En tekst om utvekslingsavtalen med universitetet i Tel Aviv

Injuria.no • 3. mai 2024

Skrevet av Christine Egebakken og Mikal Litland Eckblad

(Teksten er skrevet før fakultetsstyremøtet 7. mai 2024 hvor omgjøringsforslaget skal behandles)

På møterom 546 på det Juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen, vedtok fakultetsstyret den 19. mars 2024, med knappest mulig flertall, å si opp samarbeidsavtalen om studentutveksling med Universitetet i Tel Aviv (TAU). Vedtaket ledet til mye debatt internt på fakultetet, men også i lokale og nasjonale medier.

Injuria har oppfattet den etterfølgende debatten som svært polarisert og vanskelig å navigere seg gjennom. I fire intervjuer har vi forsøkt å identifisere både det omstridte og det uproblematiske ved saken. Der partene er delte, har vi søkt å forstå argumentene på begge sider. Målet har vært å fremstille debatten nyansert og konstruktivt, slik at du som leser kan få en helhetlig forståelse av problemstillingen.

Henrik Helgeland er studentrepresentant i fakultetsstyret, og stemte mot forslaget om å si opp utvekslingsavtalen. Han mener vedtaket ikke er godt nok begrunnet og at sammenhengen mellom konflikten i Gaza og avslutningen av samarbeidet med TAU ikke har tilstrekkelig belegg. Dette til tross for at han er helt enig i at Israels handlinger i Gaza er moralsk forkastelige.

Henrik Helgeland

Ihne Frisch Selås Sjaavaag er også studentrepresentant i fakultetsstyret. Hun stemte for forslaget om å si opp utvekslingsavtalen fordi hun mener det er problematisk å samarbeide med et universitet som gjennom sin stipendordning til studenter i militærtjeneste har en direkte økonomisk tilknytning til krigen.

Marcus Selsås og Ihne Frisch Selås Sjaavaag

Siste studentrepresentant i fakultetsstyret er Marcus Selsås. Han stemte også for forslaget om å si opp utvekslingsavtalen. Han legger blant annet vekt på at universitetet i Tel Aviv er en statlig funksjon og gjennom stipendordningen tilknyttet krigshandlingene. På grunn av Israels handlinger i Gaza blir det da for vanskelig å skulle opprettholde utvekslingsavtalen.

Eirik Holmøyvik er professor og ansattrepresentant i fakultetsstyret, og stemte mot å si opp utvekslingsavtalen. Han har vanskelig for å akseptere vedtaket på det grunnlaget det ble satt frem, og mener det hadde “et utelukkende destruktivt formål” fordi det ikke bedrer palestinernes situasjon. Han har i tillegg satt frem et omgjøringsforslag som skal behandles på fakultetsstyremøtet 7. mai 2024 – dette kommer vi tilbake til.

Eirik Holmøyvik

Terje Einarsen er professor og har engasjert seg i saken med innlegg og intervjuer i media og gjennom et innspill til fakultetsstyret i forbindelse med behandlingen av saken i mars. Einarsen forteller at han nå har vurdert at Israels handlinger på Gaza utgjør folkemord, uten at det er avgjørende for saken. I forbindelse med behandlingen av saken har han vært opptatt av fakultetet ikke må legitimere omfattende brudd på menneskerettighetene mot uskyldige kvinner, barn og andre.

Terje Einarsen

 

“Akademisk boikott” og “akademisk frihet”

Injuria la fort merke til at begrepene “akademisk boikott” og “akademisk frihet” dukket opp både i sakspapirene og i etterfølgende diskusjon. Vi klarte derimot ikke å finne en klar definisjon på meningsinnholdet i disse begrepene. Derfor ønsket vi å forstå hvilket meningsinnhold de ulike partene tillegger begrepene.

Både Holmøyvik og Henrik forstår “akademisk frihet” hovedsakelig som forskeres rett til å velge forskningsobjekt, formidle kunnskap og ytre seg kritisk mot styresmaktene. Dette synes også å farge deres forståelse av “akademisk boikott” – at det er forskning og kunnskapsutveksling som ligger i kjernen, mens studentutveksling ligger i randsonen. Fordi denne kjernen ikke er berørt av vedtaket, kategoriserer de det ikke som en “akademisk” boikott. De mener det blir feil å definere et vedtak som kun rammer studentene, som en akademisk boikott. Begge har bitt seg merke i at det er interessant at vedtaket ikke formelt går utover de ansatte, bare studentenes mulighet til å oppsøke andre miljøer og faglige synspunkter.

