Fra lovsamling til kokebok

Injuria.no • 23. juni 2021

Tekst: Ingrid Helene Nedretvedt Nesse
Bilder: Mona Nordøy

Intervju med jurist, forfatter og blogger Trine Sandberg (trinesmatblogg.no)

Mange studenter kjenner nok til trinesmatblogg.no, men fåtallet er kanskje klar over at bloggeren og forfatteren Trine Sandberg er utdannet jurist! Injuria tok en prat med Sandberg for å høre mer om hvordan den store, røde boken ble lagt på hyllen til fordel for kokkekunster.

Da Sandberg var jusstudent var studiet delt opp i fem avdelinger, der hver avdeling ble avsluttet med én eksamen. Studiet var tungt og teoretisk, men Sandberg fant god nytte i kollokviegruppen, som fremdeles er blant hennes beste venner. Da studiehverdagen var omme, begynte Sandberg etter hvert å jobbe som seniorrådgiver i Utdanningsdirektoratet, en jobb hun trivdes godt i.
– Jeg jobbet i den juridiske avdelingen med ansvar for personvernrett. Her jobbet jeg blant annet med å ivareta personvernet i store prosjekter som Skoleporten, Elevundersøkelsen og nasjonale prøver da de startet opp. Jeg deltok også i regelverksarbeid tilknyttet dette i regi av Kunnskapsdepartementet, i tillegg til at jeg var med på å bygge opp et internkontrollsystem for behandling av personopplysninger i alle virksomheter tilknyttet direktoratet, forteller hun.

Inspirasjonen bak matbloggen
Det var imidlertid ikke bare personvern som interesserte Sandberg. Hun har alltid hatt en forkjærlighet for å lage mat og samlet derfor på gode oppskrifter. Dette skulle vise seg å bli forsmaken på karriereomveltningen.
– For snart 15 år siden kom jeg helt tilfeldig over en matblogg på nettet og tenkte at dette var en praktisk måte for meg å samle oppskriftene mine på, for også å kunne dele dem med døtrene mine, familie og venner som ofte spurte etter oppskrifter. Formålet var rent privat. Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier sett for meg at andre enn mine nære og kjære skulle bruke oppskriftene, meddeler hun.
Selv om oppskriftene i utgangspunktet ikke var ment for andre enn nærmeste familie- og vennekrets, finner Sandberg nå motivasjon i å vite at så mange bruker oppskriftene hennes til både hverdag og spesielle anledninger.
– Jeg har stor respekt for leserne mine og legger alltid vekt på å dele gode og velprøvde oppskrifter. Er det noe som ikke stemmer helt ved retten, tester jeg den alltid en gang til og justerer litt før jeg deler den på bloggen.

Til tross for å ha endret karriere, bruker Sandberg fremdeles jussen i hverdagen.

Den hemmelige ingrediensen bak suksessen
Sandberg sa i 2015 opp jobben i Utdanningsdirektoratet for å fokusere for fullt på matbloggen. Siden den gang har trinesmatblogg.no vokst til å bli Norges største matblogg med over 250 000 unike lesere per uke. I tillegg er hun foredragsholder og forfatter bak fire kokebøker. I 2014 og 2016 ble hun kåret til Årets Matblogger av VG/Mathallen i Oslo, og i 2017 ble hun kåret til Årets Business av Vixen. På toppen av det hele mottok Sandberg Juryens hederspris i 2019. Etter alt dette må man jo bare spørre, hva er oppskriften på suksessen?
– Jeg tror at årsaken ligger i oppskriftene, at de er gode og godt forklart slik at man klarer å gjenskape dem på eget kjøkken. Jeg tror også kanskje at matbildene mine har fristet mange til å prøve seg på nye retter, forteller Sandberg.
Som blogger, foredragsholder og forfatter sjonglerer Sandberg mange baller i luften, hvor ingen dag er lik. Hun har likevel noen faste rutiner i jobbhverdagen.
– Jeg starter ofte med et par timer på kontoret hvor jeg besvarer e-poster, spørsmål og kommentarer, skriver blogginnlegg, forbereder foredrag og redigerer bilder. Deretter går turen ned i Matverkstedet i sokkelleiligheten på huset vårt, hvor jeg lager og fotograferer 1-2 retter. Ellers er jeg ofte i møter med samarbeidspartnere, managementet mitt, forlaget og «matkollegaer», oppsummerer Sandberg.

Jussen kommer fremdeles til nytte
Selv om det er en lang vei mellom juristyrket og det å være forfatter og blogger, kan Sandberg fortelle at hun fremdeles bruker noe juss i hverdagen.
–  Jeg driver jo en nettside og et aksjeselskap alene. Jeg møter derfor hele tiden på juridiske problemstillinger jeg må forholde meg til, slik som for eksempel markedsføringsloven, avtalerett, åndsverkloven, GDPR og problemstillinger knyttet til skatt. Jussen har derfor vært et nyttig verktøy å ha med seg på veien, meddeler hun.
Selv om Sandberg fremdeles nyttiggjør seg av juridisk kunnskap, har hun ikke angret på at hun la juristkarrieren på hyllen.
– Det var et veloverveid valg som jeg brukte lang tid på. Jeg har en utrolig spennende, variert, nyskapende og fleksibel jobb som kokebokforfatter og matblogger. Jeg jobber jo med hobbyen min, samtidig som jeg får «brukt meg» på mange andre felt også, forteller hun.
Det er likevel ikke til å stikke under stol at det er noen ting hun lengter etter ved juristyrket.
– Jeg savner det å være helt oppdatert på det som tidligere var mine spesialfelt, som for eksempel personvernrett. Ikke minst savner jeg kollegaene mine i Utdanningsdirektoratet og de faglige diskusjonene vi hadde.
Til fremtidens jurister er Sandberg klar i sine råd:
– Bruk jussen praktisk, også i studietiden. Selv jobbet jeg i JURK (Juridisk rådgivning for kvinner) i en periode, noe som var utrolig lærerikt både faglig og personlig, meddeler hun.

