En tekst om utvekslingsavtalen med universitetet i Tel Aviv

(Teksten er skrevet før fakultetsstyremøtet 7. mai 2024 hvor omgjøringsforslaget skal behandles)

På møterom 546 på det Juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen, vedtok fakultetsstyret den 19. mars 2024, med knappest mulig flertall, å si opp samarbeidsavtalen om studentutveksling med Universitetet i Tel Aviv (TAU). Vedtaket ledet til mye debatt internt på fakultetet, men også i lokale og nasjonale medier.

Injuria har oppfattet den etterfølgende debatten som svært polarisert og vanskelig å navigere seg gjennom. I fire intervjuer har vi forsøkt å identifisere både det omstridte og det uproblematiske ved saken. Der partene er delte, har vi søkt å forstå argumentene på begge sider. Målet har vært å fremstille debatten nyansert og konstruktivt, slik at du som leser kan få en helhetlig forståelse av problemstillingen.

Henrik Helgeland er studentrepresentant i fakultetsstyret, og stemte mot forslaget om å si opp utvekslingsavtalen. Han mener vedtaket ikke er godt nok begrunnet og at sammenhengen mellom konflikten i Gaza og avslutningen av samarbeidet med TAU ikke har tilstrekkelig belegg. Dette til tross for at han er helt enig i at Israels handlinger i Gaza er moralsk forkastelige.

Henrik Helgeland

Ihne Frisch Selås Sjaavaag er også studentrepresentant i fakultetsstyret. Hun stemte for forslaget om å si opp utvekslingsavtalen fordi hun mener det er problematisk å samarbeide med et universitet som gjennom sin stipendordning til studenter i militærtjeneste har en direkte økonomisk tilknytning til krigen.

Marcus Selsås og Ihne Frisch Selås Sjaavaag

Siste studentrepresentant i fakultetsstyret er Marcus Selsås. Han stemte også for forslaget om å si opp utvekslingsavtalen. Han legger blant annet vekt på at universitetet i Tel Aviv er en statlig funksjon og gjennom stipendordningen tilknyttet krigshandlingene. På grunn av Israels handlinger i Gaza blir det da for vanskelig å skulle opprettholde utvekslingsavtalen.

Eirik Holmøyvik er professor og ansattrepresentant i fakultetsstyret, og stemte mot å si opp utvekslingsavtalen. Han har vanskelig for å akseptere vedtaket på det grunnlaget det ble satt frem, og mener det hadde “et utelukkende destruktivt formål” fordi det ikke bedrer palestinernes situasjon. Han har i tillegg satt frem et omgjøringsforslag som skal behandles på fakultetsstyremøtet 7. mai 2024 – dette kommer vi tilbake til.

Eirik Holmøyvik

Terje Einarsen er professor og har engasjert seg i saken med innlegg og intervjuer i media og gjennom et innspill til fakultetsstyret i forbindelse med behandlingen av saken i mars. Einarsen forteller at han nå har vurdert at Israels handlinger på Gaza utgjør folkemord, uten at det er avgjørende for saken. I forbindelse med behandlingen av saken har han vært opptatt av fakultetet ikke må legitimere omfattende brudd på menneskerettighetene mot uskyldige kvinner, barn og andre.

Terje Einarsen

“Akademisk boikott” og “akademisk frihet”

Injuria la fort merke til at begrepene “akademisk boikott” og “akademisk frihet” dukket opp både i sakspapirene og i etterfølgende diskusjon. Vi klarte derimot ikke å finne en klar definisjon på meningsinnholdet i disse begrepene. Derfor ønsket vi å forstå hvilket meningsinnhold de ulike partene tillegger begrepene.

Både Holmøyvik og Henrik forstår “akademisk frihet” hovedsakelig som forskeres rett til å velge forskningsobjekt, formidle kunnskap og ytre seg kritisk mot styresmaktene. Dette synes også å farge deres forståelse av “akademisk boikott” – at det er forskning og kunnskapsutveksling som ligger i kjernen, mens studentutveksling ligger i randsonen. Fordi denne kjernen ikke er berørt av vedtaket, kategoriserer de det ikke som en “akademisk” boikott. De mener det blir feil å definere et vedtak som kun rammer studentene, som en akademisk boikott. Begge har bitt seg merke i at det er interessant at vedtaket ikke formelt går utover de ansatte, bare studentenes mulighet til å oppsøke andre miljøer og faglige synspunkter.

