JSU om ordgrensen

Injuria.no • 23. mars 2018

Skrevet av Ingrid Helene Nedretvedt Nesse
Illustrasjon: Emilie Mellbye Rytter  

JSU har høstet blandede tilbakemeldinger etter vedtakelsen av ordgrense på eksamen i Kontraktsrett I og Forvaltningsrett II. Da Injuria kontaktet Sausan Hussein, leder i JSU Bergen, redegjorde Hussein for prosessen frem mot vedtakelsen, og nettopp hvorfor JSU stemte for forslaget med ordgrense på eksamen. 

 
Foto: JSU Bergen


Det var JSUs langsiktige målsetning om mer varierte eksamensformer av hensyn til studentene som fikk ballen til å rulle i første omgang.
-Når et stort flertall av eksamener vi har er fire timers skoleeksamen, belønner dette gjerne en bestemt type student, mens mange andre føler at de gang på gang ikke får vist frem kunnskapene sine. Forskjellige studenter kan gjøre det bra på ulike typer eksamener - og alle bør få en mulighet til å vise seg frem i løpet av de fem årene på Dragefjellet.

Opprinnelig var det økonomiske hensyn som resulterte i at eksamen ble kortet ned fra seks til fire timer.
-Fakultetet har nylig sett at det likevel ikke knytter seg særlige merkostnader til det å gå over til seks timers skoleeksamen i enkelte fag. Å gå over til denne prøvingsformen i enkelte fag blir dermed en mulighet for litt mer varierte eksamensformer, som er høyst oppnåelig å få til.

JSU var først positive da kursansvarlige i K1 og F2 søkte om å utvide eksamen fra fire til seks timer i emnene.
-Forslaget om seks timers skoleeksamen i K1 kom først. Her hadde kursansvarlig imidlertid foreslått en ordgrense på 3500 ord, basert på en undersøkelse av gjennomsnittsbesvarelsene som lå på 3065 ord.

Det var særlig hensyn til omfanget av besvarelser og et presist språk som begrunnet de kursansvarliges ønske.
-Forslaget om ordgrense var først og fremst begrunnet med hensynet til å sørge for at studentene ikke skrev lengre oppgaver som følge av utvidelsen av eksamenstiden. Dette er ettersom fakultetet da kunne måtte betale sensorene mer. I tillegg var det et pedagogisk ønske om å oppfordre studentene til å formulere, drøfte og ta stilling til rettslige spørsmål på en poengtert og presis måte.

Derimot så JSU kritisk på forslaget om ordgrensen.
-JSU påpekte at det mulige stresset som kunne komme av å måtte forholde seg til en ordgrense på så knapp tid, potensielt sett kan uthule verdien av to timer ekstra for enkelte studenter. Vi foreslo derfor å innføre seks timers skoleeksamen uten ordgrense, slik vi også gjorde senere for F2, men ble nedstemt i Studieutvalget.

Dermed sto JSU ovenfor et valg om seks timer skoleeksamen med ordgrense, mot å bevare den gamle ordningen med fire timer.
-JSU-representantene i Studieutvalget var fullt klar over at spørsmålet var kontroversielt i studentmassen. På den ene siden er det veldig mange som er misfornøyde med den store mengden fire timers eksamen, som mange opplever som en stressende skrivekonkurranse. På den andre siden er det klart at å forholde seg til en ordgrense på eksamen er noe helt nytt, som flere kan oppleve som stressende. Derfor ble også forslaget diskutert grundig i Studieutvalget, hvor vi tok sterkt til orde mot ordgrensen i seg selv.

Utfallet ble at JSU stemte for forslaget om seks timer skoleeksamen med ordgrense i K1 og F2. Det var særlig behovet for mer varierte prøvingsformer på studiet som ble tillagt avgjørende vekt.
-Undersøkelser vi har gjennomført viser at flertallet av studentene mener at seks timers skoleeksamen er bedre egnet til å få vist frem kunnskaper. Den største motstanden studentene har mot seks timers skoleeksamen, knytter seg nettopp til en frykt for at oppgavens omfang skal utvides.

