Fire på fakultetet – om press

Injuria.no • 10. november 2019

Tekst: Eline Sandnes Fosse
Foto: Eline Benedikte Bech Rosendal 

 

 

Vårin Hildridatter Brox

Arbeidsgruppeleder for førstekull

Hva tror du er hovedårsakene til at mange opplever karakterpress på jussen?

Jeg tror det i stor grad skyldes oss selv. Selv om man ikke snakker direkte om karakterer, er det mye snakk rundt det. Vi bør ta ansvar for at vi gjennom dette kan påvirke hverandre. Det kan heller ikke legges skjul på at det settes krav til karakterer i arbeidslivet, og at dette til syvende og sist kan være hovedårsaken. De aktørene som blir mest synlige for oss her på skolen er gjerne de store firmaene med mye penger som også har høye karakterkrav. Denne synligheten kan føre til at presset øker.

Er det sunt med litt press? Hvor går grensen mellom positiv motivasjon og negativt press?

Jeg tror det definitivt er sunt med litt press som en form for motivasjon. For meg har det gjort at jeg har lagt inn litt ekstra innsats i fagene. At jeg har flinke folk rundt meg som jobber hardt og tar opp gode diskusjoner, har gitt meg mye positivt. Jeg tror likevel det har gått for langt om man glemmer hvorfor man egentlig studerer juss. Jeg tror ikke det er sunt å studere kun for å få de beste karakterene, om de ikke ses i sammenheng med et mål, en motivasjon eller en mestringsfølelse. Man lærer for å bli en god jurist, ikke for å få de beste karakterene. 

Tror du studentene har et realistisk bilde på betydningen av karakterer?

Det avhenger nok av den enkelte student. Jeg tror det er mange som ikke har et realistisk bilde på det, og som fort går inn i krisemodus om det går dårlig på én eksamen. Men jeg tror også at flere har et realistisk bilde, når de har i bakhodet at det er mange flere muligheter enn kun de jobbene hvor det kreves et veldig høyt snitt.

Hvilke konsekvenser tror du det kan få å utsettes for slikt press over tid?

En konsekvens er at man lett kan miste perspektivet på hva som egentlig betyr noe. Det gjelder særlig når karakterene blir altoppslukende, noe som kan føre til at man rett og slett ikke har det bra. Andre kan kanskje ha det bra på sitt vis, men gå glipp av mye annet i studiehverdagen. Jeg er opptatt av at det er nå jeg er student og har den friheten det medfører. Da bør man utnytte det til å delta på arrangementer, ha verv og engasjere seg i noe man synes er spennende eller brenner for.

Hvordan tror du det har seg at mange føler seg ensomme til tross for det rike studentmiljøet som finnes på jussen?

Mange kan føle seg ensomme selv om de ikke fremstår slik på utsiden. Det er forskjell på å ha mange bekjente og det å ha gode, nære relasjoner. Slike relasjoner tar tid på bygge, og forutsetter at du finner noen du går godt overens med. Det er ikke selvsagt selv om vi er så mange som vi er. Det er bare bra at vi har et så stort sosialt engasjement, men det kan føre til at noen føler ensomheten sterkere ved at de observerer det gøye som skjer, uten å være en del av det. Mange har blitt flinke til å invitere og inkludere åpent, men det kan likevel være skambelagt å sende melding og spørre om å være med. Jeg tror egentlig vi er en inkluderende gjeng, men det kan likevel være vanskelig å ta det steget. 

Hva kan vi som studenter selv gjøre for å skape et enda mer inkluderende miljø?

Jeg tror det egentlig bare handler om at vi må være observante og evne å løfte blikket selv om man er i etablerte grupper. Vi må ikke stoppe å inkludere andre selv om man har funnet sine folk. Det er virkelig så mange hyggelige, kule og gøyale mennesker som man ikke har rukket å bli kjent med enda. Det å være åpen for nye bekjentskaper, selv utover i studieløpet, kan man vinne mye på selv også.

Snakkes det for mye om press og ensomhet, eller er åpenhet bare bra?

