Grep sjansen og oppfylte guttedrømmen

Injuria.no • 25. mai 2020

Tekst: Eline Sandnes Fosse 
Foto: Privat 

Én uke etter at Marcus Ullebø ble permittert fra deltidsjobben, hadde han startet sitt eget transportfirma Smart Trans AS. — Det var jo å satse, men det er utrolig gøy, sier han.

Tanken på å starte egen bedrift var langt fra ny. Allerede på ungdomsskolen var svaret til rådgiveren klart: Han ville starte en bedrift. Hvilken type bedrift det skulle være, visste han ikke. Men han ville bygge opp noe.
— Jeg tror mye av det handler om å ha ansvar for noe man kan utvikle videre. Akkurat hva det er, er egentlig underordnet. Det kan være en Rema 1000, et advokatfirma, et transportfirma eller noe helt annet. Det er klart det er viktig at det er noe man trives med, men det vet jeg gjerne ikke hva er ennå. Det jeg vet, er at uansett hva jeg finner interessant, så vil jeg drive bedriften selv.

Drømmen lever ennå, med andre ord.

At det var en pandemi som skulle sparke drømmen over i virkeligheten, var heller tvilsomt en del av ungdomsskoleelevens planer.

Telefonen fra sjefen på brillebutikken førte til flere ting. Et solid inntektstap, en følelse av å bli sviktet som skattebetalende student, unormalt mye fritid og ikke minst en uant mulighet.
— Nå hadde jeg ikke lenger noen unnskyldning overfor meg selv for å vente. Det var bare å prøve.

Aksjeselskap ble opprettet og varebil ble kjøpt på auksjon. Domenenavn ble kjøpt, nettside bygd, bedriftskonto opprettet og forsikringer underskrevet. All kunnskapen han hadde bygd seg opp om entreprenørskap og regnskap kom endelig til nytte. Det var jo dette han skulle.

At det var transportfirma han skulle drive, var riktig nok et resultat av flere tilfeldigheter. En barndom på Østlandet med familie og venner på Vestlandet, har gitt Marcus et høyt antall timer i bil. Strekningen over fjellet kan han enda utenat.

Fordelene med å drive transportfirma i denne situasjonen var i tillegg mange. Investering og planlegging av overkommelig, og driften kunne lett tilpasses ønsket arbeidsmengde. I tillegg var transportbransjen tilnærmet uberørt av koronasituasjonen.
— Det var ikke tiden for å åpne butikk eller restaurant. Mange starter også produksjonsbedrifter hvor de gjør noe de er flinke til. Jeg har ikke noe slikt talent. Kjøre bil, derimot, det kan jeg. Folk slutter ikke å flytte, holde på med hobbyer eller kjøpe bildekk på tvers av landet på grunn av korona. Jeg visste at transportbransjen ikke kom til å stenge.

En måned etter bedriften ble startet, har Smart Trans AS flere titalls tusen i omsetning. Henvendelsene er mange hver dag, og Marcus må ofte si nei til oppdrag. Det er begrenset hvor mye én mann og én bil kan frakte. I løpet av en vanlig uke kjører han som regel en gang fra Bergen til Oslo og tilbake igjen. I Bergen-området fyller han bilen med ting, før han kjører sørover mot Haugesund og Stavanger. Noe blir levert, noe nytt hentet. Varebilen er innom mange steder langs sørlandskysten før den kommer frem til Tønsberg, hvor foreldrene til Marcus bor. Overnattinger der gjør det mulig å kjøre lange strekninger for å levere. Varebilen blir igjen fylt opp i Oslo-området før turen går tilbake over fjellet. At timene i bil blir mange, plager ikke Marcus.
— Jeg har alltid likt veldig godt å kjøre bil, og det er en stor fordel nå. Det har nok å gjøre med at jeg ikke har noe problem med å være alene. I en bil en man mye alene, men det skjer samtidig ting hele tiden. Det er kanskje noe av den samme stimulusen man får når man er ung og spiller bilspill. Det er noe nytt som skjer på veien hele tiden. Fartsgrenser, fotobokser, biler man møter, nye adresser å finne frem til og nye steder å se. Jeg får sett mye, og jeg er bedre kjent i gatene i Stavanger enn en som er oppvokst i Bergen og Tønsberg egentlig har grunn til å være. Det er artig å bli så godt kjent med landet.

