Flertall ønsker «hooke-mulighet»

Injuria.no • 25. oktober 2018

Av Eline Sandnes Fosse
 

Flere undergrupper på universiteter og høyskoler har de siste årene innført et såkalt «hooke-forbud» i fadderuken. Et klart flertall av studentene på jussen er ifølge Injurias undersøkelse mot et slikt forbud i Juridisk fadderuke.
 

Over 70 prosent av de 322 studentene som deltok i undersøkelsen svarte «imot» på spørsmålet «Hva syns du om et «hooke-forbud» under Juridisk fadderuke». I den samme undersøkelsen svarte 12 studenter at de selv hadde opplevd ukomfortabel oppførsel fra faddere under fadderuken, mens 39 personer svarte at de kjenner noen som har opplevd det samme. 

– Jeg ønsker ikke å kommentere resultatene da jeg ikke kjenner innholdet i undersøkelsen, men vil understreke at fadderuken skal oppleves som trygg, inkluderende og opplevelsesrik, sier leder i Fadderstyret på jussen, Celine Davidsen.

 



 

– Mer retningslinje enn forbud

Journalistikklinjen på Oslomet og enkelte linjeforeninger på NTNU er noen av de som i løpet av de to siste årene har innført «hooke-forbud» mellom faddere og fadderbarn. 

– Vi ønsker at fadderuken skal være så hyggelig som mulig uten ubehagelige situasjoner eller klein stemning. Fadderne skal være ressurspersoner for fadderbarna, og noen man skal kunne spørre om råd og være venner med. Da må man ikke være redd for å møte på en fadder i gangen på skolen på grunn av noe som skjedde under fadderuken. Fadderbarna og fadderne blir jo også nærmest tvunget til å henge mye sammen i løpet av fadderuken. Da er det dumt å ødelegge et hyggelig forhold den første kvelden. Et forbud vil være med på å sikre et ryddig fadderforhold, sier fadderleder på journalistikklinjen på Oslomet, Guro Gulstuen Nordhagen. 

Nordhagen forklarer at «hooke-forbudet» i praksis fungerer mer som en retningslinje enn et forbud. 

– Fadderne våre har blitt kurset, og det har blitt snakket mye om dilemmaet. Jeg mener det vil være hensiktsmessig å bruke tid på å snakke om grenser å sørge for at fadderne er innforståtte med at slike hendelser kan skape klein stemning. Å innføre det litt morsomme begrepet «hooke-forbud», oppnår man kanskje at folk husker på formålet, også etter å ha inntatt alkohol, sier hun. 
 

– Ingen klåing, klining eller sex

– Både fadderukene og russetiden har fått mye omtale i media for konkurranser som har vært sentrert rundt sex og fyll, og man hører om nye studenter som vegrer seg for fadderukene. Vi vet også at alkohol og seksuelle relasjoner ikke alltid går hånd i hånd, noe vi ønsker å unngå problemer med, sier Martin Syslak Mjelde, avtroppende leder for linjeforeningen til religionsvitenskap på NTNU. 

Mjelde forteller at det i flere år har vært konsensus i linjeforeningen at faddere ikke skal ha seksuelle relasjoner med fadderbarn under fadderukene. Før i år har de gått ut offentlig med et klart forbud. 

– Vi ønsker å gjøre fadderukene så bra og så trygg som mulig for fadderbarna. Det er de som er fokuset vårt når det kommer til fadderukene, og vi ønsker å gi dem en best mulig start på studiet. Man tilbringer mye tid sammen og ser mye til hverandre. Det skal ikke være noe ubehag mellom fadderne og fadderbarna på grunn av dette. Fadderukene handler om å bli kjent med sine medstudenter, bli kjent med byen, og etter hvert også bli kjent med studiet. Vi ønsker derfor at de ikke skal måtte ta stilling til hva man gjør dersom man ender opp med å «hooke» med fadderen sin, sier han. 

Ifølge Mjelde finnes det ikke noe grått område for hva som regnes som «hooking» i forbudet. 