Einarsen legger til grunn at debatten om “akademisk boikott” kun gjelder spørsmål om samarbeid på institusjonelt nivå. Han presiserer at vedtaket ikke hindrer forsker til forsker-samarbeid eller at studenter på eget initiativ kan reise til Israel. Med utgangspunkt i denne definisjonen mener han at dette vedtaket utgjør en begrenset akademisk boikott.

Marcus mener at det aktuelle vedtaket ikke er en akademisk boikott, men heller en enkeltavgjørelse om å avslutte en formalisert utvekslingsavtale som det er problematisk å opprettholde. Han legger til grunn at en akademisk boikott typisk vil være en mer omfattende begrensning på kunnskapsutveksling eller professorsamarbeid. Ihne forteller at sånn saken ble lagt frem i sakspapirene/fremstilt, var det ikke nødvendig for henne å ta stilling til definisjonene.

 

Kan avtalen stå alene? Presedens og etisk standard

Jusstudenter ved UiB kan gjennom UiB sentralt eller Det juridiske fakultet sine avtaler, utveksle til f.eks. kinesiske, russiske og ugandiske universiteter. Dette til tross for den relativt brede enigheten om at disse statene har problematiske forhold til grunnleggende etiske prinsipper, menneskerettigheter eller folkeretten. Gjennom saksbehandlingen i fakultetsstyret har det blitt trukket paralleller til mange av disse  statene. Injuria har spurt hvilken, om noen i det hele tatt, betydning vedtaket bør ha for de andre “problematiske” avtalene.

Holmøyvik er i utgangspunktet skeptisk til boikott som virkemiddel. Skal man likevel fatte slike vedtak, må man bygge på en klar etisk standard, mener han. Hvis ikke risikerer man å forskjellsbehandle på grunn av nasjonalitet, som er et usaklig grunnlag, noe et juridisk fakultet ikke burde gjøre. Holmøyvik mener vedtaket er politisk preget og at man risikerer å rokke ved UiBs eller Norges felles utvekslingspolitikk. Han mener vi ikke kan trekke grensen ved Israel fordi de er Israel – i så fall må vi gå gjennom hele avtaleporteføljen. Som jurister må man ha en felles norm og likebehandle etter denne, forteller han.

Utgangspunktet til Henrik er at det er feil å identifisere studenter med både universitet og stat. Hvis det i dette konkrete tilfellet er en god nok grunn at universitetet, som samlet enhet, ikke er kritiske til statens handlinger; da har du også veldig god grunn til å si opp andre avtaler også. Det er vanskelig å forstå hvorfor begrunnelsen i dette konkrete tilfellet ikke strekker seg til andre utvekslingsavtaler. Han mener derfor at det vil fremstå veldig inkonsekvent dersom fakultetet kun sier opp avtalen med TAU.

Marcus mener vedtaket kan stå alene. For ham handler det mye om opphavet til avtalen. Mens fakultetet har inngått mange avtaler med viten og vilje om problematiske forhold, mener Marcus det i Israel har skjedd en utvikling etter avtalen ble inngått som skaper et aktuelt og presserende behov for å ta et standpunkt. I lys av denne forståelsen, har han stilt seg spørsmålet motsatt vei; hvilke avtaler ville man inngått i dag? Han nevner at mange av de andre avtalene ville blitt inngått også i dag, men stiller seg mer tvilsom til om fakultetet kunne inngått en avtale med TAU i dag gitt situasjonen.

Ihne forteller at hun så mer konkret på saken, selv om den kan ha noen prinsipielle sider. Det kan nok være behov for å vurdere andre utvekslingsavtaler også, men utfallet i denne konkrete saken kan ikke forplikte fakultetets behandling av andre utvekslingsavtaler, nettopp fordi denne saken er så spesiell. Ihne tror heller ikke at det vil hjelpe å ha en etisk standard fordi den i sin natur ville hatt skjønnsmessige kriterier, som må vurderes helt konkret. I praksis faller man altså uansett tilbake på en konkret vurdering, som i TAU-saken, mener hun.

