Fire på fakultetet – om press

Injuria.no • 10. november 2019

Tekst: Eline Sandnes Fosse
Foto: Eline Benedikte Bech Rosendal 

 

 

Vårin Hildridatter Brox

Arbeidsgruppeleder for førstekull

Hva tror du er hovedårsakene til at mange opplever karakterpress på jussen?

Jeg tror det i stor grad skyldes oss selv. Selv om man ikke snakker direkte om karakterer, er det mye snakk rundt det. Vi bør ta ansvar for at vi gjennom dette kan påvirke hverandre. Det kan heller ikke legges skjul på at det settes krav til karakterer i arbeidslivet, og at dette til syvende og sist kan være hovedårsaken. De aktørene som blir mest synlige for oss her på skolen er gjerne de store firmaene med mye penger som også har høye karakterkrav. Denne synligheten kan føre til at presset øker.

Er det sunt med litt press? Hvor går grensen mellom positiv motivasjon og negativt press?

Jeg tror det definitivt er sunt med litt press som en form for motivasjon. For meg har det gjort at jeg har lagt inn litt ekstra innsats i fagene. At jeg har flinke folk rundt meg som jobber hardt og tar opp gode diskusjoner, har gitt meg mye positivt. Jeg tror likevel det har gått for langt om man glemmer hvorfor man egentlig studerer juss. Jeg tror ikke det er sunt å studere kun for å få de beste karakterene, om de ikke ses i sammenheng med et mål, en motivasjon eller en mestringsfølelse. Man lærer for å bli en god jurist, ikke for å få de beste karakterene. 

Tror du studentene har et realistisk bilde på betydningen av karakterer?

Det avhenger nok av den enkelte student. Jeg tror det er mange som ikke har et realistisk bilde på det, og som fort går inn i krisemodus om det går dårlig på én eksamen. Men jeg tror også at flere har et realistisk bilde, når de har i bakhodet at det er mange flere muligheter enn kun de jobbene hvor det kreves et veldig høyt snitt.

Hvilke konsekvenser tror du det kan få å utsettes for slikt press over tid?

En konsekvens er at man lett kan miste perspektivet på hva som egentlig betyr noe. Det gjelder særlig når karakterene blir altoppslukende, noe som kan føre til at man rett og slett ikke har det bra. Andre kan kanskje ha det bra på sitt vis, men gå glipp av mye annet i studiehverdagen. Jeg er opptatt av at det er nå jeg er student og har den friheten det medfører. Da bør man utnytte det til å delta på arrangementer, ha verv og engasjere seg i noe man synes er spennende eller brenner for.

Hvordan tror du det har seg at mange føler seg ensomme til tross for det rike studentmiljøet som finnes på jussen?

Mange kan føle seg ensomme selv om de ikke fremstår slik på utsiden. Det er forskjell på å ha mange bekjente og det å ha gode, nære relasjoner. Slike relasjoner tar tid på bygge, og forutsetter at du finner noen du går godt overens med. Det er ikke selvsagt selv om vi er så mange som vi er. Det er bare bra at vi har et så stort sosialt engasjement, men det kan føre til at noen føler ensomheten sterkere ved at de observerer det gøye som skjer, uten å være en del av det. Mange har blitt flinke til å invitere og inkludere åpent, men det kan likevel være skambelagt å sende melding og spørre om å være med. Jeg tror egentlig vi er en inkluderende gjeng, men det kan likevel være vanskelig å ta det steget. 

Hva kan vi som studenter selv gjøre for å skape et enda mer inkluderende miljø?

Jeg tror det egentlig bare handler om at vi må være observante og evne å løfte blikket selv om man er i etablerte grupper. Vi må ikke stoppe å inkludere andre selv om man har funnet sine folk. Det er virkelig så mange hyggelige, kule og gøyale mennesker som man ikke har rukket å bli kjent med enda. Det å være åpen for nye bekjentskaper, selv utover i studieløpet, kan man vinne mye på selv også.

Snakkes det for mye om press og ensomhet, eller er åpenhet bare bra?

Nei, det er ikke for mye snakk om det sånn som det er nå. #inviterenekstra-kampanjen har for eksempel bare gjort både meg og andre mer bevisst på ensomheten mange kan føle på. At man snakker om karakterpress tror jeg også er fint, så lenge man snakker om det på en måte som ikke indirekte får negative virkninger. Å ha litt «Søvig-mentalitet», tror jeg bare er fint.

 

Marit Tjølmeland

Tidligere arbeidsgruppeleder

Hva tror du er hovedårsakene til at mange opplever karakterpress på jussen?

Vi er en gruppe flinke studenter som har gjort det bra på videregående og er vant til å stille høye krav til oss selv. Det tror jeg gjør at man er tilbøyelig til å kjenne på karakterpress. I tillegg har mange lyst å gå inn i jobber som er ettertraktede og hvor det stilles høyere krav til karakterer. Mange har også inntrykk av at andre er veldig flinke. Det er dumt om det fører til at man selv føler at man ikke presterer godt nok.