I tillegg til å drive Norges mest populære matblogg, har Sandberg vært bestselgende faktaforfatter de siste 10 årene.

Nye oppskrifter på vei
For tiden er Sandberg i full gang med sin femte kokebok, «Trines kokebok for unge kokker». Mye av hverdagen går derfor med til å kvalitetssikre manus og redigere matbilder til boken.
– Jeg har alltid nye prosjekter på gang. Min nye kokebok er ment for barn og unge i alderen 10-16 år (pluss/minus) og for dem som vil lage mat som barn og unge liker. Boken skal etter planen komme ut rundt skolestart 2021, kan hun fortelle.
Gjennom årenes løp, og fire (snart fem) kokebøker senere, har Sandberg laget utallige oppskrifter. Injuria var derfor nysgjerrig på hva som har pekt seg ut som favorittoppskriften.
– Jeg har mange favorittoppskrifter, men hvis jeg må trekke frem én så må det være oppskriften på kanelsnurrer.
Sandberg er imidlertid klar på hvilken rett vi absolutt ikke finner på matbloggen.
– Levergryte eller andre oppskrifter med innmat, fastslår hun.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The discussion regarding authorities’ power to rename and acquire landmarks has gained severe relevance in 2025. Politicians around the world have mentioned unilateral interest in changing internationally recognized landmarks and to acquire new territories in foreign countries through financial transactions, as a way of territorial expansion and political power. This article will explain the political and legal scenario surrounding these allegations and exemplify the discussion by analyzing the cases of The Gulf of Mexico and Greenland. The naming of a landmark obeys international regulations and national law. International instruments like The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS, 1982) and The International Hydrographic Organization Conventions, regulate the naming of maritime bodies. At a national level, countries have agencies with internal protocols and guidelines that must be followed to modify landmark names to respect historical, linguistic and cultural factors. The naming of landmarks has had a political use throughout history, to either promote or oppress a population. This oppression can occur at a national level, with indigenous populations hindering their agency, or at an international level, questioning the sovereignty of other states. In 2025, the Trump Administration renamed the ‘Gulf of Mexico’ as the ‘Gulf of America’. However, international treaties, including the International Boundary Treaty (1970) and The Cartagena Convention (1983), recognize the original name. While the U.S. can internally change it, an official international change requires treaty renegotiation or the use of dispute resolution mechanisms. Notwithstanding that an internal change in the U.S. does not affect international regulations, it influences the world for two reasons. First, U.S. tech owners, through digital tools, can shape public recognition of landmarks. Second, renaming a landmark of another country hinders sovereignty and deepens the global north-south divide. This shift gives the global north control over international conventions. For instance, some international companies have stated they will use the name ‘Gulf of America’ instead of ‘Gulf of Mexico’ to presumably avoid sanctions from the Trump Administration. Shifting to Greenland, the island has a long history of foreign control. It was a Danish colony until 1953, when Greenland entered the Danish ‘Rigsfællesskab’. Since the UN was founded, there has been a focus to end colonization. According to Chapter XI in the UN Charter of 1945, colonizing nations had to annually report on the conditions in their colonies. This applied to Denmark, but when Denmark changed their Constitution in 1953, Greeland’s status changed from colony to county. The inclusion was accepted by the UN on the basis that Greenland had decided independently. Still, controversy has arisen around Greenland´s actual consent. The Greenlandic Council approved, but no referendum was held. Due to the status change, Denmark no longer had to report to the UN. In Danish and Greenlandic political society, it has been questioned if there was a significant change after Greenland entered the Danish federal community, or if the constitutional change was merely a loophole to evade UN-reporting, making Greenland a ‘modern’ form of colony. However, Greenland has gained full self-governance in internal matters since 1953 but is still heavily dependent on Denmark. Donald Trump stated in his second presidential term that owning Greenland is “an absolute necessity”, and that he would not rule out using military or economic coercion to gain Greenland. Trump wants Greenland both for its huge potential for mining natural resources as well as the tactical military positioning the island poses. The question is whether there is a legal opportunity for Trump to acquire Greenland. The Danish government opposes the idea of Greenland being bought. And even if Denmark agreed to the purchase, a consent from the Greenlanders is likely needed in light of their right to self-determination. The right to self-determination is a new age development, mentioned in both the UN charter and in the first article of the UN human rights Covenants. A consent from both the Danish government and Greenlandic people will likely never happen. As a part of the self-rule law of 2009 § 21, Greenland can declare full independence by an approved referendum among the Greenlandic People and Danish parliament. Even though the Greenlandic government seems uninterested today, Greenland could legally join the U.S. of its own will, though it must first become independent. In brief, this text shows that renaming and acquiring landmarks, something many think belongs to the colonial past, still has relevance today. Stronger adherence to international frameworks is needed to avoid unilateral actions that hinder global stability.