– Det kan være tungt for studentene å sitte for seg selv og arbeide uten det fellesskapet de er vant til

Injuria.no • 25. mai 2020

Tekst: Ingrid Helene Nedretvedt Nesse

Studiehverdagen slik vi kjenner den ble snudd på hodet 12. mars da all undervisning på det juridiske fakultet ble gjort digital som følge av Covid-19. Injuria har derfor tatt en prat med Tande, «digitalkongen» på fakultetet, om hvordan omstillingen har påvirket studentene både faglig og sosialt.

Ved å trykke på intervjulenken inn til Zoom blir jeg møtt av verdensrommet som en slags Green Screen-bakgrunn med Tande plassert i sentrum, og her er det sikkert rom for mange metaforer. Studenter på tredjeåret er nå vant med å se emneansvarlig i Metode II slik etter en rekke webinarer og ukentlig Tid med Tande. For Tande er en av underviserne som har tilbudt et bredt utvalg av digitalt undervisningsmateriale i vår nye, hjemmebaserte studenthverdag.

Nye løsninger
I likhet med videointervjuet har de fleste digitale løsningene «i disse korona-tider» foregått på Zoom. Plattformen har gjort det mulig for de kursansvarlige å opprettholde storgrupper og arbeidsgrupper i stor grad. I tillegg har studenter på fjerdeåret fått tilgang til videoer på Mitt UiB hvor de enkelte seminaroppgavene gjennomgås, kan Tande fortelle.
– Det har vært imponerende at UiB og fakultetet har klart å stable det på beina på så kort tid. Zoom var ikke noe vi hadde fra før, og det har vist seg å være et viktig verktøy for undervisning og kommunikasjon med studentene. Vi har også brukt videoopptak av tidligere forelesninger på alle kurs, og lagt disse ut til studentene, i tillegg til annet digitalt materiale som videoopptak av diskusjoner. Dermed har vi nytt godt av den store digitale innsatsen vi har gjort tidligere, og det har ikke blitt en så stor omstilling som det ellers kunne ha blitt, meddeler han.
Tande har likevel inntrykk av at det ikke akkurat blir mindre arbeid for de kursansvarlige.
– Det kan være krevende å omstille seg fra ordinær undervisning til det heldigitale, og finne ut av hva som fungerer og ikke.

Gode mottakelser fra studentene
Som kursansvarlig i Metode II opplever Tande at de digitale løsningene har fungert bra for både studentene og han selv.
– Jeg føler jeg har hatt en ekstra unnskyldning for å treffe studentene oftere. Det har vært et ekstra behov for sosial kontakt i dagens situasjon. Jeg har vel utnyttet dette sånn at jeg kunne få inn enda mer faglig innhold i kurset. Studentene har virket veldig mottagelig for både det sosiale og faglige via Zoom, sier han.
Tande har satset stort på å gjennomføre webinarer med behandling av ulike tema på kurset. Samtidig har studentene fått anledning til å stille spørsmål, få svar og kommunisere på andre måter gjennom det digitale responssystemet Socrative, der studentene kan stille Tande spørsmål.  
– Ifølge en opptelling på Jodel har jeg hatt 12 webinarer, noe jeg synes har fungert veldig bra. Selv om jeg har hatt Tid med Tande også i kursversjonen uten korona-tiltak, har dette vært et godt supplement til, og delvis erstatning for, annen undervisning. Tilbakemeldingene har bare vært gode og jeg synes selv det har vært inspirerende å ha ekstra mye kontakt med studentene. De har vært veldig aktive på Socrative under webinarene, og enda mer aktive enn det de pleier å være i den ordinære undervisningen, sier han.
For Tande har bare gode ting å si om den studentgruppen jusstudentene i Bergen representerer.
– De er generelt veldig motiverte og engasjerte sammenlignet med de fleste andre studenter. Jusstudentene har mye energi og positivitet. Det å være en del av et slikt miljø er inspirerende både faglig og personlig. Selv om en må unngå for mye lovprising av studentene slik at de ikke blir for høye på seg selv, er det en realitet at mange av de andre fakultetene og underviserne virkelig misunner våre studenter på grunn av deres motivasjon, dyktighet og innsatsvilje, sier Tande.