Nei, det er ikke for mye snakk om det sånn som det er nå. #inviterenekstra-kampanjen har for eksempel bare gjort både meg og andre mer bevisst på ensomheten mange kan føle på. At man snakker om karakterpress tror jeg også er fint, så lenge man snakker om det på en måte som ikke indirekte får negative virkninger. Å ha litt «Søvig-mentalitet», tror jeg bare er fint.

 

Marit Tjølmeland

Tidligere arbeidsgruppeleder

Hva tror du er hovedårsakene til at mange opplever karakterpress på jussen?

Vi er en gruppe flinke studenter som har gjort det bra på videregående og er vant til å stille høye krav til oss selv. Det tror jeg gjør at man er tilbøyelig til å kjenne på karakterpress. I tillegg har mange lyst å gå inn i jobber som er ettertraktede og hvor det stilles høyere krav til karakterer. Mange har også inntrykk av at andre er veldig flinke. Det er dumt om det fører til at man selv føler at man ikke presterer godt nok.

Er det sunt med litt press? Hvor går grensen mellom positiv motivasjon og negativt press?

Man jobber kanskje hardt om man syns det er viktig å prestere på et visst nivå. Men jeg tror at det å tenke veldig mye på karakterer gjør at man jobber på en måte som er uheldig for læringsutbyttet. Jeg gjorde det dårligst det året jeg fokuserte mest på karakterer, og best det året jeg fokuserte minst på det. Det kan ha hatt betydning at jeg ikke satt for lenge på lesesal, ikke leste veldig eksamensrettet, men heller fokuserte på å forstå faget. Ved å fokusere for mye på hva man får på eksamen, går man glipp av en stor del av læringen. Jeg tror presset kan ha en positiv funksjon dersom man bruker det på en måte som gjør at man ikke «slacker», men at det ellers blir strevsomt og vil føre til at man jobber mindre effektivt og fornuftig.

Tror du studentene har et realistisk bilde på betydningen av karakterer?

Nei, det tror jeg egentlig ikke. Kanskje ved første jobb, til trainee-opphold og om man vil jobbe i Lovavdelingen. Men de fleste kan komme seg dit de vil om de legger til grunn et litt lengre tidsperspektiv. Man kan nok bli advokat selv om man ikke har B-snitt om man jobber på en fornuftig måte i arbeidslivet.

Hvilke konsekvenser tror du det kan få å utsettes for slikt press over tid?

Jeg tror folk kan bli psykisk nedbrutt, kjedelige med ensrettet tankespor og ende opp med å bruke mye tid på å lære mer uviktige ting i faget gjennom mye pugging. Det tror jeg er usunt faglig. Dette tror jeg kan balle på seg, ved at psykisk press fører til at man blir presset på andre områder, noe som lettere kan trigge større psykiske problemer.

Hvordan tror du det har seg at mange føler seg ensomme til tross for det rike studentmiljøet som finnes på jussen?

At det er et så rikt studentmiljø kan også være noe som bidrar til at noen føler seg ensomme. Noen kan oppleve at andre har veldig gode «klikker» og er med i undergrupper med godt samhold. Da kan man lure på hvorfor man ikke selv er del av dette fellesskapet. At det er så mange studenter her, kan forsterke følelsen av ensomhet dersom man likevel ikke opplever å finne personer man trives godt med. Dersom man tenker at man må bruke all tiden sin på skole, ikke har jobb og ikke er med i studentorganisasjoner, har man kanskje heller ikke et annet type nettverk som kan fange en opp. Da kan man bli isolert på jussen uten å føle seg som en del av fellesskapsboblen jussen kan fremstå som. Slik kan det være en sammenheng mellom karakterpress og ensomhet.

Hva kan vi som studenter selv gjøre for å skape et enda mer inkluderende miljø?

Jeg tror #inviterenekstra-kampanjen fungerte bra, og kjenner flere som inviterte med seg folk på grunn av den. Kanskje bør vi bli flinkere til å snakke med folk vi ikke kjenner på forelesning og på seminargrupper. I tillegg tror jeg det er viktig å akseptere at folk kan være alene uten at det skal være skambelagt. Følelsen av ensomhet er ikke bare det at man føler seg alene, men også at det føles som en skam å være alene. Man bør kunne sitte i kantinen alene uten at det skal være et problem.

Snakkes det for mye om press og ensomhet, eller er åpenhet bare bra?

