Grep sjansen og oppfylte guttedrømmen

Injuria.no • 25. mai 2020

Tekst: Eline Sandnes Fosse 
Foto: Privat 

Én uke etter at Marcus Ullebø ble permittert fra deltidsjobben, hadde han startet sitt eget transportfirma Smart Trans AS. — Det var jo å satse, men det er utrolig gøy, sier han.

Tanken på å starte egen bedrift var langt fra ny. Allerede på ungdomsskolen var svaret til rådgiveren klart: Han ville starte en bedrift. Hvilken type bedrift det skulle være, visste han ikke. Men han ville bygge opp noe.
— Jeg tror mye av det handler om å ha ansvar for noe man kan utvikle videre. Akkurat hva det er, er egentlig underordnet. Det kan være en Rema 1000, et advokatfirma, et transportfirma eller noe helt annet. Det er klart det er viktig at det er noe man trives med, men det vet jeg gjerne ikke hva er ennå. Det jeg vet, er at uansett hva jeg finner interessant, så vil jeg drive bedriften selv.

Drømmen lever ennå, med andre ord.

At det var en pandemi som skulle sparke drømmen over i virkeligheten, var heller tvilsomt en del av ungdomsskoleelevens planer.

Telefonen fra sjefen på brillebutikken førte til flere ting. Et solid inntektstap, en følelse av å bli sviktet som skattebetalende student, unormalt mye fritid og ikke minst en uant mulighet.
— Nå hadde jeg ikke lenger noen unnskyldning overfor meg selv for å vente. Det var bare å prøve.

Aksjeselskap ble opprettet og varebil ble kjøpt på auksjon. Domenenavn ble kjøpt, nettside bygd, bedriftskonto opprettet og forsikringer underskrevet. All kunnskapen han hadde bygd seg opp om entreprenørskap og regnskap kom endelig til nytte. Det var jo dette han skulle.

At det var transportfirma han skulle drive, var riktig nok et resultat av flere tilfeldigheter. En barndom på Østlandet med familie og venner på Vestlandet, har gitt Marcus et høyt antall timer i bil. Strekningen over fjellet kan han enda utenat.

Fordelene med å drive transportfirma i denne situasjonen var i tillegg mange. Investering og planlegging av overkommelig, og driften kunne lett tilpasses ønsket arbeidsmengde. I tillegg var transportbransjen tilnærmet uberørt av koronasituasjonen.
— Det var ikke tiden for å åpne butikk eller restaurant. Mange starter også produksjonsbedrifter hvor de gjør noe de er flinke til. Jeg har ikke noe slikt talent. Kjøre bil, derimot, det kan jeg. Folk slutter ikke å flytte, holde på med hobbyer eller kjøpe bildekk på tvers av landet på grunn av korona. Jeg visste at transportbransjen ikke kom til å stenge.

En måned etter bedriften ble startet, har Smart Trans AS flere titalls tusen i omsetning. Henvendelsene er mange hver dag, og Marcus må ofte si nei til oppdrag. Det er begrenset hvor mye én mann og én bil kan frakte. I løpet av en vanlig uke kjører han som regel en gang fra Bergen til Oslo og tilbake igjen. I Bergen-området fyller han bilen med ting, før han kjører sørover mot Haugesund og Stavanger. Noe blir levert, noe nytt hentet. Varebilen er innom mange steder langs sørlandskysten før den kommer frem til Tønsberg, hvor foreldrene til Marcus bor. Overnattinger der gjør det mulig å kjøre lange strekninger for å levere. Varebilen blir igjen fylt opp i Oslo-området før turen går tilbake over fjellet. At timene i bil blir mange, plager ikke Marcus.
— Jeg har alltid likt veldig godt å kjøre bil, og det er en stor fordel nå. Det har nok å gjøre med at jeg ikke har noe problem med å være alene. I en bil en man mye alene, men det skjer samtidig ting hele tiden. Det er kanskje noe av den samme stimulusen man får når man er ung og spiller bilspill. Det er noe nytt som skjer på veien hele tiden. Fartsgrenser, fotobokser, biler man møter, nye adresser å finne frem til og nye steder å se. Jeg får sett mye, og jeg er bedre kjent i gatene i Stavanger enn en som er oppvokst i Bergen og Tønsberg egentlig har grunn til å være. Det er artig å bli så godt kjent med landet.

