Hva vil skje hvis CRPD inkorporeres i menneskerettsloven?

Injuria.no • 19. mai 2024

Av Simen Bondevik, sentralstyremedlem i Partiet Sentrum

Dette er en kronikk. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger.

Den første saken Partiet Sentrum tok stilling til, etter at partiet ble stiftet i slutten av 2020, var at vi mener FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) bør inkorporeres i norsk menneskerettslov. Hvilken stilling har CRPD i norsk lovverk i dag, og hva vil skje hvis CRPD inkorporeres i menneskerettsloven?  

Aller først vil det være nyttig å kjenne til utgangspunktet for konvensjonen. Den ble vedtatt av FNs generalforsamling i 2006, og trådte i kraft i 2008. Etter den trådte i kraft kunne land tilslutte seg konvensjonen, og dermed på ulike nivåer forplikte seg til å følge bestemmelsene. Norge valgte å ratifisere konvensjonen gjennom en såkalt transformasjon, mer om dette senere i artikkelen. FN skriver følgende om konvensjonen på sine nettsider: «Selv om rettighetene i menneskerettighetskonvensjonene gjelder for alle mennesker, vet vi at funksjonshemmede ekskluderes fra mange viktige områder i samfunnet, som utdanning, helse og arbeid. Derfor vedtok FN en egen konvensjon for mennesker med funksjonshemminger i 2006.»  

CRPD består av 50 artikler, og stiller krav til hvordan medlemslandene skal legge til rette for at også personer med nedsatt funksjonsevne kan få oppfylt menneskerettighetene som er nedfelt i andre FN-konvensjoner. Konvensjonen inneholder ikke noen nye, særskilte rettigheter som skal tildeles de av oss med nedsatt funksjonsevne , men skal bidra til at også personer med nedsatt funksjonsevne får sine menneskerettigheter innfridd.  

Samtidig som konvensjonen ble vedtatt av FN, ble også en tilleggsprotokoll vedtatt. Denne var det også frivillig å tilslutte seg til, selv om man tilsluttet seg CRPD. Tilleggsprotokollen bestemmer at enkeltpersoner eller grupper som mener at de ikke får oppfylt de rettighetene som de etter konvensjonen har krav på, kan få sin sak vurdert av FN. En forutsetning for å klage saken sin til FN er at alle nasjonale klagemuligheter først er brukt. Denne tilleggsprotokollen ville sikret funksjonshemmedes klagemulighet ved diskriminering, men Norge besluttet å ikke tilslutte seg denne. Det svekker etter mitt syn rettsikkerheten til de av oss med nedsatt funksjonsevne i møte med diskriminerin g, ettersom man ikke vil ha muligheten til å klage utover Norges egne organer.  

Det er ikke bare manglende tilslutning til tilleggsprotokollen som er problemet med Norges tilnærming til CRPD. I stedet for å inkorporere konvensjonen i lovverket, slik man har gjort med både kvinnekonvensjonen og barnekonvensjonen, så tok man et aktivt politisk valg om å kun ratifisere den gjennom transformasjon i lovverket. Dermed er ikke CRPD i seg selv forankret i norsk lov og har følgelig ikke noe forrang dersom det er motstrid mellom CRPD og øvrig norsk lovverk. Transformasjonen ble i sin tid gjennomført ved at allerede eksisterende lovgivning ble vurdert og tilpasset til konvensjonen uten at bestemmelsene i CRPD ble gjort til norsk lov. Det ble ogs å lagt til grunn av Norge at lovverket vårt på de fleste områder allerede gjennomførte og oppfylte forpliktelsene som fulgte av konvensjonen. Dette har i ettertid vist seg å ikke være i nærheten av å stemme på flere punkter.  

