Flertall ønsker «hooke-mulighet»

Injuria.no • 25. oktober 2018

Av Eline Sandnes Fosse
 

Flere undergrupper på universiteter og høyskoler har de siste årene innført et såkalt «hooke-forbud» i fadderuken. Et klart flertall av studentene på jussen er ifølge Injurias undersøkelse mot et slikt forbud i Juridisk fadderuke.
 

Over 70 prosent av de 322 studentene som deltok i undersøkelsen svarte «imot» på spørsmålet «Hva syns du om et «hooke-forbud» under Juridisk fadderuke». I den samme undersøkelsen svarte 12 studenter at de selv hadde opplevd ukomfortabel oppførsel fra faddere under fadderuken, mens 39 personer svarte at de kjenner noen som har opplevd det samme. 

– Jeg ønsker ikke å kommentere resultatene da jeg ikke kjenner innholdet i undersøkelsen, men vil understreke at fadderuken skal oppleves som trygg, inkluderende og opplevelsesrik, sier leder i Fadderstyret på jussen, Celine Davidsen.

 



 

– Mer retningslinje enn forbud

Journalistikklinjen på Oslomet og enkelte linjeforeninger på NTNU er noen av de som i løpet av de to siste årene har innført «hooke-forbud» mellom faddere og fadderbarn. 

– Vi ønsker at fadderuken skal være så hyggelig som mulig uten ubehagelige situasjoner eller klein stemning. Fadderne skal være ressurspersoner for fadderbarna, og noen man skal kunne spørre om råd og være venner med. Da må man ikke være redd for å møte på en fadder i gangen på skolen på grunn av noe som skjedde under fadderuken. Fadderbarna og fadderne blir jo også nærmest tvunget til å henge mye sammen i løpet av fadderuken. Da er det dumt å ødelegge et hyggelig forhold den første kvelden. Et forbud vil være med på å sikre et ryddig fadderforhold, sier fadderleder på journalistikklinjen på Oslomet, Guro Gulstuen Nordhagen. 

Nordhagen forklarer at «hooke-forbudet» i praksis fungerer mer som en retningslinje enn et forbud. 

– Fadderne våre har blitt kurset, og det har blitt snakket mye om dilemmaet. Jeg mener det vil være hensiktsmessig å bruke tid på å snakke om grenser å sørge for at fadderne er innforståtte med at slike hendelser kan skape klein stemning. Å innføre det litt morsomme begrepet «hooke-forbud», oppnår man kanskje at folk husker på formålet, også etter å ha inntatt alkohol, sier hun. 
 

– Ingen klåing, klining eller sex

– Både fadderukene og russetiden har fått mye omtale i media for konkurranser som har vært sentrert rundt sex og fyll, og man hører om nye studenter som vegrer seg for fadderukene. Vi vet også at alkohol og seksuelle relasjoner ikke alltid går hånd i hånd, noe vi ønsker å unngå problemer med, sier Martin Syslak Mjelde, avtroppende leder for linjeforeningen til religionsvitenskap på NTNU. 

Mjelde forteller at det i flere år har vært konsensus i linjeforeningen at faddere ikke skal ha seksuelle relasjoner med fadderbarn under fadderukene. Før i år har de gått ut offentlig med et klart forbud. 

– Vi ønsker å gjøre fadderukene så bra og så trygg som mulig for fadderbarna. Det er de som er fokuset vårt når det kommer til fadderukene, og vi ønsker å gi dem en best mulig start på studiet. Man tilbringer mye tid sammen og ser mye til hverandre. Det skal ikke være noe ubehag mellom fadderne og fadderbarna på grunn av dette. Fadderukene handler om å bli kjent med sine medstudenter, bli kjent med byen, og etter hvert også bli kjent med studiet. Vi ønsker derfor at de ikke skal måtte ta stilling til hva man gjør dersom man ender opp med å «hooke» med fadderen sin, sier han. 

Ifølge Mjelde finnes det ikke noe grått område for hva som regnes som «hooking» i forbudet. 

– Det er ikke opp til hver enkeltperson sin tolkning. Ingenting seksuelt skal skje mellom fadder og fadderbarn i løpet av fadderukene. Derfor har vi vært tydelige på hva vi definerer som ikke greit. Ingen klåing, klining eller sex mellom fadderbarn og fadder under fadderukene.

I linjeforeningen ble forbudet innført som et utelukkende preventivt forbud, uten at det hadde blitt opplevd uheldige hendelser i forkant. Ifølge Mjelde har ingen av fadderne satt spørsmålstegn ved forbudet. 