Det handler kanskje mest om hvordan vi snakker om det. Om man bare gjentar at det er karakterpress uten å ha noen konstruktiv løsning på det, kan det føre til at karakterpresset føles veldig ekte. Sammen-koppene syns jeg derimot var en god måte å ta opp problemet på. Der er ikke fokuset på presset, men budskapet om at vi bør senke skuldrene litt. En bevissthet rundt karakterer, uten å omtale det som en mørk skygge, kan være bra. For ensomhet tror jeg det er viktig å ikke snakke om det som noe stakkarslig, men heller fokusere på det positive og ta folk med.

 

Henrik Behrens

Leder av Juristforeningen

Hva tror du er hovedårsakene til at mange opplever karakterpress på jussen?

På jussen får alle karakterer i de samme fagene. Da er det fort gjort at man sammenligner seg med andre basert på karakterer, fordi det er den enkleste måten å sammenligne på. Det er ikke til å komme unna at det å gjøre det generelt bra på eksamen samsvarer med det å kunne juss. Derfor vil folk lettere oppleve press. Grunnen til at mange opplever press, kanskje mer enn på ungdomsskolen eller videregående, kan være fordi det betyr enda mer for dem nå. Man er i en fase hvor man tenker på fremtiden og kan oppleve at svake resultater vil få større konsekvenser.

Er det sunt med litt press? Hvor går grensen mellom positiv motivasjon og negativt press?

Jeg tror helt klart at press også kan være positivt. Jeg leste en artikkel hvor en psykiater sa at vi må slutte å bruke begrepet «sliten», fordi vi da unngår å sette ord på det vi faktisk føler. Føler man at man har jobbet for lite? Føler man at den totale arbeidsmengden er for stor? Eller føler man at pensum er uoverkommelig? Å sette ord på hva som faktisk er problemet, og ikke bare bruke samlebetegnelsen «press», tror jeg kommer til å bli viktig for å bekjempe presset.

Tror du studentene har et realistisk bilde på betydningen av karakterer?

Det er ikke til å stikke under stol at karakterer er viktig. Mange på jussen er vant til å være flinke. Når man samler så mange flinke, vil ikke alle kunne være de flinkeste hele tiden. Jeg tror jusstudentene er oppegående studenter som har et realistisk forhold til betydningen av karakterer. Samtidig vil det fort polariseres. Man hører kanskje best stemmene til de som opplever et spesielt negativt press, og også de som er ekstra positive. I tillegg vil det være en stor mengde som opplever både at presset kan hjelpe i studiehverdagen ved at motivasjonen økes, og at det andre dager kan oppleves som litt for mye.

Hvilke konsekvenser tror du det kan få å utsettes for slikt press over tid?

Jeg har stor forståelse for at press kan påvirke studiehverdagen negativt over tid. Man leser mer effektivt hvis man er fornøyd med tilværelsen, og jeg tror man lærer mer hvis man leser av nysgjerrighet og ikke av pliktfølelse.

Hvordan tror du det har seg at mange føler seg ensomme til tross for det rike studentmiljøet som finnes på jussen?

Det er et veldig vanskelig spørsmål. Hadde man hatt fasiten på det, hadde man endret noe radikalt på dagen. Det finnes ensomhet i alle miljøer. På mange måter kan man si at jo tettere og bedre et miljø er, jo mer negativt føles det å stå utenfor. Det er kanskje noe av grunnen til at man har fått de reaksjonene man har fått i sosiale medier og anonyme brukerundersøkelser. På jussen er det veldig mange som får til veldig mye, har veldig store vennegjenger og gjør mye moro. For de som ikke føler at de har den samme tilhørigheten, kan det å hele tiden se hva andre gjør på sosiale medier stimulere til at de opplever en enda større ensomhet selv.

Hva kan vi som studenter selv gjøre for å skape et enda mer inkluderende miljø?

Jeg tror på at det å legge til rette for at folk kan holde på med det de selv synes er gøy, kan bidra til å fjerne ensomhet. Det kan være alt fra sport til fag og andre morsomme arrangementer. Det er viktig at folk finner en egenmotivasjon og noe de synes er gøy. Juristforeningen bidrar på sin måte ved å være åpne for at folk kan starte nye undergrupper. Jeg tror det er viktig at man finner en felles interesse, og ikke bare møtes 150 stykker. Man kan være ensom i et stort fellesskap.

