Hverdagsgleder

Injuria.no • 23. juni 2021

Forfatter: Anders Bu Nilsen

Bilder: Privat

Jusstudiet er allerede kjent for å ha en tøff studiehverdag, og pandemien som har hengt over oss det siste året har gjort det utfordrende å finne de nødvendige avbrekkene i hverdagen som kan lege et slitent studenthode. Når selv ikke undergruppene kan operere som normalt har det å ha en god hobby eller aktivitet å gå til for meg aldri vært viktigere.

Selv har jeg en litt særegen hobby for en jusstudent – jeg spiller Dungeons and Dragons et par ganger i uken. Dette fikk meg til å lure på hvilke andre hobbyer jusstudentene tar seg til i en pandemipreget hverdag. Her skal vi få bli kjent med meg selv, smykkemakeren Andrine Hopland og bandet Lakenskrekk. Kanskje dette kan inspirere deg til å begi deg ut på noe nytt og spennende?

Anders Bu Nilsen

Fortell kort om deg selv og D&D.

D&D (Dungeons and Dragons) er et tabletop rollespill i en fantasyverden hvor du som tar på deg rollen som en karakter du lager selv, triller dine mangesidede terninger, og begir deg ut på et eventyr i regi av en Dungeon Master. For meg er dette den perfekte distraksjonen fra en travel studenthverdag, hvor du møter opp med gode venner, og lar fantasien løpe løpsk på en måte få andre aktiviteter lar deg gjøre.

Hvordan startet det hele og hva slags glede får du ut av hobbyen din?

Disse samlingene har vært særlig viktige for meg under den tunge pandemitiden. Siden D&D kan spilles med alt fra tre til ti spillere var det fortsatt mulig mesteparten av tiden å samles og spille som vanlig, i tråd med smittevernreglene. Det var også mulig i de periodene hvor 

smittevernreglene ble strammet inn å gjennomføre samlingene digitalt. Det å ha disse ukentlige sosiale samlingene gjorde at jeg hele tiden hadde noe å se frem til i en hverdag som, uten deltidsjobb i pandemien, fort kunne bli veldig ensformig.

Dersom du har en interesse for fantasy og rollespill, vil møte nye hyggelige mennesker, eller føler for å slippe løs kreativiteten, kan jeg anbefale på det sterkeste å prøve ut D&D. Studentteateret Immaturus har en egen D&D undergruppe som ved starten av hvert semester setter opp nye campaigns, hvor alle er velkomne uavhengig om du tidligere har spilt eller ikke. Det var slik jeg kom inn i det, og jeg spiller fremdeles med den gjengen jeg ble satt i den dag i dag.

Et bilde som inneholder person, kvinne, smilende, posererAutomatisk generert beskrivelse
Adriane
Hopland

Fortell kort om deg selv og smykkene du lager.

Mitt navn er Adriane Hopland, jeg er 21 år gammel og går andreåret på jussen. På fritiden spiller jeg håndball og jeg har nylig begynt å lage og selge smykker, øredobber, ringer og armbånd på instagramprofilen min @adrianes__ (to understreker) og på facebookprofilen min «Adriane´s».

Hvordan startet det hele?

Det hele startet i oktober 2020. Jeg var på besøk hos en venninne rett før eksamen i erstatningsrett og fikk prøve noen perlearmbånd hun hadde laget. Jeg synes de var kjempefine og ble inspirert til å prøve selv. Jeg skulle i utgangspunktet bare lage armbånd til meg selv, men etter jeg la ut et par armbånd for salg på Tise og fikk god respons, bestemte jeg meg for å fortsette. I tillegg til armbånd og smykker av perler, selger jeg nå også gullbelagte og sølvbelagte øredobber, ringer, smykker og armbånd. Disse produktene bestiller jeg i deler fra eksterne leverandører.

Hva slags glede får du ut av hobbyen din?

