Juristforeningens nye leder

Injuria.no • 21. januar 2021

Tekst: Sarita Disha Prabhakar 
Foto: Privat 

I løpet av sine seks år som student har Myy Tamuly engasjert seg i en rekke studentorganisasjoner. Nå er hun klar for å bli leder av Juristforeningen i Bergen.

Et intervju på zoom er en av mange ekstraordinære scenarioer Myy Tamuly vil oppleve i forbindelse med inntredelsen i hennes nye verv som leder av Juristforeningen i Bergen. Anna, eller Myy som de fleste kjenner henne som, er 25 år og går tredje året på jussen. Tross en bachelorgrad i samfunnsøkonomi, er det juss hun har brent for så lenge hun kunne huske. Hvem hadde trodd at hun skulle finne en studentforening på Det juridiske fakultet som hun brant like mye for?

Til tross for at Myy har deltatt i ulike foreninger i løpet av studietiden, synes hun at Juristforeningen som studentorganisasjon er unik.

- Omfanget av foreningen og antall engasjerte medlemmer er nesten unaturlig i lys av at den kun innbefatter ett fakultet. Da jeg startet på jussen fattet jeg kjapt interesse for Juristforeningen. Foreningen har vært en stor del av hverdagen min sosialt, men også ved at jeg har lært enormt mye i de ulike rollene jeg har hatt siden jeg startet. Av undergrupper har jeg blant annet vært med i ALD og Finansklubben. Jeg har videre vært quizmaster i Jurak, danset med Jussdans og vært cox i roklubben. 

I tillegg til å delta i mange av de allerede etablerte undergruppene Juristforeningen har å by på, har hun også vært med på å skape en. INNORETT har siden november 2018 vokst i faglig innhold og antall medlemmer.

- Vi var en gjeng med studenter som så at jussen kanskje ikke er så fokusert på innovasjon og digitalisering. Det er veldig viktig at jusstudenter får muligheten til å tenke utenfor boksen og tenke litt mer kreativt. Nå har vi inngått flere spennende samarbeidsprosjekter med ulike institusjoner, sier hun.

Ønsket om å stille til leder for hele Juristforeningen kom likevel ikke av all erfaringen fra undergruppene. Myy forteller om et stort ønske om å bruke engasjementet sitt for å kjempe for en forening som er varm, inkluderende og driftig slik at alle kan få like mye ut av den som hun har gjort. Som leder får hun muligheten til å jobbe for nettopp dette hver dag.

- Jeg håper jeg kan vise gjennom lederrollen min at jeg gjør det jeg gjør fordi jeg har et brennende engasjement for at de rundt meg skal ha det bra og ha de beste forutsetningene som mulig.

I denne sammenhengen viser Myy til miljøet på jussen. I et konkurransepreget og kaldt miljø er det viktig med grupper som Juristforeningen, synes hun. Der finnes ikke krav på hva som skal til for å kunne delta.

- Du har en enorm mengde med muligheter for å få venner og for å samles. Det synes jeg er særs viktig når vi går på det type studiet vi gjør. Jeg synes det vi har i Bergen er ganske viktig.

Som de fleste andre som trer inn i verv på nyåret, om det så er sosialansvarlig i en undergruppe eller leder i Juristforeningen, har Myy konkrete målsetninger. Hennes aller største mål er å gjøre det best mulig for fakultetets studenter. På dette punktet er dessverre korona en stor utfordring.

- Ensomhet, utrygghet og redsel har vært store utfordringer i koronatiden. Flere av fakultetets nye studenter kjenner kun faddergruppen sin og vet kanskje ikke om alle mulighetene foreningen har. Problematikken rundt ensomhet og utrygghet er ikke bare aktuell for studentene på første avdeling, men også for de øvrige kullene, sier hun.

- Hvordan disse problemene kan løses er noe jeg tenker på hver dag. Jeg kan love at jeg i samråd med styret skal jobbe ustoppelig for å finne flere løsninger. Jeg har en ambisjon om at det skal være mulig å få gjort noe selv i en ny lock down slik at ingen skal føle at de står helt alene i tilværelsen, men at vi står i den sammen, sier hun.

