Fire på fakultetet – om press

Injuria.no • 10. november 2019

Tekst: Eline Sandnes Fosse
Foto: Eline Benedikte Bech Rosendal 

 

 

Vårin Hildridatter Brox

Arbeidsgruppeleder for førstekull

Hva tror du er hovedårsakene til at mange opplever karakterpress på jussen?

Jeg tror det i stor grad skyldes oss selv. Selv om man ikke snakker direkte om karakterer, er det mye snakk rundt det. Vi bør ta ansvar for at vi gjennom dette kan påvirke hverandre. Det kan heller ikke legges skjul på at det settes krav til karakterer i arbeidslivet, og at dette til syvende og sist kan være hovedårsaken. De aktørene som blir mest synlige for oss her på skolen er gjerne de store firmaene med mye penger som også har høye karakterkrav. Denne synligheten kan føre til at presset øker.

Er det sunt med litt press? Hvor går grensen mellom positiv motivasjon og negativt press?

Jeg tror det definitivt er sunt med litt press som en form for motivasjon. For meg har det gjort at jeg har lagt inn litt ekstra innsats i fagene. At jeg har flinke folk rundt meg som jobber hardt og tar opp gode diskusjoner, har gitt meg mye positivt. Jeg tror likevel det har gått for langt om man glemmer hvorfor man egentlig studerer juss. Jeg tror ikke det er sunt å studere kun for å få de beste karakterene, om de ikke ses i sammenheng med et mål, en motivasjon eller en mestringsfølelse. Man lærer for å bli en god jurist, ikke for å få de beste karakterene. 

Tror du studentene har et realistisk bilde på betydningen av karakterer?

Det avhenger nok av den enkelte student. Jeg tror det er mange som ikke har et realistisk bilde på det, og som fort går inn i krisemodus om det går dårlig på én eksamen. Men jeg tror også at flere har et realistisk bilde, når de har i bakhodet at det er mange flere muligheter enn kun de jobbene hvor det kreves et veldig høyt snitt.

Hvilke konsekvenser tror du det kan få å utsettes for slikt press over tid?

En konsekvens er at man lett kan miste perspektivet på hva som egentlig betyr noe. Det gjelder særlig når karakterene blir altoppslukende, noe som kan føre til at man rett og slett ikke har det bra. Andre kan kanskje ha det bra på sitt vis, men gå glipp av mye annet i studiehverdagen. Jeg er opptatt av at det er nå jeg er student og har den friheten det medfører. Da bør man utnytte det til å delta på arrangementer, ha verv og engasjere seg i noe man synes er spennende eller brenner for.

Hvordan tror du det har seg at mange føler seg ensomme til tross for det rike studentmiljøet som finnes på jussen?

Mange kan føle seg ensomme selv om de ikke fremstår slik på utsiden. Det er forskjell på å ha mange bekjente og det å ha gode, nære relasjoner. Slike relasjoner tar tid på bygge, og forutsetter at du finner noen du går godt overens med. Det er ikke selvsagt selv om vi er så mange som vi er. Det er bare bra at vi har et så stort sosialt engasjement, men det kan føre til at noen føler ensomheten sterkere ved at de observerer det gøye som skjer, uten å være en del av det. Mange har blitt flinke til å invitere og inkludere åpent, men det kan likevel være skambelagt å sende melding og spørre om å være med. Jeg tror egentlig vi er en inkluderende gjeng, men det kan likevel være vanskelig å ta det steget. 

Hva kan vi som studenter selv gjøre for å skape et enda mer inkluderende miljø?

Jeg tror det egentlig bare handler om at vi må være observante og evne å løfte blikket selv om man er i etablerte grupper. Vi må ikke stoppe å inkludere andre selv om man har funnet sine folk. Det er virkelig så mange hyggelige, kule og gøyale mennesker som man ikke har rukket å bli kjent med enda. Det å være åpen for nye bekjentskaper, selv utover i studieløpet, kan man vinne mye på selv også.

Snakkes det for mye om press og ensomhet, eller er åpenhet bare bra?