Hovedproblemet med at CRPD ikke er inkorporert i menneskerettsloven slik vi i Partiet Sentrum ønsker, men kun ratifisert og innarbeidet gjennom transformasjon, er at det fører til at de av oss med nedsatt funksjonsevne blir utsatt for rettighetsbrudd i strid med CRPD. Men får ikke gehør eller gjennomslag for at diskrimineringen skal ta slutt, fordi de juridiske forpliktelsene ikke er sterke nok. Dette ville endret seg ved en inkorporering av CRPD i menneskerettsloven.  

Dersom CRPD hadde blitt inkorporert i menneskerettsloven ville nemlig bestemmelsene i konvensjonen fått forrang foran øvrig norsk lovverk. Dette ville vært ekstremt viktig og svært hensiktsmessig, ettersom mennesker med nedsatt funksjonsevne er en av de mest diskriminerte gruppene i samfunnet vårt. Norge har gjentatte ganger fått kritikk fra FN for vår systematiske diskriminering av mennesker med nedsatt funksjonsevne og brudd på CRPD.  

FN har også stilt seg kritisk til at Norge forskjellsbehandler CRPD fra de andre diskrimineringskonvensjonene. Der de andre FN-konvensjonene er inkorporert i norsk lov, er konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne ikke det. Dette mener jeg er et uttrykk for hvordan vi som samfunn også forskjellsbehandler mennesker med nedsatt funksjonsevne. De av oss som tilhører denne gruppen blir behandlet som annenrangs borgere, akkurat slik våre rettigheter i lovverket blir sammenlignet med andre.  

Tiden er overmoden for at vi likestiller de av oss med nedsatt funksjonsevne og rettighetene til denne gruppen med resten av befolkningen. Derfor mener Partiet Sentrum at CRPD må inkorporeres i menneskerettsloven. CRPD er etter mitt syn det viktigste verktøyet vi har for å sikre funksjonshemmedes likestilling. En inkorporering av CRPD i menneskerettsloven vil være en god start på arbeidet med å få slutt på denne systematiske diskrimineringen. I tillegg er det viktig at de tolkningserklæringene Norge per i dag har avgitt tas bort og at den frivillige tilleggsprotokollen som gir klagemulighet tilsluttes.  

At CRPD ikke er inkorporert i menneskerettsloven for lenge siden er etter mitt syn skammelig. Men det har sin logiske forklaring: det har rett og slett ikke vært politisk flertall i Norge for det. For noen år siden ble en inkorporering av CRPD nedstemt av FrP, Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti. Mer nylig, i denne stortingsperioden, ble det nedstemt av FrP, Høyre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Men i den siste avstemningen ble det flertall for en uforpliktende utredning av hvordan CRPD kan inkorporeres i norsk lov. Denne utredningen ble nylig ferdigstilt.  

Utvalget var nedsatt av Regjeringen og bestod av tre jurister med tilknytning til høyesterett. Etter mitt syn burde Regjeringen bedt utvalget utrede en inkorporering i menneskerettsloven. Det valgte Regjeringen ikke å gjøre og utvalget stod dermed helt fritt til å selv velge hva de ville utrede og hvilke anbefalinger de ville komme med. Regjeringen ga i forkant av utredning tydelig beskjed om at de i det videre arbeidet ville tillegge utvalgets vurdering sterk vekt.  

15. januar i år kom CRPD-utvalget med sin utredning og anbefaling. Flertallet i utvalget anbefaler å inkorporere CRPD i menneskerettsloven. Det er en stor seier for funksjonshemmedes likestilling, og vi kan nå regne med at Regjeringen kommer til å følge opp denne anbefalingen. Akkurat nå er utredningen ute på høring, og når den er ferdig vil Regjeringen fremme et lovforslag for Stortinget om inkorporering av CRPD. Dersom Regjeringen faktisk følger opp det de har sagt, tar inn over seg utvalgets anbefaling og går inn for inkorporering i menneskerettsloven så er det flertall på Stortinget.  