JSU forsikret seg derfor om at vedtaket pålegger eksamensforfatter et tungt ansvar for å forhindre at eksamensoppgavene skal bli for omfattende.
-Gjennom å innføre en ordgrense for oppgaven, må også den som utformer oppgaven sørge for at oppgaven er mulig å besvare til beste karakter godt innenfor denne ordgrensen. Forholdet mellom tid og oppgaveomfang er noe studentene ofte er misfornøyd med. Vedtaket kan dermed bidra til å sørge for at oppgavens omfang ikke utvides, og at studentene faktisk får mer tid til refleksjon på eksamensdagen.

Det ble altså ikke lengre eksamenstid uten å gå med på kompromisset om ordgrense. JSU tok derimot til orde for å utvide den foreslåtte ordgrensen i fagene.
-Vi fikk til slutt gjennomslag for en økning til henholdsvis 3750 ord i K1 og 4000 ord i F2.

Tilbakemeldingene på vedtaket har vært mange og varierte.
-Vi har i ettertid fått både positive og negative tilbakemeldinger på utfallet av disse sakene. De positive tilbakemeldingene har vært fra de mange studentene som gang på gang føler at de ikke får vist frem kunnskapene sine på fire timers skoleeksamen. Vi opplever at de negative tilbakemeldingene har vært særlig negativt ladet, og har knyttet seg nettopp til frykten for et ytterligere stressmoment på eksamen.

JSU understreker derimot at de mulige negative utfallene av ordgrensen har blitt tatt ytterst på alvor.
-Vi har forsøkt å forhindre innføring av ordgrense, i tillegg til å utvide den for å minske det mulige stressmomentet. Når vi stemte for forslaget, skyldtes dette et ønske om å bidra til at alle her på Dragefjellet får en sjanse til å vise seg frem i løpet av studiet, også de som aldri føler at de “får det til” på fire timers skoleeksamen.

Det er allikevel gjerne de svakere studentene som kan bli bekymret av vedtaket om ordgrense. JSU har imidlertid en klar hensikt med flere varierte eksamensformer.
-Studenter er flinke på ulike måter, og kan prestere ulikt gjennom ulike prøvingsformer. Ulike eksamensformer kan bidra til at alle studenter får vist frem kunnskaper og ferdigheter gjennom studiet, og at vitnemålet ikke ensidig viser en students evne til å gjengi kunnskap i fire stressende timer.

Ettersom studentene får vist kunnskap på ulike måter, vil ordgrensen på eksamen oppleves varierende.
-Studenter som sliter med tidspress på fire timers eksamen, men som sjeldent skriver mer enn 3500 ord, vil kunne oppleve den nye vurderingsformen som en god mulighet til å få vist frem det de faktisk kan. Andre, som vanligvis skriver særlig lange besvarelser, vil kunne oppleve ordgrensen som et stressende moment på eksamensdagen, men vil til gjengjeld få to ekstra timer til å formulere seg mer presist, og til å vurdere hva som er mest relevant for oppgaven. Studenter som er særlig flinke på fire timers eksamen, vil også kunne oppleve at de ikke får samme uttelling for evnen til å gjengi kunnskap og å bruke innprentede oppgaveoppsett som tidligere.

JSU mener derimot at dette er selve styrken ved å variere eksamensformene.
-Man tester flere ulike egenskaper man trenger som fremtidig jurist.

Et sentralt vurderingsmoment for vedtaket er hvorvidt ordgrensen kan medføre et større eksamenspress.
- Det er helt klart at dette nye aspektet i eksamenssituasjonen kan oppleves stressende for flere studenter. Dette er også årsaken til at vi la ned mye energi og krefter i å overbevise Studieutvalget om at ordgrense ikke var en optimal løsning, og senere for å utvide ordgrensen.

Gjennom undersøkelser og samtaler med studentene har imidlertid JSU fått inntrykket av at studentene foretrekker forskjellige eksamensvarianter.
-For eksempel har en del studenter fortalt at de får en bedre opplevelse og bedre karakterer når de har seks timers eksamen, mens andre studenter har rapportert om det motsatte. Slik vi ser det er det rettferdig om flere ulike typer studenter får muligheten til å vise seg frem på eksamensdagen.

