Anmeldelse av Jusrevyen 2017 – #KRISE

Injuria.no • 13. februar 2017

Skrevet av: Julia Victoria Gerhardsen og Ingrid Schultz-Haudt
Foto: Jusrevyen

Vi tusler nedover trappene ved Det juridiske fakultet og blir møtt av ballonger og en haug med mennesker. Lydnivået er lystig og høyt, og det serveres fristende sushi og cava. Flere har pyntet seg, og det går rykter om at advokater fra Wikborg Rein har reservert første rad. Det er ikke tvil, vi er på premieren av årets jusrevy – #KRISE.

Vi kjenner oss alle igjen i at hverdagen består av små, store og irriterende kriser – som vi ikke helt vet hvordan vi skal håndtere- eller hvorfor de skjer med akkurat oss. Hvor mange hverdagskriser finnes det egentlig? Vel, jusrevyen tar de fleste på kornet. Hvis du klarer å sitte i salen uten å kjenne deg igjen i noen av krisene, da har du et liv vi alle ønsker.

Ingen av oss har tidligere sett jusrevyen. Vi hadde derfor ikke de største forventningene. Som Studvest skrev så tydelig i sin anmeldelse: Hvor morsomme kan egentlig jusstudenter være? Vel, svaret er klinkende klart: Jusstudenter er SPIK SPENNA morsomme!

Første akt
Tre gutter og tre jenter kommer på scenen, spotlighten er fantastisk og sminken er on point. De synger og danser, og bandet oser av selvsikkerhet. Publikum er entusiastiske allerede to minutter inn i revyen. Vi titter på hverandre og utveksler bekreftende nikk – dette blir bra.

Vi er for øvrig enig med Studvest at #dopingkrise og latterliggjøring av narkomane kunne vært sløyfet. Det var heller ikke dette innslaget de fleste lo mest av. Imidlertid har selv «Torsdagkveld fra Nydalen» noe av det samme preget over sine sketsjer. Stian Karlsen var ikke så ulik Henrik Thodesen da han rullet inn på scenen iført rollerblades og grønn boblejakke, smal i blikket og med hes stemme.

Vi velger likevel ikke å henge oss opp i dette. Hva er vel en revy uten en sketsj som er noe «på kanten»? Fokuset vårt er heller på hvor imponerende skuespillerne er. At noen av disse velger en akademisk utdannelse fremfor en karriere innenfor underholdning, er nesten #krise i seg selv. Vi håper at disse elevene alltid kommer til å bedrive skuespill ved siden av karrieren.

#Ord delings krise blir favoritten i første akt. Mange i salen kjente seg godt igjen da Stian Karlsen tok opp et svært aktuelt tema – nemlig orddelingsfeil. Han vifter med en pekestokk mot Marianne som introduserer seg som “Mari Anne”. Så feil kan man faktisk ta, og sketsjen knekker videre med “orddelingarararararr”. Hvordan vil du skrive “surkål” eller “ananasringer”? Dette blir satt på spissen med tilhørende festlige bilder og kommentarer som “Ring, ring, det er ananas som ringer”. Som læreren med den totalt udefinerbare dialekten sa så fint selv; “det er bedre enn når ananasen biter”.


Andre akt
De beste krisene ble definitivt spart til slutt. Brølet stod i taket, publikum klappet og trampet i gulvet, krise etter krise. Vår favoritt er og blir #kriseklein med Nikolai Bjerke i spissen.

Se for deg Go’morgen yoghurt-reklamen om den personifiserte sulten. Nikolai Bjerke kommer ut på scenen iført grønn kondomdrakt til ompamusikk, overkroppen godt lent bakover og et fornøyd smil. Han setter seg ned ved siden av en åpenbart bakfull fyr, og utbryter: “det er jag som är Einar Kleinar! Och här kommer jag och kludrar med ditt humör!” Kombinasjonen av situasjonen vi alle kjenner så godt dagen derpå, ispedd det surrealistiske ved at en fyr i grønn kondomdrakt med ølmage påminner deg gårsdagens flauser, satte virkelig kronen på kvelden.

