Fire på fakultetet – om press

Injuria.no • 10. november 2019

Tekst: Eline Sandnes Fosse
Foto: Eline Benedikte Bech Rosendal 

 

 

Vårin Hildridatter Brox

Arbeidsgruppeleder for førstekull

Hva tror du er hovedårsakene til at mange opplever karakterpress på jussen?

Jeg tror det i stor grad skyldes oss selv. Selv om man ikke snakker direkte om karakterer, er det mye snakk rundt det. Vi bør ta ansvar for at vi gjennom dette kan påvirke hverandre. Det kan heller ikke legges skjul på at det settes krav til karakterer i arbeidslivet, og at dette til syvende og sist kan være hovedårsaken. De aktørene som blir mest synlige for oss her på skolen er gjerne de store firmaene med mye penger som også har høye karakterkrav. Denne synligheten kan føre til at presset øker.

Er det sunt med litt press? Hvor går grensen mellom positiv motivasjon og negativt press?

Jeg tror det definitivt er sunt med litt press som en form for motivasjon. For meg har det gjort at jeg har lagt inn litt ekstra innsats i fagene. At jeg har flinke folk rundt meg som jobber hardt og tar opp gode diskusjoner, har gitt meg mye positivt. Jeg tror likevel det har gått for langt om man glemmer hvorfor man egentlig studerer juss. Jeg tror ikke det er sunt å studere kun for å få de beste karakterene, om de ikke ses i sammenheng med et mål, en motivasjon eller en mestringsfølelse. Man lærer for å bli en god jurist, ikke for å få de beste karakterene. 

Tror du studentene har et realistisk bilde på betydningen av karakterer?

Det avhenger nok av den enkelte student. Jeg tror det er mange som ikke har et realistisk bilde på det, og som fort går inn i krisemodus om det går dårlig på én eksamen. Men jeg tror også at flere har et realistisk bilde, når de har i bakhodet at det er mange flere muligheter enn kun de jobbene hvor det kreves et veldig høyt snitt.

Hvilke konsekvenser tror du det kan få å utsettes for slikt press over tid?

En konsekvens er at man lett kan miste perspektivet på hva som egentlig betyr noe. Det gjelder særlig når karakterene blir altoppslukende, noe som kan føre til at man rett og slett ikke har det bra. Andre kan kanskje ha det bra på sitt vis, men gå glipp av mye annet i studiehverdagen. Jeg er opptatt av at det er nå jeg er student og har den friheten det medfører. Da bør man utnytte det til å delta på arrangementer, ha verv og engasjere seg i noe man synes er spennende eller brenner for.

Hvordan tror du det har seg at mange føler seg ensomme til tross for det rike studentmiljøet som finnes på jussen?

Mange kan føle seg ensomme selv om de ikke fremstår slik på utsiden. Det er forskjell på å ha mange bekjente og det å ha gode, nære relasjoner. Slike relasjoner tar tid på bygge, og forutsetter at du finner noen du går godt overens med. Det er ikke selvsagt selv om vi er så mange som vi er. Det er bare bra at vi har et så stort sosialt engasjement, men det kan føre til at noen føler ensomheten sterkere ved at de observerer det gøye som skjer, uten å være en del av det. Mange har blitt flinke til å invitere og inkludere åpent, men det kan likevel være skambelagt å sende melding og spørre om å være med. Jeg tror egentlig vi er en inkluderende gjeng, men det kan likevel være vanskelig å ta det steget. 

Hva kan vi som studenter selv gjøre for å skape et enda mer inkluderende miljø?

Jeg tror det egentlig bare handler om at vi må være observante og evne å løfte blikket selv om man er i etablerte grupper. Vi må ikke stoppe å inkludere andre selv om man har funnet sine folk. Det er virkelig så mange hyggelige, kule og gøyale mennesker som man ikke har rukket å bli kjent med enda. Det å være åpen for nye bekjentskaper, selv utover i studieløpet, kan man vinne mye på selv også.

Snakkes det for mye om press og ensomhet, eller er åpenhet bare bra?

Nei, det er ikke for mye snakk om det sånn som det er nå. #inviterenekstra-kampanjen har for eksempel bare gjort både meg og andre mer bevisst på ensomheten mange kan føle på. At man snakker om karakterpress tror jeg også er fint, så lenge man snakker om det på en måte som ikke indirekte får negative virkninger. Å ha litt «Søvig-mentalitet», tror jeg bare er fint.