Et bilde som inneholder plante, grønnsak, ferskAutomatisk generert beskrivelse

Smykkelagingen er for det første et veldig fint avbrekk fra studiehverdagen. Det er deilig å kunne sette seg ned med noe annet enn pensum og føle mestring. Det er også kjekt å kunne utfordre kreativiteten og skape ting andre liker og synes er fint. Det er for eksempel mange som har kjøpt smykker av meg for å gi det i gave til familie og venner. Det er veldig hyggelig. En annen ting som er hyggelig er at smykkelagingen gir meg mulighet til å bli kjent med nye mennesker. Jeg har fått bestillinger fra hele Norge, og har møtt flere for overlevering i Bergen. I en tid som denne er det ekstra stas å få nye bekjentskaper, om det så bare er for et lite øyeblikk.

 

Hvilken rolle har hobbyen spilt mens du har  navigert deg gjennom jusstudiet, og da særlig under pandemien?

Hobbyen min har spilt en viktig rolle under pandemien. Jeg tror jeg hadde kjedet meg veldig hvis det ikke var for smykkelagingen. Jeg tjener dessuten penger på hobbyen min, noe som har kommet svært godt med når jeg ikke har fått jobbet så mye som jeg pleier. Jeg er ringevikar i en barnehage i Fyllingsdalen, og jobber normalt 1-2 ganger i uken. På grunn av pandemien har jeg imidlertid ikke fått jobbe like mye, fordi barnehagen ønsker vikarer som kan jobbe oftere for å begrense smitten. Da er det veldig fint å ha en inntektsgivende hobby på siden. Den eneste ulempen med smykkelagingen er at den er ganske tidkrevende. Jeg merker at jeg ikke har samvittighet til å bruke like mye tid på den som jeg egentlig vil. Etter eksamen i F2 får jeg forhåpentligvis anledning til å jobbe mer med den lille bedriften min.

Hvilket råd har du å gi til studenter som ikke har en konkret hobby å gå til når studiehverdagen blir tung?

En hobby er et veldig fint avbrekk fra den tidvis krevende studiehverdagen på Dragefjellet. Mitt råd er derfor å finne en hobby man trives med. Jeg har for eksempel noen venner som har begynt å klatre, og andre som har begynt å strikke. Bare kreativiteten setter stopper for hva man kan finne på!

Et bilde som inneholder tilbehørAutomatisk generert beskrivelseEt bilde som inneholder innendørsAutomatisk generert beskrivelseEt bilde som inneholder plante, ferskAutomatisk generert beskrivelse

 

 

 

 

 

Lakenskrekk

Fortell kort om dere og bandet dere har stiftet sammen.

Vi er 5 kompiser fra jussen, som ble kjent da vi startet sammen i 2016. Bandet vi stiftet har vært et morsomt sideprosjekt og en unnskyldning til å samles litt ekstra ofte i lesehverdagen for litt moro. Vi består av Nikolai Bjerke ( 5.året), Erik Valland (4. året), Ole Martin Moen (5. året), Bernhard Nicolaysen (5. året) og Torodd Aastorp (5. Året).

Hvordan startet det hele?

Det hele startet på et svaberg sensommeren 2019, da Ole Martin dro frem et munnspill og spilte en låt. Nikolai hentet en gitar, og resten sang med. En eller annen gang i morgentimene – akkompagnert av en soloppgang – foreslo Nikolai at vi kunne starte et band. Før vi visste ordet av det begynte vi å treffes én gang i uken for spill og hygge med noe godt i glasset.

Vi har for det meste holdt opptredenene til vennene på jussen, eksempelvis i forkant av Julebordet høsten 2019 og Juraks Båtfest.

Hva slags glede opplever dere av å spille sammen i band?

Vi opplever glede i form av samhold, å lære seg nye ting som ikke er juss og av å møtes til kvelder hvor vi spiller.

Hvilken rolle har bandet spilt mens dere har navigert dere gjennom jusstudiet, og da særlig under pandemien? 

