Juristforeningens nye leder

Injuria.no • 21. januar 2021

Tekst: Sarita Disha Prabhakar 
Foto: Privat 

I løpet av sine seks år som student har Myy Tamuly engasjert seg i en rekke studentorganisasjoner. Nå er hun klar for å bli leder av Juristforeningen i Bergen.

Et intervju på zoom er en av mange ekstraordinære scenarioer Myy Tamuly vil oppleve i forbindelse med inntredelsen i hennes nye verv som leder av Juristforeningen i Bergen. Anna, eller Myy som de fleste kjenner henne som, er 25 år og går tredje året på jussen. Tross en bachelorgrad i samfunnsøkonomi, er det juss hun har brent for så lenge hun kunne huske. Hvem hadde trodd at hun skulle finne en studentforening på Det juridiske fakultet som hun brant like mye for?

Til tross for at Myy har deltatt i ulike foreninger i løpet av studietiden, synes hun at Juristforeningen som studentorganisasjon er unik.

- Omfanget av foreningen og antall engasjerte medlemmer er nesten unaturlig i lys av at den kun innbefatter ett fakultet. Da jeg startet på jussen fattet jeg kjapt interesse for Juristforeningen. Foreningen har vært en stor del av hverdagen min sosialt, men også ved at jeg har lært enormt mye i de ulike rollene jeg har hatt siden jeg startet. Av undergrupper har jeg blant annet vært med i ALD og Finansklubben. Jeg har videre vært quizmaster i Jurak, danset med Jussdans og vært cox i roklubben. 

I tillegg til å delta i mange av de allerede etablerte undergruppene Juristforeningen har å by på, har hun også vært med på å skape en. INNORETT har siden november 2018 vokst i faglig innhold og antall medlemmer.

- Vi var en gjeng med studenter som så at jussen kanskje ikke er så fokusert på innovasjon og digitalisering. Det er veldig viktig at jusstudenter får muligheten til å tenke utenfor boksen og tenke litt mer kreativt. Nå har vi inngått flere spennende samarbeidsprosjekter med ulike institusjoner, sier hun.

Ønsket om å stille til leder for hele Juristforeningen kom likevel ikke av all erfaringen fra undergruppene. Myy forteller om et stort ønske om å bruke engasjementet sitt for å kjempe for en forening som er varm, inkluderende og driftig slik at alle kan få like mye ut av den som hun har gjort. Som leder får hun muligheten til å jobbe for nettopp dette hver dag.

- Jeg håper jeg kan vise gjennom lederrollen min at jeg gjør det jeg gjør fordi jeg har et brennende engasjement for at de rundt meg skal ha det bra og ha de beste forutsetningene som mulig.

I denne sammenhengen viser Myy til miljøet på jussen. I et konkurransepreget og kaldt miljø er det viktig med grupper som Juristforeningen, synes hun. Der finnes ikke krav på hva som skal til for å kunne delta.

- Du har en enorm mengde med muligheter for å få venner og for å samles. Det synes jeg er særs viktig når vi går på det type studiet vi gjør. Jeg synes det vi har i Bergen er ganske viktig.

Som de fleste andre som trer inn i verv på nyåret, om det så er sosialansvarlig i en undergruppe eller leder i Juristforeningen, har Myy konkrete målsetninger. Hennes aller største mål er å gjøre det best mulig for fakultetets studenter. På dette punktet er dessverre korona en stor utfordring.

- Ensomhet, utrygghet og redsel har vært store utfordringer i koronatiden. Flere av fakultetets nye studenter kjenner kun faddergruppen sin og vet kanskje ikke om alle mulighetene foreningen har. Problematikken rundt ensomhet og utrygghet er ikke bare aktuell for studentene på første avdeling, men også for de øvrige kullene, sier hun.

- Hvordan disse problemene kan løses er noe jeg tenker på hver dag. Jeg kan love at jeg i samråd med styret skal jobbe ustoppelig for å finne flere løsninger. Jeg har en ambisjon om at det skal være mulig å få gjort noe selv i en ny lock down slik at ingen skal føle at de står helt alene i tilværelsen, men at vi står i den sammen, sier hun.