Er det sunt med litt press? Hvor går grensen mellom positiv motivasjon og negativt press?

Man jobber kanskje hardt om man syns det er viktig å prestere på et visst nivå. Men jeg tror at det å tenke veldig mye på karakterer gjør at man jobber på en måte som er uheldig for læringsutbyttet. Jeg gjorde det dårligst det året jeg fokuserte mest på karakterer, og best det året jeg fokuserte minst på det. Det kan ha hatt betydning at jeg ikke satt for lenge på lesesal, ikke leste veldig eksamensrettet, men heller fokuserte på å forstå faget. Ved å fokusere for mye på hva man får på eksamen, går man glipp av en stor del av læringen. Jeg tror presset kan ha en positiv funksjon dersom man bruker det på en måte som gjør at man ikke «slacker», men at det ellers blir strevsomt og vil føre til at man jobber mindre effektivt og fornuftig.

Tror du studentene har et realistisk bilde på betydningen av karakterer?

Nei, det tror jeg egentlig ikke. Kanskje ved første jobb, til trainee-opphold og om man vil jobbe i Lovavdelingen. Men de fleste kan komme seg dit de vil om de legger til grunn et litt lengre tidsperspektiv. Man kan nok bli advokat selv om man ikke har B-snitt om man jobber på en fornuftig måte i arbeidslivet.

Hvilke konsekvenser tror du det kan få å utsettes for slikt press over tid?

Jeg tror folk kan bli psykisk nedbrutt, kjedelige med ensrettet tankespor og ende opp med å bruke mye tid på å lære mer uviktige ting i faget gjennom mye pugging. Det tror jeg er usunt faglig. Dette tror jeg kan balle på seg, ved at psykisk press fører til at man blir presset på andre områder, noe som lettere kan trigge større psykiske problemer.

Hvordan tror du det har seg at mange føler seg ensomme til tross for det rike studentmiljøet som finnes på jussen?

At det er et så rikt studentmiljø kan også være noe som bidrar til at noen føler seg ensomme. Noen kan oppleve at andre har veldig gode «klikker» og er med i undergrupper med godt samhold. Da kan man lure på hvorfor man ikke selv er del av dette fellesskapet. At det er så mange studenter her, kan forsterke følelsen av ensomhet dersom man likevel ikke opplever å finne personer man trives godt med. Dersom man tenker at man må bruke all tiden sin på skole, ikke har jobb og ikke er med i studentorganisasjoner, har man kanskje heller ikke et annet type nettverk som kan fange en opp. Da kan man bli isolert på jussen uten å føle seg som en del av fellesskapsboblen jussen kan fremstå som. Slik kan det være en sammenheng mellom karakterpress og ensomhet.

Hva kan vi som studenter selv gjøre for å skape et enda mer inkluderende miljø?

Jeg tror #inviterenekstra-kampanjen fungerte bra, og kjenner flere som inviterte med seg folk på grunn av den. Kanskje bør vi bli flinkere til å snakke med folk vi ikke kjenner på forelesning og på seminargrupper. I tillegg tror jeg det er viktig å akseptere at folk kan være alene uten at det skal være skambelagt. Følelsen av ensomhet er ikke bare det at man føler seg alene, men også at det føles som en skam å være alene. Man bør kunne sitte i kantinen alene uten at det skal være et problem.

Snakkes det for mye om press og ensomhet, eller er åpenhet bare bra?

Det handler kanskje mest om hvordan vi snakker om det. Om man bare gjentar at det er karakterpress uten å ha noen konstruktiv løsning på det, kan det føre til at karakterpresset føles veldig ekte. Sammen-koppene syns jeg derimot var en god måte å ta opp problemet på. Der er ikke fokuset på presset, men budskapet om at vi bør senke skuldrene litt. En bevissthet rundt karakterer, uten å omtale det som en mørk skygge, kan være bra. For ensomhet tror jeg det er viktig å ikke snakke om det som noe stakkarslig, men heller fokusere på det positive og ta folk med.

 

Henrik Behrens

Leder av Juristforeningen

Hva tror du er hovedårsakene til at mange opplever karakterpress på jussen?

På jussen får alle karakterer i de samme fagene. Da er det fort gjort at man sammenligner seg med andre basert på karakterer, fordi det er den enkleste måten å sammenligne på. Det er ikke til å komme unna at det å gjøre det generelt bra på eksamen samsvarer med det å kunne juss. Derfor vil folk lettere oppleve press. Grunnen til at mange opplever press, kanskje mer enn på ungdomsskolen eller videregående, kan være fordi det betyr enda mer for dem nå. Man er i en fase hvor man tenker på fremtiden og kan oppleve at svake resultater vil få større konsekvenser.