Snakkes det for mye om press og ensomhet, eller er åpenhet bare bra?

Alle har opplevd en fredag hvor man ikke er invitert med ut på byen, og alle har opplevd å ikke bli invitert i en bursdag man kanskje hadde hatt lyst til. Risikoaspektet ved å snakke for mye om ensomhet er at man bruker det så mye at man ikke fanger opp de som faktisk sliter. Samtidig må vi ta innover oss alvoret i situasjonen når vi ser på statistikken i anonyme undersøkelser. Jeg opplever sjeldent at jeg tenker så mye på press, med unntak av når det ellers er mye snakk om det. Da kan man begynne å tenke at det faktisk er sånn. Første dag på jussen ble det proklamert at det fantes et karakterpress av samtlige forelesere. Spørsmålet er om det bidrar til en selvoppfyllende profeti.

 

Emilie Mellbye Rytter

Leder i Juridisk studentutvalg

Hva tror du er hovedårsakene til at mange opplever karakterpress på jussen?

Jeg tror at det er forskjellig for hver person, men jeg vil tro at for mange kommer fra et ønske om å gjøre det bra og til å ha mulighet til å kunne få den jobben man ønsker seg.

Er det sunt med litt press? Hvor går grensen mellom positiv motivasjon og negativt press?

Ja, jeg tenker at litt press er sunt. Problemet er når stresset går utover psykisk og fysisk helse. For eksempel ved at man ikke klarer å lese effektivt eller ikke klarer å sovne fordi man er stresset for eksamen.

Tror du studentene har et realistisk bilde på betydningen av karakterer?

Det er vanskelig å si. Jeg har inntrykk av at karakterer har en del å si for ansettelser og andre muligheter, men andre ting som verv og deltidsjobb også har betydning. Videre at studentene får for lite innsikt i de mange jobbmulighetene etter endt studie. Tross alt får de fleste av oss en relevant jobb kort tid etter vi er ferdig med studiet.

Hvilke konsekvenser tror du det kan få å utsettes for slikt press over tid?

Et større press over tid kan føre til at man møter veggen og derfor ikke klarer å gjøre sitt beste.

Hvordan tror du det har seg at mange føler seg ensomme til tross for det rike studentmiljøet som finnes på jussen?

Jeg tror at det har flere årsaker. En årsak kan være at Bergen er en ny by for mange og at man ikke kjenner noen fra før av. En annen grunn kan være at studietiden er første gangen i livet for mange at man ikke har klasseromsundervisning hver dag. Det gjør at det kreves mer av hver enkelt student å bli kjent med andre og oppsøke grupper osv. I tillegg er kullene store og miljøet på jussen kan fremstå som ganske gjengete, noe som kan gjøre det vanskeligere å ta kontakt med nye.

Hva kan vi som studenter selv gjøre for å skape et enda mer inkluderende miljø?

Jeg tror at vi må bli flinkere på å følge med og inkludere de rundt oss. Invitere folk fra for eksempel arbeidsgruppen eller fotballtrening på lunsj, kaffe, kollokvie, kino, trening osv.

Snakkes det for mye om press og ensomhet, eller er åpenhet bare bra?

Jeg tror at åpenhet er bra. Men at det kan bli et litt for stort fokus på hvor fælt ting er heller enn å faktisk gjennomføre positive tiltak og snakke om det som er positivt som f. Eks åpne eksamenvors og å snakke om hvor spennende et tema er istedenfor å snakke om at man «må» ha den og den karakteren.