– Vi har alltid sett det som en selvfølge at faddere ikke skal ha noen form for seksuell omgang med fadderbarna. Et forbud fjerner både fadderbarnas og faddernes forventninger om relasjoner på noe annet plan enn vennskap. Vi håper også at forbudet gjør det lettere for noen å varsle dersom det har skjedd noe man synes har vært ubehagelig, sier han. 

– Vil dere anbefale ande å innføre et slikt forbud?

– Vi vil anbefale at man i alle fall tar det opp og gjør faddere bevisste på hva som er forventet, hva som er greit og hva som ikke er greit. Et forbud vil gi klare grenser fadderne kan forholde seg til, hvor man slipper å lure på om det man gjør er i gråsonen eller ikke. 
 

Ingen planer om forbud fra fadderstyret

Ifølge leder i fadderstyret på jussen, Celine Davidsen, har ikke styret sett på et absolutt forbud som den beste løsningen.  

– Vårt fokus har vært på om det foreligger samtykke eller ikke. Dersom det er tvil rundt hvorvidt samtykke er gitt fra begge parter, er det fadderstyrets oppgave å gripe inn. På denne måten tar vi tak i all uønsket atferd av seksuell karakter, og ikke bare «hooking» mellom faddere og fadderbarn, sier hun.

- Selv om det ikke har blitt innført forbud, har fadderstyret arbeidet med kursing og bevisstgjøring. 

– Vi har lagt større vekt på kursing av faddere, samt gjennomgå faddernes rolle og bevisstgjøring rundt seksuell trakassering, heller enn et «hooke-forbud» Vi lagde retningslinjer for hvilke grenser fadderne ikke kunne tråkke over gjennom en fadderkontrakt. Dersom retningslinjene i kontrakten ikke ble fulgt, fikk fadderstyret rett til å klippe fadderbåndet som ga dem tilgang på arrangementene under uken, forteller Davidsen. 

– Vil det bli vurdert å innføre et «hooke-forbud» til neste fadderuke?

– Vi kommer til å levere et erfaringsskriv til de som overtar vervene etter oss, så får det være opp til dem hva de vil gå for. 
 

Fire på fakultetet om hookeforbud

Jeg har ikke så sterke meninger. Det kan sikkert gjøre at noen føler at det er litt tryggere. Jeg heller vel i retning av å være mot et forbud, men holder den posisjonen uten særlig overbevisning. Jeg syns et forbud virker litt strengt og har i utgangspunktet høy terskel for å forby ting, så fremt ingen kommer til skade. Jeg ser ikke at det nødvendigvis vil være så mye skade som skjer uten forbud, men her kan jeg overbevises. Jeg satser på at folk kan utvise litt skjønn selv.

– Ole Martin Askeland, 22 år

 

Jeg er imot et «hooke-forbud» fordi jeg tenker at det ikke er behov for det. Vi er voksne og kan oppføre oss og ta våre egne valg. Dersom begge partene er med på det, så ser jeg ikke noe problem med det.  Det er ikke noe særlig maktforhold mellom fadderne og fadderbarna. Det er også heller ikke noen stor aldersforskjell mellom fadderne og fadderbarna. Om man skulle innført et «hooke-forbud», hvilke sanksjoner skulle fadderne fått?

– Astrid, 21 år
 

Et «hooke-forbud» vil være vanskelig å opprettholde uten å trå over noen av privatlivets grenser. Hvem skal bestemme hvem godt voksne folk forelsker seg i, kysser eller tar med seg hjem? Skal slike handlinger få sanksjoner? Om et forbud innføres uten måter å håndheve det på, frykter jeg at det i sin essens ville endt opp som en hvilepute. Selv syns jeg det er langt viktigere å snakke sammen om hva slags maktstrukturer som kan inngå i forholdet mellom en fadder og et fadderbarn, hva som er grei oppførsel og hva som ikke er greit. Så mener jeg at det er viktig å anerkjenne at det ikke nødvendigvis må, men kan inngå maktstrukturer i forholdet mellom en fadder og et fadderbarn. Potensielt kan «hooking» under fadderuken for noen oppleves som sexpress. Jeg tror det er viktig at faddere har informasjon og retningslinjer for hvordan man skal opptre, og at man er sitt ansvar bevisst. Dette er både for fadderbarna og faddernes del. Jeg vil tro de færreste fadderne faktisk ønsker å påføre uønsket seksuell oppmerksomhet eller press mot fadderbarn. Samlet tror jeg diskusjon, enighet og løstdefinerte retningslinjer om hva som konstituerer en trygg og god semesterstart er et bedre virkemiddel mot seksuell trakassering enn et overformyndersk «hooke-forbud»

– Ane Breivik, 20 år 
 

Jeg har mer tro på holdningskampanjer i oppstarten av fadderuken. På denne måten vil kanskje begge parter være mer bevisste på konsekvensene av valgene sine. I tillegg vil det være lettere å stå i mot et skjevt maktforhold om det er en felles samtale om temaet. Et «hooke-forbud» blir et desperat forsøk på å håndheve god moral. Det er bedre om studentene er klare over hva som er riktig i situasjonen og tar valget selv. 