– Det er ikke opp til hver enkeltperson sin tolkning. Ingenting seksuelt skal skje mellom fadder og fadderbarn i løpet av fadderukene. Derfor har vi vært tydelige på hva vi definerer som ikke greit. Ingen klåing, klining eller sex mellom fadderbarn og fadder under fadderukene.

I linjeforeningen ble forbudet innført som et utelukkende preventivt forbud, uten at det hadde blitt opplevd uheldige hendelser i forkant. Ifølge Mjelde har ingen av fadderne satt spørsmålstegn ved forbudet. 

– Vi har alltid sett det som en selvfølge at faddere ikke skal ha noen form for seksuell omgang med fadderbarna. Et forbud fjerner både fadderbarnas og faddernes forventninger om relasjoner på noe annet plan enn vennskap. Vi håper også at forbudet gjør det lettere for noen å varsle dersom det har skjedd noe man synes har vært ubehagelig, sier han. 

– Vil dere anbefale ande å innføre et slikt forbud?

– Vi vil anbefale at man i alle fall tar det opp og gjør faddere bevisste på hva som er forventet, hva som er greit og hva som ikke er greit. Et forbud vil gi klare grenser fadderne kan forholde seg til, hvor man slipper å lure på om det man gjør er i gråsonen eller ikke. 
 

Ingen planer om forbud fra fadderstyret

Ifølge leder i fadderstyret på jussen, Celine Davidsen, har ikke styret sett på et absolutt forbud som den beste løsningen.  

– Vårt fokus har vært på om det foreligger samtykke eller ikke. Dersom det er tvil rundt hvorvidt samtykke er gitt fra begge parter, er det fadderstyrets oppgave å gripe inn. På denne måten tar vi tak i all uønsket atferd av seksuell karakter, og ikke bare «hooking» mellom faddere og fadderbarn, sier hun.

- Selv om det ikke har blitt innført forbud, har fadderstyret arbeidet med kursing og bevisstgjøring. 

– Vi har lagt større vekt på kursing av faddere, samt gjennomgå faddernes rolle og bevisstgjøring rundt seksuell trakassering, heller enn et «hooke-forbud» Vi lagde retningslinjer for hvilke grenser fadderne ikke kunne tråkke over gjennom en fadderkontrakt. Dersom retningslinjene i kontrakten ikke ble fulgt, fikk fadderstyret rett til å klippe fadderbåndet som ga dem tilgang på arrangementene under uken, forteller Davidsen. 

– Vil det bli vurdert å innføre et «hooke-forbud» til neste fadderuke?

– Vi kommer til å levere et erfaringsskriv til de som overtar vervene etter oss, så får det være opp til dem hva de vil gå for. 
 

Fire på fakultetet om hookeforbud

Jeg har ikke så sterke meninger. Det kan sikkert gjøre at noen føler at det er litt tryggere. Jeg heller vel i retning av å være mot et forbud, men holder den posisjonen uten særlig overbevisning. Jeg syns et forbud virker litt strengt og har i utgangspunktet høy terskel for å forby ting, så fremt ingen kommer til skade. Jeg ser ikke at det nødvendigvis vil være så mye skade som skjer uten forbud, men her kan jeg overbevises. Jeg satser på at folk kan utvise litt skjønn selv.

– Ole Martin Askeland, 22 år

 

Jeg er imot et «hooke-forbud» fordi jeg tenker at det ikke er behov for det. Vi er voksne og kan oppføre oss og ta våre egne valg. Dersom begge partene er med på det, så ser jeg ikke noe problem med det.  Det er ikke noe særlig maktforhold mellom fadderne og fadderbarna. Det er også heller ikke noen stor aldersforskjell mellom fadderne og fadderbarna. Om man skulle innført et «hooke-forbud», hvilke sanksjoner skulle fadderne fått?

