Flertall ønsker «hooke-mulighet»

Injuria.no • 25. oktober 2018

Av Eline Sandnes Fosse
 

Flere undergrupper på universiteter og høyskoler har de siste årene innført et såkalt «hooke-forbud» i fadderuken. Et klart flertall av studentene på jussen er ifølge Injurias undersøkelse mot et slikt forbud i Juridisk fadderuke.
 

Over 70 prosent av de 322 studentene som deltok i undersøkelsen svarte «imot» på spørsmålet «Hva syns du om et «hooke-forbud» under Juridisk fadderuke». I den samme undersøkelsen svarte 12 studenter at de selv hadde opplevd ukomfortabel oppførsel fra faddere under fadderuken, mens 39 personer svarte at de kjenner noen som har opplevd det samme. 

– Jeg ønsker ikke å kommentere resultatene da jeg ikke kjenner innholdet i undersøkelsen, men vil understreke at fadderuken skal oppleves som trygg, inkluderende og opplevelsesrik, sier leder i Fadderstyret på jussen, Celine Davidsen.

 



 

– Mer retningslinje enn forbud

Journalistikklinjen på Oslomet og enkelte linjeforeninger på NTNU er noen av de som i løpet av de to siste årene har innført «hooke-forbud» mellom faddere og fadderbarn. 

– Vi ønsker at fadderuken skal være så hyggelig som mulig uten ubehagelige situasjoner eller klein stemning. Fadderne skal være ressurspersoner for fadderbarna, og noen man skal kunne spørre om råd og være venner med. Da må man ikke være redd for å møte på en fadder i gangen på skolen på grunn av noe som skjedde under fadderuken. Fadderbarna og fadderne blir jo også nærmest tvunget til å henge mye sammen i løpet av fadderuken. Da er det dumt å ødelegge et hyggelig forhold den første kvelden. Et forbud vil være med på å sikre et ryddig fadderforhold, sier fadderleder på journalistikklinjen på Oslomet, Guro Gulstuen Nordhagen. 

Nordhagen forklarer at «hooke-forbudet» i praksis fungerer mer som en retningslinje enn et forbud. 

– Fadderne våre har blitt kurset, og det har blitt snakket mye om dilemmaet. Jeg mener det vil være hensiktsmessig å bruke tid på å snakke om grenser å sørge for at fadderne er innforståtte med at slike hendelser kan skape klein stemning. Å innføre det litt morsomme begrepet «hooke-forbud», oppnår man kanskje at folk husker på formålet, også etter å ha inntatt alkohol, sier hun. 
 

– Ingen klåing, klining eller sex

– Både fadderukene og russetiden har fått mye omtale i media for konkurranser som har vært sentrert rundt sex og fyll, og man hører om nye studenter som vegrer seg for fadderukene. Vi vet også at alkohol og seksuelle relasjoner ikke alltid går hånd i hånd, noe vi ønsker å unngå problemer med, sier Martin Syslak Mjelde, avtroppende leder for linjeforeningen til religionsvitenskap på NTNU. 

Mjelde forteller at det i flere år har vært konsensus i linjeforeningen at faddere ikke skal ha seksuelle relasjoner med fadderbarn under fadderukene. Før i år har de gått ut offentlig med et klart forbud. 

– Vi ønsker å gjøre fadderukene så bra og så trygg som mulig for fadderbarna. Det er de som er fokuset vårt når det kommer til fadderukene, og vi ønsker å gi dem en best mulig start på studiet. Man tilbringer mye tid sammen og ser mye til hverandre. Det skal ikke være noe ubehag mellom fadderne og fadderbarna på grunn av dette. Fadderukene handler om å bli kjent med sine medstudenter, bli kjent med byen, og etter hvert også bli kjent med studiet. Vi ønsker derfor at de ikke skal måtte ta stilling til hva man gjør dersom man ender opp med å «hooke» med fadderen sin, sier han. 

Ifølge Mjelde finnes det ikke noe grått område for hva som regnes som «hooking» i forbudet. 

– Det er ikke opp til hver enkeltperson sin tolkning. Ingenting seksuelt skal skje mellom fadder og fadderbarn i løpet av fadderukene. Derfor har vi vært tydelige på hva vi definerer som ikke greit. Ingen klåing, klining eller sex mellom fadderbarn og fadder under fadderukene.

I linjeforeningen ble forbudet innført som et utelukkende preventivt forbud, uten at det hadde blitt opplevd uheldige hendelser i forkant. Ifølge Mjelde har ingen av fadderne satt spørsmålstegn ved forbudet. 

– Vi har alltid sett det som en selvfølge at faddere ikke skal ha noen form for seksuell omgang med fadderbarna. Et forbud fjerner både fadderbarnas og faddernes forventninger om relasjoner på noe annet plan enn vennskap. Vi håper også at forbudet gjør det lettere for noen å varsle dersom det har skjedd noe man synes har vært ubehagelig, sier han. 

