Flertall ønsker «hooke-mulighet»

Injuria.no • 25. oktober 2018

Av Eline Sandnes Fosse
 

Flere undergrupper på universiteter og høyskoler har de siste årene innført et såkalt «hooke-forbud» i fadderuken. Et klart flertall av studentene på jussen er ifølge Injurias undersøkelse mot et slikt forbud i Juridisk fadderuke.
 

Over 70 prosent av de 322 studentene som deltok i undersøkelsen svarte «imot» på spørsmålet «Hva syns du om et «hooke-forbud» under Juridisk fadderuke». I den samme undersøkelsen svarte 12 studenter at de selv hadde opplevd ukomfortabel oppførsel fra faddere under fadderuken, mens 39 personer svarte at de kjenner noen som har opplevd det samme. 

– Jeg ønsker ikke å kommentere resultatene da jeg ikke kjenner innholdet i undersøkelsen, men vil understreke at fadderuken skal oppleves som trygg, inkluderende og opplevelsesrik, sier leder i Fadderstyret på jussen, Celine Davidsen.

 



 

– Mer retningslinje enn forbud

Journalistikklinjen på Oslomet og enkelte linjeforeninger på NTNU er noen av de som i løpet av de to siste årene har innført «hooke-forbud» mellom faddere og fadderbarn. 

– Vi ønsker at fadderuken skal være så hyggelig som mulig uten ubehagelige situasjoner eller klein stemning. Fadderne skal være ressurspersoner for fadderbarna, og noen man skal kunne spørre om råd og være venner med. Da må man ikke være redd for å møte på en fadder i gangen på skolen på grunn av noe som skjedde under fadderuken. Fadderbarna og fadderne blir jo også nærmest tvunget til å henge mye sammen i løpet av fadderuken. Da er det dumt å ødelegge et hyggelig forhold den første kvelden. Et forbud vil være med på å sikre et ryddig fadderforhold, sier fadderleder på journalistikklinjen på Oslomet, Guro Gulstuen Nordhagen. 

Nordhagen forklarer at «hooke-forbudet» i praksis fungerer mer som en retningslinje enn et forbud. 

– Fadderne våre har blitt kurset, og det har blitt snakket mye om dilemmaet. Jeg mener det vil være hensiktsmessig å bruke tid på å snakke om grenser å sørge for at fadderne er innforståtte med at slike hendelser kan skape klein stemning. Å innføre det litt morsomme begrepet «hooke-forbud», oppnår man kanskje at folk husker på formålet, også etter å ha inntatt alkohol, sier hun. 
 

– Ingen klåing, klining eller sex

– Både fadderukene og russetiden har fått mye omtale i media for konkurranser som har vært sentrert rundt sex og fyll, og man hører om nye studenter som vegrer seg for fadderukene. Vi vet også at alkohol og seksuelle relasjoner ikke alltid går hånd i hånd, noe vi ønsker å unngå problemer med, sier Martin Syslak Mjelde, avtroppende leder for linjeforeningen til religionsvitenskap på NTNU. 

Mjelde forteller at det i flere år har vært konsensus i linjeforeningen at faddere ikke skal ha seksuelle relasjoner med fadderbarn under fadderukene. Før i år har de gått ut offentlig med et klart forbud. 

– Vi ønsker å gjøre fadderukene så bra og så trygg som mulig for fadderbarna. Det er de som er fokuset vårt når det kommer til fadderukene, og vi ønsker å gi dem en best mulig start på studiet. Man tilbringer mye tid sammen og ser mye til hverandre. Det skal ikke være noe ubehag mellom fadderne og fadderbarna på grunn av dette. Fadderukene handler om å bli kjent med sine medstudenter, bli kjent med byen, og etter hvert også bli kjent med studiet. Vi ønsker derfor at de ikke skal måtte ta stilling til hva man gjør dersom man ender opp med å «hooke» med fadderen sin, sier han. 

Ifølge Mjelde finnes det ikke noe grått område for hva som regnes som «hooking» i forbudet. 

– Det er ikke opp til hver enkeltperson sin tolkning. Ingenting seksuelt skal skje mellom fadder og fadderbarn i løpet av fadderukene. Derfor har vi vært tydelige på hva vi definerer som ikke greit. Ingen klåing, klining eller sex mellom fadderbarn og fadder under fadderukene.

I linjeforeningen ble forbudet innført som et utelukkende preventivt forbud, uten at det hadde blitt opplevd uheldige hendelser i forkant. Ifølge Mjelde har ingen av fadderne satt spørsmålstegn ved forbudet. 

– Vi har alltid sett det som en selvfølge at faddere ikke skal ha noen form for seksuell omgang med fadderbarna. Et forbud fjerner både fadderbarnas og faddernes forventninger om relasjoner på noe annet plan enn vennskap. Vi håper også at forbudet gjør det lettere for noen å varsle dersom det har skjedd noe man synes har vært ubehagelig, sier han. 