JSU er klar på at det kan være uheldig dersom det bare er én eksamensvariant som utgjør vurderingsformen gjennom studieløpet.
-Dette kan potensielt føre til at “the winner takes it all”, og at enkelte studenter aldri føler at de får vist frem det de kan på eksamensdagen.

JSU uttrykker videre at de jobber kontinuerlig for større variasjon i vurderingene av studentene.
-I Trømsø har de for eksempel muntlig eksamen, hjemmeeksamen og skoleeksamen, samt en praksisperiode. Det er ikke særlig uenighet på fakultetet om at dette også burde blitt gjennomført i Bergen dersom det var økonomisk og praktisk mulig med tanke på våre størrelser på kullene. Så langt slike løsninger er realistiske er likevel dette noe JSU jobber kontinuerlig for.

JSU ønsker tilbakemeldinger fra studentene fremover velkommen, men med noen forbehold.
-I Studieutvalget, der JSU sitter med to representanter, opplever vi at studentenes synspunkter blir tatt på alvor. Kommunikasjonen med studentene er derfor viktig. Vi ber likevel om forståelse for at hverken våre kort- eller langsiktige målsetninger kan basere seg på anonym sjikane.

Avslutningsvis, har JSU en siste oppfordring til studentene.
-Vi oppfordrer alle studenter på det sterkeste til å møte opp på våre vaffelfredager og allmøter, svare på våre undersøkelser, eller å ta kontakt på mail, Facebook eller Instagram, og si sin mening om hvordan studiehverdagen her på Dragefjellet kan utformes på best mulig måte. Ved å benytte seg av disse kanalene har man som student stor makt over JSUs avgjørelser!

 