Er det sunt med litt press? Hvor går grensen mellom positiv motivasjon og negativt press?

Jeg tror helt klart at press også kan være positivt. Jeg leste en artikkel hvor en psykiater sa at vi må slutte å bruke begrepet «sliten», fordi vi da unngår å sette ord på det vi faktisk føler. Føler man at man har jobbet for lite? Føler man at den totale arbeidsmengden er for stor? Eller føler man at pensum er uoverkommelig? Å sette ord på hva som faktisk er problemet, og ikke bare bruke samlebetegnelsen «press», tror jeg kommer til å bli viktig for å bekjempe presset.

Tror du studentene har et realistisk bilde på betydningen av karakterer?

Det er ikke til å stikke under stol at karakterer er viktig. Mange på jussen er vant til å være flinke. Når man samler så mange flinke, vil ikke alle kunne være de flinkeste hele tiden. Jeg tror jusstudentene er oppegående studenter som har et realistisk forhold til betydningen av karakterer. Samtidig vil det fort polariseres. Man hører kanskje best stemmene til de som opplever et spesielt negativt press, og også de som er ekstra positive. I tillegg vil det være en stor mengde som opplever både at presset kan hjelpe i studiehverdagen ved at motivasjonen økes, og at det andre dager kan oppleves som litt for mye.

Hvilke konsekvenser tror du det kan få å utsettes for slikt press over tid?

Jeg har stor forståelse for at press kan påvirke studiehverdagen negativt over tid. Man leser mer effektivt hvis man er fornøyd med tilværelsen, og jeg tror man lærer mer hvis man leser av nysgjerrighet og ikke av pliktfølelse.

Hvordan tror du det har seg at mange føler seg ensomme til tross for det rike studentmiljøet som finnes på jussen?

Det er et veldig vanskelig spørsmål. Hadde man hatt fasiten på det, hadde man endret noe radikalt på dagen. Det finnes ensomhet i alle miljøer. På mange måter kan man si at jo tettere og bedre et miljø er, jo mer negativt føles det å stå utenfor. Det er kanskje noe av grunnen til at man har fått de reaksjonene man har fått i sosiale medier og anonyme brukerundersøkelser. På jussen er det veldig mange som får til veldig mye, har veldig store vennegjenger og gjør mye moro. For de som ikke føler at de har den samme tilhørigheten, kan det å hele tiden se hva andre gjør på sosiale medier stimulere til at de opplever en enda større ensomhet selv.

Hva kan vi som studenter selv gjøre for å skape et enda mer inkluderende miljø?

Jeg tror på at det å legge til rette for at folk kan holde på med det de selv synes er gøy, kan bidra til å fjerne ensomhet. Det kan være alt fra sport til fag og andre morsomme arrangementer. Det er viktig at folk finner en egenmotivasjon og noe de synes er gøy. Juristforeningen bidrar på sin måte ved å være åpne for at folk kan starte nye undergrupper. Jeg tror det er viktig at man finner en felles interesse, og ikke bare møtes 150 stykker. Man kan være ensom i et stort fellesskap.

Snakkes det for mye om press og ensomhet, eller er åpenhet bare bra?

Alle har opplevd en fredag hvor man ikke er invitert med ut på byen, og alle har opplevd å ikke bli invitert i en bursdag man kanskje hadde hatt lyst til. Risikoaspektet ved å snakke for mye om ensomhet er at man bruker det så mye at man ikke fanger opp de som faktisk sliter. Samtidig må vi ta innover oss alvoret i situasjonen når vi ser på statistikken i anonyme undersøkelser. Jeg opplever sjeldent at jeg tenker så mye på press, med unntak av når det ellers er mye snakk om det. Da kan man begynne å tenke at det faktisk er sånn. Første dag på jussen ble det proklamert at det fantes et karakterpress av samtlige forelesere. Spørsmålet er om det bidrar til en selvoppfyllende profeti.

 

Emilie Mellbye Rytter

Leder i Juridisk studentutvalg

Hva tror du er hovedårsakene til at mange opplever karakterpress på jussen?

Jeg tror at det er forskjellig for hver person, men jeg vil tro at for mange kommer fra et ønske om å gjøre det bra og til å ha mulighet til å kunne få den jobben man ønsker seg.

Er det sunt med litt press? Hvor går grensen mellom positiv motivasjon og negativt press?

Ja, jeg tenker at litt press er sunt. Problemet er når stresset går utover psykisk og fysisk helse. For eksempel ved at man ikke klarer å lese effektivt eller ikke klarer å sovne fordi man er stresset for eksamen.

Tror du studentene har et realistisk bilde på betydningen av karakterer?

