– Det kan være tungt for studentene å sitte for seg selv og arbeide uten det fellesskapet de er vant til

Injuria.no • 25. mai 2020

Tekst: Ingrid Helene Nedretvedt Nesse

Studiehverdagen slik vi kjenner den ble snudd på hodet 12. mars da all undervisning på det juridiske fakultet ble gjort digital som følge av Covid-19. Injuria har derfor tatt en prat med Tande, «digitalkongen» på fakultetet, om hvordan omstillingen har påvirket studentene både faglig og sosialt.

Ved å trykke på intervjulenken inn til Zoom blir jeg møtt av verdensrommet som en slags Green Screen-bakgrunn med Tande plassert i sentrum, og her er det sikkert rom for mange metaforer. Studenter på tredjeåret er nå vant med å se emneansvarlig i Metode II slik etter en rekke webinarer og ukentlig Tid med Tande. For Tande er en av underviserne som har tilbudt et bredt utvalg av digitalt undervisningsmateriale i vår nye, hjemmebaserte studenthverdag.

Nye løsninger
I likhet med videointervjuet har de fleste digitale løsningene «i disse korona-tider» foregått på Zoom. Plattformen har gjort det mulig for de kursansvarlige å opprettholde storgrupper og arbeidsgrupper i stor grad. I tillegg har studenter på fjerdeåret fått tilgang til videoer på Mitt UiB hvor de enkelte seminaroppgavene gjennomgås, kan Tande fortelle.
– Det har vært imponerende at UiB og fakultetet har klart å stable det på beina på så kort tid. Zoom var ikke noe vi hadde fra før, og det har vist seg å være et viktig verktøy for undervisning og kommunikasjon med studentene. Vi har også brukt videoopptak av tidligere forelesninger på alle kurs, og lagt disse ut til studentene, i tillegg til annet digitalt materiale som videoopptak av diskusjoner. Dermed har vi nytt godt av den store digitale innsatsen vi har gjort tidligere, og det har ikke blitt en så stor omstilling som det ellers kunne ha blitt, meddeler han.
Tande har likevel inntrykk av at det ikke akkurat blir mindre arbeid for de kursansvarlige.
– Det kan være krevende å omstille seg fra ordinær undervisning til det heldigitale, og finne ut av hva som fungerer og ikke.

Gode mottakelser fra studentene
Som kursansvarlig i Metode II opplever Tande at de digitale løsningene har fungert bra for både studentene og han selv.
– Jeg føler jeg har hatt en ekstra unnskyldning for å treffe studentene oftere. Det har vært et ekstra behov for sosial kontakt i dagens situasjon. Jeg har vel utnyttet dette sånn at jeg kunne få inn enda mer faglig innhold i kurset. Studentene har virket veldig mottagelig for både det sosiale og faglige via Zoom, sier han.
Tande har satset stort på å gjennomføre webinarer med behandling av ulike tema på kurset. Samtidig har studentene fått anledning til å stille spørsmål, få svar og kommunisere på andre måter gjennom det digitale responssystemet Socrative, der studentene kan stille Tande spørsmål.  
– Ifølge en opptelling på Jodel har jeg hatt 12 webinarer, noe jeg synes har fungert veldig bra. Selv om jeg har hatt Tid med Tande også i kursversjonen uten korona-tiltak, har dette vært et godt supplement til, og delvis erstatning for, annen undervisning. Tilbakemeldingene har bare vært gode og jeg synes selv det har vært inspirerende å ha ekstra mye kontakt med studentene. De har vært veldig aktive på Socrative under webinarene, og enda mer aktive enn det de pleier å være i den ordinære undervisningen, sier han.
For Tande har bare gode ting å si om den studentgruppen jusstudentene i Bergen representerer.
– De er generelt veldig motiverte og engasjerte sammenlignet med de fleste andre studenter. Jusstudentene har mye energi og positivitet. Det å være en del av et slikt miljø er inspirerende både faglig og personlig. Selv om en må unngå for mye lovprising av studentene slik at de ikke blir for høye på seg selv, er det en realitet at mange av de andre fakultetene og underviserne virkelig misunner våre studenter på grunn av deres motivasjon, dyktighet og innsatsvilje, sier Tande.

Å tilpasse seg den nye studenttilværelsen
Selv om overgangen til digital undervisning ser ut til å fungere bra så langt, mener Tande det er først på eksamenssensuren at det vil bli flere konkrete pekepinner på hvordan studentene har klart å tilpasse seg endringene.
– Så vidt jeg kan se fra arbeidsoppgavene og den obligatoriske kursoppgaven i Metode II synes jeg det virker som at studentene klarer seg bra. Samtidig har mange studenter gitt uttrykk for at det er tungt å sitte for seg selv og arbeide uten det fellesskapet de er vant til. Det er klart at dette påvirker studiesituasjonen, men dette er noe vi som kursansvarlig er klar over og tenker gjennom når vi legger opp undervisningen og utformer eksamen. Det er viktig å kunne tilby studentene et undervisningsopplegg som gjør at de ikke bare blir sittende alene, også av pedagogiske hensyn.
Tande har inntrykk av at underviserne har lykkes med å gi studentene faglig påfyll også over internett.
– Alle de emneansvarlige på vårt fakultet har vært på ballen så langt og gitt studentene et godt tilbud. Selv om det er mulig at det har blitt litt mye Tande i digital versjon på mitt kurs, smiler han.