– Lars Henrik Hovik, 26 år

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Er sosiale medier blitt barns eventyrland for ytringer?

Av Emma Helene Husebæk og Josefine Gløersen - ELSA Bergen, Academic Activities, Research Gruppen (2025-2026) • 4. juni 2026
Sosiale medier fungerer i dag som et moderne «eventyrland»; et sted for kreativitet og fellesskap, men også et miljø preget av ekkokamre og manipulerende algoritmer. For mange unge er sosiale medier et sted for læring, informasjon og selvutfoldelse, samtidig som at personvernet og sikkerheten deres ofte er utilstrekkelig ivaretatt. Sosiale medier ble opprinnelig ikke utviklet med barn som målgruppe, men spiller fortsatt en stor rolle i barns liv i dag.1 Europaparlamentet er bekymret over at én av fire unge har telefonbruk som minner om avhengighet. På bakgrunn av dette har Europarlamentet foreslått å innføre en felles aldersgrense på 16 år for tilgang på sosiale medier og AI-tjenester.2 Dette reiser spørsmålet om et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år er forenlig med ytringsfriheten, og om det kan forsvares i en norsk kontekst. Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet som beskytter individets mulighet til å uttrykke meninger, motta informasjon og delta i samfunnsdebatten. Både Grunnloven og EMK artikkel 10 beskytter retten til ytringsfrihet og retten til å motta og informasjon, samtidig som den åpner for lovlige begrensninger når det er nødvendig i et demokratisk samfunn. For barn innebærer dette en balanse mellom retten til deltakelse og ytring, og behovet for vern mot skade og utnyttelse. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg, delta i offentlig debatt og få tilgang til informasjon, men dette kan lovlig reguleres for å beskytte deres trygghet, utvikling og personvern på sosiale medier. En vurdering av en eventuell aldersgrense må derfor finne en balanse mellom disse to hensynene. En aldergrense på sosiale medier er særlig begrunnet i at barn står i en sårbar posisjon fordi hjernen deres fortsatt er under utvikling. FNs barnekomité påpeker at hjernens plastisitet er på sitt høyeste i de tidlige leveårene og i ungdomstiden, noe som gjør barn påvirkelige for manipulerende algoritmer, reklame og sosialt press på sosiale medier.3 Når barn blir eldre og hjernen modnes, utvikles evnen til å vurdere konsekvenser og ta mer selvstendige beslutninger. En aldersgrense gir derfor barn tid til å styrke sin dømmekraft og refleksjonsevne, slik at de bedre kan navigere på sosiale medier på en bevisst måte. Sosiale medier er designet nettopp for å holde brukeren engasjert gjennom funksjoner som «infinite scroll», autoplay og push-varsler.4 Nytt innhold lastes kontinuerlig og nye videoer starter automatisk, noe som gjør at strømmen av innhold aldri kommer til en ende. Algoritmestyrte plattformer gjør at barn lettere blir dratt inn i mørke «kaninhull» (rabbit holes), hvor de gradvis blir eksponert for mer ekstremt og skadelig innhold.5 Disse algoritmene er også med på å skape ekkokamre fordi man i hovedsak blir presentert for innhold man tidligere har vist interesse for. Dette kan bidra til polarisering ved at alternative perspektiver blir mindre synlige, og ved at sterke eller ytterliggående budskap forsterkes over tid. Dette peker på kjernen i debatten: Barn har ennå ikke utviklet den kognitive «motstandskraften» som trengs for å stå imot algoritmer som er spesialdesignet for å fange oppmerksomheten deres.6 Samtidig som begrunnelsen for en aldersgrense fremstår tungtveiende, er det ikke gitt at et slik tiltak er uproblematisk. Spørsmålet er om løsningen faktisk er å stenge dørene til dette digitale «eventyrlandet». Et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år reiser av den grunn flere prinsipielle og praktiske utfordringer, særlig i lys av barns rett til ytring og deltakelse i det digitale rom. Sosiale medier er ikke bare en underholdningsplattform, men en sentral arena for barns ytringer, informasjonsinnhenting og sosiale liv. I dagens samfunn foregår store deler av den offentlige debatten digitalt, et forbud vil i praksis kunne innebære at barns utestenges fra viktige rom for deltakelse. Et slik tiltak kan derfor argumenteres for at ikke utelukkende vil være beskyttelse, men også en form for ekskludering. Det reiser et grunnleggende spørsmål om hva som skjer med barns mulighet til å bli hørt når de stenges ut av de plattformene der samtalene foregår? FNs barnekomite poengterer at sosiale medier gir barn nye og viktige muligheter til å delta og uttrykke seg i samfunnet, og at de ulike statene må legge til rette for en slik deltagelse.7 En aldersgrense kan også medføre digital utestengelse. For mange barn er sosiale medier en viktig kilde til tilhørighet, særlig for dem som ikke finner fellesskap i fysiske omgivelser. Å stenge disse arenaene kan dermed ramme skjevt, og særlig gå utover sårbare grupper. FNs barnekomite understreker at barn har rett til likeverdig tilgang til det digitale miljøet, og at statene har en plikt til å motvirke digital ekskludering. Dette betyr at man ikke bare skal beskytte barn mot skade, men og sikre at de får delta. Spørsmålet blir derfor hvem som faller utenfor når porten stenges. En annen sentral utfordring er at aldersgrense i praksis kan være lite treffsikker. Erfaring tilsier