Av Siggen og Begeret 1. mai 2026
Akkurat som med Snusboks-leken skal du sende en gjenstand (helst Norges Lover) til den påstanden resonerer best med. Drikk hver gang du får den, eller når rimet slapper for hardt. Splash er selvfølgelig oblig!
Av By Sabrina Eriksen-Zapata, Josefine Gløersen and Hilda Sønderland Lundanes - ELSA Bergen, Academic Activities Research Group (2025-2026) 23. april 2026
Last year’s Rafto Prize was awarded to Emergency Response Rooms of Sudan (ERRs) for their humanitarian work in the Sudanese civil war. As conflict continues to devastate the country and displace millions, ERR has played a vital role as a local humanitarian organisation. The organisation is community-driven and focuses on empowering the local community, which was one of the reasons why they were awarded the Rafto Prize1. The recognition of ERR raises questions on how local humanitarian organisations compare to international organisations in terms of efficiency, capacity and long-term sustainability. Efficiency and Structure International organisations will, to a larger degree, use international staff. However, in some cases they will employ and use staff from the country in crisis, in which they will be able to deploy their local understanding in the situation2. In the cases where international organisations do not use local staff to a great extent, there are undoubtedly several benefits of using local aid organisations instead. When comparing the efficiency and structure of humanitarian organisations, clear differences appear between local and international actors. Local actors have more cultural and contextual knowledge which allows them to use other approaches than international organisations. The Building Resilient Communities in Somalia (BRCiS) consortium included Somali local expertise, and thus was able to tailor the aid based on what the affected people actually needed.3 While the methods of the local actors are tailored to the specific context, international organisations often use standardised operating procedures. These procedures often prove efficient at the time of crises but can also provide a risk for unintended harm arising from the lack of understanding of local customs. International and local humanitarian aid organisations are also different in the way they are structured. The local organisations often have a vertical structure which might make it easier for them to adapt to sudden changes compared to organisations with hierarchical structures which are less flexible. Since local actors are already present in the affected area, they are able to respond quickly to sudden escalations in a current crisis. For example, ERR was based on community-led activities existing prior to the Sudanese war, which allowed them to establish immediately after the outbreak of the war.4 Because they were not dependent on foreign staff, they were able to mobilize quickly by using resources from local networks. By contrast, international organisations will to a large degree depend on international staff who have to be transported to the conflict-affected area. During the typhoon in the Philippines in 2013, the local NGOs had a more efficient first response because they were already present in the area.5 For international organisations, decisions have to pass through more levels of approval before international staff can be deployed, making it harder to be present when the crisis first emerges. International organisations may also struggle to enter the conflict-affected area because of restrictions and safety concerns while local actors have a more immediate access. Funding and legitimacy The local and international aid organizations also differ when it comes to accessing donors and funding, and areas where help is needed. The local organizations may not be well known outside of their area. This could impact their funding, as those who are willing to donate may not know of their work, or know who to trust. From the donors' point of view, it is difficult to trust that their money is going to the right causes when they have limited knowledge of the area and the different local organizations. This makes it more likely that they will choose to donate to the international organizations they know and trust. The access to donors is a great advantage for the international organizations. On the other hand, some studies suggest that local organizations might use their funding more efficiently. In 2024, The Share Trust and Refugees International in cooperation with Center for Disaster Philanthropy (CDP) published a study which showed that the local intermediaries were 15.5% more cost-efficient than the international ones in Ukraine. The study found that the UNOCHA Country Based Pooled Fund saved about $ 5.5 million in just one year.6 While the funding showed to be more efficient when going to the local actors in Ukraine this may not necessarily be the case elsewhere. In other areas the local actors will have widely different degrees of organization, and it will be difficult to predict how effective the funding will be. The funding of the organizations also shape the access they have to areas where aid is needed. This is clear when you look at the difference between MSF Doctors Without Borders and the Red Cross. MSF is based on private donations as a way to protect their independence. 7 This funding strategy also allows them to not be associated with a country’s policy, which ensures their access to multiple areas other organizations do not have access to. While they gain access by staying independent with their funding, MSF is vocal about their experiences in the areas they work. This can both be a hindrance and a benefit, depending on whether the people in power wish to be in the spotlight or not. The Red Cross on the other hand relies heavily on financial contributions from states. However, their long-term humanitarian commitment to the principle of neutrality has provided the Red Cross access to conflict areas where other international humanitarian organisations were denied access due to them publicly reporting war crimes and violations they witnessed. For instance, MSF were denied access to Darfur for publicly reporting the rape of over 500 women by soldiers, whilst the Red Cross were able to remain due to their principle of remaining silent and not reporting violations that they witnessed.8 By funding the local actors, one can circumvent the problem altogether. The local actors will have access to the area no matter where they get their funding from or what they publish about the crisis since they are already there. All in all, the funding of local actors is shown to be positive. However, at the same time they lack the legitimacy and the resources that the international aid organizations have. Empowering the affected people Scholars have also pointed out how local organisations can create a sense of ownership and empowerment in a time of crisis and war. Including the local population in humanitarian aid can help the affected people of the crisis feel a sense of control in a time of despair and hopelessness. Using local staff and collecting them together to work on infrastructural projects, or on the distribution of water, food and medicine can also create a sense of solidarity and cohesion which is incredibly important in times of war. Scholars have even suggested that creating such a space where the affected population collaborate together on their common humanity can even facilitate the discussion of peace and negotiation further down the road.9 Strengthening local organisations will also provide a more sustainable dynamic in later crises as the people can transfer knowledge, dynamics and infrastructure they have built. For instance, the BRIGHTLY consortium, combined the strengths of international aid organisations with national Yemeni organisations to empower and strengthen the local community. It put the decision-making processes in the hands of the local community which paved the way for mentoring and training.10 Not only is this empowering on a psychological level, but it is also extremely sustainable in the long-term. Therefore, this article does not intend to diminish the importance of international aid organisations. On the contrary, international aid organisations have been vital in securing life for centuries. However, as this article mentions, and seen through ERR’s hard work in Sudan, strengthening local organisations can provide aid relief in a sustainable and efficient manner, in addition to empowering the affected population in a time of crisis.