Einarsen legger til grunn at debatten om “akademisk boikott” kun gjelder spørsmål om samarbeid på institusjonelt nivå. Han presiserer at vedtaket ikke hindrer forsker til forsker-samarbeid eller at studenter på eget initiativ kan reise til Israel. Med utgangspunkt i denne definisjonen mener han at dette vedtaket utgjør en begrenset akademisk boikott.

Marcus mener at det aktuelle vedtaket ikke er en akademisk boikott, men heller en enkeltavgjørelse om å avslutte en formalisert utvekslingsavtale som det er problematisk å opprettholde. Han legger til grunn at en akademisk boikott typisk vil være en mer omfattende begrensning på kunnskapsutveksling eller professorsamarbeid. Ihne forteller at sånn saken ble lagt frem i sakspapirene/fremstilt, var det ikke nødvendig for henne å ta stilling til definisjonene.

Kan avtalen stå alene? Presedens og etisk standard

Jusstudenter ved UiB kan gjennom UiB sentralt eller Det juridiske fakultet sine avtaler, utveksle til f.eks. kinesiske, russiske og ugandiske universiteter. Dette til tross for den relativt brede enigheten om at disse statene har problematiske forhold til grunnleggende etiske prinsipper, menneskerettigheter eller folkeretten. Gjennom saksbehandlingen i fakultetsstyret har det blitt trukket paralleller til mange av disse  statene. Injuria har spurt hvilken, om noen i det hele tatt, betydning vedtaket bør ha for de andre “problematiske” avtalene.

Holmøyvik er i utgangspunktet skeptisk til boikott som virkemiddel. Skal man likevel fatte slike vedtak, må man bygge på en klar etisk standard, mener han. Hvis ikke risikerer man å forskjellsbehandle på grunn av nasjonalitet, som er et usaklig grunnlag, noe et juridisk fakultet ikke burde gjøre. Holmøyvik mener vedtaket er politisk preget og at man risikerer å rokke ved UiBs eller Norges felles utvekslingspolitikk. Han mener vi ikke kan trekke grensen ved Israel fordi de er Israel – i så fall må vi gå gjennom hele avtaleporteføljen. Som jurister må man ha en felles norm og likebehandle etter denne, forteller han.

Utgangspunktet til Henrik er at det er feil å identifisere studenter med både universitet og stat. Hvis det i dette konkrete tilfellet er en god nok grunn at universitetet, som samlet enhet, ikke er kritiske til statens handlinger; da har du også veldig god grunn til å si opp andre avtaler også. Det er vanskelig å forstå hvorfor begrunnelsen i dette konkrete tilfellet ikke strekker seg til andre utvekslingsavtaler. Han mener derfor at det vil fremstå veldig inkonsekvent dersom fakultetet kun sier opp avtalen med TAU.

Marcus mener vedtaket kan stå alene. For ham handler det mye om opphavet til avtalen. Mens fakultetet har inngått mange avtaler med viten og vilje om problematiske forhold, mener Marcus det i Israel har skjedd en utvikling etter avtalen ble inngått som skaper et aktuelt og presserende behov for å ta et standpunkt. I lys av denne forståelsen, har han stilt seg spørsmålet motsatt vei; hvilke avtaler ville man inngått i dag? Han nevner at mange av de andre avtalene ville blitt inngått også i dag, men stiller seg mer tvilsom til om fakultetet kunne inngått en avtale med TAU i dag gitt situasjonen.

Ihne forteller at hun så mer konkret på saken, selv om den kan ha noen prinsipielle sider. Det kan nok være behov for å vurdere andre utvekslingsavtaler også, men utfallet i denne konkrete saken kan ikke forplikte fakultetets behandling av andre utvekslingsavtaler, nettopp fordi denne saken er så spesiell. Ihne tror heller ikke at det vil hjelpe å ha en etisk standard fordi den i sin natur ville hatt skjønnsmessige kriterier, som må vurderes helt konkret. I praksis faller man altså uansett tilbake på en konkret vurdering, som i TAU-saken, mener hun.

