Bør brenning av hellige skrifter være lovlig?

Injuria.no • 30. oktober 2022

Tekst: Igor Zacharewicz

Med jevne mellomrom dukker debatten om brenning av Koranen opp i norsk og skandinavisk media. Flere land i den muslimske verden har fordømt praksisen, og den skandinaviske forklaringen om at det handler om frihet til å kritisere religion, høster liten forståelse.

Jeg tar fram bensinkannen og setter meg rolig ved bålet.

Møtet mellom ulike friheter

Personlig er jeg hellig overbevist om at de folkevalgte bør påvirkes til å skape et samfunn der mest mulig er tillatt. Dette kan selvsagt ikke strekkes helt ut i ytterligheten, ettersom den enes frihet garantert vil komme i konflikt med den andres frihet. Det er nettopp dette som skjer når den enes frihet til å brenne Koranen møter motpartens frihet til å demonstrere mot denne handlingen. Dette møtet mellom friheter kan fort bli en eksplosiv blanding som påvirker samfunnet på en negativ måte, både i form av direkte polarisering, men også i form av store økonomiske kostnader. Situasjonen i noen av Sveriges største byer viser tydelig hvor galt det kan gå.

Jeg mistenker at de aller fleste i Norge mener at brenning av bøker er idiotisk, samtidig som det bør være tillatt. De aller fleste har nok aldri tenkt over saken, før den igjen dukket opp i mediebildet sist måned. Derfor kan det være på sin plass å gi litt skryt til både koranbrennere og ivrige demonstranter, som tross alt legger ned en stor innsats i å mene noe om en sak som det store flertallet frem til ganske nylig enten ikke engang har tenkt over, eller bryr seg om.

Et sunnhetstegn?

Kanskje må man si at det er et sunnhetstegn når enkelte muslimer vil straffe brenning av hellige skrifter med fengsel eller døden, mens enkelte av de som brenner Koranen ønsker å forby islam i Norge?

Ulike meninger er høyst ønskelig i et hvilket som helst samfunn, selv om de kan virke noe ekstreme for det store flertallet. Den faktiske og moralske døden for ethvert samfunn inntrer så fort alle pålegges å tenke likt, enten direkte eller indirekte. Det som kjennetegner noen av verdens verste regimer, er nettopp trangen til å forby meninger. Så lenge man ikke oppfordrer til noe som er forbudt her og nå, så bør man få lov til å mene at det bør innføres blasfemilover med dertil hørende straff. Samtidig bør man få lov til å mene at islam bør forbys i Norge.

Dette kan kanskje virke som en konstruert og urealistisk problemstilling i et land som Norge, hvor ytringsfriheten og religionsfriheten er grunnlovfestet. Problemstillingen blir kanskje mer realistisk når man innser at Grunnloven ikke er noe fast og evig, og at den faktisk kan endres hvis folkeviljen er sterk nok. Endringene som har skjedd i Grunnloven har historisk sett gått i motsatt retning av hva disse marginale gruppene ønsker, og i dag er det ingenting som tyder på at de skal komme i posisjon til å kunne reversere utviklingen. I mellomtiden får de nyte sine grunnlovfestede rettigheter.

Er bokbrann en akseptabel ytring?

De aller fleste mener nok at ytringsfriheten er hellig når det kommer til kritikk av myndigheter; man skal få ytre seg kritisk til de som styrer til enhver tid, uten å risikere straffeforfølgning.

I rent mellommenneskelige forhold må dette nyanseres. Det kan være helt i orden å gjøre narr av noens religion, legning, nasjonalitet eller kroppsvekt, så lenge det skjer med glimt i øyet og på en måte som man føler mottakeren kan akseptere. Hvordan dette skal gjøres og hvor en eventuell grense skal gå, er umulig å si noe om – bare spør psykologiprofessoren ved UiB som for snart to år siden slo av en tyskervits. De fleste folk aksepterer likevel at det finnes lovfestede begrensninger i ytringsfriheten.

Brenning av hellige skrifter faller mellom to stoler; ikke er det kritikk av myndigheter, og ikke er det direkte mobbing, diskriminering eller ærekrenkelse. Det er kanskje derfor det er så vanskelig å finne en akseptabel løsning?

Løsningen på problemet

Det er ikke tvilsomt at koranbrenning er lov å gjennomføre i Norge, så lenge det skjer på et sted og på en måte som politiet mener er forsvarlig. Selv den mest idealistiske Don Quijote-skikkelsen blant demonstrantene må snart bite i det sure eplet og innse at det finnes bedre virkemidler enn sinte og voldelige protester for å vise sin misnøye med brenningen.

Den mest effektive metoden vil være å ignorere dem som brenner bøker. Hvor interessant blir egentlig koranbrenning hvis man møter det med et skuldertrekk eller et blikk som forteller hvor dumt det ser ut? Jeg har forståelse for at det føles tungt for troende å se deres hellige skrift brenne, men av og til må man vite ikke bare hvilke kamper som skal tas, men også hvordan de bør utkjempes.

En del jusstudenter har nok sikkert ønsket å brenne en tung pensumbok eller en verdiløs utgave av Injuria utenfor Dragefjellet, men innser nok at det hadde sett utrolig dumt ut. Hadde jeg gjort noe slikt og blitt tatt på fersken av dekan Søvig, så hadde jeg antageligvis dødd av skam på flekken. Da er det faktisk mindre flaut å ha falt ned trappen på Cafe Legal – to ganger i løpet av samme kveld…

Injuria ønsker herved alle sammen en flott og rolig Sankthansaften! Bruk ved når dere tenner bålet!

Av Christine Egebakken 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?
Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.