– Det kan være tungt for studentene å sitte for seg selv og arbeide uten det fellesskapet de er vant til

Injuria.no • 25. mai 2020

Tekst: Ingrid Helene Nedretvedt Nesse

Studiehverdagen slik vi kjenner den ble snudd på hodet 12. mars da all undervisning på det juridiske fakultet ble gjort digital som følge av Covid-19. Injuria har derfor tatt en prat med Tande, «digitalkongen» på fakultetet, om hvordan omstillingen har påvirket studentene både faglig og sosialt.

Ved å trykke på intervjulenken inn til Zoom blir jeg møtt av verdensrommet som en slags Green Screen-bakgrunn med Tande plassert i sentrum, og her er det sikkert rom for mange metaforer. Studenter på tredjeåret er nå vant med å se emneansvarlig i Metode II slik etter en rekke webinarer og ukentlig Tid med Tande. For Tande er en av underviserne som har tilbudt et bredt utvalg av digitalt undervisningsmateriale i vår nye, hjemmebaserte studenthverdag.

Nye løsninger
I likhet med videointervjuet har de fleste digitale løsningene «i disse korona-tider» foregått på Zoom. Plattformen har gjort det mulig for de kursansvarlige å opprettholde storgrupper og arbeidsgrupper i stor grad. I tillegg har studenter på fjerdeåret fått tilgang til videoer på Mitt UiB hvor de enkelte seminaroppgavene gjennomgås, kan Tande fortelle.
– Det har vært imponerende at UiB og fakultetet har klart å stable det på beina på så kort tid. Zoom var ikke noe vi hadde fra før, og det har vist seg å være et viktig verktøy for undervisning og kommunikasjon med studentene. Vi har også brukt videoopptak av tidligere forelesninger på alle kurs, og lagt disse ut til studentene, i tillegg til annet digitalt materiale som videoopptak av diskusjoner. Dermed har vi nytt godt av den store digitale innsatsen vi har gjort tidligere, og det har ikke blitt en så stor omstilling som det ellers kunne ha blitt, meddeler han.
Tande har likevel inntrykk av at det ikke akkurat blir mindre arbeid for de kursansvarlige.
– Det kan være krevende å omstille seg fra ordinær undervisning til det heldigitale, og finne ut av hva som fungerer og ikke.

Gode mottakelser fra studentene
Som kursansvarlig i Metode II opplever Tande at de digitale løsningene har fungert bra for både studentene og han selv.
– Jeg føler jeg har hatt en ekstra unnskyldning for å treffe studentene oftere. Det har vært et ekstra behov for sosial kontakt i dagens situasjon. Jeg har vel utnyttet dette sånn at jeg kunne få inn enda mer faglig innhold i kurset. Studentene har virket veldig mottagelig for både det sosiale og faglige via Zoom, sier han.
Tande har satset stort på å gjennomføre webinarer med behandling av ulike tema på kurset. Samtidig har studentene fått anledning til å stille spørsmål, få svar og kommunisere på andre måter gjennom det digitale responssystemet Socrative, der studentene kan stille Tande spørsmål.  
– Ifølge en opptelling på Jodel har jeg hatt 12 webinarer, noe jeg synes har fungert veldig bra. Selv om jeg har hatt Tid med Tande også i kursversjonen uten korona-tiltak, har dette vært et godt supplement til, og delvis erstatning for, annen undervisning. Tilbakemeldingene har bare vært gode og jeg synes selv det har vært inspirerende å ha ekstra mye kontakt med studentene. De har vært veldig aktive på Socrative under webinarene, og enda mer aktive enn det de pleier å være i den ordinære undervisningen, sier han.
For Tande har bare gode ting å si om den studentgruppen jusstudentene i Bergen representerer.
– De er generelt veldig motiverte og engasjerte sammenlignet med de fleste andre studenter. Jusstudentene har mye energi og positivitet. Det å være en del av et slikt miljø er inspirerende både faglig og personlig. Selv om en må unngå for mye lovprising av studentene slik at de ikke blir for høye på seg selv, er det en realitet at mange av de andre fakultetene og underviserne virkelig misunner våre studenter på grunn av deres motivasjon, dyktighet og innsatsvilje, sier Tande.

Å tilpasse seg den nye studenttilværelsen
Selv om overgangen til digital undervisning ser ut til å fungere bra så langt, mener Tande det er først på eksamenssensuren at det vil bli flere konkrete pekepinner på hvordan studentene har klart å tilpasse seg endringene.
– Så vidt jeg kan se fra arbeidsoppgavene og den obligatoriske kursoppgaven i Metode II synes jeg det virker som at studentene klarer seg bra. Samtidig har mange studenter gitt uttrykk for at det er tungt å sitte for seg selv og arbeide uten det fellesskapet de er vant til. Det er klart at dette påvirker studiesituasjonen, men dette er noe vi som kursansvarlig er klar over og tenker gjennom når vi legger opp undervisningen og utformer eksamen. Det er viktig å kunne tilby studentene et undervisningsopplegg som gjør at de ikke bare blir sittende alene, også av pedagogiske hensyn.
Tande har inntrykk av at underviserne har lykkes med å gi studentene faglig påfyll også over internett.
– Alle de emneansvarlige på vårt fakultet har vært på ballen så langt og gitt studentene et godt tilbud. Selv om det er mulig at det har blitt litt mye Tande i digital versjon på mitt kurs, smiler han.