Nei, det er ikke for mye snakk om det sånn som det er nå. #inviterenekstra-kampanjen har for eksempel bare gjort både meg og andre mer bevisst på ensomheten mange kan føle på. At man snakker om karakterpress tror jeg også er fint, så lenge man snakker om det på en måte som ikke indirekte får negative virkninger. Å ha litt «Søvig-mentalitet», tror jeg bare er fint.

 

Marit Tjølmeland

Tidligere arbeidsgruppeleder

Hva tror du er hovedårsakene til at mange opplever karakterpress på jussen?

Vi er en gruppe flinke studenter som har gjort det bra på videregående og er vant til å stille høye krav til oss selv. Det tror jeg gjør at man er tilbøyelig til å kjenne på karakterpress. I tillegg har mange lyst å gå inn i jobber som er ettertraktede og hvor det stilles høyere krav til karakterer. Mange har også inntrykk av at andre er veldig flinke. Det er dumt om det fører til at man selv føler at man ikke presterer godt nok.

Er det sunt med litt press? Hvor går grensen mellom positiv motivasjon og negativt press?

Man jobber kanskje hardt om man syns det er viktig å prestere på et visst nivå. Men jeg tror at det å tenke veldig mye på karakterer gjør at man jobber på en måte som er uheldig for læringsutbyttet. Jeg gjorde det dårligst det året jeg fokuserte mest på karakterer, og best det året jeg fokuserte minst på det. Det kan ha hatt betydning at jeg ikke satt for lenge på lesesal, ikke leste veldig eksamensrettet, men heller fokuserte på å forstå faget. Ved å fokusere for mye på hva man får på eksamen, går man glipp av en stor del av læringen. Jeg tror presset kan ha en positiv funksjon dersom man bruker det på en måte som gjør at man ikke «slacker», men at det ellers blir strevsomt og vil føre til at man jobber mindre effektivt og fornuftig.

Tror du studentene har et realistisk bilde på betydningen av karakterer?

Nei, det tror jeg egentlig ikke. Kanskje ved første jobb, til trainee-opphold og om man vil jobbe i Lovavdelingen. Men de fleste kan komme seg dit de vil om de legger til grunn et litt lengre tidsperspektiv. Man kan nok bli advokat selv om man ikke har B-snitt om man jobber på en fornuftig måte i arbeidslivet.

Hvilke konsekvenser tror du det kan få å utsettes for slikt press over tid?

Jeg tror folk kan bli psykisk nedbrutt, kjedelige med ensrettet tankespor og ende opp med å bruke mye tid på å lære mer uviktige ting i faget gjennom mye pugging. Det tror jeg er usunt faglig. Dette tror jeg kan balle på seg, ved at psykisk press fører til at man blir presset på andre områder, noe som lettere kan trigge større psykiske problemer.

Hvordan tror du det har seg at mange føler seg ensomme til tross for det rike studentmiljøet som finnes på jussen?

At det er et så rikt studentmiljø kan også være noe som bidrar til at noen føler seg ensomme. Noen kan oppleve at andre har veldig gode «klikker» og er med i undergrupper med godt samhold. Da kan man lure på hvorfor man ikke selv er del av dette fellesskapet. At det er så mange studenter her, kan forsterke følelsen av ensomhet dersom man likevel ikke opplever å finne personer man trives godt med. Dersom man tenker at man må bruke all tiden sin på skole, ikke har jobb og ikke er med i studentorganisasjoner, har man kanskje heller ikke et annet type nettverk som kan fange en opp. Da kan man bli isolert på jussen uten å føle seg som en del av fellesskapsboblen jussen kan fremstå som. Slik kan det være en sammenheng mellom karakterpress og ensomhet.

Hva kan vi som studenter selv gjøre for å skape et enda mer inkluderende miljø?

Jeg tror #inviterenekstra-kampanjen fungerte bra, og kjenner flere som inviterte med seg folk på grunn av den. Kanskje bør vi bli flinkere til å snakke med folk vi ikke kjenner på forelesning og på seminargrupper. I tillegg tror jeg det er viktig å akseptere at folk kan være alene uten at det skal være skambelagt. Følelsen av ensomhet er ikke bare det at man føler seg alene, men også at det føles som en skam å være alene. Man bør kunne sitte i kantinen alene uten at det skal være et problem.