Å tilpasse seg den nye studenttilværelsen
Selv om overgangen til digital undervisning ser ut til å fungere bra så langt, mener Tande det er først på eksamenssensuren at det vil bli flere konkrete pekepinner på hvordan studentene har klart å tilpasse seg endringene.
– Så vidt jeg kan se fra arbeidsoppgavene og den obligatoriske kursoppgaven i Metode II synes jeg det virker som at studentene klarer seg bra. Samtidig har mange studenter gitt uttrykk for at det er tungt å sitte for seg selv og arbeide uten det fellesskapet de er vant til. Det er klart at dette påvirker studiesituasjonen, men dette er noe vi som kursansvarlig er klar over og tenker gjennom når vi legger opp undervisningen og utformer eksamen. Det er viktig å kunne tilby studentene et undervisningsopplegg som gjør at de ikke bare blir sittende alene, også av pedagogiske hensyn.
Tande har inntrykk av at underviserne har lykkes med å gi studentene faglig påfyll også over internett.
– Alle de emneansvarlige på vårt fakultet har vært på ballen så langt og gitt studentene et godt tilbud. Selv om det er mulig at det har blitt litt mye Tande i digital versjon på mitt kurs, smiler han.

Mentalt krevende
Blant studentene oppstod det særlig i den umiddelbare overgangen til en ny situasjon bekymringer knyttet til gjennomføring av undervisningen, hjemmeeksamen i stedet for vanlig skoleeksamen, og at en ikke hadde tilgang til sitt vanlige sosiale miljø.
– Mange har gitt uttrykk for at de savner fakultetet og at det er tungt å sitte alene. Man blir litt «kokko» av å være så begrenset sammenliknet med det man er vant med. Hovedinntrykket mitt fra Metode II er at kurset har fungert faglig og pedagogisk i denne situasjonen, men det har vært en mental og sosial belastning for en del av studentene, forteller Tande.

På lag med studentene
Tandes ulike studietilbud til studentene på fakultetet har vært svært populære, og ulike digitale virkemidler er hyppig brukt på Metode-kurset. Å strekke seg langt for å yte ekstra ovenfor studentene er ikke en selvfølge, men noe Tande gjør med glede.
– Jeg tror jeg er kjent for å gjøre alt for at studentene skal lykkes og det ønsker jeg denne gangen også. Vanligvis har Tid med Tande utenom korona-tider blitt gjennomført inntil studentenes interesse og behov dabber av, mens på vårens kurs har interessen for en faglig og sosial møteplass vært der hele tiden. Da har jeg et ekstra stort ønske om å stille opp for studentene.
Tande mener det er særlig viktig å være der for studentene når mange følger seg ensomme og isolerte.
– Flere studenter har gitt uttrykk for at webinarene har vært et høydepunkt i tilværelsen, også sosialt. Det er jo greit for studentene å ha noe fast de kan forholde seg til, når det er så mye usikkerhet ellers.
Gjennom digitaliseringen har Tande erfart en mer aktiv deltakelse i læringen fra studentene.
– Jeg opplever at flere studenter deltar i undervisningstilbudet nå når det er anonymt å stille spørsmål og gi svar underveis. Det har blitt stor aktivitet fra studentenes side, med mange gode spørsmål, innspill og svar. Faktisk synes jeg kurset har vært bedre enn noensinne sånn sett. Det har blitt langt mindre pågang på Edublogs enn vanlig dette semesteret. Det kan tyde på at webinarene har overtatt som spørsmåls- og diskusjonsarena. Det er en ekstra grunn til å følge det opp. Som undervisere ønsker vi jo aktiv læring for studentene fremfor passiv, sier Tande.


I de tolv webinarene Tande gjennomførte i Metode II-kurset, med positive mottagelser fra studentene, har tryllestaven vært helt nødvendig.

