Hva vil skje hvis CRPD inkorporeres i menneskerettsloven?

Injuria.no • 19. mai 2024

Av Simen Bondevik, sentralstyremedlem i Partiet Sentrum

Dette er en kronikk. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger.

Den første saken Partiet Sentrum tok stilling til, etter at partiet ble stiftet i slutten av 2020, var at vi mener FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) bør inkorporeres i norsk menneskerettslov. Hvilken stilling har CRPD i norsk lovverk i dag, og hva vil skje hvis CRPD inkorporeres i menneskerettsloven?  

Aller først vil det være nyttig å kjenne til utgangspunktet for konvensjonen. Den ble vedtatt av FNs generalforsamling i 2006, og trådte i kraft i 2008. Etter den trådte i kraft kunne land tilslutte seg konvensjonen, og dermed på ulike nivåer forplikte seg til å følge bestemmelsene. Norge valgte å ratifisere konvensjonen gjennom en såkalt transformasjon, mer om dette senere i artikkelen. FN skriver følgende om konvensjonen på sine nettsider: «Selv om rettighetene i menneskerettighetskonvensjonene gjelder for alle mennesker, vet vi at funksjonshemmede ekskluderes fra mange viktige områder i samfunnet, som utdanning, helse og arbeid. Derfor vedtok FN en egen konvensjon for mennesker med funksjonshemminger i 2006.»  

CRPD består av 50 artikler, og stiller krav til hvordan medlemslandene skal legge til rette for at også personer med nedsatt funksjonsevne kan få oppfylt menneskerettighetene som er nedfelt i andre FN-konvensjoner. Konvensjonen inneholder ikke noen nye, særskilte rettigheter som skal tildeles de av oss med nedsatt funksjonsevne , men skal bidra til at også personer med nedsatt funksjonsevne får sine menneskerettigheter innfridd.  

Samtidig som konvensjonen ble vedtatt av FN, ble også en tilleggsprotokoll vedtatt. Denne var det også frivillig å tilslutte seg til, selv om man tilsluttet seg CRPD. Tilleggsprotokollen bestemmer at enkeltpersoner eller grupper som mener at de ikke får oppfylt de rettighetene som de etter konvensjonen har krav på, kan få sin sak vurdert av FN. En forutsetning for å klage saken sin til FN er at alle nasjonale klagemuligheter først er brukt. Denne tilleggsprotokollen ville sikret funksjonshemmedes klagemulighet ved diskriminering, men Norge besluttet å ikke tilslutte seg denne. Det svekker etter mitt syn rettsikkerheten til de av oss med nedsatt funksjonsevne i møte med diskriminerin g, ettersom man ikke vil ha muligheten til å klage utover Norges egne organer.  

Det er ikke bare manglende tilslutning til tilleggsprotokollen som er problemet med Norges tilnærming til CRPD. I stedet for å inkorporere konvensjonen i lovverket, slik man har gjort med både kvinnekonvensjonen og barnekonvensjonen, så tok man et aktivt politisk valg om å kun ratifisere den gjennom transformasjon i lovverket. Dermed er ikke CRPD i seg selv forankret i norsk lov og har følgelig ikke noe forrang dersom det er motstrid mellom CRPD og øvrig norsk lovverk. Transformasjonen ble i sin tid gjennomført ved at allerede eksisterende lovgivning ble vurdert og tilpasset til konvensjonen uten at bestemmelsene i CRPD ble gjort til norsk lov. Det ble ogs å lagt til grunn av Norge at lovverket vårt på de fleste områder allerede gjennomførte og oppfylte forpliktelsene som fulgte av konvensjonen. Dette har i ettertid vist seg å ikke være i nærheten av å stemme på flere punkter.  

Hovedproblemet med at CRPD ikke er inkorporert i menneskerettsloven slik vi i Partiet Sentrum ønsker, men kun ratifisert og innarbeidet gjennom transformasjon, er at det fører til at de av oss med nedsatt funksjonsevne blir utsatt for rettighetsbrudd i strid med CRPD. Men får ikke gehør eller gjennomslag for at diskrimineringen skal ta slutt, fordi de juridiske forpliktelsene ikke er sterke nok. Dette ville endret seg ved en inkorporering av CRPD i menneskerettsloven.  

Dersom CRPD hadde blitt inkorporert i menneskerettsloven ville nemlig bestemmelsene i konvensjonen fått forrang foran øvrig norsk lovverk. Dette ville vært ekstremt viktig og svært hensiktsmessig, ettersom mennesker med nedsatt funksjonsevne er en av de mest diskriminerte gruppene i samfunnet vårt. Norge har gjentatte ganger fått kritikk fra FN for vår systematiske diskriminering av mennesker med nedsatt funksjonsevne og brudd på CRPD.  

FN har også stilt seg kritisk til at Norge forskjellsbehandler CRPD fra de andre diskrimineringskonvensjonene. Der de andre FN-konvensjonene er inkorporert i norsk lov, er konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne ikke det. Dette mener jeg er et uttrykk for hvordan vi som samfunn også forskjellsbehandler mennesker med nedsatt funksjonsevne. De av oss som tilhører denne gruppen blir behandlet som annenrangs borgere, akkurat slik våre rettigheter i lovverket blir sammenlignet med andre.  