Einarsen mener man ikke har forpliktet seg til å avslutte andre utvekslingsavtaler eller behandle slike saker på en bestemt måte. De som mener at vedtaket forplikter fakultetet til behandling av andre avtaler, kan selv foreslå dette i fakultetsstyret, mener han. Han utelukker ikke at det kan være aktuelt å si opp også andre avtaler, men presiserer at han har engasjert seg i denne konkrete saken grunnet den helt spesielle situasjonen på Gaza.

 

Etisk ansvar?

Gjennom diskusjonen i fakultetsstyret har fakultetets etiske ansvar blitt trukket frem. Injuria har forsøkt å belyse hvordan de ulike stemmene har brukt etisk argumentasjon for å fremme sitt synspunkt. Har vi en etisk plikt til å handle? Innspillene behandler juristers verdigrunnlag og kandidatløftets plikter til å sikre rettferdighet og hindre urett. Er vedtaket etisk riktig i seg selv, eller strider det med rettferdigheten?

Einarsen sier at det viktigste ansvaret i denne saken er det etiske. Han legger stor vekt på at vedtaket utgjør en handling som er etisk riktig i seg selv. Han påpeker at alle jurister har en plikt til å fremme rett og arbeide mot urett gjennom kandidatløftet. Derfor kan man heller ikke utdanne jurister løsrevet fra etikken, mener Einarsen. “Etikken i dette konkrete tilfellet er på mange måter knyttet opp mot menneskerettighetene, og vern av disse. En er nødt til å stille krav til hvordan samfunn skal være. Dette konkrete vedtaket vil gjøre at våre studenters muligheter til å velge mellom mange utvekslingsavtaler innskrenkes litt, men vi er nødt til å tenke utover oss selv.”

Holmøyvik mener også at fakultetet har en plikt til å sikre menneskerettighetene. Da både juridisk gjennom Grl § 92 og EMK art 1, men ikke minst også på etisk grunnlag. I omgjøringsforslaget sier Holmøyvik at selv om plikten neppe kan overføres direkte til utvekslingsavtalene ved fakultetet, kan det imidlertid argumenteres for at dersom man skal stille en etisk standard til utvekslingsavtaler, kan menneskerettighetene være et godt utgangspunkt. Holmøyviks poeng er at dersom dette vedtaket står alene, vil det bryte med verdigrunnlaget man har på et juridisk fakultet og være etisk galt. Han poengterer at helt prinsipielt bryter det med kandidatløftet å ikke behandle like tilfeller likt.

 

Folkeretten

«Som styreleder i ICJ-Norge har jeg, sammen Forsvar folkeretten, tidligere anmeldt israelske ledere for forbrytelser mot menneskeheten i Gaza», forteller Einarsen. I dag mener han at det også er tale om folkemord. Folkeretten medfører ansvar på to forskjellige plan; både et individuelt straffansvar, men også et statlig ansvar etter flere mulige regelsett. Stater inklusive dets offentlige institusjoner har etter folkemordskonvensjonen art 1 og art 3 bokstav e en uttrykkelig aktsomhetsplikt til å ikke medvirke til folkemord. Einarsen sier videre at: “Det som var mitt poeng er at dette ansvaret (plikten til å ikke medvirke, red anm) kan komme opp i ettertid, f.eks. som et erstatningsansvar. Man kan få etterforskninger i forskjellige land som retter seg mot universitetenes rolle. Dette er ikke usannsynlig”. “Fortsatt samarbeid med TAU ville kanskje kunne bli vurdert som støttende i et psykisk medvirkningsperspektiv. Da måtte man se på alle universitetene samlet, ikke bare UiB, og ikke bare de norske universitetene, men alle de samarbeidende universitetene og hvordan beslutningstakere har forholdt seg til situasjonen.”

 

Kan TAU knyttes til Israels handlinger i konflikten?

En annen sentral problemstilling under behandlingen av saken har vært i hvilken grad TAU kan knyttes til eller identifiseres med Israels handlinger. På den ene siden forstår Injuria det som en diskusjon på mer prinsipielt plan – om hvorvidt det er riktig å identifisere universiteter med hjemstatens handlinger. Samtidig er det en mer faktatung problemstilling – hvor tett er det reelle båndet mellom TAU og Israels krigshandlinger? Sistnevnte problemstilling har Injuria funnet det særlig vanskelig å navigere i.

