– Det kan være tungt for studentene å sitte for seg selv og arbeide uten det fellesskapet de er vant til

Injuria.no • 25. mai 2020

Tekst: Ingrid Helene Nedretvedt Nesse

Studiehverdagen slik vi kjenner den ble snudd på hodet 12. mars da all undervisning på det juridiske fakultet ble gjort digital som følge av Covid-19. Injuria har derfor tatt en prat med Tande, «digitalkongen» på fakultetet, om hvordan omstillingen har påvirket studentene både faglig og sosialt.

Ved å trykke på intervjulenken inn til Zoom blir jeg møtt av verdensrommet som en slags Green Screen-bakgrunn med Tande plassert i sentrum, og her er det sikkert rom for mange metaforer. Studenter på tredjeåret er nå vant med å se emneansvarlig i Metode II slik etter en rekke webinarer og ukentlig Tid med Tande. For Tande er en av underviserne som har tilbudt et bredt utvalg av digitalt undervisningsmateriale i vår nye, hjemmebaserte studenthverdag.

Nye løsninger
I likhet med videointervjuet har de fleste digitale løsningene «i disse korona-tider» foregått på Zoom. Plattformen har gjort det mulig for de kursansvarlige å opprettholde storgrupper og arbeidsgrupper i stor grad. I tillegg har studenter på fjerdeåret fått tilgang til videoer på Mitt UiB hvor de enkelte seminaroppgavene gjennomgås, kan Tande fortelle.
– Det har vært imponerende at UiB og fakultetet har klart å stable det på beina på så kort tid. Zoom var ikke noe vi hadde fra før, og det har vist seg å være et viktig verktøy for undervisning og kommunikasjon med studentene. Vi har også brukt videoopptak av tidligere forelesninger på alle kurs, og lagt disse ut til studentene, i tillegg til annet digitalt materiale som videoopptak av diskusjoner. Dermed har vi nytt godt av den store digitale innsatsen vi har gjort tidligere, og det har ikke blitt en så stor omstilling som det ellers kunne ha blitt, meddeler han.
Tande har likevel inntrykk av at det ikke akkurat blir mindre arbeid for de kursansvarlige.
– Det kan være krevende å omstille seg fra ordinær undervisning til det heldigitale, og finne ut av hva som fungerer og ikke.

Gode mottakelser fra studentene
Som kursansvarlig i Metode II opplever Tande at de digitale løsningene har fungert bra for både studentene og han selv.
– Jeg føler jeg har hatt en ekstra unnskyldning for å treffe studentene oftere. Det har vært et ekstra behov for sosial kontakt i dagens situasjon. Jeg har vel utnyttet dette sånn at jeg kunne få inn enda mer faglig innhold i kurset. Studentene har virket veldig mottagelig for både det sosiale og faglige via Zoom, sier han.
Tande har satset stort på å gjennomføre webinarer med behandling av ulike tema på kurset. Samtidig har studentene fått anledning til å stille spørsmål, få svar og kommunisere på andre måter gjennom det digitale responssystemet Socrative, der studentene kan stille Tande spørsmål.  
– Ifølge en opptelling på Jodel har jeg hatt 12 webinarer, noe jeg synes har fungert veldig bra. Selv om jeg har hatt Tid med Tande også i kursversjonen uten korona-tiltak, har dette vært et godt supplement til, og delvis erstatning for, annen undervisning. Tilbakemeldingene har bare vært gode og jeg synes selv det har vært inspirerende å ha ekstra mye kontakt med studentene. De har vært veldig aktive på Socrative under webinarene, og enda mer aktive enn det de pleier å være i den ordinære undervisningen, sier han.
For Tande har bare gode ting å si om den studentgruppen jusstudentene i Bergen representerer.
– De er generelt veldig motiverte og engasjerte sammenlignet med de fleste andre studenter. Jusstudentene har mye energi og positivitet. Det å være en del av et slikt miljø er inspirerende både faglig og personlig. Selv om en må unngå for mye lovprising av studentene slik at de ikke blir for høye på seg selv, er det en realitet at mange av de andre fakultetene og underviserne virkelig misunner våre studenter på grunn av deres motivasjon, dyktighet og innsatsvilje, sier Tande.

Å tilpasse seg den nye studenttilværelsen
Selv om overgangen til digital undervisning ser ut til å fungere bra så langt, mener Tande det er først på eksamenssensuren at det vil bli flere konkrete pekepinner på hvordan studentene har klart å tilpasse seg endringene.
– Så vidt jeg kan se fra arbeidsoppgavene og den obligatoriske kursoppgaven i Metode II synes jeg det virker som at studentene klarer seg bra. Samtidig har mange studenter gitt uttrykk for at det er tungt å sitte for seg selv og arbeide uten det fellesskapet de er vant til. Det er klart at dette påvirker studiesituasjonen, men dette er noe vi som kursansvarlig er klar over og tenker gjennom når vi legger opp undervisningen og utformer eksamen. Det er viktig å kunne tilby studentene et undervisningsopplegg som gjør at de ikke bare blir sittende alene, også av pedagogiske hensyn.
Tande har inntrykk av at underviserne har lykkes med å gi studentene faglig påfyll også over internett.
– Alle de emneansvarlige på vårt fakultet har vært på ballen så langt og gitt studentene et godt tilbud. Selv om det er mulig at det har blitt litt mye Tande i digital versjon på mitt kurs, smiler han.

