Hva vil skje hvis CRPD inkorporeres i menneskerettsloven?

Injuria.no • 19. mai 2024

Av Simen Bondevik, sentralstyremedlem i Partiet Sentrum

Dette er en kronikk. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger.

Den første saken Partiet Sentrum tok stilling til, etter at partiet ble stiftet i slutten av 2020, var at vi mener FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) bør inkorporeres i norsk menneskerettslov. Hvilken stilling har CRPD i norsk lovverk i dag, og hva vil skje hvis CRPD inkorporeres i menneskerettsloven?  

Aller først vil det være nyttig å kjenne til utgangspunktet for konvensjonen. Den ble vedtatt av FNs generalforsamling i 2006, og trådte i kraft i 2008. Etter den trådte i kraft kunne land tilslutte seg konvensjonen, og dermed på ulike nivåer forplikte seg til å følge bestemmelsene. Norge valgte å ratifisere konvensjonen gjennom en såkalt transformasjon, mer om dette senere i artikkelen. FN skriver følgende om konvensjonen på sine nettsider: «Selv om rettighetene i menneskerettighetskonvensjonene gjelder for alle mennesker, vet vi at funksjonshemmede ekskluderes fra mange viktige områder i samfunnet, som utdanning, helse og arbeid. Derfor vedtok FN en egen konvensjon for mennesker med funksjonshemminger i 2006.»  

CRPD består av 50 artikler, og stiller krav til hvordan medlemslandene skal legge til rette for at også personer med nedsatt funksjonsevne kan få oppfylt menneskerettighetene som er nedfelt i andre FN-konvensjoner. Konvensjonen inneholder ikke noen nye, særskilte rettigheter som skal tildeles de av oss med nedsatt funksjonsevne , men skal bidra til at også personer med nedsatt funksjonsevne får sine menneskerettigheter innfridd.  

Samtidig som konvensjonen ble vedtatt av FN, ble også en tilleggsprotokoll vedtatt. Denne var det også frivillig å tilslutte seg til, selv om man tilsluttet seg CRPD. Tilleggsprotokollen bestemmer at enkeltpersoner eller grupper som mener at de ikke får oppfylt de rettighetene som de etter konvensjonen har krav på, kan få sin sak vurdert av FN. En forutsetning for å klage saken sin til FN er at alle nasjonale klagemuligheter først er brukt. Denne tilleggsprotokollen ville sikret funksjonshemmedes klagemulighet ved diskriminering, men Norge besluttet å ikke tilslutte seg denne. Det svekker etter mitt syn rettsikkerheten til de av oss med nedsatt funksjonsevne i møte med diskriminerin g, ettersom man ikke vil ha muligheten til å klage utover Norges egne organer.  

Det er ikke bare manglende tilslutning til tilleggsprotokollen som er problemet med Norges tilnærming til CRPD. I stedet for å inkorporere konvensjonen i lovverket, slik man har gjort med både kvinnekonvensjonen og barnekonvensjonen, så tok man et aktivt politisk valg om å kun ratifisere den gjennom transformasjon i lovverket. Dermed er ikke CRPD i seg selv forankret i norsk lov og har følgelig ikke noe forrang dersom det er motstrid mellom CRPD og øvrig norsk lovverk. Transformasjonen ble i sin tid gjennomført ved at allerede eksisterende lovgivning ble vurdert og tilpasset til konvensjonen uten at bestemmelsene i CRPD ble gjort til norsk lov. Det ble ogs å lagt til grunn av Norge at lovverket vårt på de fleste områder allerede gjennomførte og oppfylte forpliktelsene som fulgte av konvensjonen. Dette har i ettertid vist seg å ikke være i nærheten av å stemme på flere punkter.  

Hovedproblemet med at CRPD ikke er inkorporert i menneskerettsloven slik vi i Partiet Sentrum ønsker, men kun ratifisert og innarbeidet gjennom transformasjon, er at det fører til at de av oss med nedsatt funksjonsevne blir utsatt for rettighetsbrudd i strid med CRPD. Men får ikke gehør eller gjennomslag for at diskrimineringen skal ta slutt, fordi de juridiske forpliktelsene ikke er sterke nok. Dette ville endret seg ved en inkorporering av CRPD i menneskerettsloven.  

Dersom CRPD hadde blitt inkorporert i menneskerettsloven ville nemlig bestemmelsene i konvensjonen fått forrang foran øvrig norsk lovverk. Dette ville vært ekstremt viktig og svært hensiktsmessig, ettersom mennesker med nedsatt funksjonsevne er en av de mest diskriminerte gruppene i samfunnet vårt. Norge har gjentatte ganger fått kritikk fra FN for vår systematiske diskriminering av mennesker med nedsatt funksjonsevne og brudd på CRPD.  

