Jakten på den forsvunne lavterskel 2: Danseterskelens hemmelighet

Injuria.no • 10. november 2019

Tekst: Rahman Akthar Chaudhry 
Foto: Johanne Kristiansen og Eline Sandnes Fosse 

 

«Mandager har vi hiphop, kunne det vært noe?»

Meldingen fra Hannah, leder i Jussdans, tikker inn på mobilen min. De spiller ikke så mye hiphop på Ricks, men la gå. Jeg er fra Oslo øst, identiteten min er 50% morra di-vitser og 50% hiphop - dette er med andre ord midt i blinken. 

Min jakt på Dragefjellets beryktede lavterskel har ført meg til en gruppe som har et rykte på seg for å være så hyggelige at ikke engang den seigeste femtekullisten drar fra trening uten et smil om munnen. De er høydepunktet på internaften. Klubben som fikk plassert Joanna i et dommerpanel, der hun hører hjemme. Undergruppen gutta i første oppsøker når de hører at jenter tenner på gutter som kan danse swing. Er det for godt til å være sant? Hvor lavterskel er egentlig Jussdans? Jeg har vært på trening for å undersøke. 

Redaktøren min informerer meg om at jeg må kle meg hiphop-aktig. Greit nok. Dagens outfit består av følgende: 

  • En bøttehatt fra Roskildefestivalen i 2015
  • En jakke jeg vant da jeg slo noen i øltrakting på Roskildefestivalen i 2015
  • En t-skjorte jeg fant på Roskildefestivalen i 2015
  • En denim-skjorte jeg ikke har gitt tilbake til eksen min enda (beklager Amalie) 
  • Air Jordan-shortsen til min gamle roomie (du vet hvem du er, kom og hent den om du er så jævla glad i den da)

Jeg spankulerer ned til Vektertorget i mitt chic outfit. Og jeg skal være ærlig, jeg er litt smånervøs. Riktignok er ikke stressnivået like høyt som da jeg skulle på langkjøring med Lovstafetten (hvor sjukt var ikke det?), men usikkerheten kryper på. Hva om jeg ikke kan shake assen godt nok? Hva om jeg ikke føler grooven? Hva om dette er som marerittet jeg hadde forrige uke der jeg glemte bøttehatten fra Roskilde og så ut som en idiot ? 

Inne i dansesalen venter en liten gjeng som har møtt opp tidlig. Blant dem er Tommy, en kar som er like hyggelig som han karen fra Lovstafett-treningen som løp bakerst med meg. Jeg husker hva Tommy heter, men det betyr ikke at jeg liker ham bedre enn den forrige fyren. Tommy har bare et navn det er enkelt å huske. 

Det er noe ved Tommys tilstedeværelse som er betryggende. Han er litt som Randi, hun danske yogainstruktøren til Trene Sammen (om noen vet hvem hun er) - beroligende, men entusiastisk. Dette lover godt. Vi kjører i gang med oppvarming, og allerede her merker jeg at dansenivået mitt ikke er helt bueno. Jeg henger med på samme måte som jeg henger med i pensum i Tingsrett: litt bakpå, men om jeg gjemmer meg blant andre jusstudenter er det vanskelig å legge merke til. Når instruktøren vår Liv skrur opp hastigheten på bevegelsene prøver jeg å være med i svingene, men på samme måte som en førstekullist på exphil-seminar faller jeg litt av. Jeg har jo tross alt ikke danset før. Heldigvis er det ingen som bryr seg om hvor god jeg er, i gruppesalen på Vektertorget er det bare en gjeng som danser og har det fett.

Jeg er blitt god og varm. Så god og varm at så å si alle mine fasjonable plagg må tas av. Nå er jeg spent på hva vi skal danse til, og hvilke moves jeg skal få innabords. Liv ser på oss og sier “nei, vi skal ikke ta litt styrke da?”. 

Vent, vent, vent. Stans opp. Trekk i bremsen, stopp musikken, pause forelesningen. Styrke?

Jeg trodde vi skulle gå rett på dansens fagre kunstform. Den gang ei, heller ikke her slipper jeg unna crunches, pushups og planken. Men forskjellen er at Jussdans-gjengen tar jumping jacks i takt med “Work bitch”. Alt blir morsommere om du får gjøre det til lyden av Brit Brit. Det er faktisk så hyggelig (og tør jeg si det: lavterskel?) å trene styrke med Jussdans at jeg glemmer hvor mye jeg hater å gjøre det. Det føles som om Brittany Spears’ ikoniske låt handler om meg - det er jeg som er en working bitch. 