Det er vanskelig å si. Jeg har inntrykk av at karakterer har en del å si for ansettelser og andre muligheter, men andre ting som verv og deltidsjobb også har betydning. Videre at studentene får for lite innsikt i de mange jobbmulighetene etter endt studie. Tross alt får de fleste av oss en relevant jobb kort tid etter vi er ferdig med studiet.

Hvilke konsekvenser tror du det kan få å utsettes for slikt press over tid?

Et større press over tid kan føre til at man møter veggen og derfor ikke klarer å gjøre sitt beste.

Hvordan tror du det har seg at mange føler seg ensomme til tross for det rike studentmiljøet som finnes på jussen?

Jeg tror at det har flere årsaker. En årsak kan være at Bergen er en ny by for mange og at man ikke kjenner noen fra før av. En annen grunn kan være at studietiden er første gangen i livet for mange at man ikke har klasseromsundervisning hver dag. Det gjør at det kreves mer av hver enkelt student å bli kjent med andre og oppsøke grupper osv. I tillegg er kullene store og miljøet på jussen kan fremstå som ganske gjengete, noe som kan gjøre det vanskeligere å ta kontakt med nye.

Hva kan vi som studenter selv gjøre for å skape et enda mer inkluderende miljø?

Jeg tror at vi må bli flinkere på å følge med og inkludere de rundt oss. Invitere folk fra for eksempel arbeidsgruppen eller fotballtrening på lunsj, kaffe, kollokvie, kino, trening osv.

Snakkes det for mye om press og ensomhet, eller er åpenhet bare bra?

Jeg tror at åpenhet er bra. Men at det kan bli et litt for stort fokus på hvor fælt ting er heller enn å faktisk gjennomføre positive tiltak og snakke om det som er positivt som f. Eks åpne eksamenvors og å snakke om hvor spennende et tema er istedenfor å snakke om at man «må» ha den og den karakteren.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Jusrevyen 2026 - Helt perfekt, nesten

Av Liam Folmann Østvik • 20. januar 2026
Helt perfekt, nesten - Terningkast: 6 Jusrevyen 2026 med tittelen Helt sant, nesten leverer varene fra øverste hylle og omgjør Straffbar til et resonansrom av sprudlende og lattermild energi. Skuespillerne er tidlig ute med å sette listen, energinivået og ikke minst temaet for kvelden, der det viser seg at det er grensen mellom sannhet og løgn som skal utforskes. Publikum blir umiddelbart trukket inn, og gjennom hele første akt kom jeg til å glemme at jeg befant meg i en litt klaustrofobisk Straffbar hvor sketsjene løftet musikken frem, og musikken løftet sketsjene frem. Høydepunkt i første akt var sketsjen om brennmanetene som ikke bare er skrevet på nærmest profesjonelt nivå, men med sylskarpe rekvisitter og kostymer som hever sketsjen til en ny liga. I tillegg blir man mellom sketsjene tatt godt vare på av et band som alene hadde vært en grunn for å se revyen. Bandet er rett og slett fantastisk med et spekter av instrumenter som viser en enorm beherskelse av ulike sjangre. Frem til pausen spares det ikke på kruttet og det blir levert sterke sketsjer som er konseptuelt og dramaturgisk på svært høyt nivå, som for eksempel sketsjen om russens irritasjon over Jonas Gahr Støres russebuss-reglement. Det er imidlertid ikke alle sketsjene som treffer. Sketsjen med Sylvi Listhaug i et multi-vers er original og har ekstremt potensial, men mangler litt finpuss. Da andre akt begynte, var jeg ikke forberedt på at vi skulle bli “flekset på” på den måten bandet og sangerne gjorde. Med fire-fem sanger på rappen, holdt de ikke tilbake og presterer å øke nivået fra første akt, om det i det hele tatt er mulig. De utfyller hverandre svært godt og man gleder seg til neste gang de holder mikrofonen. Revyen kan for enkelte oppleves som noe på kanten, men hvis en revy ikke nærmer seg grensen forsvinner litt av poenget i mine øyne. Helt sant, nesten nærmer seg noen ganger grensen, men utfører dette på en behersket og gøyal måte. Det tar noen runder i tenkeboksen før man forstår den konseptuelle forbindelsen mellom tittelen på revyen og det som skjer på scenen i enkelte sketsjer. Revyens tematikk omkring hvite løgner følges ikke alltid rigid, men kommer subtilt til uttrykk og åpner for er en mer fri utforskning. Løsningen vil mulig appellere ulikt, men i dette tilfelle oppleves den som vellykket. Etter pausen virker det som at skuespillerne har blitt varmere i trøyen (og det var publikum i varme Straffbar også) og det skinner virkelig gjennom. Spesielt sketsjene om en ambisiøs porno-direktør og om en Trump som ønsker å kapre andre lands fotballspillere for å vinne VM, leverer godt dialog og skuespill. Kjemien mellom dem som gruppe er ikke til å tvile på, og når akt to nærmet seg slutten ønsket jeg meg mer. Hvis det er noe som må påpekes, gjelder det ikke hva som skjer på scenen, men heller i lokalet. Det kan være noe anstrengende å sitte trangt og hardt, som senker helhetsinntrykket noe. Så formidabel som Straffbar er, så er det synd at det ikke er bedre plass til publikum. Dette er ikke bare for at det blir mer komfortabelt for publikum, men også slik at flere får sett den fantastiske revyen. Jusrevyen 2026, Helt sant, nesten, er en revy med et gjennomgående, subtilt konsept, som tar akkurat den plassen det skal. Revyen balanserer dagsaktuelle temaer med de klassiske elementene som gjør en revy til en revy på en lekefull måte. Likevel strekker ikke alltid sketsjene til, noe som heldigvis blir overskygget av skuespillernes sjarm. Det er tydelig at det ligger mye entusiasme og hardt arbeid bak dette prosjektet, og vi er heldige som har så flinke, engasjerte og morsomme mennesker på Dragefjellet. Etter forestillingen sitter jeg igjen med et inntrykk av at revyen er skapt av genuint talentfulle medstudenter, med skuespillere som øser over av glede, og et band som bidrar enormt til å løfte publikumsopplevelsen. Jeg tror ikke jeg kunne ordlagt meg bedre enn Giertsen med «FABELAKTIG! FABELAKTIG! FABELAKTIG!»