Det ville hatt enorm betydning for de av oss med nedsatt funksjonsevne, som faktisk er Norges største minoritet. Diskrimineringen en per i dag utsettes for er svært omfattende. For eksempel har åtte av ti skoler fysiske barrierer som stenger funksjonshemmede bar n ute. Det vil si at barn som for eksempel sitter i rullestol, på grunn av hvordan skolen er bygd, mister muligheten til å gå på nærskolen sammen med vennene sine. Unge mennesker med alvorlig kronisk sykdom blir fratatt frihet og selvbestemmelse over eget liv når de blir tvangsplassert på sykehjem sammen med demente eldre mot sin egen vilje. Over 100.000 mennesker med nedsatt funksjonsevne står utenfor arbeidslivet, på grunn av diskriminering og fordommer, selv om de både vil og kan jobbe. Utviklingshemmede får ikke vitnemål og fratas muligheten til å ta høyere utdanning.  

Dette er noen eksempler på diskriminering som måtte tatt slutt når CRPD inkorporeres i menneskerettsloven. Da kan ikke Norge lenger unnskylde og bortforklare diskrimineringen, men måtte tatt klare grep for å få en slutt på det.  

CRPD bygger på åtte sentrale prinsipper: selvbestemmelse, ikke-diskriminering, deltagelse & inkludering, respekt for forskjeller, like muligheter, tilgjengelighet, likestilling og respekt for barns utviklingsmuligheter. Disse åtte prinsippene er sentrale gjennom konvensjonens 50 artikler. Flere av bestemmelsene i CRPD stiller relativt detaljerte krav til hva myndighetene skal eller bør gjøre av hensyn til personer med nedsatt funksjonshemming (eksempelvis artikkel 9 om tilgjengelighet). Andre bestemmelser har en mer overordnet karakter (blant annet artikkel 3 om generelle forpliktelser for myndighetene). Enkelte artikler er formulert som plikter for offentlige myndigheter (eksempelvis artikkel 31 om statistikk), mens andre gir direkte uttrykk for rettigheter for den enkelte (eksempelvis artikkel 17 om vern om personlig integritet).  

I sum bidrar CRPD til å likestille mennesker med nedsatt funksjonsevne, og sikre at alle får sine grunnleggende menneskerettigheter oppfylt uansett funksjonsvariasjon . Når CRPD forhåpentligvis snart blir inkorporert i norsk menneskerettslov vil det forandre livet til tusenvis av nordmenn. Den systematiske diskrimineringen må ta slutt, og Norge vil være forpliktet til dette på en helt annen måte enn i dag. Å inkorporere CRPD i menneskerettsloven vil være en av de største seierne for likestillingen i Norge på lang tid.  

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Er sosiale medier blitt barns eventyrland for ytringer?

