Jakten på den forsvunne lavterskel 2: Danseterskelens hemmelighet

Injuria.no • 10. november 2019

Tekst: Rahman Akthar Chaudhry 
Foto: Johanne Kristiansen og Eline Sandnes Fosse 

 

«Mandager har vi hiphop, kunne det vært noe?»

Meldingen fra Hannah, leder i Jussdans, tikker inn på mobilen min. De spiller ikke så mye hiphop på Ricks, men la gå. Jeg er fra Oslo øst, identiteten min er 50% morra di-vitser og 50% hiphop - dette er med andre ord midt i blinken. 

Min jakt på Dragefjellets beryktede lavterskel har ført meg til en gruppe som har et rykte på seg for å være så hyggelige at ikke engang den seigeste femtekullisten drar fra trening uten et smil om munnen. De er høydepunktet på internaften. Klubben som fikk plassert Joanna i et dommerpanel, der hun hører hjemme. Undergruppen gutta i første oppsøker når de hører at jenter tenner på gutter som kan danse swing. Er det for godt til å være sant? Hvor lavterskel er egentlig Jussdans? Jeg har vært på trening for å undersøke. 

Redaktøren min informerer meg om at jeg må kle meg hiphop-aktig. Greit nok. Dagens outfit består av følgende: 

  • En bøttehatt fra Roskildefestivalen i 2015
  • En jakke jeg vant da jeg slo noen i øltrakting på Roskildefestivalen i 2015
  • En t-skjorte jeg fant på Roskildefestivalen i 2015
  • En denim-skjorte jeg ikke har gitt tilbake til eksen min enda (beklager Amalie) 
  • Air Jordan-shortsen til min gamle roomie (du vet hvem du er, kom og hent den om du er så jævla glad i den da)

Jeg spankulerer ned til Vektertorget i mitt chic outfit. Og jeg skal være ærlig, jeg er litt smånervøs. Riktignok er ikke stressnivået like høyt som da jeg skulle på langkjøring med Lovstafetten (hvor sjukt var ikke det?), men usikkerheten kryper på. Hva om jeg ikke kan shake assen godt nok? Hva om jeg ikke føler grooven? Hva om dette er som marerittet jeg hadde forrige uke der jeg glemte bøttehatten fra Roskilde og så ut som en idiot

Inne i dansesalen venter en liten gjeng som har møtt opp tidlig. Blant dem er Tommy, en kar som er like hyggelig som han karen fra Lovstafett-treningen som løp bakerst med meg. Jeg husker hva Tommy heter, men det betyr ikke at jeg liker ham bedre enn den forrige fyren. Tommy har bare et navn det er enkelt å huske. 

Det er noe ved Tommys tilstedeværelse som er betryggende. Han er litt som Randi, hun danske yogainstruktøren til Trene Sammen (om noen vet hvem hun er) - beroligende, men entusiastisk. Dette lover godt. Vi kjører i gang med oppvarming, og allerede her merker jeg at dansenivået mitt ikke er helt bueno. Jeg henger med på samme måte som jeg henger med i pensum i Tingsrett: litt bakpå, men om jeg gjemmer meg blant andre jusstudenter er det vanskelig å legge merke til. Når instruktøren vår Liv skrur opp hastigheten på bevegelsene prøver jeg å være med i svingene, men på samme måte som en førstekullist på exphil-seminar faller jeg litt av. Jeg har jo tross alt ikke danset før. Heldigvis er det ingen som bryr seg om hvor god jeg er, i gruppesalen på Vektertorget er det bare en gjeng som danser og har det fett.

Jeg er blitt god og varm. Så god og varm at så å si alle mine fasjonable plagg må tas av. Nå er jeg spent på hva vi skal danse til, og hvilke moves jeg skal få innabords. Liv ser på oss og sier “nei, vi skal ikke ta litt styrke da?”. 

Vent, vent, vent. Stans opp. Trekk i bremsen, stopp musikken, pause forelesningen. Styrke?

Jeg trodde vi skulle gå rett på dansens fagre kunstform. Den gang ei, heller ikke her slipper jeg unna crunches, pushups og planken. Men forskjellen er at Jussdans-gjengen tar jumping jacks i takt med “Work bitch”. Alt blir morsommere om du får gjøre det til lyden av Brit Brit. Det er faktisk så hyggelig (og tør jeg si det: lavterskel?) å trene styrke med Jussdans at jeg glemmer hvor mye jeg hater å gjøre det. Det føles som om Brittany Spears’ ikoniske låt handler om meg - det er jeg som er en working bitch. 

Men så, over til hovedretten: en hiphop-koreografi til Lady Gagas “Born this way” som er så intens ved første øyekast at jeg blir svimmel. Men Liv er en klippe i dansestormen og leder oss gjennom steg for steg. Høyre fot fram, bøy, snu mot høyre, opp venstre fot- ja, du skjønner tegninga. Jeg vet ikke hvor kyndig Injurias tekniske avdeling er, men er vi heldige har den digitale versjonen av denne saken en video av min 45 minutter lange ferd gjennom koreografien. Å beskrive dansingen min med ord gjør ikke kunstformen verdig. På samme måte som du ikke kan beskrive Picasso med ord, kan ikke den delen av dansen hvor jeg skal telle til fire, løpe frem og kaste henda i været beskrives med bokstaver. Du må se det med din egne øyne. 

Min tid med jussdans går omsider mot slutten. Vi kjører gjennom koreografien flere ganger, og for hver gang merker jeg at ting sitter litt bedre enn forrige gang. Det er en spesiell følelse å mestre noe steg for steg. Spesielt når det er i et så hyggelig fellesskap som Jussdans. Mot slutten av økta vår har jeg funnet ut at jeg ikke lengre er utenfor komfortsonen min. Det var kanskje skummelt å gå inn i salen, men ikke nå lengre. Okei, jeg er ikke så god til å danse. Men med denne gjengen har det faktisk ingenting å si. Ikke bare får jeg masse komplimenter og oppfordringer, det er genuin danseglede som står i sentrum på øvelsen til Jussdans. Og når man heier hverandre fram, blir det mer danseglede å dele. 

Da jeg spurte en gjeng jussdansere før treningen begynte om hva lavterskelbegrepet betyr for dem, svarte en av dem uten å nøle: 

— At noe er lavterskel betyr at alle kan være med, få utbytte og ha det gøy. Det er ikke verre enn det. 

Utbytte fikk jeg definitivt - jeg kan ikke bevege armene mine. Sjelden har jeg hatt det så moro, det gir en spesiell mestringsfølelse å lære seg koreografi (selv om sluttresultatet ikke var helt A-besvarelse). Og da vi var ferdige satt jeg igjen med en følelse av at dette var noe alle kan være med på. Lavterskelen er nok en gang funnet, den er godt bevart hos Jussdans. 

Det er som Lady Gaga sier, dere: 

Don’t be a drag, just be a queen

There ain’t no other way

I was born (to jussdanse) this way. 

 

Xoxo

The working bitch 

 

 

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982