Snakkes det for mye om press og ensomhet, eller er åpenhet bare bra?

Det handler kanskje mest om hvordan vi snakker om det. Om man bare gjentar at det er karakterpress uten å ha noen konstruktiv løsning på det, kan det føre til at karakterpresset føles veldig ekte. Sammen-koppene syns jeg derimot var en god måte å ta opp problemet på. Der er ikke fokuset på presset, men budskapet om at vi bør senke skuldrene litt. En bevissthet rundt karakterer, uten å omtale det som en mørk skygge, kan være bra. For ensomhet tror jeg det er viktig å ikke snakke om det som noe stakkarslig, men heller fokusere på det positive og ta folk med.

 

Henrik Behrens

Leder av Juristforeningen

Hva tror du er hovedårsakene til at mange opplever karakterpress på jussen?

På jussen får alle karakterer i de samme fagene. Da er det fort gjort at man sammenligner seg med andre basert på karakterer, fordi det er den enkleste måten å sammenligne på. Det er ikke til å komme unna at det å gjøre det generelt bra på eksamen samsvarer med det å kunne juss. Derfor vil folk lettere oppleve press. Grunnen til at mange opplever press, kanskje mer enn på ungdomsskolen eller videregående, kan være fordi det betyr enda mer for dem nå. Man er i en fase hvor man tenker på fremtiden og kan oppleve at svake resultater vil få større konsekvenser.

Er det sunt med litt press? Hvor går grensen mellom positiv motivasjon og negativt press?

Jeg tror helt klart at press også kan være positivt. Jeg leste en artikkel hvor en psykiater sa at vi må slutte å bruke begrepet «sliten», fordi vi da unngår å sette ord på det vi faktisk føler. Føler man at man har jobbet for lite? Føler man at den totale arbeidsmengden er for stor? Eller føler man at pensum er uoverkommelig? Å sette ord på hva som faktisk er problemet, og ikke bare bruke samlebetegnelsen «press», tror jeg kommer til å bli viktig for å bekjempe presset.

Tror du studentene har et realistisk bilde på betydningen av karakterer?

Det er ikke til å stikke under stol at karakterer er viktig. Mange på jussen er vant til å være flinke. Når man samler så mange flinke, vil ikke alle kunne være de flinkeste hele tiden. Jeg tror jusstudentene er oppegående studenter som har et realistisk forhold til betydningen av karakterer. Samtidig vil det fort polariseres. Man hører kanskje best stemmene til de som opplever et spesielt negativt press, og også de som er ekstra positive. I tillegg vil det være en stor mengde som opplever både at presset kan hjelpe i studiehverdagen ved at motivasjonen økes, og at det andre dager kan oppleves som litt for mye.

Hvilke konsekvenser tror du det kan få å utsettes for slikt press over tid?

Jeg har stor forståelse for at press kan påvirke studiehverdagen negativt over tid. Man leser mer effektivt hvis man er fornøyd med tilværelsen, og jeg tror man lærer mer hvis man leser av nysgjerrighet og ikke av pliktfølelse.

Hvordan tror du det har seg at mange føler seg ensomme til tross for det rike studentmiljøet som finnes på jussen?

Det er et veldig vanskelig spørsmål. Hadde man hatt fasiten på det, hadde man endret noe radikalt på dagen. Det finnes ensomhet i alle miljøer. På mange måter kan man si at jo tettere og bedre et miljø er, jo mer negativt føles det å stå utenfor. Det er kanskje noe av grunnen til at man har fått de reaksjonene man har fått i sosiale medier og anonyme brukerundersøkelser. På jussen er det veldig mange som får til veldig mye, har veldig store vennegjenger og gjør mye moro. For de som ikke føler at de har den samme tilhørigheten, kan det å hele tiden se hva andre gjør på sosiale medier stimulere til at de opplever en enda større ensomhet selv.