 

Marit Tjølmeland

Tidligere arbeidsgruppeleder

Hva tror du er hovedårsakene til at mange opplever karakterpress på jussen?

Vi er en gruppe flinke studenter som har gjort det bra på videregående og er vant til å stille høye krav til oss selv. Det tror jeg gjør at man er tilbøyelig til å kjenne på karakterpress. I tillegg har mange lyst å gå inn i jobber som er ettertraktede og hvor det stilles høyere krav til karakterer. Mange har også inntrykk av at andre er veldig flinke. Det er dumt om det fører til at man selv føler at man ikke presterer godt nok.

Er det sunt med litt press? Hvor går grensen mellom positiv motivasjon og negativt press?

Man jobber kanskje hardt om man syns det er viktig å prestere på et visst nivå. Men jeg tror at det å tenke veldig mye på karakterer gjør at man jobber på en måte som er uheldig for læringsutbyttet. Jeg gjorde det dårligst det året jeg fokuserte mest på karakterer, og best det året jeg fokuserte minst på det. Det kan ha hatt betydning at jeg ikke satt for lenge på lesesal, ikke leste veldig eksamensrettet, men heller fokuserte på å forstå faget. Ved å fokusere for mye på hva man får på eksamen, går man glipp av en stor del av læringen. Jeg tror presset kan ha en positiv funksjon dersom man bruker det på en måte som gjør at man ikke «slacker», men at det ellers blir strevsomt og vil føre til at man jobber mindre effektivt og fornuftig.

Tror du studentene har et realistisk bilde på betydningen av karakterer?

Nei, det tror jeg egentlig ikke. Kanskje ved første jobb, til trainee-opphold og om man vil jobbe i Lovavdelingen. Men de fleste kan komme seg dit de vil om de legger til grunn et litt lengre tidsperspektiv. Man kan nok bli advokat selv om man ikke har B-snitt om man jobber på en fornuftig måte i arbeidslivet.

Hvilke konsekvenser tror du det kan få å utsettes for slikt press over tid?

Jeg tror folk kan bli psykisk nedbrutt, kjedelige med ensrettet tankespor og ende opp med å bruke mye tid på å lære mer uviktige ting i faget gjennom mye pugging. Det tror jeg er usunt faglig. Dette tror jeg kan balle på seg, ved at psykisk press fører til at man blir presset på andre områder, noe som lettere kan trigge større psykiske problemer.

Hvordan tror du det har seg at mange føler seg ensomme til tross for det rike studentmiljøet som finnes på jussen?

At det er et så rikt studentmiljø kan også være noe som bidrar til at noen føler seg ensomme. Noen kan oppleve at andre har veldig gode «klikker» og er med i undergrupper med godt samhold. Da kan man lure på hvorfor man ikke selv er del av dette fellesskapet. At det er så mange studenter her, kan forsterke følelsen av ensomhet dersom man likevel ikke opplever å finne personer man trives godt med. Dersom man tenker at man må bruke all tiden sin på skole, ikke har jobb og ikke er med i studentorganisasjoner, har man kanskje heller ikke et annet type nettverk som kan fange en opp. Da kan man bli isolert på jussen uten å føle seg som en del av fellesskapsboblen jussen kan fremstå som. Slik kan det være en sammenheng mellom karakterpress og ensomhet.

Hva kan vi som studenter selv gjøre for å skape et enda mer inkluderende miljø?

Jeg tror #inviterenekstra-kampanjen fungerte bra, og kjenner flere som inviterte med seg folk på grunn av den. Kanskje bør vi bli flinkere til å snakke med folk vi ikke kjenner på forelesning og på seminargrupper. I tillegg tror jeg det er viktig å akseptere at folk kan være alene uten at det skal være skambelagt. Følelsen av ensomhet er ikke bare det at man føler seg alene, men også at det føles som en skam å være alene. Man bør kunne sitte i kantinen alene uten at det skal være et problem.

Snakkes det for mye om press og ensomhet, eller er åpenhet bare bra?

Det handler kanskje mest om hvordan vi snakker om det. Om man bare gjentar at det er karakterpress uten å ha noen konstruktiv løsning på det, kan det føre til at karakterpresset føles veldig ekte. Sammen-koppene syns jeg derimot var en god måte å ta opp problemet på. Der er ikke fokuset på presset, men budskapet om at vi bør senke skuldrene litt. En bevissthet rundt karakterer, uten å omtale det som en mørk skygge, kan være bra. For ensomhet tror jeg det er viktig å ikke snakke om det som noe stakkarslig, men heller fokusere på det positive og ta folk med.