Med Tande på øret har bilkjøringen latt seg kombinere med studiet så langt. Jussen har også komt til nytte i flere deler av driften av bedriften, og særlig kontraktsrett, erstatningsrett har blitt aktuelt.
– Jeg tror erfaringen min med juss gjør meg veldig bevisst på hvordan jeg gjør ting. Da jeg startet bedriften visste jeg en del om hvilke situasjoner som kunne oppstå og hvordan jeg kunne forberede meg på det. Jeg tror jeg stiller sterkere til å drive egen bedrift etter tre år på jussen, rett og slett fordi tankesettet mitt har blitt litt endret. Jussen er virkelig overalt i livet, og gjennom studiet får man en form for livserfaring. Det var derfor jeg valgte å studere det. Jeg studerer det for min egen del, fordi jeg har lyst til å lære det og ikke på grunn av graden man oppnår. Så stiller jeg litt sterkere i livet, uavhengig av hva jeg velger å bruke det til. 

Å ha mye å drive med utenom det faglige er ikke noe nytt for Marcus. En vanlig hverdag er fylt med opptil 50 % arbeid i brillebutikk og lederverv i Kontrollutvalget i Juristforeningen i tillegg til studiet.— 40 timer på lesesal i uken fungerer ikke for meg. Jeg sitter lite på lesesal, men tar ting relativ fort når jeg først leser eller ser forelesninger. Det gjør det nok mulig for med å ha tid til å gjøre mange andre ting ved siden av studiet. Det hender selvsagt at man føler at man har prioritert tiden sin feil, gjerne to uker før eksamen. Men den følelsen tror jeg de fleste får, uavhengig av hvor mye man egentlig har jobbet med skole. Jeg trives veldig godt med å ha mye å gjøre og får gjort mer når jeg er travel. Dersom jeg bare har en arbeidsgruppeoppgave å skrive i løpet av en uke, er det så vidt den blir skrevet. Har jeg derimot mye på blokken, går alt mye fortere. Når ting er interessant og givende, er det også artig å jobbe med.

Det å synes at noe er artig, er et nøkkelord for alt Marcus driver med. Han legger ned mye tid i prosjekter og sitter gjerne oppe til langt på natt, enten det er arbeid med Juristforeningen, bedriften eller valg av ballonger til morens 50-årsdag.
— Når jeg kommer inn i en sånn flyt, ser jeg ikke lenger på det som arbeid. Da er det bare gøy. Jeg kan sitte i mange timer og gjerne bli drittlei til slutt, men jeg har hatt det gøy mens jeg har holdt på. Jeg tror det er en viktig egenskap å kunne sette seg et mål, jobbe iherdig mot det og trives med det underveis. Man trenger en form for gevinst for å fortsette å drive med noe som krever mye tid, enten det er penger på konto, ære blant folk eller bare at man synes det er gøy i seg selv. Det å kunne drive en bedrift i seg selv er gevinst nok for meg, rett og slett fordi jeg synes det er så gøy å drive med det. Dersom bedriften går bra, er jo det bare et kjempepluss.

Selv om Marcus ikke legger skjul på den manglende begeistringen over støtteordningen for permitterte studenter, tror han situasjonen kan være en vekker for mange.
— Jeg tror mange i denne perioden kan ha blitt mer bevisst på at vi har svake grupper i samfunnet. Det pleier å føles fjernt når regjeringen bestemmer noe som gjør at enkeltgrupper får mindre penger. Nå har vi studenter selv blitt en slik gruppe som faller litt utenfor. Når man merker det på egen lommebok, får man øynene opp med en gang. Da merker man hvor store konsekvenser slike regler kan få for folk.

Holdningene til situasjonen, både blant folket, i politikken og i næringslivet, har vært betryggende, synes han.
— Jeg synes det er utrolig kult med bedrifter som nå bare snur seg rundt og bidrar. Bedrifter som vanligvis produserer alkohol, bestemmer seg for å begynne å lage Antibac fordi det er det Norge trenger. Bedrifter som produserer telt, snur om og produserer munnbind. Måten Norge har blitt bygd opp på kommer veldig til uttrykk nå. Uavhengig av om folk stemmer SV eller Frp, så har man en felles holdning som er betryggende å ha rundt seg, selv for en permittert student.

