Hverdagsgleder

Injuria.no • 23. juni 2021

Forfatter: Anders Bu Nilsen

Bilder: Privat

Jusstudiet er allerede kjent for å ha en tøff studiehverdag, og pandemien som har hengt over oss det siste året har gjort det utfordrende å finne de nødvendige avbrekkene i hverdagen som kan lege et slitent studenthode. Når selv ikke undergruppene kan operere som normalt har det å ha en god hobby eller aktivitet å gå til for meg aldri vært viktigere.

Selv har jeg en litt særegen hobby for en jusstudent – jeg spiller Dungeons and Dragons et par ganger i uken. Dette fikk meg til å lure på hvilke andre hobbyer jusstudentene tar seg til i en pandemipreget hverdag. Her skal vi få bli kjent med meg selv, smykkemakeren Andrine Hopland og bandet Lakenskrekk. Kanskje dette kan inspirere deg til å begi deg ut på noe nytt og spennende?

Anders Bu Nilsen

Fortell kort om deg selv og D&D.

D&D (Dungeons and Dragons) er et tabletop rollespill i en fantasyverden hvor du som tar på deg rollen som en karakter du lager selv, triller dine mangesidede terninger, og begir deg ut på et eventyr i regi av en Dungeon Master. For meg er dette den perfekte distraksjonen fra en travel studenthverdag, hvor du møter opp med gode venner, og lar fantasien løpe løpsk på en måte få andre aktiviteter lar deg gjøre.

Hvordan startet det hele og hva slags glede får du ut av hobbyen din?

Disse samlingene har vært særlig viktige for meg under den tunge pandemitiden. Siden D&D kan spilles med alt fra tre til ti spillere var det fortsatt mulig mesteparten av tiden å samles og spille som vanlig, i tråd med smittevernreglene. Det var også mulig i de periodene hvor 

smittevernreglene ble strammet inn å gjennomføre samlingene digitalt. Det å ha disse ukentlige sosiale samlingene gjorde at jeg hele tiden hadde noe å se frem til i en hverdag som, uten deltidsjobb i pandemien, fort kunne bli veldig ensformig.

Dersom du har en interesse for fantasy og rollespill, vil møte nye hyggelige mennesker, eller føler for å slippe løs kreativiteten, kan jeg anbefale på det sterkeste å prøve ut D&D. Studentteateret Immaturus har en egen D&D undergruppe som ved starten av hvert semester setter opp nye campaigns, hvor alle er velkomne uavhengig om du tidligere har spilt eller ikke. Det var slik jeg kom inn i det, og jeg spiller fremdeles med den gjengen jeg ble satt i den dag i dag.

Et bilde som inneholder person, kvinne, smilende, posererAutomatisk generert beskrivelse
Adriane
Hopland

Fortell kort om deg selv og smykkene du lager.

Mitt navn er Adriane Hopland, jeg er 21 år gammel og går andreåret på jussen. På fritiden spiller jeg håndball og jeg har nylig begynt å lage og selge smykker, øredobber, ringer og armbånd på instagramprofilen min @adrianes__ (to understreker) og på facebookprofilen min «Adriane´s».

Hvordan startet det hele?

Det hele startet i oktober 2020. Jeg var på besøk hos en venninne rett før eksamen i erstatningsrett og fikk prøve noen perlearmbånd hun hadde laget. Jeg synes de var kjempefine og ble inspirert til å prøve selv. Jeg skulle i utgangspunktet bare lage armbånd til meg selv, men etter jeg la ut et par armbånd for salg på Tise og fikk god respons, bestemte jeg meg for å fortsette. I tillegg til armbånd og smykker av perler, selger jeg nå også gullbelagte og sølvbelagte øredobber, ringer, smykker og armbånd. Disse produktene bestiller jeg i deler fra eksterne leverandører.

Hva slags glede får du ut av hobbyen din?

Et bilde som inneholder plante, grønnsak, ferskAutomatisk generert beskrivelse

Smykkelagingen er for det første et veldig fint avbrekk fra studiehverdagen. Det er deilig å kunne sette seg ned med noe annet enn pensum og føle mestring. Det er også kjekt å kunne utfordre kreativiteten og skape ting andre liker og synes er fint. Det er for eksempel mange som har kjøpt smykker av meg for å gi det i gave til familie og venner. Det er veldig hyggelig. En annen ting som er hyggelig er at smykkelagingen gir meg mulighet til å bli kjent med nye mennesker. Jeg har fått bestillinger fra hele Norge, og har møtt flere for overlevering i Bergen. I en tid som denne er det ekstra stas å få nye bekjentskaper, om det så bare er for et lite øyeblikk.

 

Hvilken rolle har hobbyen spilt mens du har  navigert deg gjennom jusstudiet, og da særlig under pandemien?

