JSU om ordgrensen

Injuria.no • 23. mars 2018

Skrevet av Ingrid Helene Nedretvedt Nesse
Illustrasjon: Emilie Mellbye Rytter  

JSU har høstet blandede tilbakemeldinger etter vedtakelsen av ordgrense på eksamen i Kontraktsrett I og Forvaltningsrett II. Da Injuria kontaktet Sausan Hussein, leder i JSU Bergen, redegjorde Hussein for prosessen frem mot vedtakelsen, og nettopp hvorfor JSU stemte for forslaget med ordgrense på eksamen. 

 
Foto: JSU Bergen


Det var JSUs langsiktige målsetning om mer varierte eksamensformer av hensyn til studentene som fikk ballen til å rulle i første omgang.
-Når et stort flertall av eksamener vi har er fire timers skoleeksamen, belønner dette gjerne en bestemt type student, mens mange andre føler at de gang på gang ikke får vist frem kunnskapene sine. Forskjellige studenter kan gjøre det bra på ulike typer eksamener - og alle bør få en mulighet til å vise seg frem i løpet av de fem årene på Dragefjellet.

Opprinnelig var det økonomiske hensyn som resulterte i at eksamen ble kortet ned fra seks til fire timer.
-Fakultetet har nylig sett at det likevel ikke knytter seg særlige merkostnader til det å gå over til seks timers skoleeksamen i enkelte fag. Å gå over til denne prøvingsformen i enkelte fag blir dermed en mulighet for litt mer varierte eksamensformer, som er høyst oppnåelig å få til.

JSU var først positive da kursansvarlige i K1 og F2 søkte om å utvide eksamen fra fire til seks timer i emnene.
-Forslaget om seks timers skoleeksamen i K1 kom først. Her hadde kursansvarlig imidlertid foreslått en ordgrense på 3500 ord, basert på en undersøkelse av gjennomsnittsbesvarelsene som lå på 3065 ord.

Det var særlig hensyn til omfanget av besvarelser og et presist språk som begrunnet de kursansvarliges ønske.
-Forslaget om ordgrense var først og fremst begrunnet med hensynet til å sørge for at studentene ikke skrev lengre oppgaver som følge av utvidelsen av eksamenstiden. Dette er ettersom fakultetet da kunne måtte betale sensorene mer. I tillegg var det et pedagogisk ønske om å oppfordre studentene til å formulere, drøfte og ta stilling til rettslige spørsmål på en poengtert og presis måte.

Derimot så JSU kritisk på forslaget om ordgrensen.
-JSU påpekte at det mulige stresset som kunne komme av å måtte forholde seg til en ordgrense på så knapp tid, potensielt sett kan uthule verdien av to timer ekstra for enkelte studenter. Vi foreslo derfor å innføre seks timers skoleeksamen uten ordgrense, slik vi også gjorde senere for F2, men ble nedstemt i Studieutvalget.

Dermed sto JSU ovenfor et valg om seks timer skoleeksamen med ordgrense, mot å bevare den gamle ordningen med fire timer.
-JSU-representantene i Studieutvalget var fullt klar over at spørsmålet var kontroversielt i studentmassen. På den ene siden er det veldig mange som er misfornøyde med den store mengden fire timers eksamen, som mange opplever som en stressende skrivekonkurranse. På den andre siden er det klart at å forholde seg til en ordgrense på eksamen er noe helt nytt, som flere kan oppleve som stressende. Derfor ble også forslaget diskutert grundig i Studieutvalget, hvor vi tok sterkt til orde mot ordgrensen i seg selv.

Utfallet ble at JSU stemte for forslaget om seks timer skoleeksamen med ordgrense i K1 og F2. Det var særlig behovet for mer varierte prøvingsformer på studiet som ble tillagt avgjørende vekt.
-Undersøkelser vi har gjennomført viser at flertallet av studentene mener at seks timers skoleeksamen er bedre egnet til å få vist frem kunnskaper. Den største motstanden studentene har mot seks timers skoleeksamen, knytter seg nettopp til en frykt for at oppgavens omfang skal utvides.

JSU forsikret seg derfor om at vedtaket pålegger eksamensforfatter et tungt ansvar for å forhindre at eksamensoppgavene skal bli for omfattende.
-Gjennom å innføre en ordgrense for oppgaven, må også den som utformer oppgaven sørge for at oppgaven er mulig å besvare til beste karakter godt innenfor denne ordgrensen. Forholdet mellom tid og oppgaveomfang er noe studentene ofte er misfornøyd med. Vedtaket kan dermed bidra til å sørge for at oppgavens omfang ikke utvides, og at studentene faktisk får mer tid til refleksjon på eksamensdagen.

Det ble altså ikke lengre eksamenstid uten å gå med på kompromisset om ordgrense. JSU tok derimot til orde for å utvide den foreslåtte ordgrensen i fagene.
-Vi fikk til slutt gjennomslag for en økning til henholdsvis 3750 ord i K1 og 4000 ord i F2.