Hva kan vi som studenter selv gjøre for å skape et enda mer inkluderende miljø?

Jeg tror på at det å legge til rette for at folk kan holde på med det de selv synes er gøy, kan bidra til å fjerne ensomhet. Det kan være alt fra sport til fag og andre morsomme arrangementer. Det er viktig at folk finner en egenmotivasjon og noe de synes er gøy. Juristforeningen bidrar på sin måte ved å være åpne for at folk kan starte nye undergrupper. Jeg tror det er viktig at man finner en felles interesse, og ikke bare møtes 150 stykker. Man kan være ensom i et stort fellesskap.

Snakkes det for mye om press og ensomhet, eller er åpenhet bare bra?

Alle har opplevd en fredag hvor man ikke er invitert med ut på byen, og alle har opplevd å ikke bli invitert i en bursdag man kanskje hadde hatt lyst til. Risikoaspektet ved å snakke for mye om ensomhet er at man bruker det så mye at man ikke fanger opp de som faktisk sliter. Samtidig må vi ta innover oss alvoret i situasjonen når vi ser på statistikken i anonyme undersøkelser. Jeg opplever sjeldent at jeg tenker så mye på press, med unntak av når det ellers er mye snakk om det. Da kan man begynne å tenke at det faktisk er sånn. Første dag på jussen ble det proklamert at det fantes et karakterpress av samtlige forelesere. Spørsmålet er om det bidrar til en selvoppfyllende profeti.

 

Emilie Mellbye Rytter

Leder i Juridisk studentutvalg

Hva tror du er hovedårsakene til at mange opplever karakterpress på jussen?

Jeg tror at det er forskjellig for hver person, men jeg vil tro at for mange kommer fra et ønske om å gjøre det bra og til å ha mulighet til å kunne få den jobben man ønsker seg.

Er det sunt med litt press? Hvor går grensen mellom positiv motivasjon og negativt press?

Ja, jeg tenker at litt press er sunt. Problemet er når stresset går utover psykisk og fysisk helse. For eksempel ved at man ikke klarer å lese effektivt eller ikke klarer å sovne fordi man er stresset for eksamen.

Tror du studentene har et realistisk bilde på betydningen av karakterer?

Det er vanskelig å si. Jeg har inntrykk av at karakterer har en del å si for ansettelser og andre muligheter, men andre ting som verv og deltidsjobb også har betydning. Videre at studentene får for lite innsikt i de mange jobbmulighetene etter endt studie. Tross alt får de fleste av oss en relevant jobb kort tid etter vi er ferdig med studiet.

Hvilke konsekvenser tror du det kan få å utsettes for slikt press over tid?

Et større press over tid kan føre til at man møter veggen og derfor ikke klarer å gjøre sitt beste.

Hvordan tror du det har seg at mange føler seg ensomme til tross for det rike studentmiljøet som finnes på jussen?

Jeg tror at det har flere årsaker. En årsak kan være at Bergen er en ny by for mange og at man ikke kjenner noen fra før av. En annen grunn kan være at studietiden er første gangen i livet for mange at man ikke har klasseromsundervisning hver dag. Det gjør at det kreves mer av hver enkelt student å bli kjent med andre og oppsøke grupper osv. I tillegg er kullene store og miljøet på jussen kan fremstå som ganske gjengete, noe som kan gjøre det vanskeligere å ta kontakt med nye.

Hva kan vi som studenter selv gjøre for å skape et enda mer inkluderende miljø?

Jeg tror at vi må bli flinkere på å følge med og inkludere de rundt oss. Invitere folk fra for eksempel arbeidsgruppen eller fotballtrening på lunsj, kaffe, kollokvie, kino, trening osv.

Snakkes det for mye om press og ensomhet, eller er åpenhet bare bra?

Jeg tror at åpenhet er bra. Men at det kan bli et litt for stort fokus på hvor fælt ting er heller enn å faktisk gjennomføre positive tiltak og snakke om det som er positivt som f. Eks åpne eksamenvors og å snakke om hvor spennende et tema er istedenfor å snakke om at man «må» ha den og den karakteren.

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982