Bandet har vært et trofast anker i en ellers stormfull studiehverdag. Det har også funket som en fin avkobling, hvor man ikke snakker om juss og gjør noe helt annet.

Mesteparten av det siste året har vi vært fordelt i forskjellige byer. Bandet har da vært et holdepunkt for å avtale hytteturer og kvelder, slik at man alltid hadde noe å se frem til.

Hvilke råd har dere å gi til studenter som ikke har en konkret hobby å gå til når studiehverdagen blir tung? 

Prøve å lære seg et instrument! Jeg kan ikke snakke for alle i bandet, men jeg hadde ikke tatt i et instrument siden jeg la en ustemt gitar på hylla i 2008. Det er gøy å prøve seg frem på nye instrumenter og det finnes mange gode Youtube-videoer som kan hjelpe på veien.

Utover det er det å huske å ta seg pauser og helt fri når man kan. Å ta seg fri med god samvittighet, gå en tur eller se på en serie er viktig for å kunne prestere når det gjelder.

Noe dere ønsker å legge til?

Etter å ha holdt oss til velkjente allsangvennlige klassikere de siste årene, har vi nå nettopp klart å sy sammen en egenlagd uhøytidelig sommerlåt med hjelp fra vår gode venn Endre Skiri (5. året) på vokalene. Denne ligger nå på Spotify og kan gjenfinnes under navnet «Reker i Solnedgang – Lakenskrekk». Vi håper den kan være med på å spre litt glede for øvrige jusstudenter som (forhåpentligvis) får ta seg helt fri i sommer. Gi den gjerne en lytt eller fem!

 

 

 

 


 

 

