JSU om ordgrensen

Injuria.no • 23. mars 2018

Skrevet av Ingrid Helene Nedretvedt Nesse
Illustrasjon: Emilie Mellbye Rytter  

JSU har høstet blandede tilbakemeldinger etter vedtakelsen av ordgrense på eksamen i Kontraktsrett I og Forvaltningsrett II. Da Injuria kontaktet Sausan Hussein, leder i JSU Bergen, redegjorde Hussein for prosessen frem mot vedtakelsen, og nettopp hvorfor JSU stemte for forslaget med ordgrense på eksamen. 

 
Foto: JSU Bergen


Det var JSUs langsiktige målsetning om mer varierte eksamensformer av hensyn til studentene som fikk ballen til å rulle i første omgang.
-Når et stort flertall av eksamener vi har er fire timers skoleeksamen, belønner dette gjerne en bestemt type student, mens mange andre føler at de gang på gang ikke får vist frem kunnskapene sine. Forskjellige studenter kan gjøre det bra på ulike typer eksamener - og alle bør få en mulighet til å vise seg frem i løpet av de fem årene på Dragefjellet.

Opprinnelig var det økonomiske hensyn som resulterte i at eksamen ble kortet ned fra seks til fire timer.
-Fakultetet har nylig sett at det likevel ikke knytter seg særlige merkostnader til det å gå over til seks timers skoleeksamen i enkelte fag. Å gå over til denne prøvingsformen i enkelte fag blir dermed en mulighet for litt mer varierte eksamensformer, som er høyst oppnåelig å få til.

JSU var først positive da kursansvarlige i K1 og F2 søkte om å utvide eksamen fra fire til seks timer i emnene.
-Forslaget om seks timers skoleeksamen i K1 kom først. Her hadde kursansvarlig imidlertid foreslått en ordgrense på 3500 ord, basert på en undersøkelse av gjennomsnittsbesvarelsene som lå på 3065 ord.

Det var særlig hensyn til omfanget av besvarelser og et presist språk som begrunnet de kursansvarliges ønske.
-Forslaget om ordgrense var først og fremst begrunnet med hensynet til å sørge for at studentene ikke skrev lengre oppgaver som følge av utvidelsen av eksamenstiden. Dette er ettersom fakultetet da kunne måtte betale sensorene mer. I tillegg var det et pedagogisk ønske om å oppfordre studentene til å formulere, drøfte og ta stilling til rettslige spørsmål på en poengtert og presis måte.

Derimot så JSU kritisk på forslaget om ordgrensen.
-JSU påpekte at det mulige stresset som kunne komme av å måtte forholde seg til en ordgrense på så knapp tid, potensielt sett kan uthule verdien av to timer ekstra for enkelte studenter. Vi foreslo derfor å innføre seks timers skoleeksamen uten ordgrense, slik vi også gjorde senere for F2, men ble nedstemt i Studieutvalget.

Dermed sto JSU ovenfor et valg om seks timer skoleeksamen med ordgrense, mot å bevare den gamle ordningen med fire timer.
-JSU-representantene i Studieutvalget var fullt klar over at spørsmålet var kontroversielt i studentmassen. På den ene siden er det veldig mange som er misfornøyde med den store mengden fire timers eksamen, som mange opplever som en stressende skrivekonkurranse. På den andre siden er det klart at å forholde seg til en ordgrense på eksamen er noe helt nytt, som flere kan oppleve som stressende. Derfor ble også forslaget diskutert grundig i Studieutvalget, hvor vi tok sterkt til orde mot ordgrensen i seg selv.

Utfallet ble at JSU stemte for forslaget om seks timer skoleeksamen med ordgrense i K1 og F2. Det var særlig behovet for mer varierte prøvingsformer på studiet som ble tillagt avgjørende vekt.
-Undersøkelser vi har gjennomført viser at flertallet av studentene mener at seks timers skoleeksamen er bedre egnet til å få vist frem kunnskaper. Den største motstanden studentene har mot seks timers skoleeksamen, knytter seg nettopp til en frykt for at oppgavens omfang skal utvides.

JSU forsikret seg derfor om at vedtaket pålegger eksamensforfatter et tungt ansvar for å forhindre at eksamensoppgavene skal bli for omfattende.
-Gjennom å innføre en ordgrense for oppgaven, må også den som utformer oppgaven sørge for at oppgaven er mulig å besvare til beste karakter godt innenfor denne ordgrensen. Forholdet mellom tid og oppgaveomfang er noe studentene ofte er misfornøyd med. Vedtaket kan dermed bidra til å sørge for at oppgavens omfang ikke utvides, og at studentene faktisk får mer tid til refleksjon på eksamensdagen.

Det ble altså ikke lengre eksamenstid uten å gå med på kompromisset om ordgrense. JSU tok derimot til orde for å utvide den foreslåtte ordgrensen i fagene.
-Vi fikk til slutt gjennomslag for en økning til henholdsvis 3750 ord i K1 og 4000 ord i F2.