Vær en rockestJørne!

Av Mikal Litland Eckblad og Nikolai Lexau Overland • 18. januar 2026
I anledning utgavetemaet «Lex, drugs and rock n´roll» har Injuria snakket med husets egne, men også en av landets fremste, professor på området, Jørn Jacobsen. Mange studenter kjenner ham som en aldri så liten juridisk rockestJørne. Andre kjenner ham først og fremst som en prinsipiell og teoretisk orientert fagperson, men er han selv enig i denne beskrivelsen? – Målet er helt klart et godt samvirke mellom teori og praksis, men det praktiske og pragmatiske tar gjerne hånd om seg selv på noe vis. Da blir det vår jobb å bidra med det som gjerne forsvinner i det daglige. Jeg tenker ikke at teori er viktigere enn praksis, men vi som er her på huset får et eget ansvar for at de større perspektivene blir ivaretatt. Desto mer interessant å grave litt i det underliggende premisset for denne Injuria-utgaven – opprør og rebelskhet! Hva tenker egentlig den prinsipielle teoretikeren om rebelske jurister – kan og bør vi gjøre «opprør» mot lovgiver og den positive retten? Hvilket ansvar har vi personlig for den retten vi håndhever? Vel, premisset er kanskje for snevert, mener han. En god jurist er tro mot jussen, men da «jussen» i en videre forstand enn vi kanskje tenker: – Vi tenker lett at jussen er det Høyesterett sier, men jussen er en samfunnsform som har flere lag enn den konkrete rettsanvendelsen. Jeg er mer opptatt av at vi har et ansvar for å ivareta jussen slik den mer grunnleggende sett er. Det krever jo at vi noen ganger er «rebelske» mot dårlige avgjørelser og ideer, og praksiser som er skadelig for rettsstaten. Det handler ikke nødvendigvis om å være rebelsk mot jussen, men derimot om å utøve god juristvirksomhet. Men tenderer vi mot å være for lojale mot lovgiver og andre institusjoner? – I et demokratisk samfunnssystem er det i stor utstrekning lovgiver som bestemmer, og det skal vi i utgangspunktet ha stor respekt for, men det er ikke ensbetydende med å la være å kritisere eller utfordre. Og, blir det for ille, krever den samme lojaliteten at man rett og slett stopper opp og gir uttrykk for at «dette går ikke». Blind systemlojalitet der vi slutter å stile spørsmål er ikke noe vi bør streve etter – det minner mer om umyndighet enn lojalitet. Han utdyper; – Jeg har stor respekt for Høyesterett som institusjon, men når man har arbeidet med juss en tid, ser man etter hvert at også juss er en menneskelig praksis. Dommere er mennesker, og dommen preges av deres forståelse. Høyesterett sine avgjørelser står, men noen ganger var det kanskje ikke så godt tenkt? Og hvordan reagerer vi best på slike dårlige beslutninger, regler og ideer? Skal man for eksempel dele ut usladdede pornoblader1 og drive cannabiscafé2 for å endre jussen, eller er det best å skrive fagbøker, artikler og høringssvar? – Vel, sivil ulydighet kan per definisjon aldri være juridisk riktig, så i det juridiske perspektivet er det sånn sett tryggere å skrive fagbøker, artikler og drive annen form for reformorientert virksomhet. Samtidig kan jussen aldri definere hva som er etisk riktig å gjøre. Som kantianer har jeg tro på den moralsk autonome borgeren som har en plikt til å lyde egen fornuft og etiske refleksjon. Underkaster man seg Stortingets politiske beslutninger blindt, blir man heteronom og oppgir både selvstendig tenkning om, og ansvar for, din egen oppfatning av hva som er det riktige å gjøre. Men hvor går den nedre grensen? – Det må jo bli opp til den enkelte å ta stilling til. Det er vel der det blir vanskelig, da? – Ja, og det er en grense vi ikke kan regelfeste på noe vis. Du må gjøre opp din egen mening om når situasjonen blir utålelig for deg som etisk individ – og den beslutningen er et selvstendig ansvar du har som tenkende, fritt menneske. Vi vil heller ha et samfunn med litt for mange tar slike beslutninger, enn et samfunn med servile, ikke-tenkende individer, mener han. Drugs I tråd med Injurias tema for denne utgaven er det spesielt aktuelt å diskutere de mange problemstillingene som har oppstått innenfor jussen på rusområdet. Det finnes