Med Tande på øret har bilkjøringen latt seg kombinere med studiet så langt. Jussen har også komt til nytte i flere deler av driften av bedriften, og særlig kontraktsrett, erstatningsrett har blitt aktuelt.
– Jeg tror erfaringen min med juss gjør meg veldig bevisst på hvordan jeg gjør ting. Da jeg startet bedriften visste jeg en del om hvilke situasjoner som kunne oppstå og hvordan jeg kunne forberede meg på det. Jeg tror jeg stiller sterkere til å drive egen bedrift etter tre år på jussen, rett og slett fordi tankesettet mitt har blitt litt endret. Jussen er virkelig overalt i livet, og gjennom studiet får man en form for livserfaring. Det var derfor jeg valgte å studere det. Jeg studerer det for min egen del, fordi jeg har lyst til å lære det og ikke på grunn av graden man oppnår. Så stiller jeg litt sterkere i livet, uavhengig av hva jeg velger å bruke det til. 

Å ha mye å drive med utenom det faglige er ikke noe nytt for Marcus. En vanlig hverdag er fylt med opptil 50 % arbeid i brillebutikk og lederverv i Kontrollutvalget i Juristforeningen i tillegg til studiet.— 40 timer på lesesal i uken fungerer ikke for meg. Jeg sitter lite på lesesal, men tar ting relativ fort når jeg først leser eller ser forelesninger. Det gjør det nok mulig for med å ha tid til å gjøre mange andre ting ved siden av studiet. Det hender selvsagt at man føler at man har prioritert tiden sin feil, gjerne to uker før eksamen. Men den følelsen tror jeg de fleste får, uavhengig av hvor mye man egentlig har jobbet med skole. Jeg trives veldig godt med å ha mye å gjøre og får gjort mer når jeg er travel. Dersom jeg bare har en arbeidsgruppeoppgave å skrive i løpet av en uke, er det så vidt den blir skrevet. Har jeg derimot mye på blokken, går alt mye fortere. Når ting er interessant og givende, er det også artig å jobbe med.

Det å synes at noe er artig, er et nøkkelord for alt Marcus driver med. Han legger ned mye tid i prosjekter og sitter gjerne oppe til langt på natt, enten det er arbeid med Juristforeningen, bedriften eller valg av ballonger til morens 50-årsdag.
— Når jeg kommer inn i en sånn flyt, ser jeg ikke lenger på det som arbeid. Da er det bare gøy. Jeg kan sitte i mange timer og gjerne bli drittlei til slutt, men jeg har hatt det gøy mens jeg har holdt på. Jeg tror det er en viktig egenskap å kunne sette seg et mål, jobbe iherdig mot det og trives med det underveis. Man trenger en form for gevinst for å fortsette å drive med noe som krever mye tid, enten det er penger på konto, ære blant folk eller bare at man synes det er gøy i seg selv. Det å kunne drive en bedrift i seg selv er gevinst nok for meg, rett og slett fordi jeg synes det er så gøy å drive med det. Dersom bedriften går bra, er jo det bare et kjempepluss.

Selv om Marcus ikke legger skjul på den manglende begeistringen over støtteordningen for permitterte studenter, tror han situasjonen kan være en vekker for mange.
— Jeg tror mange i denne perioden kan ha blitt mer bevisst på at vi har svake grupper i samfunnet. Det pleier å føles fjernt når regjeringen bestemmer noe som gjør at enkeltgrupper får mindre penger. Nå har vi studenter selv blitt en slik gruppe som faller litt utenfor. Når man merker det på egen lommebok, får man øynene opp med en gang. Da merker man hvor store konsekvenser slike regler kan få for folk.

Holdningene til situasjonen, både blant folket, i politikken og i næringslivet, har vært betryggende, synes han.
— Jeg synes det er utrolig kult med bedrifter som nå bare snur seg rundt og bidrar. Bedrifter som vanligvis produserer alkohol, bestemmer seg for å begynne å lage Antibac fordi det er det Norge trenger. Bedrifter som produserer telt, snur om og produserer munnbind. Måten Norge har blitt bygd opp på kommer veldig til uttrykk nå. Uavhengig av om folk stemmer SV eller Frp, så har man en felles holdning som er betryggende å ha rundt seg, selv for en permittert student.

Til studenter med en litt annen og rar hverdag med litt ekstra tid, har han et klart råd.
— Ring familie! Jeg ringer mamma og pappa hver dag, og besteforeldre ofte. I en travel hverdag er det lett å glemme. Nå har vi en gylden mulighet til å bruke litt ekstra tid på dem.
— Og hvis man skulle gå tom for penger, er det jo selvsagt et godt tips å starte en bedrift.

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982