Digitaliseringens innvirkning på læringsutbyttet
Tande har arbeidet med å utvikle digitale løsninger siden 2011. I 2014 var Metode II-kurset heldigitalisert i den forstand at studentene kunne se hele kurset i korte trekk på forhånd og dermed forberede seg. Dette er bare en av flere måter økt digitalisering kan gi nye muligheter. Siden gikk Tande til dels bort fra denne løsningen fordi en del studenter ble for fokusert på det innledende materialet, og ikke beveget seg så dypt inn i det øvrige kursinnholdet. I stedet ble det gjort ulike videoopptak som behandlet mer avanserte problemstillinger knyttet til juridisk metode.
– Man kan bruke digital undervisning til å gå en god del dypere enn ved den tradisjonelle undervisningen. I tillegg vil digitale responssystemer kunne gi foreleseren en mye bedre forståelse for hvordan studentene ligger an i faget, og en mye mer umiddelbar kommunikasjon mens undervisningen foregår, forteller han.
– I tillegg får man lettere kontakt med studentene og kan tilpasse undervisningen til å bli mer relevant ettersom studentene gir tilbakemelding på hva de ønsker til enhver tid. Det er for øvrig viktig å huske på at innlevering av arbeidsoppgaver og obligatoriske kursoppgaver med tilhørende kommentering også er en del av den digitale undervisningen. Så totalpakken er bra, men forskning viser at det er ønskelig med en blanding av både tradisjonell og digital forelesning for å oppnå best mulig resultat, sier han.  
Samtidig kan det være en utfordring å skulle finne frem til digitale løsninger som passer med studieordningen.
– Dette har gjort at jeg flere ganger har latt være å legge ut videoer jeg allerede har laget, fordi jeg har sett at studentene allerede har kommet til et punkt der de ikke lenger har bruk for materialet.

Digitalisert undervisning mer utfordrende enn det tradisjonelle opplegget
Selv om det kan synes lett med digitalt undervisningsmateriale, forsikrer Tande om at planleggingen og gjennomføringen kan være vanskelig.
– Du har det tekniske elementet å forholde deg til. For eksempel tar studioproduksjonene mye tid, samtidig som det kan være vanskelig å finne de riktige teknologiske plattformene. Det kan også være en utfordring å få samlet folk dersom det skal gjøres opptak med flere involverte. Dette blir ofte mer utfordrende enn der underviseren opererer for seg selv på den tradisjonelle måten. Dessuten, dersom du ikke gjør det digitale skikkelig fremstår du lettere som en idiot på opptakene i lang tid etterpå, sier han lattermildt.
Et ytterligere hinder for digitalisering kan være kompetansen og de etablerte vanene til underviserne.
– Vårt fakultet ligger klart i forkant på UiB med hensyn til digitalisering, men det digitale er også en stor bøyg for en del av underviserne. Det er ikke alle som kaster seg på den digitale bølgen, selv om de er relativt unge. Folk er ikke nødvendigvis så veldig teknisk kompetente, samtidig som de har blitt vant til den vanlige undervisningen. Da kan det å utarbeide et mer omfattende digitalt opplegg bli vanskelig og tidkrevende, sier han.

Bestått/ikke bestått sin innvirkning på motivasjonen
Nylig ble det vedtatt at samtlige av vårens obligatoriske emner omgjøres til hjemmeeksamen med vurderingsformen bestått/ikke bestått. Den nye innføringen er noe Tande mener vil kunne lette på trykket for studentene.
– Det positive er åpenbart at det blir mindre press og stress. Mange studenter opplever nok for første gang at de kan konsentrere seg om læringsprosessen, uten å bekymre seg for karakteren i den andre enden. Bestått/ikke bestått gir også mindre belastning for studentene i en allerede krevende situasjon. Studentene har dessuten forskjellige arbeidsforhold og forskjellig teknisk utstyr. Da er det viktig at slike variasjoner ikke får virke inn på karakterene, og det blir da mer rettferdig med bestått/ikke bestått.
Samtidig har medaljen en bakside.
– Ulempen er at karakterer ser ut til å være en motivasjon til å arbeide ekstra godt og grundig med det faglige for mange. Man risikerer at studentene legger mindre innsats i kurset fordi de er mer opptatt av å bestå enn å prestere maksimalt. Det er egentlig bare alminnelig psykologi, nær sagt. Ideelt skulle studentene vært mest opptatt av læringen fremfor karakterene, men det blir lett utopisk. Karakterene gir motivasjon og gjør også at mange studenter lærer bedre, sier han.

