Fra lovens to sider

Tekst: Eline Sandnes Fosse
Foto: Malin Askevold Helle
 

Narkotikavirksomhet, pengeinnkreving og kontakt med kriminelle mafiamiljøer har preget store deler av livet til Arild Kenneth Aasen. Nå vil jusstudenten bruke sine erfaringer til å hjelpe andre ut av kriminaliteten. 

Siden 17-årsalderen har Aasen levd av å bryte det lovverket han nå skal studere. En torsdag formiddag på Dragefjellet, midt mellom ex.fac.-seminar og oppgaveskriving, åpner han opp om sin fortid på den andre siden av loven. 

Det hele startet på Mannsverk, en av Bergens første drabantbyer, hvor Aasen vokste opp i en stor barneflokk med lite styring hjemmefra. 

– Vi gikk hjemmefra når vi våknet og kom ikke hjem før det var kveld. Ingen hadde styr på hvor vi var, forteller han. 

Aasen ble aldri del av et fotballag og slet med å finne en tilhørighet. Da han etter hvert begynte å henge med eldre gutter, trodde han at han hadde funnet et sted å høre til.

– Jeg fant nok det jeg forvekslet med tilhørighet, men som egentlig bare var samhørighet på grunn av nytteverdi. Når man er 17 år ser man ikke de nyansene. Da tror man at man har fått seg kule venner, mens det som egentlig holder dem sammen er at de ser nytteverdi i hverandre. 

Etter grunnskolen hadde Aasen planer om å verve seg som teleelektroniker i militæret. 30 gram hasj i bagasjen i leiren satte en stopper for det. Derfra havnet han på en kraftig kriminell løpebane som skulle vise seg å vare i mer enn tretti år. 

Aasen hadde ingen  konkrete planer om å slutte med lovbruddene før et fallskjermhopp i 2014 snudde det hele på hodet. Etter å ha fått et gavekort på vindtunnelen på Voss, ble Aasen fullstendig hektet. I løpet av den første uken brukte han rundt 30.000 kroner på tid i vindtunnelen. Det ballet på seg til et fallskjermkurs, og etter to dager med teori slengte han seg ut fra et fly på 13.500 fot høyde. Etter hoppet så Aasen seg knapt tilbake. Det var dette han måtte drive med. 

– I det jeg stod på bakken i ren eufori over å ha klart det, følte jeg meg som supermann. Jeg husker jeg tenkte at dersom jeg fortsatte med det jeg hadde gjort tidligere, ville det før eller senere stoppe meg fra å hoppe fallskjerm. Det var helt utelukket. Da la jeg alt bak meg på dagen. 

– Hva var det med fallskjermhoppingen som fikk deg til å snu?

– Jeg tror det har mye å gjøre med at kriminaliteten jeg drev med bygget på en spenningssøken jeg ikke fant noe annet utløp for. Med fallskjermhopping fikk jeg i bøtter og spann. Problemer man har på bakken forsvinner i svevet, og man er bare tilstede i øyeblikket og seg selv. Man er i ett med luft. Man er luft. 

Gjennom fallskjermmiljøet kom  Aasen i kontakt med stiftelsen WayBack. WayBack består av tidligere kriminelle som jobber for å holde tidligere innsatte ute av fengsel. 

– Vi mennesker er sosiale vesener. Når man kommer ut av fengsel og ikke har noen tilhørighet i noe annet miljø enn det man har hatt tidligere, ender man gjerne opp med å oppsøke de samme miljøene igjen. Slik ender man opp i en ond sirkel, sier Aasen. 

Aasen er nå med i stiftelsen, og skal snart bli fadder. I tillegg har han vært med på å utvikle det nye prosjektet Ung helomvending. Prosjektet tar sikte på å ta ungdom som begynner på en kriminell løpebane over i ekstremsporten i stedet for. 

– Ung helomvending har sitt spede utspring i hva fallskjermsporten har gjort for meg. Jeg har tenkt at dersom det kan funke på meg, kan det i aller høyeste grad funke på andre også. Nå har vi nettopp hatt vår første 18-åring gjennom prosjektet. Han var oppgitt av politi, barnevern, rehabiliteringsinstitusjoner, foreldre og nærmiljø. Vi har skrudd han sammen på tre måneder til at han nå er en nøktern fallskjermhopper i arbeid, og har inngått frivillig urinprøve med legen. 

– Hva er grunnen til at dette fungerer?

– Jeg tror det har mye å gjøre med at vi som er med i prosjektet har en annen tilnærming til klientene våre enn det en myndighetsperson har. Vi har et erfaringsgrunnlag av en annen verden i akkurat den verdenen som han eksisterer i, som gjør at han vil høre mer på oss enn en uniformert person. I tillegg er det noe med fallskjermsporten som gjør noe med deg innvendig. Det handler ikke bare om å oppnå spenning, men det endrer livsverdiene dine, og synet ditt på hva som er viktig her i livet. Samholdet i fallskjermmiljøet er unikt. Man blir inkludert med en gang, og alle snakker med alle og tar vare på hverandre. Om du har 10.000 hopp eller 25 hopp, om du er direktør eller heisfører, så er du lik. Du er hopper. Punktum. For en ungdom som gjerne har hatt dårlige oppvekstsvilkår og lever i et miljø med en parameter hvor man måler i nytteverdi i stedet for ens verdi som person, vil fallskjermmiljøet oppleves som et varmt sted å komme hjem til. Der blir man inkludert fordi man er seg, ikke fordi man er tøff eller har mye penger. Kurven i mestringsfølelse og selvfølelse hos denne gutten er en vanvittig bra, eksponentiell kurve. Vi tjener ingenting på dette prosjektet, men det gir så mye igjen å se veksten i noe som egentlig var oppgitt. Vi ser verdien i det, og vi fikser det. 