Tilbakemeldingene på vedtaket har vært mange og varierte.
-Vi har i ettertid fått både positive og negative tilbakemeldinger på utfallet av disse sakene. De positive tilbakemeldingene har vært fra de mange studentene som gang på gang føler at de ikke får vist frem kunnskapene sine på fire timers skoleeksamen. Vi opplever at de negative tilbakemeldingene har vært særlig negativt ladet, og har knyttet seg nettopp til frykten for et ytterligere stressmoment på eksamen.

JSU understreker derimot at de mulige negative utfallene av ordgrensen har blitt tatt ytterst på alvor.
-Vi har forsøkt å forhindre innføring av ordgrense, i tillegg til å utvide den for å minske det mulige stressmomentet. Når vi stemte for forslaget, skyldtes dette et ønske om å bidra til at alle her på Dragefjellet får en sjanse til å vise seg frem i løpet av studiet, også de som aldri føler at de “får det til” på fire timers skoleeksamen.

Det er allikevel gjerne de svakere studentene som kan bli bekymret av vedtaket om ordgrense. JSU har imidlertid en klar hensikt med flere varierte eksamensformer.
-Studenter er flinke på ulike måter, og kan prestere ulikt gjennom ulike prøvingsformer. Ulike eksamensformer kan bidra til at alle studenter får vist frem kunnskaper og ferdigheter gjennom studiet, og at vitnemålet ikke ensidig viser en students evne til å gjengi kunnskap i fire stressende timer.

Ettersom studentene får vist kunnskap på ulike måter, vil ordgrensen på eksamen oppleves varierende.
-Studenter som sliter med tidspress på fire timers eksamen, men som sjeldent skriver mer enn 3500 ord, vil kunne oppleve den nye vurderingsformen som en god mulighet til å få vist frem det de faktisk kan. Andre, som vanligvis skriver særlig lange besvarelser, vil kunne oppleve ordgrensen som et stressende moment på eksamensdagen, men vil til gjengjeld få to ekstra timer til å formulere seg mer presist, og til å vurdere hva som er mest relevant for oppgaven. Studenter som er særlig flinke på fire timers eksamen, vil også kunne oppleve at de ikke får samme uttelling for evnen til å gjengi kunnskap og å bruke innprentede oppgaveoppsett som tidligere.

JSU mener derimot at dette er selve styrken ved å variere eksamensformene.
-Man tester flere ulike egenskaper man trenger som fremtidig jurist.

Et sentralt vurderingsmoment for vedtaket er hvorvidt ordgrensen kan medføre et større eksamenspress.
- Det er helt klart at dette nye aspektet i eksamenssituasjonen kan oppleves stressende for flere studenter. Dette er også årsaken til at vi la ned mye energi og krefter i å overbevise Studieutvalget om at ordgrense ikke var en optimal løsning, og senere for å utvide ordgrensen.

Gjennom undersøkelser og samtaler med studentene har imidlertid JSU fått inntrykket av at studentene foretrekker forskjellige eksamensvarianter.
-For eksempel har en del studenter fortalt at de får en bedre opplevelse og bedre karakterer når de har seks timers eksamen, mens andre studenter har rapportert om det motsatte. Slik vi ser det er det rettferdig om flere ulike typer studenter får muligheten til å vise seg frem på eksamensdagen.

JSU er klar på at det kan være uheldig dersom det bare er én eksamensvariant som utgjør vurderingsformen gjennom studieløpet.
-Dette kan potensielt føre til at “the winner takes it all”, og at enkelte studenter aldri føler at de får vist frem det de kan på eksamensdagen.

JSU uttrykker videre at de jobber kontinuerlig for større variasjon i vurderingene av studentene.
-I Trømsø har de for eksempel muntlig eksamen, hjemmeeksamen og skoleeksamen, samt en praksisperiode. Det er ikke særlig uenighet på fakultetet om at dette også burde blitt gjennomført i Bergen dersom det var økonomisk og praktisk mulig med tanke på våre størrelser på kullene. Så langt slike løsninger er realistiske er likevel dette noe JSU jobber kontinuerlig for.

JSU ønsker tilbakemeldinger fra studentene fremover velkommen, men med noen forbehold.
-I Studieutvalget, der JSU sitter med to representanter, opplever vi at studentenes synspunkter blir tatt på alvor. Kommunikasjonen med studentene er derfor viktig. Vi ber likevel om forståelse for at hverken våre kort- eller langsiktige målsetninger kan basere seg på anonym sjikane.

Avslutningsvis, har JSU en siste oppfordring til studentene.
-Vi oppfordrer alle studenter på det sterkeste til å møte opp på våre vaffelfredager og allmøter, svare på våre undersøkelser, eller å ta kontakt på mail, Facebook eller Instagram, og si sin mening om hvordan studiehverdagen her på Dragefjellet kan utformes på best mulig måte. Ved å benytte seg av disse kanalene har man som student stor makt over JSUs avgjørelser!

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.