«Den guddommelige gnist»
I den utfordrende tiden vi er i nå synes mye kanskje meningsløst og vanskelig. Derfor er det ikke så rart at noen studenter kjenner på at Tandes berømmelige guddommelige gnist er noe svakere sammenliknet med tidligere. Tande har likevel noen beroligende ord til studenter som kjenner at de sliter.
– Jeg tror det viktige er å engasjere seg i eget velbefinnende, at en har gode rutiner og ikke blir for mye «The Shining» hvor man går på veggene på grunn av isolasjonen. I stedet for bør man prøve å lese litt systematisk hver dag og forsøke å benytte bestått/ikke bestått til å lese uten det samme presset.
Videre føler Tande for en viss korrigering.
– Jeg begynte Metode II-kurset med et klipp fra «The Dark Knight Rises», som handler om at man skal møte sin egen frykt for å få frem det beste i seg selv. Det passer imidlertid kanskje best når det er karakterer i et fag. Metaforen ble litt ødelagt med bestått/ikke bestått. Nå blir innretningen heller litt mer buddhistisk, tror jeg, ved at man må forsøke å finne ro og balanse i seg selv, og engasjere seg i fagene for å få dypere forståelse uten tilstedeværelsen av frykt.
Samtidig tror Tande frykten kan være en god motivator.
– Det er kanskje derfor noen mister den guddommelige gnisten i dagens situasjon. De får ikke Batman-øyeblikket hvor de møter frykten, og får en ekstra innsatsvilje. Det er vel heller andre former for frykt som gjør seg gjeldende i disse tider, sier han.
Tande er likevel klar på at engasjement og interesse er bakgrunnen for hans egen gnist.
– Man må finne noe man bokstavelig talt brenner for og som man synes er givende i seg selv. Jeg mener juridisk metode kan være et fantastisk utviklende fag, selv om noen studenter mener Metode II-kurset er et enkelt fag som man bare trenger å lese på den siste tiden før eksamen. Det er nok riktig at det er et lettere fag å få oversikt over enn en del andre fag, men samtidig er metode et fag hvor en kan få en stadig dypere forståelse resten av sitt juridiske liv. Slikt sett kan man begynne med en liten gnist nå i studietiden, og la det utvikle seg til en flamme senere i karrieren.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Er sosiale medier blitt barns eventyrland for ytringer?

