Anmeldelse av Jusrevyen 2017 – #KRISE

Injuria.no • 13. februar 2017

Skrevet av: Julia Victoria Gerhardsen og Ingrid Schultz-Haudt
Foto: Jusrevyen

Vi tusler nedover trappene ved Det juridiske fakultet og blir møtt av ballonger og en haug med mennesker. Lydnivået er lystig og høyt, og det serveres fristende sushi og cava. Flere har pyntet seg, og det går rykter om at advokater fra Wikborg Rein har reservert første rad. Det er ikke tvil, vi er på premieren av årets jusrevy – #KRISE.

Vi kjenner oss alle igjen i at hverdagen består av små, store og irriterende kriser – som vi ikke helt vet hvordan vi skal håndtere- eller hvorfor de skjer med akkurat oss. Hvor mange hverdagskriser finnes det egentlig? Vel, jusrevyen tar de fleste på kornet. Hvis du klarer å sitte i salen uten å kjenne deg igjen i noen av krisene, da har du et liv vi alle ønsker.

Ingen av oss har tidligere sett jusrevyen. Vi hadde derfor ikke de største forventningene. Som Studvest skrev så tydelig i sin anmeldelse: Hvor morsomme kan egentlig jusstudenter være? Vel, svaret er klinkende klart: Jusstudenter er SPIK SPENNA morsomme!

Første akt
Tre gutter og tre jenter kommer på scenen, spotlighten er fantastisk og sminken er on point. De synger og danser, og bandet oser av selvsikkerhet. Publikum er entusiastiske allerede to minutter inn i revyen. Vi titter på hverandre og utveksler bekreftende nikk – dette blir bra.

Vi er for øvrig enig med Studvest at #dopingkrise og latterliggjøring av narkomane kunne vært sløyfet. Det var heller ikke dette innslaget de fleste lo mest av. Imidlertid har selv «Torsdagkveld fra Nydalen» noe av det samme preget over sine sketsjer. Stian Karlsen var ikke så ulik Henrik Thodesen da han rullet inn på scenen iført rollerblades og grønn boblejakke, smal i blikket og med hes stemme.

Vi velger likevel ikke å henge oss opp i dette. Hva er vel en revy uten en sketsj som er noe «på kanten»? Fokuset vårt er heller på hvor imponerende skuespillerne er. At noen av disse velger en akademisk utdannelse fremfor en karriere innenfor underholdning, er nesten #krise i seg selv. Vi håper at disse elevene alltid kommer til å bedrive skuespill ved siden av karrieren.

#Ord delings krise blir favoritten i første akt. Mange i salen kjente seg godt igjen da Stian Karlsen tok opp et svært aktuelt tema – nemlig orddelingsfeil. Han vifter med en pekestokk mot Marianne som introduserer seg som “Mari Anne”. Så feil kan man faktisk ta, og sketsjen knekker videre med “orddelingarararararr”. Hvordan vil du skrive “surkål” eller “ananasringer”? Dette blir satt på spissen med tilhørende festlige bilder og kommentarer som “Ring, ring, det er ananas som ringer”. Som læreren med den totalt udefinerbare dialekten sa så fint selv; “det er bedre enn når ananasen biter”.


Andre akt
De beste krisene ble definitivt spart til slutt. Brølet stod i taket, publikum klappet og trampet i gulvet, krise etter krise. Vår favoritt er og blir #kriseklein med Nikolai Bjerke i spissen.

Se for deg Go’morgen yoghurt-reklamen om den personifiserte sulten. Nikolai Bjerke kommer ut på scenen iført grønn kondomdrakt til ompamusikk, overkroppen godt lent bakover og et fornøyd smil. Han setter seg ned ved siden av en åpenbart bakfull fyr, og utbryter: “det er jag som är Einar Kleinar! Och här kommer jag och kludrar med ditt humör!” Kombinasjonen av situasjonen vi alle kjenner så godt dagen derpå, ispedd det surrealistiske ved at en fyr i grønn kondomdrakt med ølmage påminner deg gårsdagens flauser, satte virkelig kronen på kvelden.