– Kjenner du deg igjen i denne gutten?

– Jeg kjenner meg veldig godt igjen i han. Jeg har et spesielt forhold til han, og er veldig glad i fyren, sier Aasen med en tydelig klump i halsen. 
 

En tid tilbake  skrev Aasen noen klager og forberedelser til en rettsak mot NAV. Disse dokumentene ble vist til en høytstående jurist, som på bakgrunn av lesningen oppfordret han til å søke juss. Aasen hadde allerede mye kunnskap og interesse for juss, og søkte dermed rettsvitenskap i Bergen. 

– Jeg får nok en del gratis i og med at jeg har lest en del juridiske dokumenter oppgjennom. Interessen min er i hovedsak rettet mot strafferett, men jeg vet ikke om det er det jeg ønsker å jobbe med når jeg er ferdig å studere, sier Aasen. 

I starten av studiet trodde Aasen at fortiden hans ville hindre han fra å kunne få advokatbevilgning. Det skulle vise seg å ikke stemme. Både en jurist og en dommer Aasen har snakket med, har bekreftet at det bare blir krevd at vandelen har vært god de senere år. 

– Det var overraskende, men betyr at jeg faktisk kan fungere innenfor et område jeg er veldig interessert i og kan mye om, sier Aasen. 

– Hvordan preger fortiden din møtet ditt med studiet?

– Jeg ser ikke på det som noe problem å skulle jobbe med juss med min bakgrunn. Heller tvert imot. Jeg har en helt annen innsikt i psyken til en forbryter enn en boklært jurist har, og innenfor kriminalitet har jeg et kontaktnett som selv en som driver med kildekontakt bare kan drømme om. Jeg har i alle fall en helt annen innsikt i den verden som advokater og politi ofte er satt til å behandle, enn andre vil kunne få. Det vil i alle fall kunne være verdifullt innenfor strafferett. Samtidig får jeg ikke noe gratis. Når jeg ser hvor vanvittig reflekterte og dyktige mine medstudenter er, innser jeg at det heller blir jeg som må strekke meg etter de. Det ser jeg på som positivt.

Helt fra starten av studiet har Aasen vært åpen med sine medstudenter om fortiden. 

– Jeg tror jeg oppnår en høyere grad av aksept ved å være så åpen som jeg er. Det ville trolig komt frem før eller senere uansett. Da er det bedre at jeg får fortelle det selv. Jeg skammer meg ikke over fortiden min, for det som skjedde med meg kan skje hvem som helst. Samtidig var jeg forberedt på å kunne bli møtt med fordommer, men jeg er positivt overrasket over tilbakemeldingene jeg har fått fra folk. Det har nok en del å gjøre med at jeg er et stykke unna hvordan mange ser for seg at en kriminell er, både i ord og gjerning. Mange har kanskje en oppfatning av at en som har sittet i fengsel er en taper på mange måter. Man trenger ikke være dum eller begrenset fordi man er kriminell. Se bare på meg nå, her jeg går på det mest populære studiet i Norge. 
 

Overgangen til rett  side av loven innebar store forandringer for Aasen. Nå han i dag ser tilbake på fortiden, er det utenkelig å skulle gå tilbake. 

– Livet mitt nå er veldig mye bedre enn før. Jeg har riktig nok en elendig økonomi sammenlignet med før, men jeg er en gladere person. Nå opplever jeg en aksept i miljøer jeg ikke frekventerte før på grunn av det jeg drev med. Jeg får en god følelse av det jeg gjør på bakgrunn av at det jeg gjør er noe godt, ikke fordi det gir meg penger. I dag spiller det ikke noen rolle om jeg kjører den heftigste, ulovlige motorsykkelen. Det viktige er at jeg gjør på ting jeg liker og at jeg holder stien min ren, slik at både jeg selv, barna mine og andre kan være stolte over det jeg gjør. Tankegangen min er helt annen, og jeg tar meg selv ofte i å gjøre moralsk gode ting som var utenkelige for meg for noen år siden. Jeg klarer ikke å ta bussen en gang uten å betale for meg. Det betyr mye for meg å vite at det jeg gjør er noe bra. Det er slik jeg ønsker å leve. 

– Angrer du på hvordan du levde livet ditt før?

– Jeg kan ikke bruke tiden min på å angre. Jeg fortjener all den straff jeg har fått, og jeg har sonet min tid. Nå må jeg bruke energien min på å gjøre ting annerledes og jobbe for det jeg brenner for. Samfunnet er mer tjent med at jeg bruker mine ressurser på å prøve å forhindre at flere ender opp slik som meg. Jeg har funnet det jeg skal gjøre med livet mitt. Jeg skal hoppe fallskjerm, og jobbe for å hjelpe andre. Til det håper jeg å også kunne bruke jussen.