Einarsen mener man ikke har forpliktet seg til å avslutte andre utvekslingsavtaler eller behandle slike saker på en bestemt måte. De som mener at vedtaket forplikter fakultetet til behandling av andre avtaler, kan selv foreslå dette i fakultetsstyret, mener han. Han utelukker ikke at det kan være aktuelt å si opp også andre avtaler, men presiserer at han har engasjert seg i denne konkrete saken grunnet den helt spesielle situasjonen på Gaza.

Etisk ansvar?

Gjennom diskusjonen i fakultetsstyret har fakultetets etiske ansvar blitt trukket frem. Injuria har forsøkt å belyse hvordan de ulike stemmene har brukt etisk argumentasjon for å fremme sitt synspunkt. Har vi en etisk plikt til å handle? Innspillene behandler juristers verdigrunnlag og kandidatløftets plikter til å sikre rettferdighet og hindre urett. Er vedtaket etisk riktig i seg selv, eller strider det med rettferdigheten?

Einarsen sier at det viktigste ansvaret i denne saken er det etiske. Han legger stor vekt på at vedtaket utgjør en handling som er etisk riktig i seg selv. Han påpeker at alle jurister har en plikt til å fremme rett og arbeide mot urett gjennom kandidatløftet. Derfor kan man heller ikke utdanne jurister løsrevet fra etikken, mener Einarsen. “Etikken i dette konkrete tilfellet er på mange måter knyttet opp mot menneskerettighetene, og vern av disse. En er nødt til å stille krav til hvordan samfunn skal være. Dette konkrete vedtaket vil gjøre at våre studenters muligheter til å velge mellom mange utvekslingsavtaler innskrenkes litt, men vi er nødt til å tenke utover oss selv.”

Holmøyvik mener også at fakultetet har en plikt til å sikre menneskerettighetene. Da både juridisk gjennom Grl § 92 og EMK art 1, men ikke minst også på etisk grunnlag. I omgjøringsforslaget sier Holmøyvik at selv om plikten neppe kan overføres direkte til utvekslingsavtalene ved fakultetet, kan det imidlertid argumenteres for at dersom man skal stille en etisk standard til utvekslingsavtaler, kan menneskerettighetene være et godt utgangspunkt. Holmøyviks poeng er at dersom dette vedtaket står alene, vil det bryte med verdigrunnlaget man har på et juridisk fakultet og være etisk galt. Han poengterer at helt prinsipielt bryter det med kandidatløftet å ikke behandle like tilfeller likt.

Folkeretten

«Som styreleder i ICJ-Norge har jeg, sammen Forsvar folkeretten, tidligere anmeldt israelske ledere for forbrytelser mot menneskeheten i Gaza», forteller Einarsen. I dag mener han at det også er tale om folkemord. Folkeretten medfører ansvar på to forskjellige plan; både et individuelt straffansvar, men også et statlig ansvar etter flere mulige regelsett. Stater inklusive dets offentlige institusjoner har etter folkemordskonvensjonen art 1 og art 3 bokstav e en uttrykkelig aktsomhetsplikt til å ikke medvirke til folkemord. Einarsen sier videre at: “Det som var mitt poeng er at dette ansvaret (plikten til å ikke medvirke, red anm) kan komme opp i ettertid, f.eks. som et erstatningsansvar. Man kan få etterforskninger i forskjellige land som retter seg mot universitetenes rolle. Dette er ikke usannsynlig”. “Fortsatt samarbeid med TAU ville kanskje kunne bli vurdert som støttende i et psykisk medvirkningsperspektiv. Da måtte man se på alle universitetene samlet, ikke bare UiB, og ikke bare de norske universitetene, men alle de samarbeidende universitetene og hvordan beslutningstakere har forholdt seg til situasjonen.”

Kan TAU knyttes til Israels handlinger i konflikten?

En annen sentral problemstilling under behandlingen av saken har vært i hvilken grad TAU kan knyttes til eller identifiseres med Israels handlinger. På den ene siden forstår Injuria det som en diskusjon på mer prinsipielt plan – om hvorvidt det er riktig å identifisere universiteter med hjemstatens handlinger. Samtidig er det en mer faktatung problemstilling – hvor tett er det reelle båndet mellom TAU og Israels krigshandlinger? Sistnevnte problemstilling har Injuria funnet det særlig vanskelig å navigere i.