Det er ikke bare vi som favoriserer denne sketsjen. Vi har tatt en prat med Nikolai Bjerke, som synes at #Kriseklein var den morsomste sketsjen i år. “Jeg må jo være litt sleip og velge noe som jeg spiller i selv”. Han vektlegger likevel at det var den sketsjen publikum lo mest av, noe som gjorde det ekstra gøy for han å stå på scenen. “Det var gøy å slippe seg helt løs og gi maksimalt av energi på scenen”, sier han videre.

Spesielt imponert blir vi når det viser seg at Nikolai har skrevet hele sketsjen selv. “Jeg og vennene mine sier ofte at vi har besøk av Einar Kleinar når vi er bakfulle. Han er kleinhetens svar på Ole Lukkeøyet”. En dag han selv var bakfull nevnte han det til en kollega i revyen, som oppfordret han til å skrive sketsjen. Noe han gjorde med stil.

Hakk i hel kommer #Politiskkrise. Der de skal finne det grønne skifte. Denne sketsjen er bygget på eventyret Den syvende far i huset og vi følger dermed Espen Askeladd som prøver å finne det grønne skifte i den politiske labyrinten han møter i Stortinget. Espen Askeladd er imponerende spilt av Stian Karlsen med tilhørende Ivo Caprino-dukke tendenser. Denne ferden tar oss med på møter med Erna-trollet, en skremmende, røykfylt Siv Jensen og Knut Arild Hareide i et horn på veggen som den syvende far i huset. Thomas Wiersholm leder oss og skuespillerne gjennom det hele med klassisk fortellerstemme.

Jusrevyen sett fra scenen
At Nikolai Bjerke ikke har erfaring med revy, er noe vi nesten ikke vil tro på. Han er ærlig og sier at han egentlig ikke turte å gå på audition ettersom han var usikker på egne ferdigheter. Likevel våget han å ta utfordringen, fordi han ville søke nye opplevelser. “Jeg trodde ikke at jeg skulle komme med som skuespiller, så jeg fokuserte på å ha det gøy og levere en bra audition i første omgang”.

I dag er han glad for at han tok utfordringen. “Jeg har møtt så mange fantastiske mennesker som står på og gir av seg selv. Slikt smitter, og gir masse positivt til meg”. Han legger ikke skjul på at revyen har vært slitsom, krevende og frustrerende – men vektlegger at det har vært både morsomt og magisk. “Jeg føler meg veldig privilegert som har fått muligheten til å være med på jusrevyen. Det er så gøy at det absolutt er verdt det, selv om livet har stått på vent i to uker.”

Kreativitet på høyt nivå
Revyen balanserte kyndig mellom tunge og lette temaer. Både rus, amerikansk politikk og klimakriser ble blandet sammen med lettere kriser som eksamensangst, ølsalg og dagen derpå. Det som imponerer oss mest var innlevelsen og hvor samkjørte skuespillerne var. Alt var lett som en lek.

Vi ble også blåst av banen av mengden talent som skjulte seg blant koristene og bandet. Dette viste seg særlig i andre akt der sangerne fikk vist seg ordentlig godt frem med egen popmedley. Jentene i koret loset oss gjennom flere krevende popballader og viste oss at det ikke fantes tvil om det skyhøye nivået på scenen denne kvelden. Men også skuespillerne imponerte som sangere i den musikalske delen av revyen, og her skilte spesielt jentene seg ut.

Avslutningsvis fikk alle medhjelpere og skuespillere utdelt blomster, til stående applaus. At en av revysjefene, Nanna Vikjord, var så imponert at hun utbrøt «det er som barnet mitt er født – og jeg er så stolt av dere», var mildt sagt.

At våre jusstudenter er så utrolig kreative, er helt fantastisk. Hadde Studvest tatt seg et glass Cava og slappet litt av, istedenfor å kritisere jusstudenter som sådan, så hadde kanskje også han sett nettopp dette.

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982