Flertall ønsker «hooke-mulighet»

Injuria.no • 25. oktober 2018

Av Eline Sandnes Fosse
 

Flere undergrupper på universiteter og høyskoler har de siste årene innført et såkalt «hooke-forbud» i fadderuken. Et klart flertall av studentene på jussen er ifølge Injurias undersøkelse mot et slikt forbud i Juridisk fadderuke.
 

Over 70 prosent av de 322 studentene som deltok i undersøkelsen svarte «imot» på spørsmålet «Hva syns du om et «hooke-forbud» under Juridisk fadderuke». I den samme undersøkelsen svarte 12 studenter at de selv hadde opplevd ukomfortabel oppførsel fra faddere under fadderuken, mens 39 personer svarte at de kjenner noen som har opplevd det samme. 

– Jeg ønsker ikke å kommentere resultatene da jeg ikke kjenner innholdet i undersøkelsen, men vil understreke at fadderuken skal oppleves som trygg, inkluderende og opplevelsesrik, sier leder i Fadderstyret på jussen, Celine Davidsen.

 



 

– Mer retningslinje enn forbud

Journalistikklinjen på Oslomet og enkelte linjeforeninger på NTNU er noen av de som i løpet av de to siste årene har innført «hooke-forbud» mellom faddere og fadderbarn. 

– Vi ønsker at fadderuken skal være så hyggelig som mulig uten ubehagelige situasjoner eller klein stemning. Fadderne skal være ressurspersoner for fadderbarna, og noen man skal kunne spørre om råd og være venner med. Da må man ikke være redd for å møte på en fadder i gangen på skolen på grunn av noe som skjedde under fadderuken. Fadderbarna og fadderne blir jo også nærmest tvunget til å henge mye sammen i løpet av fadderuken. Da er det dumt å ødelegge et hyggelig forhold den første kvelden. Et forbud vil være med på å sikre et ryddig fadderforhold, sier fadderleder på journalistikklinjen på Oslomet, Guro Gulstuen Nordhagen. 

Nordhagen forklarer at «hooke-forbudet» i praksis fungerer mer som en retningslinje enn et forbud. 

– Fadderne våre har blitt kurset, og det har blitt snakket mye om dilemmaet. Jeg mener det vil være hensiktsmessig å bruke tid på å snakke om grenser å sørge for at fadderne er innforståtte med at slike hendelser kan skape klein stemning. Å innføre det litt morsomme begrepet «hooke-forbud», oppnår man kanskje at folk husker på formålet, også etter å ha inntatt alkohol, sier hun. 
 

– Ingen klåing, klining eller sex

– Både fadderukene og russetiden har fått mye omtale i media for konkurranser som har vært sentrert rundt sex og fyll, og man hører om nye studenter som vegrer seg for fadderukene. Vi vet også at alkohol og seksuelle relasjoner ikke alltid går hånd i hånd, noe vi ønsker å unngå problemer med, sier Martin Syslak Mjelde, avtroppende leder for linjeforeningen til religionsvitenskap på NTNU. 

Mjelde forteller at det i flere år har vært konsensus i linjeforeningen at faddere ikke skal ha seksuelle relasjoner med fadderbarn under fadderukene. Før i år har de gått ut offentlig med et klart forbud. 

– Vi ønsker å gjøre fadderukene så bra og så trygg som mulig for fadderbarna. Det er de som er fokuset vårt når det kommer til fadderukene, og vi ønsker å gi dem en best mulig start på studiet. Man tilbringer mye tid sammen og ser mye til hverandre. Det skal ikke være noe ubehag mellom fadderne og fadderbarna på grunn av dette. Fadderukene handler om å bli kjent med sine medstudenter, bli kjent med byen, og etter hvert også bli kjent med studiet. Vi ønsker derfor at de ikke skal måtte ta stilling til hva man gjør dersom man ender opp med å «hooke» med fadderen sin, sier han. 

Ifølge Mjelde finnes det ikke noe grått område for hva som regnes som «hooking» i forbudet. 

– Det er ikke opp til hver enkeltperson sin tolkning. Ingenting seksuelt skal skje mellom fadder og fadderbarn i løpet av fadderukene. Derfor har vi vært tydelige på hva vi definerer som ikke greit. Ingen klåing, klining eller sex mellom fadderbarn og fadder under fadderukene.

I linjeforeningen ble forbudet innført som et utelukkende preventivt forbud, uten at det hadde blitt opplevd uheldige hendelser i forkant. Ifølge Mjelde har ingen av fadderne satt spørsmålstegn ved forbudet. 

– Vi har alltid sett det som en selvfølge at faddere ikke skal ha noen form for seksuell omgang med fadderbarna. Et forbud fjerner både fadderbarnas og faddernes forventninger om relasjoner på noe annet plan enn vennskap. Vi håper også at forbudet gjør det lettere for noen å varsle dersom det har skjedd noe man synes har vært ubehagelig, sier han. 

