Hverdagsgleder

Injuria.no • 23. juni 2021

Forfatter: Anders Bu Nilsen

Bilder: Privat

Jusstudiet er allerede kjent for å ha en tøff studiehverdag, og pandemien som har hengt over oss det siste året har gjort det utfordrende å finne de nødvendige avbrekkene i hverdagen som kan lege et slitent studenthode. Når selv ikke undergruppene kan operere som normalt har det å ha en god hobby eller aktivitet å gå til for meg aldri vært viktigere.

Selv har jeg en litt særegen hobby for en jusstudent – jeg spiller Dungeons and Dragons et par ganger i uken. Dette fikk meg til å lure på hvilke andre hobbyer jusstudentene tar seg til i en pandemipreget hverdag. Her skal vi få bli kjent med meg selv, smykkemakeren Andrine Hopland og bandet Lakenskrekk. Kanskje dette kan inspirere deg til å begi deg ut på noe nytt og spennende?

Anders Bu Nilsen

Fortell kort om deg selv og D&D.

D&D (Dungeons and Dragons) er et tabletop rollespill i en fantasyverden hvor du som tar på deg rollen som en karakter du lager selv, triller dine mangesidede terninger, og begir deg ut på et eventyr i regi av en Dungeon Master. For meg er dette den perfekte distraksjonen fra en travel studenthverdag, hvor du møter opp med gode venner, og lar fantasien løpe løpsk på en måte få andre aktiviteter lar deg gjøre.

Hvordan startet det hele og hva slags glede får du ut av hobbyen din?

Disse samlingene har vært særlig viktige for meg under den tunge pandemitiden. Siden D&D kan spilles med alt fra tre til ti spillere var det fortsatt mulig mesteparten av tiden å samles og spille som vanlig, i tråd med smittevernreglene. Det var også mulig i de periodene hvor 

smittevernreglene ble strammet inn å gjennomføre samlingene digitalt. Det å ha disse ukentlige sosiale samlingene gjorde at jeg hele tiden hadde noe å se frem til i en hverdag som, uten deltidsjobb i pandemien, fort kunne bli veldig ensformig.

Dersom du har en interesse for fantasy og rollespill, vil møte nye hyggelige mennesker, eller føler for å slippe løs kreativiteten, kan jeg anbefale på det sterkeste å prøve ut D&D. Studentteateret Immaturus har en egen D&D undergruppe som ved starten av hvert semester setter opp nye campaigns, hvor alle er velkomne uavhengig om du tidligere har spilt eller ikke. Det var slik jeg kom inn i det, og jeg spiller fremdeles med den gjengen jeg ble satt i den dag i dag.

Et bilde som inneholder person, kvinne, smilende, posererAutomatisk generert beskrivelse
Adriane
Hopland

Fortell kort om deg selv og smykkene du lager.

Mitt navn er Adriane Hopland, jeg er 21 år gammel og går andreåret på jussen. På fritiden spiller jeg håndball og jeg har nylig begynt å lage og selge smykker, øredobber, ringer og armbånd på instagramprofilen min @adrianes__ (to understreker) og på facebookprofilen min «Adriane´s».

Hvordan startet det hele?

Det hele startet i oktober 2020. Jeg var på besøk hos en venninne rett før eksamen i erstatningsrett og fikk prøve noen perlearmbånd hun hadde laget. Jeg synes de var kjempefine og ble inspirert til å prøve selv. Jeg skulle i utgangspunktet bare lage armbånd til meg selv, men etter jeg la ut et par armbånd for salg på Tise og fikk god respons, bestemte jeg meg for å fortsette. I tillegg til armbånd og smykker av perler, selger jeg nå også gullbelagte og sølvbelagte øredobber, ringer, smykker og armbånd. Disse produktene bestiller jeg i deler fra eksterne leverandører.

Hva slags glede får du ut av hobbyen din?

Et bilde som inneholder plante, grønnsak, ferskAutomatisk generert beskrivelse

Smykkelagingen er for det første et veldig fint avbrekk fra studiehverdagen. Det er deilig å kunne sette seg ned med noe annet enn pensum og føle mestring. Det er også kjekt å kunne utfordre kreativiteten og skape ting andre liker og synes er fint. Det er for eksempel mange som har kjøpt smykker av meg for å gi det i gave til familie og venner. Det er veldig hyggelig. En annen ting som er hyggelig er at smykkelagingen gir meg mulighet til å bli kjent med nye mennesker. Jeg har fått bestillinger fra hele Norge, og har møtt flere for overlevering i Bergen. I en tid som denne er det ekstra stas å få nye bekjentskaper, om det så bare er for et lite øyeblikk.

 

Hvilken rolle har hobbyen spilt mens du har  navigert deg gjennom jusstudiet, og da særlig under pandemien?