Henrik sier at det er feil å knytte universitetet i Tel Aviv til handlingene Israel har utøvd. Han bekrefter at ledelsen ved TAU har markert et klart syn i konflikten. Likevel er det problematisk å identifisere hele universitetet med dette standpunktet. Det er feil å la ledelsens standpunkt gå ut over både ansatte og studenter ved universitet som ikke har uttrykt støtte. Til tross for at ledelsen er lydige har de ansatte akademisk frihet, og det er rom for uenighet.

Holmøyvik mener vedtaket i for stor grad identifiserer TAU med staten Israel og at man på den måten “svikter på et så grunnleggende juridisk krav som årsakssammenheng”. Han peker på at israelske professorer, om enn under et visst press fra styresmaktene, er kritiske til Israels rolle i konflikten. Han mener det ikke gir mening å skille mellom israelske jussforskere som legitimerer Israels handlinger juridisk, og norske jussprofessorer som gjør det samme for Norge. Han tolker også universitetsledelsens støtte slik at den kun knytter seg til Israels handlinger så langt som de er innenfor folkeretten og mener at “matpakker og stipend ikke er aktiv støtte”.

Einarsen mener TAU absolutt bør identifiseres med staten Israels handlinger. Særlig begrunner han dette med måten universitetet har fremstilt krigen i Gaza på fra start og fremover. Einarsen sier TAU har opplyst på sin egen nettside at mer enn 6000 studenter er engasjert i IDF. I tillegg er en rekke universitetsansatte offiserer i IDF, forteller han. Einarsen henviser til boken “Towers of Ivory and Steel”, skrevet av Maya Wind, og forteller at den handler om universitetenes rolle i Israel og hvor integrert universitetene har vært i den statlige politikken som innbefatter ulovlig okkupasjon og apartheid. Han nevner også at styreledere og administratorer utnevnes politisk.

Ihne og Marcus mener TAU kan knyttes til Israels rolle i krigen. De legger vekt på at TAU gjennom stipendordningen til studenter har et direkte økonomisk bidrag til krigen. “Fordi TAU er en statlig funksjon i en stat som Israel er avtalen for problematisk å opprettholde.”

Politisering av universiteter?

Et annet punkt Injuria har oppfattet en viss uenighet om er påstanden om politisering av universitetene og deres organer. Er tiden for politisk nøytrale universiteter forbi? Kan  man forsvare at en offentlig institusjon som UiB tar et politisk standpunkt i noen enkelt saker, eller er risikoen for utglidning for stor? Vil det være like politisk å ikke gjøre noe?

“Vedtaket er uttrykk for personlige, politiske synspunkter som har fått gjennomslag i et universitetsorgan, noe som er grunnleggende feil”. Videre sier Holmøyvik at vedtaket er en uheldig politisering av universitetene og utelukkende et “politisk statement” internt på fakultetet og i nasjonale medier.

Henrik sier at det er “feil å bruke en utvekslingsavtale for å markere et politisk syn. En utvekslingsavtale er ikke en annerkjennelse av en stats handlinger eller styresett, men heller kanskje universitets akademiske kvalitet. Det er ingenting som tilsier at TAU har dårlig akademisk kvalitet. Det å utveksle til land og regimer som Israel kan ha en egenverdi for studentene. Saken handler ikke om akademisk kvalitet i det hele tatt. Man har altså brukt en utvekslingsavtale til å markere noe som en utvekslingsavtale handler veldig lite om”.

Ihne har fått med seg kritikken som omhandler en uheldig politisering av universitetsorganer. Hun mener imidlertid at avgjørelsen ville vært politisk uansett utfallet i saken. Dermed faller innvendingen om at fakultetsstyret ikke er rette organ til å ta slike avgjørelser litt bort.

Virkninger og konsekvenser

Et av hovedpunktene i diskusjonen har vært hvilke virkninger vedtaket egentlig vil få. Injuria oppfatter en konsensus om at fakultetsstyrets vedtak ikke har noen umiddelbar effekt for situasjonen på Gazastripen – noe forslagsstillerne også har vedgått til Advokatbladet. Kommuniserer vedtaket et viktig signal? Er det kun snakk om skadevirkninger for studentutvekslingen og vårt omdømme?