Det er ikke bare vi som favoriserer denne sketsjen. Vi har tatt en prat med Nikolai Bjerke, som synes at #Kriseklein var den morsomste sketsjen i år. “Jeg må jo være litt sleip og velge noe som jeg spiller i selv”. Han vektlegger likevel at det var den sketsjen publikum lo mest av, noe som gjorde det ekstra gøy for han å stå på scenen. “Det var gøy å slippe seg helt løs og gi maksimalt av energi på scenen”, sier han videre.

Spesielt imponert blir vi når det viser seg at Nikolai har skrevet hele sketsjen selv. “Jeg og vennene mine sier ofte at vi har besøk av Einar Kleinar når vi er bakfulle. Han er kleinhetens svar på Ole Lukkeøyet”. En dag han selv var bakfull nevnte han det til en kollega i revyen, som oppfordret han til å skrive sketsjen. Noe han gjorde med stil.

Hakk i hel kommer #Politiskkrise. Der de skal finne det grønne skifte. Denne sketsjen er bygget på eventyret Den syvende far i huset og vi følger dermed Espen Askeladd som prøver å finne det grønne skifte i den politiske labyrinten han møter i Stortinget. Espen Askeladd er imponerende spilt av Stian Karlsen med tilhørende Ivo Caprino-dukke tendenser. Denne ferden tar oss med på møter med Erna-trollet, en skremmende, røykfylt Siv Jensen og Knut Arild Hareide i et horn på veggen som den syvende far i huset. Thomas Wiersholm leder oss og skuespillerne gjennom det hele med klassisk fortellerstemme.

Jusrevyen sett fra scenen
At Nikolai Bjerke ikke har erfaring med revy, er noe vi nesten ikke vil tro på. Han er ærlig og sier at han egentlig ikke turte å gå på audition ettersom han var usikker på egne ferdigheter. Likevel våget han å ta utfordringen, fordi han ville søke nye opplevelser. “Jeg trodde ikke at jeg skulle komme med som skuespiller, så jeg fokuserte på å ha det gøy og levere en bra audition i første omgang”.

I dag er han glad for at han tok utfordringen. “Jeg har møtt så mange fantastiske mennesker som står på og gir av seg selv. Slikt smitter, og gir masse positivt til meg”. Han legger ikke skjul på at revyen har vært slitsom, krevende og frustrerende – men vektlegger at det har vært både morsomt og magisk. “Jeg føler meg veldig privilegert som har fått muligheten til å være med på jusrevyen. Det er så gøy at det absolutt er verdt det, selv om livet har stått på vent i to uker.”

Kreativitet på høyt nivå
Revyen balanserte kyndig mellom tunge og lette temaer. Både rus, amerikansk politikk og klimakriser ble blandet sammen med lettere kriser som eksamensangst, ølsalg og dagen derpå. Det som imponerer oss mest var innlevelsen og hvor samkjørte skuespillerne var. Alt var lett som en lek.

Vi ble også blåst av banen av mengden talent som skjulte seg blant koristene og bandet. Dette viste seg særlig i andre akt der sangerne fikk vist seg ordentlig godt frem med egen popmedley. Jentene i koret loset oss gjennom flere krevende popballader og viste oss at det ikke fantes tvil om det skyhøye nivået på scenen denne kvelden. Men også skuespillerne imponerte som sangere i den musikalske delen av revyen, og her skilte spesielt jentene seg ut.

Avslutningsvis fikk alle medhjelpere og skuespillere utdelt blomster, til stående applaus. At en av revysjefene, Nanna Vikjord, var så imponert at hun utbrøt «det er som barnet mitt er født – og jeg er så stolt av dere», var mildt sagt.

At våre jusstudenter er så utrolig kreative, er helt fantastisk. Hadde Studvest tatt seg et glass Cava og slappet litt av, istedenfor å kritisere jusstudenter som sådan, så hadde kanskje også han sett nettopp dette.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.