at aldersgrense på nett er enkle å lure seg rundt, blant annet ved å oppgi gi feil alder. Det kan derfor være et forbud som får begrenset effekt for barna det er ment å beskytte. Samtidig er det en risiko for at barn som utestenges søker seg til mindre regulerte plattformer. Det kan i verste fall øke eksponeringen for skadelig innhold, fremfor å senke den. Ulike forskningsmiljøer har påpekt at forbud ikke nødvendigvis vil være den mest effektive måten å håndtere utfordringene ved sosiale medier på.8 En fastsatt aldersgrense reiser spørsmål om reguleringen er tilstrekkelig nyansert. Barn er ikke en ensartet gruppe, og både modenhet, digital kompetanse og behov vil variere betydelig. FNs barnekomite understreker at barn er i utvikling og at tiltakene av den grunn må tilpasses barnets alder og modenhet. En absolutt aldersgrense kan derfor fremstå som et strengt virkemiddel, som ikke tar høyde for individuelle tilpasninger.9 De ulike utfordringene sender oss mot kjernen i spørsmålet: selv om hensynet til beskyttelse er tungtveiende vil det ikke alltid være gitt at et generelt forbud er et forholdsmessig inngrep i barns rettigheter. Det er ingen tvil om at barn har behov for beskyttelse i sosiale medier og på internett, spesielt mot skadelig innhold og utnyttelse. På samme tid innebærer innføring av aldersgrense et inngrep i barns ytringsfrihet og rett til informasjon, som etter de universale menneskerettighetene krever mer enn gode hensyn.10 Spørsmålet er av den grunn om et generelt forbud som dette er nødvendig og forholdsmessig. Er det slik at barn må stenges ute for å beskyttes? FNs barnekomité understreker at barn har en rett til å søke, motta og formidle informasjon på sosiale medier og at begrensninger må være nødvendig og forholdsmessig. Dette viser at et forbud ikke utelukkende kan begrunnes i risiko, men må konkret vurderes opp mot mindre inngripende tiltak som kan gi tilsvarende beskyttelse.11 Et mulig alternativ er å regulere de ulike plattformene fremfor et forbud for barna. Barnekomiteen fremhever statens ansvar for å sikre at digitale tjenester utformes i tråd med barnas rettigheter, spesifikt gjennom krav til design, personvern og sikkerhet.12 EU-kommisjonens retningslinjer konkretiserer det ved å foreslå private kontoer som standard, regulerte algoritmer og begrensinger av funksjoner som fremmer avhengighet. I tillegg kan barns egen beskyttelse styrkes gjennom bedre rapporteringsverktøy og opplæring av barn og foreldre i digital kompetanse. Tiltak som dette retter seg mot de strukturelle utfordringene ved sosiale medier, og gjør det digitale «eventyrlandet» tryggere uten å nekte barn tilgang. Et generelt forbud fremstår derimot som et vidtrekkende inngrep, som rammer barn uavhengig av modenhet og behov. I tillegg er det uvisst hvor effektivt et slikt tiltak er i praksis. Avveiingen er derfor mellom å beskytte barn fra det digitale rommet eller beskytte dem i det. Ettersom det finnes mindre inngripende og mer målrettede alternativer, vil det være vanskelig å konkludere med et generelt forbud som nødvendig. En aldersgrense på 16 år fremstår på bakgrunn av dette som et strengt og usikkert virkemiddel. Til tross for at hensynet om beskyttelse er tungtveiende, tilsier både rettslige og praktiske hensyn at reguleringen heller bør rettes mot plattformene, fremfor barnas tilgang til dem. For at barn skal ha en reell frihet til å delta, lære og uttrykke seg på sosiale medier, må plattformene de bruker være bedre tilpasset mindreårige. Staten har et ansvar for å motvirke digital ekskludering, men de har også et ansvar for at barn ikke diskrimineres ved å bli overlatt til tjenester som profitterer på deres sårbarhet. Samtidig advarer UNICEF mot at aldersforbud alene ikke løser alle problemer, da barn kan finne omveier til mindre regulerte områder.13 Aldersgrense bør derfor inngå i en helhetlig tilnærming som også innebærer bedre tilpasning av sosiale medier for barn og styrking av foreldres digitale kompetanse. Litteraturliste: Europakommisjonen. (2025). Communication from the Commission: Guidelines on measures to ensure a high level of privacy, safety and security for minors online . Tilgjengelig fra: https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=OJ:C_202505519 FNs barnekomité. (2021). Generell kommentar nr. 25 om barns rettigheter i det digitale miljøet . CRC/C/GC/25. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/1376fac2fe2a427389f9f94b52acdefc/kommentar-nr.-25-barnekonvensjonen.pdf Leibniz Institute for Media Research. (2026, March 16). Why banning social media is not the solution . Tilgjengelig fra: https://leibniz-hbi.de/en/hbi-news/news/why-banning-social-media-is-not-the-solution/  News European Parliament. (2025). Children should be at least 16 to access social media, say MEPs . Tilgjengelig fra: https://www.europarl.europa.eu/news/en/press-room/20251120IPR31496/children-should-be-at-least-16-to-access-social-media-say-meps NOU 2024: 20. (2024). Det digitale (i) livet. Balansert oppvekst i skjermens tid. Kunnskapsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/c252947398de4fb0aea9349f011eb410/no/pdfs/nou202420240020000dddpdfs.pdf UN News. (2025). Social media: Age-related bans won't keep kids safe, UNICEF warns . Tilgjengelig fra: https://news.un.org/en/story/2025/12/1166557

