Fra lovens to sider

Injuria.no • 9. oktober 2018

Tekst: Eline Sandnes Fosse
Foto: Malin Askevold Helle
 

Narkotikavirksomhet, pengeinnkreving og kontakt med kriminelle mafiamiljøer har preget store deler av livet til Arild Kenneth Aasen. Nå vil jusstudenten bruke sine erfaringer til å hjelpe andre ut av kriminaliteten. 

Siden 17-årsalderen har Aasen levd av å bryte det lovverket han nå skal studere. En torsdag formiddag på Dragefjellet, midt mellom ex.fac.-seminar og oppgaveskriving, åpner han opp om sin fortid på den andre siden av loven. 

Det hele startet på Mannsverk, en av Bergens første drabantbyer, hvor Aasen vokste opp i en stor barneflokk med lite styring hjemmefra. 

– Vi gikk hjemmefra når vi våknet og kom ikke hjem før det var kveld. Ingen hadde styr på hvor vi var, forteller han. 

Aasen ble aldri del av et fotballag og slet med å finne en tilhørighet. Da han etter hvert begynte å henge med eldre gutter, trodde han at han hadde funnet et sted å høre til.

– Jeg fant nok det jeg forvekslet med tilhørighet, men som egentlig bare var samhørighet på grunn av nytteverdi. Når man er 17 år ser man ikke de nyansene. Da tror man at man har fått seg kule venner, mens det som egentlig holder dem sammen er at de ser nytteverdi i hverandre. 

Etter grunnskolen hadde Aasen planer om å verve seg som teleelektroniker i militæret. 30 gram hasj i bagasjen i leiren satte en stopper for det. Derfra havnet han på en kraftig kriminell løpebane som skulle vise seg å vare i mer enn tretti år. 


Foto: Malin Askevold Helle


Aasen hadde ingen  konkrete planer om å slutte med lovbruddene før et fallskjermhopp i 2014 snudde det hele på hodet. Etter å ha fått et gavekort på vindtunnelen på Voss, ble Aasen fullstendig hektet. I løpet av den første uken brukte han rundt 30.000 kroner på tid i vindtunnelen. Det ballet på seg til et fallskjermkurs, og etter to dager med teori slengte han seg ut fra et fly på 13.500 fot høyde. Etter hoppet så Aasen seg knapt tilbake. Det var dette han måtte drive med. 

– I det jeg stod på bakken i ren eufori over å ha klart det, følte jeg meg som supermann. Jeg husker jeg tenkte at dersom jeg fortsatte med det jeg hadde gjort tidligere, ville det før eller senere stoppe meg fra å hoppe fallskjerm. Det var helt utelukket. Da la jeg alt bak meg på dagen. 

– Hva var det med fallskjermhoppingen som fikk deg til å snu?

– Jeg tror det har mye å gjøre med at kriminaliteten jeg drev med bygget på en spenningssøken jeg ikke fant noe annet utløp for. Med fallskjermhopping fikk jeg i bøtter og spann. Problemer man har på bakken forsvinner i svevet, og man er bare tilstede i øyeblikket og seg selv. Man er i ett med luft. Man er luft. 


Privat foto av Arild Kenneth Aasen
 

Gjennom fallskjermmiljøet kom  Aasen i kontakt med stiftelsen WayBack. WayBack består av tidligere kriminelle som jobber for å holde tidligere innsatte ute av fengsel. 

– Vi mennesker er sosiale vesener. Når man kommer ut av fengsel og ikke har noen tilhørighet i noe annet miljø enn det man har hatt tidligere, ender man gjerne opp med å oppsøke de samme miljøene igjen. Slik ender man opp i en ond sirkel, sier Aasen. 

Aasen er nå med i stiftelsen, og skal snart bli fadder. I tillegg har han vært med på å utvikle det nye prosjektet Ung helomvending. Prosjektet tar sikte på å ta ungdom som begynner på en kriminell løpebane over i ekstremsporten i stedet for. 

– Ung helomvending har sitt spede utspring i hva fallskjermsporten har gjort for meg. Jeg har tenkt at dersom det kan funke på meg, kan det i aller høyeste grad funke på andre også. Nå har vi nettopp hatt vår første 18-åring gjennom prosjektet. Han var oppgitt av politi, barnevern, rehabiliteringsinstitusjoner, foreldre og nærmiljø. Vi har skrudd han sammen på tre måneder til at han nå er en nøktern fallskjermhopper i arbeid, og har inngått frivillig urinprøve med legen. 

– Hva er grunnen til at dette fungerer?

– Jeg tror det har mye å gjøre med at vi som er med i prosjektet har en annen tilnærming til klientene våre enn det en myndighetsperson har. Vi har et erfaringsgrunnlag av en annen verden i akkurat den verdenen som han eksisterer i, som gjør at han vil høre mer på oss enn en uniformert person. I tillegg er det noe med fallskjermsporten som gjør noe med deg innvendig. Det handler ikke bare om å oppnå spenning, men det endrer livsverdiene dine, og synet ditt på hva som er viktig her i livet. Samholdet i fallskjermmiljøet er unikt. Man blir inkludert med en gang, og alle snakker med alle og tar vare på hverandre. Om du har 10.000 hopp eller 25 hopp, om du er direktør eller heisfører, så er du lik. Du er hopper. Punktum. For en ungdom som gjerne har hatt dårlige oppvekstsvilkår og lever i et miljø med en parameter hvor man måler i nytteverdi i stedet for ens verdi som person, vil fallskjermmiljøet oppleves som et varmt sted å komme hjem til. Der blir man inkludert fordi man er seg, ikke fordi man er tøff eller har mye penger. Kurven i mestringsfølelse og selvfølelse hos denne gutten er en vanvittig bra, eksponentiell kurve. Vi tjener ingenting på dette prosjektet, men det gir så mye igjen å se veksten i noe som egentlig var oppgitt. Vi ser verdien i det, og vi fikser det. 