 

Henrik Behrens

Leder av Juristforeningen

Hva tror du er hovedårsakene til at mange opplever karakterpress på jussen?

På jussen får alle karakterer i de samme fagene. Da er det fort gjort at man sammenligner seg med andre basert på karakterer, fordi det er den enkleste måten å sammenligne på. Det er ikke til å komme unna at det å gjøre det generelt bra på eksamen samsvarer med det å kunne juss. Derfor vil folk lettere oppleve press. Grunnen til at mange opplever press, kanskje mer enn på ungdomsskolen eller videregående, kan være fordi det betyr enda mer for dem nå. Man er i en fase hvor man tenker på fremtiden og kan oppleve at svake resultater vil få større konsekvenser.

Er det sunt med litt press? Hvor går grensen mellom positiv motivasjon og negativt press?

Jeg tror helt klart at press også kan være positivt. Jeg leste en artikkel hvor en psykiater sa at vi må slutte å bruke begrepet «sliten», fordi vi da unngår å sette ord på det vi faktisk føler. Føler man at man har jobbet for lite? Føler man at den totale arbeidsmengden er for stor? Eller føler man at pensum er uoverkommelig? Å sette ord på hva som faktisk er problemet, og ikke bare bruke samlebetegnelsen «press», tror jeg kommer til å bli viktig for å bekjempe presset.

Tror du studentene har et realistisk bilde på betydningen av karakterer?

Det er ikke til å stikke under stol at karakterer er viktig. Mange på jussen er vant til å være flinke. Når man samler så mange flinke, vil ikke alle kunne være de flinkeste hele tiden. Jeg tror jusstudentene er oppegående studenter som har et realistisk forhold til betydningen av karakterer. Samtidig vil det fort polariseres. Man hører kanskje best stemmene til de som opplever et spesielt negativt press, og også de som er ekstra positive. I tillegg vil det være en stor mengde som opplever både at presset kan hjelpe i studiehverdagen ved at motivasjonen økes, og at det andre dager kan oppleves som litt for mye.

Hvilke konsekvenser tror du det kan få å utsettes for slikt press over tid?

Jeg har stor forståelse for at press kan påvirke studiehverdagen negativt over tid. Man leser mer effektivt hvis man er fornøyd med tilværelsen, og jeg tror man lærer mer hvis man leser av nysgjerrighet og ikke av pliktfølelse.

Hvordan tror du det har seg at mange føler seg ensomme til tross for det rike studentmiljøet som finnes på jussen?

Det er et veldig vanskelig spørsmål. Hadde man hatt fasiten på det, hadde man endret noe radikalt på dagen. Det finnes ensomhet i alle miljøer. På mange måter kan man si at jo tettere og bedre et miljø er, jo mer negativt føles det å stå utenfor. Det er kanskje noe av grunnen til at man har fått de reaksjonene man har fått i sosiale medier og anonyme brukerundersøkelser. På jussen er det veldig mange som får til veldig mye, har veldig store vennegjenger og gjør mye moro. For de som ikke føler at de har den samme tilhørigheten, kan det å hele tiden se hva andre gjør på sosiale medier stimulere til at de opplever en enda større ensomhet selv.

Hva kan vi som studenter selv gjøre for å skape et enda mer inkluderende miljø?

Jeg tror på at det å legge til rette for at folk kan holde på med det de selv synes er gøy, kan bidra til å fjerne ensomhet. Det kan være alt fra sport til fag og andre morsomme arrangementer. Det er viktig at folk finner en egenmotivasjon og noe de synes er gøy. Juristforeningen bidrar på sin måte ved å være åpne for at folk kan starte nye undergrupper. Jeg tror det er viktig at man finner en felles interesse, og ikke bare møtes 150 stykker. Man kan være ensom i et stort fellesskap.

Snakkes det for mye om press og ensomhet, eller er åpenhet bare bra?

Alle har opplevd en fredag hvor man ikke er invitert med ut på byen, og alle har opplevd å ikke bli invitert i en bursdag man kanskje hadde hatt lyst til. Risikoaspektet ved å snakke for mye om ensomhet er at man bruker det så mye at man ikke fanger opp de som faktisk sliter. Samtidig må vi ta innover oss alvoret i situasjonen når vi ser på statistikken i anonyme undersøkelser. Jeg opplever sjeldent at jeg tenker så mye på press, med unntak av når det ellers er mye snakk om det. Da kan man begynne å tenke at det faktisk er sånn. Første dag på jussen ble det proklamert at det fantes et karakterpress av samtlige forelesere. Spørsmålet er om det bidrar til en selvoppfyllende profeti.