Hobbyen min har spilt en viktig rolle under pandemien. Jeg tror jeg hadde kjedet meg veldig hvis det ikke var for smykkelagingen. Jeg tjener dessuten penger på hobbyen min, noe som har kommet svært godt med når jeg ikke har fått jobbet så mye som jeg pleier. Jeg er ringevikar i en barnehage i Fyllingsdalen, og jobber normalt 1-2 ganger i uken. På grunn av pandemien har jeg imidlertid ikke fått jobbe like mye, fordi barnehagen ønsker vikarer som kan jobbe oftere for å begrense smitten. Da er det veldig fint å ha en inntektsgivende hobby på siden. Den eneste ulempen med smykkelagingen er at den er ganske tidkrevende. Jeg merker at jeg ikke har samvittighet til å bruke like mye tid på den som jeg egentlig vil. Etter eksamen i F2 får jeg forhåpentligvis anledning til å jobbe mer med den lille bedriften min.

Hvilket råd har du å gi til studenter som ikke har en konkret hobby å gå til når studiehverdagen blir tung?

En hobby er et veldig fint avbrekk fra den tidvis krevende studiehverdagen på Dragefjellet. Mitt råd er derfor å finne en hobby man trives med. Jeg har for eksempel noen venner som har begynt å klatre, og andre som har begynt å strikke. Bare kreativiteten setter stopper for hva man kan finne på!

Et bilde som inneholder tilbehørAutomatisk generert beskrivelseEt bilde som inneholder innendørsAutomatisk generert beskrivelseEt bilde som inneholder plante, ferskAutomatisk generert beskrivelse

 

 

 

 

 

Lakenskrekk

Fortell kort om dere og bandet dere har stiftet sammen.

Vi er 5 kompiser fra jussen, som ble kjent da vi startet sammen i 2016. Bandet vi stiftet har vært et morsomt sideprosjekt og en unnskyldning til å samles litt ekstra ofte i lesehverdagen for litt moro. Vi består av Nikolai Bjerke ( 5.året), Erik Valland (4. året), Ole Martin Moen (5. året), Bernhard Nicolaysen (5. året) og Torodd Aastorp (5. Året).

Hvordan startet det hele?

Det hele startet på et svaberg sensommeren 2019, da Ole Martin dro frem et munnspill og spilte en låt. Nikolai hentet en gitar, og resten sang med. En eller annen gang i morgentimene – akkompagnert av en soloppgang – foreslo Nikolai at vi kunne starte et band. Før vi visste ordet av det begynte vi å treffes én gang i uken for spill og hygge med noe godt i glasset.

Vi har for det meste holdt opptredenene til vennene på jussen, eksempelvis i forkant av Julebordet høsten 2019 og Juraks Båtfest.

Hva slags glede opplever dere av å spille sammen i band?

Vi opplever glede i form av samhold, å lære seg nye ting som ikke er juss og av å møtes til kvelder hvor vi spiller.

Hvilken rolle har bandet spilt mens dere har navigert dere gjennom jusstudiet, og da særlig under pandemien? 

Bandet har vært et trofast anker i en ellers stormfull studiehverdag. Det har også funket som en fin avkobling, hvor man ikke snakker om juss og gjør noe helt annet.

Mesteparten av det siste året har vi vært fordelt i forskjellige byer. Bandet har da vært et holdepunkt for å avtale hytteturer og kvelder, slik at man alltid hadde noe å se frem til.

Hvilke råd har dere å gi til studenter som ikke har en konkret hobby å gå til når studiehverdagen blir tung? 

Prøve å lære seg et instrument! Jeg kan ikke snakke for alle i bandet, men jeg hadde ikke tatt i et instrument siden jeg la en ustemt gitar på hylla i 2008. Det er gøy å prøve seg frem på nye instrumenter og det finnes mange gode Youtube-videoer som kan hjelpe på veien.

Utover det er det å huske å ta seg pauser og helt fri når man kan. Å ta seg fri med god samvittighet, gå en tur eller se på en serie er viktig for å kunne prestere når det gjelder.

Noe dere ønsker å legge til?

Etter å ha holdt oss til velkjente allsangvennlige klassikere de siste årene, har vi nå nettopp klart å sy sammen en egenlagd uhøytidelig sommerlåt med hjelp fra vår gode venn Endre Skiri (5. året) på vokalene. Denne ligger nå på Spotify og kan gjenfinnes under navnet «Reker i Solnedgang – Lakenskrekk». Vi håper den kan være med på å spre litt glede for øvrige jusstudenter som (forhåpentligvis) får ta seg helt fri i sommer. Gi den gjerne en lytt eller fem!

 

 

 

 


 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.