Mentalt krevende
Blant studentene oppstod det særlig i den umiddelbare overgangen til en ny situasjon bekymringer knyttet til gjennomføring av undervisningen, hjemmeeksamen i stedet for vanlig skoleeksamen, og at en ikke hadde tilgang til sitt vanlige sosiale miljø.
– Mange har gitt uttrykk for at de savner fakultetet og at det er tungt å sitte alene. Man blir litt «kokko» av å være så begrenset sammenliknet med det man er vant med. Hovedinntrykket mitt fra Metode II er at kurset har fungert faglig og pedagogisk i denne situasjonen, men det har vært en mental og sosial belastning for en del av studentene, forteller Tande.

På lag med studentene
Tandes ulike studietilbud til studentene på fakultetet har vært svært populære, og ulike digitale virkemidler er hyppig brukt på Metode-kurset. Å strekke seg langt for å yte ekstra ovenfor studentene er ikke en selvfølge, men noe Tande gjør med glede.
– Jeg tror jeg er kjent for å gjøre alt for at studentene skal lykkes og det ønsker jeg denne gangen også. Vanligvis har Tid med Tande utenom korona-tider blitt gjennomført inntil studentenes interesse og behov dabber av, mens på vårens kurs har interessen for en faglig og sosial møteplass vært der hele tiden. Da har jeg et ekstra stort ønske om å stille opp for studentene.
Tande mener det er særlig viktig å være der for studentene når mange følger seg ensomme og isolerte.
– Flere studenter har gitt uttrykk for at webinarene har vært et høydepunkt i tilværelsen, også sosialt. Det er jo greit for studentene å ha noe fast de kan forholde seg til, når det er så mye usikkerhet ellers.
Gjennom digitaliseringen har Tande erfart en mer aktiv deltakelse i læringen fra studentene.
– Jeg opplever at flere studenter deltar i undervisningstilbudet nå når det er anonymt å stille spørsmål og gi svar underveis. Det har blitt stor aktivitet fra studentenes side, med mange gode spørsmål, innspill og svar. Faktisk synes jeg kurset har vært bedre enn noensinne sånn sett. Det har blitt langt mindre pågang på Edublogs enn vanlig dette semesteret. Det kan tyde på at webinarene har overtatt som spørsmåls- og diskusjonsarena. Det er en ekstra grunn til å følge det opp. Som undervisere ønsker vi jo aktiv læring for studentene fremfor passiv, sier Tande.


I de tolv webinarene Tande gjennomførte i Metode II-kurset, med positive mottagelser fra studentene, har tryllestaven vært helt nødvendig.

Digitaliseringens innvirkning på læringsutbyttet
Tande har arbeidet med å utvikle digitale løsninger siden 2011. I 2014 var Metode II-kurset heldigitalisert i den forstand at studentene kunne se hele kurset i korte trekk på forhånd og dermed forberede seg. Dette er bare en av flere måter økt digitalisering kan gi nye muligheter. Siden gikk Tande til dels bort fra denne løsningen fordi en del studenter ble for fokusert på det innledende materialet, og ikke beveget seg så dypt inn i det øvrige kursinnholdet. I stedet ble det gjort ulike videoopptak som behandlet mer avanserte problemstillinger knyttet til juridisk metode.
– Man kan bruke digital undervisning til å gå en god del dypere enn ved den tradisjonelle undervisningen. I tillegg vil digitale responssystemer kunne gi foreleseren en mye bedre forståelse for hvordan studentene ligger an i faget, og en mye mer umiddelbar kommunikasjon mens undervisningen foregår, forteller han.
– I tillegg får man lettere kontakt med studentene og kan tilpasse undervisningen til å bli mer relevant ettersom studentene gir tilbakemelding på hva de ønsker til enhver tid. Det er for øvrig viktig å huske på at innlevering av arbeidsoppgaver og obligatoriske kursoppgaver med tilhørende kommentering også er en del av den digitale undervisningen. Så totalpakken er bra, men forskning viser at det er ønskelig med en blanding av både tradisjonell og digital forelesning for å oppnå best mulig resultat, sier han.  
Samtidig kan det være en utfordring å skulle finne frem til digitale løsninger som passer med studieordningen.
– Dette har gjort at jeg flere ganger har latt være å legge ut videoer jeg allerede har laget, fordi jeg har sett at studentene allerede har kommet til et punkt der de ikke lenger har bruk for materialet.