Mentalt krevende
Blant studentene oppstod det særlig i den umiddelbare overgangen til en ny situasjon bekymringer knyttet til gjennomføring av undervisningen, hjemmeeksamen i stedet for vanlig skoleeksamen, og at en ikke hadde tilgang til sitt vanlige sosiale miljø.
– Mange har gitt uttrykk for at de savner fakultetet og at det er tungt å sitte alene. Man blir litt «kokko» av å være så begrenset sammenliknet med det man er vant med. Hovedinntrykket mitt fra Metode II er at kurset har fungert faglig og pedagogisk i denne situasjonen, men det har vært en mental og sosial belastning for en del av studentene, forteller Tande.

På lag med studentene
Tandes ulike studietilbud til studentene på fakultetet har vært svært populære, og ulike digitale virkemidler er hyppig brukt på Metode-kurset. Å strekke seg langt for å yte ekstra ovenfor studentene er ikke en selvfølge, men noe Tande gjør med glede.
– Jeg tror jeg er kjent for å gjøre alt for at studentene skal lykkes og det ønsker jeg denne gangen også. Vanligvis har Tid med Tande utenom korona-tider blitt gjennomført inntil studentenes interesse og behov dabber av, mens på vårens kurs har interessen for en faglig og sosial møteplass vært der hele tiden. Da har jeg et ekstra stort ønske om å stille opp for studentene.
Tande mener det er særlig viktig å være der for studentene når mange følger seg ensomme og isolerte.
– Flere studenter har gitt uttrykk for at webinarene har vært et høydepunkt i tilværelsen, også sosialt. Det er jo greit for studentene å ha noe fast de kan forholde seg til, når det er så mye usikkerhet ellers.
Gjennom digitaliseringen har Tande erfart en mer aktiv deltakelse i læringen fra studentene.
– Jeg opplever at flere studenter deltar i undervisningstilbudet nå når det er anonymt å stille spørsmål og gi svar underveis. Det har blitt stor aktivitet fra studentenes side, med mange gode spørsmål, innspill og svar. Faktisk synes jeg kurset har vært bedre enn noensinne sånn sett. Det har blitt langt mindre pågang på Edublogs enn vanlig dette semesteret. Det kan tyde på at webinarene har overtatt som spørsmåls- og diskusjonsarena. Det er en ekstra grunn til å følge det opp. Som undervisere ønsker vi jo aktiv læring for studentene fremfor passiv, sier Tande.


I de tolv webinarene Tande gjennomførte i Metode II-kurset, med positive mottagelser fra studentene, har tryllestaven vært helt nødvendig.

Digitaliseringens innvirkning på læringsutbyttet
Tande har arbeidet med å utvikle digitale løsninger siden 2011. I 2014 var Metode II-kurset heldigitalisert i den forstand at studentene kunne se hele kurset i korte trekk på forhånd og dermed forberede seg. Dette er bare en av flere måter økt digitalisering kan gi nye muligheter. Siden gikk Tande til dels bort fra denne løsningen fordi en del studenter ble for fokusert på det innledende materialet, og ikke beveget seg så dypt inn i det øvrige kursinnholdet. I stedet ble det gjort ulike videoopptak som behandlet mer avanserte problemstillinger knyttet til juridisk metode.
– Man kan bruke digital undervisning til å gå en god del dypere enn ved den tradisjonelle undervisningen. I tillegg vil digitale responssystemer kunne gi foreleseren en mye bedre forståelse for hvordan studentene ligger an i faget, og en mye mer umiddelbar kommunikasjon mens undervisningen foregår, forteller han.
– I tillegg får man lettere kontakt med studentene og kan tilpasse undervisningen til å bli mer relevant ettersom studentene gir tilbakemelding på hva de ønsker til enhver tid. Det er for øvrig viktig å huske på at innlevering av arbeidsoppgaver og obligatoriske kursoppgaver med tilhørende kommentering også er en del av den digitale undervisningen. Så totalpakken er bra, men forskning viser at det er ønskelig med en blanding av både tradisjonell og digital forelesning for å oppnå best mulig resultat, sier han.  
Samtidig kan det være en utfordring å skulle finne frem til digitale løsninger som passer med studieordningen.
– Dette har gjort at jeg flere ganger har latt være å legge ut videoer jeg allerede har laget, fordi jeg har sett at studentene allerede har kommet til et punkt der de ikke lenger har bruk for materialet.