Mentalt krevende
Blant studentene oppstod det særlig i den umiddelbare overgangen til en ny situasjon bekymringer knyttet til gjennomføring av undervisningen, hjemmeeksamen i stedet for vanlig skoleeksamen, og at en ikke hadde tilgang til sitt vanlige sosiale miljø.
– Mange har gitt uttrykk for at de savner fakultetet og at det er tungt å sitte alene. Man blir litt «kokko» av å være så begrenset sammenliknet med det man er vant med. Hovedinntrykket mitt fra Metode II er at kurset har fungert faglig og pedagogisk i denne situasjonen, men det har vært en mental og sosial belastning for en del av studentene, forteller Tande.

På lag med studentene
Tandes ulike studietilbud til studentene på fakultetet har vært svært populære, og ulike digitale virkemidler er hyppig brukt på Metode-kurset. Å strekke seg langt for å yte ekstra ovenfor studentene er ikke en selvfølge, men noe Tande gjør med glede.
– Jeg tror jeg er kjent for å gjøre alt for at studentene skal lykkes og det ønsker jeg denne gangen også. Vanligvis har Tid med Tande utenom korona-tider blitt gjennomført inntil studentenes interesse og behov dabber av, mens på vårens kurs har interessen for en faglig og sosial møteplass vært der hele tiden. Da har jeg et ekstra stort ønske om å stille opp for studentene.
Tande mener det er særlig viktig å være der for studentene når mange følger seg ensomme og isolerte.
– Flere studenter har gitt uttrykk for at webinarene har vært et høydepunkt i tilværelsen, også sosialt. Det er jo greit for studentene å ha noe fast de kan forholde seg til, når det er så mye usikkerhet ellers.
Gjennom digitaliseringen har Tande erfart en mer aktiv deltakelse i læringen fra studentene.
– Jeg opplever at flere studenter deltar i undervisningstilbudet nå når det er anonymt å stille spørsmål og gi svar underveis. Det har blitt stor aktivitet fra studentenes side, med mange gode spørsmål, innspill og svar. Faktisk synes jeg kurset har vært bedre enn noensinne sånn sett. Det har blitt langt mindre pågang på Edublogs enn vanlig dette semesteret. Det kan tyde på at webinarene har overtatt som spørsmåls- og diskusjonsarena. Det er en ekstra grunn til å følge det opp. Som undervisere ønsker vi jo aktiv læring for studentene fremfor passiv, sier Tande.


I de tolv webinarene Tande gjennomførte i Metode II-kurset, med positive mottagelser fra studentene, har tryllestaven vært helt nødvendig.

Digitaliseringens innvirkning på læringsutbyttet
Tande har arbeidet med å utvikle digitale løsninger siden 2011. I 2014 var Metode II-kurset heldigitalisert i den forstand at studentene kunne se hele kurset i korte trekk på forhånd og dermed forberede seg. Dette er bare en av flere måter økt digitalisering kan gi nye muligheter. Siden gikk Tande til dels bort fra denne løsningen fordi en del studenter ble for fokusert på det innledende materialet, og ikke beveget seg så dypt inn i det øvrige kursinnholdet. I stedet ble det gjort ulike videoopptak som behandlet mer avanserte problemstillinger knyttet til juridisk metode.
– Man kan bruke digital undervisning til å gå en god del dypere enn ved den tradisjonelle undervisningen. I tillegg vil digitale responssystemer kunne gi foreleseren en mye bedre forståelse for hvordan studentene ligger an i faget, og en mye mer umiddelbar kommunikasjon mens undervisningen foregår, forteller han.
– I tillegg får man lettere kontakt med studentene og kan tilpasse undervisningen til å bli mer relevant ettersom studentene gir tilbakemelding på hva de ønsker til enhver tid. Det er for øvrig viktig å huske på at innlevering av arbeidsoppgaver og obligatoriske kursoppgaver med tilhørende kommentering også er en del av den digitale undervisningen. Så totalpakken er bra, men forskning viser at det er ønskelig med en blanding av både tradisjonell og digital forelesning for å oppnå best mulig resultat, sier han.  
Samtidig kan det være en utfordring å skulle finne frem til digitale løsninger som passer med studieordningen.
– Dette har gjort at jeg flere ganger har latt være å legge ut videoer jeg allerede har laget, fordi jeg har sett at studentene allerede har kommet til et punkt der de ikke lenger har bruk for materialet.