Digitalisert undervisning mer utfordrende enn det tradisjonelle opplegget
Selv om det kan synes lett med digitalt undervisningsmateriale, forsikrer Tande om at planleggingen og gjennomføringen kan være vanskelig.
– Du har det tekniske elementet å forholde deg til. For eksempel tar studioproduksjonene mye tid, samtidig som det kan være vanskelig å finne de riktige teknologiske plattformene. Det kan også være en utfordring å få samlet folk dersom det skal gjøres opptak med flere involverte. Dette blir ofte mer utfordrende enn der underviseren opererer for seg selv på den tradisjonelle måten. Dessuten, dersom du ikke gjør det digitale skikkelig fremstår du lettere som en idiot på opptakene i lang tid etterpå, sier han lattermildt.
Et ytterligere hinder for digitalisering kan være kompetansen og de etablerte vanene til underviserne.
– Vårt fakultet ligger klart i forkant på UiB med hensyn til digitalisering, men det digitale er også en stor bøyg for en del av underviserne. Det er ikke alle som kaster seg på den digitale bølgen, selv om de er relativt unge. Folk er ikke nødvendigvis så veldig teknisk kompetente, samtidig som de har blitt vant til den vanlige undervisningen. Da kan det å utarbeide et mer omfattende digitalt opplegg bli vanskelig og tidkrevende, sier han.

Bestått/ikke bestått sin innvirkning på motivasjonen
Nylig ble det vedtatt at samtlige av vårens obligatoriske emner omgjøres til hjemmeeksamen med vurderingsformen bestått/ikke bestått. Den nye innføringen er noe Tande mener vil kunne lette på trykket for studentene.
– Det positive er åpenbart at det blir mindre press og stress. Mange studenter opplever nok for første gang at de kan konsentrere seg om læringsprosessen, uten å bekymre seg for karakteren i den andre enden. Bestått/ikke bestått gir også mindre belastning for studentene i en allerede krevende situasjon. Studentene har dessuten forskjellige arbeidsforhold og forskjellig teknisk utstyr. Da er det viktig at slike variasjoner ikke får virke inn på karakterene, og det blir da mer rettferdig med bestått/ikke bestått.
Samtidig har medaljen en bakside.
– Ulempen er at karakterer ser ut til å være en motivasjon til å arbeide ekstra godt og grundig med det faglige for mange. Man risikerer at studentene legger mindre innsats i kurset fordi de er mer opptatt av å bestå enn å prestere maksimalt. Det er egentlig bare alminnelig psykologi, nær sagt. Ideelt skulle studentene vært mest opptatt av læringen fremfor karakterene, men det blir lett utopisk. Karakterene gir motivasjon og gjør også at mange studenter lærer bedre, sier han.

«Den guddommelige gnist»
I den utfordrende tiden vi er i nå synes mye kanskje meningsløst og vanskelig. Derfor er det ikke så rart at noen studenter kjenner på at Tandes berømmelige guddommelige gnist er noe svakere sammenliknet med tidligere. Tande har likevel noen beroligende ord til studenter som kjenner at de sliter.
– Jeg tror det viktige er å engasjere seg i eget velbefinnende, at en har gode rutiner og ikke blir for mye «The Shining» hvor man går på veggene på grunn av isolasjonen. I stedet for bør man prøve å lese litt systematisk hver dag og forsøke å benytte bestått/ikke bestått til å lese uten det samme presset.
Videre føler Tande for en viss korrigering.
– Jeg begynte Metode II-kurset med et klipp fra «The Dark Knight Rises», som handler om at man skal møte sin egen frykt for å få frem det beste i seg selv. Det passer imidlertid kanskje best når det er karakterer i et fag. Metaforen ble litt ødelagt med bestått/ikke bestått. Nå blir innretningen heller litt mer buddhistisk, tror jeg, ved at man må forsøke å finne ro og balanse i seg selv, og engasjere seg i fagene for å få dypere forståelse uten tilstedeværelsen av frykt.
Samtidig tror Tande frykten kan være en god motivator.
– Det er kanskje derfor noen mister den guddommelige gnisten i dagens situasjon. De får ikke Batman-øyeblikket hvor de møter frykten, og får en ekstra innsatsvilje. Det er vel heller andre former for frykt som gjør seg gjeldende i disse tider, sier han.
Tande er likevel klar på at engasjement og interesse er bakgrunnen for hans egen gnist.
– Man må finne noe man bokstavelig talt brenner for og som man synes er givende i seg selv. Jeg mener juridisk metode kan være et fantastisk utviklende fag, selv om noen studenter mener Metode II-kurset er et enkelt fag som man bare trenger å lese på den siste tiden før eksamen. Det er nok riktig at det er et lettere fag å få oversikt over enn en del andre fag, men samtidig er metode et fag hvor en kan få en stadig dypere forståelse resten av sitt juridiske liv. Slikt sett kan man begynne med en liten gnist nå i studietiden, og la det utvikle seg til en flamme senere i karrieren.

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982