Henrik sier at det er feil å knytte universitetet i Tel Aviv til handlingene Israel har utøvd. Han bekrefter at ledelsen ved TAU har markert et klart syn i konflikten. Likevel er det problematisk å identifisere hele universitetet med dette standpunktet. Det er feil å la ledelsens standpunkt gå ut over både ansatte og studenter ved universitet som ikke har uttrykt støtte. Til tross for at ledelsen er lydige har de ansatte akademisk frihet, og det er rom for uenighet.

Holmøyvik mener vedtaket i for stor grad identifiserer TAU med staten Israel og at man på den måten “svikter på et så grunnleggende juridisk krav som årsakssammenheng”. Han peker på at israelske professorer, om enn under et visst press fra styresmaktene, er kritiske til Israels rolle i konflikten. Han mener det ikke gir mening å skille mellom israelske jussforskere som legitimerer Israels handlinger juridisk, og norske jussprofessorer som gjør det samme for Norge. Han tolker også universitetsledelsens støtte slik at den kun knytter seg til Israels handlinger så langt som de er innenfor folkeretten og mener at “matpakker og stipend ikke er aktiv støtte”.

Einarsen mener TAU absolutt bør identifiseres med staten Israels handlinger. Særlig begrunner han dette med måten universitetet har fremstilt krigen i Gaza på fra start og fremover. Einarsen sier TAU har opplyst på sin egen nettside at mer enn 6000 studenter er engasjert i IDF. I tillegg er en rekke universitetsansatte offiserer i IDF, forteller han. Einarsen henviser til boken “Towers of Ivory and Steel”, skrevet av Maya Wind, og forteller at den handler om universitetenes rolle i Israel og hvor integrert universitetene har vært i den statlige politikken som innbefatter ulovlig okkupasjon og apartheid. Han nevner også at styreledere og administratorer utnevnes politisk.

Ihne og Marcus mener TAU kan knyttes til Israels rolle i krigen. De legger vekt på at TAU gjennom stipendordningen til studenter har et direkte økonomisk bidrag til krigen. “Fordi TAU er en statlig funksjon i en stat som Israel er avtalen for problematisk å opprettholde.”

 

Politisering av universiteter?

Et annet punkt Injuria har oppfattet en viss uenighet om er påstanden om politisering av universitetene og deres organer. Er tiden for politisk nøytrale universiteter forbi? Kan  man forsvare at en offentlig institusjon som UiB tar et politisk standpunkt i noen enkelt saker, eller er risikoen for utglidning for stor? Vil det være like politisk å ikke gjøre noe?

“Vedtaket er uttrykk for personlige, politiske synspunkter som har fått gjennomslag i et universitetsorgan, noe som er grunnleggende feil”. Videre sier Holmøyvik at vedtaket er en uheldig politisering av universitetene og utelukkende et “politisk statement” internt på fakultetet og i nasjonale medier.

Henrik sier at det er “feil å bruke en utvekslingsavtale for å markere et politisk syn. En utvekslingsavtale er ikke en annerkjennelse av en stats handlinger eller styresett, men heller kanskje universitets akademiske kvalitet. Det er ingenting som tilsier at TAU har dårlig akademisk kvalitet. Det å utveksle til land og regimer som Israel kan ha en egenverdi for studentene. Saken handler ikke om akademisk kvalitet i det hele tatt. Man har altså brukt en utvekslingsavtale til å markere noe som en utvekslingsavtale handler veldig lite om”.

Ihne har fått med seg kritikken som omhandler en uheldig politisering av universitetsorganer. Hun mener imidlertid at avgjørelsen ville vært politisk uansett utfallet i saken. Dermed faller innvendingen om at fakultetsstyret ikke er rette organ til å ta slike avgjørelser litt bort.

 

Virkninger og konsekvenser

Et av hovedpunktene i diskusjonen har vært hvilke virkninger vedtaket egentlig vil få. Injuria oppfatter en konsensus om at fakultetsstyrets vedtak ikke har noen umiddelbar effekt for situasjonen på Gazastripen – noe forslagsstillerne også har vedgått til Advokatbladet. Kommuniserer vedtaket et viktig signal? Er det kun snakk om skadevirkninger for studentutvekslingen og vårt omdømme?