Av Emma Helene Husebæk og Josefine Gløersen - ELSA Bergen, Academic Activities, Research Gruppen (2025-2026) 4. juni 2026
Sosiale medier fungerer i dag som et moderne «eventyrland»; et sted for kreativitet og fellesskap, men også et miljø preget av ekkokamre og manipulerende algoritmer. For mange unge er sosiale medier et sted for læring, informasjon og selvutfoldelse, samtidig som at personvernet og sikkerheten deres ofte er utilstrekkelig ivaretatt. Sosiale medier ble opprinnelig ikke utviklet med barn som målgruppe, men spiller fortsatt en stor rolle i barns liv i dag.1 Europaparlamentet er bekymret over at én av fire unge har telefonbruk som minner om avhengighet. På bakgrunn av dette har Europarlamentet foreslått å innføre en felles aldersgrense på 16 år for tilgang på sosiale medier og AI-tjenester.2 Dette reiser spørsmålet om et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år er forenlig med ytringsfriheten, og om det kan forsvares i en norsk kontekst. Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet som beskytter individets mulighet til å uttrykke meninger, motta informasjon og delta i samfunnsdebatten. Både Grunnloven og EMK artikkel 10 beskytter retten til ytringsfrihet og retten til å motta og informasjon, samtidig som den åpner for lovlige begrensninger når det er nødvendig i et demokratisk samfunn. For barn innebærer dette en balanse mellom retten til deltakelse og ytring, og behovet for vern mot skade og utnyttelse. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg, delta i offentlig debatt og få tilgang til informasjon, men dette kan lovlig reguleres for å beskytte deres trygghet, utvikling og personvern på sosiale medier. En vurdering av en eventuell aldersgrense må derfor finne en balanse mellom disse to hensynene. En aldergrense på sosiale medier er særlig begrunnet i at barn står i en sårbar posisjon fordi hjernen deres fortsatt er under utvikling. FNs barnekomité påpeker at hjernens plastisitet er på sitt høyeste i de tidlige leveårene og i ungdomstiden, noe som gjør barn påvirkelige for manipulerende algoritmer, reklame og sosialt press på sosiale medier.3 Når barn blir eldre og hjernen modnes, utvikles evnen til å vurdere konsekvenser og ta mer selvstendige beslutninger. En aldersgrense gir derfor barn tid til å styrke sin dømmekraft og refleksjonsevne, slik at de bedre kan navigere på sosiale medier på en bevisst måte. Sosiale medier er designet nettopp for å holde brukeren engasjert gjennom funksjoner som «infinite scroll», autoplay og push-varsler.4 Nytt innhold lastes kontinuerlig og nye videoer starter automatisk, noe som gjør at strømmen av innhold aldri kommer til en ende. Algoritmestyrte plattformer gjør at barn lettere blir dratt inn i mørke «kaninhull» (rabbit holes), hvor de gradvis blir eksponert for mer ekstremt og skadelig innhold.5 Disse algoritmene er også med på å skape ekkokamre fordi man i hovedsak blir presentert for innhold man tidligere har vist interesse for. Dette kan bidra til polarisering ved at alternative perspektiver blir mindre synlige, og ved at sterke eller ytterliggående budskap forsterkes over tid. Dette peker på kjernen i debatten: Barn har ennå ikke utviklet den kognitive «motstandskraften» som trengs for å stå imot algoritmer som er spesialdesignet for å fange oppmerksomheten deres.6 Samtidig som begrunnelsen for en aldersgrense fremstår tungtveiende, er det ikke gitt at et slik tiltak er uproblematisk. Spørsmålet er om løsningen faktisk er å stenge dørene til dette digitale «eventyrlandet». Et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år reiser av den grunn flere prinsipielle og praktiske utfordringer, særlig i lys av barns rett til ytring og deltakelse i det digitale rom. Sosiale medier er ikke bare en underholdningsplattform, men en sentral arena for barns ytringer, informasjonsinnhenting og sosiale liv. I dagens samfunn foregår store deler av den offentlige debatten digitalt, et forbud vil i praksis kunne innebære at barns utestenges fra viktige rom for deltakelse. Et slik tiltak kan derfor argumenteres for at ikke utelukkende vil være beskyttelse, men også en form for ekskludering. Det reiser et grunnleggende spørsmål om hva som skjer med barns mulighet til å