Av Emma Helene Husebæk og Josefine Gløersen - ELSA Bergen, Academic Activities, Research Gruppen (2025-2026) • 4. juni 2026
Sosiale medier fungerer i dag som et moderne «eventyrland»; et sted for kreativitet og fellesskap, men også et miljø preget av ekkokamre og manipulerende algoritmer. For mange unge er sosiale medier et sted for læring, informasjon og selvutfoldelse, samtidig som at personvernet og sikkerheten deres ofte er utilstrekkelig ivaretatt. Sosiale medier ble opprinnelig ikke utviklet med barn som målgruppe, men spiller fortsatt en stor rolle i barns liv i dag.1 Europaparlamentet er bekymret over at én av fire unge har telefonbruk som minner om avhengighet. På bakgrunn av dette har Europarlamentet foreslått å innføre en felles aldersgrense på 16 år for tilgang på sosiale medier og AI-tjenester.2 Dette reiser spørsmålet om et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år er forenlig med ytringsfriheten, og om det kan forsvares i en norsk kontekst. Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet som beskytter individets mulighet til å uttrykke meninger, motta informasjon og delta i samfunnsdebatten. Både Grunnloven og EMK artikkel 10 beskytter retten til ytringsfrihet og retten til å motta og informasjon, samtidig som den åpner for lovlige begrensninger når det er nødvendig i et demokratisk samfunn. For barn innebærer dette en balanse mellom retten til deltakelse og ytring, og behovet for vern mot skade og utnyttelse. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg, delta i offentlig debatt og få tilgang til informasjon, men dette kan lovlig reguleres for å beskytte deres trygghet, utvikling og personvern på sosiale medier. En vurdering av en eventuell aldersgrense må derfor finne en balanse mellom disse to hensynene. En aldergrense på sosiale medier er særlig begrunnet i at barn står i en sårbar posisjon fordi hjernen deres fortsatt er under utvikling. FNs barnekomité påpeker at hjernens plastisitet er på sitt høyeste i de tidlige leveårene og i ungdomstiden, noe som gjør barn påvirkelige for manipulerende algoritmer, reklame og sosialt press på sosiale medier.3 Når barn blir eldre og hjernen modnes, utvikles evnen til å vurdere konsekvenser og ta mer selvstendige beslutninger. En aldersgrense gir derfor barn tid til å styrke sin dømmekraft og refleksjonsevne, slik at de bedre kan navigere på sosiale medier på en bevisst måte. Sosiale medier er designet nettopp for å holde brukeren engasjert gjennom funksjoner som «infinite scroll», autoplay og push-varsler.4 Nytt innhold lastes kontinuerlig og nye videoer starter automatisk, noe som gjør at strømmen av innhold aldri kommer til en ende. Algoritmestyrte plattformer gjør at barn lettere blir dratt inn i mørke «kaninhull» (rabbit holes), hvor de gradvis blir eksponert for mer ekstremt og skadelig innhold.5 Disse algoritmene er også med på å skape ekkokamre fordi man i hovedsak blir presentert for innhold man tidligere har vist interesse for. Dette kan bidra til polarisering ved at alternative perspektiver blir mindre synlige, og ved at sterke eller ytterliggående budskap forsterkes over tid. Dette peker på kjernen i debatten: Barn har ennå ikke utviklet den kognitive «motstandskraften» som trengs for å stå imot algoritmer som er spesialdesignet for å fange oppmerksomheten deres.6 Samtidig som begrunnelsen for en aldersgrense fremstår tungtveiende, er det ikke gitt at et slik tiltak er uproblematisk. Spørsmålet er om løsningen faktisk er å stenge dørene til dette digitale «eventyrlandet». Et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år reiser av den grunn flere prinsipielle og praktiske utfordringer, særlig i lys av barns rett til ytring og deltakelse i det digitale rom. Sosiale medier er ikke bare en underholdningsplattform, men en sentral arena for barns ytringer, informasjonsinnhenting og sosiale liv. I dagens samfunn foregår store deler av den offentlige debatten digitalt, et forbud vil i praksis kunne innebære at barns utestenges fra viktige rom for deltakelse. Et slik tiltak kan derfor argumenteres for at ikke utelukkende vil være beskyttelse, men også en form for ekskludering. Det reiser et grunnleggende spørsmål om hva som skjer med barns mulighet til å bli hørt når de stenges ut av de plattformene der samtalene foregår? FNs barnekomite poengterer at sosiale medier gir barn nye og viktige muligheter til å delta og uttrykke seg i samfunnet, og at de ulike statene må legge til rette for en slik deltagelse.7 En aldersgrense kan også medføre digital utestengelse. For mange barn er sosiale medier en viktig kilde til tilhørighet, særlig for dem som ikke finner fellesskap i fysiske omgivelser. Å stenge disse arenaene kan dermed ramme skjevt, og særlig gå utover sårbare grupper. FNs barnekomite understreker at barn har rett til likeverdig tilgang til det digitale miljøet, og at statene har en plikt til å motvirke digital ekskludering. Dette betyr at man ikke bare skal beskytte barn mot skade, men og sikre at de får delta. Spørsmålet blir derfor hvem som faller utenfor når porten stenges. En annen sentral utfordring er at aldersgrense i praksis kan være lite treffsikker. Erfaring tilsier at aldersgrense på nett er enkle å lure seg rundt, blant annet ved å