dermed ingen bedre innledning til en slik samtale enn å trekke frem den beryktede mini-rusreformen som kom gjennom Høyesterett for 3 år siden. I HR-2022-731-A gjorde nettopp Høyesterett noen litt kontroversielle og uklare steg mot en ny rettstilstand på rusområdet. Jørn var heldigvis villig til å gi oss en gjennomgang av endringene som fulgte med dommen. Hva slags endringer fulgte egentlig av denne såkalte mini-rusreformen som kom gjennom Høyesterett i 2022? Jørn er skeptisk til den rusreformen som først ble foreslått. Den tok generelt sett sikte på å skifte spor i rusreguleringen fra et straffespor til et helsespor. Denne tanken forstår han isolert sett godt. Samtidig ville en slik omlegging hatt andre konsekvenser som ikke er like gode, mener han; – Jeg er litt redd for en modell der man i praksis ikke tar tak i markedet som bygger seg opp, eller allerede har bygd seg opp i tilknytning til salg av rus. Man kan godt si at det er ulovlig å være i besittelse av rus, men hvis det ikke har konsekvenser, er det i realiteten en godkjennelse av markedet, og den effekten er jeg veldig redd for. Jørn påpeker at pengene fra narkotikaindustrien uansett vil gå til kriminelle miljøer som vil bruke pengene på andre tvilsomme aktiviteter. Derfor mener han at verken et straffespor eller et helsespor for bruk i seg selv vil løse de større problemene. I juni 2025 ble det enighet om en rusreform fra Stortinget. Denne reformen dempet bruken av straff ved at forenklet forelegg ble hovedregelen for bruk og besittelse. Jørn tenker det er et steg i riktig retning, men at denne reformen likevel ikke innebærer noe mer gjennomgripende endring sammenlignet med den underliggende jussen som allerede eksisterte etter høyesterettsdommen fra 2022. Reformen fra Stortinget og Høyesterett ville ikke egentlig ta tak i det underliggende problemet bak rusmisbruk, mener Jørn. På spørsmål om hva man burde gjøre, var er klinkende klar; – Hvis dette skulle være gjort forsvarlig måtte vi egentlig ha hatt en modell à la det vi har for alkohol. Rusproblemet må løses gjennom en eller annen form for statlig legalisering, forklarer han; – Det må finnes lovlige måter å anskaffe seg på, typisk et monopol, og så må du ha sanksjoner for å gå utenfor det lovlige markedet. Hvis du først skal gjøre disse grepene så må du gjøre det mer helhetlig. Jørn påpeker at hvis staten legaliserer rus på en forsvarlig måte har staten i stor grad “satt spillereglene”. Det vil da bli lettere å regulere det å ta i bruk de illegitime markedene. Han er likevel tydelig på at en eventuell legalisering må gjøres kontrollert, og betrakter utviklingen i norsk rett som gradvise steg i så måte. – Det er i politikkens natur å behandle krevende spørsmål gradvis og stegvis. Jørn avslutter om rus med en enkel beskjed; – Jeg tror ikke man er ferdig med reguleringen på rusfeltet. Sex Den nye samtykkeloven – og da særlig «bare ja er ja»-modellen i strl. § 291 (1) – har vært og er et hett diskusjonstema. Vi ber Jørn gi oss problemstillingene med teskje. Hva er egentlig bakgrunnen for diskusjonen? Jørn forklarer at seksuallovbruddene tidligere vernet allmennheten og ærbarheten, mens selvbestemmelsesretten i større og større grad har kommet i fokus. Nyere lovreformer har endret seksualstraffebudene i denne retningen, og de fleste har handlet om å utvide voldtektsstraffebudet – det har «vokst». – Sammen med fremveksten av selvbestemmelsestankegangen, har man i økende grad sett behov for å markere krenkelser av denne selvbestemmelsesretten med bruk av voldtektsbegrepet. Utviklingen har gått mot å anse all seksuell omgang med noen som ikke har sagt ja som voldtekt. Straffelovens kapittel om seksuallovbrudd er imidlertid et system av ulike straffebud mot ulike seksuelle krenkelser, alt etter hvor alvorlige de regnes for å være. Juridisk sett er voldtekt bare en av mange seksualforbrytelser. At selvbestemmelsesretten er viktig, er alle enige om. Men, spør han; – Hvor mange tilfeller som innebærer brudd på denne selvbestemmelsen skal regnes som voldtekt? Her er det ulike syn. Noen vil ha en modell som vi nå har fått [«bare ja er ja»-modellen, red.anm]. Andre – inkludert meg – har vært skeptiske til dette. Jeg, på samme måte som Straffelovrådet, har foreslått å sette innslagspunktet for voldtekt ved seksuell omgang ved noen som har motsatt seg det [«nei er nei»-modellen, red.anm.]