 

Emilie Mellbye Rytter

Leder i Juridisk studentutvalg

Hva tror du er hovedårsakene til at mange opplever karakterpress på jussen?

Jeg tror at det er forskjellig for hver person, men jeg vil tro at for mange kommer fra et ønske om å gjøre det bra og til å ha mulighet til å kunne få den jobben man ønsker seg.

Er det sunt med litt press? Hvor går grensen mellom positiv motivasjon og negativt press?

Ja, jeg tenker at litt press er sunt. Problemet er når stresset går utover psykisk og fysisk helse. For eksempel ved at man ikke klarer å lese effektivt eller ikke klarer å sovne fordi man er stresset for eksamen.

Tror du studentene har et realistisk bilde på betydningen av karakterer?

Det er vanskelig å si. Jeg har inntrykk av at karakterer har en del å si for ansettelser og andre muligheter, men andre ting som verv og deltidsjobb også har betydning. Videre at studentene får for lite innsikt i de mange jobbmulighetene etter endt studie. Tross alt får de fleste av oss en relevant jobb kort tid etter vi er ferdig med studiet.

Hvilke konsekvenser tror du det kan få å utsettes for slikt press over tid?

Et større press over tid kan føre til at man møter veggen og derfor ikke klarer å gjøre sitt beste.

Hvordan tror du det har seg at mange føler seg ensomme til tross for det rike studentmiljøet som finnes på jussen?

Jeg tror at det har flere årsaker. En årsak kan være at Bergen er en ny by for mange og at man ikke kjenner noen fra før av. En annen grunn kan være at studietiden er første gangen i livet for mange at man ikke har klasseromsundervisning hver dag. Det gjør at det kreves mer av hver enkelt student å bli kjent med andre og oppsøke grupper osv. I tillegg er kullene store og miljøet på jussen kan fremstå som ganske gjengete, noe som kan gjøre det vanskeligere å ta kontakt med nye.

Hva kan vi som studenter selv gjøre for å skape et enda mer inkluderende miljø?

Jeg tror at vi må bli flinkere på å følge med og inkludere de rundt oss. Invitere folk fra for eksempel arbeidsgruppen eller fotballtrening på lunsj, kaffe, kollokvie, kino, trening osv.

Snakkes det for mye om press og ensomhet, eller er åpenhet bare bra?

Jeg tror at åpenhet er bra. Men at det kan bli et litt for stort fokus på hvor fælt ting er heller enn å faktisk gjennomføre positive tiltak og snakke om det som er positivt som f. Eks åpne eksamenvors og å snakke om hvor spennende et tema er istedenfor å snakke om at man «må» ha den og den karakteren.