oppgi gi feil alder. Det kan derfor være et forbud som får begrenset effekt for barna det er ment å beskytte. Samtidig er det en risiko for at barn som utestenges søker seg til mindre regulerte plattformer. Det kan i verste fall øke eksponeringen for skadelig innhold, fremfor å senke den. Ulike forskningsmiljøer har påpekt at forbud ikke nødvendigvis vil være den mest effektive måten å håndtere utfordringene ved sosiale medier på.8 En fastsatt aldersgrense reiser spørsmål om reguleringen er tilstrekkelig nyansert. Barn er ikke en ensartet gruppe, og både modenhet, digital kompetanse og behov vil variere betydelig. FNs barnekomite understreker at barn er i utvikling og at tiltakene av den grunn må tilpasses barnets alder og modenhet. En absolutt aldersgrense kan derfor fremstå som et strengt virkemiddel, som ikke tar høyde for individuelle tilpasninger.9 De ulike utfordringene sender oss mot kjernen i spørsmålet: selv om hensynet til beskyttelse er tungtveiende vil det ikke alltid være gitt at et generelt forbud er et forholdsmessig inngrep i barns rettigheter. Det er ingen tvil om at barn har behov for beskyttelse i sosiale medier og på internett, spesielt mot skadelig innhold og utnyttelse. På samme tid innebærer innføring av aldersgrense et inngrep i barns ytringsfrihet og rett til informasjon, som etter de universale menneskerettighetene krever mer enn gode hensyn.10 Spørsmålet er av den grunn om et generelt forbud som dette er nødvendig og forholdsmessig. Er det slik at barn må stenges ute for å beskyttes? FNs barnekomité understreker at barn har en rett til å søke, motta og formidle informasjon på sosiale medier og at begrensninger må være nødvendig og forholdsmessig. Dette viser at et forbud ikke utelukkende kan begrunnes i risiko, men må konkret vurderes opp mot mindre inngripende tiltak som kan gi tilsvarende beskyttelse.11 Et mulig alternativ er å regulere de ulike plattformene fremfor et forbud for barna. Barnekomiteen fremhever statens ansvar for å sikre at digitale tjenester utformes i tråd med barnas rettigheter, spesifikt gjennom krav til design, personvern og sikkerhet.12 EU-kommisjonens retningslinjer konkretiserer det ved å foreslå private kontoer som standard, regulerte algoritmer og begrensinger av funksjoner som fremmer avhengighet. I tillegg kan barns egen beskyttelse styrkes gjennom bedre rapporteringsverktøy og opplæring av barn og foreldre i digital kompetanse. Tiltak som dette retter seg mot de strukturelle utfordringene ved sosiale medier, og gjør det digitale «eventyrlandet» tryggere uten å nekte barn tilgang. Et generelt forbud fremstår derimot som et vidtrekkende inngrep, som rammer barn uavhengig av modenhet og behov. I tillegg er det uvisst hvor effektivt et slikt tiltak er i praksis. Avveiingen er derfor mellom å beskytte barn fra det digitale rommet eller beskytte dem i det. Ettersom det finnes mindre inngripende og mer målrettede alternativer, vil det være vanskelig å konkludere med et generelt forbud som nødvendig. En aldersgrense på 16 år fremstår på bakgrunn av dette som et strengt og usikkert virkemiddel. Til tross for at hensynet om beskyttelse er tungtveiende, tilsier både rettslige og praktiske hensyn at reguleringen heller bør rettes mot plattformene, fremfor barnas tilgang til dem. For at barn skal ha en reell frihet til å delta, lære og uttrykke seg på sosiale medier, må plattformene de bruker være bedre tilpasset mindreårige. Staten har et ansvar for å motvirke digital ekskludering, men de har også et ansvar for at barn ikke diskrimineres ved å bli overlatt til tjenester som profitterer på deres sårbarhet. Samtidig advarer UNICEF mot at aldersforbud alene ikke løser alle problemer, da barn kan finne omveier til mindre regulerte områder.13 Aldersgrense bør derfor inngå i en helhetlig tilnærming som også innebærer bedre tilpasning av sosiale medier for barn og styrking av foreldres digitale kompetanse. Litteraturliste: Europakommisjonen. (2025). Communication from the Commission: Guidelines on measures to ensure a high level of privacy, safety and security for minors online . Tilgjengelig fra: https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=OJ:C_202505519 FNs barnekomité. (2021). Generell kommentar nr. 25 om barns rettigheter i det digitale miljøet . CRC/C/GC/25. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/1376fac2fe2a427389f9f94b52acdefc/kommentar-nr.-25-barnekonvensjonen.pdf Leibniz Institute for Media Research. (2026, March 16). Why banning social media is not the solution . Tilgjengelig fra: https://leibniz-hbi.de/en/hbi-news/news/why-banning-social-media-is-not-the-solution/  News European Parliament. (2025). Children should be at least 16 to access social media, say MEPs . Tilgjengelig fra: https://www.europarl.europa.eu/news/en/press-room/20251120IPR31496/children-should-be-at-least-16-to-access-social-media-say-meps NOU 2024: 20. (2024). Det digitale (i) livet. Balansert oppvekst i skjermens tid. Kunnskapsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/c252947398de4fb0aea9349f011eb410/no/pdfs/nou202420240020000dddpdfs.pdf UN News. (2025). Social media: Age-related bans won't keep kids safe, UNICEF warns . Tilgjengelig fra: https://news.un.org/en/story/2025/12/1166557