Av Emma Helene Husebæk og Josefine Gløersen - ELSA Bergen, Academic Activities, Research Gruppen (2025-2026) • 4. juni 2026
Sosiale medier fungerer i dag som et moderne «eventyrland»; et sted for kreativitet og fellesskap, men også et miljø preget av ekkokamre og manipulerende algoritmer. For mange unge er sosiale medier et sted for læring, informasjon og selvutfoldelse, samtidig som at personvernet og sikkerheten deres ofte er utilstrekkelig ivaretatt. Sosiale medier ble opprinnelig ikke utviklet med barn som målgruppe, men spiller fortsatt en stor rolle i barns liv i dag.1 Europaparlamentet er bekymret over at én av fire unge har telefonbruk som minner om avhengighet. På bakgrunn av dette har Europarlamentet foreslått å innføre en felles aldersgrense på 16 år for tilgang på sosiale medier og AI-tjenester.2 Dette reiser spørsmålet om et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år er forenlig med ytringsfriheten, og om det kan forsvares i en norsk kontekst. Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet som beskytter individets mulighet til å uttrykke meninger, motta informasjon og delta i samfunnsdebatten. Både Grunnloven og EMK artikkel 10 beskytter retten til ytringsfrihet og retten til å motta og informasjon, samtidig som den åpner for lovlige begrensninger når det er nødvendig i et demokratisk samfunn. For barn innebærer dette en balanse mellom retten til deltakelse og ytring, og behovet for vern mot skade og utnyttelse. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg, delta i offentlig debatt og få tilgang til informasjon, men dette kan lovlig reguleres for å beskytte deres trygghet, utvikling og personvern på sosiale medier. En vurdering av en eventuell aldersgrense må derfor finne en balanse mellom disse to hensynene. En aldergrense på sosiale medier er særlig begrunnet i at barn står i en sårbar posisjon fordi hjernen deres fortsatt er under utvikling. FNs barnekomité påpeker at hjernens plastisitet er på sitt høyeste i de tidlige leveårene og i ungdomstiden, noe som gjør barn påvirkelige for manipulerende algoritmer, reklame og sosialt press på sosiale medier.3 Når barn blir eldre og hjernen modnes, utvikles evnen til å vurdere konsekvenser og ta mer selvstendige beslutninger. En aldersgrense gir derfor barn tid til å styrke sin dømmekraft og refleksjonsevne, slik at de bedre kan navigere på sosiale medier på en bevisst måte. Sosiale medier er designet nettopp for å holde brukeren engasjert gjennom funksjoner som «infinite scroll», autoplay og push-varsler.4 Nytt innhold lastes kontinuerlig og nye videoer starter automatisk, noe som gjør at strømmen av innhold aldri kommer til en ende. Algoritmestyrte plattformer gjør at barn lettere blir dratt inn i mørke «kaninhull» (rabbit holes), hvor de gradvis blir eksponert for mer ekstremt og skadelig innhold.5 Disse algoritmene er også med på å skape ekkokamre fordi man i hovedsak blir presentert for innhold man tidligere har vist interesse for. Dette kan bidra til polarisering ved at alternative perspektiver blir mindre synlige, og ved at sterke eller ytterliggående budskap forsterkes over tid. Dette peker på kjernen i debatten: Barn har ennå ikke utviklet den kognitive «motstandskraften» som trengs for å stå imot algoritmer som er spesialdesignet for å fange oppmerksomheten deres.6 Samtidig som begrunnelsen for en aldersgrense fremstår tungtveiende, er det ikke gitt at et slik tiltak er uproblematisk. Spørsmålet er om løsningen faktisk er å stenge dørene til dette digitale «eventyrlandet». Et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år reiser av den grunn flere prinsipielle og praktiske utfordringer, særlig i lys av barns rett til ytring og deltakelse i det digitale rom. Sosiale medier er ikke bare en underholdningsplattform, men en sentral arena for barns ytringer, informasjonsinnhenting og sosiale liv. I dagens samfunn foregår store deler av den offentlige debatten digitalt, et forbud vil i praksis kunne innebære at barns utestenges fra viktige rom for deltakelse. Et slik tiltak kan derfor argumenteres for at ikke utelukkende vil være beskyttelse, men også en form for ekskludering. Det reiser et grunnleggende spørsmål om hva som skjer med barns mulighet til å bli hørt når de stenges ut av de plattformene der samtalene foregår? FNs barnekomite poengterer at sosiale medier gir barn nye og viktige muligheter til å delta og uttrykke seg i samfunnet, og at de ulike statene må legge til rette for en slik deltagelse.7 En aldersgrense kan også medføre digital utestengelse. For mange barn er sosiale medier en viktig kilde til tilhørighet, særlig for dem som ikke finner fellesskap i fysiske omgivelser. Å stenge disse arenaene kan dermed ramme skjevt, og særlig gå utover sårbare grupper. FNs barnekomite understreker at barn har rett til likeverdig tilgang til det digitale miljøet, og at statene har en plikt til å motvirke digital ekskludering. Dette betyr at man ikke bare skal beskytte barn mot skade, men og sikre at de får delta. Spørsmålet blir derfor hvem som faller utenfor når porten stenges. En annen sentral utfordring er at aldersgrense i praksis kan være lite treffsikker. Erfaring tilsier at aldersgrense på nett er enkle å lure seg rundt, blant annet ved å