bli hørt når de stenges ut av de plattformene der samtalene foregår? FNs barnekomite poengterer at sosiale medier gir barn nye og viktige muligheter til å delta og uttrykke seg i samfunnet, og at de ulike statene må legge til rette for en slik deltagelse.7 En aldersgrense kan også medføre digital utestengelse. For mange barn er sosiale medier en viktig kilde til tilhørighet, særlig for dem som ikke finner fellesskap i fysiske omgivelser. Å stenge disse arenaene kan dermed ramme skjevt, og særlig gå utover sårbare grupper. FNs barnekomite understreker at barn har rett til likeverdig tilgang til det digitale miljøet, og at statene har en plikt til å motvirke digital ekskludering. Dette betyr at man ikke bare skal beskytte barn mot skade, men og sikre at de får delta. Spørsmålet blir derfor hvem som faller utenfor når porten stenges. En annen sentral utfordring er at aldersgrense i praksis kan være lite treffsikker. Erfaring tilsier at aldersgrense på nett er enkle å lure seg rundt, blant annet ved å oppgi gi feil alder. Det kan derfor være et forbud som får begrenset effekt for barna det er ment å beskytte. Samtidig er det en risiko for at barn som utestenges søker seg til mindre regulerte plattformer. Det kan i verste fall øke eksponeringen for skadelig innhold, fremfor å senke den. Ulike forskningsmiljøer har påpekt at forbud ikke nødvendigvis vil være den mest effektive måten å håndtere utfordringene ved sosiale medier på.8 En fastsatt aldersgrense reiser spørsmål om reguleringen er tilstrekkelig nyansert. Barn er ikke en ensartet gruppe, og både modenhet, digital kompetanse og behov vil variere betydelig. FNs barnekomite understreker at barn er i utvikling og at tiltakene av den grunn må tilpasses barnets alder og modenhet. En absolutt aldersgrense kan derfor fremstå som et strengt virkemiddel, som ikke tar høyde for individuelle tilpasninger.9 De ulike utfordringene sender oss mot kjernen i spørsmålet: selv om hensynet til beskyttelse er tungtveiende vil det ikke alltid være gitt at et generelt forbud er et forholdsmessig inngrep i barns rettigheter. Det er ingen tvil om at barn har behov for beskyttelse i sosiale medier og på internett, spesielt mot skadelig innhold og utnyttelse. På samme tid innebærer innføring av aldersgrense et inngrep i barns ytringsfrihet og rett til informasjon, som etter de universale menneskerettighetene krever mer enn gode hensyn.10 Spørsmålet er av den grunn om et generelt forbud som dette er nødvendig og forholdsmessig. Er det slik at barn må stenges ute for å beskyttes? FNs barnekomité understreker at barn har en rett til å søke, motta og formidle informasjon på sosiale medier og at begrensninger må være nødvendig og forholdsmessig. Dette viser at et forbud ikke utelukkende kan begrunnes i risiko, men må konkret vurderes opp mot mindre inngripende tiltak som kan gi tilsvarende beskyttelse.11 Et mulig alternativ er å regulere de ulike plattformene fremfor et forbud for barna. Barnekomiteen fremhever statens ansvar for å sikre at digitale tjenester utformes i tråd med barnas rettigheter, spesifikt gjennom krav til design, personvern og sikkerhet.12 EU-kommisjonens retningslinjer konkretiserer det ved å foreslå private kontoer som standard, regulerte algoritmer og begrensinger av funksjoner som fremmer avhengighet. I tillegg kan barns egen beskyttelse styrkes gjennom bedre rapporteringsverktøy og opplæring av barn og foreldre i digital kompetanse. Tiltak som dette retter seg mot de strukturelle utfordringene ved sosiale medier, og gjør det digitale «eventyrlandet» tryggere uten å nekte barn tilgang. Et generelt forbud fremstår derimot som et vidtrekkende inngrep, som rammer barn uavhengig av modenhet og behov. I tillegg er det uvisst hvor effektivt et slikt tiltak er i praksis. Avveiingen er derfor mellom å beskytte barn fra det digitale rommet eller beskytte dem i det. Ettersom det finnes mindre inngripende og mer målrettede alternativer, vil det være vanskelig å konkludere med et generelt forbud som nødvendig. En aldersgrense på 16 år fremstår på bakgrunn av dette som et strengt og usikkert virkemiddel. Til tross for at hensynet om beskyttelse er tungtveiende, tilsier både rettslige og praktiske hensyn at reguleringen