– Astrid, 21 år
 

Et «hooke-forbud» vil være vanskelig å opprettholde uten å trå over noen av privatlivets grenser. Hvem skal bestemme hvem godt voksne folk forelsker seg i, kysser eller tar med seg hjem? Skal slike handlinger få sanksjoner? Om et forbud innføres uten måter å håndheve det på, frykter jeg at det i sin essens ville endt opp som en hvilepute. Selv syns jeg det er langt viktigere å snakke sammen om hva slags maktstrukturer som kan inngå i forholdet mellom en fadder og et fadderbarn, hva som er grei oppførsel og hva som ikke er greit. Så mener jeg at det er viktig å anerkjenne at det ikke nødvendigvis må, men kan inngå maktstrukturer i forholdet mellom en fadder og et fadderbarn. Potensielt kan «hooking» under fadderuken for noen oppleves som sexpress. Jeg tror det er viktig at faddere har informasjon og retningslinjer for hvordan man skal opptre, og at man er sitt ansvar bevisst. Dette er både for fadderbarna og faddernes del. Jeg vil tro de færreste fadderne faktisk ønsker å påføre uønsket seksuell oppmerksomhet eller press mot fadderbarn. Samlet tror jeg diskusjon, enighet og løstdefinerte retningslinjer om hva som konstituerer en trygg og god semesterstart er et bedre virkemiddel mot seksuell trakassering enn et overformyndersk «hooke-forbud»

– Ane Breivik, 20 år 
 

Jeg har mer tro på holdningskampanjer i oppstarten av fadderuken. På denne måten vil kanskje begge parter være mer bevisste på konsekvensene av valgene sine. I tillegg vil det være lettere å stå i mot et skjevt maktforhold om det er en felles samtale om temaet. Et «hooke-forbud» blir et desperat forsøk på å håndheve god moral. Det er bedre om studentene er klare over hva som er riktig i situasjonen og tar valget selv. 