FN har også stilt seg kritisk til at Norge forskjellsbehandler CRPD fra de andre diskrimineringskonvensjonene. Der de andre FN-konvensjonene er inkorporert i norsk lov, er konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne ikke det. Dette mener jeg er et uttrykk for hvordan vi som samfunn også forskjellsbehandler mennesker med nedsatt funksjonsevne. De av oss som tilhører denne gruppen blir behandlet som annenrangs borgere, akkurat slik våre rettigheter i lovverket blir sammenlignet med andre.  

Tiden er overmoden for at vi likestiller de av oss med nedsatt funksjonsevne og rettighetene til denne gruppen med resten av befolkningen. Derfor mener Partiet Sentrum at CRPD må inkorporeres i menneskerettsloven. CRPD er etter mitt syn det viktigste verktøyet vi har for å sikre funksjonshemmedes likestilling. En inkorporering av CRPD i menneskerettsloven vil være en god start på arbeidet med å få slutt på denne systematiske diskrimineringen. I tillegg er det viktig at de tolkningserklæringene Norge per i dag har avgitt tas bort og at den frivillige tilleggsprotokollen som gir klagemulighet tilsluttes.  

At CRPD ikke er inkorporert i menneskerettsloven for lenge siden er etter mitt syn skammelig. Men det har sin logiske forklaring: det har rett og slett ikke vært politisk flertall i Norge for det. For noen år siden ble en inkorporering av CRPD nedstemt av FrP, Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti. Mer nylig, i denne stortingsperioden, ble det nedstemt av FrP, Høyre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Men i den siste avstemningen ble det flertall for en uforpliktende utredning av hvordan CRPD kan inkorporeres i norsk lov. Denne utredningen ble nylig ferdigstilt.  

Utvalget var nedsatt av Regjeringen og bestod av tre jurister med tilknytning til høyesterett. Etter mitt syn burde Regjeringen bedt utvalget utrede en inkorporering i menneskerettsloven. Det valgte Regjeringen ikke å gjøre og utvalget stod dermed helt fritt til å selv velge hva de ville utrede og hvilke anbefalinger de ville komme med. Regjeringen ga i forkant av utredning tydelig beskjed om at de i det videre arbeidet ville tillegge utvalgets vurdering sterk vekt.  

15. januar i år kom CRPD-utvalget med sin utredning og anbefaling. Flertallet i utvalget anbefaler å inkorporere CRPD i menneskerettsloven. Det er en stor seier for funksjonshemmedes likestilling, og vi kan nå regne med at Regjeringen kommer til å følge opp denne anbefalingen. Akkurat nå er utredningen ute på høring, og når den er ferdig vil Regjeringen fremme et lovforslag for Stortinget om inkorporering av CRPD. Dersom Regjeringen faktisk følger opp det de har sagt, tar inn over seg utvalgets anbefaling og går inn for inkorporering i menneskerettsloven så er det flertall på Stortinget.  

Det ville hatt enorm betydning for de av oss med nedsatt funksjonsevne, som faktisk er Norges største minoritet. Diskrimineringen en per i dag utsettes for er svært omfattende. For eksempel har åtte av ti skoler fysiske barrierer som stenger funksjonshemmede bar n ute. Det vil si at barn som for eksempel sitter i rullestol, på grunn av hvordan skolen er bygd, mister muligheten til å gå på nærskolen sammen med vennene sine. Unge mennesker med alvorlig kronisk sykdom blir fratatt frihet og selvbestemmelse over eget liv når de blir tvangsplassert på sykehjem sammen med demente eldre mot sin egen vilje. Over 100.000 mennesker med nedsatt funksjonsevne står utenfor arbeidslivet, på grunn av diskriminering og fordommer, selv om de både vil og kan jobbe. Utviklingshemmede får ikke vitnemål og fratas muligheten til å ta høyere utdanning.  

Dette er noen eksempler på diskriminering som måtte tatt slutt når CRPD inkorporeres i menneskerettsloven. Da kan ikke Norge lenger unnskylde og bortforklare diskrimineringen, men måtte tatt klare grep for å få en slutt på det.  

CRPD bygger på åtte sentrale prinsipper: selvbestemmelse, ikke-diskriminering, deltagelse & inkludering, respekt for forskjeller, like muligheter, tilgjengelighet, likestilling og respekt for barns utviklingsmuligheter. Disse åtte prinsippene er sentrale gjennom konvensjonens 50 artikler. Flere av bestemmelsene i CRPD stiller relativt detaljerte krav til hva myndighetene skal eller bør gjøre av hensyn til personer med nedsatt funksjonshemming (eksempelvis artikkel 9 om tilgjengelighet). Andre bestemmelser har en mer overordnet karakter (blant annet artikkel 3 om generelle forpliktelser for myndighetene). Enkelte artikler er formulert som plikter for offentlige myndigheter (eksempelvis artikkel 31 om statistikk), mens andre gir direkte uttrykk for rettigheter for den enkelte (eksempelvis artikkel 17 om vern om personlig integritet).  