heller bør rettes mot plattformene, fremfor barnas tilgang til dem. For at barn skal ha en reell frihet til å delta, lære og uttrykke seg på sosiale medier, må plattformene de bruker være bedre tilpasset mindreårige. Staten har et ansvar for å motvirke digital ekskludering, men de har også et ansvar for at barn ikke diskrimineres ved å bli overlatt til tjenester som profitterer på deres sårbarhet. Samtidig advarer UNICEF mot at aldersforbud alene ikke løser alle problemer, da barn kan finne omveier til mindre regulerte områder.13 Aldersgrense bør derfor inngå i en helhetlig tilnærming som også innebærer bedre tilpasning av sosiale medier for barn og styrking av foreldres digitale kompetanse. Litteraturliste: Europakommisjonen. (2025). Communication from the Commission: Guidelines on measures to ensure a high level of privacy, safety and security for minors online . Tilgjengelig fra: https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=OJ:C_202505519 FNs barnekomité. (2021). Generell kommentar nr. 25 om barns rettigheter i det digitale miljøet . CRC/C/GC/25. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/1376fac2fe2a427389f9f94b52acdefc/kommentar-nr.-25-barnekonvensjonen.pdf Leibniz Institute for Media Research. (2026, March 16). Why banning social media is not the solution . Tilgjengelig fra: https://leibniz-hbi.de/en/hbi-news/news/why-banning-social-media-is-not-the-solution/  News European Parliament. (2025). Children should be at least 16 to access social media, say MEPs . Tilgjengelig fra: https://www.europarl.europa.eu/news/en/press-room/20251120IPR31496/children-should-be-at-least-16-to-access-social-media-say-meps NOU 2024: 20. (2024). Det digitale (i) livet. Balansert oppvekst i skjermens tid. Kunnskapsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/c252947398de4fb0aea9349f011eb410/no/pdfs/nou202420240020000dddpdfs.pdf UN News. (2025). Social media: Age-related bans won't keep kids safe, UNICEF warns . Tilgjengelig fra: https://news.un.org/en/story/2025/12/1166557
Av Bilder og tekst av Yngvil Sveen Øyen 4. juni 2026
Vindusskatt var en eiendomsskatt i England fra 1696 til 1851, Skottland fra 1748 til 1851 og Frankrike mellom 1798 og 1926. Da skatteordningen først ble innført i England, bestod den av en fast avgift per hus på det som tilsvarer 200 norske kroner i dagens penger, og en tilleggsavgift på 410 kroner for hus med flere enn ti vinduer, og 830 kroner for hus med flere enn 20 vinduer. Skattesystemet var basert på en enkel logikk om at antall vinduer og dører på et hus var en indikator på eierens velstand. Vinduer og dører var et egnet mål på kapital, ettersom dette var en tid der rikdom var materiell og vanskelig å gjemme bort, lenge før skatteparadis, skatteplanlegging og offshore-bankkontorer. Vindusskatten ble videre ansett som en mindre inngripende form for beskatning, ettersom skattefunksjonærene ikke måtte trenge seg inn i folks hus for å beregne hva eieren skulle skattlegges, men kunne simpelthen telle antall vinduer og dører fra utsiden. På tross av at vindusskatten bygget på en fornuftig logikk og hensynet til privatliv, hadde ordningen den uheldige utilsiktede virkningen at mange huseiere muret igjen vinduer på eiendommene sine for å slippe å betale. Resultatet var mørke, innestengte og dårlig ventilerte hus og en rekke negative helseeffekter hos beboerne. Dette var én av hovedårsakene til av avgiften ble avskaffet. Vindusskatten har satt varig preg på arkitekturen. Du kan fortsatt se hus med vinduer som er muret igjen i byer som London. Dette er ikke det eneste eksempelet på hvordan beskatning har påvirket arkitekturen. Nederland hadde på 1600-tallet en eiendomsskatt basert på bredden av bygningers fasade. Denne ordningen førte til konstruksjonen av smale, høye og dype hus. En fransk skatteordning er opphav til «mansardtak» som er en form for skråtak som ble popularisert i Frankrike på 1700-tallet. Den franske eiendomsskatten ble på denne tiden beregnet med utgangspunkt i antall etasjer under taket. Utformingen på mansardtaket skapte et loftareal som ikke formelt ble regnet som en etasje. Huseieren fikk ved å utforme taket slik én ekstra etasje og et større leveareal uten å betale eiendomsskatt på dette.