Tiden er overmoden for at vi likestiller de av oss med nedsatt funksjonsevne og rettighetene til denne gruppen med resten av befolkningen. Derfor mener Partiet Sentrum at CRPD må inkorporeres i menneskerettsloven. CRPD er etter mitt syn det viktigste verktøyet vi har for å sikre funksjonshemmedes likestilling. En inkorporering av CRPD i menneskerettsloven vil være en god start på arbeidet med å få slutt på denne systematiske diskrimineringen. I tillegg er det viktig at de tolkningserklæringene Norge per i dag har avgitt tas bort og at den frivillige tilleggsprotokollen som gir klagemulighet tilsluttes.  

At CRPD ikke er inkorporert i menneskerettsloven for lenge siden er etter mitt syn skammelig. Men det har sin logiske forklaring: det har rett og slett ikke vært politisk flertall i Norge for det. For noen år siden ble en inkorporering av CRPD nedstemt av FrP, Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti. Mer nylig, i denne stortingsperioden, ble det nedstemt av FrP, Høyre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Men i den siste avstemningen ble det flertall for en uforpliktende utredning av hvordan CRPD kan inkorporeres i norsk lov. Denne utredningen ble nylig ferdigstilt.  

Utvalget var nedsatt av Regjeringen og bestod av tre jurister med tilknytning til høyesterett. Etter mitt syn burde Regjeringen bedt utvalget utrede en inkorporering i menneskerettsloven. Det valgte Regjeringen ikke å gjøre og utvalget stod dermed helt fritt til å selv velge hva de ville utrede og hvilke anbefalinger de ville komme med. Regjeringen ga i forkant av utredning tydelig beskjed om at de i det videre arbeidet ville tillegge utvalgets vurdering sterk vekt.  

15. januar i år kom CRPD-utvalget med sin utredning og anbefaling. Flertallet i utvalget anbefaler å inkorporere CRPD i menneskerettsloven. Det er en stor seier for funksjonshemmedes likestilling, og vi kan nå regne med at Regjeringen kommer til å følge opp denne anbefalingen. Akkurat nå er utredningen ute på høring, og når den er ferdig vil Regjeringen fremme et lovforslag for Stortinget om inkorporering av CRPD. Dersom Regjeringen faktisk følger opp det de har sagt, tar inn over seg utvalgets anbefaling og går inn for inkorporering i menneskerettsloven så er det flertall på Stortinget.  

Det ville hatt enorm betydning for de av oss med nedsatt funksjonsevne, som faktisk er Norges største minoritet. Diskrimineringen en per i dag utsettes for er svært omfattende. For eksempel har åtte av ti skoler fysiske barrierer som stenger funksjonshemmede bar n ute. Det vil si at barn som for eksempel sitter i rullestol, på grunn av hvordan skolen er bygd, mister muligheten til å gå på nærskolen sammen med vennene sine. Unge mennesker med alvorlig kronisk sykdom blir fratatt frihet og selvbestemmelse over eget liv når de blir tvangsplassert på sykehjem sammen med demente eldre mot sin egen vilje. Over 100.000 mennesker med nedsatt funksjonsevne står utenfor arbeidslivet, på grunn av diskriminering og fordommer, selv om de både vil og kan jobbe. Utviklingshemmede får ikke vitnemål og fratas muligheten til å ta høyere utdanning.  

Dette er noen eksempler på diskriminering som måtte tatt slutt når CRPD inkorporeres i menneskerettsloven. Da kan ikke Norge lenger unnskylde og bortforklare diskrimineringen, men måtte tatt klare grep for å få en slutt på det.  

CRPD bygger på åtte sentrale prinsipper: selvbestemmelse, ikke-diskriminering, deltagelse & inkludering, respekt for forskjeller, like muligheter, tilgjengelighet, likestilling og respekt for barns utviklingsmuligheter. Disse åtte prinsippene er sentrale gjennom konvensjonens 50 artikler. Flere av bestemmelsene i CRPD stiller relativt detaljerte krav til hva myndighetene skal eller bør gjøre av hensyn til personer med nedsatt funksjonshemming (eksempelvis artikkel 9 om tilgjengelighet). Andre bestemmelser har en mer overordnet karakter (blant annet artikkel 3 om generelle forpliktelser for myndighetene). Enkelte artikler er formulert som plikter for offentlige myndigheter (eksempelvis artikkel 31 om statistikk), mens andre gir direkte uttrykk for rettigheter for den enkelte (eksempelvis artikkel 17 om vern om personlig integritet).  

I sum bidrar CRPD til å likestille mennesker med nedsatt funksjonsevne, og sikre at alle får sine grunnleggende menneskerettigheter oppfylt uansett funksjonsvariasjon . Når CRPD forhåpentligvis snart blir inkorporert i norsk menneskerettslov vil det forandre livet til tusenvis av nordmenn. Den systematiske diskrimineringen må ta slutt, og Norge vil være forpliktet til dette på en helt annen måte enn i dag. Å inkorporere CRPD i menneskerettsloven vil være en av de største seierne for likestillingen i Norge på lang tid.  

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.