Einarsen mener at vedtaket sender et viktig og riktig signal som kan påvirke både norske og israelske universiteter. Han mener at signaleffekten er stor fordi det er selve avviklingen som utgjør signalet.

Vi spør Einarsen om han ser noen verdi i at norske utvekslingsstudenter drar til Tel Aviv og bidrar med sine synspunkter i den faglige diskursen.

“Jeg synes det virker litt naivt. Jeg tror utvekslingsstudenter som regel reiser med en positiv innstilling til vertslandet eller universitetet. Hadde man vært kritisk innstilt, ville man trolig ikke reist dit. Det er heller ikke så lett når du er student: du tar kurs hvor lærested og forelesere har styringen. Er du virkelig i stand til å ta en selvstendig vurdering? Internaliserer du ikke heller de verdiene som ligger i de kursene du tar? Det er vanskelig å si hvordan det virker på den enkelte selvfølgelig.” Etter hans mening er spørsmålet interessant, men likevel av underordnet betydning her.

Henrik utrykker at denne konkrete saken ikke har noen positiv symbolverdi, heller kan konsekvensen være at man rører opp mistillit mot akademia som en uavhengig, nøytral og kritisk institusjon. Derimot kan det ha en negativ symbolverdi at fakultetet velger å ta stilling i en så vanskelig politisk sak. Man utfordrer et prinsipp om at det på universiteter skal være et stort rom for meningsmangfold. I tillegg synes han at det er et viktig poeng at studentene ved fakultetet mister den faktiske muligheten til å ha kontakt med studentene ved TAU – dette på et tidspunkt hvor kommunikasjon er viktigere enn noen gang.

Marcus mener man sender et klart signal om at man har funnet det for vanskelig å samarbeide med et universitet i Israel, gitt statens handlinger. «Dersom TAU ikke også forstår vedtaket på denne måten, sier dette kanskje noe om behovet for å sette et eksempel». Han sier videre at symbolverdien har vært større enn man skulle tro, sett hen til samarbeidets begrensede omfang. “På grunn av spenningsnivået og folks forhold til konflikten er symbolverdien i vedtaket såpass stort. Det veier opp for de negative sidene, som at fakultetet nå har én mindre utvekslingsmulighet”.

Holmøyvik ser ikke at det ligger noen større symbolverdi i vedtaket. Derimot tror han vedtaket vil oppfattes av TAU som en særlig streng behandling fordi de er israelske, noe som kan gå hardt utover samarbeidsmulighetene i fremtiden. De primære konsekvensene er skadevirkningene avslutningen av avtalen får for studentene.

Marcus mener det er aktuelt å gjenoppta samarbeidet i fremtiden når situasjonen har normalisert seg og en har kommet nærmere en fredelig løsning. Ihne er mer usikker på muligheten for å kunne gjenoppta samarbeidet i fremtiden. “Fremtidig samarbeid vil bli vanskeligere, men det vil i stor grad avhenge av hvor mye TAU legger i begrunnelsen til vedtaket”.

Omgjøringsforslaget

Holmøyvik har fremsatt et omgjøringsforslag som skal behandles på fakultetsstyremøtet 7. mai 2024. (Denne teksten er skrevet før omgjøringsforslaget er behandlet i fakultetsstyret.) Omgjøringsforslaget består i tre delforslag til vedtak:

1. 1)  Å omgjøre vedtaket om å si opp studentutvekslingsavtalen med universitetet i Tel Aviv

2. 2)  Dersom pkt. 1 ikke blir vedtatt; å si opp studentutvekslingsavtaler med ett russisk og ni kinesiske universiteter

3. 3)  Dersom pkt. 1 ikke blir vedtatt; å be Universitetsstyret om å si opp utvekslingsavtaler med ett ugandisk og ett palestinsk universitet

Debattklima

Injuria har gjennom arbeidet med denne saken erfart at studenter opplever debatten som vanskelig, skummel og betent. Det er få studenter som har deltatt aktivt i diskursen, noe Injuria mener er uheldig - særlig fordi vedtaket går utover deres utvekslingsmuligheter. Trolig skyldes det manglende engasjementet ikke lat ungdom, men heller et tidvis hardt ordskifte. Gjennom denne teksten har vi søkt å presentere de ulike argumentene objektivt og nøytralt. Vi maner til en konstruktiv debatt der man tolker hverandre i beste mening.