Bør brenning av hellige skrifter være lovlig?
Tekst: Igor Zacharewicz
Med jevne mellomrom dukker debatten om brenning av Koranen opp i norsk og skandinavisk media. Flere land i den muslimske verden har fordømt praksisen, og den skandinaviske forklaringen om at det handler om frihet til å kritisere religion, høster liten forståelse.
Jeg tar fram bensinkannen og setter meg rolig ved bålet.
Møtet mellom ulike friheter
Personlig er jeg hellig overbevist om at de folkevalgte bør påvirkes til å skape et samfunn der mest mulig er tillatt. Dette kan selvsagt ikke strekkes helt ut i ytterligheten, ettersom den enes frihet garantert vil komme i konflikt med den andres frihet. Det er nettopp dette som skjer når den enes frihet til å brenne Koranen møter motpartens frihet til å demonstrere mot denne handlingen. Dette møtet mellom friheter kan fort bli en eksplosiv blanding som påvirker samfunnet på en negativ måte, både i form av direkte polarisering, men også i form av store økonomiske kostnader. Situasjonen i noen av Sveriges største byer viser tydelig hvor galt det kan gå.
Jeg mistenker at de aller fleste i Norge mener at brenning av bøker er idiotisk, samtidig som det bør være tillatt. De aller fleste har nok aldri tenkt over saken, før den igjen dukket opp i mediebildet sist måned. Derfor kan det være på sin plass å gi litt skryt til både koranbrennere og ivrige demonstranter, som tross alt legger ned en stor innsats i å mene noe om en sak som det store flertallet frem til ganske nylig enten ikke engang har tenkt over, eller bryr seg om.
Et sunnhetstegn?
Kanskje må man si at det er et sunnhetstegn når enkelte muslimer vil straffe brenning av hellige skrifter med fengsel eller døden, mens enkelte av de som brenner Koranen ønsker å forby islam i Norge?
Ulike meninger er høyst ønskelig i et hvilket som helst samfunn, selv om de kan virke noe ekstreme for det store flertallet. Den faktiske og moralske døden for ethvert samfunn inntrer så fort alle pålegges å tenke likt, enten direkte eller indirekte. Det som kjennetegner noen av verdens verste regimer, er nettopp trangen til å forby meninger. Så lenge man ikke oppfordrer til noe som er forbudt her og nå, så bør man få lov til å mene at det bør innføres blasfemilover med dertil hørende straff. Samtidig bør man få lov til å mene at islam bør forbys i Norge.
Dette kan kanskje virke som en konstruert og urealistisk problemstilling i et land som Norge, hvor ytringsfriheten og religionsfriheten er grunnlovfestet. Problemstillingen blir kanskje mer realistisk når man innser at Grunnloven ikke er noe fast og evig, og at den faktisk kan endres hvis folkeviljen er sterk nok. Endringene som har skjedd i Grunnloven har historisk sett gått i motsatt retning av hva disse marginale gruppene ønsker, og i dag er det ingenting som tyder på at de skal komme i posisjon til å kunne reversere utviklingen. I mellomtiden får de nyte sine grunnlovfestede rettigheter.
Er bokbrann en akseptabel ytring?
De aller fleste mener nok at ytringsfriheten er hellig når det kommer til kritikk av myndigheter; man skal få ytre seg kritisk til de som styrer til enhver tid, uten å risikere straffeforfølgning.
I rent mellommenneskelige forhold må dette nyanseres. Det kan være helt i orden å gjøre narr av noens religion, legning, nasjonalitet eller kroppsvekt, så lenge det skjer med glimt i øyet og på en måte som man føler mottakeren kan akseptere. Hvordan dette skal gjøres og hvor en eventuell grense skal gå, er umulig å si noe om – bare spør psykologiprofessoren ved UiB som for snart to år siden slo av en tyskervits. De fleste folk aksepterer likevel at det finnes lovfestede begrensninger i ytringsfriheten.
Brenning av hellige skrifter faller mellom to stoler; ikke er det kritikk av myndigheter, og ikke er det direkte mobbing, diskriminering eller ærekrenkelse. Det er kanskje derfor det er så vanskelig å finne en akseptabel løsning?
Løsningen på problemet
Det er ikke tvilsomt at koranbrenning er lov å gjennomføre i Norge, så lenge det skjer på et sted og på en måte som politiet mener er forsvarlig. Selv den mest idealistiske Don Quijote-skikkelsen blant demonstrantene må snart bite i det sure eplet og innse at det finnes bedre virkemidler enn sinte og voldelige protester for å vise sin misnøye med brenningen.
Den mest effektive metoden vil være å ignorere dem som brenner bøker. Hvor interessant blir egentlig koranbrenning hvis man møter det med et skuldertrekk eller et blikk som forteller hvor dumt det ser ut? Jeg har forståelse for at det føles tungt for troende å se deres hellige skrift brenne, men av og til må man vite ikke bare hvilke kamper som skal tas, men også hvordan de bør utkjempes.
En del jusstudenter har nok sikkert ønsket å brenne en tung pensumbok eller en verdiløs utgave av Injuria utenfor Dragefjellet, men innser nok at det hadde sett utrolig dumt ut. Hadde jeg gjort noe slikt og blitt tatt på fersken av dekan Søvig, så hadde jeg antageligvis dødd av skam på flekken. Da er det faktisk mindre flaut å ha falt ned trappen på Cafe Legal – to ganger i løpet av samme kveld…
Injuria ønsker herved alle sammen en flott og rolig Sankthansaften! Bruk ved når dere tenner bålet!