– Vil dere anbefale ande å innføre et slikt forbud?

– Vi vil anbefale at man i alle fall tar det opp og gjør faddere bevisste på hva som er forventet, hva som er greit og hva som ikke er greit. Et forbud vil gi klare grenser fadderne kan forholde seg til, hvor man slipper å lure på om det man gjør er i gråsonen eller ikke. 
 

Ingen planer om forbud fra fadderstyret

Ifølge leder i fadderstyret på jussen, Celine Davidsen, har ikke styret sett på et absolutt forbud som den beste løsningen.  

– Vårt fokus har vært på om det foreligger samtykke eller ikke. Dersom det er tvil rundt hvorvidt samtykke er gitt fra begge parter, er det fadderstyrets oppgave å gripe inn. På denne måten tar vi tak i all uønsket atferd av seksuell karakter, og ikke bare «hooking» mellom faddere og fadderbarn, sier hun.

- Selv om det ikke har blitt innført forbud, har fadderstyret arbeidet med kursing og bevisstgjøring. 

– Vi har lagt større vekt på kursing av faddere, samt gjennomgå faddernes rolle og bevisstgjøring rundt seksuell trakassering, heller enn et «hooke-forbud» Vi lagde retningslinjer for hvilke grenser fadderne ikke kunne tråkke over gjennom en fadderkontrakt. Dersom retningslinjene i kontrakten ikke ble fulgt, fikk fadderstyret rett til å klippe fadderbåndet som ga dem tilgang på arrangementene under uken, forteller Davidsen. 

– Vil det bli vurdert å innføre et «hooke-forbud» til neste fadderuke?

– Vi kommer til å levere et erfaringsskriv til de som overtar vervene etter oss, så får det være opp til dem hva de vil gå for. 
 

Fire på fakultetet om hookeforbud

Jeg har ikke så sterke meninger. Det kan sikkert gjøre at noen føler at det er litt tryggere. Jeg heller vel i retning av å være mot et forbud, men holder den posisjonen uten særlig overbevisning. Jeg syns et forbud virker litt strengt og har i utgangspunktet høy terskel for å forby ting, så fremt ingen kommer til skade. Jeg ser ikke at det nødvendigvis vil være så mye skade som skjer uten forbud, men her kan jeg overbevises. Jeg satser på at folk kan utvise litt skjønn selv.

– Ole Martin Askeland, 22 år

 

Jeg er imot et «hooke-forbud» fordi jeg tenker at det ikke er behov for det. Vi er voksne og kan oppføre oss og ta våre egne valg. Dersom begge partene er med på det, så ser jeg ikke noe problem med det.  Det er ikke noe særlig maktforhold mellom fadderne og fadderbarna. Det er også heller ikke noen stor aldersforskjell mellom fadderne og fadderbarna. Om man skulle innført et «hooke-forbud», hvilke sanksjoner skulle fadderne fått?

– Astrid, 21 år
 

Et «hooke-forbud» vil være vanskelig å opprettholde uten å trå over noen av privatlivets grenser. Hvem skal bestemme hvem godt voksne folk forelsker seg i, kysser eller tar med seg hjem? Skal slike handlinger få sanksjoner? Om et forbud innføres uten måter å håndheve det på, frykter jeg at det i sin essens ville endt opp som en hvilepute. Selv syns jeg det er langt viktigere å snakke sammen om hva slags maktstrukturer som kan inngå i forholdet mellom en fadder og et fadderbarn, hva som er grei oppførsel og hva som ikke er greit. Så mener jeg at det er viktig å anerkjenne at det ikke nødvendigvis må, men kan inngå maktstrukturer i forholdet mellom en fadder og et fadderbarn. Potensielt kan «hooking» under fadderuken for noen oppleves som sexpress. Jeg tror det er viktig at faddere har informasjon og retningslinjer for hvordan man skal opptre, og at man er sitt ansvar bevisst. Dette er både for fadderbarna og faddernes del. Jeg vil tro de færreste fadderne faktisk ønsker å påføre uønsket seksuell oppmerksomhet eller press mot fadderbarn. Samlet tror jeg diskusjon, enighet og løstdefinerte retningslinjer om hva som konstituerer en trygg og god semesterstart er et bedre virkemiddel mot seksuell trakassering enn et overformyndersk «hooke-forbud»

– Ane Breivik, 20 år 
 

Jeg har mer tro på holdningskampanjer i oppstarten av fadderuken. På denne måten vil kanskje begge parter være mer bevisste på konsekvensene av valgene sine. I tillegg vil det være lettere å stå i mot et skjevt maktforhold om det er en felles samtale om temaet. Et «hooke-forbud» blir et desperat forsøk på å håndheve god moral. Det er bedre om studentene er klare over hva som er riktig i situasjonen og tar valget selv. 

– Lars Henrik Hovik, 26 år

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982