. Der er det ulike syn, avhengig av hvordan man ser på de prinsipielle spørsmålene og hva som er god juridisk regulering. Den loven vi nå har fått synes ikke jeg er så god. Hvilke effekter ønsket man og hvilke effekter, tilsiktede og utilsiktede, tror du samtykkeloven kommer loven til å få? – Dette blir nødvendigvis spekulativt. Loven vil etter alt å dømme ha en sterk symboleffekt. Alle er enige i at seksuelle krenkelser er et alvorlig problem, og at tiltak som reduserer slike er bra. Jørn er mer bekymret for hvilke effekter loven vil ha for strafferettens håndtering av problemstillingen. – Det er nå mer utydelig hva som skal regnes som en voldtekt, og jo mer utydelig dette er fra lovgivers side, jo større ansvar får påtalemyndigheten og domstolene for å regulere dette selv fra sak til sak. Hvorfor blir det vanskeligere å definere voldtekt nå enn tidligere? – Seksualitet er et felt der folk normalt sett interagerer på mer subtile måter – mye kan være underforstått og handle om relasjonens karakter og dynamikk. Den seksuelle interaksjonen er gjerne «diffus» og kan bestå av en kompleks og ustrukturert samhandling med større rom for utydelig kommunikasjon og feiloppfatninger. Hvor skal man da sette målepunktet for når situasjonen går fra bra til dårlig sex, og videre derfra til et straffbart overgrep som gir mange års fengsel? Mange kan ha en intuitiv oppfatning av hva som er god og dårlig sex, men grensen mot en straffbar voldtekt må ha et tydelig målepunkt som vi mangler i dag. Dette avspeiler seg i at ren passivitet etter en skjønnsmessig vurdering noen ganger kan utgjøre et samtykke, men andre ganger ikke. Han følger opp: – Jo mer utydelig definisjonen blir, jo mer faller ansvaret på påtalemyndigheten for å plukke ut de riktige sakene. Litt tabloid, men kan vi få «two stars and a wish/two wishes and a star» for samtykkeloven? – Jeg tror påtalemyndigheten og domstolen vil gi loven et forholdsvis fornuftig nedslagsfelt, men det er jo ikke egentlig deres oppgave. Det er lovgivers ansvar å avgrense de viktigste forbrytelsene klart og tydelig – det følger også av lovskravet at man i de fleste tilfeller kan avgjøre selv om handlingen er straffbar. Det synes jeg ikke denne loven lever opp til. Nå ligger ballen hos Høyesterett, og de får en viktig jobb med å trekke de nærmere grensene, mener Jørn. Foruten manglende forutberegnelighet er Jørn bekymret for en backlash-effekt der en utydelighet i loven virker kontraproduktivt ved at rettsvesenet blir utydelige i sin praktisering og store ressurser i strafferettsapparatet bindes opp i lange prosesser og ankesaker. Han viser til backlash-effekten ved innføringen av minstestraff, som mange mener fikk urimelige utslag og virket mot sin hensikt. – Et rettsapparat som er både ryddig, konsistent, forutsigbart og har rimelige og proporsjonale reaksjoner er det beste systemet for å motvirke seksuelle krenkelser. Desto mindre tvil det er om regelen, og desto tydeligere og tryggere rettssystemet er, desto sterkere vil det virke i denne sammenhengen. Han runder av: – Det er jeg mest redd for nå; at man får masse kontroverser og diskusjoner om loven som gjør kampen mot seksuelle krenkelser en bjørnetjeneste. Det er ikke alltid at det sterke symbolske uttrykket styrker en på sikt. I det personlige Jørnet I tråd med utgavetemaet følte vi oss nesten forpliktet til å stille Jørn et par tematiske og personlige spørsmål. På spørsmål om favorittrusmiddel – i vid forstand – svarer han kontant; – Det er Brannkamp, et par timer på stadion. I likhet med mange på fakultetet både i studentmassen og blant professorene (ja, vi ser på deg, Giertsen), håper også Jørn på bergensk seriegull hvert år. Er det en forbindelse mellom professoregenskaper og entusiasme for Brann fotballklubb, hvem vet? Injuria tar imot bidrag fra skribenter