– Vil dere anbefale ande å innføre et slikt forbud?

– Vi vil anbefale at man i alle fall tar det opp og gjør faddere bevisste på hva som er forventet, hva som er greit og hva som ikke er greit. Et forbud vil gi klare grenser fadderne kan forholde seg til, hvor man slipper å lure på om det man gjør er i gråsonen eller ikke. 
 

Ingen planer om forbud fra fadderstyret

Ifølge leder i fadderstyret på jussen, Celine Davidsen, har ikke styret sett på et absolutt forbud som den beste løsningen.  

– Vårt fokus har vært på om det foreligger samtykke eller ikke. Dersom det er tvil rundt hvorvidt samtykke er gitt fra begge parter, er det fadderstyrets oppgave å gripe inn. På denne måten tar vi tak i all uønsket atferd av seksuell karakter, og ikke bare «hooking» mellom faddere og fadderbarn, sier hun.

- Selv om det ikke har blitt innført forbud, har fadderstyret arbeidet med kursing og bevisstgjøring. 

– Vi har lagt større vekt på kursing av faddere, samt gjennomgå faddernes rolle og bevisstgjøring rundt seksuell trakassering, heller enn et «hooke-forbud» Vi lagde retningslinjer for hvilke grenser fadderne ikke kunne tråkke over gjennom en fadderkontrakt. Dersom retningslinjene i kontrakten ikke ble fulgt, fikk fadderstyret rett til å klippe fadderbåndet som ga dem tilgang på arrangementene under uken, forteller Davidsen. 

– Vil det bli vurdert å innføre et «hooke-forbud» til neste fadderuke?

– Vi kommer til å levere et erfaringsskriv til de som overtar vervene etter oss, så får det være opp til dem hva de vil gå for. 
 

Fire på fakultetet om hookeforbud

Jeg har ikke så sterke meninger. Det kan sikkert gjøre at noen føler at det er litt tryggere. Jeg heller vel i retning av å være mot et forbud, men holder den posisjonen uten særlig overbevisning. Jeg syns et forbud virker litt strengt og har i utgangspunktet høy terskel for å forby ting, så fremt ingen kommer til skade. Jeg ser ikke at det nødvendigvis vil være så mye skade som skjer uten forbud, men her kan jeg overbevises. Jeg satser på at folk kan utvise litt skjønn selv.

– Ole Martin Askeland, 22 år

 

Jeg er imot et «hooke-forbud» fordi jeg tenker at det ikke er behov for det. Vi er voksne og kan oppføre oss og ta våre egne valg. Dersom begge partene er med på det, så ser jeg ikke noe problem med det.  Det er ikke noe særlig maktforhold mellom fadderne og fadderbarna. Det er også heller ikke noen stor aldersforskjell mellom fadderne og fadderbarna. Om man skulle innført et «hooke-forbud», hvilke sanksjoner skulle fadderne fått?

– Astrid, 21 år
 

Et «hooke-forbud» vil være vanskelig å opprettholde uten å trå over noen av privatlivets grenser. Hvem skal bestemme hvem godt voksne folk forelsker seg i, kysser eller tar med seg hjem? Skal slike handlinger få sanksjoner? Om et forbud innføres uten måter å håndheve det på, frykter jeg at det i sin essens ville endt opp som en hvilepute. Selv syns jeg det er langt viktigere å snakke sammen om hva slags maktstrukturer som kan inngå i forholdet mellom en fadder og et fadderbarn, hva som er grei oppførsel og hva som ikke er greit. Så mener jeg at det er viktig å anerkjenne at det ikke nødvendigvis må, men kan inngå maktstrukturer i forholdet mellom en fadder og et fadderbarn. Potensielt kan «hooking» under fadderuken for noen oppleves som sexpress. Jeg tror det er viktig at faddere har informasjon og retningslinjer for hvordan man skal opptre, og at man er sitt ansvar bevisst. Dette er både for fadderbarna og faddernes del. Jeg vil tro de færreste fadderne faktisk ønsker å påføre uønsket seksuell oppmerksomhet eller press mot fadderbarn. Samlet tror jeg diskusjon, enighet og løstdefinerte retningslinjer om hva som konstituerer en trygg og god semesterstart er et bedre virkemiddel mot seksuell trakassering enn et overformyndersk «hooke-forbud»

– Ane Breivik, 20 år 
 

Jeg har mer tro på holdningskampanjer i oppstarten av fadderuken. På denne måten vil kanskje begge parter være mer bevisste på konsekvensene av valgene sine. I tillegg vil det være lettere å stå i mot et skjevt maktforhold om det er en felles samtale om temaet. Et «hooke-forbud» blir et desperat forsøk på å håndheve god moral. Det er bedre om studentene er klare over hva som er riktig i situasjonen og tar valget selv. 

– Lars Henrik Hovik, 26 år

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.