Av Siggen og Begeret 1. mai 2026
Akkurat som med Snusboks-leken skal du sende en gjenstand (helst Norges Lover) til den påstanden resonerer best med. Drikk hver gang du får den, eller når rimet slapper for hardt. Splash er selvfølgelig oblig!
Av By Sabrina Eriksen-Zapata, Josefine Gløersen and Hilda Sønderland Lundanes - ELSA Bergen, Academic Activities Research Group (2025-2026) 23. april 2026
Last year’s Rafto Prize was awarded to Emergency Response Rooms of Sudan (ERRs) for their humanitarian work in the Sudanese civil war. As conflict continues to devastate the country and displace millions, ERR has played a vital role as a local humanitarian organisation. The organisation is community-driven and focuses on empowering the local community, which was one of the reasons why they were awarded the Rafto Prize1. The recognition of ERR raises questions on how local humanitarian organisations compare to international organisations in terms of efficiency, capacity and long-term sustainability. Efficiency and Structure International organisations will, to a larger degree, use international staff. However, in some cases they will employ and use staff from the country in crisis, in which they will be able to deploy their local understanding in the situation2. In the cases where international organisations do not use local staff to a great extent, there are undoubtedly several benefits of using local aid organisations instead. When comparing the efficiency and structure of humanitarian organisations, clear differences appear between local and international actors. Local actors have more cultural and contextual knowledge which allows them to use other approaches than international organisations. The Building Resilient Communities in Somalia (BRCiS) consortium included Somali local expertise, and thus was able to tailor the aid based on what the affected people actually needed.3 While the methods of the local actors are tailored to the specific context, international organisations often use standardised operating procedures. These procedures often prove efficient at the time of crises but can also provide a risk for unintended harm arising from the lack of understanding of local customs. International and local humanitarian aid organisations are also different in the way they are structured. The local organisations often have a vertical structure which might make it easier for them to adapt to sudden changes compared to organisations with hierarchical structures which are less flexible. Since local actors are already present in the affected area, they are able to respond quickly to sudden escalations in a current crisis. For example, ERR was based on community-led activities existing prior to the Sudanese war, which allowed them to establish immediately after the outbreak of the war.4 Because they were not dependent on foreign staff, they were able to mobilize quickly by using resources from local networks. By contrast, international organisations will to a large degree depend on international staff who have to be transported to the conflict-affected area. During the typhoon in the Philippines in 2013, the local NGOs had a more efficient first response because they were already present in the area.5 For international organisations, decisions have to pass through more levels of approval before international staff can be deployed, making it harder to be present when the crisis first emerges. International organisations may also struggle to enter the conflict-affected area because of restrictions and safety concerns while local actors have a more immediate access. Funding and legitimacy The local and international aid organizations also differ when it comes to accessing donors and funding, and areas where help is needed. The local organizations may not be well known outside of their area. This could impact their funding, as those who are willing to donate may not know of their work, or know who to trust. From the donors' point of view, it is difficult to trust that their money is going to the right causes when they have limited knowledge of the area and the different local organizations. This makes it more likely that they will choose to donate to the international organizations they know and trust. The access to donors is a great advantage for the international organizations. On the other hand, some studies suggest that local organizations might use their funding more efficiently. In 2024, The Share Trust and Refugees International in cooperation with Center for Disaster Philanthropy (CDP) published a study which showed that the local intermediaries were 15.5% more cost-efficient than the international ones in Ukraine. The study found that the UNOCHA Country Based Pooled Fund saved about $ 5.5 million in just one year.6 While the funding showed to be more efficient when going to the local actors in Ukraine this may not necessarily be the case elsewhere. In other areas the local actors will have widely different degrees of organization, and it will be difficult to predict how effective the funding will be. The funding of the organizations also shape the access they have to areas where aid is needed. This is clear when you look at the difference between MSF Doctors Without Borders and the Red Cross. MSF is based on private donations as a way to protect their independence. 7 This funding strategy also allows them to not be associated with a country’s policy, which ensures their access to multiple areas other organizations do not have access to. While they gain access by staying independent with their funding, MSF is vocal about their experiences in the areas they work. This can both be a hindrance and a benefit, depending on whether the people in power wish to be in the spotlight or not. The Red Cross on the other hand relies heavily on financial contributions from states. However, their long-term humanitarian commitment to the principle of neutrality has provided the Red Cross access to conflict areas where other international humanitarian organisations were denied access due to them publicly reporting war crimes and violations they witnessed. For instance, MSF were denied access to Darfur for publicly reporting the rape of over 500 women by soldiers, whilst the Red Cross were able to remain due to their principle of remaining silent and not reporting violations that they witnessed.8 By funding the local actors, one can circumvent the problem altogether. The local actors will have access to the area no matter where they get their funding from or what they publish about the crisis since they are already there. All in all, the funding of local actors is shown to be positive. However, at the same time they lack the legitimacy and the resources that the international aid organizations have. Empowering the affected people Scholars have also pointed out how local organisations can create a sense of ownership and empowerment in a time of crisis and war. Including the local population in humanitarian aid can help the affected people of the crisis feel a sense of control in a time of despair and hopelessness. Using local staff and collecting them together to work on infrastructural projects, or on the distribution of water, food and medicine can also create a sense of solidarity and cohesion which is incredibly important in times of war. Scholars have even suggested that creating such a space where the affected population collaborate together on their common humanity can even facilitate the discussion of peace and negotiation further down the road.9 Strengthening local organisations will also provide a more sustainable dynamic in later crises as the people can transfer knowledge, dynamics and infrastructure they have built. For instance, the BRIGHTLY consortium, combined the strengths of international aid organisations with national Yemeni organisations to empower and strengthen the local community. It put the decision-making processes in the hands of the local community which paved the way for mentoring and training.10 Not only is this empowering on a psychological level, but it is also extremely sustainable in the long-term. Therefore, this article does not intend to diminish the importance of international aid organisations. On the contrary, international aid organisations have been vital in securing life for centuries. However, as this article mentions, and seen through ERR’s hard work in Sudan, strengthening local organisations can provide aid relief in a sustainable and efficient manner, in addition to empowering the affected population in a time of crisis.