Anmeldelse av Jusrevyen 2017 – #KRISE

Injuria.no • 13. februar 2017

Skrevet av: Julia Victoria Gerhardsen og Ingrid Schultz-Haudt
Foto: Jusrevyen

Vi tusler nedover trappene ved Det juridiske fakultet og blir møtt av ballonger og en haug med mennesker. Lydnivået er lystig og høyt, og det serveres fristende sushi og cava. Flere har pyntet seg, og det går rykter om at advokater fra Wikborg Rein har reservert første rad. Det er ikke tvil, vi er på premieren av årets jusrevy – #KRISE.

Vi kjenner oss alle igjen i at hverdagen består av små, store og irriterende kriser – som vi ikke helt vet hvordan vi skal håndtere- eller hvorfor de skjer med akkurat oss. Hvor mange hverdagskriser finnes det egentlig? Vel, jusrevyen tar de fleste på kornet. Hvis du klarer å sitte i salen uten å kjenne deg igjen i noen av krisene, da har du et liv vi alle ønsker.

Ingen av oss har tidligere sett jusrevyen. Vi hadde derfor ikke de største forventningene. Som Studvest skrev så tydelig i sin anmeldelse: Hvor morsomme kan egentlig jusstudenter være? Vel, svaret er klinkende klart: Jusstudenter er SPIK SPENNA morsomme!

Første akt
Tre gutter og tre jenter kommer på scenen, spotlighten er fantastisk og sminken er on point. De synger og danser, og bandet oser av selvsikkerhet. Publikum er entusiastiske allerede to minutter inn i revyen. Vi titter på hverandre og utveksler bekreftende nikk – dette blir bra.

Vi er for øvrig enig med Studvest at #dopingkrise og latterliggjøring av narkomane kunne vært sløyfet. Det var heller ikke dette innslaget de fleste lo mest av. Imidlertid har selv «Torsdagkveld fra Nydalen» noe av det samme preget over sine sketsjer. Stian Karlsen var ikke så ulik Henrik Thodesen da han rullet inn på scenen iført rollerblades og grønn boblejakke, smal i blikket og med hes stemme.

Vi velger likevel ikke å henge oss opp i dette. Hva er vel en revy uten en sketsj som er noe «på kanten»? Fokuset vårt er heller på hvor imponerende skuespillerne er. At noen av disse velger en akademisk utdannelse fremfor en karriere innenfor underholdning, er nesten #krise i seg selv. Vi håper at disse elevene alltid kommer til å bedrive skuespill ved siden av karrieren.

#Ord delings krise blir favoritten i første akt. Mange i salen kjente seg godt igjen da Stian Karlsen tok opp et svært aktuelt tema – nemlig orddelingsfeil. Han vifter med en pekestokk mot Marianne som introduserer seg som “Mari Anne”. Så feil kan man faktisk ta, og sketsjen knekker videre med “orddelingarararararr”. Hvordan vil du skrive “surkål” eller “ananasringer”? Dette blir satt på spissen med tilhørende festlige bilder og kommentarer som “Ring, ring, det er ananas som ringer”. Som læreren med den totalt udefinerbare dialekten sa så fint selv; “det er bedre enn når ananasen biter”.


Andre akt
De beste krisene ble definitivt spart til slutt. Brølet stod i taket, publikum klappet og trampet i gulvet, krise etter krise. Vår favoritt er og blir #kriseklein med Nikolai Bjerke i spissen.

Se for deg Go’morgen yoghurt-reklamen om den personifiserte sulten. Nikolai Bjerke kommer ut på scenen iført grønn kondomdrakt til ompamusikk, overkroppen godt lent bakover og et fornøyd smil. Han setter seg ned ved siden av en åpenbart bakfull fyr, og utbryter: “det er jag som är Einar Kleinar! Och här kommer jag och kludrar med ditt humör!” Kombinasjonen av situasjonen vi alle kjenner så godt dagen derpå, ispedd det surrealistiske ved at en fyr i grønn kondomdrakt med ølmage påminner deg gårsdagens flauser, satte virkelig kronen på kvelden.