Einarsen mener at vedtaket sender et viktig og riktig signal som kan påvirke både norske og israelske universiteter. Han mener at signaleffekten er stor fordi det er selve avviklingen som utgjør signalet.

Vi spør Einarsen om han ser noen verdi i at norske utvekslingsstudenter drar til Tel Aviv og bidrar med sine synspunkter i den faglige diskursen.

“Jeg synes det virker litt naivt. Jeg tror utvekslingsstudenter som regel reiser med en positiv innstilling til vertslandet eller universitetet. Hadde man vært kritisk innstilt, ville man trolig ikke reist dit. Det er heller ikke så lett når du er student: du tar kurs hvor lærested og forelesere har styringen. Er du virkelig i stand til å ta en selvstendig vurdering? Internaliserer du ikke heller de verdiene som ligger i de kursene du tar? Det er vanskelig å si hvordan det virker på den enkelte selvfølgelig.” Etter hans mening er spørsmålet interessant, men likevel av underordnet betydning her.

Henrik utrykker at denne konkrete saken ikke har noen positiv symbolverdi, heller kan konsekvensen være at man rører opp mistillit mot akademia som en uavhengig, nøytral og kritisk institusjon. Derimot kan det ha en negativ symbolverdi at fakultetet velger å ta stilling i en så vanskelig politisk sak. Man utfordrer et prinsipp om at det på universiteter skal være et stort rom for meningsmangfold. I tillegg synes han at det er et viktig poeng at studentene ved fakultetet mister den faktiske muligheten til å ha kontakt med studentene ved TAU – dette på et tidspunkt hvor kommunikasjon er viktigere enn noen gang.

Marcus mener man sender et klart signal om at man har funnet det for vanskelig å samarbeide med et universitet i Israel, gitt statens handlinger. «Dersom TAU ikke også forstår vedtaket på denne måten, sier dette kanskje noe om behovet for å sette et eksempel». Han sier videre at symbolverdien har vært større enn man skulle tro, sett hen til samarbeidets begrensede omfang. “På grunn av spenningsnivået og folks forhold til konflikten er symbolverdien i vedtaket såpass stort. Det veier opp for de negative sidene, som at fakultetet nå har én mindre utvekslingsmulighet”.

Holmøyvik ser ikke at det ligger noen større symbolverdi i vedtaket. Derimot tror han vedtaket vil oppfattes av TAU som en særlig streng behandling fordi de er israelske, noe som kan gå hardt utover samarbeidsmulighetene i fremtiden. De primære konsekvensene er skadevirkningene avslutningen av avtalen får for studentene.

Marcus mener det er aktuelt å gjenoppta samarbeidet i fremtiden når situasjonen har normalisert seg og en har kommet nærmere en fredelig løsning. Ihne er mer usikker på muligheten for å kunne gjenoppta samarbeidet i fremtiden. “Fremtidig samarbeid vil bli vanskeligere, men det vil i stor grad avhenge av hvor mye TAU legger i begrunnelsen til vedtaket”.

 

Omgjøringsforslaget

Holmøyvik har fremsatt et omgjøringsforslag som skal behandles på fakultetsstyremøtet 7. mai 2024. (Denne teksten er skrevet før omgjøringsforslaget er behandlet i fakultetsstyret.) Omgjøringsforslaget består i tre delforslag til vedtak:

  1. 1)  Å omgjøre vedtaket om å si opp studentutvekslingsavtalen med universitetet i Tel Aviv

  2. 2)  Dersom pkt. 1 ikke blir vedtatt; å si opp studentutvekslingsavtaler med ett russisk og ni kinesiske universiteter

  3. 3)  Dersom pkt. 1 ikke blir vedtatt; å be Universitetsstyret om å si opp utvekslingsavtaler med ett ugandisk og ett palestinsk universitet

 

Debattklima

Injuria har gjennom arbeidet med denne saken erfart at studenter opplever debatten som vanskelig, skummel og betent. Det er få studenter som har deltatt aktivt i diskursen, noe Injuria mener er uheldig - særlig fordi vedtaket går utover deres utvekslingsmuligheter. Trolig skyldes det manglende engasjementet ikke lat ungdom, men heller et tidvis hardt ordskifte. Gjennom denne teksten har vi søkt å presentere de ulike argumentene objektivt og nøytralt. Vi maner til en konstruktiv debatt der man tolker hverandre i beste mening.

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.