Jakten på den forsvunne lavterskel 2: Danseterskelens hemmelighet

Injuria.no • 10. november 2019

Tekst: Rahman Akthar Chaudhry 
Foto: Johanne Kristiansen og Eline Sandnes Fosse 

 

«Mandager har vi hiphop, kunne det vært noe?»

Meldingen fra Hannah, leder i Jussdans, tikker inn på mobilen min. De spiller ikke så mye hiphop på Ricks, men la gå. Jeg er fra Oslo øst, identiteten min er 50% morra di-vitser og 50% hiphop - dette er med andre ord midt i blinken. 

Min jakt på Dragefjellets beryktede lavterskel har ført meg til en gruppe som har et rykte på seg for å være så hyggelige at ikke engang den seigeste femtekullisten drar fra trening uten et smil om munnen. De er høydepunktet på internaften. Klubben som fikk plassert Joanna i et dommerpanel, der hun hører hjemme. Undergruppen gutta i første oppsøker når de hører at jenter tenner på gutter som kan danse swing. Er det for godt til å være sant? Hvor lavterskel er egentlig Jussdans? Jeg har vært på trening for å undersøke. 

Redaktøren min informerer meg om at jeg må kle meg hiphop-aktig. Greit nok. Dagens outfit består av følgende: 

  • En bøttehatt fra Roskildefestivalen i 2015
  • En jakke jeg vant da jeg slo noen i øltrakting på Roskildefestivalen i 2015
  • En t-skjorte jeg fant på Roskildefestivalen i 2015
  • En denim-skjorte jeg ikke har gitt tilbake til eksen min enda (beklager Amalie) 
  • Air Jordan-shortsen til min gamle roomie (du vet hvem du er, kom og hent den om du er så jævla glad i den da)

Jeg spankulerer ned til Vektertorget i mitt chic outfit. Og jeg skal være ærlig, jeg er litt smånervøs. Riktignok er ikke stressnivået like høyt som da jeg skulle på langkjøring med Lovstafetten (hvor sjukt var ikke det?), men usikkerheten kryper på. Hva om jeg ikke kan shake assen godt nok? Hva om jeg ikke føler grooven? Hva om dette er som marerittet jeg hadde forrige uke der jeg glemte bøttehatten fra Roskilde og så ut som en idiot ? 

Inne i dansesalen venter en liten gjeng som har møtt opp tidlig. Blant dem er Tommy, en kar som er like hyggelig som han karen fra Lovstafett-treningen som løp bakerst med meg. Jeg husker hva Tommy heter, men det betyr ikke at jeg liker ham bedre enn den forrige fyren. Tommy har bare et navn det er enkelt å huske. 

Det er noe ved Tommys tilstedeværelse som er betryggende. Han er litt som Randi, hun danske yogainstruktøren til Trene Sammen (om noen vet hvem hun er) - beroligende, men entusiastisk. Dette lover godt. Vi kjører i gang med oppvarming, og allerede her merker jeg at dansenivået mitt ikke er helt bueno. Jeg henger med på samme måte som jeg henger med i pensum i Tingsrett: litt bakpå, men om jeg gjemmer meg blant andre jusstudenter er det vanskelig å legge merke til. Når instruktøren vår Liv skrur opp hastigheten på bevegelsene prøver jeg å være med i svingene, men på samme måte som en førstekullist på exphil-seminar faller jeg litt av. Jeg har jo tross alt ikke danset før. Heldigvis er det ingen som bryr seg om hvor god jeg er, i gruppesalen på Vektertorget er det bare en gjeng som danser og har det fett.

Jeg er blitt god og varm. Så god og varm at så å si alle mine fasjonable plagg må tas av. Nå er jeg spent på hva vi skal danse til, og hvilke moves jeg skal få innabords. Liv ser på oss og sier “nei, vi skal ikke ta litt styrke da?”. 

Vent, vent, vent. Stans opp. Trekk i bremsen, stopp musikken, pause forelesningen. Styrke?

Jeg trodde vi skulle gå rett på dansens fagre kunstform. Den gang ei, heller ikke her slipper jeg unna crunches, pushups og planken. Men forskjellen er at Jussdans-gjengen tar jumping jacks i takt med “Work bitch”. Alt blir morsommere om du får gjøre det til lyden av Brit Brit. Det er faktisk så hyggelig (og tør jeg si det: lavterskel?) å trene styrke med Jussdans at jeg glemmer hvor mye jeg hater å gjøre det. Det føles som om Brittany Spears’ ikoniske låt handler om meg - det er jeg som er en working bitch. 

Men så, over til hovedretten: en hiphop-koreografi til Lady Gagas “Born this way” som er så intens ved første øyekast at jeg blir svimmel. Men Liv er en klippe i dansestormen og leder oss gjennom steg for steg. Høyre fot fram, bøy, snu mot høyre, opp venstre fot- ja, du skjønner tegninga. Jeg vet ikke hvor kyndig Injurias tekniske avdeling er, men er vi heldige har den digitale versjonen av denne saken en video av min 45 minutter lange ferd gjennom koreografien. Å beskrive dansingen min med ord gjør ikke kunstformen verdig. På samme måte som du ikke kan beskrive Picasso med ord, kan ikke den delen av dansen hvor jeg skal telle til fire, løpe frem og kaste henda i været beskrives med bokstaver. Du må se det med din egne øyne. 

Min tid med jussdans går omsider mot slutten. Vi kjører gjennom koreografien flere ganger, og for hver gang merker jeg at ting sitter litt bedre enn forrige gang. Det er en spesiell følelse å mestre noe steg for steg. Spesielt når det er i et så hyggelig fellesskap som Jussdans. Mot slutten av økta vår har jeg funnet ut at jeg ikke lengre er utenfor komfortsonen min. Det var kanskje skummelt å gå inn i salen, men ikke nå lengre. Okei, jeg er ikke så god til å danse. Men med denne gjengen har det faktisk ingenting å si. Ikke bare får jeg masse komplimenter og oppfordringer, det er genuin danseglede som står i sentrum på øvelsen til Jussdans. Og når man heier hverandre fram, blir det mer danseglede å dele. 

Da jeg spurte en gjeng jussdansere før treningen begynte om hva lavterskelbegrepet betyr for dem, svarte en av dem uten å nøle: 

— At noe er lavterskel betyr at alle kan være med, få utbytte og ha det gøy. Det er ikke verre enn det. 

Utbytte fikk jeg definitivt - jeg kan ikke bevege armene mine. Sjelden har jeg hatt det så moro, det gir en spesiell mestringsfølelse å lære seg koreografi (selv om sluttresultatet ikke var helt A-besvarelse). Og da vi var ferdige satt jeg igjen med en følelse av at dette var noe alle kan være med på. Lavterskelen er nok en gang funnet, den er godt bevart hos Jussdans. 

Det er som Lady Gaga sier, dere: 

Don’t be a drag, just be a queen

There ain’t no other way

I was born (to jussdanse) this way. 

 

Xoxo

The working bitch 

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.