Tilbakemeldingene på vedtaket har vært mange og varierte.
-Vi har i ettertid fått både positive og negative tilbakemeldinger på utfallet av disse sakene. De positive tilbakemeldingene har vært fra de mange studentene som gang på gang føler at de ikke får vist frem kunnskapene sine på fire timers skoleeksamen. Vi opplever at de negative tilbakemeldingene har vært særlig negativt ladet, og har knyttet seg nettopp til frykten for et ytterligere stressmoment på eksamen.

JSU understreker derimot at de mulige negative utfallene av ordgrensen har blitt tatt ytterst på alvor.
-Vi har forsøkt å forhindre innføring av ordgrense, i tillegg til å utvide den for å minske det mulige stressmomentet. Når vi stemte for forslaget, skyldtes dette et ønske om å bidra til at alle her på Dragefjellet får en sjanse til å vise seg frem i løpet av studiet, også de som aldri føler at de “får det til” på fire timers skoleeksamen.

Det er allikevel gjerne de svakere studentene som kan bli bekymret av vedtaket om ordgrense. JSU har imidlertid en klar hensikt med flere varierte eksamensformer.
-Studenter er flinke på ulike måter, og kan prestere ulikt gjennom ulike prøvingsformer. Ulike eksamensformer kan bidra til at alle studenter får vist frem kunnskaper og ferdigheter gjennom studiet, og at vitnemålet ikke ensidig viser en students evne til å gjengi kunnskap i fire stressende timer.

Ettersom studentene får vist kunnskap på ulike måter, vil ordgrensen på eksamen oppleves varierende.
-Studenter som sliter med tidspress på fire timers eksamen, men som sjeldent skriver mer enn 3500 ord, vil kunne oppleve den nye vurderingsformen som en god mulighet til å få vist frem det de faktisk kan. Andre, som vanligvis skriver særlig lange besvarelser, vil kunne oppleve ordgrensen som et stressende moment på eksamensdagen, men vil til gjengjeld få to ekstra timer til å formulere seg mer presist, og til å vurdere hva som er mest relevant for oppgaven. Studenter som er særlig flinke på fire timers eksamen, vil også kunne oppleve at de ikke får samme uttelling for evnen til å gjengi kunnskap og å bruke innprentede oppgaveoppsett som tidligere.

JSU mener derimot at dette er selve styrken ved å variere eksamensformene.
-Man tester flere ulike egenskaper man trenger som fremtidig jurist.

Et sentralt vurderingsmoment for vedtaket er hvorvidt ordgrensen kan medføre et større eksamenspress.
- Det er helt klart at dette nye aspektet i eksamenssituasjonen kan oppleves stressende for flere studenter. Dette er også årsaken til at vi la ned mye energi og krefter i å overbevise Studieutvalget om at ordgrense ikke var en optimal løsning, og senere for å utvide ordgrensen.

Gjennom undersøkelser og samtaler med studentene har imidlertid JSU fått inntrykket av at studentene foretrekker forskjellige eksamensvarianter.
-For eksempel har en del studenter fortalt at de får en bedre opplevelse og bedre karakterer når de har seks timers eksamen, mens andre studenter har rapportert om det motsatte. Slik vi ser det er det rettferdig om flere ulike typer studenter får muligheten til å vise seg frem på eksamensdagen.

JSU er klar på at det kan være uheldig dersom det bare er én eksamensvariant som utgjør vurderingsformen gjennom studieløpet.
-Dette kan potensielt føre til at “the winner takes it all”, og at enkelte studenter aldri føler at de får vist frem det de kan på eksamensdagen.

JSU uttrykker videre at de jobber kontinuerlig for større variasjon i vurderingene av studentene.
-I Trømsø har de for eksempel muntlig eksamen, hjemmeeksamen og skoleeksamen, samt en praksisperiode. Det er ikke særlig uenighet på fakultetet om at dette også burde blitt gjennomført i Bergen dersom det var økonomisk og praktisk mulig med tanke på våre størrelser på kullene. Så langt slike løsninger er realistiske er likevel dette noe JSU jobber kontinuerlig for.

JSU ønsker tilbakemeldinger fra studentene fremover velkommen, men med noen forbehold.
-I Studieutvalget, der JSU sitter med to representanter, opplever vi at studentenes synspunkter blir tatt på alvor. Kommunikasjonen med studentene er derfor viktig. Vi ber likevel om forståelse for at hverken våre kort- eller langsiktige målsetninger kan basere seg på anonym sjikane.

Avslutningsvis, har JSU en siste oppfordring til studentene.
-Vi oppfordrer alle studenter på det sterkeste til å møte opp på våre vaffelfredager og allmøter, svare på våre undersøkelser, eller å ta kontakt på mail, Facebook eller Instagram, og si sin mening om hvordan studiehverdagen her på Dragefjellet kan utformes på best mulig måte. Ved å benytte seg av disse kanalene har man som student stor makt over JSUs avgjørelser!

 

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982