Hobbyen min har spilt en viktig rolle under pandemien. Jeg tror jeg hadde kjedet meg veldig hvis det ikke var for smykkelagingen. Jeg tjener dessuten penger på hobbyen min, noe som har kommet svært godt med når jeg ikke har fått jobbet så mye som jeg pleier. Jeg er ringevikar i en barnehage i Fyllingsdalen, og jobber normalt 1-2 ganger i uken. På grunn av pandemien har jeg imidlertid ikke fått jobbe like mye, fordi barnehagen ønsker vikarer som kan jobbe oftere for å begrense smitten. Da er det veldig fint å ha en inntektsgivende hobby på siden. Den eneste ulempen med smykkelagingen er at den er ganske tidkrevende. Jeg merker at jeg ikke har samvittighet til å bruke like mye tid på den som jeg egentlig vil. Etter eksamen i F2 får jeg forhåpentligvis anledning til å jobbe mer med den lille bedriften min.

Hvilket råd har du å gi til studenter som ikke har en konkret hobby å gå til når studiehverdagen blir tung?

En hobby er et veldig fint avbrekk fra den tidvis krevende studiehverdagen på Dragefjellet. Mitt råd er derfor å finne en hobby man trives med. Jeg har for eksempel noen venner som har begynt å klatre, og andre som har begynt å strikke. Bare kreativiteten setter stopper for hva man kan finne på!

Et bilde som inneholder tilbehørAutomatisk generert beskrivelseEt bilde som inneholder innendørsAutomatisk generert beskrivelseEt bilde som inneholder plante, ferskAutomatisk generert beskrivelse

 

 

 

 

 

Lakenskrekk

Fortell kort om dere og bandet dere har stiftet sammen.

Vi er 5 kompiser fra jussen, som ble kjent da vi startet sammen i 2016. Bandet vi stiftet har vært et morsomt sideprosjekt og en unnskyldning til å samles litt ekstra ofte i lesehverdagen for litt moro. Vi består av Nikolai Bjerke ( 5.året), Erik Valland (4. året), Ole Martin Moen (5. året), Bernhard Nicolaysen (5. året) og Torodd Aastorp (5. Året).

Hvordan startet det hele?

Det hele startet på et svaberg sensommeren 2019, da Ole Martin dro frem et munnspill og spilte en låt. Nikolai hentet en gitar, og resten sang med. En eller annen gang i morgentimene – akkompagnert av en soloppgang – foreslo Nikolai at vi kunne starte et band. Før vi visste ordet av det begynte vi å treffes én gang i uken for spill og hygge med noe godt i glasset.

Vi har for det meste holdt opptredenene til vennene på jussen, eksempelvis i forkant av Julebordet høsten 2019 og Juraks Båtfest.

Hva slags glede opplever dere av å spille sammen i band?

Vi opplever glede i form av samhold, å lære seg nye ting som ikke er juss og av å møtes til kvelder hvor vi spiller.

Hvilken rolle har bandet spilt mens dere har navigert dere gjennom jusstudiet, og da særlig under pandemien? 

Bandet har vært et trofast anker i en ellers stormfull studiehverdag. Det har også funket som en fin avkobling, hvor man ikke snakker om juss og gjør noe helt annet.

Mesteparten av det siste året har vi vært fordelt i forskjellige byer. Bandet har da vært et holdepunkt for å avtale hytteturer og kvelder, slik at man alltid hadde noe å se frem til.

Hvilke råd har dere å gi til studenter som ikke har en konkret hobby å gå til når studiehverdagen blir tung? 

Prøve å lære seg et instrument! Jeg kan ikke snakke for alle i bandet, men jeg hadde ikke tatt i et instrument siden jeg la en ustemt gitar på hylla i 2008. Det er gøy å prøve seg frem på nye instrumenter og det finnes mange gode Youtube-videoer som kan hjelpe på veien.

Utover det er det å huske å ta seg pauser og helt fri når man kan. Å ta seg fri med god samvittighet, gå en tur eller se på en serie er viktig for å kunne prestere når det gjelder.

Noe dere ønsker å legge til?

Etter å ha holdt oss til velkjente allsangvennlige klassikere de siste årene, har vi nå nettopp klart å sy sammen en egenlagd uhøytidelig sommerlåt med hjelp fra vår gode venn Endre Skiri (5. året) på vokalene. Denne ligger nå på Spotify og kan gjenfinnes under navnet «Reker i Solnedgang – Lakenskrekk». Vi håper den kan være med på å spre litt glede for øvrige jusstudenter som (forhåpentligvis) får ta seg helt fri i sommer. Gi den gjerne en lytt eller fem!

 

 

 

 


 

 

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982