– Vil dere anbefale ande å innføre et slikt forbud?

– Vi vil anbefale at man i alle fall tar det opp og gjør faddere bevisste på hva som er forventet, hva som er greit og hva som ikke er greit. Et forbud vil gi klare grenser fadderne kan forholde seg til, hvor man slipper å lure på om det man gjør er i gråsonen eller ikke. 
 

Ingen planer om forbud fra fadderstyret

Ifølge leder i fadderstyret på jussen, Celine Davidsen, har ikke styret sett på et absolutt forbud som den beste løsningen.  

– Vårt fokus har vært på om det foreligger samtykke eller ikke. Dersom det er tvil rundt hvorvidt samtykke er gitt fra begge parter, er det fadderstyrets oppgave å gripe inn. På denne måten tar vi tak i all uønsket atferd av seksuell karakter, og ikke bare «hooking» mellom faddere og fadderbarn, sier hun.

- Selv om det ikke har blitt innført forbud, har fadderstyret arbeidet med kursing og bevisstgjøring. 

– Vi har lagt større vekt på kursing av faddere, samt gjennomgå faddernes rolle og bevisstgjøring rundt seksuell trakassering, heller enn et «hooke-forbud» Vi lagde retningslinjer for hvilke grenser fadderne ikke kunne tråkke over gjennom en fadderkontrakt. Dersom retningslinjene i kontrakten ikke ble fulgt, fikk fadderstyret rett til å klippe fadderbåndet som ga dem tilgang på arrangementene under uken, forteller Davidsen. 

– Vil det bli vurdert å innføre et «hooke-forbud» til neste fadderuke?

– Vi kommer til å levere et erfaringsskriv til de som overtar vervene etter oss, så får det være opp til dem hva de vil gå for. 
 

Fire på fakultetet om hookeforbud

Jeg har ikke så sterke meninger. Det kan sikkert gjøre at noen føler at det er litt tryggere. Jeg heller vel i retning av å være mot et forbud, men holder den posisjonen uten særlig overbevisning. Jeg syns et forbud virker litt strengt og har i utgangspunktet høy terskel for å forby ting, så fremt ingen kommer til skade. Jeg ser ikke at det nødvendigvis vil være så mye skade som skjer uten forbud, men her kan jeg overbevises. Jeg satser på at folk kan utvise litt skjønn selv.

– Ole Martin Askeland, 22 år

 

Jeg er imot et «hooke-forbud» fordi jeg tenker at det ikke er behov for det. Vi er voksne og kan oppføre oss og ta våre egne valg. Dersom begge partene er med på det, så ser jeg ikke noe problem med det.  Det er ikke noe særlig maktforhold mellom fadderne og fadderbarna. Det er også heller ikke noen stor aldersforskjell mellom fadderne og fadderbarna. Om man skulle innført et «hooke-forbud», hvilke sanksjoner skulle fadderne fått?

– Astrid, 21 år
 

Et «hooke-forbud» vil være vanskelig å opprettholde uten å trå over noen av privatlivets grenser. Hvem skal bestemme hvem godt voksne folk forelsker seg i, kysser eller tar med seg hjem? Skal slike handlinger få sanksjoner? Om et forbud innføres uten måter å håndheve det på, frykter jeg at det i sin essens ville endt opp som en hvilepute. Selv syns jeg det er langt viktigere å snakke sammen om hva slags maktstrukturer som kan inngå i forholdet mellom en fadder og et fadderbarn, hva som er grei oppførsel og hva som ikke er greit. Så mener jeg at det er viktig å anerkjenne at det ikke nødvendigvis må, men kan inngå maktstrukturer i forholdet mellom en fadder og et fadderbarn. Potensielt kan «hooking» under fadderuken for noen oppleves som sexpress. Jeg tror det er viktig at faddere har informasjon og retningslinjer for hvordan man skal opptre, og at man er sitt ansvar bevisst. Dette er både for fadderbarna og faddernes del. Jeg vil tro de færreste fadderne faktisk ønsker å påføre uønsket seksuell oppmerksomhet eller press mot fadderbarn. Samlet tror jeg diskusjon, enighet og løstdefinerte retningslinjer om hva som konstituerer en trygg og god semesterstart er et bedre virkemiddel mot seksuell trakassering enn et overformyndersk «hooke-forbud»

– Ane Breivik, 20 år 
 

Jeg har mer tro på holdningskampanjer i oppstarten av fadderuken. På denne måten vil kanskje begge parter være mer bevisste på konsekvensene av valgene sine. I tillegg vil det være lettere å stå i mot et skjevt maktforhold om det er en felles samtale om temaet. Et «hooke-forbud» blir et desperat forsøk på å håndheve god moral. Det er bedre om studentene er klare over hva som er riktig i situasjonen og tar valget selv. 

– Lars Henrik Hovik, 26 år

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.