Både i sin motivasjonstale på Generalforsamlingen og på intervjuet i dag er hun klar på én ting. Det er et nytt år og vi må tilpasse oss deretter.

- 2020 har i stor grad handlet om å tilvenne seg det uforutsette. 2021 vil derimot handle om å drifte og levere under korona, samt også forhåpentligvis å få foreningen på beina igjen og ut av korona. Dette innebærer å ha høye ambisjoner for hva vi som forening kan gå til.

Planen hennes er klar; hun vil spille undergruppene gode. Og det finnes mer enn én måte å gjøre det på.

- Jeg skal gjøre mitt ytterste for å støtte og hjelpe grupper som ønsker å få til arrangementer i tråd med smittevernreglene uten at de skal måtte bekymre seg for økonomiske konsekvenser ved endringer og avlysninger. Jeg vil også bruke mye tid på å være til stede for grupper med nye styrer som ikke tidligere har opplevd de arrangementene de skal arrangere. 

Myy vil også fremheve at det ikke bare er juristforeningsmedlemmer som kan henvende seg til henne. Hun ser på seg selv som litt mer ansvarlig for alle studentene og ønsker at alle skal ha det bra og ha de samme mulighetene.

- Derfor er det viktig at det ikke er harde fronter mellom de ulike gruppene. Det skal ikke være noe forskjell, men et stort positivt tilbud til alle, sier hun.

Erfaringen fra foreningens ulike undergrupper har gitt henne en forståelse for forholdet mellom undergruppene og foreningsstyret. Det er et godt utgangspunkt for å gjøre en god jobb som leder av foreningen, tror hun.

- Det handler i stor grad om at alle gruppene må kunne ha tillit til at lederen deres ønsker deres beste. Mange undergrupper har i flere år følt på at JF-styret grunnet tekniske ting eller annet har måttet sette begrensninger for deres arbeid. Jeg håper jeg kan være lederen som endrer denne følelsen hos gruppene. 

Å være leder for Juristforeningen betyr ikke bare at undergruppene kan henvende seg til deg ved behov, forteller Myy. Det er også snakk om å ha ansvar for et helt styre som sammen skal få til det som til tider kan fremstå som umulig.

- Jeg kommer til å ha høye ambisjoner for hva JF-styret skal få til. Blant annet skal jeg jobbe hardt for at vi kan få gjennomført eksamensfester, særlig for førsteklasse. Om dette blir digitalt eller fysisk får vi vurdere nærmere. Det viktigste er at alle studentene skal ha et tilbud å delta på. Utover dette blir det mye fokus på å skape samlende møteplasser, sier hun.

Også vervholdere skal få nyte fordeler av innsatsen sin. Blant disse vil det være gratis kaffe til alle vervholdere på JF-kontoret, ifølge Myy. Hun vil også arrangere flere åpne eventer med gratis kaffe og annen hygge for alle når tiden tillater dette.

- Og når Straffbar åpner dørene, skal hun hjelpe med det som trengs for at de kan drifte og åpne etter visjonen til Straffbarutvalget og Club. Jur, sier hun.

Tiden frem mot inntredelsen i vervet kommer til å bli stressende, tror hun. Mens mange av oss allerede har tatt ferie, har Myy kjøpt inn pensum til menneskerettigheter. Dette skal være ferdiglest før nyttår slik at hun kan gi all sin oppmerksomhet til hennes nye verv fra nyåret.

Selv om det blir veldig mye oppmerksomhet på Myy som leder i starten, vet hun godt at hun ikke står alene. Komplimentene fra lederen til styret er mange. Studentene kommer fra ulike kull og har ulike forutsetninger. Dette mener Myy er mer enn positivt. 

- Jeg er sikker på at styret sammen kommer til å få til veldig mye, sier hun.

 

Dette innlegget ble endret 26.01.21 Den inneholdt tidligere at Myy var første kvinnelige leder av Juristforeningen i Bergen og første leder med minoritetsbakgrunn. Dette viste seg å ikke stemme, og er derfor nå fjernet.

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982