Digitalisert undervisning mer utfordrende enn det tradisjonelle opplegget
Selv om det kan synes lett med digitalt undervisningsmateriale, forsikrer Tande om at planleggingen og gjennomføringen kan være vanskelig.
– Du har det tekniske elementet å forholde deg til. For eksempel tar studioproduksjonene mye tid, samtidig som det kan være vanskelig å finne de riktige teknologiske plattformene. Det kan også være en utfordring å få samlet folk dersom det skal gjøres opptak med flere involverte. Dette blir ofte mer utfordrende enn der underviseren opererer for seg selv på den tradisjonelle måten. Dessuten, dersom du ikke gjør det digitale skikkelig fremstår du lettere som en idiot på opptakene i lang tid etterpå, sier han lattermildt.
Et ytterligere hinder for digitalisering kan være kompetansen og de etablerte vanene til underviserne.
– Vårt fakultet ligger klart i forkant på UiB med hensyn til digitalisering, men det digitale er også en stor bøyg for en del av underviserne. Det er ikke alle som kaster seg på den digitale bølgen, selv om de er relativt unge. Folk er ikke nødvendigvis så veldig teknisk kompetente, samtidig som de har blitt vant til den vanlige undervisningen. Da kan det å utarbeide et mer omfattende digitalt opplegg bli vanskelig og tidkrevende, sier han.

Bestått/ikke bestått sin innvirkning på motivasjonen
Nylig ble det vedtatt at samtlige av vårens obligatoriske emner omgjøres til hjemmeeksamen med vurderingsformen bestått/ikke bestått. Den nye innføringen er noe Tande mener vil kunne lette på trykket for studentene.
– Det positive er åpenbart at det blir mindre press og stress. Mange studenter opplever nok for første gang at de kan konsentrere seg om læringsprosessen, uten å bekymre seg for karakteren i den andre enden. Bestått/ikke bestått gir også mindre belastning for studentene i en allerede krevende situasjon. Studentene har dessuten forskjellige arbeidsforhold og forskjellig teknisk utstyr. Da er det viktig at slike variasjoner ikke får virke inn på karakterene, og det blir da mer rettferdig med bestått/ikke bestått.
Samtidig har medaljen en bakside.
– Ulempen er at karakterer ser ut til å være en motivasjon til å arbeide ekstra godt og grundig med det faglige for mange. Man risikerer at studentene legger mindre innsats i kurset fordi de er mer opptatt av å bestå enn å prestere maksimalt. Det er egentlig bare alminnelig psykologi, nær sagt. Ideelt skulle studentene vært mest opptatt av læringen fremfor karakterene, men det blir lett utopisk. Karakterene gir motivasjon og gjør også at mange studenter lærer bedre, sier han.

«Den guddommelige gnist»
I den utfordrende tiden vi er i nå synes mye kanskje meningsløst og vanskelig. Derfor er det ikke så rart at noen studenter kjenner på at Tandes berømmelige guddommelige gnist er noe svakere sammenliknet med tidligere. Tande har likevel noen beroligende ord til studenter som kjenner at de sliter.
– Jeg tror det viktige er å engasjere seg i eget velbefinnende, at en har gode rutiner og ikke blir for mye «The Shining» hvor man går på veggene på grunn av isolasjonen. I stedet for bør man prøve å lese litt systematisk hver dag og forsøke å benytte bestått/ikke bestått til å lese uten det samme presset.
Videre føler Tande for en viss korrigering.
– Jeg begynte Metode II-kurset med et klipp fra «The Dark Knight Rises», som handler om at man skal møte sin egen frykt for å få frem det beste i seg selv. Det passer imidlertid kanskje best når det er karakterer i et fag. Metaforen ble litt ødelagt med bestått/ikke bestått. Nå blir innretningen heller litt mer buddhistisk, tror jeg, ved at man må forsøke å finne ro og balanse i seg selv, og engasjere seg i fagene for å få dypere forståelse uten tilstedeværelsen av frykt.
Samtidig tror Tande frykten kan være en god motivator.
– Det er kanskje derfor noen mister den guddommelige gnisten i dagens situasjon. De får ikke Batman-øyeblikket hvor de møter frykten, og får en ekstra innsatsvilje. Det er vel heller andre former for frykt som gjør seg gjeldende i disse tider, sier han.
Tande er likevel klar på at engasjement og interesse er bakgrunnen for hans egen gnist.
– Man må finne noe man bokstavelig talt brenner for og som man synes er givende i seg selv. Jeg mener juridisk metode kan være et fantastisk utviklende fag, selv om noen studenter mener Metode II-kurset er et enkelt fag som man bare trenger å lese på den siste tiden før eksamen. Det er nok riktig at det er et lettere fag å få oversikt over enn en del andre fag, men samtidig er metode et fag hvor en kan få en stadig dypere forståelse resten av sitt juridiske liv. Slikt sett kan man begynne med en liten gnist nå i studietiden, og la det utvikle seg til en flamme senere i karrieren.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.