Både i sin motivasjonstale på Generalforsamlingen og på intervjuet i dag er hun klar på én ting. Det er et nytt år og vi må tilpasse oss deretter.

- 2020 har i stor grad handlet om å tilvenne seg det uforutsette. 2021 vil derimot handle om å drifte og levere under korona, samt også forhåpentligvis å få foreningen på beina igjen og ut av korona. Dette innebærer å ha høye ambisjoner for hva vi som forening kan gå til.

Planen hennes er klar; hun vil spille undergruppene gode. Og det finnes mer enn én måte å gjøre det på.

- Jeg skal gjøre mitt ytterste for å støtte og hjelpe grupper som ønsker å få til arrangementer i tråd med smittevernreglene uten at de skal måtte bekymre seg for økonomiske konsekvenser ved endringer og avlysninger. Jeg vil også bruke mye tid på å være til stede for grupper med nye styrer som ikke tidligere har opplevd de arrangementene de skal arrangere. 

Myy vil også fremheve at det ikke bare er juristforeningsmedlemmer som kan henvende seg til henne. Hun ser på seg selv som litt mer ansvarlig for alle studentene og ønsker at alle skal ha det bra og ha de samme mulighetene.

- Derfor er det viktig at det ikke er harde fronter mellom de ulike gruppene. Det skal ikke være noe forskjell, men et stort positivt tilbud til alle, sier hun.

Erfaringen fra foreningens ulike undergrupper har gitt henne en forståelse for forholdet mellom undergruppene og foreningsstyret. Det er et godt utgangspunkt for å gjøre en god jobb som leder av foreningen, tror hun.

- Det handler i stor grad om at alle gruppene må kunne ha tillit til at lederen deres ønsker deres beste. Mange undergrupper har i flere år følt på at JF-styret grunnet tekniske ting eller annet har måttet sette begrensninger for deres arbeid. Jeg håper jeg kan være lederen som endrer denne følelsen hos gruppene. 

Å være leder for Juristforeningen betyr ikke bare at undergruppene kan henvende seg til deg ved behov, forteller Myy. Det er også snakk om å ha ansvar for et helt styre som sammen skal få til det som til tider kan fremstå som umulig.

- Jeg kommer til å ha høye ambisjoner for hva JF-styret skal få til. Blant annet skal jeg jobbe hardt for at vi kan få gjennomført eksamensfester, særlig for førsteklasse. Om dette blir digitalt eller fysisk får vi vurdere nærmere. Det viktigste er at alle studentene skal ha et tilbud å delta på. Utover dette blir det mye fokus på å skape samlende møteplasser, sier hun.

Også vervholdere skal få nyte fordeler av innsatsen sin. Blant disse vil det være gratis kaffe til alle vervholdere på JF-kontoret, ifølge Myy. Hun vil også arrangere flere åpne eventer med gratis kaffe og annen hygge for alle når tiden tillater dette.

- Og når Straffbar åpner dørene, skal hun hjelpe med det som trengs for at de kan drifte og åpne etter visjonen til Straffbarutvalget og Club. Jur, sier hun.

Tiden frem mot inntredelsen i vervet kommer til å bli stressende, tror hun. Mens mange av oss allerede har tatt ferie, har Myy kjøpt inn pensum til menneskerettigheter. Dette skal være ferdiglest før nyttår slik at hun kan gi all sin oppmerksomhet til hennes nye verv fra nyåret.

Selv om det blir veldig mye oppmerksomhet på Myy som leder i starten, vet hun godt at hun ikke står alene. Komplimentene fra lederen til styret er mange. Studentene kommer fra ulike kull og har ulike forutsetninger. Dette mener Myy er mer enn positivt. 

- Jeg er sikker på at styret sammen kommer til å få til veldig mye, sier hun.

 

Dette innlegget ble endret 26.01.21 Den inneholdt tidligere at Myy var første kvinnelige leder av Juristforeningen i Bergen og første leder med minoritetsbakgrunn. Dette viste seg å ikke stemme, og er derfor nå fjernet.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.