Skatteparadis

Av Bilder og tekst av Yngvil Sveen Øyen • 4. juni 2026
Vindusskatt var en eiendomsskatt i England fra 1696 til 1851, Skottland fra 1748 til 1851 og Frankrike mellom 1798 og 1926. Da skatteordningen først ble innført i England, bestod den av en fast avgift per hus på det som tilsvarer 200 norske kroner i dagens penger, og en tilleggsavgift på 410 kroner for hus med flere enn ti vinduer, og 830 kroner for hus med flere enn 20 vinduer. Skattesystemet var basert på en enkel logikk om at antall vinduer og dører på et hus var en indikator på eierens velstand. Vinduer og dører var et egnet mål på kapital, ettersom dette var en tid der rikdom var materiell og vanskelig å gjemme bort, lenge før skatteparadis, skatteplanlegging og offshore-bankkontorer. Vindusskatten ble videre ansett som en mindre inngripende form for beskatning, ettersom skattefunksjonærene ikke måtte trenge seg inn i folks hus for å beregne hva eieren skulle skattlegges, men kunne simpelthen telle antall vinduer og dører fra utsiden. På tross av at vindusskatten bygget på en fornuftig logikk og hensynet til privatliv, hadde ordningen den uheldige utilsiktede virkningen at mange huseiere muret igjen vinduer på eiendommene sine for å slippe å betale. Resultatet var mørke, innestengte og dårlig ventilerte hus og en rekke negative helseeffekter hos beboerne. Dette var én av hovedårsakene til av avgiften ble avskaffet. Vindusskatten har satt varig preg på arkitekturen. Du kan fortsatt se hus med vinduer som er muret igjen i byer som London. Dette er ikke det eneste eksempelet på hvordan beskatning har påvirket arkitekturen. Nederland hadde på 1600-tallet en eiendomsskatt basert på bredden av bygningers fasade. Denne ordningen førte til konstruksjonen av smale, høye og dype hus. En fransk skatteordning er opphav til «mansardtak» som er en form for skråtak som ble popularisert i Frankrike på 1700-tallet. Den franske eiendomsskatten ble på denne tiden beregnet med utgangspunkt i antall etasjer under taket. Utformingen på mansardtaket skapte et loftareal som ikke formelt ble regnet som en etasje. Huseieren fikk ved å utforme taket slik én ekstra etasje og et større leveareal uten å betale eiendomsskatt på dette.