Det er ikke bare vi som favoriserer denne sketsjen. Vi har tatt en prat med Nikolai Bjerke, som synes at #Kriseklein var den morsomste sketsjen i år. “Jeg må jo være litt sleip og velge noe som jeg spiller i selv”. Han vektlegger likevel at det var den sketsjen publikum lo mest av, noe som gjorde det ekstra gøy for han å stå på scenen. “Det var gøy å slippe seg helt løs og gi maksimalt av energi på scenen”, sier han videre.

Spesielt imponert blir vi når det viser seg at Nikolai har skrevet hele sketsjen selv. “Jeg og vennene mine sier ofte at vi har besøk av Einar Kleinar når vi er bakfulle. Han er kleinhetens svar på Ole Lukkeøyet”. En dag han selv var bakfull nevnte han det til en kollega i revyen, som oppfordret han til å skrive sketsjen. Noe han gjorde med stil.

Hakk i hel kommer #Politiskkrise. Der de skal finne det grønne skifte. Denne sketsjen er bygget på eventyret Den syvende far i huset og vi følger dermed Espen Askeladd som prøver å finne det grønne skifte i den politiske labyrinten han møter i Stortinget. Espen Askeladd er imponerende spilt av Stian Karlsen med tilhørende Ivo Caprino-dukke tendenser. Denne ferden tar oss med på møter med Erna-trollet, en skremmende, røykfylt Siv Jensen og Knut Arild Hareide i et horn på veggen som den syvende far i huset. Thomas Wiersholm leder oss og skuespillerne gjennom det hele med klassisk fortellerstemme.

Jusrevyen sett fra scenen
At Nikolai Bjerke ikke har erfaring med revy, er noe vi nesten ikke vil tro på. Han er ærlig og sier at han egentlig ikke turte å gå på audition ettersom han var usikker på egne ferdigheter. Likevel våget han å ta utfordringen, fordi han ville søke nye opplevelser. “Jeg trodde ikke at jeg skulle komme med som skuespiller, så jeg fokuserte på å ha det gøy og levere en bra audition i første omgang”.

I dag er han glad for at han tok utfordringen. “Jeg har møtt så mange fantastiske mennesker som står på og gir av seg selv. Slikt smitter, og gir masse positivt til meg”. Han legger ikke skjul på at revyen har vært slitsom, krevende og frustrerende – men vektlegger at det har vært både morsomt og magisk. “Jeg føler meg veldig privilegert som har fått muligheten til å være med på jusrevyen. Det er så gøy at det absolutt er verdt det, selv om livet har stått på vent i to uker.”

Kreativitet på høyt nivå
Revyen balanserte kyndig mellom tunge og lette temaer. Både rus, amerikansk politikk og klimakriser ble blandet sammen med lettere kriser som eksamensangst, ølsalg og dagen derpå. Det som imponerer oss mest var innlevelsen og hvor samkjørte skuespillerne var. Alt var lett som en lek.

Vi ble også blåst av banen av mengden talent som skjulte seg blant koristene og bandet. Dette viste seg særlig i andre akt der sangerne fikk vist seg ordentlig godt frem med egen popmedley. Jentene i koret loset oss gjennom flere krevende popballader og viste oss at det ikke fantes tvil om det skyhøye nivået på scenen denne kvelden. Men også skuespillerne imponerte som sangere i den musikalske delen av revyen, og her skilte spesielt jentene seg ut.

Avslutningsvis fikk alle medhjelpere og skuespillere utdelt blomster, til stående applaus. At en av revysjefene, Nanna Vikjord, var så imponert at hun utbrøt «det er som barnet mitt er født – og jeg er så stolt av dere», var mildt sagt.

At våre jusstudenter er så utrolig kreative, er helt fantastisk. Hadde Studvest tatt seg et glass Cava og slappet litt av, istedenfor å kritisere jusstudenter som sådan, så hadde kanskje også han sett nettopp dette.

Av Christine Egebakken 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?
Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.