Til studenter med en litt annen og rar hverdag med litt ekstra tid, har han et klart råd.
— Ring familie! Jeg ringer mamma og pappa hver dag, og besteforeldre ofte. I en travel hverdag er det lett å glemme. Nå har vi en gylden mulighet til å bruke litt ekstra tid på dem.
— Og hvis man skulle gå tom for penger, er det jo selvsagt et godt tips å starte en bedrift.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The discussion regarding authorities’ power to rename and acquire landmarks has gained severe relevance in 2025. Politicians around the world have mentioned unilateral interest in changing internationally recognized landmarks and to acquire new territories in foreign countries through financial transactions, as a way of territorial expansion and political power. This article will explain the political and legal scenario surrounding these allegations and exemplify the discussion by analyzing the cases of The Gulf of Mexico and Greenland. The naming of a landmark obeys international regulations and national law. International instruments like The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS, 1982) and The International Hydrographic Organization Conventions, regulate the naming of maritime bodies. At a national level, countries have agencies with internal protocols and guidelines that must be followed to modify landmark names to respect historical, linguistic and cultural factors. The naming of landmarks has had a political use throughout history, to either promote or oppress a population. This oppression can occur at a national level, with indigenous populations hindering their agency, or at an international level, questioning the sovereignty of other states. In 2025, the Trump Administration renamed the ‘Gulf of Mexico’ as the ‘Gulf of America’. However, international treaties, including the International Boundary Treaty (1970) and The Cartagena Convention (1983), recognize the original name. While the U.S. can internally change it, an official international change requires treaty renegotiation or the use of dispute resolution mechanisms. Notwithstanding that an internal change in the U.S. does not affect international regulations, it influences the world for two reasons. First, U.S. tech owners, through digital tools, can shape public recognition of landmarks. Second, renaming a landmark of another country hinders sovereignty and deepens the global north-south divide. This shift gives the global north control over international conventions. For instance, some international companies have stated they will use the name ‘Gulf of America’ instead of ‘Gulf of Mexico’ to presumably avoid sanctions from the Trump Administration. Shifting to Greenland, the island has a long history of foreign control. It was a Danish colony until 1953, when Greenland entered the Danish ‘Rigsfællesskab’. Since the UN was founded, there has been a focus to end colonization. According to Chapter XI in the UN Charter of 1945, colonizing nations had to annually report on the conditions in their colonies. This applied to Denmark, but when Denmark changed their Constitution in 1953, Greeland’s status changed from colony to county. The inclusion was accepted by the UN on the basis that Greenland had decided independently. Still, controversy has arisen around Greenland´s actual consent. The Greenlandic Council approved, but no referendum was held. Due to the status change, Denmark no longer had to report to the UN. In Danish and Greenlandic political society, it has been questioned if there was a significant change after Greenland entered the Danish federal community, or if the constitutional change was merely a loophole to evade UN-reporting, making Greenland a ‘modern’ form of colony. However, Greenland has gained full self-governance in internal matters since 1953 but is still heavily dependent on Denmark. Donald Trump stated in his second presidential term that owning Greenland is “an absolute necessity”, and that he would not rule out using military or economic coercion to gain Greenland. Trump wants Greenland both for its huge potential for mining natural resources as well as the tactical military positioning the island poses. The question is whether there is a legal opportunity for Trump to acquire Greenland. The Danish government opposes the idea of Greenland being bought. And even if Denmark agreed to the purchase, a consent from the Greenlanders is likely needed in light of their right to self-determination. The right to self-determination is a new age development, mentioned in both the UN charter and in the first article of the UN human rights Covenants. A consent from both the Danish government and Greenlandic people will likely never happen. As a part of the self-rule law of 2009 § 21, Greenland can declare full independence by an approved referendum among the Greenlandic People and Danish parliament. Even though the Greenlandic government seems uninterested today, Greenland could legally join the U.S. of its own will, though it must first become independent. In brief, this text shows that renaming and acquiring landmarks, something many think belongs to the colonial past, still has relevance today. Stronger adherence to international frameworks is needed to avoid unilateral actions that hinder global stability.