Digitalisert undervisning mer utfordrende enn det tradisjonelle opplegget
Selv om det kan synes lett med digitalt undervisningsmateriale, forsikrer Tande om at planleggingen og gjennomføringen kan være vanskelig.
– Du har det tekniske elementet å forholde deg til. For eksempel tar studioproduksjonene mye tid, samtidig som det kan være vanskelig å finne de riktige teknologiske plattformene. Det kan også være en utfordring å få samlet folk dersom det skal gjøres opptak med flere involverte. Dette blir ofte mer utfordrende enn der underviseren opererer for seg selv på den tradisjonelle måten. Dessuten, dersom du ikke gjør det digitale skikkelig fremstår du lettere som en idiot på opptakene i lang tid etterpå, sier han lattermildt.
Et ytterligere hinder for digitalisering kan være kompetansen og de etablerte vanene til underviserne.
– Vårt fakultet ligger klart i forkant på UiB med hensyn til digitalisering, men det digitale er også en stor bøyg for en del av underviserne. Det er ikke alle som kaster seg på den digitale bølgen, selv om de er relativt unge. Folk er ikke nødvendigvis så veldig teknisk kompetente, samtidig som de har blitt vant til den vanlige undervisningen. Da kan det å utarbeide et mer omfattende digitalt opplegg bli vanskelig og tidkrevende, sier han.

Bestått/ikke bestått sin innvirkning på motivasjonen
Nylig ble det vedtatt at samtlige av vårens obligatoriske emner omgjøres til hjemmeeksamen med vurderingsformen bestått/ikke bestått. Den nye innføringen er noe Tande mener vil kunne lette på trykket for studentene.
– Det positive er åpenbart at det blir mindre press og stress. Mange studenter opplever nok for første gang at de kan konsentrere seg om læringsprosessen, uten å bekymre seg for karakteren i den andre enden. Bestått/ikke bestått gir også mindre belastning for studentene i en allerede krevende situasjon. Studentene har dessuten forskjellige arbeidsforhold og forskjellig teknisk utstyr. Da er det viktig at slike variasjoner ikke får virke inn på karakterene, og det blir da mer rettferdig med bestått/ikke bestått.
Samtidig har medaljen en bakside.
– Ulempen er at karakterer ser ut til å være en motivasjon til å arbeide ekstra godt og grundig med det faglige for mange. Man risikerer at studentene legger mindre innsats i kurset fordi de er mer opptatt av å bestå enn å prestere maksimalt. Det er egentlig bare alminnelig psykologi, nær sagt. Ideelt skulle studentene vært mest opptatt av læringen fremfor karakterene, men det blir lett utopisk. Karakterene gir motivasjon og gjør også at mange studenter lærer bedre, sier han.

«Den guddommelige gnist»
I den utfordrende tiden vi er i nå synes mye kanskje meningsløst og vanskelig. Derfor er det ikke så rart at noen studenter kjenner på at Tandes berømmelige guddommelige gnist er noe svakere sammenliknet med tidligere. Tande har likevel noen beroligende ord til studenter som kjenner at de sliter.
– Jeg tror det viktige er å engasjere seg i eget velbefinnende, at en har gode rutiner og ikke blir for mye «The Shining» hvor man går på veggene på grunn av isolasjonen. I stedet for bør man prøve å lese litt systematisk hver dag og forsøke å benytte bestått/ikke bestått til å lese uten det samme presset.
Videre føler Tande for en viss korrigering.
– Jeg begynte Metode II-kurset med et klipp fra «The Dark Knight Rises», som handler om at man skal møte sin egen frykt for å få frem det beste i seg selv. Det passer imidlertid kanskje best når det er karakterer i et fag. Metaforen ble litt ødelagt med bestått/ikke bestått. Nå blir innretningen heller litt mer buddhistisk, tror jeg, ved at man må forsøke å finne ro og balanse i seg selv, og engasjere seg i fagene for å få dypere forståelse uten tilstedeværelsen av frykt.
Samtidig tror Tande frykten kan være en god motivator.
– Det er kanskje derfor noen mister den guddommelige gnisten i dagens situasjon. De får ikke Batman-øyeblikket hvor de møter frykten, og får en ekstra innsatsvilje. Det er vel heller andre former for frykt som gjør seg gjeldende i disse tider, sier han.
Tande er likevel klar på at engasjement og interesse er bakgrunnen for hans egen gnist.
– Man må finne noe man bokstavelig talt brenner for og som man synes er givende i seg selv. Jeg mener juridisk metode kan være et fantastisk utviklende fag, selv om noen studenter mener Metode II-kurset er et enkelt fag som man bare trenger å lese på den siste tiden før eksamen. Det er nok riktig at det er et lettere fag å få oversikt over enn en del andre fag, men samtidig er metode et fag hvor en kan få en stadig dypere forståelse resten av sitt juridiske liv. Slikt sett kan man begynne med en liten gnist nå i studietiden, og la det utvikle seg til en flamme senere i karrieren.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.