oppgi gi feil alder. Det kan derfor være et forbud som får begrenset effekt for barna det er ment å beskytte. Samtidig er det en risiko for at barn som utestenges søker seg til mindre regulerte plattformer. Det kan i verste fall øke eksponeringen for skadelig innhold, fremfor å senke den. Ulike forskningsmiljøer har påpekt at forbud ikke nødvendigvis vil være den mest effektive måten å håndtere utfordringene ved sosiale medier på.8 En fastsatt aldersgrense reiser spørsmål om reguleringen er tilstrekkelig nyansert. Barn er ikke en ensartet gruppe, og både modenhet, digital kompetanse og behov vil variere betydelig. FNs barnekomite understreker at barn er i utvikling og at tiltakene av den grunn må tilpasses barnets alder og modenhet. En absolutt aldersgrense kan derfor fremstå som et strengt virkemiddel, som ikke tar høyde for individuelle tilpasninger.9 De ulike utfordringene sender oss mot kjernen i spørsmålet: selv om hensynet til beskyttelse er tungtveiende vil det ikke alltid være gitt at et generelt forbud er et forholdsmessig inngrep i barns rettigheter. Det er ingen tvil om at barn har behov for beskyttelse i sosiale medier og på internett, spesielt mot skadelig innhold og utnyttelse. På samme tid innebærer innføring av aldersgrense et inngrep i barns ytringsfrihet og rett til informasjon, som etter de universale menneskerettighetene krever mer enn gode hensyn.10 Spørsmålet er av den grunn om et generelt forbud som dette er nødvendig og forholdsmessig. Er det slik at barn må stenges ute for å beskyttes? FNs barnekomité understreker at barn har en rett til å søke, motta og formidle informasjon på sosiale medier og at begrensninger må være nødvendig og forholdsmessig. Dette viser at et forbud ikke utelukkende kan begrunnes i risiko, men må konkret vurderes opp mot mindre inngripende tiltak som kan gi tilsvarende beskyttelse.11 Et mulig alternativ er å regulere de ulike plattformene fremfor et forbud for barna. Barnekomiteen fremhever statens ansvar for å sikre at digitale tjenester utformes i tråd med barnas rettigheter, spesifikt gjennom krav til design, personvern og sikkerhet.12 EU-kommisjonens retningslinjer konkretiserer det ved å foreslå private kontoer som standard, regulerte algoritmer og begrensinger av funksjoner som fremmer avhengighet. I tillegg kan barns egen beskyttelse styrkes gjennom bedre rapporteringsverktøy og opplæring av barn og foreldre i digital kompetanse. Tiltak som dette retter seg mot de strukturelle utfordringene ved sosiale medier, og gjør det digitale «eventyrlandet» tryggere uten å nekte barn tilgang. Et generelt forbud fremstår derimot som et vidtrekkende inngrep, som rammer barn uavhengig av modenhet og behov. I tillegg er det uvisst hvor effektivt et slikt tiltak er i praksis. Avveiingen er derfor mellom å beskytte barn fra det digitale rommet eller beskytte dem i det. Ettersom det finnes mindre inngripende og mer målrettede alternativer, vil det være vanskelig å konkludere med et generelt forbud som nødvendig. En aldersgrense på 16 år fremstår på bakgrunn av dette som et strengt og usikkert virkemiddel. Til tross for at hensynet om beskyttelse er tungtveiende, tilsier både rettslige og praktiske hensyn at reguleringen heller bør rettes mot plattformene, fremfor barnas tilgang til dem. For at barn skal ha en reell frihet til å delta, lære og uttrykke seg på sosiale medier, må plattformene de bruker være bedre tilpasset mindreårige. Staten har et ansvar for å motvirke digital ekskludering, men de har også et ansvar for at barn ikke diskrimineres ved å bli overlatt til tjenester som profitterer på deres sårbarhet. Samtidig advarer UNICEF mot at aldersforbud alene ikke løser alle problemer, da barn kan finne omveier til mindre regulerte områder.13 Aldersgrense bør derfor inngå i en helhetlig tilnærming som også innebærer bedre tilpasning av sosiale medier for barn og styrking av foreldres digitale kompetanse. Litteraturliste: Europakommisjonen. (2025). Communication from the Commission: Guidelines on measures to ensure a high level of privacy, safety and security for minors online . Tilgjengelig fra: https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=OJ:C_202505519 FNs barnekomité. (2021). Generell kommentar nr. 25 om barns rettigheter i det digitale miljøet . CRC/C/GC/25. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/1376fac2fe2a427389f9f94b52acdefc/kommentar-nr.-25-barnekonvensjonen.pdf Leibniz Institute for Media Research. (2026, March 16). Why banning social media is not the solution . Tilgjengelig fra: https://leibniz-hbi.de/en/hbi-news/news/why-banning-social-media-is-not-the-solution/  News European Parliament. (2025). Children should be at least 16 to access social media, say MEPs . Tilgjengelig fra: https://www.europarl.europa.eu/news/en/press-room/20251120IPR31496/children-should-be-at-least-16-to-access-social-media-say-meps NOU 2024: 20. (2024). Det digitale (i) livet. Balansert oppvekst i skjermens tid. Kunnskapsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/c252947398de4fb0aea9349f011eb410/no/pdfs/nou202420240020000dddpdfs.pdf UN News. (2025). Social media: Age-related bans won't keep kids safe, UNICEF warns . Tilgjengelig fra: https://news.un.org/en/story/2025/12/1166557

