobb flere dager. Da gjelder det å holde hodet kaldt og å tenke ut gode taktikker «on the spot». Noen ganger leder det til sluttavtaler på ti-talls tusener, mens andre ganger må man gi seg på tap. Først da får man virkelig kjenne på kroppen hvordan jussen fungerer i virkeligheten og hvor den ikke strekker til.

Hallo Forliksrådet  

Etter hvert som jeg jobbet med arbeidsrett, ett av Jussformidlingens kjerneområder, fant jeg raskt ut at et brev med krav om utestående lønn og feriepenger ikke alltid vippet arbeidsgiver av pinnen. Da var det bare en klage til forliksrådet som var godt nok. Etter noen uker fikk jeg brev i posten med innkalling til rettsmøte. Et rettsmøte hvor jeg, som prosessfullmektig, skulle være med å avgjøre om klient får en dom i sin favør eller ikke. Greit nervepirrende, men også ganske kult når du går seirende ut med en rettskraftig dom som gir din klient de beste rettigheter. 

Dersom saken gjelder en husleietvist, må vi gjøre samme jobben i Husleietvistuvalget. Da er det jurister som sitter på den andre siden av bordet, og den juridiske argumentasjonen og forståelsen din blir enda viktigere. Å skrive juridiske brev og gå i forhandlinger med motparter, er en uvurderlig erfaring - en erfaring mange gjerne må vente lenge på, til og med etter fullført utdanning.

Nei, du er kanskje professor på UiB, men her tror jeg du tar feil  

Ikke nok med at jeg satt med 30 aktive saker på en gang, to med rettslige frister som haster og tre brev jeg skulle gjennomleses for andre saksbehandlere. I tillegg skulle alle brevene jeg skrev printes ut i flere eksemplarer, deles ut til andre saksbehandlere og en ansatt fra UiB, og jeg skulle lese de høyt. Jepp. Eksperter på for eksempel arbeidsrett fra UiB skulle lese mitt brev og godkjenne det for utsending. I begynnelsen hørtes dette grufullt ut. Hva visste vel jeg om arbeidsrett eller husleierett? Dette var ikke fag jeg hadde fått kunnskap om gjennom studiet. Men nå er jeg kritisk, på hugget og påpeker når professoren sier noe jeg mener er feil eller upresist. Jeg kan argumentere for hvorfor jeg har valgt de løsningene jeg har og hvorfor brevet til motpart bør være så krast, eller ikke krast, som det er. 

Publisert i en av Norges største aviser

Etter kort tid i jobben, da jeg endelig hadde begynt å kjenne på flyten i saksbehandlingen, måtte jeg plutselig omstille hjernen min helt. Det var tid for rettspolitisk uke og alle saksbehandlerne måtte skrive artikler som skulle sendes ut til aktuelle magasiner, aviser og nettsider. Etter mange år med passiv scrolling på nettsidene til noen av Norges største aviser var det plutselig jeg som skulle skrive en debattartikkel som skulle tale for rettsikkerheten til de svakeste i samfunnet. Etter å ha erfart hvor mye rart som skjer i forliksrådet, arbeidstakers manglende rettigheter i konflikt med arbeidsgiver og det treige systemet i NAV, var det flust av problemstillinger å velge i. Med vår innsikt og kompetanse på mange av disse områdene er det klart at vi er en interessant debattdeltaker i landets store aviser. 

En liten familie 

Det er ikke til å legge skjul på at jeg etterhvert både pustet og tenkte Jussformidlingen. Ikke bare på grunn av noen lange dager på jobb, men også på grunn av det sosiale fellesskapet vi har utviklet. Sjeldent har jeg vært nærmere folkehøyskole-følelsen som alle tidligere folkehøyskolefolk beskriver som «det beste året i mitt liv». Plutselig er du en del av en gruppe med vidt ulike personligheter med ulike erfaringer. Personer som kommer fra ulike fakulteter i landet eller folk du har gått på kull med i tre-fire år, men aldri sett. Det er ikke gitt at 22 ulike personligheter, som skal gå oppå hverandre hver eneste dag og som skal samarbeide og støtte hverandre, vil fungere sammen. Men med gode sosiale arrangement og en sterk samholdskultur som ble innført fra første dag, kjentes det etter kort tid som om man har kjent hverandre i mange år. Man blir litt som en søskenflokk. Man kan krangle og diskutere, være uenige og oppgitt, men når det kommer til stykket så er man der for hverandre. Helt ærlig, det føles ganske godt å prøve og feile sammen med 21 andre personer, fremfor å gjøre de samme feilene alene hos et advokatfirma.

Ett år har gått

Nå har ett år plutselig gått siden jeg angstfylt entret Jussformidlingens lokaler. Ett år har gått og jeg har erfart at jussen kan være perfekt i teorien, men at den ikke alltid strekker til i praksis. Ett år har gått og jeg har diskutert, forhandlet og kjempet for mine klienter. 

Ett år har gått og jeg er snart ferdig utdannet - med verdifull arbeidserfaring.

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.