Skatteparadis

Av Bilder og tekst av Yngvil Sveen Øyen • 4. juni 2026
Vindusskatt var en eiendomsskatt i England fra 1696 til 1851, Skottland fra 1748 til 1851 og Frankrike mellom 1798 og 1926. Da skatteordningen først ble innført i England, bestod den av en fast avgift per hus på det som tilsvarer 200 norske kroner i dagens penger, og en tilleggsavgift på 410 kroner for hus med flere enn ti vinduer, og 830 kroner for hus med flere enn 20 vinduer. Skattesystemet var basert på en enkel logikk om at antall vinduer og dører på et hus var en indikator på eierens velstand. Vinduer og dører var et egnet mål på kapital, ettersom dette var en tid der rikdom var materiell og vanskelig å gjemme bort, lenge før skatteparadis, skatteplanlegging og offshore-bankkontorer. Vindusskatten ble videre ansett som en mindre inngripende form for beskatning, ettersom skattefunksjonærene ikke måtte trenge seg inn i folks hus for å beregne hva eieren skulle skattlegges, men kunne simpelthen telle antall vinduer og dører fra utsiden. På tross av at vindusskatten bygget på en fornuftig logikk og hensynet til privatliv, hadde ordningen den uheldige utilsiktede virkningen at mange huseiere muret igjen vinduer på eiendommene sine for å slippe å betale. Resultatet var mørke, innestengte og dårlig ventilerte hus og en rekke negative helseeffekter hos beboerne. Dette var én av hovedårsakene til av avgiften ble avskaffet. Vindusskatten har satt varig preg på arkitekturen. Du kan fortsatt se hus med vinduer som er muret igjen i byer som London. Dette er ikke det eneste eksempelet på hvordan beskatning har påvirket arkitekturen. Nederland hadde på 1600-tallet en eiendomsskatt basert på bredden av bygningers fasade. Denne ordningen førte til konstruksjonen av smale, høye og dype hus. En fransk skatteordning er opphav til «mansardtak» som er en form for skråtak som ble popularisert i Frankrike på 1700-tallet. Den franske eiendomsskatten ble på denne tiden beregnet med utgangspunkt i antall etasjer under taket. Utformingen på mansardtaket skapte et loftareal som ikke formelt ble regnet som en etasje. Huseieren fikk ved å utforme taket slik én ekstra etasje og et større leveareal uten å betale eiendomsskatt på dette.