Men så, over til hovedretten: en hiphop-koreografi til Lady Gagas “Born this way” som er så intens ved første øyekast at jeg blir svimmel. Men Liv er en klippe i dansestormen og leder oss gjennom steg for steg. Høyre fot fram, bøy, snu mot høyre, opp venstre fot- ja, du skjønner tegninga. Jeg vet ikke hvor kyndig Injurias tekniske avdeling er, men er vi heldige har den digitale versjonen av denne saken en video av min 45 minutter lange ferd gjennom koreografien. Å beskrive dansingen min med ord gjør ikke kunstformen verdig. På samme måte som du ikke kan beskrive Picasso med ord, kan ikke den delen av dansen hvor jeg skal telle til fire, løpe frem og kaste henda i været beskrives med bokstaver. Du må se det med din egne øyne. 

Min tid med jussdans går omsider mot slutten. Vi kjører gjennom koreografien flere ganger, og for hver gang merker jeg at ting sitter litt bedre enn forrige gang. Det er en spesiell følelse å mestre noe steg for steg. Spesielt når det er i et så hyggelig fellesskap som Jussdans. Mot slutten av økta vår har jeg funnet ut at jeg ikke lengre er utenfor komfortsonen min. Det var kanskje skummelt å gå inn i salen, men ikke nå lengre. Okei, jeg er ikke så god til å danse. Men med denne gjengen har det faktisk ingenting å si. Ikke bare får jeg masse komplimenter og oppfordringer, det er genuin danseglede som står i sentrum på øvelsen til Jussdans. Og når man heier hverandre fram, blir det mer danseglede å dele. 

Da jeg spurte en gjeng jussdansere før treningen begynte om hva lavterskelbegrepet betyr for dem, svarte en av dem uten å nøle: 

— At noe er lavterskel betyr at alle kan være med, få utbytte og ha det gøy. Det er ikke verre enn det. 

Utbytte fikk jeg definitivt - jeg kan ikke bevege armene mine. Sjelden har jeg hatt det så moro, det gir en spesiell mestringsfølelse å lære seg koreografi (selv om sluttresultatet ikke var helt A-besvarelse). Og da vi var ferdige satt jeg igjen med en følelse av at dette var noe alle kan være med på. Lavterskelen er nok en gang funnet, den er godt bevart hos Jussdans. 

Det er som Lady Gaga sier, dere: 

Don’t be a drag, just be a queen

There ain’t no other way

I was born (to jussdanse) this way. 

 

Xoxo

The working bitch 

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Lex Promille

Av Siggen og Begeret • 1. mai 2026
Akkurat som med Snusboks-leken skal du sende en gjenstand (helst Norges Lover) til den påstanden resonerer best med. Drikk hver gang du får den, eller når rimet slapper for hardt. Splash er selvfølgelig oblig!

Why is it important to strengthen local aid organisations?