Av Siggen og Begeret 1. mai 2026
Akkurat som med Snusboks-leken skal du sende en gjenstand (helst Norges Lover) til den påstanden resonerer best med. Drikk hver gang du får den, eller når rimet slapper for hardt. Splash er selvfølgelig oblig!
Av By Sabrina Eriksen-Zapata, Josefine Gløersen and Hilda Sønderland Lundanes - ELSA Bergen, Academic Activities Research Group (2025-2026) 23. april 2026
Last year’s Rafto Prize was awarded to Emergency Response Rooms of Sudan (ERRs) for their humanitarian work in the Sudanese civil war. As conflict continues to devastate the country and displace millions, ERR has played a vital role as a local humanitarian organisation. The organisation is community-driven and focuses on empowering the local community, which was one of the reasons why they were awarded the Rafto Prize1. The recognition of ERR raises questions on how local humanitarian organisations compare to international organisations in terms of efficiency, capacity and long-term sustainability. Efficiency and Structure International organisations will, to a larger degree, use international staff. However, in some cases they will employ and use staff from the country in crisis, in which they will be able to deploy their local understanding in the situation2. In the cases where international organisations do not use local staff to a great extent, there are undoubtedly several benefits of using local aid organisations instead. When comparing the efficiency and structure of humanitarian organisations, clear differences appear between local and international actors. Local actors have more cultural and contextual knowledge which allows them to use other approaches than international organisations. The Building Resilient Communities in Somalia (BRCiS) consortium included Somali local expertise, and thus was able to tailor the aid based on what the affected people actually needed.3 While the methods of the local actors are tailored to the specific context, international organisations often use standardised operating procedures. These procedures often prove efficient at the time of crises but can also provide a risk for unintended harm arising from the lack of understanding of local customs. International and local humanitarian aid organisations are also different in the way they are structured. The local organisations often have a vertical structure which might make it easier for them to adapt to sudden changes compared to organisations with hierarchical structures which are less flexible. Since local actors are already present in the affected area, they are able to respond quickly to sudden escalations in a current crisis. For example, ERR was based on community-led activities existing prior to the Sudanese war, which allowed them to establish immediately after the outbreak of the war.4 Because they were not dependent on foreign staff, they were able to mobilize quickly by using resources from local networks. By contrast, international organisations will to a large degree depend on international staff who have to be transported to the conflict-affected area. During the typhoon in the Philippines in 2013, the local NGOs had a more efficient first response because they were already present in the area.5 For international organisations, decisions have to pass through more levels of approval before international staff can be deployed, making it harder to be present when the crisis first emerges. International organisations may also struggle to enter the conflict-affected area because of restrictions and safety concerns while local actors have a more immediate access. Funding and legitimacy The local and international aid organizations also differ when it comes to accessing donors and funding, and areas where help is needed. The local organizations may not be well known outside of their area. This could impact their funding, as those who are willing to donate may not know of their work, or know who to trust. From the donors' point of view, it is difficult to trust that their money is going to the right causes when they have limited knowledge of the area and the different local organizations. This makes it more likely that they will choose to donate to the international organizations they know and trust. The access to donors is a great advantage for the international organizations. On the other hand, some studies suggest that local organizations might use their funding more efficiently. In 2024, The Share Trust and Refugees International in cooperation with Center for Disaster Philanthropy (CDP) published a study which showed that the local intermediaries were 15.5% more cost-efficient than the international ones in Ukraine. The study found that the UNOCHA Country Based Pooled Fund saved about $ 5.5 million in just one year.6 While the funding showed to be more efficient when going to the local actors in Ukraine this may not necessarily be the case elsewhere. In other areas the local actors will have widely different degrees of organization, and it will be difficult to predict how effective the funding will be. The funding of the organizations also shape the access they have to areas where aid is needed. This is clear when you look at the difference between MSF Doctors Without Borders and the Red Cross. MSF is based on private donations as a way to protect their independence. 7 This funding strategy also allows them to not be associated with a country’s policy, which ensures their access to multiple areas other organizations do not have access to. While they gain access by staying independent with their funding, MSF is vocal about their experiences in the areas they work. This can both be a hindrance and a benefit, depending on whether the people in power wish to be in the spotlight or not. The Red Cross on the other hand relies heavily on financial contributions from states. However, their long-term humanitarian commitment to the principle of neutrality has provided the Red Cross access to conflict areas where other international humanitarian organisations were denied access due to them publicly reporting war crimes and violations they witnessed. For instance, MSF were denied access to Darfur for publicly reporting the rape of over 500 women by soldiers, whilst the Red Cross were able to remain due to their principle of remaining silent and not reporting violations that they witnessed.8 By funding the local actors, one can circumvent the problem altogether. The local actors will have access to the area no matter where they get their funding from or what they publish about the crisis since they are already there. All in all, the funding of local actors is shown to be positive. However, at the same time they lack the legitimacy and the resources that the international aid organizations have. Empowering the affected people Scholars have also pointed out how local organisations can create a sense of ownership and empowerment in a time of crisis and war. Including the local population in humanitarian aid can help the affected people of the crisis feel a sense of control in a time of despair and hopelessness. Using local staff and collecting them together to work on infrastructural projects, or on the distribution of water, food and medicine can also create a sense of solidarity and cohesion which is incredibly important in times of war. Scholars have even suggested that creating such a space where the affected population collaborate together on their common humanity can even facilitate the discussion of peace and negotiation further down the road.9 Strengthening local organisations will also provide a more sustainable dynamic in later crises as the people can transfer knowledge, dynamics and infrastructure they have built. For instance, the BRIGHTLY consortium, combined the strengths of international aid organisations with national Yemeni organisations to empower and strengthen the local community. It put the decision-making processes in the hands of the local community which paved the way for mentoring and training.10 Not only is this empowering on a psychological level, but it is also extremely sustainable in the long-term. Therefore, this article does not intend to diminish the importance of international aid organisations. On the contrary, international aid organisations have been vital in securing life for centuries. However, as this article mentions, and seen through ERR’s hard work in Sudan, strengthening local organisations can provide aid relief in a sustainable and efficient manner, in addition to empowering the affected population in a time of crisis.