Fra lovsamling til kokebok

Injuria.no • 23. juni 2021

Tekst: Ingrid Helene Nedretvedt Nesse
Bilder: Mona Nordøy

Intervju med jurist, forfatter og blogger Trine Sandberg (trinesmatblogg.no)

Mange studenter kjenner nok til trinesmatblogg.no, men fåtallet er kanskje klar over at bloggeren og forfatteren Trine Sandberg er utdannet jurist! Injuria tok en prat med Sandberg for å høre mer om hvordan den store, røde boken ble lagt på hyllen til fordel for kokkekunster.

Da Sandberg var jusstudent var studiet delt opp i fem avdelinger, der hver avdeling ble avsluttet med én eksamen. Studiet var tungt og teoretisk, men Sandberg fant god nytte i kollokviegruppen, som fremdeles er blant hennes beste venner. Da studiehverdagen var omme, begynte Sandberg etter hvert å jobbe som seniorrådgiver i Utdanningsdirektoratet, en jobb hun trivdes godt i.
– Jeg jobbet i den juridiske avdelingen med ansvar for personvernrett. Her jobbet jeg blant annet med å ivareta personvernet i store prosjekter som Skoleporten, Elevundersøkelsen og nasjonale prøver da de startet opp. Jeg deltok også i regelverksarbeid tilknyttet dette i regi av Kunnskapsdepartementet, i tillegg til at jeg var med på å bygge opp et internkontrollsystem for behandling av personopplysninger i alle virksomheter tilknyttet direktoratet, forteller hun.

Inspirasjonen bak matbloggen
Det var imidlertid ikke bare personvern som interesserte Sandberg. Hun har alltid hatt en forkjærlighet for å lage mat og samlet derfor på gode oppskrifter. Dette skulle vise seg å bli forsmaken på karriereomveltningen.
– For snart 15 år siden kom jeg helt tilfeldig over en matblogg på nettet og tenkte at dette var en praktisk måte for meg å samle oppskriftene mine på, for også å kunne dele dem med døtrene mine, familie og venner som ofte spurte etter oppskrifter. Formålet var rent privat. Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier sett for meg at andre enn mine nære og kjære skulle bruke oppskriftene, meddeler hun.
Selv om oppskriftene i utgangspunktet ikke var ment for andre enn nærmeste familie- og vennekrets, finner Sandberg nå motivasjon i å vite at så mange bruker oppskriftene hennes til både hverdag og spesielle anledninger.
– Jeg har stor respekt for leserne mine og legger alltid vekt på å dele gode og velprøvde oppskrifter. Er det noe som ikke stemmer helt ved retten, tester jeg den alltid en gang til og justerer litt før jeg deler den på bloggen.

Til tross for å ha endret karriere, bruker Sandberg fremdeles jussen i hverdagen.

Den hemmelige ingrediensen bak suksessen
Sandberg sa i 2015 opp jobben i Utdanningsdirektoratet for å fokusere for fullt på matbloggen. Siden den gang har trinesmatblogg.no vokst til å bli Norges største matblogg med over 250 000 unike lesere per uke. I tillegg er hun foredragsholder og forfatter bak fire kokebøker. I 2014 og 2016 ble hun kåret til Årets Matblogger av VG/Mathallen i Oslo, og i 2017 ble hun kåret til Årets Business av Vixen. På toppen av det hele mottok Sandberg Juryens hederspris i 2019. Etter alt dette må man jo bare spørre, hva er oppskriften på suksessen?
– Jeg tror at årsaken ligger i oppskriftene, at de er gode og godt forklart slik at man klarer å gjenskape dem på eget kjøkken. Jeg tror også kanskje at matbildene mine har fristet mange til å prøve seg på nye retter, forteller Sandberg.
Som blogger, foredragsholder og forfatter sjonglerer Sandberg mange baller i luften, hvor ingen dag er lik. Hun har likevel noen faste rutiner i jobbhverdagen.
– Jeg starter ofte med et par timer på kontoret hvor jeg besvarer e-poster, spørsmål og kommentarer, skriver blogginnlegg, forbereder foredrag og redigerer bilder. Deretter går turen ned i Matverkstedet i sokkelleiligheten på huset vårt, hvor jeg lager og fotograferer 1-2 retter. Ellers er jeg ofte i møter med samarbeidspartnere, managementet mitt, forlaget og «matkollegaer», oppsummerer Sandberg.

Jussen kommer fremdeles til nytte
Selv om det er en lang vei mellom juristyrket og det å være forfatter og blogger, kan Sandberg fortelle at hun fremdeles bruker noe juss i hverdagen.
–  Jeg driver jo en nettside og et aksjeselskap alene. Jeg møter derfor hele tiden på juridiske problemstillinger jeg må forholde meg til, slik som for eksempel markedsføringsloven, avtalerett, åndsverkloven, GDPR og problemstillinger knyttet til skatt. Jussen har derfor vært et nyttig verktøy å ha med seg på veien, meddeler hun.
Selv om Sandberg fremdeles nyttiggjør seg av juridisk kunnskap, har hun ikke angret på at hun la juristkarrieren på hyllen.
– Det var et veloverveid valg som jeg brukte lang tid på. Jeg har en utrolig spennende, variert, nyskapende og fleksibel jobb som kokebokforfatter og matblogger. Jeg jobber jo med hobbyen min, samtidig som jeg får «brukt meg» på mange andre felt også, forteller hun.
Det er likevel ikke til å stikke under stol at det er noen ting hun lengter etter ved juristyrket.
– Jeg savner det å være helt oppdatert på det som tidligere var mine spesialfelt, som for eksempel personvernrett. Ikke minst savner jeg kollegaene mine i Utdanningsdirektoratet og de faglige diskusjonene vi hadde.
Til fremtidens jurister er Sandberg klar i sine råd:
– Bruk jussen praktisk, også i studietiden. Selv jobbet jeg i JURK (Juridisk rådgivning for kvinner) i en periode, noe som var utrolig lærerikt både faglig og personlig, meddeler hun.

I tillegg til å drive Norges mest populære matblogg, har Sandberg vært bestselgende faktaforfatter de siste 10 årene.

Nye oppskrifter på vei
For tiden er Sandberg i full gang med sin femte kokebok, «Trines kokebok for unge kokker». Mye av hverdagen går derfor med til å kvalitetssikre manus og redigere matbilder til boken.
– Jeg har alltid nye prosjekter på gang. Min nye kokebok er ment for barn og unge i alderen 10-16 år (pluss/minus) og for dem som vil lage mat som barn og unge liker. Boken skal etter planen komme ut rundt skolestart 2021, kan hun fortelle.
Gjennom årenes løp, og fire (snart fem) kokebøker senere, har Sandberg laget utallige oppskrifter. Injuria var derfor nysgjerrig på hva som har pekt seg ut som favorittoppskriften.
– Jeg har mange favorittoppskrifter, men hvis jeg må trekke frem én så må det være oppskriften på kanelsnurrer.
Sandberg er imidlertid klar på hvilken rett vi absolutt ikke finner på matbloggen.
– Levergryte eller andre oppskrifter med innmat, fastslår hun.

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982