Av By Sabrina Eriksen-Zapata, Josefine Gløersen and Hilda Sønderland Lundanes - ELSA Bergen, Academic Activities Research Group (2025-2026) • 23. april 2026
Last year’s Rafto Prize was awarded to Emergency Response Rooms of Sudan (ERRs) for their humanitarian work in the Sudanese civil war. As conflict continues to devastate the country and displace millions, ERR has played a vital role as a local humanitarian organisation. The organisation is community-driven and focuses on empowering the local community, which was one of the reasons why they were awarded the Rafto Prize1. The recognition of ERR raises questions on how local humanitarian organisations compare to international organisations in terms of efficiency, capacity and long-term sustainability. Efficiency and Structure International organisations will, to a larger degree, use international staff. However, in some cases they will employ and use staff from the country in crisis, in which they will be able to deploy their local understanding in the situation2. In the cases where international organisations do not use local staff to a great extent, there are undoubtedly several benefits of using local aid organisations instead. When comparing the efficiency and structure of humanitarian organisations, clear differences appear between local and international actors. Local actors have more cultural and contextual knowledge which allows them to use other approaches than international organisations. The Building Resilient Communities in Somalia (BRCiS) consortium included Somali local expertise, and thus was able to tailor the aid based on what the affected people actually needed.3 While the methods of the local actors are tailored to the specific context, international organisations often use standardised operating procedures. These procedures often prove efficient at the time of crises but can also provide a risk for unintended harm arising from the lack of understanding of local customs. International and local humanitarian aid organisations are also different in the way they are structured. The local organisations often have a vertical structure which might make it easier for them to adapt to sudden changes compared to organisations with hierarchical structures which are less flexible. Since local actors are already present in the affected area, they are able to respond quickly to sudden escalations in a current crisis. For example, ERR was based on community-led activities existing prior to the Sudanese war, which allowed them to establish immediately after the outbreak of the war.4 Because they were not dependent on foreign staff, they were able to mobilize quickly by using resources from local networks. By contrast, international organisations will to a large degree depend on international staff who have to be transported to the conflict-affected area. During the typhoon in the Philippines in 2013, the local NGOs had a more efficient first response because they were already present in the area.5 For international organisations, decisions have to pass through more levels of approval before international staff can be deployed, making it harder to be present when the crisis first emerges. International organisations may also struggle to enter the conflict-affected area because of restrictions and safety concerns while local actors have a more immediate access. Funding and legitimacy The local and international aid organizations also differ when it comes to accessing donors and funding, and areas where help is needed. The local organizations may not be well known outside of their area. This could impact their funding, as those who are willing to donate may not know of their work, or know who to trust. From the donors' point of view, it is difficult to trust that their money is going to the right causes when they have limited knowledge of the area and the different local organizations. This makes it more likely that they will choose to donate to the international organizations they know and trust. The access to donors is a great advantage for the international organizations. On the other hand, some studies suggest that local organizations might use their funding more efficiently. In 2024, The Share Trust and Refugees International in cooperation with Center for Disaster Philanthropy (CDP) published a study which showed that the local intermediaries were 15.5% more cost-efficient than the international ones in Ukraine. The study found that the UNOCHA Country Based Pooled Fund saved about $ 5.5 million in just one year.6 While the funding showed to be more efficient when going to the local actors in Ukraine this may not necessarily be the case elsewhere. In other areas the local actors will have widely different degrees of organization, and it will be difficult to predict how effective the funding will be. The funding of the organizations also shape the access they have to areas where aid is needed. This is clear when you look at the difference between MSF Doctors Without Borders and the Red Cross. MSF is based on private donations as a way to protect their independence. 7 This funding strategy also allows them to not be associated with a country’s policy, which ensures their access to multiple areas other organizations do not have access to. While they gain access by staying independent with their funding, MSF is vocal about their experiences in the areas they work. This can both be a hindrance and a benefit, depending on whether the people in power wish to be in the spotlight or not. The Red Cross on the other hand relies heavily on financial contributions from states. However, their long-term humanitarian commitment to the principle of neutrality has provided the Red Cross access to conflict areas where other international humanitarian organisations were denied access due to them publicly reporting war crimes and violations they witnessed. For instance, MSF were denied access to Darfur for publicly reporting the rape of over 500 women by soldiers, whilst the Red Cross were able to remain due to their principle of remaining silent and not reporting violations that they witnessed.8 By funding the local actors, one can circumvent the problem altogether. The local actors will have access to the area no matter where they get their funding from or what they publish about the crisis since they are already there. All in all, the funding of local actors is shown to be positive. However, at the same time they lack the legitimacy and the resources that the international aid organizations have. Empowering the affected people Scholars have also pointed out how local organisations can create a sense of ownership and empowerment in a time of crisis and war. Including the local population in humanitarian aid can help the affected people of the crisis feel a sense of control in a time of despair and hopelessness. Using local staff and collecting them together to work on infrastructural projects, or on the distribution of water, food and medicine can also create a sense of solidarity and cohesion which is incredibly important in times of war. Scholars have even suggested that creating such a space where the affected population collaborate together on their common humanity can even facilitate the discussion of peace and negotiation further down the road.9 Strengthening local organisations will also provide a more sustainable dynamic in later crises as the people can transfer knowledge, dynamics and infrastructure they have built. For instance, the BRIGHTLY consortium, combined the strengths of international aid organisations with national Yemeni organisations to empower and strengthen the local community. It put the decision-making processes in the hands of the local community which paved the way for mentoring and training.10 Not only is this empowering on a psychological level, but it is also extremely sustainable in the long-term. Therefore, this article does not intend to diminish the importance of international aid organisations. On the contrary, international aid organisations have been vital in securing life for centuries. However, as this article mentions, and seen through ERR’s hard work in Sudan, strengthening local organisations can provide aid relief in a sustainable and efficient manner, in addition to empowering the affected population in a time of crisis.