– Kjenner du deg igjen i denne gutten?

– Jeg kjenner meg veldig godt igjen i han. Jeg har et spesielt forhold til han, og er veldig glad i fyren, sier Aasen med en tydelig klump i halsen. 
 

En tid tilbake  skrev Aasen noen klager og forberedelser til en rettsak mot NAV. Disse dokumentene ble vist til en høytstående jurist, som på bakgrunn av lesningen oppfordret han til å søke juss. Aasen hadde allerede mye kunnskap og interesse for juss, og søkte dermed rettsvitenskap i Bergen. 

– Jeg får nok en del gratis i og med at jeg har lest en del juridiske dokumenter oppgjennom. Interessen min er i hovedsak rettet mot strafferett, men jeg vet ikke om det er det jeg ønsker å jobbe med når jeg er ferdig å studere, sier Aasen. 

I starten av studiet trodde Aasen at fortiden hans ville hindre han fra å kunne få advokatbevilgning. Det skulle vise seg å ikke stemme. Både en jurist og en dommer Aasen har snakket med, har bekreftet at det bare blir krevd at vandelen har vært god de senere år. 

– Det var overraskende, men betyr at jeg faktisk kan fungere innenfor et område jeg er veldig interessert i og kan mye om, sier Aasen. 

– Hvordan preger fortiden din møtet ditt med studiet?

– Jeg ser ikke på det som noe problem å skulle jobbe med juss med min bakgrunn. Heller tvert imot. Jeg har en helt annen innsikt i psyken til en forbryter enn en boklært jurist har, og innenfor kriminalitet har jeg et kontaktnett som selv en som driver med kildekontakt bare kan drømme om. Jeg har i alle fall en helt annen innsikt i den verden som advokater og politi ofte er satt til å behandle, enn andre vil kunne få. Det vil i alle fall kunne være verdifullt innenfor strafferett. Samtidig får jeg ikke noe gratis. Når jeg ser hvor vanvittig reflekterte og dyktige mine medstudenter er, innser jeg at det heller blir jeg som må strekke meg etter de. Det ser jeg på som positivt.

Helt fra starten av studiet har Aasen vært åpen med sine medstudenter om fortiden. 

– Jeg tror jeg oppnår en høyere grad av aksept ved å være så åpen som jeg er. Det ville trolig komt frem før eller senere uansett. Da er det bedre at jeg får fortelle det selv. Jeg skammer meg ikke over fortiden min, for det som skjedde med meg kan skje hvem som helst. Samtidig var jeg forberedt på å kunne bli møtt med fordommer, men jeg er positivt overrasket over tilbakemeldingene jeg har fått fra folk. Det har nok en del å gjøre med at jeg er et stykke unna hvordan mange ser for seg at en kriminell er, både i ord og gjerning. Mange har kanskje en oppfatning av at en som har sittet i fengsel er en taper på mange måter. Man trenger ikke være dum eller begrenset fordi man er kriminell. Se bare på meg nå, her jeg går på det mest populære studiet i Norge. 
 

Overgangen til rett  side av loven innebar store forandringer for Aasen. Nå han i dag ser tilbake på fortiden, er det utenkelig å skulle gå tilbake. 

– Livet mitt nå er veldig mye bedre enn før. Jeg har riktig nok en elendig økonomi sammenlignet med før, men jeg er en gladere person. Nå opplever jeg en aksept i miljøer jeg ikke frekventerte før på grunn av det jeg drev med. Jeg får en god følelse av det jeg gjør på bakgrunn av at det jeg gjør er noe godt, ikke fordi det gir meg penger. I dag spiller det ikke noen rolle om jeg kjører den heftigste, ulovlige motorsykkelen. Det viktige er at jeg gjør på ting jeg liker og at jeg holder stien min ren, slik at både jeg selv, barna mine og andre kan være stolte over det jeg gjør. Tankegangen min er helt annen, og jeg tar meg selv ofte i å gjøre moralsk gode ting som var utenkelige for meg for noen år siden. Jeg klarer ikke å ta bussen en gang uten å betale for meg. Det betyr mye for meg å vite at det jeg gjør er noe bra. Det er slik jeg ønsker å leve. 

– Angrer du på hvordan du levde livet ditt før?

– Jeg kan ikke bruke tiden min på å angre. Jeg fortjener all den straff jeg har fått, og jeg har sonet min tid. Nå må jeg bruke energien min på å gjøre ting annerledes og jobbe for det jeg brenner for. Samfunnet er mer tjent med at jeg bruker mine ressurser på å prøve å forhindre at flere ender opp slik som meg. Jeg har funnet det jeg skal gjøre med livet mitt. Jeg skal hoppe fallskjerm, og jobbe for å hjelpe andre. Til det håper jeg å også kunne bruke jussen. 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.