– Lars Henrik Hovik, 26 år

Av Siggen og Begeret 1. mai 2026
Akkurat som med Snusboks-leken skal du sende en gjenstand (helst Norges Lover) til den påstanden resonerer best med. Drikk hver gang du får den, eller når rimet slapper for hardt. Splash er selvfølgelig oblig!
Av By Sabrina Eriksen-Zapata, Josefine Gløersen and Hilda Sønderland Lundanes - ELSA Bergen, Academic Activities Research Group (2025-2026) 23. april 2026
Last year’s Rafto Prize was awarded to Emergency Response Rooms of Sudan (ERRs) for their humanitarian work in the Sudanese civil war. As conflict continues to devastate the country and displace millions, ERR has played a vital role as a local humanitarian organisation. The organisation is community-driven and focuses on empowering the local community, which was one of the reasons why they were awarded the Rafto Prize1. The recognition of ERR raises questions on how local humanitarian organisations compare to international organisations in terms of efficiency, capacity and long-term sustainability. Efficiency and Structure International organisations will, to a larger degree, use international staff. However, in some cases they will employ and use staff from the country in crisis, in which they will be able to deploy their local understanding in the situation2. In the cases where international organisations do not use local staff to a great extent, there are undoubtedly several benefits of using local aid organisations instead. When comparing the efficiency and structure of humanitarian organisations, clear differences appear between local and international actors. Local actors have more cultural and contextual knowledge which allows them to use other approaches than international organisations. The Building Resilient Communities in Somalia (BRCiS) consortium included Somali local expertise, and thus was able to tailor the aid based on what the affected people actually needed.3 While the methods of the local actors are tailored to the specific context, international organisations often use standardised operating procedures. These procedures often prove efficient at the time of crises but can also provide a risk for unintended harm arising from the lack of understanding of local customs. International and local humanitarian aid organisations are also different in the way they are structured. The local organisations often have a vertical structure which might make it easier for them to adapt to sudden changes compared to organisations with hierarchical structures which are less flexible. Since local actors are already present in the affected area, they are able to respond quickly to sudden escalations in a current crisis. For example, ERR was based on community-led activities existing prior to the Sudanese war, which allowed them to establish immediately after the outbreak of the war.4 Because they were not dependent on foreign staff, they were able to mobilize quickly by using resources from local networks. By contrast, international organisations will to a large degree depend on international staff who have to be transported to the conflict-affected area. During the typhoon in the Philippines in 2013, the local NGOs had a more efficient first response because they were already present in the area.5 For international organisations, decisions have to pass through more levels of approval before international staff can be deployed, making it harder to be present when the crisis first emerges. International organisations may also struggle to enter the conflict-affected area because of restrictions and safety concerns while local actors have a more immediate access. Funding and legitimacy The local and international aid organizations also differ when it comes to accessing donors and funding, and areas where help is needed. The local organizations may not be well known outside of their area. This could impact their funding, as those who are willing to donate may not know of their work, or know who to trust. From the donors' point of view, it is difficult to trust that their money is going to the right causes when they have limited knowledge of the area and the different local organizations. This makes it more likely that they will choose to donate to the international organizations they know and trust. The access to donors is a great advantage for the international organizations. On the other hand, some studies suggest that local organizations might use their funding more efficiently. In 2024, The Share Trust and Refugees International in cooperation with Center for Disaster Philanthropy (CDP) published a study which showed that the local intermediaries were 15.5% more cost-efficient than the international ones in Ukraine. The study found that the UNOCHA Country Based Pooled Fund saved about $ 5.5 million in just one year.6 While the funding showed to be more efficient when going to the local actors in Ukraine this may not necessarily be the case elsewhere. In other areas the local actors will have widely different degrees of organization, and it will be difficult to predict how effective the funding will be. The funding of the organizations also shape the access they have to areas where aid is needed. This is clear when you look at the difference between MSF Doctors Without Borders and the Red Cross. MSF is based on private donations as a way to protect their independence. 7 This funding strategy also allows them to not be associated with a country’s policy, which ensures their access to multiple areas other organizations do not have access to. While they gain access by staying independent with their funding, MSF is vocal about their experiences in the areas they work. This can both be a hindrance and a benefit, depending on whether the people in power wish to be in the spotlight or not. The Red Cross on the other hand relies heavily on financial contributions from states. However, their long-term humanitarian commitment to the principle of neutrality has provided the Red Cross access to conflict areas where other international humanitarian organisations were denied access due to them publicly reporting war crimes and violations they witnessed. For instance, MSF were denied access to Darfur for publicly reporting the rape of over 500 women by soldiers, whilst the Red Cross were able to remain due to their principle of remaining silent and not reporting violations that they witnessed.8 By funding the local actors, one can circumvent the problem altogether. The local actors will have access to the area no matter where they get their funding from or what they publish about the crisis since they are already there. All in all, the funding of local actors is shown to be positive. However, at the same time they lack the legitimacy and the resources that the international aid organizations have. Empowering the affected people Scholars have also pointed out how local organisations can create a sense of ownership and empowerment in a time of crisis and war. Including the local population in humanitarian aid can help the affected people of the crisis feel a sense of control in a time of despair and hopelessness. Using local staff and collecting them together to work on infrastructural projects, or on the distribution of water, food and medicine can also create a sense of solidarity and cohesion which is incredibly important in times of war. Scholars have even suggested that creating such a space where the affected population collaborate together on their common humanity can even facilitate the discussion of peace and negotiation further down the road.9 Strengthening local organisations will also provide a more sustainable dynamic in later crises as the people can transfer knowledge, dynamics and infrastructure they have built. For instance, the BRIGHTLY consortium, combined the strengths of international aid organisations with national Yemeni organisations to empower and strengthen the local community. It put the decision-making processes in the hands of the local community which paved the way for mentoring and training.10 Not only is this empowering on a psychological level, but it is also extremely sustainable in the long-term. Therefore, this article does not intend to diminish the importance of international aid organisations. On the contrary, international aid organisations have been vital in securing life for centuries. However, as this article mentions, and seen through ERR’s hard work in Sudan, strengthening local organisations can provide aid relief in a sustainable and efficient manner, in addition to empowering the affected population in a time of crisis.