Jakten på den forsvunne lavterskel 2: Danseterskelens hemmelighet
Tekst: Rahman Akthar Chaudhry
Foto: Johanne Kristiansen og Eline Sandnes Fosse
«Mandager har vi hiphop, kunne det vært noe?»
Meldingen fra Hannah, leder i Jussdans, tikker inn på mobilen min. De spiller ikke så mye hiphop på Ricks, men la gå. Jeg er fra Oslo øst, identiteten min er 50% morra di-vitser og 50% hiphop - dette er med andre ord midt i blinken.
Min jakt på Dragefjellets beryktede lavterskel har ført meg til en gruppe som har et rykte på seg for å være så hyggelige at ikke engang den seigeste femtekullisten drar fra trening uten et smil om munnen. De er høydepunktet på internaften. Klubben som fikk plassert Joanna i et dommerpanel, der hun hører hjemme. Undergruppen gutta i første oppsøker når de hører at jenter tenner på gutter som kan danse swing. Er det for godt til å være sant? Hvor lavterskel er egentlig Jussdans? Jeg har vært på trening for å undersøke.
Redaktøren min informerer meg om at jeg må kle meg hiphop-aktig. Greit nok. Dagens outfit består av følgende:
- En bøttehatt fra Roskildefestivalen i 2015
- En jakke jeg vant da jeg slo noen i øltrakting på Roskildefestivalen i 2015
- En t-skjorte jeg fant på Roskildefestivalen i 2015
- En denim-skjorte jeg ikke har gitt tilbake til eksen min enda (beklager Amalie)
- Air Jordan-shortsen til min gamle roomie (du vet hvem du er, kom og hent den om du er så jævla glad i den da)
Jeg spankulerer ned til Vektertorget i mitt chic outfit. Og jeg skal være ærlig, jeg er litt smånervøs. Riktignok er ikke stressnivået like høyt som da jeg skulle på langkjøring med Lovstafetten (hvor sjukt var ikke det?), men usikkerheten kryper på. Hva om jeg ikke kan shake assen godt nok? Hva om jeg ikke føler grooven? Hva om dette er som marerittet jeg hadde forrige uke der jeg glemte bøttehatten fra Roskilde og så ut som en idiot ?
Inne i dansesalen venter en liten gjeng som har møtt opp tidlig. Blant dem er Tommy, en kar som er like hyggelig som han karen fra Lovstafett-treningen som løp bakerst med meg. Jeg husker hva Tommy heter, men det betyr ikke at jeg liker ham bedre enn den forrige fyren. Tommy har bare et navn det er enkelt å huske.
Det er noe ved Tommys tilstedeværelse som er betryggende. Han er litt som Randi, hun danske yogainstruktøren til Trene Sammen (om noen vet hvem hun er) - beroligende, men entusiastisk. Dette lover godt. Vi kjører i gang med oppvarming, og allerede her merker jeg at dansenivået mitt ikke er helt bueno. Jeg henger med på samme måte som jeg henger med i pensum i Tingsrett: litt bakpå, men om jeg gjemmer meg blant andre jusstudenter er det vanskelig å legge merke til. Når instruktøren vår Liv skrur opp hastigheten på bevegelsene prøver jeg å være med i svingene, men på samme måte som en førstekullist på exphil-seminar faller jeg litt av. Jeg har jo tross alt ikke danset før. Heldigvis er det ingen som bryr seg om hvor god jeg er, i gruppesalen på Vektertorget er det bare en gjeng som danser og har det fett.
Jeg er blitt god og varm. Så god og varm at så å si alle mine fasjonable plagg må tas av. Nå er jeg spent på hva vi skal danse til, og hvilke moves jeg skal få innabords. Liv ser på oss og sier “nei, vi skal ikke ta litt styrke da?”.
Vent, vent, vent. Stans opp. Trekk i bremsen, stopp musikken, pause forelesningen. Styrke?
Jeg trodde vi skulle gå rett på dansens fagre kunstform. Den gang ei, heller ikke her slipper jeg unna crunches, pushups og planken. Men forskjellen er at Jussdans-gjengen tar jumping jacks i takt med “Work bitch”. Alt blir morsommere om du får gjøre det til lyden av Brit Brit. Det er faktisk så hyggelig (og tør jeg si det: lavterskel?) å trene styrke med Jussdans at jeg glemmer hvor mye jeg hater å gjøre det. Det føles som om Brittany Spears’ ikoniske låt handler om meg - det er jeg som er en working bitch.
Men så, over til hovedretten: en hiphop-koreografi til Lady Gagas “Born this way” som er så intens ved første øyekast at jeg blir svimmel. Men Liv er en klippe i dansestormen og leder oss gjennom steg for steg. Høyre fot fram, bøy, snu mot høyre, opp venstre fot- ja, du skjønner tegninga. Jeg vet ikke hvor kyndig Injurias tekniske avdeling er, men er vi heldige har den digitale versjonen av denne saken en video av min 45 minutter lange ferd gjennom koreografien. Å beskrive dansingen min med ord gjør ikke kunstformen verdig. På samme måte som du ikke kan beskrive Picasso med ord, kan ikke den delen av dansen hvor jeg skal telle til fire, løpe frem og kaste henda i været beskrives med bokstaver. Du må se det med din egne øyne.
Min tid med jussdans går omsider mot slutten. Vi kjører gjennom koreografien flere ganger, og for hver gang merker jeg at ting sitter litt bedre enn forrige gang. Det er en spesiell følelse å mestre noe steg for steg. Spesielt når det er i et så hyggelig fellesskap som Jussdans. Mot slutten av økta vår har jeg funnet ut at jeg ikke lengre er utenfor komfortsonen min. Det var kanskje skummelt å gå inn i salen, men ikke nå lengre. Okei, jeg er ikke så god til å danse. Men med denne gjengen har det faktisk ingenting å si. Ikke bare får jeg masse komplimenter og oppfordringer, det er genuin danseglede som står i sentrum på øvelsen til Jussdans. Og når man heier hverandre fram, blir det mer danseglede å dele.
Da jeg spurte en gjeng jussdansere før treningen begynte om hva lavterskelbegrepet betyr for dem, svarte en av dem uten å nøle:
— At noe er lavterskel betyr at alle kan være med, få utbytte og ha det gøy. Det er ikke verre enn det.
Utbytte fikk jeg definitivt - jeg kan ikke bevege armene mine. Sjelden har jeg hatt det så moro, det gir en spesiell mestringsfølelse å lære seg koreografi (selv om sluttresultatet ikke var helt A-besvarelse). Og da vi var ferdige satt jeg igjen med en følelse av at dette var noe alle kan være med på. Lavterskelen er nok en gang funnet, den er godt bevart hos Jussdans.
Det er som Lady Gaga sier, dere:
Don’t be a drag, just be a queen
There ain’t no other way
I was born (to jussdanse) this way.
Xoxo
The working bitch
