Vestkantmannens identitetskriseguide

Tekst: Christoffer Saastad,  Student ved livets harde skole

Har du noen gang stoppet opp og stilt deg selv spørsmålet: «Hvordan kan man rette opp i en kjip personlighet?»

Livet er som å være en ufrivillig filmstjerne, i den forstand at du skriver ditt eget manus til en rolle du aldri ba om, foran et publikum du ikke selv velger. Ta meg for eksempel. Jeg heter Christoffer. Avhengig av hvem du spør så kan jeg være alt fra din venn, til middelmådig kollokviekamerat, eller bekjent i gangen. For alt jeg vet har jeg også gitt deg en grunn til å mislike meg. Jeg bærer på så mange merkelapper at du skulle tro at jeg var en utstillingsdukke i en klesbutikk.

Høres dette stressende ut? Gjett om. Livet består i å vandre rundt med en usynlig «Rotten Tomatoes»-score hengende over hodet.

Så har jeg hørt noen folk si at løsningen for å slippe dette presset (eller snarere unnskyldningen for å ikke gidde å være bedre) er å «bare være seg selv», men hva i alle dager er det dette egentlig skal bety? Jeg kan love deg at dette, og den andre vakre, klassiske slageren «følg drømmene dine», ikke har noen større praktisk relevans enn som pryd på t-skjortene de selger i en altfor dyr suvenirbutikkene i Disneyland.

Årsakene til at du prøver å komme på unnskyldninger for deg selv kan være så mange. Kanskje er du et tekstbokeksempel på et dra-til-tryne. Tar du for eksempel ofte deg selv i å begynne på mange setninger med: «Det er ikke det at jeg er imot likestilling, men…»? Eller kan det være fordi du har omtrent like mye personlig utstråling som en hummer i ferskvaredisken på Meny?

Eller kanskje er du bare ‘woke’? Jeg grøsser.

Problemet er at det åpenbart ikke nytter å kreve retting eller omlevering av seg selv til foreldrene dine. For det er (dessverre) ikke en kjøpsrettslig mangel å skape et kjipt menneske. Til gjengjeld er det mulig å skaffe avhjelp for defekten din hos andre.

Det viktigste du må huske er det gode uttrykket: «No man is an island». Siden tidenes morgen har vi mennesker tatt fra andre det vi ikke klarer eller gidder å fikse like bra selv.

Ta verdenshandelens historie som et eksempel: man kan si hva man vil om problemene globalsimen medfører, men det hadde gått fryktelig dårlig om hvert land plutselig skulle prøve å gå over til å bli fullt selvforsynte. Vi har lært oss å bli så avhengige av hverandre at vi ikke engang husker hvordan det pleide å være før.

Du kan (igjen) ta meg som et prakteksempel på dette. Jeg gikk i dag til fakultetet i en italiensk linskjorte, en jakke fra Moncler, amerikanske lærsko, og noen bukser som sikkert er sydd av en eller annen stakkars underbetalt seksåring i Bangladesh. Det nærmeste jeg kommer merkelappen «Made in Norway» er listen over jantelovens 10 bud.

Om alle skulle begynne å gå i tradisjonelt norsk husmannstøy fra og med morgendagen hadde to ting brått skjedd. For det første måtte man ha tatt stilling til hva norsk bekledning egentlig er utenfor påskerenn og 17. mai, om det i det hele tatt finnes. Vi har jo ikke hatt autentisk norsk hverdagsbekledning i nyhetsbildet siden «Jul i Blåfjell» så brått (og tragisk) sluttet å bli sendt på NRK.

For det andre hadde prisen for norske syersker for oss forbrukere bare vært enda en økonomisk smell å slenge på toppen av forhøyede strømpriser, rentehevinger, og dyrere polarbrød på Kiwi. For å oppsummere analogien her: det er en god grunn til at en smart jævel i sin tid innså at jeansfabrikker ikke levde godt i Norge, og sendte hele businessmodellen til kineserne.  Darwinismen lever i beste velgående.

Og når vi først har kommet inn på det temaet, kjære leser, så har jeg brått nådd poenget mitt.

På tilsvarende vis: om du ikke trives med din egen personlighet, så la heller noen andre ta over jobben med å styre ditt liv! Noen folk er rett og slett personlig uegnet til å ha en egen identitet, og bør pent kaste den fra seg i en gjenglemt krok i klesskapet, som den stygge genseren tanten din en gang ga deg til jul.

Budskapet mitt er enkelt: vær mindre deg selv!

Å skifte ut en defekt personlighet er heldigvis ikke verre enn å bytte ut en motor på bilen hjemme. Den eneste forskjellen er at du ikke trenger å punge ut 40 000 kr for det førstnevnte. Med mindre du søker en lobotomi, som er en mulig om ikke lovlig handlingsmåte. Gjør med den informasjonen slik du vil, men jeg forutsetter altså i det videre at du ikke lar en lyssky rumensk lege rote rundt med et skalpell oppi hodet ditt.

Det første du må gjøre, er å kartlegge hvilke deler av personligheten din du trenger å bearbeide. Om du ikke vet det selv, så kan du høre med en venn. Og om du ikke får noe konstruktivt ut av denne samtalen, så har du endelig en unnskyldning til å ringe faren din og høre hvorfor han ikke lenger gidder å ta kontakt.

Det er en annen og vanskeligere sak om man faktisk skal gidde å akseptere det som sies som en svakhet med deg selv. Fordi det impliserer jo tross alt at du må ta et oppgjør med det.

En mandag ettermiddag ble jeg for eksempel oppfordret av en venninne til å stille opp på et improvisasjonsteater med en gjeng SV-studenter. Jeg følte meg som et svart får midt i kremen av woke-kulturens intelligentsia i mitt reglementerte lesesalantrekk, som den dagen var en hvit cardigan som selgeren i 4MEN hadde beskrevet som å ha stilen «litt sånn derre engelsk tennis» da jeg tok den med til kassen. Men jeg var altså ikke på vei inn i en cricketmatch fra Downton Abbey.

Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, men jeg tenkte tross alt at dette var en mulighet for å skaffe meg mer kulturell kapital om ingenting annet. Om jeg bare slapp å bli snikpåkledd en mariusgenser og lurt til å begynne å snakke en dialekt som ligger utenfor Oslo-Vest, så skulle det nok være en overkommelig oppgave.

Et improvisasjonsteater har også den fordelen at du rent faktisk må spille en annen karakter. Det betydde at identiteten min måtte krabbe ut til en verden cardiganen min frem til da hadde beskyttet meg fra. Jeg følte meg omtrent like naken og energisk som den første gangen jeg isbadet.

Det var altså et kinkig antiklimaks da jeg oppdaget at jeg ikke likte å spille andre personligheter; det var liksom noe klamt og ukomfortabelt med å klatre inn i andre identiteter. Og det fikk meg til å virkelig synes synd på andre mennesker som må leve med å være seg selv.

Da teateret var over kl. 19 klatret jeg derfor tilbake inn i den komfortable merinoullen, og kneppet igjen cardiganen. Jeg har ikke tatt den av meg siden, for jeg har kommet til å innse noe slående. Som jeg allerede har vist er jeg et slående godt eksempel på mye, men ikke på en som trenger å forandre seg.

Om bare flere folk hadde vært som meg, så hadde dette kommet noe nærmere en perfekt verden.