som ønsker å gjøre en empirisk studie av spørsmålet. Utgavetamet spiller på uttrykket “Sex, Drugs and Rock & Roll” som symboliserer ungdomsopprør. Har Jørn hatt en fase med rebelsk oppførsel i sine yngre år? Jørn måtte innrømme at han selv ikke var særlig opprørsk i sin ungdomstid, men; – Jeg er vesentlig mer opprørsk i dag enn da jeg var ung. Altså, jeg er mer forbanna nå enn jeg var da. Jeg reagerer mer mot en god del av de tingene som skjer i vår samtid, og har ganske sterke meninger om det. Da han var ung, så verden ut som den var på vei mot et bra sted. Det var kanskje ikke så stort, eller den gang synlig behov for ungdomsopprør på den tiden. Han mener likevel at dette har endret seg i nyere tid; – Nå er det skikkelig mange ting vi bør reagere mot. Det finnes både udemokratisk oppførsel og urettferdig ulikhet i verden, som man på en måte nesten aksepterer. Burde vi som jusstudenter være mer kritiske, mer opprørske? Rett og slett litt surere? – For det første syns jeg at studiet vårt skulle vært mer opprørsk. Den type jurister vi trenger i dag, er jo jurister med integritet, som står for noe. Jørn ble værende som professor på jussen etter utdanningen sin. Som professor og teoretiker er man gjerne av de mer opprørske personlighetene innenfor jussen. Mange på jusstudiet er gjerne mer interessert i å bli advokater i store firmaer eller anerkjente dommere. Syns du flere jusstudenter burde se andre veier innenfor jussen enn bare advokat og dommer? Det er jo en veldig personlig ting. Det fantastiske med jussutdannelsen er at den kan brukes på så mye forskjellig. Men hvis man har lyst til å påvirke verden der ute, så er det definitivt mange andre spor som er verdt å følge. Jørn påpeker at det ofte er de vågale og litt opprørske juristene som er med på å forme fremtidens rett og rettssystem. Denne oppgaven er ekstremt viktig, mener han. Jørns største rettspolitiske kjepphest er nemlig nettopp det at man aldri skal “underskatte verdien av systematisk, teoretisk tenking for jussen”. Det er, forklarer han, det som har formet jussen vi kjenner i dag. Helt til slutt ba vi Jørn om å gi oss sine beste studietips; – Det beste studietipset, det er et ganske kjipt tips, men ganske enkelt. Når du skal begynne å jobbe med et nytt fag, les jævlig mye. Til de av våre lesere som forventet en magisk trylleformel som skulle fikse alle studieproblemene, må vi dessverre beklage. Jørn forklarer at det viktigste i starten av et nytt fag er å absorbere informasjonen, plukk opp boka og sett på kaffetrakteren. – Folk er så imponert over kunstig intelligens. Men hva er kunstig intelligens? Jo, det er jo et forsøk på å designe noen maskiner som avspeiler vår intelligens! Se på det som hjernen din gjør hvis du mater den med store mengder data. De prosessene som skjer da er helt fantastiske! Det fins ingen annen måte å bli skikkelig bra på et fag, tror jeg, enn å bare jobbe og lese masse. Hva er ditt beste tips til eksamen da? Hvis du i første del av studiet bruker masse tid på å mate hjernen informasjon, så er det andre steget, når man nærmer seg eksamen, å slutte og mate og heller få distanse og perspektiv. Klapp igjen boka og alt sånt. Sørg for å ha gjort den tunge jobben lenge før. Gå en tur på Ulriken og se utover byen, og så få dette store perspektivet på ting. Organiser tankene dine. Da er du klar til eksamen! Vi runder av med en siste oppfordring fra en av jussens mer opprørske professorer. – Det ligger litt i jussens natur at vi skal tenke likt og alt mulig sånt. Men et sunt rettsfellesskap er noe mer. Det nærer av en mengde av litt forskjellige personligheter, med litt forskjellige bakgrunner, litt forskjellige syn på ting, litt forskjellige væremåter. Sånn får vi et mangfold i jussen òg. Når alle blir for ensrettede og opptatt av å være lik alle andre, så slutter vi å tenke kreativt, vi slutter å utfordre ting. Så om jeg skal oppfordre til noe, så er det: tør å være deg sjøl. Til alle førsteårsstudentene som for ikke så lenge siden ble fortalt at målet med jusstudiet er å sørge for at alle tenker helt likt om juss; hør på Jørn!