I sum bidrar CRPD til å likestille mennesker med nedsatt funksjonsevne, og sikre at alle får sine grunnleggende menneskerettigheter oppfylt uansett funksjonsvariasjon . Når CRPD forhåpentligvis snart blir inkorporert i norsk menneskerettslov vil det forandre livet til tusenvis av nordmenn. Den systematiske diskrimineringen må ta slutt, og Norge vil være forpliktet til dette på en helt annen måte enn i dag. Å inkorporere CRPD i menneskerettsloven vil være en av de største seierne for likestillingen i Norge på lang tid.  

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The discussion regarding authorities’ power to rename and acquire landmarks has gained severe relevance in 2025. Politicians around the world have mentioned unilateral interest in changing internationally recognized landmarks and to acquire new territories in foreign countries through financial transactions, as a way of territorial expansion and political power. This article will explain the political and legal scenario surrounding these allegations and exemplify the discussion by analyzing the cases of The Gulf of Mexico and Greenland. The naming of a landmark obeys international regulations and national law. International instruments like The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS, 1982) and The International Hydrographic Organization Conventions, regulate the naming of maritime bodies. At a national level, countries have agencies with internal protocols and guidelines that must be followed to modify landmark names to respect historical, linguistic and cultural factors. The naming of landmarks has had a political use throughout history, to either promote or oppress a population. This oppression can occur at a national level, with indigenous populations hindering their agency, or at an international level, questioning the sovereignty of other states. In 2025, the Trump Administration renamed the ‘Gulf of Mexico’ as the ‘Gulf of America’. However, international treaties, including the International Boundary Treaty (1970) and The Cartagena Convention (1983), recognize the original name. While the U.S. can internally change it, an official international change requires treaty renegotiation or the use of dispute resolution mechanisms. Notwithstanding that an internal change in the U.S. does not affect international regulations, it influences the world for two reasons. First, U.S. tech owners, through digital tools, can shape public recognition of landmarks. Second, renaming a landmark of another country hinders sovereignty and deepens the global north-south divide. This shift gives the global north control over international conventions. For instance, some international companies have stated they will use the name ‘Gulf of America’ instead of ‘Gulf of Mexico’ to presumably avoid sanctions from the Trump Administration. Shifting to Greenland, the island has a long history of foreign control. It was a Danish colony until 1953, when Greenland entered the Danish ‘Rigsfællesskab’. Since the UN was founded, there has been a focus to end colonization. According to Chapter XI in the UN Charter of 1945, colonizing nations had to annually report on the conditions in their colonies. This applied to Denmark, but when Denmark changed their Constitution in 1953, Greeland’s status changed from colony to county. The inclusion was accepted by the UN on the basis that Greenland had decided independently. Still, controversy has arisen around Greenland´s actual consent. The Greenlandic Council approved, but no referendum was held. Due to the status change, Denmark no longer had to report to the UN. In Danish and Greenlandic political society, it has been questioned if there was a significant change after Greenland entered the Danish federal community, or if the constitutional change was merely a loophole to evade UN-reporting, making Greenland a ‘modern’ form of colony. However, Greenland has gained full self-governance in internal matters since 1953 but is still heavily dependent on Denmark. Donald Trump stated in his second presidential term that owning Greenland is “an absolute necessity”, and that he would not rule out using military or economic coercion to gain Greenland. Trump wants Greenland both for its huge potential for mining natural resources as well as the tactical military positioning the island poses. The question is whether there is a legal opportunity for Trump to acquire Greenland. The Danish government opposes the idea of Greenland being bought. And even if Denmark agreed to the purchase, a consent from the Greenlanders is likely needed in light of their right to self-determination. The right to self-determination is a new age development, mentioned in both the UN charter and in the first article of the UN human rights Covenants. A consent from both the Danish government and Greenlandic people will likely never happen. As a part of the self-rule law of 2009 § 21, Greenland can declare full independence by an approved referendum among the Greenlandic People and Danish parliament. Even though the Greenlandic government seems uninterested today, Greenland could legally join the U.S. of its own will, though it must first become independent. In brief, this text shows that renaming and acquiring landmarks, something many think belongs to the colonial past, still has relevance today. Stronger adherence to international frameworks is needed to avoid unilateral actions that hinder global stability.