Skatteparadis

Av Bilder og tekst av Yngvil Sveen Øyen • 4. juni 2026
Vindusskatt var en eiendomsskatt i England fra 1696 til 1851, Skottland fra 1748 til 1851 og Frankrike mellom 1798 og 1926. Da skatteordningen først ble innført i England, bestod den av en fast avgift per hus på det som tilsvarer 200 norske kroner i dagens penger, og en tilleggsavgift på 410 kroner for hus med flere enn ti vinduer, og 830 kroner for hus med flere enn 20 vinduer. Skattesystemet var basert på en enkel logikk om at antall vinduer og dører på et hus var en indikator på eierens velstand. Vinduer og dører var et egnet mål på kapital, ettersom dette var en tid der rikdom var materiell og vanskelig å gjemme bort, lenge før skatteparadis, skatteplanlegging og offshore-bankkontorer. Vindusskatten ble videre ansett som en mindre inngripende form for beskatning, ettersom skattefunksjonærene ikke måtte trenge seg inn i folks hus for å beregne hva eieren skulle skattlegges, men kunne simpelthen telle antall vinduer og dører fra utsiden. På tross av at vindusskatten bygget på en fornuftig logikk og hensynet til privatliv, hadde ordningen den uheldige utilsiktede virkningen at mange huseiere muret igjen vinduer på eiendommene sine for å slippe å betale. Resultatet var mørke, innestengte og dårlig ventilerte hus og en rekke negative helseeffekter hos beboerne. Dette var én av hovedårsakene til av avgiften ble avskaffet. Vindusskatten har satt varig preg på arkitekturen. Du kan fortsatt se hus med vinduer som er muret igjen i byer som London. Dette er ikke det eneste eksempelet på hvordan beskatning har påvirket arkitekturen. Nederland hadde på 1600-tallet en eiendomsskatt basert på bredden av bygningers fasade. Denne ordningen førte til konstruksjonen av smale, høye og dype hus. En fransk skatteordning er opphav til «mansardtak» som er en form for skråtak som ble popularisert i Frankrike på 1700-tallet. Den franske eiendomsskatten ble på denne tiden beregnet med utgangspunkt i antall etasjer under taket. Utformingen på mansardtaket skapte et loftareal som ikke formelt ble regnet som en etasje. Huseieren fikk ved å utforme taket slik én ekstra etasje og et større leveareal uten å betale eiendomsskatt på dette.